1.Øyenvitnet 2.Baklukkededører 3.Løftethunga 4.Skammenshus 5.Innerstisjelen 6.Deusynlige 7.Nårenglenegråter 8.Ensmakavhimmelen 9.Tidfortilgivelse 10.Avsløringer 11.Løgnerogunnlatelser 12.Denstørstefrykt Nestebokerisalgfra19.mai2023.
Denstørstefrykt TrineAngelsen
12
©CAPPELENDAMMAS,Oslo,2023 ©2022TrineAngelsen ISBN978-82-02-77789-0 1.opplag2023
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovens bestemmelser.UtensærskiltavtalemedCappelenDammASer enhvereksemplarfremstillingogtilgjengeliggjøringbaretillatti denutstrekningdeterhjemletilovellertillattgjennomavtalemed Kopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk. Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvar oginndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
Omslagsillustrasjonog-design:IngunMickelson
Forfatterportrett:BjørnarJakobsen Sats:Type-itAS,Trondheim Trykk:NørhavenA/S,Danmark,2023
www.cappelendamm.no www.norskeserier.no
Personeri Gullburet
Marika–fintausiværeiergården
Henning–Marikasektemann
Gitte–Marikasmor.Vaskeriværeiergården
Jonetta–husholderskeiværeiergården
Lovise–grovtausiværeiergården
JørgenThams–væreieren
BeretheThams–væreierensførstehustru(død)
FredrikkeThams–væreierensnåværendehustru
CathrineThams–væreierensdatter
DavidThams–væreierenssønn
Seviot–krambubestyrer
Nicodemus–fiskerbonde
Skinnhellig-Marta–Nicodemus’hustru
OldineBjerke–naboiStorvaagenSøndre
JulianBjerke–Oldinesektemann.Butikkeieri
Kabelvaag
Ragnhild–OldineogJuliansdatter
Ruth–tjenestepikehosOldineogJulian
7
Enhemmeligheterdinfange sålengedubevarerden, menduerdensfangedersom denblirkjent. HenrikWergeland
Sliksluttetforrigebok
Tilsiststirrethunoppmottaket.Detvarenetasjetil ibygget,såhungikktilbakeogmottrappenpåforsiden.Utenenlydlistethunsegvidere,ogførstdahun komheltopp,hørtehundet.Ensvakklynking,ogen mumlendestemme.
Hjertettoktilåhamrebakbrystbeinet,ogallesanservåknet.Der!Derskimtethundem.Lovisesspinkle skikkelsepressetoppmotnoenkasser.OgThamssom stomedbuksenerundtanklene,klartilåtaforseg.
«Værsåsnill!»ropteLovise.«Ikkjegjørdet.Spar mæ,ævilikkje…»Sågikkrestenoveriforpintgråt, førThamsløftetarmenogslotilhenne.Lovisefalt framoverogbleliggendeurørlig.
DetføltessomnoeeksploderteihodettilMarika. Huntenkteikke,kroppenstyrtesegselvutenhennestankekraftogmeninger.Menskrikethennesnådde hamlikeførhunkomløpendemotham.Detvaret skrikfradyptinnihenne,fraurkvinnensomhadde blittpressettildetyttersteogfåttnok.Ibrøkdelen
9
avetsekundvirkethanforvirret,såsperrethanopp øyneneogholdtarmeneframforseg.Mendetvaruansettforsentåforsvaresegdadetblinketiknivbladet, oghunkastetsegoverham.
Storvaagen,mai1873
Marikastirretmotdestoredobbeltdørenesomsto oppslåttutmothavet.Pustengikktungt,ogdetsvimletforhenne.Somomlydenekomlangtbortefra, hørtehunenstemme,menhunoppfattetikkehvem detvarellerhvordenkomfra.Hjerteslagenedundret iørene.Enganghaddehunlærtatdetvarhjertetsom pumpetblodetrundtikroppen.Kanskjevardetnoe hunhaddelestienavThams’bøkermenshuntørket støv?
