Den tause moren

Page 1



Den tause moren



Arnaldur Indriðason

Den tause moren Oversatt av Silje Beite Løken


Arnaldur Indriðason Originalens tittel: Tregasteinn Oversatt av Silje Beite Løken © Arnaldur Indriðason 2019 Published by agreement with Forlagið, www.forlagid.is Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-72274-6 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsfoto: AdobeStock Sats: Type-it AS, Trondheim, 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Satt i Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Denne boka er fiksjon. Navn, personer og hendelser er produkter av forfatterens fantasi.


1

Den unge kvinnen sto ved stuevinduet og kikket ut i kveldsmørket. Hun hadde en sigarett i hånden og blåste røyken bedagelig ut. Omrisset av henne var synlig i det svake lyset som kom fra et sted inne i leiligheten. Håret bølget seg nedover skuldrene og den nette kroppen fylte en trang kjole, hun nippet til et glass som hun hadde stående i vinduskarmen. Kanskje hun hadde kommet hjem fra en feiring. Hun så elegant ut der hun sto i vinduet med en røyk. Bak henne dukket det opp en mann, jevnaldrende, han gikk mot henne, tok en slurk av glasset, omfavnet henne og de kysset hverandre. De fleste andre så på en spørrekonkurranse på tv. I huset ved siden av satt det et middelaldrende par i sofaen i første etasje og så på fjernsyn. Mannen, som hadde briller og var skallet, hadde på seg skjorte, men slipset hadde han tatt av. Kvinnen, som hadde samlet håret i en hestehale, var plassert tett inntil ham og gjespet. Hun reiste seg, gikk inn på kjøkkenet og begynte å rydde kjøkkenbenken og sette serviset opp i skapene. Med ett kikket både mannen og kvinnen fort opp i taket. I etasjen over dem satt det barn og lekte i stuen, to gutter og ei jente. De hadde helt en haug med lego utover golvet og drev og bygde noe med klossene, men så stoppet de plutselig opp i leken og rettet blikket mot kjøkkendøren, som var lukket. Foreldrene sto inne på kjøkkenet og kranglet. Kvinnen sa 5


noe, og mannen ropte til henne. Han smelte neven i kjøkkenbordet og gikk truende mot kona, som om han ville slå til henne. Ute i stuen reiste den eldste gutten seg opp fra legoklossene og tok med seg småsøsknene ut i soveromsgangen. På kjøkkenet fortsatte foreldrene å krangle, og brått fikte mannen til kona. I underetasjen rev mannen blikket løs fra fjernsynsskjermen, reiste seg og glodde opp i taket. Det virket som om lydene av krangelen i andre etasje bar ned til ham. Kvinnen som ryddet på kjøkkenet, holdt også opp med det hun syslet med. Hun gikk ut til mannen, som sto i stuen, og de snakket sammen, og det virket som hun oppfordret ham til å gå opp til naboen og be ham roe seg ned. Slik de sto og pratet, kunne det se ut som om det ikke var første gang dette skjedde. Mannen på kjøkkenet i etasjen over brølte flere ganger og slo til kona igjen, og denne gangen falt hun i golvet. Det pyntede paret i nabohuset kysset hverandre enda mer intenst, og kvinnen begynte å dra jakken av mannen. Han nølte et øyeblikk og gløttet mot klokka, som om tiden var knapp, som om han var for sent ute og måtte skynde seg av gårde. Kvinnen kastet ikke bort tiden, hun var i gang med å kneppe opp skjorten hans. Et øyeblikk etter falt kjolen hennes i golvet, og hun dyttet til mannen slik at han ramlet ned i sofaen. Mannen ble liggende der så lang han var med buksene rundt anklene og iakttok kvinnen mens hun skulle til å løsne bh-en. Kvinnen nølte et øyeblikk, lot bh-en være, gikk mot stuevinduet og dro for gardinene. Kort tid etter ble lyset slokket. Mannen på kjøkkenet sto og ruvet over kona mens han gaulte mot henne. Barna var ikke å se. Plutselig stivnet mannen til og var lutter øre. Noe hadde forstyrret ham. Kvinnen lå på golvet, og nå heiste han henne opp og prøvde å ordne håret hennes, som var som en eneste stor floke, og signaliserte til henne at hun skulle være helt stille der inne på kjøkkenet. Kvinnen var kledd i et grått skjørt og en hvit 6


