Til Steve og Lorna, min familie, mine venner og to bolverk mot anomie.
To former for mørke finnes. Den ene er natt … den andre blindhet
Mary Elizabeth Coleridge Doubt.
PROLOG
Sår i hjertet er ofte dødelige, men ikke nødvendigvis.
Henry Gray FRS Gray’s Anatomy
Hvorfor så du slik på meg
Så varmt og åndeløst?
Aldri noensinne kan det bli
Som om det ikke hadde skjedd med deg.
Mary Elizabeth Coleridge
A Moment
Av alle parene som satt i Rivoli-baren på Ritz den torsdagskvelden, var de to som åpenbart koste seg mest, faktisk ikke et par. Cormoran Strike og Robin Ellacott – private etterforskere, partnere og selverklærte bestevenner, feiret Robins trettiårsdag. Begge hadde vært litt forlegne da de kom inn i baren, som lignet et smykkeskrin i art decostil, med vegger i mørkt treverk og gull og dekorerte skillevegger i matt glass, for de var fullt klar over at dette var en unik hendelse. I løpet av de nesten fem årene de hadde kjent hverandre, var det første gang de hadde valgt å tilbringe en kveld sammen, bare de to, uten selskap av venner eller kolleger, og uten en skade som unnskyldning (for noen uker før hadde Strike ved et uhell gitt sin kollega to blåveiser, og kjøpt takeaway til henne for å gjøre opp for det).
Enda mer uvanlig var det at begge hadde fått nok søvn og var kledd i sin beste stas. Robin hadde på seg en tettsittende, blå kjole, det lange, rødblonde håret var nyvasket og utslått, og partneren hadde merket seg de anerkjennende blikkene fra mannlige gjester da hun gikk forbi. Han hadde allerede gitt henne en kompliment for opalsmykket i halsgropen – en fødselsdagsgave fra foreldrene hennes. Steinen var omgitt av små
diamanter som dannet en glitrende glorie i det varme lyset i baren, og hver gang Robin rørte seg, gnistret det rødt i dypet av opalen.
Strike var iført sin italienske yndlingsdress med hvit skjorte og mørkt slips. Nå da han hadde fjernet skjegget han hadde hatt en kort stund, lignet han mer enn noen gang en lett overvektig Beethoven med brukket nese, men servitøren smilte varmt da hun ga ham hans første Old Fashioned, og minte Robin om noe Sarah Shadlock – hennes eksmanns nye kone – en gang hadde sagt om Strike:
«Han er merkelig tiltrekkende, ikke sant? Ser litt herjet og medtatt ut, men hvem bryr seg om sånt?»
For en løgn: Sarah likte pene, glattslikkede menn – beviset var at hun ubarmhjertig hadde lagt seg etter Matthew og fått ham til slutt.
Strike og Robin satt i leopardmønstrede stoler ved et bord for to, og i begynnelsen hadde de taklet situasjonen med jobbsnakk. En sterk cocktail og prat om byråets pågående saker hadde hjulpet dem gjennom den vesle forlegenheten, latteren deres ble høyere og høyere, og snart begynte både servitører og gjester å sende dem stjålne blikk. Det varte ikke lenge før Robin ble blank i øynene og blussende rød i kinnene, og selv Strike, som var atskillig større enn sin partner og vel vant med alkohol, hadde inntatt tilstrekkelig med bourbon til å føle seg behagelig munter og avslappet.
Etter den andre cocktailen dreide samtalen inn på mer personlige ting. Strike, som var uekte sønn av en rockestjerne han bare hadde truffet to ganger, fortalte Robin at Prudence, en av halvsøstrene, gjerne ville treffe ham.
«Hvor kommer hun inn i bildet?» spurte Robin. Hun visste at Strikes far hadde vært gift tre ganger, og at partneren hennes var et resultat av et ennattseventyr med en kvinne som journalistene oftest omtalte som en «supergroupie», men resten av familietreet sto mer uklart for henne.
«Hun er den andre som er født utenfor ekteskap,» sa Strike. «Noen år yngre enn meg. Moren var skuespiller, du vet Lindsey Fanthrope? Blandingsrase? Hun har spilt i masse serier, EastEnders, The Bill …»
«Har du lyst til å treffe Prudence?»
«Vet ikke helt,» medga Strike. «Kan ikke hjelpe for at jeg synes jeg har nok slektninger som det er. Dessuten er hun terapeut.»
«Psyko? Hva slags retning?»
«Jung.»
Robin måtte le av uttrykket hans – en blanding av avsmak og mistenksomhet.
«Hva er galt med å være jungiansk psykoterapeut?»
«Vet ikke … Jeg likte henne ganske godt ut fra tekstmeldingene hun sendte, men …»
Mens Strike lette etter de riktige ordene, falt blikket hans på et bronsepanel bak Robins hode som viste en naken Leda i ferd med å bli befruktet av Zevs i skikkelse av en svane.
«… altså, hun sa at hun ikke hadde hatt det så lett heller, med ham som far. Men da jeg oppdaget hva hun driver med …»
Stemmen døde bort, og han drakk mer bourbon.
«Trodde du ikke helt på motivene hennes?»
«Jo, for så vidt …» Strike sukket tungt. «Jeg er lei av sånne psykogenier som forteller meg hvorfor jeg lever som jeg gjør og forklarer alt med den såkalte familien min. I en av meldingene skrev Prudence at hun hadde opplevd det ‘helende’ å tilgi Rokeby – nei, gi faen i dette,» sa Strike brått. «Det er din fødselsdag – la oss snakke om familien din. Hva jobber faren din med? Det har du aldri fortalt meg.»
«Har jeg ikke?» sa Robin litt overrasket. «Han er professor i sauehelse, forplantning, avl og oppdrett.»
Strike satte drinken i halsen.
«Hva er morsomt med det?» spurte Robin og hevet øyenbrynene.
«Unnskyld,» sa Strike som hostet og lo. «Hadde bare ikke ventet noe sånt.»
«Og litt av en autoritet på området også, skal jeg si deg,» sa Robin og spilte fornærmet.
«Professor i saue – hva var resten, igjen?»
«Helse, forplantning, avl og oppdr… hvorfor er det så morsomt?» spurte Robin da Strike lo igjen.
«Vet ikke – kanskje den forplantningsgreia?» sa Strike. «Pluss sauene.»
«Han har førtiseks bokstaver etter navnet sitt. Jeg telte dem da jeg var liten.»
