Den tolvte trussel av Lemony Snicket

Page 1


DEN TOLVTE TRUSSEL



Den onde greven Tolvte bok

DEN TOLVTE TRUSSEL

av Lemony Snicket Oversatt av Tor Edvin Dahl


Til Beatrice – min kjærlighets brann vil aldri slukkes, Slik ditt hus heller ikke ble det.

Originalens tittel: A series of Unfortunate Events – The Penultimate Peril Published in agreement with Harper Collins Children’s Books, a division of HarperCollins Publishers Inc. Text © by Lemony Snicket 2005 Omslagsillustrasjon © Brett Hellquist 2005 © Norsk utgave J.W. Cappelens Forlag AS, 2006 Papir: Sats: Type-it AS, 2006 Satt med: Times 11/15 pkt Trykk og innbinding: ScandBook AB, 2006 ISBN-13: 978-82-02-25975-4 ISBN-10: 82-02-25975-4 www.cappelen.no Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.


Kapittel én

Det finnes mennesker som har ment at verden kan sammenlignes med en stille dam, og at hver gang et menneske gjør noe som helst, er det som om en stein blir kastet ut i dammen og bølgene sprer seg i sirkler lenger og lenger utover, helt til hele verden er blitt forandret av denne veldig lille handlingen. Hvis det er sant, er denne boken du nå leser helt perfekt til å kastes ut i en dam. Bølgene vil spre seg utover overflaten og verden vil bli forandret til et bedre sted der det er én forferdelig historie mindre å lese og én hemmelighet til som ligger gjemt på bunnen av dammen, der folk flest ikke vil finne på å lete etter den. Den miserable historien om Baudelaire-barna vil ligge trygt forvart i det grumsete mørket dypt nede i dammen, og du vil bli et lykkeligere menneske, spart for å måtte lese den grufulle historien jeg har skrevet. I stedet kan du stirre på skumtoppene som sprer seg utover hele verden. Baudelaire-barna selv ville kanskje mer enn gjerne ha hoppet ut i en dam, hadde de visst hva slags opplevelser som lå foran dem, der de satt i baksetet på en drosje kjørt av en kvinne de knapt visste hvem var. Bilen snodde seg gjennom bygatene der de foreldreløse barna en gang hadde bodd. Violet, Klaus og Sunny Baudelaire stirret ut ✴5 ✴


✴Den onde greven✴ av vinduene i bilen og undret seg over hvor lite byen hadde forandret seg siden en brann ødela hjemmet deres, drepte foreldrene deres og skapte bølger i Baudelaire-barnas liv, bølger så store at de sannsynligvis aldri helt vil falle til ro. Da drosjen svingte rundt et hjørne, så Violet markedet der hun og søsknene hennes hadde kjøpt råvarene til de middagene de laget for grev Olaf, den beryktede skurken som var blitt vergen deres etter brannen. Selv så lenge etterpå, i en tid preget av Olafs mange planer for hvordan han skulle sikre seg den enorme formuen Baudelaire-foreldrene hadde etterlatt seg, så markedet ikke annerledes ut enn det hadde gjort den dagen Justitiarius Strauss, en vennlig nabo og dommer i høyesterett, først hadde tatt dem med dit. Høyt over markedet så de den enorme, skinnende bygningen som Klaus kjente igjen, det var Svarte aveny 667, der Baudelaire-barna hadde tilbrakt en tid sammen med sine verger Jerome og Esmé Squalor i en kjempestor toppleilighet. Det forekom den mellomste av Baudelaire-barna at bygningen ikke hadde forandret seg det minste siden søsknene hadde oppdaget Esmés forræderiske og romantiske forhold til grev Olaf. Og Sunny Baudelaire, som fortsatt var liten nok til at hun ikke kunne se så veldig mye av det som var på den andre siden av vinduet, hørte smellene fra et kumlokk da drosjen kjørte over det, og husket den underjordiske gangen hun og søsknene hennes hadde oppdaget, og som førte fra Svarte aveny 6 67 til de forbrente ruinene av deres eget hjem. I likhet med markedet og toppleiligheten var det heller ikke noen forandringer å spore hva denne gangen angikk, på tross av at Baudelaire-barna ✴6 ✴


