Det faren min aldri fortalte av Juan Pablo Escobar

PABLO ESCOBAR DET FAREN MIN ALDRI FORTALTE

JUAN PABLO ESCOBAR

PABLO ESCOBAR DET FAREN MIN ALDRI FORTALTE Oversatt fra spansk av Signe Prøis (MNO/NFFO)

Juan Pablo Escobar Originalens tittel: Pablo Escobar. In fraganti.

Oversatt av Signe Prøis © 2016, Juan Sebastián Marroquín Santos © 2016, Editorial Planeta Colombiana S.A. Latin American Rights Agency – Grupo Planeta Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-56352-3 1. utgave, 1. opplag 2018 Foto: Privat, familien Marroquín Santos Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes, Cappelen Damm AS Forfatterportrett: Ricardo Pinzón Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2018 Satt i 10,7/14,7 pkt. Adobe Garamond og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til min sønn Juan Emilio og til menneskeheten, med løfte om at jeg alltid vil være en fredens mann, slik at jeg aldri skal etterlate meg en arv som den faren min etterlot meg … slik at hans historie aldri skal gjentas.

Til min elskede og hengivne kone, til min mor, til min søster og til min mormor, og til alle de kvinnene som har gjort meg til en bedre mann.

INNHOLD

FORORD . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

kapittel 1:

I BARRY SEALS FOTSPOR . . . . . . . . . . . . . . . .

kapittel 2:

DET EVIGVARENDE DRAMAET DET ER Å VÆRE «SØNNEN TIL…» . . . . . . . . . . . . . . . .

kapittel 3:

9 13

43

«DEN MANNEN HAR FLERE LIV ENN EN KATT» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

61

kapittel 4: NYE VERSJONER AV GAMLE HISTORIER .

71

kapittel 5:

SANTOFIMIO . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

97

kapittel 6: FAREN MIN OG ‘MALEVOLO’ . . . . . . . . . . .

109

kapittel 7:

DE SISTE 72 TIMENE I MIN FARS LIV . . . . .

131

kapittel 8:

SMUGLERRUTA «TREN» . . . . . . . . . . . . . . . .

143

kapittel 9:

MIN FARS REGNSKAPSFØRER . . . . . . . . . . .

157

kapittel 10: ‘FINEVERY’ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

171

kapittel 11:

EN SAMLING ANEKDOTER . . . . . . . . . . . . . .

181

kapittel 12:

NARCOS-SERIEN OG FAREN MIN . . . . . . . .

193

kapittel 13: RETTEN TIL EN NY SJANSE . . . . . . . . . . . . . .

205

FORORD Mange har spurt meg om hvorfor jeg skriver enda en bok om faren min. Fortalte jeg ikke alt som var å fortelle i Min far – Pablo Escobar ?

Svaret mitt er enkelt og greit: Denne nye boka avslører historier som er svært ømtålige, som aldri tidligere har blitt fortalt, og som avdekker en del sannheter rundt flere hendelser han var direkte innblandet i. Historier som fram til nå har blitt liggende i skyggen.

I arbeidet med denne boka la jeg i samarbeid med min redaktør ut på en seks måneder lang reise til flere av Colombias hjørner, for å søke innsikt. Reisen ledet meg til møter med en rekke mennesker og historier som har gitt meg muligheten til å fange faren min i gjerningsøyeblikket.

Denne boka avslører hvor han befant seg, og hvem han var sammen med, den dagen leiemorderne hans drepte justisminister Rodrigo Lara Bonilla. Andre forhold som ikke tidligere er gjort kjent, er det fortrolige forholdet han hadde til opprørsgruppen M-19, og deltakelsen i kidnappingen av søsteren til en av hans beste venner. Det har aldri vært snakket om det nære forholdet han hadde til Barry Seal, piloten som både jobbet for CIA og var informant for DEA. Videre er lite blitt fortalt – fram til nå – om måten og midlene han brukte for å bli så ufattelig rik som han ble. Like gripende er fortellingen til den paramilitære lederen som vant krigen mot faren 9

PABLO ESCOBAR – DET FAREN MIN ALDRI FORTALTE

min, og de refleksjonene sønnen til hans største erkefiende gjør seg.

Jeg endte også med å avdekke det makabre samarbeidet faren min inngikk med internasjonale korrupsjonsnettverk, noe som ikke bare overrasket meg, men som også – det innrømmer jeg – gjorde meg engstelig for å gå ut med det offentlig.

Denne boka går inn som en del av en sterkt personlig øvelse for meg, som på en dyptfølt og ærlig måte ikke har noen annen hensikt enn å fortelle en historie, slik at ingen, noensinne, vil gjenta den. Jeg ønsker å dele mine erfaringer fra det livet jeg levde ved min fars, Pablo Escobars, side, og fortelle om de dype sårene som førte til avgjørelsen om aldri å bli som ham. Samtidig er boka et forsøk på å bevise at fred og forsoning er noe mer enn en utopi. Jeg håper virkelig det er mulig å dra lærdom av min historie, av mine feil og av faren min sine feil. Jeg ønsker at disse sidene skal være mitt bidrag til sannheten og til den symbolske oppreisningen som alle ofrene for Pablo Escobars forbrytelser har krav på.

Jeg har ingen agenda, jeg søker verken hevn eller erstatning; jeg ønsker ikke å legge stein til byrden for min fars ofre eller å true dem som fremdeles begår forbrytelser fra sine skjulesteder i maktens korridorer. Det eneste jeg vil, er å fortelle historier og bidra så godt jeg kan til å bringe sannheten fram i lyset, om en epoke som for alltid satte sitt preg ikke bare på landet vårt, men også på et helt kontinent.

2. desember 1993, klokka halv fire om ettermiddagen, kom jeg med en trussel mot hele Colombia: «Jeg skal ta livet av de jævlene med mine egne hender.» Jeg var overveldet av smerte. Faren min hadde dødd, og jeg var bare en tenåring som ikke visste hva jeg sa.

Der og da sto jeg overfor det største veiskillet i mitt liv: Jeg kunne fortsette videre i de onde og blodige fotsporene som pappa hadde fulgt, eller jeg kunne gå tilbake på det jeg hadde sagt, og forplikte meg til å leve slik at ingen, noensinne, fikk noe å utsette på meg.

Selv om jeg befant meg midt i kryssilden, valgte jeg freden. Og i 23 år har jeg oppfylt mitt løfte om å tjene det gode, uavbrutt og hver 10

FORORD

eneste dag. I dag kan jeg si at retten til en ny sjanse er noe som kommer skritt for skritt. Jeg har en historie som på ingen måte gjør meg stolt, men som må sies å være universell. Og det har ført meg til alle verdens hjørner, hvor jeg har bidratt til bevisstgjøring og oppfordret til at historien ikke må gjentas. Det medfører et stort ansvar å fortelle historiene om faren min.

Jeg er utdannet arkitekt. Gjennom yrket mitt har jeg lært å drømme, å designe, å gjenoppbygge og å gjenskape meg selv som en mann med faste prinsipper i bunnen. Det er dette jeg ønsker å lære sønnen min, for selv om vi ble nødt til å skape oss et liv på ruinene av det forrige, var viljen til å reise oss og fortsette sterk nok til at vi lyktes med det. Og her er vi. Jeg har påtatt meg en forpliktelse som livet selv har gitt meg, og som har gjort meg til den sønnen, faren og mannen jeg er i dag.

Jeg vil takke fiendene til faren min, som jeg ikke bærer nag til, for de gjorde ikke annet enn å tvinge meg til å gå ut og tjene til livets opphold på lovlig vis. I dag er jeg en uendelig rik mann, for jeg kan følge sønnen min i oppveksten, leke med ham og fortelle ham historier. Jeg er i live, jeg er en fri mann, og jeg er fremdeles omgitt av en kjærlig familie som holder sammen, i gode og onde dager. Det er det som er min formue.

Hva skal du med et herskapshus hvis det ikke er noen som venter på deg der? Hvilken hensikt har det å bygge seg et imperium uten sidestykke hvis alt faller i grus, din egen familie inkludert? Hva var vitsen med å ha alle de pengene på et skjulested, når vi ikke engang kunne gå ut for å kjøpe en halv kilo ris når vi var sultne? Hva godt kom ut av å la hele landet gjennomleve terrorhandlinger når det samtidig dyttet hans egen familie mot avgrunnen? Faren min så det aldri på den måten. Livet hans tok slutt, og med det forsvant også formuen, for den ble aldri brukt, ikke engang til å gi ofrene hans noen form for erstatning.