Thams…Kniven…Bråttslominnetnedihenne. Hunsåsegrundt.Knivenvarborte,detsammevar væreieren.
StemmentilLovisenåddehenne.
«Marika!Marika,duhardræpthan!»
Hunflyttetblikketmotvenninnen.Blusenvaråpen ihalsen,menhungjordeingentingforådekkesegtil. «Ehandø?»hvisketMarika.
1
11
«Ja,entenehanstokkeihjæl,ellersåehan drukna.»Ordenegikkovertilenblandingavlatterog hikstendegråt.«DuhartattlivetavhanThams,ognu evifri.»Hunlohøyere,førgråtentokhenne.«Ellerså kommervipåstraff.»HunstirretviltpåMarikamens hiksteneskaketgjennomdentynnekroppen.
IkortefantasibildersåMarikaforsegkaldefengselsceller,rotterogmuggentbrød.Grusommehistorierhunbarehaddehørtom.Aldriomhunskulleende oppslikpågrunnavThams.Enbølgeavredselog panikkgrephenne.«Vimåkomossutherifra.»
HuntokLoviseomhåndleddetogtrakkhenne medseg.Debyksetneddenbrattetrappen,gjennomytterdøren,oppavfjæraogvideremothuset. Dademøtteetpargamlekvinner,sakketdefarten, ogMarikafrestemotLovise:«Holdblusendinsammen.»
Detsistestykketgikkdefort,menikkesåfortat detvekketoppsikt,inntildevarinnepåstrykerommet.Derhaddedeoftesøkttilfluktnårdemåttevære alene.
Depustetbeggetungt,ogLovisesanknedpågulvet.Marikaskalvogkjenteathunfrøs.Mendetvar daikkekaldtherinne?Tankenegikksomiseigsirup dahunlotblikketglioverhyllenemedkluter,håndklærognoensåpestykker.Enstabelmedputetrekkog enmeddukerlåpåbenken.HunsåpåLovise.Venninnensattmedopptrukneknær,oghendenevarfoldet
12
baknakkenmenshunhikstetigråt.Marikakunnese athunskalv.
«Sluttmeddetder,»sahun,utenåfånoenreaksjon. «Slutt,siæ.Reisdæopp,Lovise,ogsepåmæ.»
Loviseslappnedarmeneogsåopp.«Hanprøvdå tamæmedmakt,»hviskethun.
«Ja,æveitdet.»Marikatoktoskrittmothenneog holdtframhånden.Lovisetokdenogkomsegmøysommeligopp.
«Men vi gjoringenting.Hørdudet?»
Lovisestirretforvirretpåhenne,ogMarikafortsatte:«Duharaldriværtibrygga,ogduharingen anelseomkasomharskjeddmedhanThams.»
«Menvi…»
«Nei,nuskalviskapeiheiltannahistorie,ogden skalduholdtfastpå.Såhørgodtetterkaæsi:Duog ævaivaskekjellernentur.Viskullnedmedenkurv, eibøtteognånklær.Detbleiførmyeførmæåbær, såduvamedoghjalptel.Klarduågjentadetomdu blirsport?»
Lovisenikket.«Eibøtte,enkurvognånklær.Tre ting.»
«Godt.Etterpågikkviretttelbaketelhuset,ogvi verkensåellerhørtenåkkaunderlig.Mellomhusetog drengestuenmøttvietparkjerringe,menvisnakka ikkjemeddem.Huskaikkjekemdetvaheller.»
DaMarikatokenlitenpause,nikketLoviseenda engang.Marikakneppetknappeneiblusenhennesog
13
ordnethåret.«Sånn,nuserdubraut.»Huntoket skritttilbakeogbetraktethenne.
«Detbliraldribrameir.»Lovisesmunnvikertrakk segned,ogtårenefylteøynenehennesigjen.
