Tilmittfantastiske,kreftbekjempendeteampå AdventHealth,FloridaCancerSpecialistsogWinterPark ConciergeCare–spesieltdr.AnuSaigal,dr.SonaleeShroff, dr.AfshinForouzannia,RochelleDrayton,TaraThomas, dr.ClarkRogersogdr.NehaDoshi.
Tildetusenvisavleseresomsendtekort,e-post, meldingeroggaverforåstøtteogoppmuntremeggjennom noenavdemørkestedageneiminkampmotbrystkrefteni perioden2022–2023.
Ogtilalledemsomvetmedsegselvatdeterpåhøy tidmedenmammografi,enbrystundersøkelseellerandre anbefaltekreftscreeninger:Værsåsnillåbestilleentimei dag.Detkanreddelivetditt.
Tvillingarmbåndenekomtilverdenenmandagimai1927, skaptavengullsmediParisforenavdebestekundene hans,SalomonRosman,somtilhørteenfamiliesomhadde handletmeddiamanterigenerasjoner.
GullsmedenvarenmannvednavnMaxBesner,oglidenskapenhansresulterteismykkersomforhåpentligvisville overlevehamimangehundreår.Hvismanlahelesitthjerte ogallsindyktighetinniarbeidet,hvismanutelukkende bruktedefinesteedelsteineneogmetallene,villedegjenstandenemanlaget,gåiarvfragenerasjontilgenerasjoni langtidfremover.
Besnersatteprispåenutfordring,ogdetSalomonRosmanbahamomnå,fikkhamtilåglødeavstolthet.
«DuerdenenesteiFrankrikesomkangjøredet,min venn,»fastsloRosmanidethanoverraktehamenlitenpose diamanter.«JegvilatHélèneskalvitehvorhøytjegelsker henne,oghvorhøytjegelskerbarnavåreogså.»
«Tvillinger,minvenn,»strålteBesner.«Envelsignelse.»
Rosmanskonehaddefødttofriskebabyerdagenfør,en sønnsomfikknavnetDaniel,ogendattersomdekalte Ruth.«Enstorvelsignelse,»nikketRosmanmedenstemme somvarhesavfølelser.«Jegvilatdeskalarvedisseedelsteineneendag.Menettersomdetertoavdem…»
«Jegmåaltsålagetosmykker,»konkluderteBesner.
«Menminkonemåkunnebæredemsomenhelhet,»sa Rosman.«Vakrehverforseg,mensterkeresammen.»
«Akkuratsombarnadine,somalltidvilkunnestolepå hverandre,»smilteBesner.Hantoketfløyelskleddbrett fremfraunderdiskenoghevetetøyebrynmotRosman, somnikketsamtykkende.BesnertømteutRosmansedelsteinerogmotstotrangentilågispehøytdahansåhvor mangedetvaravdem,oghvorblendendevakredevar –enkonstellasjonavsmå,perfektestjerner.«Detmåvære hundrevisavdem,»sahanomsider.Hanhåpetatøynene ikkestoutavhodetpåham,fortenkomRosmansåhvor imponerthanvar,ogbestemtesegforathanikkevarden rettemannenforjobben?
«Hvilkennytteharmanavedelsteinerhvisdebareligger ienskuffogsamlerstøv?»spurteRosman.«Nei,demå vekkestillive.Jegharsamletsammendisseiløpetavde sisteårene.»
Besnergreppinsettenoggjennomgikkomhyggeligden lilleformuensomlåforanham,snuddepånoenavsteinene,teltedem,vurdertedem.Tankenespantrundtihodet hansdahansåhvordandefangetlyset,oghanforestilteseg hvordanhankunnesettedemsammenogskapenoehelt ekstraordinært,noeverdenaldrihaddesettmakentilfør. Hanhaddealleredebegyntålekemedidéenometdesign somgjenspeilethimmelhvelvet,månenogstjerneneoguniverset.
«Jegtrorjegviltautgangspunkti–»begyntehan,men førhanrakkåfullføresetningen,skjeddedetnoeunderlig.Ensommerfuglkomflagrendeinnirommetgjennom detåpnevinduethøytoppeoverarbeidsbenkenhans,den førsteBesnerhaddesettdennevåren,ogdenenestehan noenganghaddesettinnenfordisseveggene.Forretningen hanslåiRueChoron,ikkesålangtfraGrandeSynagogue delaVictoire,menikkeiumiddelbarnærhetavnoenavde storeparkeneiParis.Verdenutenfordørenehansbestoav betongogmurstein,ogdenkunneneppevirkesærliginnbydendeforslikeskapninger.