Jeg vokste opp i et hjem hvor det var overflod av kjærlighet. Selv 11

PABLO ESCOBAR – DET FAREN MIN ALDRI FORTALTE

om faren min var en hardhjertet og ufølsom banditt, var han en kjærlig far for oss, en som sang for datteren sin, og som likte å leke med meg. På tross av dette gikk han glipp av de viktigste lykkelige øyeblikkene han kunne hatt i livet, sammen med den familien som han var så opptatt av å beskytte. Han mistet muligheten til å se barna sine vokse opp, til å bli kjent med barnebarna sine, og han mistet muligheten til å bli gammel sammen med moren min.

Juan Pablo Escobar

KAP ITT EL 1

I BARRY SEALS FOTSPOR

«Tusen takk for at du lar meg sende deg denne privatmeldingen, Juan Pablo. Jeg heter Aaron Seal, og Barry Seal var faren min. Jeg er sikker på at du kjenner det navnet like godt som jeg kjenner navnet til faren din. Jeg leste at du ønsker forsoning med mennesker fra din fars fortid, og det gjør deg til en sjenerøs mann. Jeg har selv kontaktet dem som trykket inn avtrekkeren og drepte faren min, og sagt at jeg tilgir dem.

Jeg vil bare at du skal vite at det er lenge siden jeg tilga faren din for – angivelig – å ha betalt for drapet på faren min. Jeg henvender meg nå til deg i all ydmykhet, for å be deg om å tilgi faren min, som gikk med på å vitne mot faren din og samarbeidspartnerne hans.

Faren min gjorde ikke annet enn å redde seg selv, og det kostet ham til slutt livet. Jeg vil at du skal vite at verken jeg eller moren min bærer nag. Juan, jeg tror jeg forstår bedre enn de fleste hvor vanskelig livet ditt har vært. Min vei har også vært kronglete, men Herren har vært min klippe. Jeg blir ikke fornærmet hvis du velger å la være å svare meg. Måtte Gud velsigne deg. Aaron.»

Om morgenen 25. juli 2016 skummet jeg gjennom de mange beskjedene jeg mottar på sosiale medier, da jeg kom til en melding jeg bet meg merke i på grunn av etternavnet til avsenderen. Det var en svært kjærkommen overraskelse for meg å lese de fine og kloke 15

PABLO ESCOBAR – DET FAREN MIN ALDRI FORTALTE

refleksjonene den unge Aaron Seal hadde sendt meg, og det første som slo meg, var at jeg ville ta kontakt med ham.

Hvordan kunne jeg la være å snakke med Aaron når faren hans, Adler Berriman Seal, ble drept på ordre fra faren min, som hevn for bildene han tok i 1984? På de bildene kunne man se faren min og Gonzalo Rodriguez Gacha, ‘El Mexicano’, idet de hjelper til med å laste kokain inn i et småfly på en landingsstripe i Nicaragua. De bildene er fortsatt det eneste beviset som fins som direkte forbinder pappa med narkotikahandelen.

Adler Berriman Seal, som foretrakk å bli kalt Berry Seal, var en anerkjent og ung amerikansk pilot som jobbet for ulike kommersielle flyselskaper, og som hadde vågemot nok til å være hemmelig agent for CIA, informant for DEA og pilot for faren min samtidig.

Dette var tidlig på åttitallet, Medellín-kartellets gullalder.

Som 24-åring var Seal den yngste piloten i USA som fløy uten kopilot for det amerikanske flyselskapet TWA. Så modig var han at han ble et aktivt medlem av Civil Air Patrol, en organisasjon stiftet i 1930 av sivile piloter som tilbød å stå til tjeneste med frivillig forsvar av USAs territorier, og bruke sine egne fly. Denne enheten ble forbeholdt Krigsministeriet, under Army Air Corps’ jurisdiksjon, som var den amerikanske hærens egne flyvåpen. I 1943 sørget imidlertid daværende president Harry Truman for å gjøre enheten til en permanent støttefunksjon for USAs flyvåpen, U.S. Air Force.

Etter å ha jobbet flere år som kommersiell pilot bisto Seal CIA med ulovlige flyvninger, hvor det ble fraktet heroin inn i USA for å finansiere ulike konflikter i verden, i hovedsak antikommunistiske operasjoner. Men det tok ikke lang tid før hans egne, høye ambisjoner førte ham i fengsel: I 1979 ble han anholdt i Honduras og anklaget for narkotikasmugling. Han ble sittende i ni måneder i et fengsel i hovedstaden Tegucigalpa. Der ble han kjent med den kolombianske piloten William Rodríguez, som tilbød ham å jobbe for Medellín-kartellet. Da han slapp ut, utmerket Seal seg som pilot 16

I BARRY SEALS FOTSPOR

av sine egne fly – han eide fire DC-10 og likte å kalle dem «The Marihuana Air Force» – og av flyene til faren min, og takket være dristigheten han utviste, var han uovertruffen i å bringe disse fra Colombia til sør i Florida, fullastet av kokain. I kartellets innerste kretser var Seal kjent som ‘Mackenzie’.

Det hengivne forholdet mellom faren min og Seal kommer til syne i denne anekdoten: En dag sa pappa at jeg skulle bli med ham og se på det han annonserte at ville bli en spektakulær landing foretatt av en gringo loco på flystripen til Hacienda Nápoles, som bare var 900 meter, mens 1200 meter ble ansett som nødvendig for å lande et fly av typen Douglas DC-3. Flymaskinen kom fullastet med dyr som skulle til dyrehagen på haciendaen.

Vi stilte oss på den ene siden av flystripen, og brått dukket det opp en diger flymaskin på himmelhvelvingen. Den kom farende mot bakken som om den var i ferd med å styrte. Med en krapp bevegelse traff den grunnen og skled bortover landingsstripen, som ikke så ut som den var lang nok. Gnistene sto av bremsene, og for ikke å havne i avgrunnen gjorde plutselig piloten en bevegelse som fikk flyet til å snurre på bakhjulet. Straks flyet hadde stoppet, midt i en stor sky av støv, åpnet en tykk mann døra, gikk ut og kom smilende bort til oss for å hilse på faren min. Det viste seg at el gringo loco med den spektakulære landingen var Barry Seal. Jeg er sikker på at faren min satte ekstra stor pris på vågemotet han utviste under den risikofylte operasjonen den dagen, som til og med alle dyrene om bord kom uskadd fra.

Seal fikk betalt en god slump penger for denne bragden og dro hjem igjen med en relativt eksotisk gave som ikke kunne vært fra noen andre enn faren min: En blå arapapegøyeunge, opprinnelig fra Brasil, pakket inn i en skoeske. I min forrige bok fortalte jeg at faren min under en reise til Brasil i 1982, like etter at han var blitt valgt inn i Kongressen, stjal med seg en vakker, blå arapapegøye.

En artig detalj er at faren min foretok akkurat den reisen i et fly 17

PABLO ESCOBAR – DET FAREN MIN ALDRI FORTALTE

av typen Lear Jet, som var helt identisk med flyet som Seal hadde i USA. Ifølge det jeg har blitt fortalt om Seal, er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor faren min ble så glad i ham: Fordi han var i stand til absolutt alt, og fordi han fant opp flere nye måter å smugle narkotika og våpen på, rett inn i hjertet av USA. Han utarbeidet for eksempel et system som gikk ut på at piloten slapp lasten ut av flyet, festet i en fallskjerm som åpnet seg automatisk når lasten falt; og med smuglergodset fulgte en sporingssender som sendte ut et signal. Straks dukket det opp et helikopter, som steg ned og huket tak i lasten mens det fremdeles var i lufta. Deretter, med en presisjon ned på millimeteren, dukket det opp en lastebil, som kjørte i moderat fart, mens den ventet på at helikopteret skulle plassere kokainet på lasteplanet bak. Denne samme operasjonen ble gjentatt ved at narkolasten ble kastet ut i sumpene og plukket opp av luftputebåter. Og også ut i sjøen, hvor Ellie Mackenzie – som vi skal snakke mer om senere – plukket den opp i en fiskebåt. Parallelt med disse smuglingsstrategiene, hadde Seal et favorittsted for lasten fra det fjerne Colombia: Landingsstripen kjent som Summer Field Road, i Port Vincent, Louisiana.

Men Seals eventyrlige karriere ble avbrutt av USAs narkotikapoliti, DEA, da de arresterte ham i Miami tidlig i 1984, anklaget for hvitvasking og smugling av pillene Quaalude eller metakvalon, et kraftig beroligende middel med hypnotisk virkning som datidens ungdom brukte som partydop. Ifølge Aaron var det imidlertid ikke Quaalude i lasten faren hans ble anholdt med, men sukker. Sannheten er at Seal oppdaget at han var blitt svindlet, men da han forsøkte å kvitte seg med lasten, tilbød en venn av ham å selge sukkerpillene for ham på diskoteker i Miami. Det endte med at han ble tiltalt for medvirkning. Nå som Seal sto i fare for å måtte tilbringe flere år i fengsel, så han ingen annen løsning enn å gjøre en avtale om å angi de kolombianske samarbeidspartnerne sine.

