Den uendelige historie by Cappelen Damm AS

Michael Ende

Den uendelige historie

Oversatt av Erik Johannes Krogstad

Opprinnelig utgave: Michael Ende, DIE UNENDLICHE GESCHICHTE © 1979, 2019 by Thienemenn in Thienemann-Esslinger Verlag, Stuttgart Omslagsdesign og kapittelillustrasjoner: Eva Schöffmann-Davidoff Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2022 © N.W. Damm & Søn AS 1993 Oversatt av Erik Johannes Krogstad ISBN 978-82-02-75863-9 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign og kapittelillustrasjoner: Eva Schöffmann-Davidoff Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia 2022 Satt i Sabon 12/16 pkt. og trykt på 80 g Munken Premium Cream. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Denne innskriften sto på glassdøra til en liten forretning, men slik så den naturligvis bare ut når man sto inne i det halvmørke rommet og kikket gjennom ruta ut på gata. Ute var det en gråkald novembermorgen, og det regnet i bøttevis. Dråpene rant nedover glasset og over de snirklete bokstavene. Det eneste man kunne se gjennom ruta, var en flekkete og vasstrukken mur på den andre siden av gata. Plutselig ble døra revet så voldsomt opp at en liten klase av små messingbjeller som hang oppe på dørkarmen, begynte å ringe helt vilt, uten å falle til ro igjen før etter en lang stund. Årsaken til hele dette spetaklet var en liten, tykk gutt på en ti–elleve år. Det mørkebrune håret hans hang vått ned i ansiktet, jakka var gjennombløt av regn, og skoleveska hans hang i en rem over skulderen. Han så litt blek ut og var andpusten, men selv om han tydeligvis nettopp hadde hatt det travelt, ble han nå stående som fastnaglet i den åpne døra. Foran ham åpnet det seg et langt, smalt rom, som ble oppslukt av mørket lengst inne. Veggene var dekket av reoler fra gulv til tak, og de var proppfulle av bøker i alle mulige fasonger og størrelser. Store, tykke bøker var stablet opp på gulvet, og på bordet reiste det seg hele fjell av mindre, lærinnbundne bøker med skinnende, gullkantete sider. Bak en mannshøy mur av bøker i den motsatte enden av rommet kunne en se lysskjæret fra en lampe. I dette lysskjæret steg det nå og da

opp en røykring, som bredte seg ut, for til slutt å oppløses og forsvinne høyere oppe i mørket. Det lignet slike røyksignaler som indianerne bruker når de sender nyheter fra fjell til fjell. Det satt tydeligvis noen der, og nå hørte gutten faktisk også en stemme bak muren av bøker. Den lød temmelig brysk: «Det er opp til Dem om De vil fortsette funderingene innenfor eller utenfor, men se å få lukket døra. Det trekker.» Gutten adlød og lukket døra stille. Så nærmet han seg bokveggen og kikket forsiktig rundt hjørnet. Der, i en høy ørelappstol med slitt lærtrekk, satt en kraftig, undersetsig mann. Han hadde på seg en krøllete, svart dress som virket både loslitt og nokså støvete. Den tykke magen ble holdt på plass av en blomstret vest. Mannen hadde måne; bare over ørene strittet en dott hvite hår til værs. Ansiktet var rødt og minnet om en bulldogg, og på den underlige potetnesen satt et par små briller med gullinnfatning. Rett som det var pattet han på en krumpipe, som hang tungt i den ene munnviken så hele munnen ble skjev. På knærne holdt han en bok som han åpenbart hadde sittet og lest i, for den kraftige venstre pekefingeren var stukket inn i den, som bokmerke så å si. Nå tok han brillene av med høyre hånd og mønstret den lille, tykke gutten som sto foran ham og dryppet. Han knep øynene sammen, noe som fikk ham til å se enda bryskere ut, og så mumlet han bare: «Jaså, en guttevalp.» Og dermed slo han boka opp og begynte å lese videre. Gutten visste ikke riktig hva han skulle gjøre, derfor ble han ganske enkelt stående og stirre på mannen med store øyne. Til slutt klappet denne boka igjen – men stadig med fingeren som bokmerke – og knurret: «Hør her, gutten min, jeg liker ikke unger. I dag er det riktignok på moten å gjøre et stort nummer ut av dere, men det gjør ikke jeg! Jeg er rett og slett ingen barnevenn. For meg er unger ikke noe annet enn tåpelige skrikhalser, plageånder som ødelegger alt, som smører syltetøy i bøkene og river i stykker sidene. Og at voksne kanskje også har sine sorger og bekymringer, gir de en god dag i. Jeg sier deg bare dette, så du vet hva du har å holde deg til. Dessuten finnes det ikke barnebøker i denne for-

retningen, og andre bøker får du ikke kjøpt av meg. Så, da håper jeg vi forstår hverandre.» Hele tiden mens han snakket, satt pipa som plantet i munnviken hans. Nå åpnet han boka igjen og ga seg til å lese videre. Gutten nikket stumt og snudde seg for å gå, men på en eller annen måte følte han at han ikke kunne la disse ordene stå uimotsagt, derfor vendte han seg mot mannen igjen og sa lavt: «Men alle er nå ikke slik.» Mannen hevet blikket langsomt og tok på ny av seg brillene. «Er du her fremdeles? Hvordan i all verden skal man egentlig bli kvitt en slik en som deg, kan du fortelle meg det? Hva er det du har på hjertet, da, som er så forferdelig viktig?» «Det er ikke noe viktig,» svarte gutten, enda lavere enn før. «Jeg ville bare – det er ikke alle barn som er slik De sier.» «Jaså!» Med tilgjort forbauselse trakk mannen øyenbrynene i været. «Da er vel du selv det store unntaket, antagelig, hva?» Den tykke gutten kunne ikke finne noe svar. Han trakk bare litt på skuldrene og snudde seg igjen for å gå. «Og folkeskikk,» lød den brummende stemmen bak ham, «folkeskikk har du ikke for fem øre, ellers hadde du i det minste presentert deg først.» «Jeg heter Bastian,» sa gutten. «Bastian Balthasar Bux.» «Nokså merkverdig navn,» knurret mannen, «med disse tre B-ene. Nå ja, det kan jo ikke du noe for, du har jo ikke valgt det selv, vel? Jeg heter Karl Konrad Koreander.» «Det er tre K-er,» sa gutten alvorlig. «Hm,» brummet den gamle, «det har du rett i.» Han blåste ut noen røykskyer. «Nå ja, det kan forresten være det samme hva vi heter, vi kommer ikke til å treffes igjen likevel. Det er bare én ting jeg gjerne skulle vite. Du kom jo styrtende inn her i sted med et rabalder, så en skulle tro at noen var etter deg. Stemmer det?» Bastian nikket. Det runde ansiktet hans virket plutselig enda blekere enn før, og øynene enda litt større. «Du har vel nasket noe i en forretning,» gjettet herr Koreander, «eller

slått ned en gammel dame, eller hva det nå er dere lømler driver med nå til dags. Er politiet etter deg, gutt?» Bastian ristet på hodet. «Ut med språket,» sa herr Koreander. «Hvem har du stukket av fra?» «Fra de andre.» «Fra hvilke andre?» «Guttene i klassen min.» «Hvorfor det?» «De . . . jeg får aldri være i fred.» «Hva gjør de, da?» «De lurer på meg utenfor skolen.» «Og så?» «Så roper de alt mulig etter meg og dytter meg og ler av meg.» «Og det finner du deg bare i?» Herr Koreander kikket misbilligende på gutten en stund, og så spurte han: «Hvorfor tar du ikke ganske enkelt og gir dem noen kilevinker?» Bastian stirret storøyd på ham. «Nei – det liker jeg ikke. Og dessuten – jeg er ikke noe flink til å bokse.» «Hva med bryting, da?» ville herr Koreander vite. «Løp, svømming, fotball, turn? Er det ikke noe av det du kan?» Gutten ristet på hodet. «Du er med andre ord litt av en svekling, da, er det slik å forstå?» sa herr Koreander. Bastian trakk på skuldrene. «Men snakke for deg kan du da i hvert fall,» mente herr Koreander. «Hvorfor svarer du ikke med samme mynt når de erter deg?» «Jeg prøvde det en gang . . .» «Nå, og hva skjedde?» «De puttet meg i en søppelkasse og bandt fast lokket. I to timer skrek jeg etter hjelp før noen hørte meg.» «Hm,» brummet herr Koreander, «og nå tør du ikke mer?» Bastian ristet på hodet.