Mendetsåikkeuttilatdenneføltesegbortkommen. Tvertimotvirketdetsomomdenvisstenøyaktighvorden
skulle.Denflagretrolignedoglandetforsiktigpåkanten avdetfløyelskleddebrettetmededelsteinene,somomden ogsåventetspentpååhørehvagullsmedenhaddeitankene.
MenBesnertenkteikkepånattehimmelenlenger.Han stirretpåsommerfuglen,ensærpregetskapningmedsnøhvitevingerderkantenesåutsomomdevarblittdyppeti blekk.
«En Pierisbrassicae,»bemerketRosmanmedetsmil. «Minkonesfavoritt.Hunsieratdebetyrhellogbalansei verden.»
Besnerstirretpåsommerfuglenpåbordet.Denløftetog senketdepraktfullevingenelangsomtogrytmisk,somom denønsketåvisesegfrem.Defangetlysetpåenmåtesom forekomlikemagiskogusannsynligsomglitringenidiamantenesomlåspredtutoverforandetomennene,ogplutselighaddeBesnersvaretsitt.HansåopppåRosman.«Da skalhunfåarmbåndsomerutformetsomensliksommerfugl.»
«Utformetsomensommerfugl?»Rosmanlødtvilende. Gullsmedenbøydesegnedforåfåetbedreinntrykkav vingenetilsommerfuglen.«Tvillingarmbånd,»sahanlangsomtmensdiamantenealleredeordnetsegforhansindre blikk,sombrikkerietpuslespillbarehankunnese.«Hver forsegvildeseutsomfredsliljer.Sammenvildeutgjøreen vakkersommerfugl.»
Rosmansåførstpåedelsteinene,ogderetterpåsommerfuglensomsattforandem.Detvarsomomdenogsåoverveideforslaget.Ogsålettetdenigjen,somomdenvissteat denhaddegjortjobbensin.Denblehengendeiluftenmellomdetomenneneinoensekunderførdenfløytilbakemot vinduetogforsvantutsammeveisomdenvarkommet.
RosmanflyttetoppmerksomhetentilbaketilBesnerigjen. «Deterperfekt,»sahan.«Hélèneogjegvilgibarnavåre vingersådekansvingesegihøyden.»
Gullsmedenkjenteenoppgløddkriblinggågjennomseg, avdentypensomkomnårhanvissteathanvarpåveimot
noestort.«Somduønsker,minvenn,»sahan.«Jegkommerinnomdegmednoenskisserseneredenneuken.»
Tremånedersenerevararmbåndeneferdige,ogRosman kunneoverraskeHélènemeddem.Somungmannkunne hanaldrihaforestiltseghvordanhjertethansvillesvulme nårhansåpåbarnasineogdenvakremorenderesmeddet ravnsvartehåret.Avogtilføltehandetsomomhanholdt pååbristeavkjærlighet,selvomhanhaddevanskeligforå sisliketinghøyt.Menarmbåndenefortaltealtdetordene hansikkevaristandtilåuttrykke.Desymbolisertehans kjærlighettilHélèneoghansforhåpningerforfremtidentil RuthogDaniel.
Detvari1927.Verdenlåforhansføtter.Parissydetav muligheteroghåp,avmusikkogkultur,avkunstogmote.
Baretrettenårsenereblelyseneidennebyenslukket, ogdenblekastetutifortvilelse.MenSalomonogHélène haddeuansettdetovakrebarnasomvoksteopptilåbli intelligenteogrobuste,snilleogsterke.Sammenvillede overleve.Sammenvillederistormenav.
Menennattijuli1942bledethamretpåfamilienRosmansdør,ogverdenendretsegforgodt.Tretyskereruvet pådørterskelen.Devarkommetforåtamedsegfamilien.
«Dissearrestasjoneneblirsomregelgjennomførtavdet franskepolitiet,»saenoffiservednavnMöckelidethan trådteinnidensmakfulledagligstuenileilighetenderes.
Hansåsegomogsnustesomenhundsomfårfertenav noe.«Menjegfikkhøreatdereharsværtvakreting,og davisstejegatjegmåttesedemmedegneøyne.»Blikket hanshviltepåHélène.«Jegseratryktenemedførerriktighet.»