Marikatrakkhenneinntilseg.«Detevåresvalgka detskalbli.»
«Tenkomverdenvasåenkel.»
«Evisterknok,såklarviågjørdetbedre.Æsi ikkjeat alt blirbra,menbedreenndetherkandetbli. Nugjørdusomæsi.Gjentateldæsjølatviharikkje værtibrygga,ogslettesikkjesetthanThams.Vivai kjellern.»
«Æhørdusidet.»
MarikatenktepådenLovisehunvarblittsågladi. Hunsomalltidvarfyltavlatterogartigepåfunn.Som flørtetmeddrengene,menvarsnartilåsmetteunna omdekomfornær.Hunsomaldrisåmørktpånoe. Nåvarhunsometskjørtstråivinden.Etsomkunne knekkenårsomhelst.OgdetvarThamssomvarskyld idet–somisåmyeannet.Tankengjordehennevarm avraseri.
«Skaldulahanknusdæ,ellerskaldureisdæopp oglevvidere?Finntelbaketeldensterke,gladevenninnami?»
Lovisesåvantropåhenne.«Kordanklarduålygså ekteogrolig?»
«Nångangaedetlivsnødvendig,ogæharikkje nåkkavalg.Mennumåvigåutherfra.»
14
Jonettakomfrakjøkkenetogutigangen.Hun skvattlittdademøttes.«Nå,deredokker.Ævaoppe entur.Detserutsomdetskjernåkkaifjæra.Detva enmassefolkder,ogfleirebåtasomroddelangsland ogrundtbrygga.Veitdokkerkasomharskjedd?Kae detsomfeiladæ,Lovise?Hardugrått?»
«Hoslokneetdavivaikjellernentur,men detgårbra.HoLoviselæggsæikkjenedførså lite.»
«Ja,detgårfintnu.Blirvelenblåflækk,menikkje meir,»laLovisetil.
Marikatokoverpraten.«Nei,somduser,kom viakkuratutfrastrykerommet.Lovise,nuglømtdu klutan.Duskulljovaskovergulvetispiskammeret.»
Marikagahenneenlitendyttforåfåhennebort.«Ka dusisomskjer?»HunvendtesegmotJonettaigjen. «Nåkkaifjæra?»
Husholderskenhimletmedøynene.«Menkjære vene,detejosomåsnakktelvæggen.Duhørjoikkje etter.Æsaat…»
«Ægårnedogser,»avbrøtMarika.Såstrøkhunpå dør.
OmbareLoviseklarteåholdesegtilplanendersom hunblespurtomnoe,tenktehundahunhastetlangs husveggenogskulletilåsvingenedmellomhusene. Idetsammekomenhestogtrillekjørendeforbiihurtigtrav.Hunstansetogstirret.Detvarlensmannenog herrBjerkesomsattivognen.
15
Detvardabesynderligforenfartdehadde.En underligfølelserisletgjennomhenne,menhunristet detavsegogfortsattenedmotsjøen.
OmtrentsamtidigiSøndre
OldinehaddeoppfattetRuthsordsomomhunsnakketgjennomtykktåke,langtbortefra.
«Lensmann’eher,»haddehunsagt,heltutenforståelseforellertankeomhvaakkuratdeordene komtilåbety.Hvilkefølgerdethaddeathankom hit.Nårfolkfikklensmannellerprestpådøren,var detoftemedetfrykteligbudskap.Blantdekondisjonerte,slikJulianoghunvar,kunnedetogsåvære enhøflighetsvisitt,ellerfordidevarinvitert.Men Oldinevisstenøyaktighvilketærendlensmannenvar uteidennegangen.RykteneomJulianstilbøyeligheter haddenåddham,hemmelighetenvarute,ogstraffen ventet.
Dekunneforsøkeålyvesegutavdet,protestere ogtytilsinne.Dekunnerase,ropeogskrike,kanskje endogprøveåbestikkelensmannen.Menaltvillevære fånyttes.Nårhanstopådørenderes,varalthåpute.