bluse. Hun brukte hendene til å glatte over skjørtet; mannen åpnet døren og gikk ut. Han lot blikket gli over stuen og la merke til at ungene ikke var der lenger. Legoklossene lå igjen etter dem. Deretter så han mot døren og åpnet den. Kona sto stiv og urørlig inne på kjøkkenet. Kvinnen i underetasjen sto i døråpningen ut til gangen og lyttet. Hun så svært bekymret ut. Mannen hennes hadde gått opp til naboene. Der gjemte kona seg på kjøkkenet og var usikker på hva hun skulle foreta seg. Hjelpen var like i nærheten. Kanskje dette hadde skjedd flere ganger. Mennene snakket sammen utenfor. Til slutt listet kvinnen seg mot kjøkkendøren, åpnet den og kom ut. Mennene så opp og fikk øye på henne. Den eldste gutten dukket opp i soveromsgangen og kikket mot inngangsdøren. Søsknene sto bak ham. Mannen fra underetasjen sa noe til kvinnen, men hun ristet på hodet som for å si at han ikke trengte å bekymre seg. Mannen syntes at forstyrrelsen hadde vart lenge nok og skulle til å lukke døren, men naboen ville ikke gi seg. Det så ut som de kranglet mens kvinnen og barna fulgte med. De tykke gardinene som skjulte det forelskede paret, hang i ro. Mannen hadde mistet tålmodigheten og skubbet til naboen, mens han forsøkte å dytte ham vekk fra døren. Kvinnen sto taus og så på uten å gjøre noe. Barna gikk mot henne og holdt rundt moren sin. I underetasjen sto kona fremdeles i inngangsdøren og hørte på det som skjedde over henne. Til slutt klarte mannen å dytte naboen ut, slik at han kunne smelle igjen døren rett foran nesen på ham. Han snudde seg mot kona, som sto omringet av barna deres, og blikket hennes flakket mellom barna og mannen, før han forsvant inn i gangen mot soverommene. I en blokk på den andre siden av gata satt det en lettkledd kvinne ved stuebordet og skjulte ansiktet i hendene. Det virket ikke som om hun var glad. Hun skottet stadig innover i leiligheten og så ut til å snakke med noen; like etter 7


kom det fram en mann, som kysset henne på munnen. Han var kledd i mørke bukser og genser og tok på seg en jakke. Kvinnen fulgte ham til døren, og mannen smatt ut i gangen. Det kunne se ut som om de ville holde besøket skjult, og at ingen skulle se ham. Kvinnen ble igjen i leiligheten og satte seg tilbake ved bordet, men var urolig og reiste seg, kikket på klokka. Hun tok mobilen, sjekket den, la den fra seg. I etasjen over satt det en eldre kvinne foran fjernsynet. Det var kun lyset fra skjermen som lyste henne opp. Hun rettet blikket mot inngangsdøren og gikk sakte ut i gangen. Kvinnen åpnet døren, men før hun visste ordet av det, buste det inn en mann og dyttet henne slik at hun havnet på golvet. Mannen sto over henne, han var vanskelig å skjelne i mørket. Kort tid etter hadde skyggen en plastpose i den ene hånden og småsprang rundt i leiligheten. Mannen bevegde seg kjapt fra det ene værelset til det andre, dro ut skuffer og rotet inne i skapene, før han sprang ut i gangen og passet på å lukke døren etter seg. Gardinene ble dratt fra i stuen hos det forelskede paret. Den unge kvinnen sto naken i mørket. Hun kikket ut av vinduet og røykte, og gloen kastet et mykt skjær over et fredsommelig ansikt.


2

Marta parkerte foran hovedinngangen og tok e-sigaretten med seg. Det var i et av disse områdene i byen der bebyggelsen besto av en kombinasjon av blokker, rekkehus og tomannsboliger, samt en og annen enebolig for folk med god råd. Boligområdet var blitt bygd opp tidlig på syttitallet og hadde sett bedre dager. Politiet pleide å ta turen dit på grunn av fyll og spetakkel, og veggskriblerne slapp som regel unna med tagging og griseri. Innbrudd og tyveri var det en del av i denne delen av byen, men aldri hadde politiet måttet ta seg av noe så alvorlig. Innbyggerne reagerte med sjokk og vantro da ryktene om hendelsen tok til å spre seg. Snakket begynte å gå etter at politibiler med sirener, en sykebil og et av kjøretøyene fra Kriminalteknisk avdeling hadde parkert på rekke og rad foran blokken, og uniformerte politifolk strømmet inn og opp til andre etasje, der man kunne skimte blitslys fra krimteknikernes kameraer. Kvinnen lå ved døren ute i gangen slik at man nærmest måtte skritte over henne for å komme inn. Hun var sannsynligvis rundt sytti år gammel, hadde på seg en oppkneppet kardigan over en bluse og brune bukser, og fra et tynt kjede rundt halsen hang det et par briller. Håret var nesten helt grått. I ansiktet kunne man se spor av volden som hadde tatt livet av henne. Øynene bulte ut, og munnen var vidåpen, som om hun hadde brukt de siste kreftene sine til å gispe etter luft. 9