«Vierfranskeborgere,»saRosmanstivt.«Viharikke begåttnoenforbrytelse.»
Tyskerensnusteigjen.«Å,mendereerjøder,»sahan enkelt,somomdetforklartealt.«Settigangnå,barn–gjør istandtingenederes.Derekommerikketilbakehit.»
«Pappa?»saRuthlavtogsåbortpåfaren.
Hanklartenestenikkeåmøtedatterensblikk,fornåfor-
stohannøyaktighvasomvariferdmedåskje.«Viskal utpåenreise,barn,»sahanogforsøkteåholdetonenlett. Hansåinnisinkonesøyneogforstoathunogsåhadde erkjentsannheten,ogathunvarenigmedhamiatbarna måtteskånesfordenidetlengste.Devarfemtenår,nesten voksne,menhanvillebeskyttedemsålengehankunne.«Ta påderedevarmesteklærnederes.Ogfortdere,såerdere snille.»
RuthogDanielveksletbekymredeblikk,mendegjorde somdefikkbeskjedom.Mensdepakketiallhast,plukketMöckelmuntertavHélèneallesmykkenehunhaddepå seg,fraforlovelsesringenmeddiamantertildesammenflettedearmbåndenerundthåndleddethennes,somhunhadde bårethverenestedagsidenmannenhennesgahennedem femtenårtidligere.«DesignetavMaxBesner,hvisjegikke tarfeil?»spurtehan.
IårenesomvargåttetteratRosmanhaddebestiltarmbåndene,varBesnerblittlittavenberømthetinnenfor smykkeindustrien,menRosmanvarlikevelsjokkertoverat vennensryhaddenåddfremtiltyskerneogså.«Ja,deter korrekt,»sahanstivt.
«Deerhelteksepsjonelle,»saMöckelogholdtdemopp motlyset.Deglitretogblinketsomomdegjordesegtilfor tyskeren.«Denmåtendeflettersegsammenpå…Jeghar aldrisettnoelignende.»
«Unnskyld,mennårviljegfådemtilbake?»spurte Hélènemedtynnstemme,selvomhunheltsikkertvarklar oversvaretpåforhånd.
MöckelbarelooggamennenesinebeskjedomågjennomgåalleskuffeneihusetforåavdekkehvilkeandreskatterfamilienRosmaneventuelthaddeisinegjemmer.
SalomonRosmankomikketilåleveutåret,ogikkehans koneHélèneheller.Leiligheteniellevtearrondissementville aldritilhørefamilienderesigjen,ogbarnaderesvillealdri fåkjennedenvelkjenteduftenavrøykenfrafarenspipe ellerhøreklangenavlatterenhans.Deskullealdrimerfå smakedetflettedesurdeigsbrødetmorenbaktehveruke,
ellerhøredenberoligendelydenavstemmenhennesnår hunsanglavtforsegselvpåkjøkkenet.
Menarmbåndenelevdevidere,akkuratsomgullsmeden haddelovet.Diamantergjøralltiddet.
2018
Dalysetgnistretidengulediamantenpådenandresidenav rommet,kløddedetifingrenetilColetteMarceau,slikdet alltidgjordeførettyveri. Tålmodighet,formantehunseg selv. Rolignå,jente.Hunvarnestennittiår,forhimmelens skyld,forgammelfordette,forklok.Menalderenmedførte noenfordelerogså.Ja,dendårligeryggengjordedetvanskeligereåstikkeavienfart,oggiktensomhaddefåttfingrenehennestilåstivnemedårene,gjordedetmerbesværlig åfåoppenintrikatsmykkelås.Menhvishunnoengang skulleblitatt,villedetværeetenkeltforsvaråpåberope segsenilitet.Kanskjehunfaktiskikkehaddevissthvahun gjordedahunløsnetenRolexfrahåndleddettilenmann, ellerlettetenkvinnefordiamantøredobbenehennes.
«Minedamerogherrer,kanjegfåbeomoppmerksomhet?»Stemmentilkveldensvert,senatorJohnNierling fraMassachusetts,drønnetutfrahøyttalerneheltforresti detelegantelokalet,kjentsomCherryBlossomBallroom. Krystallysekronerstrålteogfunkletoverhodenederes,men dekunneikkemålesegmeddetsmykketColettevarute etter,enputepyramideslipt8,07-karatguldiamantringtil enverdiav90000dollar.«Jegvilgjernefåintroduseremin vennogkollegagjennommangeår,»fortsatteNierlingda samtaleneirommetebbetutogfolksnuddesegmotpodiet. «TagodtimotLindaClyborn,presidentforBostonOrchestralEducationConsortium.»