2
17
Davarlensmannensikkerisinsak.Bareansiktsuttrykkenederes,stemmen–altvillerøpedem.Oguansettutfallvillederesgodenavnogrykteværeknusttil støv.Totaltuopprettelig.
«Takk,Ruth,dukansetteoverkaffenogtalille Ragnhildmeddeg,erdusnill.»
Detvarhennesegenstemme,forstohun.Somom enannentokover.EnOldinesomfanteslangtder inneibrystethennes.Denmodigedelenavhenne,som haddereddethennefleregangertidligere.
Dalensmannenkominnistuen,vardetsomomden storemannenfyltehelerommet.Isinesvarte,flotte klær,medgullurilommenogstor,hvitbart,utstrålte hanmyndighetogmakt.MenOldinesstivesmilvar fortsattpåplass.
Juliankomtil,hjalphamavmedfrakkenogladen pentoverenstolrygg.Såbahanlensmannenomåsitte ned.
Forstohaningenting?fordetgjennomOldinestanker.Hunmåttetvingesegtilåsendehametrasktøyekast.MenJulianvirketsåavslappetatmanskulletro atdettevarenheltnormalgjestevisitt.
Oldinehørteatdeveksletnoenordomværetog alminneligehverdagshendelser.Selvsattehunsegog vurderteåtaoppethåndarbeid,menlotdetvære. Hunvilleskjelveslikpåhendeneathunkomtilåbli avslørt.Istedetlahundemifangetmensnegleneskar seginnihåndflaten.Denlillesmertenhunkjente,fikk
18
tankenelittbortfradetsomskjedde.Gahenneenliten pausetilåsamleseg.
Ruthkominnmedkaffeogetlitefatmedsmåkaker. Hunneidefortogskyndtesegutpåkjøkkenetigjen. OldinekunnehøreRagnhildsstemme,førdørenelukketsegigjen.
Julianskjenketikoppeneogbalensmannenforsyne segavbaksten.
«Deterenavminhustrusoppskrifter.Somigjen kommerfrahennesmor.Jegvetmedsikkerhetatde smaker,»sahanmedetsmil.
Oldinekjærtegnethammedblikketogbetraktet denhøyreiste,sterkemannensin.Leppenesomhadde kyssethenne,oghendenesomhaddeløftetdatteren oppiluftentilhunhikstetavlatter.Stemmenhanssom saathanelsketdemoveraltpåjord.Huntroddeham. Jo,Julianelsketdembegge,dyptoginderlig.Men hanelsketogsåenannen–ogderforvarlensmannen her.
Hvorforskullekjærligheten,detvakrestesomfantespåjord,værestygtogforbudt?Hvemhaddeskrevetnedslikeregler?Egentligvisstehundetjo.Detsto iBibelen.MendelevdedaikkepåJesutid,ogmyevar forandret.Såhvorforikkeendrepådetteogså?Hva Juliantenkteogfølte,kunnedaumuligværeendødssynd?Huntrakkpustenforåsidetdafornuftenovertok,oghunslapppustensakteutigjen.
Detoherrenesmåpratetfortsattsammen.Hun
19
hørtelensmannenspørre:«DokkereikkjeinneiKabelvaagidag?»
«Nei,jegharværtmyeborteidetsiste.Varentur iBodøiforretninger.Faktiskharjegtilbraktmertid imittvirkeennsammenmedfamilien.Derfortokjeg meglittfriidag.»Hanløftetkoppen,drakklittav kaffenogsattedennedmedstøhånd.«Menjeghar dyktigemedhjelpere,såaltgårnoksomdetskaliforretningen.»
Lensmannennikketflereganger.
Julianfortsatte:«Kanjegtillatemegåspørreomdet erensærskiltgrunntildetteuventedebesøket?»
