Der lyset slipper inn

Page 1



LUCY DILLON

Der lyset slipper inn Oversatt av Bente Rannveig Hansen


Originaltittel: Where The Light Gets In Copyright © Lucy Dillon 2018 Første gang utgitt av Bantam Press, et imprint i Transworld Publishers Oversatt fra engelsk av Bente Rannveig Hansen Norsk copyright © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020

Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Depositphotos Sats og grafisk form: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Scandbook UAB, Litauen 2020 ISBN 978-82-02-64394-2 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.


Til Jane Steele, med inderlig takk for tiden du ga oss



Prolog

Betty Dunlop var ikke redd for å dø, men så hadde hun heller ikke vært redd for Luftwaffe, den kalde krigen, trusselen om atomvinter, salmonella, kolesterol eller noen av de tre ektemennene sine, som alle var fæle på hvert sitt vis. Lorna Larkham, på den annen side, hadde ikke en like avslappet innstilling til døden. Nå smøg den seg mot sengen til Betty på St. Agnes hospice, og jo nærmere den kom, desto fortere slo Lornas eget hjerte, og så hardt at hun måtte tvinge beina til å holde seg i ro, undertrykke trangen til å reise seg og løpe sin vei. Reiseuret ved siden av henne måtte ha stoppet, for hvordan var det mulig at klokken bare var sju? Lorna hadde vært på plass klokken seks for å ta fatt på frivilligskiftet, og allerede før hun hadde fått av seg jakken, kom avdelingssykepleieren bort til henne og varslet om at Betty – som hadde fylt nittitre uken før og fortsatt pyntet seg ved å rulle opp håret og deretter spraye lokkene med Elnett – var blitt veldig mye dårligere i løpet av natten. «Vi skjønte at det var noe galt da hun ikke ringte oss og ba om å få kakaoen sin.» Sykepleieren la en hånd på armen til Lorna da hun så at hun stivnet til av skrekk. «Hun er fortsatt med oss, altså. La musikken stå på, og prat i vei, selv om hun ikke svarer. La Betty forstå at hun ikke er alene. Jeg er rett nede i korridoren om du trenger meg.» Nå senket Lorna strikketøyet diskré og tittet bort på de lukkede øynene til Betty. Også Betty hadde hatt strikking som en av sine hobbyer, noe de hadde pratet om den første gangen 7


Lorna hadde vært innom og sittet hos henne i en times tid. Lorna hadde bestandig strikkeposen med seg til hospicet; hun følte at de rytmiske klikkene og bevegelsene bidro til å fylle tomrommet når pasienten hun satt hos, ikke riktig var til stede. For mange av dem var det en velkjent lyd, en lyd av barndom, av mødre og tanter som hadde sittet med sytøyet eller strikketøyet sitt mens praten gikk. Der Lorna satt og strikket, var det som om noe av pasientens personlighet fant veien inn mellom pinnene. I ettertid kunne hun se på strikketøyet og tenke på Junes underfundige øyne eller silkeblomstene til Mabel. Betty kom bestandig til å minne henne om perlestrikk, det visste hun allerede: den spesielle strukturen og den rene, intense grønnfargen, duften av Pears såpe. Hun skulle til å snu strikketøyet da det føltes som om en usynlig hånd dultet borti henne. Hun kikket opp. Rudy, den nervøse dachshunden til Betty, rørte på seg i kurven sin. Utenfor hadde den store hvite månen glidd fram fra bak en sky, og det føltes kjøligere i rommet, som om noen hadde åpnet vinduet. Lorna kjente pulsen dunke i halsen, heftig, varm, besluttsom. Musikken – et rolig klassisk stykke som den siste sykepleieren valgte – hadde stanset, men ennå hadde hun ikke hørt Betty puste ut. Panikken fikk det til å stramme seg i brystet til Lorna hver gang det lød en svak during fra den regulerbare sengen. Var det nå det skjedde? Skjedde det nå ? Hun blunket, så etter tegn hun ikke ønsket å se. Lorna hadde lært omsorg ved livets slutt av sykepleierne, men hun hadde aldri vært til stede i det øyeblikket det skjedde, ikke på ordentlig. Nå var det som om tiden stoppet opp i rommet – så løftet dynen seg over Bettys innsunkne skikkelse og verden gikk videre. Enn så lenge. Lorna pustet lettet ut, som et skjelvende ekko av Betty, og rørte forsiktig ved den pigmentflekkete hånden som lå oppå dynen, kjente huden bevege seg under hennes egne fingertupper. Myk, papiraktig hud. Inntil for kort tid siden hadde ikke Lorna trodd at døden noensinne ville ta igjen Betty. Hun var så klarøyd, så oppslukt av livet, selv om hun bodde på hospice. Men i forrige uke hadde de snakket om julen, som nettopp var 8