«Imponerende,» sa Strike, tok en ny slurk bourbon og forsøkte å se alvorlig ut. «Når ble han interessert i sauer? Var det en livslang interesse, eller var det en spesiell sau som fanget blikket hans da han–»
«Han knuller dem ikke, Strike.»
Privatdetektiven lo så høyt at folk snudde seg.
«Den eldre broren hans overtok slektsgården, så far studerte til veterinær i Durham og så spesialiserte han seg – slutt å le, for faen! Og han er redaktør for et tidsskrift.»
«Si at det handler om sauer!»
«Selvfølgelig. Sauehold,» sa Robin. «Og før du spør – nei, de ber ikke leserne sende inn bilder av Månedens sau.»
Denne gangen utstøtte Strike et latterbrøl så høyt at hele baren hørte det.
«Ro deg ned,» sa Robin smilende, skjønt hun var klar over at alle så på dem. «Vi vil ikke nektes adgang til enda en bar i London?»
«Vi ble ikke erklært uønsket på American Bar, vel?»
«De sa det ikke rett ut, men du kan jo prøve å dra tilbake og se hva slags velkomst du får,» sa Robin og fisket ut en av de siste olivenene i skålen som hadde fulgt med den første drinken. Strike hadde egenhendig tømt skålen med potetgull.
«Charlottes far holdt sauer,» sa Strike, og Robin kjente den lille gnisten av interesse som alltid dukket opp når han nevnte sin tidligere forlovede – noe han nesten aldri gjorde.
«Gjorde han?»
«Ja, i Arran,» sa Strike. «Han og den tredje kona hadde et digert hus der. Hobby-gårdsdrift, ikke sant. Sikkert for å få skattefradrag. De så jævlig skumle ut – sauene, altså – husker ikke hva rasen het. Svarte og hvite. Digre horn og gule øyne.»
«Lyder som Jacobs,» sa Robin, og fortsatte, da Strike flirte: «Jeg vokste opp med Sauehold som lesestoff på do – klart jeg kan saueraser … Hvordan er det i Arran?»
Det hun egentlig mente, var: «Hvordan er Charlottes familie?»
«Vakkert, så vidt jeg husker, men jeg var der bare én gang. Ble aldri bedt igjen. Charlottes far tålte ikke synet av meg.»
«Hvorfor det?»
Strike tømte glasset før han svarte.
«Vel, det var flere grunner, men øverst på listen sto nok at kona hans prøvde å forføre meg.»
Robin gispet mye høyere enn hun hadde villet.
«Ja. Jeg må ha vært tjueto eller tjuetre. Hun var minst førti. Veldig pen, hvis du liker anorektisk tynne damer.»
«Hvordan – hva …?»
«Vi var på helgebesøk hos dem i Arran. Scheherazade – det var stemoren – og Charlottes far drakk en god del. Halve familien hadde problemer med dop i tillegg, alle stesøsknene og halvbrødrene.
Etter middagen ble vi fire sittende og drikke. Faren hennes var ikke overbegeistret for meg i utgangspunktet, hadde nok håpet på noen med vesentlig blåere blod. De plasserte meg og Charlotte på hvert vårt rom i forskjellige etasjer.
Jeg vaklet opp på loftsrommet mitt ved totiden, kledde av meg, ramlet ned i sengen full som et egg og slukket lyset. Et par minutter etter gikk døren opp. Jeg trodde selvfølgelig det var Charlotte. Det var stappmørkt der inne. Jeg gjorde plass til henne i sengen, hun smøg seg inn ved siden av meg–»
Robin merket at hun måpte og lukket munnen.
«– splitter naken. Og fremdeles skjønte jeg ingenting, jeg hadde drukket nesten en flaske whisky. Hun – øh – grep etter meg, hvis du skjønner–»
Robin slo hånden for munnen.
«–og vi kysset, og først da hun hvisket inn i øret mitt at hun hadde sett at jeg glodde på puppene hennes da hun bøyde seg og la ved på peisen, gikk det opp for meg at jeg var i seng med vertinnen. Ikke at det spiller noen rolle, men jeg hadde ikke glodd på puppene hennes. Jeg sto klar til å gripe tak i henne. Hun var så dritings at jeg var redd hun skulle ramle inn i bålet.»
«Hva gjorde du?» spurte Robin gjennom fingrene.
«Hoppet ut av sengen som om jeg hadde en rakett i ræva,» sa Strike da Robin begynte å le igjen, «traff vaskeservanten, veltet den og knuste en enorm vannmugge fra viktoriatiden. Hun bare fniste. Jeg fikk inntrykk av at hun trodde jeg ville hoppe rett til sengs med henne igjen når sjokket hadde gitt seg. Jeg forsøkte å finne boxershortsen i mørket da døren gikk opp, og denne gangen var det Charlotte.»
«Å Gud,»
«Ja, hun var ikke spesielt glad over å finne meg og stemoren splitter nakne på et soverom,» sa Strike. «Det var vel fifty-fifty hvem av oss
hun hadde mest lyst til å drepe. Hyl og skrik, og Sir Anthony våknet. Han kom farende opp i brokadeslåbrok, men han var så full at han ikke hadde knyttet beltet ordentlig. Han skrudde på lyset og sto der med en golfkølle i hånden og ante ikke at pikken hans hang ute før kona påpekte det: ‘Anthony, vi kan se Lille Petter Spillemann’.»
Nå lo Robin så voldsomt at Strike måtte vente til hun roet seg før han kunne fortsette historien. En gråhåret mann som satt ved baren ikke langt fra bordet deres, betraktet henne med et lett spydig smil.
«Og hvordan gikk det videre?» spurte Robin åndeløst og tørket øynene med miniservietten hun hadde fått til drinken.
«Vel, så vidt jeg husker, følte ikke Scheherazade noe behov for å unnskylde seg. Hun tok egentlig hele greia som en god spøk. Charlotte sto klar til å fly på stemoren, men jeg holdt henne tilbake, og det virket som om Sir Anthony mente hele greia var min feil, siden jeg ikke hadde låst soveromsdøren. Charlotte var tilbøyelig til å være enig. Livet som husokkupant med min mor hadde ikke egentlig forberedt meg på hva jeg kunne forvente av aristokratiet. I det store og hele vil jeg si at husokkupanter oppførte seg vesentlig bedre.»
Han løftet hånden for å signalisere til den smilende servitøren at de var klare for påfyll, og Robin, som hadde ledd så hun var sår i ribbena, reiste seg.