Oldineholdtpustenoglahåndenovermagen. Ingentoknotisavhenne,detomannfolkeneså barepåhverandre.Somomdemåltestyrke,slodet henne.
Lensmannenrenskethalsenbakenknyttethåndfør hansnakket.«Detharflorertendelrykta.»
«Rykter?»gjentokJulianogrynketpannen.«Nå skjønnerjegikkehvalensmannensiktertil.Hardet noemedossågjøre?»
Lensmannennikketflereganger,såoppstodeten nypause.Oldineskulleønskeattjenestepikenhadde kommetinn,avbruttdemogsagtatdetvaroppstått enbrannpåkjøkkenet,eller…Uansetthvadetmåtte være,baredetkunnestansedennesamtalen.Etlangt øyeblikkvardetheltstilleistuen,førlensmannenfortsatte:
20
«KanDokkerførtællmækordanomgangskrets Dokkerhar?»
Julianrynketpannenogristetlittpåhodet.«Hvorfordet?»
«Bæregjørsomæsi.»Lensmannentokoppenblyantogenlitenbok.
«Jo,deterfordetmestefamilienThams.»Hanså påOldine,sombekreftetdetmedetnikk.
«FrøkenCathrineThamserdessutengudmortilvår lilledatter,»sahun.Endeligklartehunåsinoeigjen. HunhaddelysttilåleggehåndensinoverJulians,men klarteåstyreseg.
Lensmannennotertefort.«Ogellersedetingen fleire?»
«Jo,bevares.VikjennerherrMunthe.Minhustruharhattdøtrenehanssomeleverherilengretid.
Vikjennerdesomarbeiderformeg.Såerdetprestenog…»Hanramsetoppnoenflere,oglensmannen notertefort.
«DaedetingenDokkerharutelatt?»
JuliansåpåOldine,ogderistetbeggepåhodet.
«Jegkanikkekommepåflere,»saOldine.«Vier jodessuteninnflyttere,ogdettargjerneendeltidfør manskaffersegenstørreomgangskrets.Simeg,erdet skjeddnoe?Detgikkjoløsenforbryterherforentid tilbake.Ensomutgasegforåværekunstmaler.Erdet hamDeleteretter?»
«SådetherealtsåalleDokkeromgåsoghar
21
kjennskaptel?»fortsattelensmannenutenåense henne.
«Ja,deterveldevikankommepå,»svarteJulian. Oldinehåpetatdetvarkunhennesommerketat hanløy.
«UndervishofortsattdøtrentelherrMunthe?» spurtelensmannenogsåpåhenne.
«Nei,vikomfremtilatdevarutlærtidetdeønsket.»Etsinneskylletoppihenne.«Medallrespekt måjegfålovtilåsiatnåopptrerlensmannendirekte uhøflig.Dekommerinnivårthjemogstillerossen rekkespørsmålutenengangåsihvadettedreierseg om.»
Juliansåpåhennemedenblandingavbeundringog fryktiblikket.
Lensmannenstrøksegfortoverbarten.Hanvaren røsligkarsomsikkertikkelotsegvippeavpinnenså lett.Nålestehanlittovernotatenesine,førhanlente segtilbakeistolenogsatteblikketiJulian.
«DetekommenmæførøretatDokkerpleiomgang medenmann.»
«Pleieromgang ?»gjentokJulian.«Jegharmannligebekjente,ogdetkanminhustrubekrefte.Ogde harsikkertogsåværthernårjegikkevarhjemme.Er detskjeddnoe?Jeg…»
«Nåræsi pleiomgang,meinæatDokker pleiomgangmeddetsammekjønn.Førstårvikverandrenu?»
Juliansprattoppfrastolen.Hanvarrødifjeset,og
22
stemmenskalv.«Dettefinnerjegmegikkei!Jegmåfå belensmannenomågå,ogdetstraks!»
Oldinereistesegogså,menbenaskalvunderhenne. LensmannenvarlikeroligdahanbaJuliansetteseg.