«Så er du altså en reddhare på toppen av det hele,» slo herr Koreander fast. Bastian så ned i gulvet. «Du er antagelig litt av en streber, hva? Klassens dydsmønster med seksere i alle fag, alle læreres yndling, ikke sant?» «Nei,» sa Bastian uten å se opp. «I fjor dumpet jeg.» «Du gode Gud!» utbrøt herr Koreander, «altså et null på alle områder.» Bastian sa ingenting. Han sto liksom bom fast. Armene hang rett ned langs siden, og det dryppet av klærne hans. «Hva sier de, da, når de erter deg?» ville herr Koreander vite. «Å, alt mulig.» «Som for eksempel?» «Tjukken tjukken satt på bukken, bukken knakk og buksa sprakk.» «Ikke spesielt vittig,» mente herr Koreander. «Hva annet sier de?» Bastian nølte litt, før han begynte å regne opp: «Dikter, idiot, skrythals, svindler . . .» «Dikter? Hvorfor det?» «Jeg snakker med meg selv, rett som det er.» «Om hva da, for eksempel?» «Jeg finner på historier og dikter opp navn og ord som ikke eksisterer, og sånt.» «Og slikt går du altså og forteller deg selv. Hvorfor det, da?» «Jo, for det er ingen andre som interesserer seg for slikt noe.» Herr Koreander satt en stund tankefull uten å si noe. «Hva synes foreldrene dine om dette?» Bastian svarte ikke med det samme. Først etter en god stund mumlet han: «Far sier ingenting. Han sier aldri noe. Alt er helt likegyldig for ham.» «Og moren din?» «Hun – er ikke hos oss lenger.» «Er foreldrene dine skilt?» «Nei,» sa Bastian, «hun er død.» I det samme ringte telefonen. Herr Koreander halte seg med et visst

besvær opp av lenestolen og tøflet inn i et lite avlukke bak butikken. Han tok av røret, og Bastian hørte så vidt at herr Koreander nevnte navnet sitt. Så gled døra igjen, og det var ikke annet å høre enn en fjern mumling. Bastian sto der og kunne ikke riktig begripe hva som hadde gått av ham, og hvorfor han hadde sagt og innrømmet så mye. Han hatet jo å bli utfrittet på denne måten. Til sin forferdelse oppdaget han plutselig at han hadde glemt skolen. Nå måtte han skynde seg for ikke å komme altfor sent, ja han måtte stormfly – men han ble stående på samme flekken, uten krefter til å rive seg løs. Noe holdt ham tilbake, han visste ikke hva. Den dumpe stemmen lød fremdeles inne fra avlukket. Det var en lang telefonsamtale. Med ett gikk det opp for Bastian at han sto og stirret som fortryllet på herr Koreanders bok, den han hadde holdt i hendene i sted. Nå lå den på stolsetet, og han kunne ganske enkelt ikke få øynene fra den. Det var som om den utstrålte en slags magnetisk kraft som trakk ham ubønnhørlig til seg. Han nærmet seg stolen, strakte hånden langsomt ut, berørte boka så vidt – og med det samme var det som om det sa «klikk» inne i ham, som når en felle klapper sammen. Bastian hadde en uklar følelse av at ved denne berøringen var noe ugjenkallelig begynt, noe som nå bare måtte gå sin gang. Han løftet opp boka og betraktet den fra alle sider. Innbindingen var av kobberfarget silke som skimret når han snudde og vendte på den. Så bladde han flyktig igjennom og oppdaget at skriften var trykt i to forskjellige farger. Bilder fantes visst ikke, men det var store og vakkert utsmykte forbokstaver ved begynnelsen av hvert kapittel. Da han nok en gang tok utsiden av boka i nærmere øyesyn, oppdaget han to slanger, en lys og en mørk. De bet hverandre i halen og dannet til sammen en oval. Og inne i denne ovalen sto tittelen med eiendommelig snodde bokstaver:

Den uendelige historie 10

Menneskenes lidenskaper er vanskelige å fatte, og det går ikke annerledes med barna enn med de voksne. De som gripes av dem, kan ikke forklare dem, og de som ikke har opplevd noe lignende selv, kan ikke sette seg inn i det. Det finnes mennesker som setter livet på spill for å beseire en fjelltopp. Ingen, ikke engang de selv, kan egentlig forklare hvorfor. Andre ødelegger livet sitt i forsøket på å vinne en bestemt persons kjærlighet, selv om denne er aldri så avvisende. Atter andre går til grunne fordi de ikke kan motstå bordets – eller flaskens – gleder. Mange satser alt de eier og har for å vinne i spill, eller de ofrer hele livet på en fiks idé som aldri kan virkeliggjøres. Noen tror at lykken finnes alle andre steder enn der de er, og reiser hvileløst verden rundt til sine dagers ende. Og enkelte får ikke ro på seg før de har makt over andre. Kort sagt, lidenskaper finnes det like mange av som det er mennesker. For Bastian Balthasar Bux var det bøkene. Den som aldri har sittet og hengt over en bok ettermiddag etter ettermiddag, med rødglødende ører og håret rett til værs, og bare lest og lest så verden forsvant og de ikke merket verken sult eller tørst lenger … Den som aldri har ligget og smuglest med lommelykt under dyna, etter at far eller mor eller en annen omsorgsfull sjel har slukket lyset og sagt at nå må du sove, for i morgen er det atter en dag, og du skal tidlig opp … Den som aldri, åpent eller i smug, har grått bitre tårer når en vidunderlig historie gikk mot slutten og en måtte ta avskjed med skikkelser en hadde opplevd så mange eventyr sammen med, som en hadde elsket og beundret, som en hadde delt både redsler og håp med og som det var umulig å ta farvel med uten at livet fortonte seg tomt og meningsløst … Den som ikke selv har opplevd noe av dette på kroppen … nåvel, den vil sannsynligvis ikke kunne begripe det Bastian nå gjorde. Han stirret på boktittelen og følte seg vekselvis varm og kald. Dette, akkurat dette, var det han stadig hadde drømt om, og ønsket seg, helt fra første øyeblikk denne lidenskapen grep ham: En historie som aldri tok slutt! Boka over alle bøker! Han måtte ha denne boka, koste hva det koste ville.

Koste hva det koste ville? Det var lett å si! Selv om han hadde hatt mer å rutte med enn de fire kronene som var igjen av den siste ukelønna, så hadde jo denne uvennlige herr Koreander bare gjort det så altfor klart at han ikke ville selge ham en eneste bok. Og gi den bort – det ville han nok enda mindre. Det hele var håpløst. Og likevel visste Bastian at han ikke kunne gå derfra uten boka. Med ett sto det klart for ham at det ene og alene skyldtes boka at han var kommet inn i denne forretningen. Den hadde ropt på ham på mystisk vis, fordi den ville til ham, fordi den egentlig hadde tilhørt ham alltid. Bastian lyttet til mumlingen som stadig lød inne fra bakværelset. Før han visste ordet av det, hadde han lynraskt stukket boka innenfor jakka, og nå presset han den inntil seg med begge armene. Uten en lyd listet han seg baklengs mot butikkdøra, mens han hele tiden engstelig holdt øye med den andre døra, den til bakværelset. Forsiktig trykte han ned klinken. Han ville unngå at messingbjellene larmet, derfor åpnet han glassdøra bare på klem, så han akkurat så vidt kunne smyge seg igjennom. Stille og forsiktig lukket han døra på utsiden. Først nå begynte han å løpe. Skriveheftene, skolebøkene og pennalet hoppet og klapret i takt med skrittene hans. Han fikk hold, men sprintet videre. Regnet strømmet nedover ansiktet hans og innunder skjortekragen. Jakka ble gjennomvåt og kald, men Bastian merket ingenting. Han var mer enn varm nok, men ikke først og fremst fordi han løp. Samvittigheten hans, som ikke hadde mukket det spor inne i forretningen, hadde nå plutselig våknet til live. Alle de overbevisende grunnene virket med ett ikke så overbevisende lenger, de smeltet vekk som snømenn foran en ildsprutende drage. Han hadde stjålet. Han var en tyv! Det han hadde gjort, var til og med verre enn vanlig tyveri. Denne boka var utvilsomt enestående og uerstattelig. Og herr Koreander hadde sikkert regnet den blant sine mest dyrebare skatter. Det var jo noe ganske annet å stjele en kostelig fiolin fra en fiolinvirtuos eller kronen fra en