«Må på toalettet,» sa hun andpustent, og den gråhårete mannen på barstolen fulgte henne med blikket da hun gikk.
Cocktailene hadde vært små, men svært sterke, og Robin, som brukte en stor del av livet til overvåkning, var vant til joggesko og ikke høye hæler. Hun måtte holde seg godt fast i gelenderet da hun manøvrerte seg ned den teppebelagte trappen til dametoalettet, som var det mest luksuriøse hun noen gang hadde sett. Det var rosa som en jordbærmakron, og utstyrt med runde marmorvasker, en fløyelssofa og veggmalerier av nymfer som sto i tjern dekket av vannliljer.
Etter at Robin hadde tisset, rettet hun på kjolen og sjekket mascaraen i speilet, hun regnet med at den hadde smittet av etter all latteren. Mens hun vasket hendene, tenkte hun over historien Strike hadde fortalt. Selv om hun syntes den var ustyrtelig morsom, gjorde den også at hun følte seg liten. Til tross for de mange menneskelige eksessene – og mange av dem var seksuelle – som Robin hadde sett i årene hun hadde
jobbet som etterforsker, hendte det at hun følte seg uerfaren og lite verdensvant sammenlignet med andre kvinner på samme alder. Robin hadde ingen personlig erfaring med villere varianter av seksuelle eventyr. Hun hadde bare hatt én seksualpartner, og hadde sterkere grunner enn de fleste for å ville stole på den hun gikk til sengs med. En middelaldrende mann med en hvit flekk under venstre øre hadde en gang stått i retten og påstått at nitten år gamle Robin hadde lokket ham inn i en mørk trappeoppgang for å ha sex, og at han hadde tatt kvelertak på henne så hun mistet bevisstheten fordi hun hadde sagt at hun «likte røff sex».
«Jeg tror den neste drinken min bør bli vann,» sa Robin da hun fem minutter senere dumpet ned i stolen vis-à-vis Strike igjen. «De cocktailene var seriøst sterke.»
«For sent,» sa Strike da servitøren satte nye glass foran dem. «Har du lyst på noe å spise for å suge opp litt av alkoholen?»
Han ga henne menyen. Prisene var skyhøye.
«Nei, hør her–»
«Jeg ville ikke ha bedt deg på Ritz hvis jeg ikke hadde vært forberedt på å punge ut,» sa Strike med en feiende håndbevegelse. «Jeg hadde tenkt å bestille en kake, men–»
«Ilsa har alt bestilt en til i morgen kveld?» gjettet Robin.
Kvelden etter skulle en vennegjeng, som også omfattet Strike, holde en bursdagsmiddag for Robin hjemme hos Ilsa, en felles venninne av dem begge.
«Ja. Jeg hadde egentlig lovet ikke å si noe, så du må spille overrasket. Hvem kommer i selskapet, forresten?» spurte Strike. Han var litt interessert i å vite om det kom noen han ikke kjente, i særdeleshet menn.
Robin ramset opp parenes navn.
«… og du og jeg,» sluttet hun.
«Hvem er Richard?»
«Den nye kjæresten til Max,» sa Robin. Max var Robins husvert, hun leide et rom i leiligheten hans fordi han ikke greide utgiftene uten en leieboer. «Jeg begynner å lure på om det ikke er på tide å flytte ut av Max’ leilighet,» la hun til.
Servitøren dukket opp igjen, og Strike bestilte sandwicher til dem begge før han snudde seg mot Robin igjen.
«Hvorfor vil du flytte?»
«Vel, Max får veldig bra betalt for rollen sin i tv-serien, og han har nettopp fått vite at det blir en ny sesong, og han og Richard virker veldig glad i hverandre. Jeg har ikke lyst til å vente til de ber meg flytte. Dessuten,» sa Robin og tok en slurk av cocktailen, «så er jeg tretti. Synes du ikke det er på tide jeg flytter for meg selv?»
Strike trakk på skuldrene.
«Jeg er ikke spesielt opptatt av at man må gjøre ting på bestemte tidspunkt. Det er mer Lucys greie.»
Lucy var søsteren som Strike hadde vokst opp sammen med, siden de hadde samme mor. Han og Lucy inntok stort sett motsatte standpunkter når det gjaldt livets gleder og prioriteringer. Lucy var mildt fortvilet over at Strike, som var nesten førti, fremdeles bodde alene på to leide rom i etasjen over kontoret, uten noen faste forpliktelser som ektefelle, barn, huslån, foreldremøter på skolen, obligatoriske nabosammenkomster i julen – ting som også moren deres systematisk hadde skygget unna.
«Vel, jeg synes det er på tide jeg får mitt eget sted å bo,» sa Robin.
«Jeg kommer til å savne Wolfgang, men –»
«Hvem er Wolfgang?»
«Dachsen til Max,» sa Robin, forbauset over Strikes skarpe tone.
«Å … jeg trodde det var en eller annen tysk type du hadde falt for.»
«Ha … nei,» sa Robin.
Hun følte seg egentlig veldig full nå. Forhåpentligvis ville det hjelpe med litt mat.
«Nei,» gjentok hun. «Max er ikke en type som ville prøve å spleise meg med tyskere. I behagelig motsetning til visse andre.»
«Er det mange som prøver å spleise deg med tyskere?»
«Nei, ikke tyskere, men … Du vet hvordan det er. Vanessa maser stadig om at jeg må legge ut en profil på Tinder, og kusinen min, Katie, vil at jeg skal treffe en venn av henne som nettopp har flyttet til London. De kaller ham Axeman.»
«Axeman?» gjentok Strike.
«Ja, fordi han heter … noe som minner om Axeman. Jeg husker ikke,» sa Robin med en vag håndbevegelse. «Han er nettopp blitt skilt, så Katie mener vi passer perfekt sammen. Jeg skjønner ikke egentlig
hvorfor to mennesker skulle passe så perfekt fordi begge har rotet til ekteskapene sine. Egentlig burde det være–»
«Du rotet ikke til ekteskapet ditt,» sa Strike.
«Jo da,» protesterte Robin. «Jeg skulle aldri ha giftet meg med Matthew. Det var helt feil, og ble bare verre og verre.»
«Det var han som var utro.»
«Men det var jeg som ikke ville være gift med ham. Det var jeg som forsøkte å gjøre det slutt på bryllupsreisen, men var for feig–»
«Er det sant?» sa Strike, for dette var nytt for ham.