Inne i leiligheten var det fullt kaos. Kvinnens eiendeler lå utover golvet; noe var ødelagt, skuffene var dratt ut, bøkene var blitt revet ut av hyllene, og møblene var veltet. Kvinnen hadde en del malerier og bilder på veggene, og disse hang skjevt. Det virket ikke som om det var noen som manglet. Marta sto i døråpningen og holdt i e-sigaretten. Hun hadde sluttet å røyke mentolsigaretter, og hadde kjøpt forklaringen om at elektroniske dampsigaretter var bedre for helsa. Vaniljesmaken var best, syntes hun, men for øvrig hadde ikke smakstilsetningene mye å si. Hun var mest opptatt av en passende nikotinstyrke, og fikk sin dose bare hun suttet kjapt nok og tok dype magedrag. Av og til var det like mye damp rundt Marta som rundt de geotermiske anleggene. «Er du nødt til å holde på med dette rundt oss?» spurte en av krimteknikerne, som var synlig irritert. «Slapp av,» sa hun og snudde seg mot legen som hadde møtt opp for å utstede dødsmelding. «Kan du se hva hun døde av?» spurte Marta. «Er ikke det åpenbart? Hun klarte ikke å puste,» sa legen. «Strangulasjon. Det er ikke lenge siden det skjedde, kanskje en halvtime eller noe slikt. Hvordan kan det ha seg at dere kom så fort til åstedet?» «Tok noen kvelertak på henne, mener du?» «Nei. Det ser heller ut som om noe har vært trædd ned over hodet hennes. En plastpose, kanskje. Strammet til her rundt halsen,» la han til og pekte på et svakt merke over halsen. «Hun har gjort motstand. Neglene er brukket. Ellers vil obduksjonen kunne fastslå nøyaktig dødsårsak.» «Hvem meldte inn dødsfallet?» spurte Marta. «Det var anonymt,» sa tjenestemannen, som sto i gangen og hadde vært den første på åstedet. «Noen ringte og meldte fra om et overfall her og sa at det lå en skadd kvinne i leiligheten.» «Kan vi finne ut hvem som ringte?» 10


«Det burde ikke være vanskelig.» «Det er vel mye som tyder på at gjerningsmannen ringte,» mumlet Marta, mest til seg selv. «Har han fått betenkeligheter når det gjelder kvinnen? Hadde han ikke ment å gå så langt som han gjorde?» Spørsmålet var ikke rettet til noen spesielt, og det var heller ingen som svarte. Det var kort tid siden overfallet hadde funnet sted, og det fantes foreløpig ingen andre vitner enn gjerningsmannen selv. Eller gjerningsmennene. Kanskje det hadde vært flere, og så var det én som bestemte seg for å melde fra til politiet. Kvinnen hadde åpnet døren uten å ha vært klar over faren, og noen hadde overfalt henne straks hun åpnet, slik at hun falt. Eller så hadde hun flyktet fra overfallsmannen og ikke kommet lenger enn ut i gangen. Hvis det var tilfellet, var gjerningsmannen noen hun hadde sluppet inn i leiligheten. Trolig hadde hun kjent vedkommende. Marta gikk ut i gangen utenfor leiligheten med e-sigaretten i hånden og kikket oppover og nedover trappene. Deretter gikk hun helt ned til utgangsdøren, så bar det videre nedover i kjelleren. I den mørke kjellerkorridoren tente hun lyset. På begge sider av korridoren var det dører til ulike boder, og i enden var det et romslig vaskerom med et vindu som kunne åpnes, og som var omtrent i brysthøyde. Det vendte ut mot en stor bakgård. Vinduet sto halvåpent med stormkrok, og på karmen var det spor etter at noen hadde åpnet det og gått ut via vinduet nylig, for det var skitt og fotavtrykk. «Var det her du gikk inn, din jævel?» hvisket Marta til seg selv mens hun tok en overfladisk sjekk av sporene. Gjerningsmannen hadde ikke hatt det travlere enn at han hadde tatt seg tid til å feste vinduet med stormkroken etter at han hadde gått ut, som om det var nok til å skjule sporene etter ham. Marta forsøkte å se ut av vinduet og om gresset utenfor var tråkket ned, men det var mørkt ute og vanskelig å få øye på noe som helst. Da hun kom opp til leiligheten igjen, informerte hun 11


krimteknikerne om kjellervinduet. De var kledd i tynne, hvite overaller med hette over hodet, og en av dem tok med seg utstyret sitt og gikk ned i kjelleren. Ikke lenge etterpå ga de Marta lov til å komme inn i leiligheten, men hun måtte love å ikke ta på noe. Beboerne i naboleilighetene var blitt bedt om å vennligst holde seg innendørs, men det hadde likevel samlet seg en gjeng med skuelystne utenfor blokken. Liket av kvinnen var blitt fraktet ut og ble kjørt til obduksjon på Rikshospitalet. Navnet på ringeklokka til leiligheten var Valborg. Marta betraktet ødeleggelsene inne i leiligheten. Det var ikke første gang hun kom inn i et hjem etter et innbrudd, og etter et kjapt overblikk var det ikke noe som skilte dette åstedet fra så mange andre. Alt var endevendt i jakten på verdier, hver krok og krik var saumfart. Marta lurte på om gjerningsmannen hadde lett etter noe spesielt. Inne på soverommet lå det et lite smykkeskrin på golvet. Det var tomt. En håndveske var åpnet og alt innholdet spredt utover golvet som rekved. En lommebok lå like ved, den var tom for penger og kredittkort. På toalettet hadde gjerningsmannen feid alt ut av skapene. En tom medisinforpakning hadde endt i badekaret, noen av kvinnens saker hadde ramlet ned i do, som neglesaks og såpedispenser. Kolesterolmedisinen Atacor lå og fløt i doskålen. Kvinnen hadde altså slitt med kolesterolet. Marta lente seg over badekaret for å sjekke medisinforpakningen som lå der, og oppdaget av kvinnen i tillegg hadde vært alvorlig syk. Hun fant ingen pc, verken stasjonær, bærbar eller nettbrett. Heller ingen mobiltelefon. Marta tvilte på at kvinnen var på Facebook eller Twitter. En gammeldags fasttelefon hadde stått på et lite bord framme i gangen, den hadde falt i golvet. Marta var velkjent med at eldre mennesker ikke ville ha noen tekniske duppeditter hjemme hos seg, og mente at internettet var noen fryktelige greier. Men hun syntes at denne kvinnen i leiligheten var litt for ung til å melde seg totalt ut av den digitale revolusjonen. 12