✴ Den tolvte trussel✴ hadde oppdaget en hemmelig organisasjon som var kjent som V.M.S., og som barna trodde hadde laget mange slike hemmelige ganger. Hvert eneste mysterium Baudelairebarna oppklarte, førte bare til at de oppdaget nye mysterier, det ene bak det andre. Det var som om søsknene dykket dypere og dypere ned i dammen, mens byen lå helt rolig på overflaten og ikke visste noe som helst om alle de ulykkelige hendelsene i de foreldreløse barnas liv. Selv nå da de vendte tilbake til den byen som en gang hadde vært deres hjem, hadde Baudelaire-barna bare løst noen få av de mysteriene som lå som tunge skygger over dem. De visste ikke hvor de skulle, for eksempel, og de visste nesten ingenting om den kvinnen som kjørte bilen, bortsett da fra navnet hennes. – Dere Baudelaire-barna har sikkert tusenvis av spørsmål, sa Kit Snicket mens hun dreide fort på rattet. Hun hadde hvite hansker på seg. violet, som selv var ganske hendig – et uttrykk som i denne sammenhengen betyr «ganske flink til å finne opp mekaniske innretninger» – beundret det murrende maskineriet gjemt under panseret da drosjen svingte skarpt gjennom en stor metallport og fortsatte bortover en svingete, smal gate med busker og kratt på begge sider. – Jeg skulle ønske vi hadde mer tid til å prate sammen, men det er allerede tirsdag. Det betyr at dere knapt får tid til å spise den viktige lunsjen deres før dere ifører dere portierforkledningene deres og begynner deres observasjoner som flanører. – Portier? spurte Violet. – Flanører? spurte Klaus. ✴7 ✴


✴Den onde greven✴ – Lunsj? spurte Sunny. Kit smilte og manøvrerte drosjen gjennom nok en skarp sving. To poesibøker skled ned fra passasjersetet og havnet på gulvet – Valrossen og Snekkeren og andre dikt av Lewis Carroll, og Det golde landet av T.S. Eliot. Baudelairebarna hadde for ikke så lenge siden mottatt en melding i kode og brukt Carrolls og Eliots poesi til å tyde den. Det ledet dem til møtet med Kit Snicket på Saltstranden, og nå fikk de en følelse av at Kit fortsatt snakket i gåter. – En berømt mann sa en gang at selv om rettferdigheten blir midlertidig bekjempet, er den likevel sterkere enn den triumferende ondskap. Skjønner dere hva det betyr? Violet og Sunny vendte seg mot broren sin, som var familiens litteraturekspert. Klaus Baudelaire hadde lest så mange bøker at han i praksis var et vandrende bibliotek, og hadde for ikke lenge siden begynt å notere ned viktige og interessante fakta i en mørkeblå notisbok. – Jeg tror det, sa den mellomste av Baudelaire-barna. – Han mener at gode mennesker er sterkere enn onde mennesker, selv om det ofte kan se ut som om det er de onde som vinner. Er han medlem av V.M.S.? – Det kan man for så vidt si, sa Kit. – Det er i hvert fall ingen tvil om at hans utsagn passer til vår nåværende situasjon. Som dere vet, ble vår organisasjon splittet for en tid tilbake, noe som skapte stor bitterhet på begge sider. – Skismaet, sa Baudelaire-barna. – Det stemmer, sukket Kit. – Skismaet. V.M.S. var en gang en gruppe frivillige som prøvde å slukke branner – både i bokstavelig og billedlig forstand. Men nå er de ✴8 ✴