konge, enn å naske noen kroner fra en pengepung eller fra et kassaapparat. Og mens han løp, presset han boka inntil seg under jakka. Han ville ikke miste den, uansett hvor dyrekjøpt den kunne vise seg å bli for ham. Den var jo alt han eide og hadde i denne verden. For han kunne naturligvis ikke komme hjem igjen etter dette. Han forsøkte å forestille seg faren der han satt og arbeidet i det store rommet som var innredet som laboratorium. Omkring ham lå dusinvis av gipsavstøpninger til gebiss, for faren hans var tanntekniker. Bastian hadde aldri før tenkt over om faren egentlig likte dette arbeidet. Denne tanken slo ham nå for aller første gang, men han ville aldri kunne få noe svar på spørsmålet. Hvis han gikk hjem nå, ville faren komme ut fra laboratoriet i sin hvite kittel og spørre: «Tilbake allerede?» «Ja,» ville Bastian si. «Fikk dere fri i dag?» Han så for seg farens stille, sørgmodige ansikt, og visste at han aldri ville kunne lyve for ham. Men sannheten kunne han nå slett ikke si. Nei, det eneste han kunne gjøre, var å stikke av, samme hvor hen, bare langt, langt bort. Faren skulle få slippe å høre at sønnen var blitt tyv. Og kanskje ville han ikke engang legge merke til at Bastian ikke var der lenger. På en eller annen måte syntes Bastian at det var litt trøst å hente i denne tanken. Bastian hadde holdt opp å løpe. Nå gikk han langsomt og så mot skolebygningen som tronet i enden av gata. Uten å tenke over det hadde han løpt den vanlige skoleveien sin. Gatene virket helt folketomme, selv om det jo var enkelte ute og gikk her og der. Men for den som kommer altfor sent, virker det alltid som om verden rundt skolen ligger helt utdødd. Og for hvert skritt følte Bastian hvordan redselen vokste i ham. Egentlig var han alltid redd for skolen, hvor det bare var nye nederlag å hente, hver eneste dag. Han var redd for lærerne, som enten prøvde å gi ham dårlig samvittighet eller lot sin vrede gå ut over ham. Redd var han også for de andre ungene, som lo av ham, og som ikke lot noen sjanse gå fra seg til å demonstrere hvor klossete og hjelpeløs han var. For Bastian hadde

skolen aldri artet seg som noe annet enn et fengsel hvor han skulle være til han ble voksen. Og denne lange straffen måtte han bare finne seg i å sone ferdig, tålmodig og uten protester. Men da han var på vei gjennom de rungende korridorene, med lukten av bonevoks og vått yttertøy, da den lurende stillheten i bygningen plutselig tettet igjen ørene hans som bomullsdotter, og da han til slutt sto foran sin egen klasseromsdør, som var malt i den samme spinataktige grønnfargen som veggene rundt – da sto det med ett klart for ham at han ikke hadde noe her på skolen å gjøre lenger. Han måtte jo bort likevel. Da kunne han like gjerne forsvinne med det samme. Men hvor? I bøkene sine hadde Bastian lest om gutter som tok hyre på en båt og dro ut i den store verden for å søke lykken. Mange ble pirater eller helter, andre vendte hjem igjen mange år senere som rike menn, uten at noen kunne gjette seg til hvem de var. Men noe slikt torde ikke Bastian gi seg i kast med. Han tvilte også på om han i det hele tatt kunne godtas som mannskap om bord på en båt. Dessuten hadde han ikke den fjerneste anelse om hvordan han skulle komme seg til en havneby, hvor det fantes båter som egnet seg for slike dristige foretagender. Men hvor skulle han gjøre av seg da? Plutselig kom han på det riktige stedet, det eneste gjemmestedet hvor de ikke ville lete etter ham, og ikke finne ham – i hvert fall ikke foreløpig. Loftsrommet var stort og mørkt. Det luktet av støv og møllkuler. Ikke en lyd var å høre, bortsett fra den lave trommingen av regnet mot kobberplatene oppe på det enorme taket. Kraftige bjelker, gråsvarte av elde, raget opp fra plankegulvet med jevne mellomrom. Høyere oppe forente de seg med andre bjelker i takkonstruksjonen, før de ble usynlige oppe i mørket. Her og der hang spindelvev så store som hengekøyer og svaiet lydløst og spøkelsesaktig fram og tilbake i trekken. Høyt oppe fra en takluke trengte en melkehvit strime av dagslys ned.

Det eneste levende i disse omgivelsene, hvor tiden så ut til å stå stille, var en liten mus som pilte bortetter plankegulvet og etterlot seg bitte små spor i støvet. Der hvor halen hadde slept ned i gulvet, avtegnet det seg en tynn strek mellom poteavtrykkene. Plutselig strakte den hodet i været og lyttet. Og så forsvant den – svisj! – i et hull mellom plankene. Nå hørtes rasling av en nøkkel i en stor lås. Langsomt og knirkende gikk loftsdøra opp, og et langt lysstreif falt inn i rommet. Bastian smøg seg inn; så svingte døra knirkende igjen og slo mot karmen. Han stakk en diger nøkkel inn i låsen fra innsiden og vred om. For sikkerhets skyld skjøv han også den kraftige slåen for, og så trakk han et lettelsens sukk. Nå var det så godt som umulig å finne ham. Ingen ville komme på å lete etter ham her. Det var bare ytterst sjelden at noen kom hit opp, det visste han temmelig sikkert, og selv om noen tilfeldigvis skulle ha et ærend på loftet i dag eller i morgen, så ville vedkommende finne døra stengt. Og nøkkelen var borte. Og om de likevel skulle prøve å få opp døra på en eller annen måte, ville Bastian få nok tid på seg til å stikke seg vekk i alt skrotet her oppe. Litt etter litt vente øynene hans seg til halvmørket. Han var kjent her fra før. For et halvt år siden hadde vaktmesteren kommandert ham til å være med og bære en stor vaskekurv full av gamle skjemaer og papirer opp på loftet. Den gangen hadde han også merket seg hvor nøkkelen til loftsdøra var oppbevart: i et lite veggskap som hang oppe på den øverste trappeavsatsen. Etterpå hadde han ikke tenkt mer over det, men nå hadde det dukket opp i hukommelsen hans igjen. Bastian merket at han frøs; jakka var jo gjennomvåt, og det var ganske kaldt her oppe. Nå måtte han se å finne seg en plass hvor han kunne innrette seg litt behagelig. Når alt kom til alt, måtte han regne med å være temmelig lenge her oppe. Hvor lenge – det hadde han ikke riktig tenkt over ennå, heller ikke at han ganske snart ville bli både sulten og tørst. Han gikk litt og så seg om. Alt slags gammelt skrammel var stuet rundt omkring. Det var reoler fulle av gamle ringpermer og papirer som var blitt overflødige for lenge

siden. Skolepulter med lokkene fulle av blekklatter var stablet oppå hverandre, og på et stativ hang et dusin fillete og utrangerte kartruller. Noen veggtavler sto og slapp malingen i store flak, mens de lente seg mot et par rustne kakkelovner fra gamle dager. Og det var kasserte gymnastikkapparater, som for eksempel en bukk hvor lærtrekket var så slitt at polstringen stakk ut, istykkerrevne medisinballer og en stabel gamle, flekkete turnmatter. Videre fantes en del utstoppete dyr som var halvveis oppspist av møll, deriblant en stor ugle, en kongeørn og en rev. Og ellers var det alle mulige rariteter, som sprukne kolber og glass fra kjemisalen, en dynamo, et menneskeskjelett som hang på en slags stumtjener, og flere kister og esker fulle av gamle papirer og skolebøker. Etter å ha fundert litt fram og tilbake bestemte Bastian seg for å slå seg ned på stabelen av turnmatter. Når han strakte seg ut på dem, var det nesten som å ligge på en sofa. Han slepte dem bort under takvinduet, hvor det var mest lys. Der lå det også stuet sammen noen grå militærtepper. De var helt nedstøvete og fillete, men fullt brukbare. Bastian trakk dem bort til seg. Nå tok han av seg den våte jakka og hengte den opp ved siden av beinranglet på stumtjeneren. Knokkelmannen svingte litt fram og tilbake, men Bastian var ikke redd for ham. Kanskje var det fordi han var vant med slike ting hjemmefra. De gjennombløte støvlene trakk han også av seg, og i bare strømpelesten satte han seg ned på mattene med beina over kors og med et par grå tepper over skuldrene som en indianer. Ved siden av ham lå skoleveska – og den kobberfargete boka. Han tenkte på at de andre satt og hadde time akkurat nå, nede i klasserommet. Kanskje de måtte skrive stil om et eller annet dødskjedelig emne. Bastian kikket på boka. «Jeg skulle gjerne ha visst,» sa han til seg selv, «hva som egentlig foregår i en bok når den er lukket. Det er naturligvis bare bokstaver der inne, som er trykt på papir, men likevel – et eller annet må jo foregå, for når jeg slår den opp, så kommer det jo plutselig til syne en hel historie. Det er personer der inne som jeg ikke kjenner ennå, og det er eventyr og hel-

tedåder og kamper – og rett som det er blåser det opp fryktelige stormer ute på havet, eller en kommer til fremmede land og byer. Alt dette er jo på en eller annen måte inne i boka. En må lese det for å oppleve det, det er klart. Men der inne finnes det jo allerede fra før av. Jeg skulle gjerne ha visst hvordan?» Og plutselig ble han nesten høytidsstemt. Han grep boka, satte seg godt til rette, slo opp på første side og begynte å lese:

Den uendelige historie

Fantásia i nød lle dyrene i Hauleskogen krøp sammen rundt omkring iw hulene, redene og smutthullene sine. Det var midnatt, og stormen raste i de eldgamle, kjempestore trekronene. De tårntykke stammene knaket og stønnet. Plutselig feide et svakt lysskinn i sikksakk mellom trærne. Av og til sto det bom stille og dirret, så fløy det opp i luften og satt litt på en grein, før det pilte av sted igjen. Det var en lysende kule omtrent på størrelse med en leketøysball; den spratt av gårde i luftige sprang, berørte bakken av og til og steg til værs på ny. Men det var ikke noen ball. Det var en lyktemann. Og den hadde gått seg vill. Det var altså en lyktemann på villstrå, og det er ganske sjelden, selv i Fantásia. Vanligvis er det lyktemennene som fører andre på villstrå. Inne i det runde lysskinnet kunne en se en liten spillevende skikkelse som kavet og løp av alle krefter. Den var verken av hannkjønn eller hunnkjønn, for hos lyktemennene finnes ikke den slags forskjeller. I høyre hånd holdt den en bitte liten hvit fane som flagret i blåsten. Det dreide seg altså om en utsending eller en forhandler av et eller annet slag. Til tross for de luftige sprangene og svevene i bekmørket, støtte den aldri borti trestammene. Lyktemenn er nemlig helt utrolig hurtige og smidige og kan forandre retning midt i et sprang. Dette var også årsaken til at det gikk i sikksakk hele tiden, men i det store og hele fulgte den likevel

en bestemt retning. Helt til det øyeblikket da den rundet en bergknatt, for så å tumle tilbake i forskrekkelse. Pesende som en liten hund satt den i en hul trestamme og tenkte seg om en stund, før den våget seg fram igjen. Så speidet den forsiktig rundt hjørnet på bergknatten. Foran seg så den en åpen glenne, og der, i lyset fra et leirbål, satt tre skikkelser av vidt forskjellig art og størrelse. En kjempe, som så ut som om alt på ham var av grå stein, lå utstrakt på magen og var nesten tre meter lang. Han støttet hodet i hendene og stirret inn i bålet. I det forvitrete steinansiktet, som virket merkelig lite på de veldige skuldrene, sto tennene ut som en rad stålmeisler. Lyktemannen skjønte at han tilhørte klippebiternes slekt. Det var vesener som bodde utrolig langt fra Hauleskogen, i et fjell. Men de levde ikke bare i dette fjellet, de levde også av det, for litt etter litt åt de det opp. De ernærte seg med andre ord av fjellet. Heldigvis var de svært nøysomme og kunne klare seg i uker og måneder på en eneste bit gråstein, som for dem var ytterst næringsrik kost. Klippebiterne var heller ikke særlig tallrike, og dessuten var fjellet meget stort. Men siden disse vesenene hadde bodd der svært lenge – de ble forresten mye eldre enn de fleste andre innbyggerne i Fantásia – så hadde fjellet fått et nokså merkverdig utseende i årenes løp. Det lignet en kjempestor sveitserost full av åpninger og ganger. Derfor het det også Gangenes fjell. Men klippebiterne spiste ikke bare gråsteinen, de brukte den også som materiale for alt de trengte å produsere: møbler, hatter, sko, verktøy, ja til og med gjøkur. Og da var det heller ikke så underlig at denne klippebiteren hadde en slags sykkel stående bak seg, som utelukkende besto av dette materialet. Hjulene så ut som to digre møllesteiner, og doningen som helhet minnet mest om en dampveivals med pedaler. Den andre skikkelsen, som satt til høyre for bålet, var en liten nattalv. Den var kanskje dobbelt så stor som lyktemannen og lignet en kullsvart, pelskledt larve som sitter oppreist. Når den snakket, gestikulerte den ivrig med de to bitte små, rosa hendene, og der, under det svarte, strittende håret, hvor ansiktet sannsynligvis befant seg, kunne en se to kulerunde øyne som skinte som måner.

Nattalver i de forskjelligste fasonger og størrelser fantes overalt i Fantásia, og derfor var det umulig å si om denne kom langveisfra eller fra et distrikt i nærheten. Den så i hvert fall ut til å være på reise, for på en grein bak den hang en stor flaggermus, som nattalver gjerne bruker å ri på når de er ute på lengre turer. Flaggermusa hang etter tærne med hodet ned og med vingene inntil kroppen som en sammenslått paraply. Den tredje skikkelsen på venstre side av bålet fikk lyktemannen øye på først etter en stund. Den var nemlig så liten at det bare så vidt var mulig å skjelne den fra omgivelsene på såpass lang avstand. Det var en pusling, en utrolig spedlemmet liten kar i rutet dress og med en rød flosshatt på hodet. Puslinger visste lyktemannen så godt som ingenting om. Den var bare blitt fortalt en gang at dette folket bygde hele byer på greinene oppe i trærne, og at de brukte trapper, taustiger eller rutsjebaner for å ta seg fram fra hus til hus. Men de holdt til i en helt annen del av det uendelige Fantásia-riket, mye lenger borte enn klippebiterne. Desto merkeligere var det at ridedyret som denne puslingen hadde med seg, av alle ting var en snegle. Den satt bak ham. På det rosa sneglehuset glitret det i en liten sølvsal, og også seletøyet og tømmene – som var festet til følehornene – skinte som sølvtråder. Lyktemannen undret seg over at tre så totalt forskjellige vesener kunne sitte slik sammen i fred og ro, for vanligvis var det slett ikke slik i Fantásia at alle artene levde i fred og fordragelighet med hverandre. Sammenstøt og kriger forekom rett som det var, og det var også århundrelange feider mellom visse arter. Dessuten fantes det ikke bare ærlige og gode skapninger, nei mange stjal og røvet og var onde og grusomme. Lyktemannen selv tilhørte for så vidt en familie som det nok kunne være et og annet å utsette på når det gjaldt ærlighet og pålitelighet. Først etter å ha iakttatt scenen ved bålet en stund, merket lyktemannen at alle de tre skikkelsene enten hadde en hvit fane med seg eller bar et hvitt skjerf på tvers over brystet. Altså måtte de også være utsendinger

eller forhandlere, og det forklarte naturligvis hvorfor de satt så fredelig sammen. Kunne det være mulig at de var sendt ut i samme ærend som lyktemannen selv? Det var umulig å høre hva de snakket om, på grunn av avstanden og vinden som ulte i tretoppene. Men siden de åpenbart respekterte hverandre som utsendinger, ville de kanskje respektere lyktemannen også på samme måten, uten å gjøre den noe. En eller annen måtte den jo spørre om veien likevel. Og her, midt i skogen og midt på natten, kunne det knapt by seg en bedre anledning. Den overvant sin angst og kom fram fra skjulestedet mens den svingte med den hvite fanen. Så ble den stående i lufta og dirre. Klippebiteren, som lå med ansiktet vendt mot den, var den første som fikk øye på den. «Svært til uro her i natt,» sa den med knirkende stemme. «Der kommer det enda en.» «Huhu, en lyktemann!» hvisket nattalven, og måneøynene lyste opp. «Gleder meg, gleder meg.» Puslingen reiste seg, gikk noen bitte små skritt mot nykommeren og pep: «Hvis jeg forstår det riktig, så er De også her i egenskap av utsending.» «Ja,» sa lyktemannen. Puslingen tok av seg den røde flosshatten, bukket elegant og kvitret: «Å, da må De være så elskverdig å komme nærmere, vær så god! Vi er også utsendinger. Vil De ikke ta plass i vår krets?» Han gjorde en innbydende bevegelse med flosshatten mot den ledige plassen ved bålet. «Mange takk,» sa lyktemannen og nærmet seg unnselig. «Tør jeg være så fri å presentere meg. Jeg heter Blubb.» «Gleder meg,» svarte puslingen. «Jeg heter Yckyck.» Nattalven bukket med hodet uten å reise seg. «Mitt navn er Wuschwusul.» «Gleder meg,» knirket klippebiteren, «jeg er Pjørnrachzarck.»