I det ene hjørnet i stuen sto det et skrivebord, og rundt det lå det spredd papirer og aviser. Resepter og regninger fra legespesialister, alskens huskelapper, innkjøpslister og andre papirstrimler lå enten på bordet eller under det. Marta tok et par lapper og undersøkte dem, helt til hun på den ene oppdaget et nummer til noen hun kjente godt. Navnet var ikke oppgitt, så Marta ble stående og stirre på nummeret en stund og lure på hvilken tilknytning vedkommende hadde til den avdøde kvinnen. Hun bestemte seg for å ikke vente med å finne ut av det, så hun fant fram mobilen og slo det samme nummeret. Det tok ikke lang tid før en kjent røst svarte. «Konráð.» «Forstyrrer jeg?» «Hva er det?» «Kjenner du en kvinne som heter Valborg?» «Nei.» «Det virker som om hun kjenner deg,» sa Marta. «Å? Valborg? Jeg kan ikke huske …» Det ble taust i den andre enden. «Jo, forresten. Er det en eldre kvinne?» spurte Konráð. «Jeg fant telefonnummeret ditt på skrivebordet hennes. Hun er død.» «Død?» «Ja.» «Er du hjemme hos henne? Har det skjedd henne noe? Hva gjør du hjemme hos henne?» «Det har vært innbrudd hos henne, og hun er blitt kvalt,» opplyste Marta. «Sannsynligvis med en plastpose.» «Tuller du med meg?!» «Hvordan kjenner du henne?» «Jeg kjenner henne ikke,» svarte Konráð, og Marta kunne høre at nyheten gjorde dypt inntrykk på ham. «Hvis det er den samme kvinnen. Hun visste at jeg har jobbet i politiet, og ville treffe meg; mon tro om det ikke er omtrent to måneder siden og … plastpose, sa du?» «Hva ville hun?» 13


«Er hun død?» stønnet Konráð. «Det tok litt tid før jeg husket navnet hennes, men jeg husker henne godt, for det var en spesiell sak. Hun kontaktet meg og ville vite om jeg kunne finne barnet hennes.»


3

De møttes på museet Ásmundarsafn. Konráð husket at han hadde vært tilbakeholden med å hjelpe henne da hun ringte den første gangen. Han sa at han hadde sluttet i politiet og ikke tok på seg oppdrag, men hun ga ikke opp og ringte igjen en uke etterpå; da spurte hun om han hadde endret mening. Konráð var forundret over staheten hennes, men ville ikke være uhøflig, oppfattet en slags motløshet i kvinnens stemme og mistenkte at det ikke hadde vært enkelt for henne å ta kontakt. «Var det ikke du som hadde den saken oppe på Langjökull?» spurte hun svakt optimistisk et stykke ut i samtalen; det var etter at han hadde gjort to forsøk på å avslutte den. Det kunne han ikke nekte for. Akkurat den forsvinningen hadde vært en av de vanskelige sakene i politikarrieren hans, og den hadde fått stor oppmerksomhet i pressen. Det hadde da også tatt rundt tretti år å løse krimgåten. Konráð var av og til blitt forstyrret av folk som hadde alle mulige opplysninger de ville dele med ham når det gjaldt den savnede. Det kunne være eventyrlige konspirasjonsteorier om forsvinninger, dødsfall, svindel og utpressing fra den islandske underverdenen. Etter kort tid klarte han å avslutte også denne telefonsamtalen, og Konráð trodde at saken var ute av verden, men to måneder etter ringte kvinnen igjen. «Jeg vet ikke om du husker meg,» begynte hun da han svarte, «men jeg har ringt deg tidligere for å be om hjelp.» 15


