Den siste magiker av Sigbjørn Mostue

Sigbjørn Mostue

DEN SISTE MAGIKER

Jeg vil ikke ha realisme. Jeg vil ha magi! Ja, ja, magi!

Jeg prøver å gi det til folk. Jeg forvrenger virkeligheten for dem. Jeg forteller ikke sannheten, jeg forteller hva som burde være sannheten. Og hvis det er en synd, så la meg bli fordømt for det!

Tennessee Williams: En sporvogn til begjær

PROLOG

Det ble merkbart kjøligere straks den ildrøde solskiva bikket ned bak Romeriksåsen, men det var ikke derfor Simen Clausen skalv. Han lå nede i ei grøft, med ansiktet klemt så hardt mot bakken at leira presset seg inn mellom leppene. Munnen beveget seg i en intens bønn: – Ikke la dem se meg! La meg leve, ikke la dem se meg!

Lyden av tunge støvler nærmet seg raskt over det grønnspirende jordet. Simen beit seg i hånda for ikke å skrike. Det lød et svusj! bak ham, deretter landet noen på den andre siden av grøfta.

Han åpnet det ene øyet forsiktig. Forfølgeren raget opp som en mørk, truende statue bare et par meter bak ham. For å stoppe den ukontrollerte skjelvingen beit Simen enda hardere, helt til den jernaktige blodsmaken bredte seg over tunga. Smerten klarnet hjernen, men hjalp lite mot myriadene av bjørkepollen som strømmet

7

ned i luftveiene hans, klistret seg til slimhinnene og fikk immunforsvaret til å gå amok.

Desperat gravde han nesa dypt inn i armhulen. Nyset ble dempet, men ikke nok. Umiddelbart lød et metallisk klikk fra et aggressivt ladegrep.

Jeg er oppdaga!

Vissheten sendte en iskald stråle ned langs ryggraden; den samlet seg i føttene og gjorde dem blytunge og følelsesløse.

Det gnisset svakt i klær da mannen på den andre siden av grøfta flyttet på seg. Skyggen røpet at en geværmunning pekte mot grøfta der Simen lå. Bare ei spinkel rogn skilte ham fra mannen.

Med ett lød en kraftig eksplosjon, som fikk begge til å skvette. Det singlet i ei rute, og i neste øyeblikk sto det gamle, grå huset i lys lue. Flammene brølte ubarmhjertig der de spiste seg oppetter veggene, og snart var bygningen oppslukt av brannen. En siste skuddsalve runget utover jordet. Simen krympet seg. Han ventet på smerten fra kulene, men den uteble. Skuddene hadde kommet fra huset. Var de ikke ferdige snart? Han kunne da ikke fortsatt være i live der inne? Selv ikke han ville ha overlevd alle geværsalvene!

Den bevæpnede skikkelsen trakk seg unna. Støvlene surklet i den leirtunge jorda, før de trampet mot asfalt, hardt og rytmisk. Kort tid etter startet bilene, turbomo-

8

torene sparket fra og sendte lyden som en sjokkbølge mot Simen.

Så svant motorbrølet hen og ble borte. Simen trakk pusten med et hikst.

Lenge lå han og pustet ned i marken. Selv om mennene var borte, fortsatte han å skjelve ukontrollert. En svarttrost hadde begynt å synge i et tre på den andre siden av veien.

Mens de sørgmodige trillene fylte den klare kveldslufta, rant tårene nedover kinnene hans.

Det var hans skyld at verdens siste magiker var død, og sakte gikk det opp for Simen at det ville han selv også snart være. Han kom ikke til å bli eldre enn han var nå.

Han skulle aldri få seg kjæreste, bil, jobb, vokse opp. For de kom til å finne ham; før eller siden ville de komme – etter ham.

Han var sjanseløs, akkurat som Den siste magiker hadde vært.

KAPITTEL 1

Kløfta, seks måneder tidligere –

Nå er jeg bare så luta lei den jobben din! Du tenker

ikke på annet, mens huset ser ut som en svinesti, og hagen gror ned.

– Jeg kan da for pokker ikke noe for at jobben krever så mye av meg! Hvem skal dessuten betale regningene hvis ikke jeg står på?