«Ja,» sa Robin. «Innerst inne visste jeg at det var et stort feilgrep …»
Et øyeblikk vendte hun i tankene tilbake til Maldivene, og de lange nettene mens Matthew sov, og hun hadde vandret alene langs den hvite sandstranden utenfor villaen deres og lurt på om hun var forelsket i Cormoran Strike.
Sandwichene kom, og Robin ba om et glass vann. De spiste i taushet en liten stund, men så sa Strike:
«Jeg ville holde meg unna Tinder.»
«Du ville, eller jeg burde?»
«Begge deler,» sa Strike. Han hadde greid å legge i seg én sandwich og begynne på nummer to før Robin hadde tatt to biter. «Med en jobb som vår er det ikke smart å være for mye online.»
«Det var det jeg sa til Vanessa,» sa Robin. «Men hun sa jeg kunne bruke et falskt navn til jeg fant en jeg virkelig likte.»
«Ingenting er mer egnet til å bygge tro og tillit enn å lyve om navnet sitt,» sa Strike, og Robin lo igjen.
Strike bestilte nye drinker, og Robin protesterte ikke. Det var blitt mer folksomt i baren enn da de kom, surret av stemmer lød høyere, og prismene som hang i lysekronene var omgitt av et uklart lysskjær. Robin følte at hun var glad i hver og en av menneskene der inne, fra det aldrende paret som drakk sjampanje og snakket rolig sammen, til de travle bartenderne i hvite jakker til den gråhårede mannen som smilte til henne da hun så seg rundt. Best av alle likte hun Cormoran Strike, som ga henne en herlig, minneverdig og dyr bursdagskveld.
Og Strike, som snakket helt sant da han bedyret at han ikke hadde glodd på brystene til Scheherazade Campbell den gangen for mange år siden, gjorde sitt beste for å opptre like høvisk overfor firmapartneren
sin, men han syntes aldri han hadde sett henne vakrere: blussende av alkohol og latter mens det rødblonde håret skinte i lyset fra den gylne kuppelen over dem. Da hun brått bøyde seg for å plukke opp noe fra gulvet, åpenbarte det seg en dyp kløft mellom brystene under opalen.
«Parfyme,» sa hun og rettet seg opp. I hånden holdt hun den lille, fiolette bagen fra Liberty som inneholdt fødselsdagsgaven fra Strike.
«Vil ta på meg litt.»
Hun åpnet posen, pakket ut den firkantede, hvite flakongen, og Strike så henne spraye litt parfyme på hvert håndledd og deretter– han tvang seg til å se vekk – i hulningen mellom brystene.
«Den er herlig,» sa hun og snuste på håndleddet. «Takk igjen.»
Han kjente en svak parfymeduft der han satt: Skjønt luktesansen hans var blitt litt svekket etter mange år med røyking, fanget han likevel opp duften av roser og et hint av musk som førte tanken hen på solvarm hud.
De nye cocktailene kom.
«Jeg tror hun har glemt at jeg ba om vann,» sa Robin og nippet til sin Manhattan. «Dette må bli den siste. Jeg er ikke vant til høye hæler lenger, og jeg har ikke lyst til å gå på trynet midt i baren på Ritz.»
«Jeg ringer etter en taxi til deg.»
«Du har brukt nok penger nå.»
«Vi gjør det bra økonomisk for tiden,» sa Strike. «Til en forandring.»
«Jeg vet det – er det ikke fantastisk?» sukket Robin. «Vi har faktisk en god slump i banken, og tonnevis av jobber som venter … Strike, byrået er en suksess,» sa hun med et strålende smil, og han strålte tilbake.
«Hvem skulle trodd det?»
«Jeg,» sa Robin.
«Da du traff meg, var jeg på konkursens rand, sov i en feltseng på kontoret og hadde én klient.»
«Hva så? Jeg likte at du ikke hadde gitt opp,» sa Robin. «Og jeg skjønte at du var veldig dyktig.»
«Hvordan i helvete skjønte du det?»
«Jeg så jo hvordan du jobbet, ikke sant?»
«Husker du da du kom inn med det brettet med kaffe og småkaker?» sa Strike. «Til meg og John Bristow den første dagen? Jeg fattet ikke hvor du hadde fått tak i alt sammen. Det var som en tryllekunst.»
Robin lo.
«Jeg spurte bare den typen i etasjen under.»
«Og du sa ‘vi’. ‘Jeg syntes at når vi hadde tilbudt klienten kaffe, burde vi skaffe ham det også’.»
«Den hukommelsen din,» sa Robin, forbauset over at han husket det ordrett.
«Ja, altså … du er ikke … noen vanlig person,» sa Strike. Han løftet glasset, som var nesten tomt.
«Skål for Strike og Ellacott, private etterforskere. Og gratulerer med trettiårsdagen.»
Robin løftet glasset, klinket det mot hans og tømte det.
«Faen, Strike, se hvor sent det er blitt,» sa hun plutselig da hun kom til å se på klokken. «Jeg må opp klokken fem i morgen, jeg skal skygge kjæresten til Miss Jones.»
«Ja, okei,» gryntet Strike, som med glede ville tilbrakt enda et par timer her i den gode stolen, badet i gyllent lys, mens duften av rose og musk sivet over bordet. Han løftet hånden for å be om regningen.
Som Robin hadde regnet med, følte hun seg temmelig ustø på de høye hælene da hun gikk gjennom lokalet, og hun brukte mye lengre tid enn nødvendig på å finne garderobemerket i bunnen av håndvesken.
«Kan du holde denne, er du snill?» spurte hun Strike og rakte ham posen med parfymeflasken mens hun lette.
Etter at hun til slutt fikk kåpen sin, hjalp Strike henne med å ta den på.
«Jeg er helt klart full,» mumlet Robin og tok den lille, fiolette posen tilbake, og noen sekunder etter beviste hun det da hun satte fast hælen i kanten på det runde, røde teppet på marmorgulvet, gled og ville ha falt om ikke Strike hadde fanget henne opp. Han la armen rundt livet hennes og styrte henne ut – ikke gjennom svingdøren, for der følte han seg ikke trygg på henne, men gjennom en av dørene ved siden av.
«Beklager,» sa Robin da de manøvrerte seg forsiktig nedover den bratte steintrappen foran Ritz, mens Strike fremdeles holdt armen rundt henne. Hun likte følelsen av å ha den store, varme skikkelsen så nær: Oftest hadde det vært hun som støttet ham når stumpen på høyrebenet nektet å bære vekten av ham etter en eller annen uklok overanstrengelse. Han holdt henne så fast at hodet hennes nesten hvilte
mot brystet hans, og hun kjente lukten av etterbarberingsvannet han brukte ved spesielle anledninger, selv gjennom den vanlige lukten av gammel sigarettrøyk.