18

I BARRY SEALS FOTSPOR

Samarbeidet Seal inngikk med DEA, begynte med en hendelse som ikke har vært kjent før nå: Han fikk den ideen at han skulle foreslå for Medellín-capoene at de kunne skjule seg i huset han eide i Baton Rouge, Louisiana, under påskudd av at de ville være tryggere på amerikansk jord enn utenfor. Dette dristige initiativet inkluderte at de skulle fly dit i hans eget fly. Seal la fram forslaget sitt under et mafiatoppmøte i Panama By, og først virket det hele så logisk at flere begynte å vurdere tilbudet seriøst. Men så fikk kona til en av capoene, hvis navn jeg ikke har tillatelse til å oppgi, imidlertid følelsen av at Seals forslag var en felle. Mistanken hennes stemte, og senere skulle det komme for en dag at Seal i virkeligheten hadde til hensikt å plassere hele kartellet på ett eneste fly og overgi capoene i samlet flokk, for slik å oppfylle sin del av avtalen med DEA. Sannheten er at hun aldri likte denne ‘Mackenzie’, og hennes skepsis ble kroken på døra for ideen om at capoene kunne skjule seg i USA. Dermed begynte de amerikanske hemmelige agentene å konsentrere seg om faren min og ‘El Mexicano’. De sporte dem opp i Nicaragua da de to møtte med kontaktpersoner fra sandinistregimet, for å organisere kokainforsendelsene fra nicaraguansk jord til sørkysten av Florida.

Det førte til at amerikanerne satte opp en midlertidig operasjon, som gikk ut på at Seal skulle bruke et fly med et kraftig fotoapparat gjemt i flyskroget. Tanken var å dokumentere forbindelsen mellom Nicaraguas sandinistregime og den kolombianske mafiaen.

Historien bak det sinnrike komplottet er som følger: De hemmelige agentene og Seal ble enige om at den minst mistenkelige måten å gjennomføre opplegget på ville være å selge faren min et militærfly.

Underveis støtte de imidlertid på en utfordring, da den slags flymaskiner de ønsket å bruke, ikke ble lagt ut på det åpne markedet. Det ble dermed umulig å markedsføre dem på vanlig måte. Da bestemte de seg for å ta bilder av flyet og publisere dem i en salgsannonse i et 19

PABLO ESCOBAR – DET FAREN MIN ALDRI FORTALTE

luftfartsmagasin. Faren min slukte agnet rått, og da han møtte Seal, som var den som hadde vist ham magasinet, sa han at han ønsket å kjøpe et sånt fly, for det var akkurat den typen de trengte til å smugle fra Nicaragua.

Han mottok snart et kraftig turbopropfly av typen C-123, som Seal døpte «The Fat Lady», men før de kunne begynne å bruke det, måtte de reparere flytrappa, for den gikk ikke skikkelig ned. Senere installerte en tekniker som CIA hadde sendt, kameraet inni en boks i den øverste, høyre delen av flyets bakre inngang. De fikk imidlertid et alvorlig problem da fjernkontrollen viste seg å være svært enkel, så når man trykket på utløserknappen, lagde det en veldig høy klikkelyd. Derfor kunne de ikke annet enn å la flymotoren gå slik at faren min og følget hans ikke skulle oppdage noe.

Så, om kvelden 25. mai 1984, landet Seal og ga kopiloten sin ordre om å holde motoren i gang mens han fant det rette øyeblikket for å fotografere. Faren min likte ikke bråket og ba Seal slå av motorene, men han svarte at det var oppstått tekniske feil av et slag som kunne sette avreisen i fare hvis han slo dem av. Faren min godtok denne forklaringen.

Til slutt fikk Seal tatt de avslørende bildene, som fanger det nøyaktige øyeblikket da faren min, ‘El Mexicano’ og Federico Vaugham, en statstjenestemann høyt oppe i Nicaraguas innenriksdepartement, bistår flere nicaraguanske soldater med å laste fire store sekker med totalt 600 kilo kokain om bord i flyet. Det var den første lasten som ble sendt fra flystripen på den lille flyplassen i Los Brasiles, ikke langt fra den nicaraguanske hovedstaden Managua. Samme kveld landet Seal på luftfartsbasen i Homestead, helt sør i Florida.

På dette tidspunktet var faren min og ‘El Mexicano’ på flukt fra kolombianske myndigheter, som var etter dem for mulig medvirkning til drapet på justisminister Rodrigo Lara Bonilla 30. april 1984.

Midt i juli måned ble bildeserien som viser faren min og ‘El Mex20

I BARRY SEALS FOTSPOR

icano’ trykket i flere aviser i USA. Bildebeviset var ugjendrivelig; det tok faren min på fersk gjerning. Barry Seal hadde forrådt ham, og det skulle koste ham livet.

Lekkasjen av bildene til nyhetskanalene hadde en annen, ødeleggende konsekvens: De blottstilte faren min og ‘El Mexicano’, men også hvordan sandinistregimet samarbeidet med den mektige kolombianske mafiaen. I kjølvannet av denne skandalen ble det uholdbart for faren min og kollegaene hans å bli værende i Nicaragua, og to uker senere reiste de tilbake til Colombia.

I løpet av undersøkelsene jeg gjennomførte for å skrive dette kapittelet, fant jeg ut at faren min satte seg fore å ta livet av Seal jo før, jo heller, og med det for øye ringte han flere av kontaktene sine i USA. Den første som fikk oppdraget med å likvidere Seal, var Max Mermelstein, en maskiningeniør som var født og oppvokst i Brooklyn, New York. Han hadde også jobbet for kartellet og opparbeidet seg et solid rykte ved å ha innført hele 56 tonn kokain til USA; det utgjorde en fortjeneste på rundt 300 millioner dollar. Mermelstein ble en del av nettverket til faren min på slutten av syttitallet, gjennom Rafael Cardona, alias ‘Rafico’, en av pappas fortrolige i USA. Men om morgenen 5. juni 1985, mens han jobbet med planleggingen av operasjonen mot Seal på oppdrag fra faren min, ble Mermelstein arrestert da han var ute og kjørte i luksus-Jaguaren sin. Først lot han seg ikke uroe, for han tenkte at det bare ville ta Medellín-kartellet noen få dager å sørge for kausjonen og ivaretakelsen av familien hans. Det var en del av avtalen de hadde hatt siden syttitallet, da han begynte å jobbe i organisasjonen. Men sånn ble det ikke. ‘Rafico’ begikk den feilen at han lot være å betale de 550 000 dollarene som dommeren hadde satt som kausjon, men bestemte seg tvert imot for å true Mermelstein til ikke å vitne mot ham og samarbeidspartnerne hans.

21

PABLO ESCOBAR – DET FAREN MIN ALDRI FORTALTE

Det hadde aldri falt Mermelstein inn å vitne mot faren min og mennene hans, for rettssaken mot ham baserte seg kun på funnet av 250 000 dollar, som de fant under en seng da de ransaket huset hans,. Et lovbrudd det ikke var spesielt vanskelig å forklare. Men i møte med ‘Rafico’s oppførsel ble Mermelstein redd for sitt eget og familiens liv og hadde intet annet valg enn å bli en av de mest verdifulle og kostbare informantene i USAs historie. Så viktig ble han at kontoret for vitnebeskyttelse under det amerikanske justisdepartementet tilbød seg å beskytte 31 medlemmer av familien hans, hvorav 16 godtok tilbudet.

I retten avslørte Mermelstein at det forelå en plan om å drepe Seal, og forklarte at han hadde utsatt denne planen med vilje. Ifølge pappas ordre skulle det nemlig være én eller flere personer som drepte ham, men samtlige måtte være amerikanere, for han ville ikke at det skulle finnes noen forbindelse mellom drapet og Medellínkartellet dersom leiemorderne ble tatt.

I boka The Man Who Made It Snow, som ble utgitt i 1990, skrev Mermelstein at han aldri ønsket å drepe Seal, for det var selve narkotikasmuglingen han likte, ikke all drepingen som fulgte med. Men han visste at dersom han ikke lyktes med et såpass sensitivt oppdrag, måtte han betale for det med livet.

Mermelstein avslørte at han hadde kontaktet en mann ved navn Jon Pernell Roberts for å gjennomføre drapet på Seal, en mann som tidligere hadde skrytt av forbindelsene han hadde i den amerikanske mafiaen. Mannen var uten tvil den rette til »jobben», mente han.