– Ærlig talt, jeg har da også en jobb, og du har faktisk en familie, hvis du har glemt det! Når var det du sist tok med ungene på noe som helst? Når var sist gang du så en fotballkamp med Simen? Og du aner knapt hvilken barnehage Solveig går i. Du er …

– Ja, begynn å grine, det løser jo en hel del.

– Din forbaska …

Simen slengte igjen utgangsdøra så det skalv i rutene.

Ropene fra foreldrene ble svakere. Han kastet et stjålent blikk mot Henriksen, som satt på huk foran det nybeisede huset sitt og med kjærlige hender gjorde sitt elskede rose-

11

bed klar for vinteren. Det halvt forståelsesfulle, halvt fordømmende uttrykket til naboen fikk Simen til å krympe seg og stirre ned i grusen.

Sykkeldekkene laget en slurpende lyd og etterlot et dypt spor i singelen. Fatter’n hadde ikke drenert oppkjørselen i år heller. Hver eneste vår og høst ble den til en gyngende hengemyr som nesten var skummel å bevege seg over. Hele Kløfta hvilte på leire. Noen snakket om at stedet sto i fare for å rase ut i Leirelva, og akkurat her, hos dem, kunne det åpenbart skje når som helst.

Det var en lettelse å legge hjemmet bak seg. Søndagene var alltid de verste. Da var det som om foreldrene måtte få utløp for en hel uke med oppdemmet sinne. Det var for så vidt ille nok i seg selv, men hvorfor kunne de ikke tenke over at også hele nabolaget kunne høre hvordan de skrek og hylte?

Han fant fram musikkfilene på mobilen som han hadde fått i bursdagsgave tidligere på dagen, puttet ørepluggene på plass og tråkket på til han fikk en herlig fart bortover Gjerdrumsvegen. Da sangen kom til den råe gitarsoloen, slapp Simen styret og fant fram luftgitaren. Han lukket øynene og sang med da refrenget spilte opp.

Noe tungt traff ham i brystet, og Simen skvatt så sykkelen skjente ut til siden og truet med å styrte ned i grøfta.

12

En fotball spratt bort fra ham og la seg til ro i gresset.

Det måtte være den som hadde truffet ham.

– Driver du med, ’a?

Ropet trengte så vidt gjennom vellyden.

– Bare … sykler en tur, fikk han stotret fram mens han fomlet med knappene for å skru av musikken. Anders satt lett henslengt mot sykkelramma, med armene i kors over brystet og med et ertende smil om munnen. Den slitte, brune U.S. Air Force-skinnjakka var åpen. En lang, mørkeblond lugg hang ned over øynene og gjorde at han holdt hodet litt på skakke.

To jevnaldrende jenter sto ved siden av ham. Simen smilte kort til Benedicte, men turte knapt se i retning av Margrete. Det nydelige ansiktet, med det bølgete, halvlange håret som danset lett i vinden, og den spenstige kroppen, som i sommer hadde gjort henne til kretsmester på 400-meter, gjorde ham nummen og hjernedød.

– Du har en fin stemme, Simen, men den egner seg ikke for sang, sa Anders spøkefullt, før han hoppet ned i veigrøfta og plukket opp fotballen.

– Eh …, var det eneste Simen klarte å stotre fram. Jentene fniste, og han fikk et intenst ønske om et bunnløst hull å stupe ned i, med hodet først.

– Simen synger bedre enn deg, da! Benedicte smilte, mens hun dyttet til Anders med foten.

– Nei, nå får du gi deg! Da har du ikke hørt meg synge

13

i dusjen. Bikkja vår har derimot skjønt hvilket talent jeg er. Tinka begynner å ule med en gang jeg åpner munnen, fordi hu syns jeg har så flott sangstemme.

Simen lo med de andre, men kjente et sting av misunnelse mot kameraten. Anders fikk alltid jentene til å le, mens han selv knapt fikk fram et fornuftig ord.

– Er ikke du hjemme og feirer bursdagen din, forresten?

– Måtte bare … lufte meg litt, mumlet Simen og stirret ned i bakken.