«Taxi,» sa Strike og løftet hånden da en svart taxi kom glidende mot dem.
«Strike,» sa Robin, lente seg tilbake og så opp i ansiktet hans.
Hun hadde villet takke ham, si at hun hadde hatt en vidunderlig kveld, men da blikkene deres møttes, fikk hun ikke fram et ord. Et øyeblikk var det som om tiden sto stille, som om alt omkring dem forsvant i en tåke, som om de sto midt i øyet på en langsom tornado av durende biler og flimrende lys, fotgjengere og drivende skyer, og alt som eksisterte, var følelsen og duften av den andre; Strike så ned i det oppadvendte ansiktet hennes, og i det øyeblikket glemte han alle de faste beslutningene som hadde holdt ham tilbake i nesten fem år, hodet hans beveget seg nesten umerkelig, og munnen siktet seg inn mot hennes.
Og uten at Robin ville det, endret lykkefølelsen seg til frykt. Han så det, rettet seg opp igjen, og før noen av dem rakk å tenke over hva som hadde skjedd, brøt duren fra en motorsykkel inn og satte omverdenen i fokus igjen, tornadoen hadde glidd videre, Strike førte Robin bort til den åpne taxidøren, og hun falt ned på det harde setet.
«Natta,» ropte han inn til henne. Døren smalt igjen, og taxien hadde allerede satt seg i bevegelse før en fortumlet Robin kunne avgjøre om hun var sjokkert, oppglødd eller angerfull.
Kom, la meg tale med deg, udødelige del av meg mitt eget, dype hjerte!
Maria Jane Jewsbury
To My Own Heart
I dagene som fulgte kvelden på Ritz, var Robin anspent og urolig. Hun var fullt klar over at Strike uten et ord hadde stilt henne et spørsmål og at hun uten et ord hadde besvart det med «nei», desto mer ettertrykkelig fordi det kom uventet på henne og fordi hun var full av bourbon og vermut. Nå var Strike mer reservert mot henne enn før; det var noe påtvungent kort og saklig i tonen når han snakket til henne, og han unngikk alle personlige emner. Det virket som om murer som gradvis var blitt revet ned i løpet av de fem årene de hadde arbeidet sammen, var i ferd med å reise seg igjen. Robin var redd hun hadde såret Strike, og hun undervurderte ikke hvor mye som skulle til for å såre en mann så rolig, selvsikker og robust som partneren hennes.
Strike, på sin side, var full av selvbebreidelser. Det hadde vært så feil å gjøre den idiotiske tilnærmelsen! Han hadde jo for flere måneder siden bestemt seg for at et forhold til Robin var umulig? De tilbrakte for mye tid sammen, de var juridisk bundet til hverandre på grunn av firmaet, vennskapet mellom dem var for verdifullt til at han kunne sette det i fare, så hvorfor hadde han, i den varme gløden fra de sinnssykt dyre drinkene, gitt pokker i alle gode forsetter og gitt etter for en heftig impuls?
Selvbebreidelsene var blandet med enda mer ubehagelige følelser.
Faktum var at Strike veldig sjelden hadde opplevd å bli avvist av en kvinne, siden han vanligvis var flink til å tolke andre mennesker. Han hadde aldri før tatt et initiativ uten å være sikker på at det ville bli godt mottatt, og han hadde iallfall aldri opplevd at en kvinne reagerte slik Robin hadde gjort – med en frykt som Strike i sine verste øyeblikk trodde kunne bety avsky. Selv om han hadde en brukket nese, var overvektig, manglet et ben og hadde hår så tykt og krøllete at skolekameratene hadde sagt det lignet kjønnshår, hadde det aldri hindret ham i å tiltrekke seg vakre kvinner. Mannlige venner – som ikke uten videre forsto hans seksuelle tiltrekningskraft, hadde ofte gitt uttrykk for ergrelse og forbløffelse over at sexlivet hans var så vellykket. Men det var kanskje utålelig forfengelig å innbille seg at han fremdeles virket tiltrekkende på kvinner, selv om han harket verre enn noen gang om morgenen, og ett og annet grått hår begynte å dukke opp mellom de mørke?
Enda verre var tanken på at han totalt hadde mistolket Robins følelser i flere år. Han hadde regnet med at når hun virket litt brydd og forlegen i situasjoner hvor de ble tvunget til fysisk eller følelsesmessig nærhet, var det fordi hun, i likhet med ham, var fast bestemt på ikke å falle for fristelsen. I dagene som fulgte etter at hun taust hadde avvist kysset hans, gjenopplevde han i tankene alt han hadde trodd betydde at tiltrekningen var gjensidig. Gang på gang kom han tilbake til at hun hadde avbrutt brudevalsen og blitt med ham mens Matthew ble stående alene igjen på dansegulvet. Hun og Strike hadde omfavnet hverandre øverst i hotelltrappen, og da han holdt rundt henne, kunne han, til tross for brudekjolen, ha sverget på at han hadde senset de samme farlige tankene i hodet hennes som i sitt eget: La oss rømme sammen, og til helvete med konsekvensene. Hadde han innbilt seg alt sammen?
Kanskje. Kanskje Robin hadde hatt lyst til å rømme, men bare tilbake til London og jobben. Kanskje hun så på ham som en venn og mentor, men ikke noe annet.
I denne urolige og deprimerte sinnstilstanden skulle Strike feire førtiårsdagen sin. Den skulle markeres med en restaurantmiddag som, i likhet med Robins trettiårsdag, ble organisert av deres felles venner Nick og Ilsa.
Her møtte Robin for første gang Strikes eldste venn fra Cornwall, Dave Polworth, som hun, slik Strike tidligere hadde forutsagt, ikke ble
særlig begeistret for. Polworth var liten og snakkesalig, hadde negative kommentarer til alle sider ved livet i London, og omtalte kvinner, deriblant servitøren deres, som «luddere». Robin, som var plassert langt fra Strike ved bordet, brukte mye av kvelden til anstrengt småprat med Polworths kone Penny, som stort sett snakket om de to barna sine, om hvor dyrt alt var i London, og for en dust ektemannen var.