Samtidig sørget Pernell for at Mermelstein møtte Reed Barton. De to var gamle bekjente, for den ene leide ut kjøretøyer til å frakte kokainet i til den andre. Og ved et par anledninger dro de sammen til Baton Rouge, for å undersøke og overvåke de stedene Seal frekventerte oftest, men de fant ham aldri. Det var et mislykket forsøk.

For å få fortgang i drapsplanene sendte faren min en pilot kjent 22

I BARRY SEALS FOTSPOR

under tilnavnet ‘Cano’ for å møte Mermelstein. Han hadde gjennomført flere smuglerturer sammen med Seal på kolombiansk jord.

‘Cano’ var godt kjent på stedet der Seal bodde, og han kjente også til vanene hans, favorittrestauranten hans og til og med hvor han jobbet. Informasjonen fra ‘Cano’ ble skrevet ned på små papirlapper som havnet i lommeboka til Mermelstein, som fikk panikk da han forsto at han garantert ville bli anklaget dersom Seal faktisk ble drept.

Risikoen for å framstå som ansvarlig for en forbrytelse han ikke hadde begått, skremte Mermelstein i så stor grad at han tok sjansen på å ringe ‘Rafico’ i Medellín fra fengselet i USA. «La Barry Seal være i fred!» ropte han, men det eneste svaret han fikk, var at faren min allerede hadde gitt ordren, og at det ikke var noen vei tilbake.

Etter denne ulykksalige samtalen med ‘Rafico’ opplevde Mermelstein at han sto og stirret døden i øynene, for personen han nettopp hadde snakket med i telefonen, hadde møtt ham med en urovekkende blanding av likegyldighet og forakt, til tross for at han regnet ham for en venn og de hadde tjent store summer for kartellet sammen.

Dette var grunnen til at Mermelstein1, reddere nå enn noen gang tidligere, ringte til advokaten sin og ga ham én eneste instruks: «Inngå den best mulige avtalen for meg.» Forsvareren hans insisterte imidlertid på å vente litt, for anklagene mot ham var ikke spesielt alvorlige. Det var likevel tydelig at myndighetene hadde interesse av å holde ham i fengsel, i så stor grad at en dommer i Los Angeles plutselig økte kausjonskravet fra 550 000 til to millioner dollar.

1 Første

gang jeg hørte om Max Mermelstein, var en dag jeg så at faren min satt med et bekymret uttrykk, sammen med Fidel Castaño, Francisco ‘Kiko’ Moncada og Fernando Galeano. De satt med hvert sitt eksemplar av boka The Man Who Made It Snow, alle med utallige skriblerier og bokmerker mellom sidene. Vi befant oss i skjul på et gjemmested som var kjent under navnet La Isla, ved demningen El Peñol i Antioquia. På det tidspunktet hadde kartellet opplevd sin første store nedtur: Gonzalo Rodríguez, ‘El Mexicano’, ble drept av politiet 15. desember 1989.

23

PABLO ESCOBAR – DET FAREN MIN ALDRI FORTALTE

I mellomtiden, med tanke på at Mermelsteins oppdrag gikk i vasken da han ble arrestert, bestemte faren min seg for å opprettholde skuddpremien på Seal: En million dollar til den som tok livet av ham. Det eneste som var viktig, var at Seal ble drept, og for å oppnå dette satte han ‘Cuchilla’ på saken. Dette var en mann som også gikk under tilnavnet ‘Pasarela’, og hvis virkelige navn var Guillermo Zuluaga, en forbryter som var født og oppvokst i La Estrella og hadde vært med på å stifte Envigado fotballklubb.

For å gjennomføre likvideringen av Seal leide ‘Cuchilla’ inn Luis Carlos Quintero Cruz, Bernardo Antonio Váquez og Miguel Vélez, alias ‘Cumbamba’. De to førstnevnte tok seg ulovlig inn i USA over grensen fra Mexico. ‘Cumbamba’ bodde allerede i Miami og jobbet for narkosmugleren Griselda Blanco og hennes ektemann, Darío Sepúlveda.

Barry Seal ble til slutt drept av mennene som faren min hadde sendt. De fant ham på parkeringsplassen til en av Frelsesarmeens lokaler idet han var i ferd med å parkere sin hvite Cadillac 1979-modell, klokka seks om ettermiddagen 19. februar 1986. Luis Carlos Quintero avfyrte en salve fra et maskingevær av typen Ingram Mac-10 45 kaliber med lyddemper; fire av skuddsalvene traff Seal, som satt i førersetet. Han døde momentant. En bibel han hadde liggende i frontruta ble full av blodflekker.

Men forbrytelsen gikk ikke ustraffet hen, for myndighetene i Louisiana utførte et omfattende raid og klarte å pågripe gjerningsmennene. To av dem ble anholdt av FBI på flyplassen i byen, og den tredje, som hadde praiet en taxi til å kjøre ham helt til Florida og flyplassen i Miami for å flykte hjem til Colombia derfra, ble offer for skikkelig uflaks: Bilen drepte et rådyr som løp ut i veibanen, og sjåføren måtte ringe den lokale viltnemnda. Men i og med at det allerede var sendt ut en etterlysning på en mann med latinamerikansk utseende, ble den mistenkte gjenkjent omtrent med det samme.

24

I BARRY SEALS FOTSPOR

Når det gjelder drapene faren min beordret, ble det trykket en artikkel i avisen El Tiempo 20. september 2015, i forbindelse med innspillingen av filmen Mena i Medellín – en diger filmproduksjon med den berømte skuespilleren Tom Cruise i hovedrollen – hvor Barry Seals liv og virke blir gjenfortalt: «13. mai 1986 reddet en jury i Louisiana de tre leiemorderne fra å bli henrettet i den elektriske stolen, slik påtalemyndighetene ville, men dømte dem i stedet til fengsel på livstid. Vélez døde 66 år gammel i det lokale fengselet i Angola, Louisiana. Quintero Cruz og Vásquez vil bli sittende i David Wade-fengselet resten av livet.»

Max Mermelstein var et av hovedvitnene under rettssaken mot de tre, og hans forklaring ble avgjørende. Han kunne nemlig bekrefte at Ingram-maskingeværet som de brukte til å drepe Seal, hadde blitt testet hjemme hos ham en tid tilbake. De rettssakkyndige fant da også noen hull i veggen hans som samsvarte med de ballistiske bevisene de hadde fra våpenet.

25. mai 2015, da det var gått nesten tretti år siden drapet, fortalte enken etter Seal, Debbie, i et intervju med den britiske avisen Daily Mail, om det som hendte den dagen en venn ringte henne for å fortelle at ektemannen var død: «Jeg satte barna mine i bilen og begynte å kjøre dit … men mens jeg kjørte, fikk jeg helt jernteppe, så jeg stanset ved en telefonkiosk og sa: «Jeg vet ikke hvilket sykehus jeg skal kjøre til.» Og da sa de: «Debbie, bare kjør hjem igjen, han skal ikke på noe sykehus.» Jeg fortalte barna at faren deres var død.

Så kjørte jeg dem hjem igjen. Der gikk jeg ut på kjøkkenet og bare gråt og gråt.»

Seals enke har ved flere anledninger uttalt at selv om faren min og ‘El Mexicano’ ønsket å se Seal død, er sannheten også at han kjente til mange av syndene som ble begått internt i CIA og blant visse politikere når det gjaldt å tillate narkotikasmugling for å finansiere operasjonene til de nicaraguanske kontrarevolusjonære ‘Contras’. Seal kjente også til hemmeligheter knyttet til ‘Iran-Contras’25

PABLO ESCOBAR – DET FAREN MIN ALDRI FORTALTE

skandalen, som involverte oberst Oliver North og ulovlig handel av våpen med Iran, for å hjelpe fram den antikommunistiske kampen i Nicaragua. Interessant nok fant FBI direktenummeret til den daværende visepresidenten i USA, George H. W. Bush, som hadde ansvaret for krigen mot narkotika da Ronald Reagan var president, da de gikk gjennom tingene hans etter drapet. Det bekrefter hvilket nivå Seal jobbet på i det amerikanske systemet.

Det er overraskende at datidens amerikanske myndigheter var såpass godtroende i sin beskyttelse av Seal, for det var allerede en kjent sak at faren min var en farlig mann. Justisminister Rodrigo Lara Bonilla var blitt drept i Colombia, og man visste at han hadde vært hjernen bak udåden. Med dette som bakteppe kunne det tenkes at det var mange som så fordelene ved at Seal gikk ubeskyttet rundt og var et lett bytte. For det var ikke lenger bare Medellín-kartellet som dro nytte av at han døde. Bevegelsesfriheten til CIAs hemmelige agent og DEAs informant ble tydelig avgrenset av dommer Frank Polazola, som beordret Seal til bestandig å innfinne seg fra klokken seks om ettermiddagen til klokken seks om morgenen i Frelsesarmeens lokaler, hvor han til slutt møtte sin død. På tross av den overhengende trusselen, la ikke dommeren bare ned forbud mot at Seal hyrte inn livvakter og betalte for disse selv, men han advarte ham også om at han ville bli fengslet dersom de tok ham med våpen av noe slag.