Han syntes å huske henne, erindret sårheten i denne røsten og grøsset over å måtte avvise kvinnen for tredje gang. Han hadde grublet over hva som var problemet hennes, for hun hadde ikke fått anledning til å fortelle ham om det, hun hadde kun spurt om han kunne tenke seg å hjelpe henne med en sak som hadde plagd henne lenge, og som var privat. Han hadde ikke villet spørre og grave, for han var redd for at det ville bli starten på en mer langvarig kontakt. Nå måtte han innrømme at han var blitt nysgjerrig. «Hva er det du bekymrer deg sånn for? Hva er det egentlig du vil at jeg skal gjøre for deg?» spurte han til slutt da samtalen begynte å trekke ut. «Jeg vil helst ikke ta det over telefonen,» opplyste kvinnen, som hadde merket at han var blitt litt åpnere overfor henne. «Jeg hadde satt pris på et møte. Kanskje på en kafé i byen. Eller et annet sted som du foretrekker. Og du må unnskylde at jeg driver og ringer. Jeg vet at jeg forstyrrer deg, men jeg vet bare ikke hvem andre jeg kan kontakte.» Hun hadde kommet inn på at hun hadde arbeidet i nærheten av Ásmundarsafn før hun ble pensjonist, og at hun av og til oppsøkte dette museet etter arbeidsdagen for å kople av. De ble enige om å møtes der en ettermiddag. Da Konráð ankom museet, var det ikke andre enn noen få turister på stedet. En busslast med turister var på vei bort, og en ny busslast var sikkert på vei. Reykjavík holdt på å drukne i tilreisende, og reiselivsselskaper lette desperat etter severdigheter de kunne frakte dem til og kjøre dem fra. Ásmundarsafn var en av de mer interessante severdighetene, og museet sto på et høydedrag som en gang hadde markert utkanten av byen. Den omkringliggende hagen var som en liten park med iøynefallende kunstverk. Selve bygget var forunderlig tidløst og eksotisk, og det fantes ikke dets like i hele hovedstaden. Der møttes strikte flater og myke linjer, og over dem lå det et buet tak som fikk bygget til å se ut som et astronomisk observatorium. Det kunne se ut som om et skip fra en fjern havn hadde strandet på denne tomta, som lå godt over havet. 16


Valborg satt på en benk ved en av statuene i den hvelvede utstillingssalen. Statuen forestilte en mor som holdt et barn på kneet og kikket kjærlig på det; den het Morskjærlighet. Da Konráð kom inn, ga Valborg ham nølende et tegn, de hilste på hverandre, og hun ba ham slå seg ned ved siden av henne. «Tenk at det går an å forvandle vanlig stein til så vakker kunst,» sa hun og betraktet skulpturen. En gang hadde Konráð sett utdrag av en samtale med kunstneren. Da hadde han fremdeles hatt det gamle fjernsynsapparatet i svart-hvitt, og han hadde lagt merke til de sterke nevene til kunstneren, brukne negler, svarte render, sår og arr etter hammer og meisel. Det var arbeidsnever som hamret stein til fortellinger og poesi. «Han lagde så vakre framstillinger av kvinner,» kommenterte Valborg. «Spesielt mødre. Sterke kvinner som holder i barna sine, beundrer dem, beskytter dem og gir dem næring. Mors og barns kjærlighet, hogget i stein.» «Er det noe du tenker mye på?» spurte Konráð etter en kort taushet og vendte seg mot Valborg. Ansiktstrekkene var vennlige, pannen høy og intelligent, øyenbrynene var mørke og buede. «Dess mer jo flere år som går,» svarte hun. «Jeg ville ikke engang holde det. Jeg så det aldri.» «Hva var det du ikke så?» Kvinnen slet ikke blikket fra kunstverket. «Jeg har vært hos den ene spesialisten etter den andre, og de sier at jeg ikke har lenge igjen. De kan gi medisiner som kan trekke det ut, gjøre lidelsen lettere, men det endrer ikke den retningen sykdommen har tatt, og det må jeg bare slå meg til ro med. Jeg forsøker jo, men det er ikke enkelt. Jeg har tenkt mye i det siste og … Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal beskrive det. Jeg hadde et barn, og det ble tatt fra meg like etter fødselen, eller … det ble ikke tatt fra meg, jeg ga det fra meg. Jeg hadde faktisk samtykket før barnet ble født, og jeg syntes det var mest fornuftig at jeg ikke så det eller holdt det, bare for å unngå alle 17