✴ Den tolvte trussel✴ blitt to grupper som ser på hverandre med stort fiendskap. Noen av oss fortsetter å slukke branner, men andre har beskjeftiget seg med langt mindre edle aktiviteter. – Olaf, sa Sunny. Den yngste av Baudelaire-barnas språklige ferdigheter var fortsatt under utvikling, men alle i drosjen visste hva Sunny mente da hun mumlet navnet til den beryktede skurken. – Grev Olaf er en av våre fiender, sa Kit, kikket i speilet og rynket pannen. – Men det er mange, mange andre som er like onde eller kanskje enda verre. Hvis jeg ikke tar mye feil, har dere møtt to av dem i fjellene – en mann med skjegg men ikke noe hår, og en kvinne med hår men ikke noe skjegg. De finnes andre også, utstyrt med alskens hårfrisyrer og ansiktsarrangementer. For lenge siden var det mulig å gjenkjenne V.M.S.-medlemmene på tatoveringene på anklene deres. Men nå er det så mange onde mennesker, at det er umulig å holde oversikt over alle våre fiender. Samtidig holder de oss stadig under oppsikt. Faktisk kan det se ut til at vi har noen fiender rett bak oss akkurat nå. Baudelaire-barna snudde seg og så ut av bakvinduet, og fikk øye på en annen drosje som fulgte etter dem på god avstand. I likhet med vinduene i bilen til Kit Snicket, var vinduene også denne drosjen sotet, så barna kunne ikke så noe gjennom det mørklagte glasset. – Hvorfor tror du det er fiender i den drosjen? spurte Violet. – En drosje vil plukke opp alle som gir tegn til den, sa Kit. – Det er utallige onde mennesker i denne verden, følgelig vil en drosje før eller senere bli plukket opp av en ond person. ✴9 ✴


✴Den onde greven✴ – Eller en som er edel, påpekte Klaus. – Foreldrene våre tok en drosje til operaen en kveld deres egen bil ikke ville starte. – Jeg husker den kvelden meget godt, svarte Kit med et svakt smil. – Det dreide seg om La Forza del Destino, og din mor hadde på seg et rødt sjal med lange fjær langs kantene. I pausen ble jeg med dem bort til baren og ga dem en eske forgiftede piler før Esmé greide å stoppe meg. Det var vanskelig, men som en av mine kamerater gjerne sier: «Aldri å bli skremt av noen vanskelighet, bevare sitt mot når alle andre har mistet det, ikke la seg besmitte av intriger og gi avkall på egen vinning når målet er nådd – hvem kan si at det ikke er storhet?» Og når vi nå engang snakker om storhet, hold dere fast. Vi kan ikke la en potensiell fiende forfølge oss til vår viktige lunsj. Når noen sier at det går helt rundt for dem, er det et uttrykk som vanligvis betyr at de er ganske forvirret. Baudelaire-barna hadde god grunn til å bruke dette uttrykket på denne måten, etter å ha fått den kortfattede redegjørelsen for en splittet hemmelig organisasjons mange vanskeligheter, etterfulgt av sitater fra diverse historiske personer om temaet ondskap, samtidig med at den som ga dem redegjørelsen førte en drosje i full fart mot et mystisk, ubeskrevet mål. Men en sjelden gang kan uttrykket «gå helt rundt for en» bli bokstavelig sant, og da Kit sa ordet «lunsj», hendte akkurat dette. Hun holdt rattet med bestemte, behanskede hender og svingte så brått at drosjen snurret vekk fra veien. Det gikk helt rundt for barna fordi det gikk helt rundt for drosjen der den svingte rundt ✴ 10✴


✴ Den tolvte trussel✴ i det tette, grønne buskaset langs veikanten. Selv om drosjen traff flere av buskene, fortsatte den å snurre rundt, slik at søsknene noen få sekunder ikke så annet enn en masse grønt og ikke hørte annet enn grener som ble knekt på begge sider av bilen, begge deler noe som gjorde dem meget glade for at de hadde husket å feste setebeltene. Brått sluttet det å gå rundt for Baudelaire-barna, og nå så de at de befant seg skjelvne men sikre i en skråning på den andre siden av alt buskaset. Drosjen hadde stoppet. Kit slo av motoren og sukket dypt mens hun lente hodet mot rattet. – Jeg burde sannsynligvis ikke gjort dette i min tilstand, sa hun. – Tilstand? spurte Sunny. Kit hevet hodet og snudde seg for å se rett på Baudelairebarna for første gang etter at de hadde satt seg inn i bilen. Hun hadde et vennlig ansikt, men pannen var full av bekymringsrynker og det så ut som om hun ikke hadde sovet på ganske lenge. Håret hennes var langt og rotete og hun hadde stukket to blyanter inn i det på to forskjellige steder. Hun hadde på seg en meget elegant, svart kåpe som var kneppet igjen helt opp til haken, og i kåpeslaget var det festet en blomst som hadde sett bedre dager, et uttrykk som i denne sammenhengen betyr at den «hadde mistet de fleste av kronbladene og hang sørgmodig med hodet». Hvis Baudelaire-barna var blitt bedt om å gjette på hva slags tilstand Kit befant seg i, ville de sagt at hun så ut som en kvinne som hadde vært utsatt for mange vanskeligheter, og Baudelaire-barna spurte seg selv om alle deres vanskeligheter var like lette å avlese på deres ansikter og klær. – Jeg ✴ 11✴