På gravstøtten til Adler Berriman Seal står følgende ord, som han selv valgte og ba kona sørge for å få hugget ut den dagen han ikke lenger var blant dem: «En rebelsk eventyrer av samme størrelse som dem som før ham gjorde Amerika til en stor nasjon.»

Barry Seal ble drept fem dager før jeg fylte ni år. Derfor ble mitt møte med sønnen hans, Aaron, tre tiår etter den fryktelige hendelsen, en svært gjennomgripende opplevelse. Jeg svarte straks på den uventede meldingen han hadde sendt meg.

«Hei, Aaron: Jeg ble veldig overrasket over å lese dine varme ord.

Jeg vet at det du sier kommer fra hjertet, det kan jeg kjenne, og jeg 26

I BARRY SEALS FOTSPOR

vil at du skal vite at jeg på ingen måte føler noen stolthet for forbrytelsene faren min begikk. Jeg er veldig lei meg for det du har mistet, og for lidelsene du har måttet gjennomleve. Jeg vil også å be deg om tilgivelse på min fars vegne. Jeg gjør mitt aller beste for å informere og inspirere unge mennesker når jeg snakker med dem, og forteller at det eneste faren min viste oss ved sine handlinger, var den veien vi aldri burde velge.

Jeg har virkelig lyst til å bli bedre kjent med deg. Jeg tror at freden er mer enn bare en umulig drøm, og sammen har vi enda mer å dele, mye mer å lære av hverandre og av fedrene våre også. Jeg vil gjerne møte deg personlig. Tror du det hadde vært mulig?

Jeg kan ikke reise til USA, for jeg får ikke visum, men jeg kan reise til et hvilket som helst annet land, hvis du vil. Sebastian.»

Aaron og jeg sendte noen meldinger fram og tilbake, før vi bestemte oss for å snakke sammen på Skype og ta opp samtalen, for vi mente den kunne få en svært positiv virkning i fremtiden. Her er samtalen vi hadde, som ble gjennomført på engelsk: Aaron Seal: Hei. Juan Pablo Escobar: Hei, Aaron. Hvordan har du det? Det er så viktig for meg at vi har fått denne muligheten til å snakke sammen, at vi har kommet i kontakt med hverandre.

AS: Det er veldig viktig for meg også.

JPE: Hvor gammel er du?

AS: Jeg tror jeg er noen måneder eldre enn deg. Jeg ble født i oktober 1976, og jeg tror du ble født i februar 1977.

JPE: Og si meg, fikk du noen gang sjansen til å bli godt kjent med faren din? Fikk du mulighet til å være sammen med ham før i tiden?

AS: Jeg var ni år da han ble drept. Det var ikke så mye tid vi rakk å tilbringe sammen, men det var greit så lenge det varte.

JPE: Så du hadde et godt forhold til ham?

AS: Ja, før han ble drept hadde jeg det. Han var en snill mann, 27

PABLO ESCOBAR – DET FAREN MIN ALDRI FORTALTE

han var snill mot familien sin. Jeg har en bror som er 15 måneder eldre enn meg, og en søster som er tre år yngre. Og dessuten har jeg to halvsøsken fra pappas tidligere ekteskap, de er rundt 45 år nå. Jeg har aldri hatt noe forhold til halvsøsteren min. Og forholdet til halvbroren min er ganske så dårlig.

JPE: Jeg har en lillesøster. Hun er 32 år. Både hun og moren min har det gudskjelov bra. Du vet jo hva krig vil si, og hvilke konsekvenser det får. Det er virkelig et under at vi lever alle sammen.

AS: Ja, det har du rett i.

JPE: Ja, det var en utrolig tøff krig, og vi vil ikke at den skal gjenta seg. Vi ønsker ikke å følge i min fars fotspor.

AS: Jeg fulgte i fotsporene til faren min i mange år. Det vil si, jeg gikk ikke så langt som han gjorde, men jeg fulgte i hans fotspor på mange måter. Jeg ble innblandet i narkotikahandelen. Jeg pleide å dra til Mexico for å ta med meg narkotika tilbake, reseptbelagte medisiner, for eksempel. Senere begynte jeg å misbruke narkotika i stor stil, og jeg slet med det i mange år. Men så kom Herren og reddet meg. I dag er jeg pastor, og jeg har vært gift i fire og et halvt år.

Jeg traff til slutt en kvinne som holdt ut med meg.

JPE: Jeg har vært gift i tretten år, men vi har bodd sammen i 24 år allerede. Jeg har en sønn som heter Juan Emilio, han er tre og et halvt. Vi ventet lenge med å få barn fordi vi følte at vi hadde et ekstra stort ansvar. Vi tenkte på barnets fremtid, og da vi ønsket oss barn, klarte vi ikke å se den fremtiden særlig klart for oss. Men endelig ga Gud oss gaven som denne velskapte sønnen vår er, han er så sunn og smart. Hvordan har moren din det, Aaron?

AS: Det vil være løgn å si at hun har det bra. Hun lever, hun er frisk, men følelsesmessig bryter hun noen ganger sammen. Hun har ikke klart å legge fortiden bak seg, og da handler det ikke bare om det som har med faren min og hans død å gjøre, men også om det livet hun levde sammen med ham. For å være ærlig så har hun aldri kommet over det.

28

I BARRY SEALS FOTSPOR

JPE: Jeg må be deg si til henne at jeg ber om unnskyldning på vegne av min familie for at ektemannen hennes ble drept.

AS: Hun bærer ikke nag til noen, det er bare at hun ikke har klart å komme over all smerten hun strir med. Det gjelder ikke bare min fars død, men alt som hadde med ham å gjøre og hvor stresset det livet gjorde henne, politiet som var etter dem, du vet. Hun har virkelig aldri klart å komme seg videre. Jeg husker ikke om jeg har fortalt deg at moren min og jeg tok kontakt med de to mennene som avfyrte skuddene mot faren min, og sa til dem at vi ikke bærer nag, at det ikke var deres skyld, for faren min tok sine egne valg i livet.

Når jeg forteller dette til folk, spør de meg alltid om hvordan det er mulig å tilgi dem som skjøt faren min. Da svarer jeg: «Hør, mennene som skjøt faren min, drepte ham ikke, for på tusenvis av måter var det like mye synden som tok livet av faren min, som grådighet, for eksempel.» Så vi legger ikke skylda på andre enn ham selv for valgene han tok i livet. Vi var glade i ham og savner ham, men jeg snakker på vegne av meg selv og moren min, det er sånn vi føler om den saken. Jeg kan ikke si noe om hvordan andre har det.

JPE: Jeg vet ikke hvordan jeg kan si det på engelsk, men jeg tror at den måten å tenke på har gitt deg fred i sjelen.

AS: Ja. Når jeg er på jobb som pastor, og noen sier at de ikke vil tilgi andre, svarer jeg at på den måten skader de ikke personen som har gjort dem vondt, de skader bare seg selv. Jeg sier: Du tror du gjør dem vondt, men du sårer ikke andre enn deg selv.

JPE: Jeg er helt enig med deg. Kan jeg få sende deg et eksemplar av boka jeg har utgitt om faren min, som heter Min far, Pablo Escobar ?

AS: Naturligvis, det var nettopp gjennom den boka at jeg fant deg.

JPE: Jeg gråt mange tårer mens jeg skrev den boka, men uten hat til noen. Min forpliktelse er til sannheten, til det som skjedde, og til å skrive om livslærdommen faren min ga meg, og om at jeg naturlig29

PABLO ESCOBAR – DET FAREN MIN ALDRI FORTALTE

vis ikke fulgte hans eksempel. Jeg hadde ikke til hensikt å rettferdiggjøre en eneste av hans voldelige handlinger da jeg skrev den boka.

Hvis vi forsøker å skjule det vi vet og prøver å unngå fortiden vi er en del av, lærer vi ingenting som samfunn. Det finnes mange TVserier om livet til faren min nå, og det bidrar til å endre hvordan folk tenker i dagens samfunn. Nå drømmer ungdommen om å bli narkosmuglere, for de ser bare den delen de får presentert; de tror at alt bare er en stor fest. Men det er ikke sannheten, vi verken opplevde eller følte det sånn. Sannheten er at de er i ferd med å gjøre faren min til en slags superhelt fra underverdenen.

AS: Det stemmer. Jeg vet ikke om du vet at de holder på med en film nummer to om faren min, som skal hete Mena. Folkene fra produksjonsselskapet fortalte meg at en av tantene dine på farssiden ba dem overrekke moren min en beskjed.