nære bånd. Jeg har aldri sluttet å tenke på det, selv om jeg ikke har gjort alvor av å prøve å finne ut hva som skjedde med det kjære barnet, før nå. Det er førtisju år siden og … jeg vet ikke, vet ikke engang om det var en gutt eller jente. Jeg godtok det fordi det var min beslutning, og jeg kunne ikke holde barnet, det visste jeg. Men nå har jeg lyst til å vite hvordan det gikk med det, og kanskje fortelle det … fortelle det hva som skjedde, hvorfor det ble som det ble, og høre om det har hatt et godt liv, slik at jeg ikke behøver å bekymre meg for det, bekymre meg for om beslutningen var rett den gangen. At jeg hadde gjort det rette, tross alt.» «Førtisju år er lang tid.» «Jeg snakker alltid om dette mennesket som barnet,» sa Valborg lavt, og Konráð ante at hun var trøtt og sliten, og han kom til å tenke på de smertestillende medisinene hun hadde nevnt. «Han eller hun blir snart femti år, men jeg snakker likevel alltid om barnet. Jeg kjente det aldri som noe annet. Hør som jeg prater! Jeg har jo aldri kjent det.» «Hva har du gjort for å forsøke å finne det?» spurte Konráð. «På den tiden bodde jeg på sørkysten, flyttet egentlig dit på grunn av tilstanden, og så fødte jeg barnet hjemme hos noen andre. Fødselen gikk over all forventning, en jordmor var til stede. Hun var god og hadde forståelse for omstendighetene jeg var i. Hadde oppmuntret meg til å føde barnet i stedet for å kvitte meg med det. Den siste gangen jeg så barnet, lå det i hennes hender. Jeg har funnet ut at hun er død, og jeg finner ingen opplysninger om barnet, noe som ikke er så merkelig, slik vi ordnet det. Jeg kjenner selvsagt fødselsdagen og årstallet, men det har ikke hjulpet meg, og jeg lurer på om fødselsdagen er endret. Jeg prøvde å kontakte politiet, men det var ikke en forbrytelse som skjedde. Alt ble gjort med mitt samtykke. Politiet drukner i oppdrag og rådet meg til å sette inn en annonse, gå til avisene, fjernsynet. Det kan jeg ikke. Det kunne jeg aldri ha gjort.» «Hvorfor ga du barnet fra deg?» 18


Spørsmålet lød bryskt, og Konráð angret med det samme. «Tror du at du kan hjelpe meg?» spurte Valborg uten å svare ham. «Jeg ser ikke hvordan jeg kan det,» svarte Konráð, som var skeptisk til å trekkes inn i denne saken. «Det høres ut som du har prøvd det meste. Jeg tror dessuten det kan være noe i det å la det ligge. Hvis det ikke fins dokumenter og folk som kan hjelpe deg videre, er det kanskje best å la være. Du vet heller ikke hva som kan møte deg etter så lang tid. Kanskje du ville bli lykkelig og fornøyd og det hele ville gå bra, eller så vil du få det verre enn du har det nå.» «Jeg vet det, og jeg er villig til å ta den risikoen,» sa Valborg og skottet mot ham, som om hun allerede hadde tenkt tanken. «Jeg er klar til å gjøre hva som helst for å komme til bunns i hvor barnet mitt ble av. Jeg kan betale deg. Jeg har spart.» «Det handler ikke om pengene,» sa Konráð. «Du løste den saken til slutt, den på Langjökull. Selv om det tok tretti år. Du ga ikke opp.» «Jeg ga faktisk opp flere ganger,» skjøt Konráð inn. «Gjorde feil underveis. Jeg er langt fra stolt av den saken.» «Men i avisene sto det at …» «Ja, avisene har ikke alltid rett. Hvorfor ga du barnet fra deg? Var det din egen beslutning?» Valborg kikket lenge på statuen av mor og barn. «Har du ikke tenkt å hjelpe meg?» spurte hun uten å være altfor insisterende, men skuffelsen var tydelig. «Jeg har bare vanskelig for å se hva jeg kan gjøre for deg. Dessverre. Jeg kan ikke ta på meg slike saker.» «Synes du at jeg bør la det ligge?» «Det kan jeg selvsagt ikke uttale meg om.» «Nei, det stemmer nok.» De satt tause sammen og betraktet kunstverkene, mens det svinnende dagslyset falt på dem fra de skrå vinduene. «Har du hørt fortellingen om Tregasteinn?» spurte Valborg. 19


«Nei,» svarte Konráð. «Det er navnet på en fjellknatt som står i lia opp mot et fjell et sted i Vestfjordene,» fortalte Valborg. «Av og til tenker jeg på den når jeg ser disse vakre steinskulpturene.» Hun ble stille da hun oppdaget at Konráð gløttet på klokka. «Jeg skal ikke oppholde deg mer,» sa hun og reiste seg. «Det siste jeg vil, er at du skal gå herfra med tungt hjerte,» sa Konráð. «Jeg går ikke med tungt hjerte,» forsikret Valborg. «Takk for at du kom hit for å møte meg.» «Vil du ikke fortelle meg hvorfor du gjorde det?» «Jeg ser ingen grunn til det ettersom du ikke har tenkt å hjelpe meg.» «Jeg vet ikke engang hvor jeg skulle ha begynt på et slikt søk.» «Ja, det skjønner jeg, ikke bekymre deg. Jeg hadde lyst til å prøve alt, men ser at det ikke går. Igjen takk for at du kom og traff meg, og beklager uleiligheten. Du hører ikke mer fra meg.» Konráð så for seg kvinnen slik hun hadde vært da hun forlot museet, liten, hjelpeløs og plagd av en vond fortid. Hun holdt det hun lovde, og Konráð hørte aldri mer fra henne. Etter at Marta ringte og informerte ham om den ufattelige hendelsen, spurte han seg selv om han hadde sviktet henne. Kvinnen var blitt funnet drept i sitt eget hjem. Etter telefonsamtalen var han som lamslått, og tankene vandret tilbake til dette møtet deres på museet. Han kunne ikke skjønne hvordan noen kunne finne på å overfalle den rolige kvinnen og utsette henne for den volden som Marta hadde beskrevet. Ingenting i samtalene hans med Valborg indikerte at hun befant seg i fare. Konráð hadde vært alt annet enn lysten på å ta på seg et oppdrag av det omfanget hun ba ham om. Han hadde vært tilbakeholden med å blande seg inn i et annet menneskes privatliv, som om han fremdeles jobbet i politiet, med alt som fulgte med slike oppgaver. Det kunne 20