«Takk,menjegstår.OgpånymåjegbeDemomå forlatevårthjem.»
Lensmannennøltelitttil,førhanroligreisteseg. HanvarlitthøyereennJulian,mennestendobbeltså omfangsrik.Hanriktigruvetistuen.
«Hadddetkunværtetrykteellernåkkaæinnbilt mæ,haddæikkjekommehit.Menviharbevisfør atDokkerharetforbudtforholdtelenavdetsamme kjønn.Ogæmåutførminpliktsomlensmann.»
«MenDekanikkebare…,»begynteOldineogså påJulian.Hanvarnåblitthvitifjeset.Somomhan haddegittoppalt.
«Omhanstilleogroligblirmedmæ,vildetikkje vekknånoppsikt.»
«Fårjegblimed?»spurteOldinedesperat.
«Nei,æbeklager.Menhoskalbliunderretta.»
Oldinesåatdegikkmotdøren.Lensmannentok påseghattogfrakk,ogførdegikkutdøren,stanset Julianogsåpåhenne.
«TagodthåndomdegselvogRagnhild.»
Hunklarteikkeengangånikke.Hanskullehasagt atdettevarenmisforståelse,ogathansnartkomtilbake,mendetskjeddeikke.Øyeblikketettervardøren lukket.Hunhørteatderomsterteuteigangen,såvar
23
deborte.Hunmaktetikkeengangågåtilvinduetfor åseetterdem,menbleståendepåsammeplass.
Hunvissteikkehelthvorlangtidhunstoslik,men detkunneikkehaværtlenge.Noenfåminutter,kanskje?SåkomRuthinn.
«Skalætaavbordet?Æsåatlensmann’oghansjøl kjørtebort.»
«Ja,»sahunkort.Gjennomdeåpnedørenehørte hundetskramleigrytelokk.Ragnhildhaddefåttlov tilåroteidennederstekjøkkenskuffen.
«Kommerhansjølhjæmtelmiddagidag?»
Oldinehuggblikketihenne.Haddehunlyttetved døren?Mentjenestepikensmiltebaretroskyldig.
«Deterjegusikkerpå.Hanskullehjelpelensmannenmednoe,såkanhendehanspiserder.Menduskal fåbeskjed.»
Pikenhaddefyltbrettet,neideogskulletilågåda hunsa:«ÆkanfortsatthahoRagnhildilagmedmæ, omdeteiordenførfrua?»
«Ja,detvilleværtfint.Jegharnoenbrevjegmå skrive.»Hvorhunhentetdisseløgnenefra,visstehun ikke.Kanskjefordihunvarblittsåvanttilålyve?
Huntokframskrivesakeneogsattesegvedetbord, itilfelleRuthskullekommetilbake.Menhuntokikke engangipennen.Hodepinenstrammetrundthodet, oghunmassertetinningenmedfingertuppene.
HvaskjeddeinneiKabelvaagnå?SattJuliani avhør?Omhanikkeinnrømtenoe,måttededasette
24
hamfri?Menhvorhaddelensmannendettefra?Hva haddehanhørt,ogfrahvem?
Saktekomsmåhendelsersigendeinnoverhenne. IkkebareatJulianhaddemistetkunder.Menatherr Munthehaddesluttetåsendedøtrenesinehit.Han haddeogsåunngåtthennedademøttesiKabelvaag. Ogdengangenpåkrambuahaddeogsåværtmerkelig. Seviothaddeoppførtsegbesynderlig.TenkomfamilienThamsogsåhaddehørtdette?
Vardetbareryktersomhaddenåddlensmannen? KanskjeJulianvarblittsettsammenmedErikeller noenandre?
Hungjemteansiktetihendene.Althunønsket,var ågåtilsengsogsove.Ogatdetvillevisesegataltbare haddeværtenvonddrøm.Menslikvardetdessverre ikke.Hunmåttebareinnsedenbrutalesannheten.