✴Den onde greven✴ er forvirret, sa Kit og brukte et ord som i vår sammenheng betyr «trist og oppskaket». Hun åpnet bildøren og sukket nok en gang. – Det er det jeg mener med min tilstand. Jeg er forvirret og svanger. Hun løsnet sikkerhetsbeltet og gikk ut av bilen, og Baudelairebarna så at hun hadde snakket sant. Under kåpen hadde magen fått en meget svak men godt synlig kurve, noe som alltid skjer når kvinner venter barn. Når en kvinne er i en slik tilstand, er det best å unngå stress, et ord som i denne sammenhengen betyr «fysiske påkjenninger som kan sette enten kvinnen eller hennes kommende barn i fare». Violet og Klaus husket godt da moren deres var svanger med Sunny. Hun hadde tilbrakt mye tid i den største sofaen i biblioteket til Baudelaire-familien, mens faren deres hadde hentet saft og ristede brødskiver med pumpernikkel, hvis han da ikke flyttet på putene hun lente seg mot, slik at hun skulle sitte bedre. Fra tid til annen spilte han en av morens yndlingsmelodier på grammofonen, og da reiste hun seg fra sofaen og danset klønete mens hun holdt rundt den voksende magen sin og skar ansikter til Violet og Klaus som kikket på henne i døråpningen, men det meste av tiden mens hun var svanger med det tredje Baudelairebarnet, satt hun bare stille og taus og hvilte. Baudelairebarna var ganske sikre på at moren aldri hadde snurret rundt i en drosje gjennom buskaset under svangerskapet, og syntes det var beklagelig at Kit Snickets tilstand ikke lot henne unngå denne typen påkjenninger. – Ta med dere alle tingene deres, Baudelaire-barn, sa Kit, – og hvis dere ikke har noe imot det, må jeg be dere ✴ 12✴


✴ Den tolvte trussel✴ bære mine ting også – det er bare noen bøker og papirer som ligger her i forsetet. Man bør aldri legge igjen eiendelene sine i en drosje, for du kan aldri være sikker på når du ser dem igjen. Vær raske, er dere snille. Fiendene våre kan meget vel tenkes å ville snu drosjen og lete etter oss. Kit snudde seg vekk fra Baudelaire-barna og begynte å gå raskt nedover den skrånende, gresskledde bakken, mens Baudelaire-barna så forvirret på hverandre. – Da vi kom til Saltstranden, sa Violet, – og så at det sto en drosje og ventet på oss, akkurat slik det sto i meldingen vi hadde fått, trodde jeg at vi endelig skulle få svar på alle spørsmålene våre. Men nå har jeg flere spørsmål enn noen gang. – Det samme her, sa Klaus. – Hva er det Kit Snicket vil oss? – Og hva mente hun med portierforkledningene? sa Violet. – Hva mente hun med observasjoner som flanører? spurte Klaus. – Hvor er Quigley Quagmire? spurte Violet, og refererte til en ung mann som den eldste av Baudelaire-barna var spesielt glad i, og som var den som hadde sendt den kodede meldingen til de tre barna. – Pålitelig? sa Sunny lavt, og dette var det viktigste av alle spørsmålene. Men «pålitelig» mente den yngste av Baudelaire-barna noe i retning av «Er virkelig Kit Snicket et pålitelig menneske, og bør vi følge etter henne?» Dette er et meget vrient spørsmål man kan stille om et annet menneske. Å bestemme seg for om man skal stole på en person ✴ 13✴