JPE: Jeg har ingen kontakt med pappas side av familien. I den første boka jeg skrev, kommer det klart fram hvorfor. Jeg oppdaget ikke hvordan den delen av familien hadde sveket oss før etter at han var død. Du forventer å bli forrådt av hvem det skulle være utenfor familien din, men aldri innenfra.

AS: Jeg har opplevd lignende ting, for mange av dem som hadde ansvaret for å forsørge faren min, inkludert familiemedlemmer, hev seg rundt det øyeblikket han ble drept, og alle ville ha sin del av det som var igjen, og vi satt tilbake uten noe. Moren min og søsknene mine og jeg ble overlatt til oss selv, ingen kom for å betale tilbake det de skyldte oss. I stedet forsynte de seg, til det ikke var noe igjen.

Så jeg forstår det du forteller. Til og med halvsøsteren min saksøkte oss siden vi hadde fått betalt for å gi råd til filmteamet, i og med at faren min var en offentlig person, og det eneste de ønsket, var detaljer fra privatlivet hans. De ville for eksempel vite hva slags familiefar han var. Bare fordi vi tok betalt for å gi den slags opplysninger, saksøkte hun oss. Den siste gangen jeg så halvsøsteren min, var i pappas begravelse. Nå vil hun ha en del av det vi fikk betalt. Så du kan 30

I BARRY SEALS FOTSPOR

jo tenke deg, det er tretti år siden faren min døde, og jeg har fortsatt problemer med deler av familien min. Da vi var en familie, virket det som om vi var glade i hverandre, men da pappa døde, var det ikke noe av det som overlevde.

JPE: Over til noe helt annet, jeg hadde lyst til å spørre deg om du visste at faren din gikk under navnet ‘Mackenzie’ internt i Medellínkartellet?

AS: Ja, selvfølgelig. Det tilnavnet stammer fra Ellie Mackenzie, en afroamerikansk mann, kaptein på en reketråler, som faren min brukte til operasjonene sine i USA. Han hadde ansvaret for å plukke opp forsendelsene som faren min slapp ut i havet. Han var god venn av Mackenzie, og en dag ba han om å få bruke navnet hans på et papir han måtte fremvise for en jobb han ville ha. Faren min satte sitt eget bilde på det papiret, og sånn var det at han begynte å jobbe for Medellín-kartellet. Mackenzie endte sine dager på en skrekkelig måte: Like etter at faren min døde, fant de liket av ham, med tydelige merker etter tortur.

JPE: Gjennom undersøkelsene jeg har gjort til kapittelet om faren din, kommer det helt klart fram at han var veldig modig, og at det var derfor han og faren min hadde så godt forhold.

AS: Han var ikke bare modig, han var overmodig. Det fins en video fra den dagen faren min gjennomførte det første forsøket på å kaste ut og plukke opp en narkolast fra et helikopter, og der kan man se at flere politipatruljer er i ferd med å stenge av noen gater i byen. Faren min hadde lurt politiet og bedt dem om å avsperre området, for slik å unngå en ulykke med lasten han fraktet, som han sa var en ny måte å hjelpe bøndene til å få tilgang på gjødsel og annet utstyr. På videoen kan man høre stemmen til faren min da han sier: ‘Her kommer de første tre hundre kiloene med kola!’ mens man ser patruljene som passer på området.

JPE: For en utrolig historie, Aaron. For å bytte tema igjen, hva er ditt syn på krigen mot narkotika?

31

PABLO ESCOBAR – DET FAREN MIN ALDRI FORTALTE

AS: På den tiden sa faren min at jeg måtte holde meg langt unna narkotika fordi alle slag er farlige. Da jeg begynte med narkotika, var det med marihuana, og selv i dag tenker jeg at det ikke er farlig å røyke det. Men så gikk jeg lenger og i mange år brukte jeg heroin og morfin, som jeg satte med sprøyter. Jeg sank så dypt som det er mulig, og holdt på å dø flere ganger. Da jeg nettopp var blitt pastor, var jeg sterkt imot alle former for rusmidler. I dag er jeg fortsatt mot narkotika, så lenge det er snakk om narkotika som kan ødelegge et menneskes liv. Men måten regjeringen regulerer dette på, er feil. Jeg mener at all slags narkotika bør legaliseres og skattlegges. Og jeg tror det er den eneste måten å unngå at fortiden gjentar seg på. Gjennom kirken jeg er tilknyttet, har jeg kontakt med andre pastorer i Europa, og ta for eksempel Nederland. Jeg tror alt bør bli lovlig, spesielt marihuana, som praktisk talt er legalisert i USA allerede. For marihuana er mindre farlig enn Tylenol. Jeg vet at det er farlig å ta harde stoffer, men måten regjeringen forholder seg til problemet på, er heller ikke bra. De burde heller holde seg til sine egne saker. Dersom jeg er en ansvarlig voksen og har lyst til å begynne med heroin, bør det i så fall være mitt problem, og ikke noe de har rett til å forby meg. Ingen myndighetsinstanser har rett til å fortelle meg hva jeg kan eller ikke kan utsette meg for, for jeg tror det er en rettighet Gud har gitt oss, og at dersom vi benytter oss av den, er det vårt eget valg.

JPE: Det er et veldig vanskelig tema, fordi det handler om folks liv. Det er store summer involvert, og det er et enormt marked å skulle forby. Dersom narkotikaen hadde vært legalisert mens fedrene våre levde på åttitallet, er det dessuten lite sannsynlig at de noen gang hadde møttes.

AS: Ja, for jeg vet at faren min gikk inn i bransjen på grunn av pengene. Og jeg regner med at faren din også gjorde det for pengenes skyld. Så hvis det ikke hadde vært penger involvert, ville de ikke vært der.

JPE: Det er sant. Og det er takket være forbudspolitikken at vi 32

I BARRY SEALS FOTSPOR

ser denne graden av vold. Jeg tror at vi som samfunn blir nødt til å finne en annen måte å løse disse sakene på. I min familie hadde jeg en onkel på morssiden som døde svært ung, og han prøvde i praksis alt som fantes av narkotika, bortsett fra heroin. Han var 11 år da han begynte å røyke marihuana, og vi tok ham med til alle slags behandlinger. Han var rehabilitert når han kom ut fra hvert nye rehabiliteringssted, men etter å ha prøvd det så mange ganger uten å lykkes, ga han opp og klarte aldri å avruse seg helt. Hver gang han kom ut, begynte han å misbruke igjen. Det store paradokset i hans historie er at det eneste rusmiddelet som virkelig tok livet av ham, var sigaretten. Han forsøkte så lenge han levde, å ta livet av seg med ulovlige stoffer, men til slutt var det altså det lovlige rusmiddelet som tok livet av ham. Så vi er veldig klar over hvor dramatisk det er for en familie når noen sliter med rusmisbruk.

AS: Tro meg, jeg vet mye om akkurat det.

JPE: Narkotikaen gjør ikke forskjell på folk. Den er tilgjengelig for alle, og ingen kan egentlig føle seg trygg. La meg fortelle om da jeg var åtte år, og pappa tok meg til side for å snakke om narkotika.

Det var mens vi befant oss på Hacienda Nápoles. Han viste meg alle de ulike narkotikatypene som var tilgjengelige på markedet på det tiden. Det var omtrent ti stykker, deriblant kokain, marihuana, ‘crack’ og LSD. Han innrømmet å ha prøvd de fleste, men sa at han aldri hadde testet heroin. Deretter sa han: ‘Når du får lyst til å prøve narkotika, foretrekker jeg at vi gjør det sammen. Men aller modigst er den som aldri prøver narkotika.’ Så du skjønner, Aaron, den setningen er av stor betydning for meg, for med tanke på at den ble uttalt av en mann som levde av å selge narkotika, førte det til at jeg aldri følte meg nysgjerrig på det.

AS: Jeg har det også på den måten, for også vi har to veldig ulike perspektiver; faren min som narkohandler, og jeg selv som rusmisbruker.

JPE: Så vi blir nødt til å finne en måte å leve med det som er virke33

PABLO ESCOBAR – DET FAREN MIN ALDRI FORTALTE

ligheten i dag på. Dette er ikke en krig som vinnes med våpen. Vold er ikke måten å sette en stopper for dette på, snarere tvert imot; det vil gjøre alt enda verre.

AS: Ja. Heller enn en krig mot narkotika trenger vi fred med narkotika.

På dette tidspunktet hadde vi snakket sammen i en halvtime, og etter den siste kommentaren klarte vi ikke å la være å le.

AS: Kanskje det er det vi skal kalle turneen vår når vi reiser rundt i verden for å fortelle om opplevelsene våre: Fred med narkotika.