Alle tre stirret på lyktemannen, som sto og vred seg av forlegenhet. Å bli beglodd helt åpenlyst er det verste en lyktemann kan tenke seg. «Vil De ikke sette Dem, kjære Blubb?» spurte puslingen. «Egentlig har jeg det meget travelt,» svarte lyktemannen. «Jeg lurte i grunnen bare på om dere kanskje kunne si meg veien til Elfenbenstårnet herfra.» «Aha,» kom det fra nattalven, «akter De Dem til Barnekeiserinnen?» «Det stemmer,» sa lyktemannen, «jeg har et viktig budskap å overbringe.» «Hva da for et budskap?» knirket klippebiteren. «Vel …» Lyktemannen rugget forlegent fra det ene beinet til det andre. «Det er et hemmelig budskap.» «Vi tre har samme reisemål som deg – huhu,» svarte nattalven. «Du er blant kolleger.» «Muligens har vi til og med det samme budskapet,» mente puslingen Yckyck. «Sett deg ned og spytt ut,» knirket Pjørnrachzarck. Lyktemannen slapp seg ned på den ledige plassen. «Mitt hjemland,» begynte den etter å ha tenkt seg litt om, «ligger temmelig langt herfra – jeg vet ikke om noen av de tilstedeværende kjenner til det. Det heter Råttenmyra.» «Huu,» sukket nattalven henført, «et vidunderlig sted.» Lyktemannen smilte svakt. «Ja, ikke sant?» «Var det alt?» knirket Pjørnrachzarck. «Hvorfor er du blitt sendt på reise, Blubb?» «Hos oss i Råttenmyra,» fortsatte lyktemannen stotrende, «er det skjedd noe . . . noe ubegripelig . . . det vil si, det skjer egentlig hele tida . . . det er vanskelig å beskrive det . . . det begynte med at . . . altså i den østlige delen av landet vårt er det en sjø . . . eller rettere sagt . . . den var der . . . den hette Tåkesuppa. Og det begynte altså med at Tåkesuppa plutselig en dag ikke var der lenger . . . den var rett og slett borte vekk, forstår dere?»

«Vil De med dette si,» forhørte Yckyck seg, «at den var uttørket?» «Nei,» svarte lyktemannen. «Da ville det jo ha ligget en uttørket sjø der. Men det gjør det bare ikke. Der hvor sjøen lå, finnes det ingen verdens ting lenger – absolutt ingenting, forstår dere?» «Et hull?» gryntet klippebiteren. «Nei, ikke noe hull heller.» Lyktemannen virket mer og mer hjelpeløs. «Et hull er da i hvert fall noe. Men der er det ingenting.» De andre utsendingene vekslet blikk. «Hvordan ser det ut, da – huhu – dette ingenting?» spurte nattalven. «Det er akkurat det som er så vanskelig å forklare,» sukket lyktemannen ulykkelig. «Det ser egentlig ikke ut i det hele tatt. Det er . . . det ligner på . . . uff, det finnes ikke noe ord for det!» «Det er,» brøt puslingen inn, «som om en skulle være blind, når en ser på det stedet, ikke sant?» Lyktemannen stirret på puslingen med åpen munn. «Akkurat! Der sa du det!» ropte den. «Men hva . . . jeg mener, hvordan . . . eller kjenner dere også til dette?» «Et øyeblikk,» knirket klippebiteren. «Er det blitt med det ene stedet, eller hva?» «Ja, i begynnelsen, så,» svarte lyktemannen. «Det vil si, området ble gradvis større etter som tiden gikk. På en eller annen måte forsvant stadig mer og mer av landskapet. Ur-kvekke-frosken som bodde i Tåkesuppa med hele sitt folk, var plutselig forsvunnet. Andre innbyggere begynte å flykte. Men litt etter litt spredte det seg til andre steder i Råttenmyra også. I begynnelsen kunne det være bitte lite – et ingenting på størrelse med et sumpmeisegg. Men så åt det seg utover. Hvis noen kom til å tråkke uti det med foten, så forsvant foten også – eller hånden – eller hva som helst som kom i berøring med det. Det gjør forresten ikke vondt, det eneste som skjer, er at vedkommende plutselig mangler et stykke av kroppen. Mange har til og med latt seg falle uti med vitende og vilje når de har kommet for nær tomrommet. Det utstråler en uimotståelig kraft som blir sterkere jo større området er. Ingen av oss kunne forklare hva

dette uhyggelige fenomenet var, hvor det kom fra, og hva som kunne gjøres for å stoppe det. Og da det ikke forsvant av seg selv, men bare bredte seg ut mer og mer, bestemte vi oss endelig for å sende et bud til Barnekeiserinnen for å be om råd og hjelp. Og denne utsendingen er altså meg.» De andre tre satt tause og stirret framfor seg. Til slutt lød den jamrende stemmen til nattalven: «Huhu, der hvor jeg kommer fra, er det akkurat på samme måten. Og jeg er ute i det samme ærendet, huhu!» Puslingen vendte seg mot lyktemannen. «Vi kommer alle fra forskjellige land i Fantásia,» pep den. «Det er helt tilfeldig at vi har truffet hverandre her. Men vi bringer alle det samme budskapet til Barnekeiserinnen.» «Og det vil si,» stønnet klippebiteren, «at hele Fantásia er i fare.» Lyktemannen så panikkslagen fra den ene til den andre. Så sprang den opp og ropte: «Men da har vi ikke et øyeblikk å miste.» «Vi skulle akkurat til å bryte opp,» forklarte puslingen. «Vi holdt bare en liten rast på grunn av det ugjennomtrengelige mørket her i Hauleskogen. Men nå når De er med oss, Blubb, kan De jo lyse for oss.» «Umulig!» ropte lyktemannen. «Jeg kan ikke vente på en som rir på en snegle – ja, unnskyld meg!» «Men det er en veddeløpssnegle,» sa puslingen noe krenket. «Og hvis du nekter, huhu, vil vi heller ikke fortelle deg retningen,» hvisket nattalven. «Hvem snakker dere egentlig til?» knurret klippebiteren. Og sant nok, lyktemannen hadde ikke brydd seg med å høre de siste ordene til den andre utsendingen. Den var allerede på vei gjennom skogen i lange byks. «Nå ja,» sa puslingen Yckyck og skjøv den røde flosshatten bak i nakken. «En lyktemann ville kanskje ikke ha egnet seg noe særlig som veibelysning likevel.» Dermed svingte han seg i salen på veddeløpssneglen sin. «Det passer i grunnen best for meg også at vi reiser hver for oss,» sa

nattalven og kalte til seg flaggermusa med et dempet huhu! «Tross alt reiser jeg jo med fly.» Og – husj! – borte var den. Klippebiteren slukket bålet ved ganske enkelt å klaske til det et par ganger med håndflaten. «Passer best for meg også,» lød den knirkende stemmen i mørket. «Så trenger jeg ikke være redd for å valse ned noen av disse småkrypene.» Og så hørtes et knusende rabalder uten like idet han braste inn i skogen på de mektige møllesteinshjulene. Rett som det var, hørtes dumpe drønn når han støtte mot et kjempetre, og en kunne høre ham knirke og knurre der inne. Litt etter litt fjernet larmen seg inne i mørket. Yckyck, puslingen, satt igjen alene. Han grep de fine sølvtømmene og sa: «Nå ja, vi skal se hvem som kommer først fram. Hypp, gamle venn, hypp!» Og han smekket med tungen. Så var det ikke annet å høre enn stormen som bruste gjennom trekronene i Hauleskogen. Tårnuret i nærheten slo ni. Bastian løftet blikket og lot motvillig tankene vende tilbake til virkeligheten. Enda godt at Den uendelige historie ikke hadde noe med den å gjøre. Han likte ikke bøker som på en trøstesløs og sytende måte fortalte om helt dagligdagse begivenheter i dagligdagse menneskers helt dagligdagse liv. Den slags hadde han nok av i virkeligheten, så hvorfor lese om det da? Dessuten hatet han å bli prakket på bestemte holdninger og meninger om ting. Og i slike bøker ble en alltid påprakket en eller annen mening. Bastian hadde en forkjærlighet for bøker som var spennende eller morsomme, eller bøker en kunne drømme seg bort i. De kunne gjerne ha oppdiktete skikkelser som kom borti alle slags utrolige eventyr, slik at en kunne fantasere og se for seg alt mulig. For det kunne han – og det var kanskje det eneste han virkelig kunne:

se for seg ting, så tydelig at han nesten både så og hørte det. Når han fortalte seg selv sine egne historier, glemte han ofte alt rundt seg og våknet opp først på slutten som av en drøm. Og denne boka her var akkurat av samme type som hans egne historier! Mens han leste, hadde han hørt ikke bare knakingen i de tykke stammene og vindsuset i tretoppene, men også de komiske stemmene til de fire utsendingene – ja, han syntes til og med han kjente lukten av skogbunn og mose. Nede i klasserommet begynte snart naturfagtimen, som pleide å bestå av telling av kronblader og støvdragere. Bastian var glad til at han satt her oppe på gjemmestedet sitt og kunne lese. For det var akkurat den rette boka for ham, syntes han, helt på prikken den rette! En uke senere nådde Wuschwusul, den lille nattalven, fram til målet som førstemann. Han var i hvert fall overbevist om at han var først, der han kom ridende gjennom luften. Det led mot solnedgang, og skyene på kveldshimmelen så ut som smeltet gull. Da oppdaget han med ett at flaggermusa hans nettopp nå svevde over Labyrinten. Det var navnet på en bred slette som strakte seg så langt øyet kunne se i alle retninger, og som var en eneste stor blomsterhage, full av forvirrende dufter og drømmeaktige farger. Mellom busker, hekker, enger og bed med de skjønneste og merkverdigste blomster, gikk det et nett av brede veier og smale stier i et så kunstferdig og innviklet mønster at hele anlegget dannet en labyrint av fantastiske dimensjoner. Labyrinten var naturligvis anlagt utelukkende med tanke på lek og fornøyelser, ikke for å bringe noen i fare og slett ikke som vern mot angripere. Det ville den ikke ha egnet seg til, og noe slikt forsvar hadde Barnekeiserinnen heller ingen som helst bruk for. I hele det uendelige fantásiske riket fantes ikke en sjel som hun trengte å beskytte seg mot. Dette hadde en bestemt grunn, som vi snart skal se. Mens den lille nattalven seilte fullstendig lydløst over denne blomsterlabyrinten på flaggermusa, kunne den også se alle slags sjeldne dyr. På en liten lysning mellom syriner og gullregn lekte en flokk enhjørninger i

kveldssola. Og en gang syntes han også at han fikk et glimt av den berømte fugl Fønix, der den lå på reiret under en kjempeblåklokke. Helt sikker var han nå ikke, men han ville ikke snu og se etter heller, av redsel for å tape tid. For der, midt i Labyrinten, dukket nå Elfenbenstårnet opp, Fantásias hjerte og Barnekeiserinnenes hjemstavn. Det lyste i en feaktig stråleglans. Ordet «tårn» kan kanskje virke misvisende på den som ikke har sett stedet, og lede tankene hen på et kirketårn eller tårnet på en borg, eller noe i den retning. Elfenbenstårnet var stort som en hel by. På lang avstand lignet det en spiss, kjegleformet fjelltopp som var vridd rundt seg selv som et sneglehus og kneiste med toppen oppe i skyene. Først når en kom nærmere, oppdaget en at den kjempemessige sukkertoppen besto av utallige tårn, spir, kupler, tak, karnapper, terrasser, porthvelvinger, trapper og balustrader, som satt i og over hverandre i et eskesystem. Alt var laget av det hviteste elfenben som var å oppdrive i Fantásia, og hver detalj var så nennsomt utskåret at det kunne brukes som mønster for de fineste kniplinger. I alle disse bygningene bodde hoffolkene som Barnekeiserinnen omga seg med, kammerherrene og tjenerinnene, de kloke konene og stjernetyderne, magikerne og narrene, viserguttene, kokker og akrobater, linedanserinner, historiefortellere, herolder, gartnere, vektere, skreddere, skomakere og alkymister. Og helt øverst, på selve toppen av det mektige tårnet, bodde Barnekeiserinnen i en paviljong som hadde form av en hvit magnoliaknopp. I stjerneklare netter, når fullmånen skinte ekstra praktfullt på himmelen, kunne elfenbensbladene gli til side og folde seg ut til en herlig blomst, og midt inne i den satt Barnekeiserinnen. Den lille nattalven landet med flaggermusa på en av de nederste terrassene, der hvor stallene for ridedyr var. En eller annen hadde tydeligvis varslet om at han skulle komme, for fem keiserlige stallknekter sto straks klare og hjalp ham ut av salen. Så bukket de dypt og overrakte ham i taushet den seremonielle velkomstdrikken. Wuschwusul nippet bare så vidt til elfenbensbegeret, for ikke å støte an mot stedets etikette, så rakte

han det tilbake. Stallknektene drakk deretter en slurk hver, før de bukket enda en gang og tok med seg flaggermusa inn i stallen. Alt dette skjedde uten at et ord ble sagt. Da flaggermusa var vel anbrakt på plassen sin, rørte den verken vått eller tørt. Den klappet bare sammen vingene og hengte seg med hodet ned etter tærne sine, for straks å falle i en dyp, styrkende søvn. Den vesle nattalven hadde krevd litt i meste laget av den i det siste. Stallknektene lot den henge i fred og listet seg vekk på tærne. I denne stallen fantes det for øvrig mange andre slags ridedyr: en rosa og en blå elefant, en kjempemessig griff med forkropp som en ørn og bakkropp som en løve, en hvit hest med vinger, som en gang hadde et kjent navn også utenfor Fantásias grenser, men som nå er glemt, noen flyvende hunder, enda et par flaggermus, ja til og med marihøner og sommerfugler til ekstra små ryttere. I stallbygningen bortenfor var det andre ridedyr som ikke fløy, men som enten løp, krøp, hoppet eller svømte. Og alle hadde sine oppassere som sørget for pleie og fôr. Vanligvis måtte det være et kolossalt virvar av stemmer her: brøling og skryting, fløyting, kvitring, kvekking og snadring. Men nå hersket en fullstendig stillhet. Den lille nattalven sto fortsatt på samme flekken hvor stallknektene hadde forlatt ham. Han følte seg nedslått og motløs, uten riktig å vite hvorfor. Nattalven var også temmelig utslitt etter den lange, lange reisen. Og ikke engang det faktum at han var nådd fram som førstemann, muntret ham opp. «Hallo,» lød plutselig en sped, pipende stemme. «Er det ikke min venn Wuschwusul? Så hyggelig at De også endelig er kommet.» Nattalven så seg rundt, og måneøynene glødet av forundring da han fikk øye på puslingen Yckyck. Den sto oppe på en balustrade, nonchalant lent mot en urtepotte av elfenben, og svingte med den røde flosshatten sin. «Huhu,» utbrøt nattalven forfjamset, og etter en stund kom det «huhu» nok en gang. Han kunne ikke finne på noe mer fornuftig å si.

«De to andre er ikke kommet ennå,» forklarte puslingen. «Selv har jeg vært her siden i går morges.» «Hvordan . . . huhu! . . . hvordan har du klart det?» spurte nattalven. «Tja,» sa puslingen og satte opp et litt overlegent smil. «Jeg sa jo at jeg hadde en veddeløpssnegle.» Nattalven klødde seg i det svarte bustehåret oppe på hodet med den lille rosa hånden sin. «Jeg får se å komme meg til Barnekeiserinnen,» sa den ynkelig. Puslingen kikket tankefullt på den. «Hm,» kremtet den, «nå ja, jeg meldte meg allerede i går.» «Meldte deg?» spurte nattalven. «Slipper en ikke inn til henne med det samme?» «Nei, dessverre,» pep puslingen. «Man må vente lenge. Det er – hva skal jeg si – en enorm pågang av utsendinger her.» «Huhu . . .» klynket nattalven, «hva skal det bety?» «De skjønner det kanskje når De får syn for sagn,» kvitret puslingen. «Kom, min kjære Wuschwusul, kom!» De spaserte av gårde sammen. Hovedgata, som slynget seg oppover Elfenbenstårnet i en spiral som ble stadig trangere jo høyere opp en kom, var fylt til trengsel med flokker og skarer av de merkeligste skapninger. Kjempestore turbanprydete jinner, bitte små nisser, trehodete troll, skjeggete dverger, skinnende feer, fauner med bukkebein, hekser med gullpels, glitrende snøånder og utallige andre vesener drev opp og ned i gata, samlet seg i grupper og snakket lavt med hverandre eller satt på huk og stirret tause og triste framfor seg. Da Wuschwusul så dem, ble han stående. «Huhu,» sa han, «hva er det som foregår her? Hva gjør de her, alle sammen?» «Hver eneste en av dem er utsending,» forklarte Yckyck spakt. «Utsendinger fra alle strøk av Fantásia. Og alle har det samme budskapet som vi. Jeg har snakket med mange av dem allerede. Det virker som om den samme faren truer overalt.»