En trykket stillhet senket seg, før det kom et urolig kremt fra Anders: – Vel, blir dere med og finner på noe, eller?

Margrete ristet beklagende på hodet: – Nei, jeg må hjem. Besteforeldra mine kommer på besøk, og jeg må lese på matteprøven først.

– Kan ikke det vente, ’a? Den er jo ikke før på tirsdag.

Simen forsøkte å herme etter den avslappede holdningen og tonen til kameraten. Det kalde, avvisende blikket Margrete sendte ham, tydet på at han ikke lyktes særlig godt: – Heller ikke du hatt vondt av å øve i god tid på prøvene, Simen, fastslo hun kort.

– Vi sees i alle fall på skolen i morgen, smilte Benedicte usikkert. Blikket hennes flakket mellom Simen og Margrete.

14

– Har du sett at Benedicte har fjerna reguleringa, eller?

Igjen var det Anders som løste opp stemningen. – Blitt reine fotomodellen, spør du meg.

Først da la Simen merke til at Benedicte blottet en kritthvit, perfekt perlerad som ble framhevet av den fortsatt sommerbrune huden hennes. Visst var hun blitt fin, men ikke så pen som Margrete.

Benedicte rødmet av komplimenten fra Anders, men brått stivnet smilet. Blikket var rettet mot noe bak Simen.

Han snudde seg spørrende. En eldre mann kom syklende bestemt mot dem, og de rygget kjapt for ikke å sperre veien. Mannen stirret granskende på hver og en mens han nærmet seg, og Simen grøsset da det mørke blikket møtte hans eget.

Fyren lettet høflig på hatten da han passerte. Det lange, gråhvite håret ble tatt av vinden og flagret som en vimpel idet mannen krysset gata og fortsatte nedover Gamlevegen.

– Han der gir meg frysninger, hvisket Benedicte. – Han stirrer alltid på meg, nesten som om han kjenner meg.

Anders blåste av henne: – Æsj, Indianer’n sykler da bare rundt og lever i sin egen verden. Er ikke no’ skummelt med det, vel.

– Mamma har sagt at jeg aldri skal …, begynte Benedicte, men Margrete avbrøt henne: – Jeg må gå nå. Er seint ute allerede. Ha det. Hun

15

snudde sykkelen, men rakk å sende Anders et smil som for en gangs skyld fikk det til å gå i stå for ham.

– Greit, jeg blir med, sa Benedicte.

Simen nikket kort da hun sa farvel, satte seg tankefull på sykkelen og tråkket ut i krysset.

– Pass deg! ropte Anders.

En bil suste tutende forbi mens en hissig langfinger kom til syne bak vinduet. Simen blunket forvirret, rettet raskt opp den skjenende sykkelen og smilte skjevt til kameraten.

– Du drømmer igjen, Simen. Er det om jentene, eller?

Anders smilte megetsigende. Som vanlig gikk de kraftige beina hans som stempler, og Simen måtte ta i av alle krefter for å holde samme fart som ham. – Hvem synes du er finest, Margrete eller Benedicte?

– Veit ikke helt, løy Simen andpustent. – Begge er fine, da.

– Jo’a. Men det skal mye til å bli finere enn Margrete.

Lurer forresten på om hu kan være litt interessert i meg.

Hu smilte så rart, lissom. Anders så drømmende ut i lufta.

– Hu er kanskje det, svarte Simen lavt. Han var ikke sikker på om Anders hørte det.

De syklet i taushet en stund.

– Du … Indianer’n, han bor jo rett borti her, og …

Simen kikket skeptisk bort på kameraten. Av og til hadde Anders noen ideer som ikke bare var av det gode

16

slaget. Nå minnet uttrykket hans veldig om en av de gangene.

– Vi kunne ha stikki bort til ham, og … ja, kanskje finni på noe, sa Anders uskyldig.

– Æsj, det er vel ikke noe kult å plage gamlinger. Kan vi ikke spille fotball, ’a?

– Vi gjør ikke annet, jo!

Det krasse svaret ble overdøvet av ei overivrig sykkelbjelle, samtidig som noen kom susende bakfra og presset seg mellom dem. Det skrek i bremsene da syklisten sladdet i en stor bue og sperret veien. Bakdekket laget en mørk stripe på asfalten.