Robin fødselsdagsgave til Strike var et sjeldent, første prøveeksemplar av Tom Waits’ første album, Closing Time. Hun visste at Waits var yndlingsartisten hans, og hennes beste minne fra den kvelden var synet av Strikes ekte overraskelse og glede da han pakket den ut. Hun syntes å merke litt av den gamle varmen da han takket henne, og hun håpet gaven ville fortelle ham at en kvinne som opplevde ham som frastøtende, ikke ville bruke så mye tid og krefter på å finne en gave hun visste at han virkelig ville bli glad for. Hun ante ikke at Strike i tankene spurte seg selv om Robin så på ham og sekstifem år gamle Waits som jevnaldrende.
En uke etter Strikes fødselsdag sa Andy Hutchins opp. Han var den av frilanserne som hadde jobbet lengst for byrået, likevel kom ikke oppsigelsen direkte uventet. Han hadde MS, og selv om sykdommen lå i dvale for tiden, ble jobben for anstrengende. De holdt et avskjedsselskap for Hutchins der alle var til stede, bortsett fra den andre frilanseren, Sam Barclay, som hadde trukket det korteste strået og måtte skygge et overvåkningsmål gjennom West End.
Mens Strike og Hutchins snakket jobb ved den ene siden av bordet, satt Robin ved den andre og pratet med den sist ansatte, Michelle Greenstreet, eller Midge, som hun hadde bedt de nye kollegene kalle henne. Hun var en tidligere politibetjent fra Manchester, høy, slank og i god fysisk form – en treningsfanatiker med kort, glatt tilbakestrøket mørkt hår og klare, blå øyne. Robin hadde allerede fått mindreverdighetskomplekser ved synet av Midges sixpack da hun strakte seg for å hente en mappe på toppen av en stabel oppå et skap, men hun likte den likefremme væremåten, og det faktum at hun ikke behandlet Robin nedlatende, selv om Robin var den eneste i byrået som ikke hadde bakgrunn fra politiet eller det militære. Den kvelden betrodde Midge Robin for første gang at den viktigste grunnen til at hun ville flytte til London, var et vondt samlivsbrudd.
«Var eksen din også i politiet?» spurte Robin.
«Nei. Hun holdt aldri ut i noen jobb mer enn i et par måneder,» sa Midge med atskillig bitterhet. «Hun er et uoppdaget geni som enten skal skrive en bestselger eller male et bilde som vinner Turner-prisen. Jeg jobbet dagen lang for å tjene penger til å betale regningene, mens hun satt hjemme og surret rundt på nettet. Det tok slutt da jeg fant datingprofilen hennes på Zoosk.»
«Herregud, så leit,» sa Robin. «Ekteskapet mitt tok slutt da jeg fant en diamantørering i sengen vår.»
«Ja, Vanessa fortalte det,» sa Midge. Vanessa var en venninne av Robin som jobbet i politiet; det var hun som hadde anbefalt Midge for byrået. «Hun sa at du ikke beholdt den heller, dum som du er.»
«Jeg ville ha solgt den,» brøt kontorsjefen, Pat Chauncey, uventet inn med den hese, raspende stemmen sin. Pat var femtisju, med ravnsvart hår og tenner med farge som gammelt elfenben, som kjederøykte når hun ikke var på jobb, og sugde kontinuerlig på en e-sigarett når hun var der. «Jeg opplevde at en kvinne sendte meg underbuksa til den første mannen min i posten, den frekke merra.»
«Seriøst?» spurte Midge.
«Å ja,» knurret Pat.
«Hva gjorde du?» spurte Robin.
«Spikret den på ytterdøra så den skulle være det første han så når han kom hjem fra jobb,» sa Pat. Hun tok et dypt drag av e-sigaretten og sa: «Og jeg sendte henne noe tilbake som hun aldri ville glemme.»
«Hva da?» spurte Robin og Midge i kor.
«Det sier jeg ikke,» sa Pat. «La oss bare si at det var noe som ikke var lett å smøre på ristet brød.»
De tre kvinnene lo så høyt at Strike og Hutchins snudde seg. Strike møtte Robins blikk, og hun holdt det fast og smilte. Han så vekk og følte seg en tanke gladere enn han hadde gjort på en stund.
At Andy sluttet, la et ikke uvant press på byrået, siden de for tiden hadde flere tidkrevende jobber på gang. Den første og mest langvarige besto i å forsøke å grave opp dritt om ekskjæresten til en klient de hadde gitt tilnavnet Miss Jones, som sto midt i en opprivende strid om omsorgsretten for den lille datteren sin. Miss Jones var en pen, mørk dame som var nesten pinlig betatt av Strike. Hun flørtet nådeløst
med ham, og det kunne kanskje økt selvtilliten hans et hakk, hadde det ikke vært for at han syntes den klengete kravstorheten hennes var ekstremt lite tiltrekkende.
Den andre klienten deres var også den rikeste: en russisk milliardær som vekslet mellom å bo i Moskva, New York og London. For ikke lenge siden hadde et par svært verdifulle gjenstander forsvunnet fra leiligheten hans i South Audley Street, til tross for at alarmen ikke var satt ut av spill. Klienten mistenkte stesønnen, som var bosatt i London, for tyveriet, og ønsket å ta den unge mannen på fersk gjerning uten å varsle hverken politiet eller sin kone, som så på sin arbeidsløse festløve av et avkom som et misforstått geni. Byrået hadde installert skjulte kameraer i alle kriker og kroker av huset, og overvåket dem kontinuerlig. Stesønnen, som i byrået gikk under navnet Langfinger, ble også skygget, i tilfelle han skulle forsøke å selge det savnede Fabergé-skrinet eller den greske skulpturen av Aleksander den store.
Den tredje og siste saken, med kodenavnet Pedo, var, slik Robin så det, spesielt motbydelig. En velkjent internasjonal korrespondent for en amerikansk nyhetskanal hadde nettopp slått opp med kjæresten hun hadde hatt i tre år, en like velkjent amerikansk tv-produsent. Kort tid etter det bitre bruddet, oppdaget journalisten at ekskjæresten fremdeles hadde kontakt med den sytten år gamle datteren hennes, som Midge hadde gitt tilnavnet Danseren. Syttenåringen, som var høy og slank med langt, lyst hår, var allerede et kjent navn i sladrespaltene, dels på grunn av kjendisetternavnet, dels fordi hun alt hadde hatt noen modelljobber. Selv om byrået ennå ikke hadde sett noen direkte seksuell kontakt mellom Danseren og Pedo når de møttes i hemmelighet, var kroppsspråket deres langt fra det vanlige mellom far og datter. Situasjonen hadde hensatt Danserens mor i en tilstand av angst, raseri og mistanke som forgiftet forholdet mellom henne og datteren.