Applausenslomotdemfradeomlaghundretilstedevæ-
rende,somallevarøkonomiskestøttespillerefororkesteret,kleddisinbestestas,ogdeflestemedvinglassihendene somgjordedetvanskeligåklappe.ResultatetvaratLinda Clybornsmarsjopppåpodietføltesunderligneddempet. Hunvakletlittpåhælersomvarforsmaletilåbalansere debredehoftene,oghårethaddeenlitekledeligsjattering avblondt,selvomhungaranterthaddetilgangtildebeste frisøreneiBoston.AltdettevarnoeColettelamerketiluten engangåprøve–selvderikestemenneskerklarteikkealltid åpasseheltinnidesosialekretsenedeønsketåværeendel av.Desomkomfragamlepenger,bevegetsegogkleddeseg ogsnakketpåenmåtesomvarenheltnaturligdelavfamiliearven.Desomhaddearbeidethardtogoppnåddsuksess, varoftestillferdigeogydmyke.Mendesomhaddekjempet segmøysommeliginnirikdommensverden,mangletofte politur,påsammemåtesomenuslepetdiamantmanglet glans.
«Hjertenstakk,kjærevenner,»saLindamenshunsluret aldrisålitepås-en.Colettemerketatdetnappetlittimunnvikenehennes.Jomerkvinnendrakk,destoletterevilledet bliålirkedenblekgulediamantenavfingerenhennes.
Ringervarvanskelige.SelvomColettefaktiskhaddelettetubehageligepersonerforsmykkenederessidenhunvar tiårgammel,varhunikkeblittskikkeligkomfortabelmed ringerførhunnærmetsegtredve.Armbåndvarlette,hun kunnehekteoppenlåsmedetfast,menlikevelvarsomt vippmedtommelfingerenidethunstrøkmotetintetanende offer.HalskjedervarogsåletteåfjernemedengrasiøsbevegelsesomColetteoftetenktepåsometsynkopert,glidende dansetrinn–hunkunneåpneselvdemestkomplisertelukkemekanismermedetvrikkpåhøyrehåndleddidethun snuddesegrundtogstrøkmotpersonen.Hunbaomunnskyldningmenshunsloblikketnedipåtattforlegenhet, samtidigsomhunlotsmykketfallenedivenstrehånd.Herreklokkervardetenklesteavalt.FoldelåsenpåenPatek Philippevarikkemerutfordrendeennspennelåsenpåen Piaget,selvomdethaddetatthenneutalligetimerstrening
åklareåløsnedembeggeutenåkommeidirekteberøring medhåndleddettilbæreren.
Ringer,derimot,varnoeheltannet.Detvarbaremuligå stjeledemhvisdevarsynligløse,noesomeliminerteengod delmuligebytter.Itilleggvardetumuligåstjeleenringuten engoddelfysiskkontakt.Nøkkelenvarmedandreordavledning.Detforetrukneoppleggethennesnårmålskivenvar enkvinne,varåventetildetdukketoppensynligberuset mann,elleridetminsteensomvaråpenlystpompøs,inærhetenavhenne.DasåColettesittsnitttilåklypemålskiven hardtisidenmedhøyrehånd,hvorpåhungrepmålskivens håndmedsinvenstreoglotsomhunvillestøttehenne, samtidigsomhungauttrykkforindignasjon.Idetmillisekundetdahendenederesvariberøringmedhverandre ogmålskivenvardistrahert,bruktehunhøyrehåndtilå trekkeringenavmed.DettevarenfremgangsmåteColette haddebruktflereårpååperfeksjonere.Kvinnenvaralltid sårasendeoveråblikløpet,ogsåoppsattpååfinnesynderen,athunikkemerketatringenbletrukketav.Senere,når hunmeldteringenstjålethospolitiet,vardetheltuunngåeligathunvillenevneathunvarblittkløpet,menhunville aldrisietordomdenspinklekvinnensomhaddekommet hennetilunnsetningførhunforsvantinnimengdenigjen. IdeflestetilfellenehaddeikkeofrenesettColettesansikti detheletatt.