være tungt å synke ned i andre menneskers tragedier. Konráð ville aller helst slippe. Omsider satte han seg tilbake ved bordet med papirene som han hadde bladd i da Marta ringte og forstyrret ham, og nå fikk han et tydelig bilde av seg selv i Valborgs anstrengelser. Han lette også etter svar. I hendene hadde han et vitnesbyrd fra en ung kvinne i en sak som utspant seg flere tiår tilbake i tid, og som de færreste husket. Kvinnen hadde vært på vei hjem en kveld i 1963, og da oppdaget hun liket av en mann som lå i en blodpøl foran det kooperative slakteriet Sláturfélag Suðurlands. Mannen var Konráðs far. Han hadde fått to stikksår og døde der på fortauet. Stikkene hadde vært dype og rammet de stedene på kroppen der de voldte mest skade. Kvinnen som fant ham, gjentok stadig at det var så mye blod, det hadde rent nedover rennesteinen. Kvinnen levde fremdeles. Konráð hadde aldri truffet henne eller snakket med henne. Han hadde tenkt mye på det i det siste, om han skulle besøke henne eller la det ligge; det var dette han hadde sittet og overveid da Marta ringte ham. I alle de årene han jobbet på etterforskningsavsnittet, hadde han ikke levnet denne saken mye oppmerksomhet. Men den vek ikke fra ham, og i den siste tiden hadde han prøvd å samle mot til å kontakte en eldre dame og høre om han kunne be om litt av hennes tid. Konráð var klar over at hvis han gjorde det, var det det største skrittet han noensinne hadde tatt i søken etter sin fars drapsmann. Og han var redd for at det ikke ville være mulig å snu etter det.


4

Marta bladde gjennom fotografier fra åstedet mens hun lyttet til det Konráð hadde å fortelle. Det var dagen etter at den døde var blitt funnet, og Konráð hadde knapt hatt blund på øynene etter at han hadde hørt om drapet. Tankene kretset rundt Valborg og statuene på museet, dette spesielle kunstmuseet som viste seg å ha vært hennes fristed etter at arbeidsdagen var slutt. Det plagde ham at han ikke hadde gjort noe for henne. Han hadde av og til tenkt på henne i løpet av ukene som var gått etter dette møtet deres, og da han fikk høre om kvinnens død og omstendighetene rundt den, var det som å få en knyttneve i magen. Volden og hjerteløsheten sto i sterk kontrast til den stille og høflige damen som hadde oppsøkt ham, og som taust hadde båret på en smerte i så mange år. Nå skulle han ønske at han hadde vært mer forståelsesfull og villig til å lytte til hennes sorg. «Så da hadde hun altså – hva kalte de det den gangen, et uekte barn?» spurte Marta helt uberørt av Konráðs skildring, og la to fotografier på bordet foran seg. De satt på kontoret hennes i Hverfisgata, der Konráð var kommet for å treffe henne og fortelle mer om kontakten han hadde hatt med Valborg, det lille de hadde hatt av kontakt. «Det fortalte hun meg ikke. Jeg fikk aldri den hele og fulle historien. Men jeg regner med at hun hadde fortalt 22


den til meg dersom jeg hadde engasjert meg mer. Dessverre skjøv jeg henne fra meg. Det angrer jeg på nå. Jeg skulle ha involvert meg.» «Driver folk og kontakter deg med sånne saker?» «Det hender.» «Men du er ikke lett å be?» «Det stemmer.» «Det skjønner jeg godt,» sa Marta. «Synes du at det er noe rart ved disse bildene?» spurte hun deretter og rakte ham tre bilder fra åstedet. Han kikket på dem og så hvordan innbruddstyven, eller innbruddstyvene, hadde ramponert kvinnens leilighet. Han la merke til tapetet og maleriene som fremdeles hang på veggene. Det føltes rart å se hjemmet hennes. «Jeg går ut ifra at hun har vært enslig,» sa han. «Ja, sekstini år. Ugift. Barnløs. Foreldrene døde for lenge siden. Slekta hennes ser ikke ut til å ha vært stor, og hun hadde en liten vennekrets. Vi kjenner til én søster, som bor på pleiehjem. Ellers fins det ingen. Jeg har tenkt å avlegge henne et besøk etterpå. De siste tjue årene jobbet Valborg som legesekretær på et legesenter i Ármúli, og hun hadde nylig gått av med pensjon. Vi snakket med de andre ansatte, som selvsagt var sjokkert over å høre hva som var skjedd. Vi må ta grundigere avhør av dem. Samle opplysninger. Vi må danne oss et bilde av hvem hun var, denne kvinnen.» «Nå vet du at hun ga fra seg et barn,» sa Konráð. «Du kan forsøke å finne ut hvor det ble av det.» «Ja, vi får se hva vi finner ut om det.» «Hva med naboene?» «De har bare godt å si om henne. Snill mot barn. Hjelpsom. Vi kan ikke se at noen av dem skal ha gjort dette. Blokken er på fire etasjer, og det er to leiligheter per etasje. Beboerne i to av disse er på reise, henholdsvis innenlands og utenlands. Andre var ikke hjemme, eller de er ikke mistenkt. Det er folk som aldri har vært i politiets søkelys, og som ikke har noe åpenbart motiv for å 23