Nattalven utstøtte et langt, jamrende sukk. «Men vet man hva det er for noe, da, og hvor det kommer fra?» spurte den. «Nei, dessverre. Ingen kan forklare det.» «Og Barnekeiserinnen selv?» «Barnekeiserinnen er syk, meget, meget syk,» sa puslingen stille. «Kanskje er dette årsaken til den ufattelige ulykken som har rammet Fantásia. Hittil har ingen av de mange legene som er samlet i palasset og oppe i Magnoliapaviljongen, klart å finne ut hva som feiler henne og hva en kan gjøre med det. Ingen har noe botemiddel.» «Det . . . huhu! . . . er en katastrofe,» sa nattalven dystert. «Ja,» svarte puslingen, «det er det.» Slik det hele lå an, oppga Wuschwusul å melde seg for Barnekeiserinnen i første omgang. To dager senere kom for øvrig lyktemannen Blubb. Naturligvis hadde den sprunget i feil retning og dermed måttet reise en kolossal omvei. Og endelig – tre dager etter den igjen – dukket klippebiteren Pjørnrachzarck opp. Han kom trampende til fots, for i et plutselig anfall av sult hadde han satt til livs steinsykkelen sin – som reiseproviant, så å si. I den lange ventetiden ble de fire ulike utsendingene svært gode venner, og de holdt også sammen senere. Men det er en annen historie som må vente til en annen gang.

Atréju får et oppdrag etydningsfulle avgjørelser som angikk hele Fantásias ve og vel, ble vanligvis truffet i Elfenbenstårnets store tronsal, som lå i selve palassområdet, bare noen få etasjer under Magnoliapaviljongen. Nå var dette sirkelrunde rommet fylt av utallige mumlende stemmer. De firehundreognittini beste legene i hele det fantásiske riket var samlet her, og snakket dempet eller hviskende med hverandre i større eller mindre grupper. Hver og en av dem hadde avlagt Barnekeiserinnen en visitt – noen allerede for en god stund siden, noen ganske nylig – og alle hadde forsøkt å hjelpe henne med sine kunster. Men ingen hadde lykkes, ingen kjente sykdommen hennes eller årsaken til den, ingen visste hvordan hun kunne helbredes. Og nummer femhundre – den mest berømte av alle Fantásias leger, som hadde ord på seg for å kjenne hver eneste legeurt, hvert tryllemiddel og alle naturens hemmeligheter – han hadde nå vært inne hos pasienten i flere timer allerede, og alle ventet spent på resultatet av undersøkelsen hans. Nå må man naturligvis ikke forestille seg en slik forsamling som en legekongress hos oss mennesker. Riktignok fantes det i Fantásia vesener som i det ytre lignet mer eller mindre på mennesker, men det var minst

like mange som lignet dyr eller helt fremmedartete skapninger. Så mangfoldig som massen av utsendinger ute i gatene var, likeså broket var forsamlingen her i salen. Det var dvergleger med hvitt skjegg og kuppelrygg, det var feleger i sølvblå, skinnende gevanter og med funklende stjerner i håret, det var drauger med tykke mager og svømmehud mellom fingrer og tær (for dem var det satt ut egne sittebadekar). Men det var også hvite slanger som hadde kveilet seg sammen på det lange bordet midt i salen, det var alver, ja til og med heksemestere, vampyrer og spøkelser, som til vanlig ikke var regnet som særlig hjelpsomme eller helsebringende. For å forstå hvorfor disse sistnevnte var til stede, er det noe en må ha klart for seg: Barnekeiserinnen gikk riktignok for å være herskerinne – slik tittelen hennes også antyder – over de utallige landene i det uendelige fantásiske riket. Men i virkeligheten var hun noe langt mer, eller rettere sagt, hun var noe helt annet enn det en vanligvis forbinder med en herskerinne. Hun hersket ikke, hun hadde aldri brukt vold eller latt sin makt komme til anvendelse, hun utstedte ingen befalinger og stilte ingen til doms, hun grep aldri inn og måtte aldri forsvare seg mot angripere. For aldri hadde det falt noen inn å sette seg opp mot henne eller gjøre henne noe vondt. For henne var alle like. Hun var bare der, men hun var der på en ganske bestemt måte: Hun var livets midtpunkt i Fantásia. Og hver skapning – om den var god eller ond, vakker eller heslig, trist eller munter, dum eller klok – alle, alle var til bare fordi hun var der. Uten henne kunne ingenting leve, like lite som en menneskekropp kan leve uten hjerte. Ingen kunne helt fatte hennes hemmelighet, men alle visste at slik var det. Og derfor ble hun respektert like mye av alle skapningene i dette riket, og alle var like opptatt av hennes ve og vel. For hvis hun døde, ville det bety slutten for dem alle, og undergangen for det mektige fantásiske riket.

Bastians tanker løp av med ham. Han så plutselig for seg den lange korridoren på klinikken, hvor moren hans var blitt operert. Sammen med faren hadde han sittet i mange timer utenfor operasjonssalen og ventet. Leger og sykepleiere hadde løpt ut og inn. Når faren så hadde spurt hvordan det gikk med mamma, hadde det bare vært unnvikende svar å få. Ingen lot til å vite hvordan det sto til med henne. Til slutt hadde det kommet en skallet mann i hvit kittel med et trett og sørgmodig ansiktsuttrykk. Han hadde fortalt dem at alle anstrengelser hadde vært forgjeves, og at det gjorde ham ondt. Så hadde han trykket dem begge i hånden og mumlet «kondolerer». Etter det var alt blitt annerledes mellom faren og Bastian. Ikke i det ytre. Bastian hadde alt han bare kunne ønske seg. Han hadde girsykkel, elektrisk tog, masse vitamintabletter, femtitre bøker, en hamster, et akvarium med tropiske fisker, et lite fotoapparat, seks patentlommekniver og alt mulig annet. Men alle disse tingene betydde i grunnen ingenting for ham. Bastian husket hvordan faren hadde spøkt og holdt moro med ham før i tiden. Ofte hadde han til og med fortalt historier eller lest høyt for ham. Men det var det slutt med nå. Han kunne ikke snakke med faren lenger. Det var en usynlig mur rundt ham, som ingen kunne trenge gjennom. Han kom aldri med skjenneprekener og aldri med ros. Heller ikke da Bastian måtte sitte igjen på skolen, hadde han sagt noe. Han hadde bare sett på ham med dette fraværende og bekymrete blikket, og Bastian hadde hatt følelsen av ikke å være annet enn luft for ham. Denne følelsen hadde han som oftest overfor faren. Når de satt sammen foran TV-apparatet om kveldene, merket Bastian at faren ikke fulgte med i det hele tatt, men var langt, langt borte i sine egne tanker, hvor Bastian ikke kunne nå ham. Eller andre ganger, når de satt med hver sin bok, kunne Bastian ofte se at faren ikke leste. Han satt bare og stirret på den samme siden i timevis, uten å bla om. Bastian forsto jo godt at faren var bedrøvet. Selv hadde han ligget og grått mange netter etter morens død, ja han hadde hulket slik mange

ganger at han måtte kaste opp – men litt etter litt hadde det gått over. Og han var jo fortsatt til. Hvorfor snakket faren aldri med ham om moren, eller om viktige ting, men bare om det aller mest nødvendige? «Hvis vi bare visste hva sykdommen hennes består i,» sa en lang, mager ildånd med et skjegg av røde flammer. «Hun har ikke feber, ingenting er hovnet opp, ikke noe utslett, ingen betennelse. Det virker rett og slett som om hun bare sykner hen – og vi vet ikke hvorfor.» Når han snakket, kom det etter hver setning små røykskyer ut av munnen på ham og dannet figurer. Denne gangen var det et spørsmålstegn. En gammel, forpjusket ravn, som så ut som en stor potet noen hadde stukket et par svarte fjær inn i på kryss og tvers, svarte med hese skrik (den var spesialist på forkjølelsessykdommer): «Hun hoster ikke og har ingen snue, det er ingen sykdom i det hele tatt i medisinsk forstand.» Den flyttet de store brillene ytterst på nebbet og så utfordrende på dem som sto rundt ham. «Én ting forekommer meg i hvert fall ganske klart,» summet en skarabé (en slags gjødselbille, som gjerne gikk under navnet «pillebille»). «Det er en mystisk sammenheng mellom sykdommen hennes og de fryktelige tingene som utsendingene fra hele Fantásia melder om.» «Pøh!» utbrøt en liten blekkmann hånlig. «De ser jo mystiske sammenhenger overalt.» «Og De ser aldri over kanten på Deres eget blekkhus!» surret skarabeen opphisset. «Men mine herrer kolleger!» jamret et hulkinnet spøkelse i en lang, hvit kittel. «Vi må ikke vikle oss inn i usaklige, personlige uoverensstemmelser. Og framfor alt – demp stemmene deres!» Slike og lignende samtaler ble ført over den store tronsalen. Det kan kanskje synes merkelig at så forskjelligartete vesener i det hele tatt kunne gjøre seg forstått overfor hverandre. Men i Fantásia snakket nesten alle vesener, dyrene også, minst to språk: for det første sitt eget, som bare ble brukt blant artsfrender og som ingen andre forsto, og for det andre