OppepåpodietvarLindaiferdmedåtakkeenhelsmørbrødlisteavsinemillionær-kollegerforstøttendehadde gitt.Detvaraldrinoensomtakketdenunderbetalteassistentensomholdtapparatetikulissenevelsmurtogigang, ellerbarneskolelærerensomisintidhaddeforsikretdem omatdekunnebliakkuratdetdeselvønsket.Ingentakketannenfagottistenellerreserven,scenearbeiderneeller plassanviserne.Hvisetutpektoffernoensinneavvekfra protokollenoghenvendtesegtiletmedlemavserveringspersonaletmedoppriktigrespekt,ellerholdtendøråpen forenstuepikepåethotell,villeColetteskrinleggeprosjektetoggåutfraathunmåttehamisforståttnoe.
Mendethaddealdriskjeddsålangt,forColettevalgte alltidmålskivenesinemedstoromhu.Ingenanstendige menneskerfortjenteåblifrastjåleteiendelenesine.Detville væreistridmeddenuskrevnelovenColettehaddesverget troskaptilsomlitenjente.
Hunhaddelevdhelesittlivipaktmeddenloven.Hennes egenmorhaddeavgåttveddødenioverensstemmelsemed den.
OgnåvardetLindaClybornsomvardenutpekte.Ikke barehaddehuneffektivtsørgetforåhindreatektemannens tredøtrearvetnoesomhelstaveiendommenhansetter hansaltfortidlige–ognoensamistenkelige–dødienalder avsekstiår,hunvarogsåganskeavgjortknyttettilennynazistiskgruppesomhunbidrotilåfinansierevedhjelpav overskuddetfradenavdødeektemannensomfattendeformue.
Colettehaddeopplevdmerennnokavnazisterisittliv, ellerstakk.HunhaddeboddidetokkuperteFrankrikefemogsyttiårtidligere,ogderforhaddehunabsoluttingentoleransefordemheriBostoni2018.
«Ogsist,menikkeminst,»saLindaClybornmens Coletteubemerkettoksegfremmellomtilhørerne,«viljeg gjernetakkeallederesomerherikveld.Deterderesstøtte somhargjortdetmuligforBostonOrchestralEducation Consortiumåfortsetteåutarbeideprogrammerbådeforde høytverdsatteprofesjonellemusikernevåreogfordebarna somendagkanskjevilønskeåskapesegenkarriereinnenforkunsten.Jegønskerdereenfinkveld,ogsåmådereikke glemmeåbypågjenstandeneivårstilleauksjon.»
Hunvinkettilforsamlingen,gikknedfrascenenunderen nyrundebeskjedenapplaus,oghilstepådensleipesenator Nierling,somColettehaddeplaneromåletteforRolexklokkenhangikkmed.Mendetfikkblivedensenere anledning,ikkenåikveld.
LindaClybornvakletsegfremgjennomfolkemengden, trykkethenderogkyssetkinn,ogdadiskjockeyenbegynte åspillepopulæresangerfra1980-åreneogtilhørernebe-
gynteådansemerellermindreurytmisk,rettetColettepå parykken–enlitepåfallendegråbobmedpannelugg–og begynteånærmeseg.
Huntoksegfremgjennommengdentilhunbefantseg underenhalvmeterframålskiven.Entrioavmenniførtiårenenærmetsegframotsattside.Enavdemvaråpenbartberuset,øletskvalpetutavhalvliterglassethansmens hangikk.IdetsammestirretLindairetningavColette,og Colettestivnet.HvisLindalamerketilhenne,måttehun avbrytekveldenstokt.MenLindasårettgjennomhenne. Hunvaruteetterlangtmerimponerendepersonerennen liten,beskjedentantrukketåttiåring.Colettehimletmed øynene.FormenneskersomLindaClybornvardeeldre usynlige.Detgjordedetnestenforenkeltågjennomføre tyveriersomdette.
IdetLindahåndhilstepåenannenkvinneogfortsatte sinferdgjennomsalen,sloColettetil.Akkuratidetdetre mennenepasserte,straktehunhåndenutogkløpLinda, samtidigsomhungrepkvinnenshåndoglotsomhunhjalp hennemenshunlotringenglijevntogroligavdenvenstre langfingerentilkvinnen.Hunkjenteatdenfaltnedihåndflatenmeddentilfredsstillendetyngdenavalledemerenn åttikaratenesomnåvarfrigjort.