✴Den onde greven✴ er som å bestemme seg for hvorvidt man skal klatre et tre eller ikke, for på den ene siden kan du få en fabelaktig utsikt når du kommer opp på den høyeste av grenene, mens du på den annen side kan få masse sevje på deg. Dette er faktisk noe av grunnen til at mange mennesker velger å være alene og holde seg innendørs, for på denne måten unngår de også å få flis i fingrene. Baudelaire-barna visste ikke veldig mye om Kit Snicket, og derfor var det vanskelig for dem å vite hva slags framtid de ville få dersom de fulgte etter henne nedover den gresskledde skråningen mot det mystiske målet hun hadde omtalt. – På den meget korte tiden vi har kjent henne, sa Violet. – har Kit Snicket greid å kjøre drosjen gjennom en masse busker. Vanligvis ville jeg ikke stole særlig meget på noen som gjør slikt, men … – Plakaten, sa Klaus, da søsteren sluttet å snakke. – Jeg husker den, jeg også. Mor sa at hun hadde kjøpt den under pausen. Hun sa at det aldri hadde vært så interessant i operaen, og at hun aldri ville glemme den forestillingen. – Plakaten hadde bilde av et gevær, husket Violet, – og det kom røyk ut av munningen. Den formet seg til tittelen på forestillingen. Sunny nikket. – La Forza del Destino, sa hun. De tre barna stirret bortover den gresskledde skråningen. Kit Snicket hadde allerede kommet ganske langt, og hun hadde ikke snudd seg for å se om barna kom etter henne. Uten et ord mer samlet barna sammen sakene til Kit i forsetet – de to diktbøkene de hadde lagt merke til tidligere, og en pappmappe full av papirer. Deretter snudde de seg ✴ 14✴


✴ Den tolvte trussel✴ og begynte å gå nedover skråningen. På den andre siden av hekken hørte de en svak lyd, men barna kunne ikke si om det var drosjen som hadde snudd eller om det bare var vinden som raslet i buskene. »La forza del destino« er et italiensk uttrykk som betyr «skjebnens makt», og «skjebnen» er et ord som har en tendens til å skape debatt blant dem som bruker det. Noen mennesker mener at skjebnen er noe du ikke kan flykte fra, som for eksempel døden eller en ostekake som har blitt tørr, begge noe som vil dukke opp i livene våre før eller senere. Andre mennesker mener at skjebnen er et spesielt øyeblikk i livet, som for eksempel det tidspunktet der man blir voksen, eller det sekundet der det blir nødvendig å lage et gjemmested av sofaputene. Atter andre mener at skjebnen er en usynlig kraft på linje med tyngdekraften eller frykten for papirklipp, noe som forfølger alle mennesker gjennom hele livet enten de gir seg i kast med et mystisk oppdrag, gjør en forræderisk handling eller bestemmer at den boken de har begynt å lese er for grusom til at de orker å lese den til ende. I operaen La Forza del Destino er det en rekke personer som diskuterer, forelsker seg, gifter seg i hemmelighet, flykter til et kloster, går i krigen, erklærer at de vil ta hevn, gir seg i kast med en duell, slipper et skytevåpen ned på gulvet der det går av ved et uhell og dreper noen på en måte som er uhyggelig likt det som vil skje i kapittel ni i den boken du nå holder i hendene; og hele tiden prøver de å finne ut om alle disse vanskelighetene er et resultat av skjebnen. De grubler og grubler over alle farene de må igjennom, og når teppet til slutt går ned, er ✴ 15✴


✴Den onde greven✴ ikke engang publikum sikre på hva alle disse uheldige omstendighetene kan bety. De foreldreløse Baudelaire-barna visste ingenting om de farene som lå foran dem, der de fulgte etter Kit Snicket bortover skråningen, men de spurte seg selv – slik jeg også har spurt meg selv når det gjelder den skjebnesvangre aftenen for så lenge siden da jeg skyndte meg til operahuset før en viss kvinne kunne oppdage meg – om det var skjebnens makt som ledet dem videre gjennom historien deres, eller om det var noe enda mer mystisk, enda farligere og enda mer uhellsvangert.