et fellesspråk, som ble kalt «høyfantásisk», eller det store språket. Dette språket behersket alle, selv om mange nok knotet og stotret en del. Plutselig ble det stille i salen, og alle øyne vendte seg mot den store fløydøra, som nå gikk opp. Inn trådte Cheiron, den berømte og sagnomspunne mester i legekunsten. Han var hva en i eldre tider kalte en kentaur. Han hadde menneskeskikkelse ned til hoftene, og nedenfor der var det en hestekropp. Men Cheiron var en såkalt svart-kentaur. Han kom fra meget fjerne himmelstrøk, langt, langt nede i sør. Derfor var menneskedelen av ham ibenholtfarget, bare hodehåret og skjegget var hvitkrøllet – hestekroppen, derimot, var stripet som på en sebra. Han bar en merkelig hatt av flettet siv. Rundt halsen hadde han et kjede med en stor gullamulett, som var dekorert med to slanger, en lys og en mørk, som bet hverandre i halen og dannet en oval. Bastian stanset overrasket. Han klappet boka sammen – men sørget påpasselig for å ha en finger inne blant sidene – og kikket grundig på omslaget enda en gang. Der var jo de to slangene som bet hverandre i halen og dannet en oval! Hva kunne dette underlige tegnet bety? Alle i hele Fantásia visste hva medaljongen betydde: Den som gikk med dette tegnet, sto i Barnekeiserinnens tjeneste og kunne handle i hennes navn, som om hun selv var til stede. Det ble sagt at den som bar medaljongen, fikk hemmelige krefter, uten at noen visste nøyaktig hva de besto i. Navnet på den visste alle: AURYN. Men mange, som vegret seg for å si dette navnet høyt, kalte det bare «Klenodiet», eller «Pentaklet» eller rett og slett «Glansen». Altså bar boka også Barnekeiserinnens tegn! En hvisking løp gjennom salen, og et og annet forbauset utrop hørtes. Det hadde ikke hendt på lenge at noen var blitt betrodd Klenodiet.

Cheiron stampet noen ganger med hovene til uroen hadde lagt seg, og så sa han med dyp stemme: «Venner, bli ikke altfor forundret, jeg bærer AURYN bare for en kort stund. Jeg er bare overbringeren. Snart skal jeg gi Glansen videre til en som er verdigere til å bære den enn jeg.» Åndeløs stillhet hadde senket seg over salen. «Jeg vil ikke forsøke å mildne vårt nederlag med vakre ord,» fortsatte Cheiron. «Vi står alle rådløse overfor Barnekeiserinnens sykdom. Vi vet bare at Fantásias tilintetgjørelse har inntrådt samtidig med denne sykdommen. Mer vet vi ikke. Ikke engang om hun kan reddes av legekunst i det hele tatt. Men det er mulig – og jeg håper ingen av dere blir fornærmet over at jeg sier det rett ut – det er mulig at vi som er forsamlet her, ikke sitter inne med alle kunnskaper og all visdom. Det er faktisk mitt siste og eneste håp at det et eller annet sted i dette uendelige riket må finnes en som er klokere enn vi, og som kan gi oss råd og hjelp. Men det er mer enn usikkert. Hva nå en mulig redning enn måtte bestå i, så er en ting sikkert: Letingen krever en stifinner som kan se veier i det uveisomme, og som ikke viker tilbake for noen fare eller noen påkjenning, med andre ord: en helt. Og Barnekeiserinnen har fortalt meg navnet på denne helten, i hvis hender hun vil overgi sin egen og vår alles skjebne. Han heter Atréju og bor i Gresshavet bak Sølvfjellene. Ham vil jeg bringe AURYN, så han kan begi seg ut på Den store ettersøkningen. Nå vet dere alt.» Dermed trampet den gamle kentauren ut av salen. De gjenværende så forvirret på hverandre. «Hva var navnet på denne helten?» spurte en. «Atréju eller noe lignende,» sa en annen. «Helt ukjent,» mente en tredje. Og alle de firehundreognittini legene ristet sørgmodig på hodene. Tårnuret slo ti. Bastian undret seg over hvor fort tiden hadde gått. I klasserommet pleide hver time å føles som en liten evighet. Der nede hadde

de nå historie med herr Drønn, en mager og oftest gretten mann, som elsket å gjøre Bastian til latter for klassen, fordi det var komplett umulig for ham å huske årstallene for kriger og fødsels- og regjeringsår for alle mulige personer. Gresshavet, som lå bak Sølvfjellene, var mange, mange dagsreiser borte fra Elfenbenstårnet. Det var egentlig en prærie, som faktisk var like vid og bred og flat som et hav. Saftig gress vokste mannshøyt, og når vinden strøk over det, dro den bølger bortover flaten, akkurat som på havet, og det bruste som vann. Folket som bodde her, het «gressfolket», eller «grønnhudene». De hadde blåsvart hår, og både kvinner og menn lot det vokse langt og brukte gjerne fletter. Huden deres hadde en mørkegrønn farge som gikk noe over i brunt, slik som hos olivenfruktene. De førte et ytterst nøysomt, strengt og hardt liv, og barna deres – jenter så vel som gutter – ble oppdratt til å være tapre, edle og stolte. De måtte lære seg å tåle hete og kulde, og å kunne klare seg med lite. Og de måtte avlegge prøver på motet sitt. Dette var nødvendig, for grønnhudene var et jegerfolk. Alt de trengte til livets opphold, framstilte de enten av det harde, trevlete præriegresset, eller de tok det fra purpurbøflene, som vandret i veldige flokker over Gresshavet. Disse purpurbøflene var omtrent dobbelt så store som vanlige okser og kyr, og de hadde en silkeaktig purpurrød pels og mektige horn med spisser så skarpe og harde som dolker. Som regel var de fredelige, men været de fare eller følte seg angrepet, kunne de bli fryktelige som en naturkraft. Ingen utenom grønnhudene ville ha våget å drive jakt på disse dyrene – og de gjorde det attpåtil bare med pil og bue. De foretrakk å kjempe på ridderlig vis, og derfor hendte det ikke så sjelden at det ikke ble dyret, men jegeren som måtte late livet. Grønnhudene elsket og tilba purpurbøflene og mente at de bare hadde rett til å drepe dem når de selv var beredt til å bli drept av dem. Nyhetene om Barnekeiserinnens sykdom og den dystre skjebnen som

truet hele Fantásia, var ennå ikke nådd fram til dette landet. Ingen reisende hadde besøkt grønnhudenes teltleir på lange tider. Gresset vokste saftigere enn noensinne, dagene var lyse og nettene fulle av stjerner. Alt lot til å være godt. Men en dag dukket det opp en gammel hvithåret svart-kentaur i teltleiren. Svetten drev av skinnet, den virket utmattet inntil døden, og det skjeggete ansiktet var magert og uttært. På hodet bar den en merkelig hatt av flettet siv, og rundt halsen et kjede som det hang en stor gullamulett i. Det var Cheiron. Han sto midt ute på den åpne leirplassen, omgitt av teltene, som var satt opp i stadig videre sirkler utenfor hverandre. Her pleide stammens eldste å samles til rådslagning, og på festdager danset man her og sang de gamle sangene. Han ventet og så seg omkring, men rundt ham flokket det seg bare gamle koner og menn og småbarn, som glante nysgjerrig på ham. Han stampet utålmodig med hovene. «Hvor er jegerne og jegerinnene?» fnøs han, tok hatten av og tørket svetten av pannen. En hvithåret kvinne med et spedbarn på armen svarte: «De er på jakt, alle sammen. Først om en tre–fire dager kommer de tilbake igjen.» «Er Atréju også med?» spurte kentauren. «Ja, fremmede, men hvor kjenner du ham fra?» «Jeg kjenner ham ikke. Hent ham!» En gammel mann med krykker grep nå ordet. «Fremmede,» sa han, «Atréju vil nok helst ikke komme, for det er hans jakt i dag. Den begynner ved solnedgang. Vet du hva det betyr?» Cheiron ristet på manen og stampet med hovene. «Jeg vet ikke, og det spiller heller ingen rolle, for nå har han viktigere ting å gjøre. Dere kjenner dette tegnet som jeg bærer. Altså, hent ham hit.» «Vi ser Klenodiet,» sa en ung pike, «og vi vet at du kommer fra Barnekeiserinnen. Men hvem er du?» «Jeg heter Cheiron,» brummet kentauren, «legen Cheiron, hvis det sier dere noe.»