Rasktlukkethunhåndenrundtbyttetogstakkdeti lommenidetLindaClybornvirvletrundtogøstealtsitt raseriutoverdenmestberusedeavdetremennene,som fremstammetenforvirretunnskyldning,usikkerpåhvadet egentligvarhanblebeskyldtfor.Menskvinnensstemme steghøyereoghøyere,trakkColettesegbaklengsinni mengden.
Senere,nårLindaClybornoppdagetatringenvarforsvunnet,vardetingensomvillehuskeenliten,gråhåret kvinneienpregløs,svartcocktailkjolesomrusletavslappet bortovermotutgangenmensofferetsopprørtehvinskingretfradansegulvet.
1934
AnnabelClementblefødttilåværetyv,akkuratsom moren,bestemorenogoldefarenførhenne.Detvaret ansvarhunhaddetattalvorligheltfraførstegangmoren haddesattsegnedmedhenneogforklarthenneathun nedstammetfradenvirkeligeRobinHood–ogatdetble forventetathunvidereførtefamilietradisjonen.Dahunselv blemor,visstehunathunvilledeledennearvenmeddatterensinogså,såsnarthunblegammelnoktilåforstå.
«Deterdettesomeroppgavenvår,»forklarteAnnabelnoendageretteratColettehaddefyltseksår.Desatt hjemmeileiligheteniellevtearrondissementiParis,langt bortefralandsbyeniWestYorkshire,derAnnabelselv haddevokstopp.Hunhaddeforelsketsegdahunvar attenår,ogfulgtsinnyeektemannoverKanalentilhjemlandethans,Frankrike.Rogerhaddealdriværtbegeistret forAnnabelskall,mendennekveldenarbeidethansentpå skolenderhanvarrektor,såColetteogAnnabelvaralene hjemme.«Deterdetteduerfødttilågjøre.Nårdublirti år,skaljeglæredegåstjele,akkuratsommorenminlærte meg detdajegvarsågammel.»
«Mendetergaltåstjele, Mummy,»saColettemedtynn stemme.«Deterjodet,ikkesant?»
Annabelvargladforatdatterenbruktedetbritiskekjæleordetistedetfordetfranske Maman.Detlindretlengselen hunfølteetterhjembyensomlåsåluntplassertiBarnsdaleForestiEngland.«Deterbaregaltienverdensom
erinndeltisvartoghvitt,vennenmin.Hvisdukantanoe framenneskersomergrusommeoguvennlige,ogbruke detduhartatt,tilågjøreverdentiletbedrestedåvære, daerdetheltemodig,ikkekriminelt.Detteerdinskjebne, Colette.»
Colettesansiktrynketsegidypkonsentrasjon.«Men hvorforkanjegikkelæreåstjelenåmedéngang,da?»
Annabelmåttelelitt.«Deterviktigatduførstforstår hvorforvigjørdetvigjør.Deterderforvialltidbegynner medhistorieneifamilienvår.Historienefortellerhvemvi er.»
Colettesukket.«Greit,mamma.»
Annabelsmiltetilhenne.«Detvarengangenmannsom hetRobinHood,somboddeilandsbyenWentbridge.Han menteakkuratdetsammesomjeggjør,nemligatingensom hartjentpengenesineellerskaffetsegeiendelenesinepå ærligvis,harfortjentåmistedem,selvomhanellerhuner myerikereennnoenbehøveråvære.Mendesomharondt isinne,ellersomharbruktformuensintilåskadeandre, harikkenoekravpåeiendommensinlenger.Detvarslike menneskerRobinstjalfradengangen,ogdeterslikemenneskervistjelerfranå.»
«Menhvorforstjalhan,mamma?»spurteColetteogstirretstorøydopppåAnnabel.«Hvaskjeddemedham?»
«Hansomvarkongedengangen,varenslemmannsom gjordelivetvanskeligereogvanskeligereforundersåttene sine,skjønnerdu.Robinogvennenehansforsøkteåklare seg,menskatteneblebarehøyereoghøyere,ogtilsluttbegyntedenlokalesheriffenåarresteredemenneskenesom ikkeklarteåbetale,ogsettedemifengsel.‘Vimåfåistand enforandring,’bestemteRobinda,ogsåbegyntehanå befridemsomvarblittfengsletutengrunn,ogtatilbakede tingenesomvarblittstjåletfrafolkeneibyen.»
«Mendavarhanjoenhelt!»
«Ja,vennenmin,detvarhan.Oghardulysttilåhøre dendelenavhistoriensomjeglikerbest?»