✴ 16✴


ot lettipaK

Hvisduholderdennebokenoppmotspeilet,vildustraksoppdage hvor forvirrende det er å lese enedro go enevatskob .lieps te i ttes rilb ed rån Faktisk ser hele verden veldig forvirrende ut i et speil, tleh ne sennif ted mo mos netsen ,i revel iv ned kil tleh nedrev nenna bare at den er baklengs. Livet er forvirrende nok uten at man skal måtte tenke på at det finnes andre verdener som stirrer tilbake på deg fra et speil, hvilket er grunnen til at så mange av dem som stirrer mye i speil, har vanskelig for å tenke på noe annet enn rof mos ,telieps i regadppo ed enetehgilemmeh egnam ed -lit errits nak mos regnintkels etnejku eregildit lepmeske .kkilbeyø ekils i med åp ekab Baudelaire-barna hadde selvfølgelig ikke hatt anledning til å stirre så mye i speil den siste tiden, ettersom de var blitt svært opptatt av andre forhold, et ord som i vår sammenheng betyr «de desperate og mystiske omstendighetene grev Olaf hadde kastet dem inn i». Men selv om de skulle ha tilbrakt hvert eneste våkent øyeblikk med å stirre på sine egne speilbilder, ville de ikke vært tilstrekkelig godt forberedt på det forbløffende synet som møtte dem ved foten av den skrånende bakken. Da Violet, Klaus og Sunny endelig tok igjen Kit Snicket, føltes det som om de hadde gått inn i en verden som befant seg på den andre siden av ✴ 17✴


✴Den onde greven✴ et speil uten at de hadde vært oppmerksomme på det. Så umulig det enn kan høres, hadde de nå havnet på toppen av en bygning. Denne bygningen lå flatt på bakken i stedet for å stige opp mot himmelen. Baudelaire-barnas sko var bare noen centimetre fra de skinnende takpannene, der det var plassert et stort skilt med teksten HOTELL HØYDEPUNKTET. Nedenfor skiltet, det vil si lengre fra søsknene, var det en rekke vinduer, og alle vinduslemmene var utsmykket med tallet 9. Denne rekken var meget lang og strakte seg bortover både på høyre og venstre side for Baudelaire-barna, ja, så langt at de ikke kunne se enden på rekken. Nedenfor denne rekken av vinduer var det en annen som var utsmykket med tallet 8. Nedenfor der igjen var det en rekke med tallet 7 og så videre og så videre, og tallene strakte seg lenger og lenger vekk fra Baudelaire-barna helt ned til 0. Ut fra et av 0-vinduene var det en merkelig skorstein som spydde ut tykk, hvit tåke. Denne tåken strømmet mot søsknene og skjulte en trapp som førte inn til en stor buegang en etasje over, og der sto det INNGANG. Bygningen var laget av merkelige, skinnende steiner og her og der var det store, merkelige blomster mens det andre steder var mørkegrønne siv, og alt sammen lå på bakken rett foran barna. Etter et knapt sekund ble en av lemmene slått fra, og brått ble Baudelaire-barna oppmerksomme på hvorfor Hotell Høydepunktet hadde virket så forvirrende. De hadde ikke stirret på bygningen i det hele tatt, men på speilingen i en gigantisk dam. Det virkelige hotellet sto ved den andre enden av dammen og ble reflektert i vannspeilet. Vanlig✴ 18✴