Siden det var vanskelig å rekke over alt uten Andy, ble det allmenn lettelse da Strike i begynnelsen av desember greide å hanke inn en tidligere politietterforsker ved navn Dev Shah fra et konkurrerende detektivbyrå. Det var et dårlig forhold mellom Strike og Mitch Patterson, lederen for dette byrået, på grunn av at Patterson en gang hadde satt Strike under overvåkning. Da Shah ble spurt om hvorfor
han ønsket å slutte i Pattersons byrå og svarte: «Fordi jeg er lei av å jobbe for drittsekker,» ansatte Strike ham på stedet.
I likhet med Barclay var Shah gift og hadde et lite barn. Han var mindre av vekst enn begge sine nye kolleger, med øyevipper så tette og lange at Robin syntes de så falske ut. Alle i byrået likte Shah med det samme: Strike fordi han var rask i oppfattelsen og metodisk og grundig i rapporteringsarbeidet; Robin fordi hun likte mannens tørre humor og det hun i hemmelighet kalte mangel på kødd; Barclay og Midge fordi Shah raskt viste seg å være en lagspiller uten noe påviselig behov for å overstråle de andre frilanserne; og Pat fordi, som hun medga med den hese stemmen sin da Robin leverte inn bilagene sine en fredag, «han slår nesten Imran Khan, hva? De øynene!»
«Mm, veldig pen,» sa Robin likegyldig og regnet sammen bilagene. I løpet av det foregående året hadde Pat åpenlyst håpet at Robin ville falle for sjarmen til en tidligere frilanser som var like kjekk som han var sleip. Robin kunne prise seg lykkelig over at Dev var gift.
På grunn av de lange arbeidsdagene hadde hun foreløpig vært nødt til å sette husjakten på vent, men likevel tilbød hun seg å overvåke milliardærens hus i julehelgen. Det passet henne bra å ha en unnskyldning for ikke å dra hjem til foreldrene i Masham, for hun var sikker på at Matthew og Sarah ville paradere sitt nyfødte barn – kjønn foreløpig ukjent – langs de samme, velkjente gatene hvor Matthew og Robin hadde vandret hånd i hånd som tenåringer. Robins foreldre ble skuffet, og Strike var tydelig ille berørt over å ta imot tilbudet hennes.
«Det er helt greit,» sa Robin uten å gå inn på sine egne motiver. «Jeg vil helst bli i London. Du gikk glipp av julefeiringen i fjor.»
Hun begynte å føle seg psykisk og fysisk sliten. Hun hadde jobbet praktisk talt i ett de siste to årene, samtidig som hun hadde vært igjennom separasjon og skilsmisse. Den kjølige stemningen mellom henne og Strike plaget henne, og selv om hun overhodet ikke hadde lyst til å dra til Masham, kjentes det unektelig deprimerende å skulle jobbe gjennom julehelgen.
Men så, i midten av desember, fikk hun på kort varsel en invitasjon fra yndlingskusinen Katie – ville hun bli med på skiferie på nyåret? Et par hadde avlyst da kona ble gravid, hytta var allerede betalt, så Robin trengte bare betale flyreisen. Hun hadde aldri stått på ski i sitt
liv, men siden Katie og mannen hennes skulle veksle mellom å passe den tre år gamle sønnen mens den andre var i slalåmbakken, ville hun alltid ha noen å prate med om hun skulle bli lei av å gå på trynet i nybegynnerløypene. Robin mente turen ville gi henne den roen og oversikten som hun følte hun aldri oppnådde i London. Først etter at hun hadde sagt ja takk, fikk hun vite at i tillegg til Katie og hennes mann, og et par felles venner fra Masham, skulle også Hugh «Axeman» Jacks være med.
Hun fortalte ikke Strike noe av dette, sa bare at hun hadde fått muligheten til å bli med på en skiferie og gjerne ville benytte seg av tilbudet, hvilket betydde at hun måtte ta en noe lengre nyttårsferie enn planlagt. Strike, som var fullt klar over at Robin hadde langt mer ferie til gode enn de dagene hun ba om å få, gikk øyeblikkelig med på det og ønsket henne god tur.
Øyne som dine, med farge og glød som vin kan gjøre en mann ør
Emily Pfeiffer
A Rhyme for the Time
Ekskjæresten til Miss Jones, som hadde levd et uklanderlig liv i flere uker, sprakk til slutt så det sang den 28. desember, da han kjøpte masse kokain rett for nesen på Dev Shah og sniffet stoffet sammen med to eskortejenter før han tok dem med hjem til Islington. En gledesstrålende Miss Jones insisterte på å komme ned på byrået for å se bildene Shah hadde tatt, og forsøkte å omfavne Strike. Da han dyttet henne vekk, varsomt, men bestemt, virket hun mer forbauset enn fornærmet. Etter å ha betalt sin siste regning insisterte hun på å kysse Strike på kinnet, fortalte ham rett ut at hun skyldte ham en tjeneste, og håpet han ville besøke henne en dag. Så forsvant hun i en sky av Chanel No. 5.
Dagen etter ble moren i Pedo-saken sendt til Indonesia for å dekke en flykatastrofe. Like før hun dro ringte hun Strike for å fortelle at datteren skulle tilbringe nyttårskvelden på Annabel’s sammen med en skolevenninne og familien hennes. Hun var sikker på at Pedo ville forsøke å møte datteren der, og forlangte private etterforskere på vakt i nattklubben.
Strike ringte den siste han ønsket å be om hjelp, nemlig Miss Jones, som kunne få Strike og Midge inn på nattklubben som sine gjester. Strike var fast bestemt på å ta med seg Midge, ikke bare fordi hun kunne følge etter Danseren på toalettet om nødvendig, men fordi han
ikke ville at Miss Jones skulle innbille seg at dette var noe han hadde iscenesatt for å hoppe til køys med henne.
Han ble hjerteløst lettet da Miss Jones ringte ham to timer før de skulle møtes for å fortelle at den lille datteren hennes hadde fått feber.
«… og den fordømte barnepiken ringte og sa hun var syk, og foreldrene mine er på Mustique, så her sitter jeg,» sa hun surt. «Men dere kan bare gå – jeg ga dørvakten navnene deres.»
«Det var veldig snilt av deg,» sa Strike. «Og god bedring med datteren din!»
Han la på før Miss Jones rakk å foreslå et nytt møte.