Jeg tror ikke det er på sin plass at mitt lands myndigheter snakker om en krig mot narkotika, for de erklærer jo krig mot det meste.

Og alle krigene de starter, gjør alt verre tretti år senere. De snakket for eksempel om en krig mot fattigdommen på seksti- og syttitallet, og i dag har vi mange flere fattige enn før. Når det gjelder krigen mot narkotika, så er det i dag verre og hardere stoffer, og det er mer av dem. I Bibelen står det at en dag skal løven legge seg ned sammen med lammet. Det er en profetisk lignelse for fred på jorden.

Moren min ville ikke fortsette å bo i Baton Rouge, fordi det plaget henne at alle spurte henne om faren min hele tiden. Men kona mi og jeg fortsatte å bo der. Før det bodde jeg hos bestemoren min, for jeg hadde sunket dypt ned i rusmisbruket, og hun sørget for at jeg bestandig hadde tak over hodet. Hun døde nettopp. Ja, og så har jeg vært så heldig at jeg fikk sett dokumentarfilmen din: Min fars synder.

JPE: Det var en stor opplevelse for meg å lage den filmen, for i tillegg til å treffe ofre, fikk jeg muligheten til å reise tilbake til Colombia for første gang på fjorten år. Du vet, i filmen er Rodrigo med, en av de tre sønnene til justisminister Rodrigo Lara Bonilla, som ble drept på ordre fra faren min i 1984. I ettertid har jeg også utviklet 34

I BARRY SEALS FOTSPOR

et vennskap med Jorge, den yngste av dem, så forsoningsprosessen sluttet ikke med den dokumentarfilmen, men har fortsatt videre til andre breddegrader og andre familier, i deres søken etter forsoning og tilgivelse.

SA: Ja, det er klart. Og hvis du vil ha enda mer oppmerksomhet fra mediene, burde vi prøve å skaffe deg et visum så du kan slå følge med meg på den røde løperen når filmen Mena får premiere, så de kan spørre oss om hva vi gjør der, og vi kan si at vi står sammen mot rusmisbruk og glorifisering av narkotikahandelen.

JPE: Apropos det, så vil jeg gjerne fortelle deg noen historier når det gjelder visumet mitt. Jeg hadde det i femten år, men så kansellerte de det i 1993 som konsekvens av jakten de drev på faren min. I 2010 ble vi invitert til å vise Min fars synder på Sundancefestivalen i USA, og jeg dro til den amerikanske ambassaden i Buenos Aires for å søke om visum på nytt. Jeg la fram invitasjonsbrevet som var signert av selveste Robert Redford, som er festivalsjef, og brev fra HBO, Discovery Channel, og handelsorganisasjonen Council of the Americas, blant flere andre. Overraskelsen var stor da jeg en uke senere fikk tilsendt et visum for fem år. Jeg ble veldig glad, helt til de ringte noen dager senere for å fortelle at det var blitt gjort en feil2.

Den feilen hadde selvsagt med slektskapet til Pablo Escobar å gjøre. De visste ikke hvem de utstedte visum til, selv om jeg alltid skrev sannheten når jeg fylte ut skjemaene deres og dessuten bekreftet min opprinnelige identitet.

2 Den

dagen jeg mottok visumet, ringte jeg moren min for å dele de gode nyhetene, og hun sa: «Å, hvis du har fått det, får sikkert jeg og søsteren din det også.» Moren min satte opp en avtale både for seg selv og søsteren min, mot hennes vilje, så de kunne gå og søke om visum på ambassaden sammen. Til tross for min skepsis til det moren min prøvde på, fikk jeg dem til å sende dem de samme invitasjonsbrevene fra USA som de hadde sendt meg, for å legge disse ved som dokumentasjon. Deres tilstedeværelse på ambassaden førte til at varsellampene knyttet til mitt visum ble slått på, hvilket til slutt førte til at de kansellerte det: «Cancelled without prejudice». «Hvordan våger du å komme hit og be om et visum», lød dommen moren min fikk av en uniformert ansatt ved ambassaden.

35

PABLO ESCOBAR – DET FAREN MIN ALDRI FORTALTE

Da de ga beskjed om at visumet var kansellert, sa de samtidig at jeg hadde rett til å klage på avgjørelsen, hvorpå jeg ble innkalt til en par møter med DEA, den amerikanske konsulen, og en representant for det amerikanske utenriksdepartementet. DEA-representanten forklarte at de hadde hatt meg i kikkerten i flere år, at de var sikre på at jeg ikke hadde vært involvert i narkotikahandel og derfor kunne bekrefte at jeg ikke utgjorde noen form for risiko for USA. Han hadde altså ingenting imot at jeg fikk innreise i landet. Men verden er et veldig lite sted, og via noen kilder har jeg fått vite at personen som motsatte seg at jeg skulle få visum, er Javier Peña, den berømte tidligere DEA-agenten i Colombia. Men Aaron, for å gå tilbake til det opprinnelige temaet for denne praten. Hvordan klarte du å komme i kontakt med mennene som drepte faren din?

AS: Jeg har en venn jeg har kjent siden jeg var tjue, som drepte en fyr med kniv og ble satt i et fengsel som heter Angola, hvor Miguel Vélez, alias ‘Cumbamba’ også satt samtidig. For noen år siden kom jeg over en nyhet hvor det sto at han var blitt overført til fengselsenheten for terminalt kreftsyke. Jeg klarte å spore opp e-posten hans for å sende ham en melding, nå som jeg visste at han skulle dø. Jeg skrev og sa at moren min og jeg ikke bærer nag til ham. Han skrev et svar, og sånn begynte dialogen mellom oss. Men da fengselet fikk nyss om dette, satte de en stopper for kommunikasjonen fordi det teknisk sett ikke er lov for ham å snakke med meg, da jeg regnes som et offer for hans forbrytelser, og han derfor ikke kan kontakte meg, noe han heller ikke gjorde. De to andre mennene som drepte faren min, sitter i Nord-Louisiana, hvor jeg bor. Den ene av dem, Luis Carlos Quintero Cruz, fikk vite av ‘Cumbamba’ at vi hadde kontakt via Facebook, og sånn begynte vi å sende meldinger gjennom en kvinnelig felles bekjent. Vi visste at de prøvde å få til en høring for å få omgjort dommene sine til betinget. Moren min og jeg sa at vi ikke hadde noen motforestillinger mot at de ble løslatt, men myndighetene sa at de ikke så noen grunn til å slippe dem ut, at de 36

I BARRY SEALS FOTSPOR

måtte bli værende i fengsel på livstid. Så selv om de spurte oss om vi var positive til at de ble løslatt, brydde de seg i virkeligheten ikke om hva vi mente, for avgjørelsen om å holde dem fengslet resten av livet var allerede tatt. Den andre, Bernardo Antonio Vásquez, fikk vi ikke snakket med, for han lærte seg aldri engelsk. Dessuten visste vi ikke hvordan vi skulle komme i kontakt med ham.

JPE: Hva svarte de da dere kontaktet dem?

AS: Da jeg snakket med ‘Cumbamba’ virket han veldig glad og sa at moren hans hadde sagt at han måtte slutte fred med Gud for å få tilgivelse for det han hadde gjort. Han malte Guadalupe-jomfruen i fengselet, for han er veldig kunstnerisk anlagt. Han sa også at han var takknemlig for at jeg hadde kontaktet ham, og at det hadde gjort ham godt å bli tilgitt. Det så ut som om det vi hadde sagt, gjorde sterkt inntrykk på ham. Også moren til den andre hadde sagt sa at han måtte be om tilgivelse fra Gud og kona og barna til Barry Seal før han døde.

JPE: Fikk du muligheten til å spørre ‘Cumbamba’ om detaljer knyttet til drapet på faren din?

SA: Gjennom årene som har gått, har jeg rekonstruert hendelsen. En halvtime før de drepte faren min, var han, moren min og vi, barna hans, på en kafe hvor vi spiste pannekaker. Plutselig kom det inn en mann med slips, og faren min ble sittende og stirre på ham.

‘Cumbamba’ fortalte meg selv at den mannen var ham, at han fulgte etter faren min, og at han så muligheten for å utføre ugjerningen der, foran øynene på oss. Han fortalte at han gikk ut fra kafeen for å hente våpenet han hadde liggende i bagasjerommet på bilen sin, men at akkurat da dukket det opp flere politifolk, og han ble nødt til å avbryte planen. Da vi var ferdige med å spise, dro faren min til Frelsesarmeens lokaler, for han måtte følge tidsplanen som dommeren Frank Polazola hadde pålagt ham. Han gikk ut fra den kafeen og rett i døden. ‘Cumbamba’ fortalte at i det øyeblikket drapet på faren min skjedde, ble han selv sittende i bilen og røyke mens han ventet på at 37

PABLO ESCOBAR – DET FAREN MIN ALDRI FORTALTE

de to andre leiemorderne skulle gjøre sin del: En skulle skyte, og den andre skulle ta bilder for å få betalt for drapet. Flere år senere fikk jeg muligheten til å snakke med de to politipatruljene som ankom åstedet først, og de fortalte at da de kom, dukket det også opp flere FBI-agenter som tok med seg de personlige papirene faren min oppbevarte i bagasjerommet på Cadillacen sin, noe som ikke var lovlig fremgangsmåte. Politifolkene prøvde å stoppe dem, men det endte nesten med skuddveksling, og til slutt måtte de gi opp. En stund etter dette fikk vi bare noen få av disse papirene tilbake.