Colettenikket.«Ja,mamma.»
Annabelsmilteogtrakkdattereninntilseg.«Høytoppe overBarnsdaleForest,inærhetenavWentbridge,der Robinbodde,fløydetenhavørnsomtroddepåRobins kampforrettferdighet.HanvåketoverRobinogmennene hansogpassetpåatdevartrygge.Hvisdetvarfarepå ferde,skrekhanut:‘Kyi-kyi-kyi !’Kandusidet?»
«Kyi-kyi-kyi !»gjentokColetteoglo.
Annabellahodetbakoverogutstøtteennylyd:«Ko-koko.»HunsmiltetilColette.«Detvarslikørnenalltidavsluttetskrikenesine.Ogdeterslikenhavørnlyderdendag idag,hvisdulytterordentligtilden.Jegharalltidsyntes atdethøreslittsom:‘Kom,kom,kom’,somometterkommerneetterdenførsteørnenoppfordrerosstilåfølgeham innieventyret.»
«Hørteduørnen?»spurteColette.«Daduvarsågammel sommeg?»
Annabelnikket,ogenbølgeavhjemlengselsloover henne.HunelsketParis,ogselvfølgeligelskethunRoger, menendelavhjertethennesvillealltidværeiEngland. «Hverenestedagavbarndommenminhørtejegden.Ogen dagvilduogsåhøreden.»
Fireårsenere,dendagenColettefyltetiår,satteAnnabel segsammenmedhenneigjen,akkuratsliksomhennesegen morhaddegjortmedhenneengenerasjontidligere.
«Jegharfortaltdeghistorieromstamfarendinheltsiden dublegammelnoktilåforstå,»sahunmildtmenshun såinnidestore,grønneøynenetilsinførstefødte.Hunog Rogerhaddenettoppønsketsittbarnnummertovelkommen,endattersomhaddefåttnavnetLiliane,ogsomnå låogsovibabykurvenvedsidenavdem.Endagvillehun ogsåfåhøreomfamilietradisjonen.«Nåertideninnetilat duskalbegynneåfølgeifotsporenehans.»
«Jegerklar,mamma.»
«Dumålovemegénting,kjæresteColette,»saAnnabel. «Uansetthvasomskjer,mådualdriglemmehvemduble fødttilåvære.»
Colettenikketalvorlig.«Detloverjeg.»
«Og…»Annabelsenketstemmentilenhvisking,«…du måaldrifortelledettilpappa.»HunhaddedårligsamvittighetoveråbeColetteomåholdetinghemmeligforfaren sin,menhunvissteatRogervillesetteenstopperforColettesopplæringdersomhanfikkkjennskaptilden.Medtiden haddehanlærtsegåtolerereAnnabelsbehovforåstjele, menhanhaddealdribifaltdet.Ibegynnelsenavekteskapethaddehunoftekommethjemmedetnyttsmykkehun kunneselgetilenheler,ogforsøktåfortellehamomalt detgodehunvillegjøremedpengenedetinnbrakte,men dastivnetansiktethansalltidtilenmaske,oghanløftet hendeneforåfåhennetilåtie.Hansoppfatningvaratjo mindrehanvisste,destobedrevardet.Etterhvertsomtiden gikk,sluttethunnestenheltåprøveådeledetmedham. «Dumåholdedettebaremellomossto.»
«Jegvetdet,»saColettemedetnervøstblikkbortpå ytterdøren,derfarenkunnekommeinnnårsomhelst. «Menhvorforlikerhanikkedetdugjør,mamma?»
Annabelfikkenklumpihalsen.«Noenmenneskerserpå stjelingsomenforbrytelse,uansetthvorformangjørdet. Menjegerheltoverbevistomatsålengevipasserpåatvi baretarfrademsomerslemme,ogvialltidfinnerenutvei tilåhjelpedemsomersnille,ervipåGudsside.»
«Mendamåvelpappaogsåforstådetendag.Det må hanjo.»
«Jeghåperduharrett,Colette.Mennokomdet.Laoss begynnemedopplæringen.»