over. Lorna hadde fortalt henne om den svært så underholdende julefeiringen på herberget for hjemløse (enda mer frivillig arbeid som hun påtok seg for å unnslippe svigerfamilien til søsteren Jessica og de konkurransepregede brettspillene deres), og så hadde Betty lagt ut om alt hun hadde gjort sammen med barna sine, Peter, Susie og Rae. Med stjerner i øynene hadde hun fortalt om den nydelige kaken som Rae hadde bakt, og om Peters elegante ullfrakk, men da Lorna spurte vakthavende sykepleier om nøyaktig når barna hennes hadde vært der, ristet Debra bare på hodet. Ingen besøkende. Kanskje hadde det vært et av de første tegnene på at Betty begynte å svinne hen, slik et sandslott langsomt siger ut igjen i de skvulpende bølgene. «Vi er her fortsatt, Betty,» sa Lorna og hørte at hun lød taprere enn hun følte seg. Det gjorde henne nervøs, fornemmelsen av at den legemlige Betty og hennes indre jeg liksom rev seg løs fra hverandre på usynlig vis. «Rudy og jeg. Det går så fint, så.» Betty selv fryktet helt sikkert ikke det som skulle komme. Historiene hennes – hun hadde hundrevis av dem – lyste nærmest av sorgløs tapperhet. Dette gjaldt ikke bare nettene hun hadde tilbrakt skjelvende av kulde oppe på takene i West End under Blitzen, da hun var på alder med Lornas niese og holdt utkikk etter branner, men også livet etterpå. Hun hadde giftet seg med en soldat og flyttet til Canada, for så å forlate både soldaten og knyttnevene hans til fordel for en alkoholisert italiensk kokk; senere hadde hun drevet en bar, solgt sminke av merket Avon, blitt «overraskende» gravid som førtifireåring og fått barn med en slesk advokat som het Herb, for så å vende tilbake til Hendon med pengene hans da han døde. Livet til Betty hadde vært en lang rekke uredde sprang ut i det ukjente, og hver gang hadde hun landet på de små føttene, som en katt. Lorna så Betty gli inn i de slørete erindringene sine igjen, og det var som om hun kunne høre den innrøykte stemmen hennes. «Frykt er en god ting, lille venn,» hadde hun sagt med en latter da Lorna bleknet av historiene hun fortalte. «Den lar deg se dine egne grenser.» «Jeg vil helst ikke se grensene mine, ellers takk,» hadde Lorna sagt, som den feigingen hun var. 9