✴ Den tolvte trussel✴ vis er det selvfølgelig lett å se forskjell på en bygning og speilbildet i et vann, men hvem det nå enn var som hadde bygget Hotell Høydepunktet, så hadde de lagt inn flere forhold som kunne forvirre de forbipasserende. For det første sto ikke bygningen rett opp og ned, men lente seg til siden mot bakken i en vinkel som var akkurat slik at dammen reflekterte hotellet og ingenting av landskapet omkring eller himmelen over. Dessuten var all dekorasjonen – som i dette tilfellet bare er et flott ord for alle skiltene – skrevet speilvendt, slik at tallene på vinduslemmene bare kunne leses riktig i dammen, mens det på skiltet på taket av hotellet i virkeligheten sto [speilvendt] HOTELL HØYDEPUNKTET [speilvendt slutt]. Endelig hadde en eller annen hardtarbeidende gartner greid å dyrke fram noen liljer og litt siv på steinene hotellet var bygget av – samme slags lilje og samme slags siv som det man finner i en dam. De tre søsknene stirret ned på dammen og deretter opp på hotellet, fram og tilbake flere ganger, før de endelig ble i stand til å fatte situasjonen, et uttrykk som i denne sammenhengen betyr «slutte å stirre på det forvirrende synet og i stedet konsentrere seg om Kit Snicket». – Kom hit, barn! ropte den svangre kvinnen, og barna så at Kit hadde slått seg ned på en gigantisk duk som lå utover gressplenen. Det var nok mat på duken til å mette en hel hær, hvis en hær tilfeldigvis skulle dukke opp og invadere dammen. Det var tre store brød der, alle bakt forskjellig, og det sto en rekke små krukker med smør, syltetøy og noe som så ut som smeltet sjokolade. Ved siden av brødet sto det en kjempestor kurv som inneholdt all verdens bakverk ✴ 19✴


✴Den onde greven✴ fra smultringer til boller og vannbakkels, det siste var tilfeldigvis en av yndlingskakene til Klaus. Det var to runde bokser med quiche, som er en slags pai laget av egg, ost og grønnsaker, og en diger tallerken med røkt fisk og et trefat der det var stablet store mengder med frukt. I de tre glassmuggene var det forskjellige typer saft, og i tillegg var det sølvkanner med kaffe og te. Spredt utover var det alskens sølvtøy til å spise det hele med, samt servietter med monogrammer, et ord som betyr «initialene til V.B., K.B. og S.B. brodert inn». – Sett dere, sett dere, sa Kit og tok en bit av en kake dekket med melis. – Som jeg sa har vi ikke god tid, men det er ingen grunn til ikke å spise godt. Forsyn dere med alt det dere har lyst på. – Hvor kommer all denne maten fra? spurte Klaus. – En av våre medarbeidere har dekket opp til oss, sa Kit. – Det er en regel i vår organisasjon at alle piknikarbeiderne skal holdes atskilt fra de frivillige. Hvis fiendene våre skulle komme til å erobre en piknik, vil de likevel ikke kunne slå klørne i oss, og hvis fiendene våre fanger oss, vil de ikke sikre seg pikniken. Det er noe dere bør huske på med tanke på de kommende dagene, for der vil dere bli deltakere i det våre fiender kaller «den kontinuerlige kampen for mat og rom». Smak på marmeladen. Den er nydelig. Baudelaire-barna var helt svimle, som om det fortsatt gikk rundt for dem etter bilkjøringen gjennom buskaset, og Violet stakk hånden i lommen for å finne et hårbånd. Samtalen var så forvirrende at den eldste av Baudelairebarna ønsket å konsentrere seg ekstra hardt, noe hun all✴ 20✴


✴ Den tolvte trussel✴ tid gjorde når hun arbeidet på en oppfinnelse. Å binde opp håret hjalp Violet å samle tankene omkring sine oppfinnelsesevner, men før hun hadde greid å få tak i et hårbånd hadde Kit sendt henne et vennlig smil og et av sine egne hårbånd. Hun ga tegn til at den eldste av Baudelaire-barna skulle sette seg, hvoretter den utmattede svangre kvinnen med et vennlig blikk bant opp håret til Violet selv. – Du ser akkurat ut som faren din, sukket Kit. – Han rynket pannen på akkurat samme måte som deg når han var forvirret. Riktignok bant han aldri opp håret sitt med et hårbånd for å løse et problem. Men vær så snill, barn, spis lunsjen deres, og så skal jeg oppdatere dere hva angår vår nåværende situasjon. Innen dere har rukket å spise deres bakverk nummer to, tror jeg mange av spørsmålene deres vil være besvart. Baudelaire-barna satte seg, brettet ut serviettene med monogrammer og begynte å spise, overrasket over å oppdage at de var like sultne på en lunsj som på informasjon. Violet tok to skiver mørkt hvetebrød og laget en sandwich med røkt fisk, samtidig som hun bestemte seg for å prøve sjokoladepålegget etterpå, hvis hun fortsatt hadde plass til mer mat. Klaus forsynte seg med litt quiche og en vannbakkels, mens Sunny lette gjennom fatet med frukt helt til hun fant en grapefrukt, som hun begynte å skrelle med de usedvanlig skarpe tennene sine. Kit smilte til barna, tørket seg rundt munnen med en serviett med monogrammet K.S., og begynte å snakke. – Bygningen ved den andre enden av dammen er Hotell Høydepunktet, begynte hun. – Har dere bodd der noen ✴ 21✴