JPE: Jeg vil gjerne få takke deg og moren din for deres storsinn og evne til å tilgi. Og for freden og forsoningen som ligger i det du skrev. Du og jeg har fått muligheten til å gjøre ting på en mye bedre måte. Og jeg tror det gir oss et spesielt bånd.

AS: Det er sant, tiden har kommet for å ta tilbake den tiden vi har mistet. Føler du deg i fare i Colombia, Sebastian?

JPE: Jeg har vært her i Colombia i noen måneder nå. Her fins det folk med stor makt, og dersom noen ønsker å skade meg, kunne de ha gjort det uhindret allerede. Når det er sagt, håper jeg ikke fiendene til faren min anser meg som noen trussel, for det er jeg ikke, og det vil jeg heller aldri bli. Jeg er en fredens mann. * Omsider, tretti år og sju måneder etter at faren min beordret drapet på faren hans, møttes Aaron Seal og jeg i Mexico by. Det var 27. september 2016.

Det ble ikke noe enkelt møte, der i 22. etasje på hotell Sevilla Palace, selv om det bare var noen dager siden vi hadde snakket sammen på Skype. Aaron satt på en rund sementbenk under et stråtak, og jeg begynte å gå mot ham mens jeg bar på et eksemplar av den engelske utgaven av min første bok Min far, Pablo Escobar, utgitt på Thomas Dunne Books.

Boka var det eneste jeg hadde å holde meg fast i mens jeg gikk mot 38

I BARRY SEALS FOTSPOR

ham. Jeg var bare få skritt unna et direkte offer for volden faren min utøvde, og jeg hadde ikke funnet noe å annet å gi ham i «gave» enn min egen historie. Før møtet hadde jeg skrevet en respektfull dedikasjon i boka, hvor jeg sa at jeg deler det grusomme marerittet vi opplevde, og at det aldri må gjentas.

Aaron kom heller ikke uten å holde i noe. Han hadde med seg en av tingene etter faren sin som han hadde tatt spesielt vare på. Faktisk hadde han, i en av telefonsamtalene vi hadde før møtet, vært så høflig at han spurte om jeg ville ta det ille opp hvis han tok med seg en av farens eiendeler i gave. Jeg svarte at det ville jeg overhodet ikke ta ille opp.

Der og da skilte Aaron seg av med en gjenstand som jeg mener er av en uvurderlig affeksjonsverdi og også økonomisk verdi: Et emblem som flyselskapet TWA ga faren hans da han ble uteksaminert som «Junior Pilot», den yngste i hele flyselskapet.

Det er bare så vidt jeg klarer å beskrive hva jeg følte da jeg holdt det emblemet, som jeg er sikker på at faren hans bar på pilotuniformen sin med stolthet, i hendene mine. Det var en godtgjørelse Barry Seal oppnådde som 24-åring, da han utpekte seg som den yngste og modigste yrkespiloten i hele USA. Vi snakket ikke om tilgivelse, men klemmen vi ga hverandre, sa mer enn tusen ord. Energien som følger tilgivelsen, og som jeg har opplevd så mange ganger, fikk meg til å tenke på den gangen jeg møtte daværende senator Rodrigo Lara i Argentina, sønnen til den drepte justisministeren, da vi var kommet et stykke på vei med produksjonen av dokumentaren Min fars synder.

Etter å ha lagt gavene på rommene våre gikk Aaron og jeg en tur i Polanco-området, tok noen bilder sammen, og jeg inviterte ham til å spise på restauranten Loma-Linda. Mens vi nøt en veldig god «Bloody Mary» og en deilig grillet biff med potetmos og salat, fortalte han meg siste nytt fra den juridiske tvisten mellom dem og halvsøsteren hans, om rettighetene til filmen Mena: 39

PABLO ESCOBAR – DET FAREN MIN ALDRI FORTALTE

«Den første domsavsigelsen gikk i Universal Pictures’, moren min, Debbie, og min favør, men halvsøsteren min anket dommen, og det har ført til at visningen av filmen har blitt utsatt. Men hun har svært små sjanser til å vinne, fordi det handler om pappas historie, han var en offentlig person og ble regnet blant dem som har smuglet mest narkotika til USA i sin tid.»

Flere timer senere gikk vi tilbake til hotellet og ble enige om å møtes neste dag. Jeg fikk ikke blund på øynene hele natten og sovnet ikke før klokka var fem om morgenen, men det var uansett ikke bortkastet tid, for jeg skrev ned alle opplevelsene den gjennomgripende dagen hadde brakt med seg.

Det andre møtet med denne nye sjelevennen ble også fullt av følelser. Etter at vi hadde snakket sammen i mange timer, spurte jeg om han ville lese utkastet til kapittelet om faren hans og om møtet vårt. Men det mest minneverdige fra den lange samtalen med Aaron kom etter hvert som vi snakket om Barry Seal og Pablo Escobar, og vi oppdaget hvor mye de to hadde til felles. En slik ting, som for meg var en umåtelig stor overraskelse, er knyttet til da Seal satt i fengselet i Tegucigalpa, og Aaron ble med moren for å besøke ham. Han var veldig liten på den tiden, og versjonen de ga ham, var at faren jobbet i fengselet, og at det var derfor han hadde på seg vokteruniform.

I mange år trodde han at det var sånn det hang sammen, fram til den dagen han fikk vite at sannheten var at faren hadde betalt vokterne for at sønnen ikke skulle få vite at han var innsatt. En lignende strategi for å forhindre at sønnen får kjennskap til sannheten om faren, var også noe faren min benyttet seg av ved ulike anledninger.

På slutten av den ettermiddagen deltok Aaron på mitt foredrag En historie som ikke må gjentas, hvor 1200 mennesker var til stede.

Mens han satt og hørte på den engelske oversettelsen, la jeg merke til at han flere ganger nikket gjenkjennende til mine refleksjoner.

Med en gang jeg kom av scenen, ga han meg en varm klem, og jeg la merke til at han gråt.

40

I BARRY SEALS FOTSPOR

Senere kom en person bort med en merkelig gave: En bit av en blå keramikkflis, som sønnen på tolv år hadde tatt under et besøk på Hacienda Nápoles. Jeg så med en gang at den var ekte, for jeg husker de flisene som om jeg så dem i går. Aaron spurte hva det var, og jeg ga ham biten i gave. «Dette skal jeg ta godt vare på, min venn», svarte han. * ’Quijada’, regnskapsføreren til faren min og hovedperson i et av kapitlene i denne boka, var en av dem faren min ringte til i Miami for å diskutere planen som skulle ende i Barry Seals død. Her er det han fortalte meg, som også samsvarer med det Aaron Seal og jeg har snakket om: «Pablo ringte meg og sa at det var tre fyrer på vei fra Colombia for å utføre en jobb, men han beordret meg til ikke å blande meg i hva det gjaldt, for det satte forretningene i Miami i fare. Han sa bare at jeg skulle hjelpe til med det jeg kunne, ikke noe mer. Han sa at de tre var Guillermo Zuluaga, alias ‘Cuchilla,’ og Pedro og Bernardo. To av dem hadde tatt seg ulovlig inn i landet fra Mexico gjennom «hullet» («el hueco»), og jeg sendte noen for å hente dem; og deretter fant jeg et hotell de kunne bo på. ‘Cuchilla’’ spurte om jeg husket Barry Seal, og jeg svarte at det gjorde jeg selvsagt, hvordan kunne jeg glemme den drittsekken, han hadde jo tross alt tystet på Pablo. Senere fortalte han at de skulle drepe ham i Louisiana, hvor han levde under beskyttelse, men han påpekte at de allerede hadde funnet en måte å komme inn på, utføre jobben og dra. Etter det så jeg dem ikke igjen.

Senere fikk jeg vite at ‘Cuchilla’ klarte å stikke av, og at de pågrep de andre på Turnpike-motorveien, fordi taxien de flyktet i, kjørte på og drepte et rådyr. I over to år sendte vi penger til moren til den ene, som bodde i Sabaneta, for å hjelpe til med utgiftene hennes.