«Hvorfor ikke?» Betty hadde praktfulle øyebryn, like fullkomne som Joan Crawfords. «Kanskje går ikke grensene dine der du tror.» Lorna kikket gjennom CD-ene ved siden av sengen. Betty hadde truffet spikeren på hodet. Hun ante ikke hvor hennes egne grenser gikk. Sant å si var det mye hun ikke visste om seg selv, ting hun lurte på som hun aldri ville kunne spørre noen om fordi det ikke lenger fantes noen til å svare. Moren var borte, faren var borte, og den lille verdenen deres hadde lukket seg etter dem og etterlatt henne og Jessica mer alene enn noensinne. Hvem var det meningen at hun skulle være? Hvilke personlighetstrekk eller svakheter lå latent i henne og kunne tenkes å komme opp til overflaten etter som årene gikk og hun tok igjen foreldrene, ble middelaldrende og etter hvert gammel? Spørsmålene, og tomheten ved aldri å få vite, snek seg inn på Lorna når hun satt oppe til sent, sånn som i kveld, når luften myldret av minner, hennes egne og Bettys om hverandre i stillheten som omga dem. Rudy gikk rundt seg selv i kurven sin, så la han seg ned og hvilte hodet på labbene. Lorna smøg Glenn Millers storbandorkester inn i spilleren. Hvis det var i kveld Betty skulle vandre, ville hun sikkert gjerne ha med seg litt dansemusikk underveis til neste destinasjon. Lorna trykket på «play» før hun tok fatt på strikkingen igjen og stålsatte seg for den siste halvtimen før hun var ferdig for kvelden. Bare tretti minutter. Det kom ikke til å skje på hennes vakt. Betty var altfor taktfull til det. Hun strikket og lyttet, to rader, tre rader, fire. «Jeg får aldri riktig til perlestrikk,» mumlet Lorna, bare for at Betty skulle vite at hun var der. «Det blir for ujevnt.» Da et lys utenfra streifet rommet, løftet hun blikket og så med det samme at noe hadde forandret seg. Nesen og kinnbeina til Betty var mer markante, mens åndedrettet hennes gikk tyngre enn før, og Lorna kjente en antydning til metallsmak i munnen. Hun kastet et blikk på knappen som ville tilkalle sykepleieren, men så strammet hun seg opp igjen. Ikke ennå. Dette skulle hun klare. Den gamle damen pustet tungt ut, høylytt, og Lorna lurte på om hun så noen i drømme som fikk henne til å sukke. Noen som trådte fram fra barndommen hennes med de ulende 10


sirenene, de smadrede veggene og den simple teen, da frykten gjorde allting levende og forgjengelig, slik at man måtte ta for seg mens man kunne. Noen som smilte til henne og strakte ut en hånd. «Little Brown Jug» gled over i «Moonlight Serenade», yndlingslåten til Betty, og hånden hennes rykket til oppå dynen. Lorna fulgte godt med: Hvilken av ektemennene ville komme og hente henne? Hvem av dem ville hun velge? Så hun slektninger komme nærmere? Moren og faren, en viktoriansk bestemor? Lorna fant trøst i denne tanken, at selv om du lå alene et eller annet sted, eller i en steril sykehusseng, så ville det være velkjente ansikter til stede, noen som strakte seg etter deg av kjærlighet, som ønsket å se deg igjen. Som lengtet etter deg mer enn livet. Brått kjente hun seg hul innvendig, rå og kald som en undersjøisk hule. Hun hvilte strikketøyet mot knærne et øyeblikk; hun tvang seg til å bli sittende i mørket. Lorna ante ikke hvordan morens siste øyeblikk hadde vært, og det plaget henne – hadde de vært fredfulle, slik Bettys var, eller hadde hun følt smerte, sorg og panikk, kjempet for å få luft? Det hadde vært et hjerteinfarkt: Faren til Lorna hadde funnet Cathy i atelieret sitt, midt i en pøl av sitt eget sølte blekk, ikke blod. Så hadde han dødd også, på dagen ett år senere. Det var enten et tragisk sammentreff, eller – hvis Lorna og Jess skulle være ærlige mot hverandre – ikke noe sammentreff overhodet. Rudy løftet hodet og klynket. Ørene hans la seg flatt bakover, og han så på henne, skjelvende av frykt. Lorna innså at øynene hennes var fylt av tårer, og hun vendte oppmerksomheten tilbake til ansvaret hun hadde her. De inntørkede oppholdene mellom åndedragene ble stadig lengre. I begynnelsen av måneden hadde Betty vært frisk nok til at hun med stor innlevelse hadde fortalt om de Agatha Christieliknende planene hun hadde lagt for tiden etter sin død. «Jeg har tilgodesett deg i testamentet mitt!» hadde hun fortalt mens Lorna hadde samlet det lange håret sitt og dyttet det innunder vinterluen. Hun måtte skynde seg for å rekke nattbussen. «Du får noe som vil minne deg om meg.» 11