overfalle kvinnen, men vi får vel gå grundigere over det hele.» «Var det ingen som merket noe?» «Den populære spørrekonkurransen gikk på tv da det skjedde,» sa Marta. «Har dere funnet ut hvem det var som meldte fra om hendelsen?» spurte Konráð. «Nei. Det var noen med en uregistrert mobil, en mann, vi vet ikke annet, men jobber med saken. Jeg snakket med Valborgs fastlege i dag, og han fortalte at hun var blitt diagnostisert med kreft i bukspyttkjertelen. Den hadde hun gått med lenge, så det var blitt spredning, og kreften var terminal. Hvis den som gikk løs på kvinnen, kjente henne godt nok til å vite om det, så …» «Så hadde han bare behøvd å vente i – hva da, noen få måneder, og så ville hun dø?» avsluttet Konráð. «Døden hadde allerede festet grepet om henne.» «Nettopp,» sa Marta og fant fram e-sigaretten, slo den på og dampet i vei. «De kjente hverandre ikke fra før, det er det du mener?» «Jeg tror at vi kan si det slik at de i alle fall ikke har stått hverandre nær.» «Jeg fikk inntrykk av at hun ikke fortalte mye om seg selv, det lille jeg traff henne,» sa Konráð. «Det kan hende at hun ikke fortalte noen om sykdommen.» «De ansatte på legesenteret ante ikke noe om at hun hadde kreft. De visste ikke at hun var syk, og hadde ikke lagt merke til forandringer ved henne den siste tiden hun var på jobb. Hun hadde vært slik hun pleide å være. Behagelig. Vennlig. De markerte overgangen hennes til pensjonisttilværelsen med kake og blomster.» «Det ser ut som om noen har gått fullstendig berserk i leiligheten hennes,» sa Konráð og bladde gjennom bildene. «Nettopp. Det er typisk. Jeg har sett mange innbrudd, og dette er ikke så annerledes enn de andre, med unntak av liket av kvinnen,» la Marta til. «Vi vet ikke nøyaktig hva 24


som er stjålet, noe fra lommeboka hennes, trolig noe fra skuffene.» «Hva med medisiner?» «Vi fikk en liste over de smertestillende midlene hun tok. De er svært sterke og svært ettertraktet blant narkisene, så de kan selges til en god pris. Det er morfinpreparater. Legedop. Innbruddstyver rasker med seg alt slikt. De som er gamle kjenninger av oss, går alltid etter dop. Vi driver med avhør av noen av dem. De hadde drukket rett av doskåla for å få tak i sånne medisiner. Så tja, hva kan man si? Typisk svineri.» «Hva med oppringningen?» «Den skjønner vi oss ikke på,» sa Marta som blåste ut nikotindampen. «Det fins ingen vitner andre enn gjerningsmannen. Det skjedde i gangen inn til leiligheten. Han må ha ringt selv. Hvorfor ville han at vi skulle finne liket med det samme? Hvorfor ville han ikke bare la det ligge der i noen dager, helt til folk begynte å lure på hvor hun var? Hva var det egentlig som hastet?» «Kanskje han ikke hadde tenkt å la det gå så langt,» foreslo Konráð, «og da han så at han hadde tatt livet av henne, ble han så sjokkert at han ringte.» «Ja, det er i alle fall en idiot, hvem han nå er,» stønnet Marta. «Helvetes, satans idiot,» gjentok hun og slengte bildene på bordet og kikket på Konráð. «Var du klar over det med plastposen? Jeg skal jo egentlig ikke fortelle deg alt mulig.» «Hva med den?» «De fant rester av brus og øl på ansiktet og i håret på henne, og de tror at det stammer fra plastposen som ble brukt til å kvele henne.» «Jaså?» «Det er som om den tidligere har vært full av tomme brusbokser, panteflasker eller noe slikt.» «Lykke til med å spore opp den,» sa Konráð. «Da må dere foreta husransaking i samtlige hjem på hele Island.» «Jeg hørte at du har vært og mast om alle mulige utskrif25


ter fra politiarkivet,» sa Marta, som irriterte seg over Konráðs bemerkning. «Blir du tullerusk av å drive dank?» «Man prøver vel å ha noe å henge fingrene i.» «Er det faren din som har begynt å spøke?» «Jeg tror ikke på gjenferd,» kom det fra Konráð.


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.