✴Den onde greven✴ gang? – Nei, sa Sunny. – Men foreldrene våre tok oss med til Hotell Preludium en helg. – Det stemmer, sa Klaus. – Det hadde jeg nesten glemt. – Gulrøtter til frokost, sa Sunny og husket helgen med et smil. – Hotell Preludium er i høyeste grad et vakkert hotell, sa Kit, – men Hotell Høydepunktet er noe langt mer. I mange år har det vært stedet der våre frivillige har kunnet møtes for å utveksle informasjon, diskutere planene for hvordan vi skal bekjempe våre fiender og levere tilbake de bøkene vi har lånt av hverandre. Før skismaet var det utallige slike steder. Bokhandlere og banker, restauranter og papirvarebutikker, kafeer og vaskeautomater, opiumhuler og geodesiske domer – edle og uavhengige mennesker kunne samles nær sagt overalt. – Det må ha vært en fantastisk tid, sa Violet. – Det sier folk, sa Kit. – Jeg var fire år den gangen alt ble forandret. Organisasjonen vår ble ødelagt, og det føltes som om hele verden gikk i stykker. Ett for ett ble alle de sikre stedene tilintetgjort. Vi hadde et stort, vitenskapelig laboratorium, men den frivillige som eide stedet, ble myrdet. Vi hadde en kjempestor hule, men en forræderisk gruppe eiendomsmeglere forlangte å få det. Og det var et kjempestort hovedkvarter høyt oppe i Mortisfjellene, men … – Det ble ødelagt, sa Klaus lavt. – Vi kom dit like etter brannen. – Selvfølgelig kom dere dit, sa Kit. – Det hadde jeg glemt. Det hovedkvarteret var det penultimate sikre stedet ✴ 22✴


✴ Den tolvte trussel✴ vårt. – Penultimo? spurte Sunny. – «Penultimate» betyr «nest siste», forklarte Kit. – Da hovedkvarteret i fjellet ble ødelagt, hadde vi bare Hotell Høydepunktet igjen. Overalt på jorden forsvant det edle og rettskafne utrolig raskt. Hun sukket og stirret bortover den ubevegelige overflaten på dammen. – Hvis vi ikke er forsiktige, vil det alt sammen forsvinne fullstendig. Kan dere forestille dere en verden der ondskapen og bedraget går amok? – Ja, sa Violet lavt, og søsknene hennes nikket enige. De visste at ordet «amok» betydde noe som ikke lot seg stoppe, og de kunne meget lett forestille seg en slik verden, for de hadde levd i den lenge. Etter sitt første sammenstøt med grev Olaf hadde skurkens ondskap og hans bedragerske natur gått amok i Baudelaire-barnas liv, og det hadde vært veldig vanskelig for barna ikke å bli skurker selv. Faktum var at når de så tilbake på de siste hendelsene, var de slett ikke sikre på om ikke også de hadde utført enkelte onde handlinger, selv om de hadde gjort det med de beste hensikter. – Da vi var i fjellene, sa Klaus, – fant vi en melding som de frivillige hadde skrevet. Der sto det at V.M.S. skulle møtes på Hotell Høydepunktet på torsdag. Kit nikket og strakte seg framover for å forsyne seg med litt mer kaffe. – Var meldingen adressert til J.S.? spurte hun. – Ja, sa Violet. – Vi gikk ut fra at initialene sto for Jacques Snicket. ✴ 23✴


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.