Annabelbegynteikkemedleksjonerihvordanman skulleåpnesmykkelåserogavledemålpersoner,menvalgte istedetetikettesomtema,slikatColetteutenvanskeligheterkunnepasseinnuansetthvorhunkom.Hunlærte hennealt,frahvilkengaffelhunskullebruketilhva,til hvordanmantrekkerseghøfligutavenkonversasjonuten ågifrasegnoenpersonligeopplysninger.Ihelgenegikkde langetureriBoisdeBoulogne,detnærmesteParishaddetil BarnsdaleForest,såColettekunnelæreåløpelangedistanseroverujevntterreng,finnematinaturenogklatreitrær
–altsammenkunnskapsomvillehjelpehennetilåoverleve dersomettyveriskulleslåfeil.
NårRogerarbeidetsentomettermiddagen,sattAnnabel ogColettetettsammenvedkjøkkenbordetogtrentepåå åpnealleslagssmykkelåserogløsnemansjettknapper,ogde øvdesegogsåpååskumpebortifolksådeikkeoppdagetat enringforsvantfrafingerenderesialtoppstyretsomfulgte.
Sommeren1938stjalColettesittførstebytte,etelegant Longineslommeurhunhaddelirketoppavlommentilen sveitsiskbankmannvednavnVallotton,somhaddesvindlet fleretitallsinnbyggereiParisforsparepengenederes.Han haddevennerhøytoppeigradeneipolitiet,ogdermedvar hanblitturørbar–myndighetenesårettogslettenannen veimenshanødelavanligefolksliv.
«Jegernervøs,mamma,»saColettelavtmensdesatt medforfriskningenesine–etglassvintilAnnabel,en citron pressé tilColette–pådenkaféenVallottonvanketpå.Han vartilhengeravfasterutineroginntokenRicardpåkaféens terrassepresisklokkenfemhverdag,noesomgjordeham tilenenkelmålskive.HanvardetperfekteofferforColettes førstetokt.
«Ikkeværengstelig,vennenmin,»saAnnabel,lahånden overdatterensoggadenenoppmuntrendeklem.«Vallottonertversigjennomselvopptatt.Hanerdenlettestetypen åstjelefra,forhankommerikketilåleggemerketilatdu eksistererengang.»
PåslagetfemkomVallottoninnpåkaféenoggledsomen slangenedidenvanligestolensin.Annabelshjertehamret dahunsåhvordandatterenstudertemannen.Colettesøyne varskarpeogberegnende,menhunskalvpåhendene.
«Rolignå,vennenmin,»mumletAnnabel.«Husk–det erdetteduerfødttilågjøre.»
Colettetrakkpustendypt,nikketogreistesegfrabordet.Annabelreistesegogsåoglaigjennoenpengertilservitøren.Debegynteågåmotutgangenogsnoddesegforbi bordettilVallotton.Annabelfulgtedatterenmedblikketda hunrettetryggenogdultetbortiVallottonidetdepasserte.
«Hei!»utbrøtmannenogbråsnuddesegistolen.«Se hvordugår!»
«Jegbeklagersåmye,sir,virkelig,»saColettefortog holdtblikketsenketitilfelleVallottonforsøkteåstudere ansiktethennes.MenAnnabelvissteatdetikkevarnoen grunntilbekymring,forhanofrethenneknaptnoketblikk idetheletatt.MensColettefortsatteåstammefremunnskyldninger,hektethunavklokkenhansoglotdenglifra Vallottonsbrystlommeinnmellomfoldenepåkjolensini eneneste,lynraskbevegelse.
«Detburdeikkeværetillattmedungerikaféer,dethar jegalltidsagt,»knurretVallottonogsendteAnnabeletbebreidendeblikk.Hunsnuddeseghalvveisvekkogsørget foratVallottonikkevilleværeistandtilåbeskrivehenne senere,dersomdetskullebliaktuelt.
«Å,ja,sir,Deharheltrett,sir,»sahunmuntert.«Deer enrenlandeplage.»Ogutenåsesegtilbakefortsattehun ogColetteroligogavslappetutpåfortauetogsvingtetil høyre,vekkfrakaféen.
«Mamma!»saColetteisammesekundsomdehadde rundethjørnet.«Jegklartedet!Jegklartedetvirkelig!» Hunvarrødikinneneavopprømthet,ogøynenestrålte. «TrorduatRobinHoodvillehaværtstoltavmegnå, mamma?»
«Jeg vet athanvillehaværtdet.»Annabelblunketvekk noentåreravrenstolthet.«Ogdeterjegogså.Dukommer tilåutrettesåmyegodtiverden,jentami.Jeggledermeg virkeligtilåsehvafremtidenvilbringe.»