Klokken elleve om kvelden satt han og Midge (som var iført rød smoking) i kjelleren på nattklubben ved Berkeley Square. De satt på hver sin side av et lite bord mellom to speilbelagte søyler under hundrevis av gylne heliumballonger pyntet med lange, glitrende bånd.
Det sytten år gamle målobjektet deres satt noen bord bortenfor sammen med skolevenninnen og familien hennes. Hun kikket stadig bort mot inngangen med et håpefullt, men også engstelig blikk. Mobiltelefoner var ikke tillatt på Annabel’s, og Strike registrerte tenåringens stigende frustrasjon over å være henvist utelukkende til sine egne sanser for å innhente informasjon.
«Selskap på åtte, retning klokken fem,» sa Midge lavt til Strike. «Noen ser på deg.»
Strike så dem med det samme. En mann og en kvinne som satt ved et åttemannsbord hadde snudd seg i stolene og stirret på dem. Kvinnen, som hadde langt, rødblondt hår som Robin, var iført en åletrang svart kjole, og støvler med stiletthæler snørt helt opp til knærne på de solbrune bena. Det var noe vagt kjent ved mannen, som hadde på seg smokingjakke i brokade og jålete slips, men Strike greide ikke plassere ham.
«Tror du de har kjent deg igjen fra avisene?» spurte Midge.
«Håper faen ikke det,» gryntet Strike. «Da må jeg gi opp denne jobben.»
Fotoet som avisene oftest brukte, var tatt da Strike var i det militære, og siden da var han blitt eldre, mer langhåret og atskillig tykkere. Når han en sjelden gang ble nødt til å stille som vitne i retten, pleide han alltid å anlegge et tykt skjegg som heldigvis vokste svært raskt når han trengte det.
Strike fant det interesserte parets speilbilde i en av søylene, og så at de nå stakk hodene sammen og pratet. Kvinnen var svært pen, og så – uvanlig nok i dette lokalet – ikke ut til å ha pyntet på ansiktet. Pannen rynket seg naturlig når hun hevet øyenbrynene, leppene var ikke unaturlig fyldige, og hun var for ung – kanskje trettifem? – til å ha tatt en ansiktsløftning, i motsetning til den eldste kvinnen ved bordet – ansiktet hennes så ut som en stiv plastmaske.
Ved Strikes nabobord satt en tykkfallen russer og forklarte handlingen i Tannhäuser for sin vesentlig yngre, kvinnelige bordfelle.
«… men Mezdrich har modernisert den,» sa han, «og i denne produksjonen dukker Jesus opp i en film om en orgie i Venus’ hule–»
«Gjør Jesus? »
«Da, så Kirken er ikke glad og Mezdrich får sparken,» sluttet russeren trist og løftet sjampanjeglasset til munnen. «Han står på sitt, men dette ender ikke godt for ham, tro meg på mitt ord.»
«Danseren rører på seg,» sa Strike til Midge da den unge jenta reiste seg sammen med resten av selskapet. Strutsefjærene på minikjolen bruste omkring henne.
«Dansegulvet,» gjettet Midge.
Hun hadde rett. Ti minutter etter hadde Strike og Midge sikret seg et utkikkspunkt i en nisje ved siden av det vesle dansegulvet, og kunne klart og tydelig se objektet danse i sko som virket litt for høyhælte for henne, mens hun stadig sendte stjålne blikk mot inngangen.
«Lurer på hvordan Robin liker å stå på ski?» ropte Midge til Strike mens «Uptown Funk» dundret gjennom lokalet. «En venn av meg brakk kragebenet første gang han prøvde. Står du på ski?»
«Nei,» sa Strike.
«Fint sted, Zermatt,» sa Midge høyt og la til noe Strike ikke hørte.
«Hva?» sa Strike.
«Jeg sa: ‘Lurer på om hun har fått napp?’ Store muligheter på nyttårs–»
Danseren gjorde tegn til venninnen at hun gikk tilbake til bordet. Hun forlot dansegulvet, snappet til seg håndvesken og svinset ut av lokalet.
«Hun går på do for å bruke mobilen,» spådde Midge og tok opp forfølgelsen.
Strike ble sittende i nisjen. Flasken med alkoholfritt øl var allerede varm i hånden hans, og hans eneste selskap var en enorm gips-Bodhisattva. I sofaen rett bortenfor klemte småfulle folk seg sammen og ropte til hverandre for å overdøve musikken. Strike hadde nettopp løsnet på slipset og kneppet opp den øverste knappen i skjorten, da han så mannen i brokadejakken snuble seg fram mellom ben og håndvesker med kurs mot ham. Endelig husket Strike hvem han var: Valentine Longcaster, en av stebrødrene til Charlotte.
«Det var lenge siden,» skrek han da han kom fram til Strike.
«Ja,» sa Strike og trykket den utstrakte hånden. «Hvordan går det med deg?»
Valentine løftet hånden og strøk den lange, svette luggen bakover så øyne med store, utvidede pupiller kom til syne.
«Ikke verst,» ropte han gjennom den dundrende bassen. «Kan ikke klage.» Strike så svake spor av hvitt pulver inne i det ene neseboret. «Er du her i embets medfør, eller for fornøyelsens skyld?»
«Det siste,» løy Strike.
Valentine ropte noe uhørlig, men Strike syntes han hørte navnet til Charlottes ektemann, Jago Ross.
«Hva?» ropte han tilbake, uten et smil.
«Jeg sa: Jago vil trekke inn navnet ditt i skilsmissesaken! »
«Da får han litt av en jobb,» svarte Strike like høyt. «Jeg har ikke sett Charlotte på mange år.»
«Jago påstår det motsatte,» skrek Valentine. «Han fant et nakenbilde hun hadde sendt deg på den gamle telefonen hennes.» Faen.
Valentine strakte ut en hånd og støttet seg på Bodhisattvaen. Kvinnen med det rødblonde håret så på dem fra dansegulvet.
Valentine fulgte retningen av Strikes blikk, og ropte inn i øret hans: «Det er Madeline. Hun synes du er sexy.»
Valentine lo skingrende. Strike nippet til ølet i taushet. Til slutt fattet den unge mannen at det ikke var mer å hente fra Strike, så han rettet seg opp, lot som han gjorde honnør og vaklet ut av syne igjen i samme øyeblikk som Danseren dukket opp igjen i kanten av dansegulvet og sank sammen på en plysjtrukket stol i et brus av strutsefjær og tydelig skuffelse.