Lorna hadde protestert – det var regler mot den slags, og dessuten var det ikke derfor hun kom dit. Betty ville imidlertid ikke høre på det øret. «Tull og tøys. Det er bare en liten ting, og jeg vil at du skal ha den. Jeg har ingen andre å gi den til. Det er bare for å minne deg på at det er greit å være redd iblant, Lorna.» Så hadde hun klemt den hanskekledde hånden hennes resolutt, og slik gitt klar beskjed om at det ikke var noe å diskutere. Lorna betraktet de samme fingrene nå, kalde og stive. Leger hadde tatt av Betty alle de åtte ringene og lagt dem i en pose som ble trygt forvart av staben på hospicet. Hun hadde hørt historien bak hver eneste ring unntatt rubinen, og kjente et stikk av sorg over at hun kanskje aldri ville få vite hvorfor Betty hadde spart den til slutt. Hun ville ikke at Betty skulle dø, men hun hadde levd et langt liv og var mett av dage. Det var så stille i rommet, altfor enkelt for et så gjennomgripende øyeblikk. Månen gled bak gardinet og badet rommet i et mykt lys, og musikken skiftet igjen. Lorna kjente det krible i huden; det var som om luften fyltes av storbandorkester og usynlige dansere som beveget seg lydløst i et eterisk rampelys, virvlet rundt i en siste dans før scenelyset ble slukket. «Jeg er her fremdeles, Betty,» hvisket hun, «sammen med Rudy.» Så lurte hun på om det egentlig var riktig av henne å prøve å holde igjen Betty, hvis hun aller helst ville slippe taket. Hun mante seg selv til å bevare roen, være et trøstende nærvær, men frykten skubbet seg gjennom. Tenk om Betty plutselig åpnet øynene? Tenk om hun prøvde å si noe? Tenk om hun trengte hjelp som Lorna ikke kunne gi henne? Betty, hva skjedde med den italienske kokken? Hvorfor Montréal? Du elsket livet høyere enn kjærligheten – gjorde dette det enklere for deg å begynne på nytt når romansen gikk over, eller var det én, en mann du aldri glemte, en som fikk alle de andre til å virke litt gråere? Rudy klynket igjen, så bjeffet han to ganger. Redselen hogg tak i hjertet til Lorna, og hun klarte ikke mer. Hun famlet etter knappen som ville få noen til å komme, tok et fast tak rundt den og trykte så hardt hun kunne. Da skrittene 12


til sykepleieren klapret gjennom korridoren, fulgt av raskere fottrinn, la Rudy seg ned med den lange snuten oppå potene og utstøtte en dyp jamring som ga Lorna tårer i øynene. Det strammet seg i hjertet hennes, og hun skulle så gjerne strekke ut armene og fange åndene i rommet som hun verken så eller fornemmet, og trygle dem om å fortelle henne at alt var greit, at alt ville gå bra, at alle var der fremdeles, bare i en annen substans. Men hun kunne ikke det. Og uansett ville hun ikke ha fått noe svar. Da Lorna snublet ut i den skarpt opplyste korridoren, hørte hun stemmen til Betty i hodet, hes og full av liv. «Lorna, du vet den bristen i hjertet ditt over at ting ikke ble helt som du hadde håpet på – selv om du lappet deg selv sammen som best du kunne og gikk videre? Det er der lyset slipper inn.» Hun snudde seg og så at en tynn månestråle smøg seg inn mellom gardinene.