Simen lyste opp da han så hvem det var: – Hei, Even.

– Hallå, driver dere med, ’a?

– Vi skal se om vi kan finne på no’ borte hos Indianer’n, sa Anders og blunket til Simen.

– Hæ, Indianer’n? Hvorfor det?

– Har ikke no’ annet å finne på. Bli med, da vel.

Even gned seg under nesa og så usikkert mot Anders.

Den litt for tunge kroppen fikk sykkelsetet til å knirke da han vred seg: – Veit ikke helt, jeg. Er vel middag snart, og …

Simen skjulte et smil. Even pleide alltid å trekke seg hvis det luktet av noe som kunne få mora hans til å fly i taket. Og akkurat det skulle det ikke så mye til.

17

– Ikke vær så treige! Anders slo oppgitt ut med armene.

– Vi skal bare spionere litt, dere er vel ikke for pysete til det?

– Ha’kke du bursdag, ’a? prøvde Even seg, og så bedende mot Simen.

– Æsj, det bli’kke store feiringa uansett, svarte han kjekt.

Motet var steget atskillige hakk av at Even åpenbart var mer engstelig enn ham selv. – Vi blir med, ’a, Even.

– Greit, men jeg kan ikke bli lenge, ass’. Mutter’n blir helt vill hvis jeg kommer for seint.

Even begynte motvillig å tråkke etter Anders, som allerede var på vei bortover Gamlevegen. Simen kastet et siste blikk over skulderen i et fåfengt håp om at Margrete av en eller annen mystisk grunn skulle ha kommet etter dem.

Med et sukk rettet han opp sykkelen og fulgte etter kameratene.

De la fra seg syklene i grøfta og snek seg langs veikanten det siste stykket. Den humpete innkjørselen skar snorrett gjennom jordet. På en liten bakketopp sto to falleferdige bygninger: de sørgelige restene av småbruket som en gang hadde vært drevet her. Sammenliknet med det skittengrå bolighuset virket låven nesten velholdt. Den holdt seg riktignok oppe kun av gammel vane, men hadde i det minste fått et strøk rødmaling i løpet av de siste tiårene.

18

Gårdsplassen bar preg av at eieren ikke ofret en kalori på hva andre måtte mene at det passet seg å fylle et uteområde med. Og mellom søppelsekker, avlagte redskaper og råtne planker sto til alt overmål et gammelt vrak av en bil, delvis overgrodd av brennesler. Den blå lakken hadde bare her og der overlevd det nådeløse rustangrepet.

– Hvorfor har’n gardina trekki for? Vindua er jo så møkkete at ingen kan se inn uansett, gliste Anders. De hadde lagt seg ned bak en overgrodd jordhaug, og spionerte gjennom noe halvvissent ugress. Det luktet søtt og vått fra jorda.

– Kanskje gubben ikke tåler sollys, peip det fra Even.

– Kanskje han er vampyr!

Simen og Anders kikket forbløffet på hverandre, før de brøt ut i latter: – Du er lite på bærtur!

Even tvang fram et smil og hvisket: – Jeg bare kødda, da.

– Ja, jøss, mumlet Anders og himlet med øynene.

Simen så over mot det lille, falleferdige huset igjen.

Vampyr, du liksom. Fyren var riktignok spesiell, men vampyr …

Alle ungene hadde respekt for den snåle fyren som holdt til der inne. Ingen visste hva han egentlig het, men alle kjente til Indianer’n. Av en eller annen grunn var det aldri noen som slengte med leppa mot ham, slik de kunne gjøre

19

med Alf, stedets offisielle alkoholiker, som skjenet rundt med sykkelveska full av klirrende ølflasker.

– Skal vi knuse ei rute, eller?

– Nei, gi deg, ’a! Simen så strengt på Anders.

– Æsj, han vil ikke merke noen forskjell likevel, så trekkfulle de vindua er.

– Jeg blir ikke med på å knuse noen rute! Med blikket stivt rettet mot huset holdt Even krampaktig fast i en gresstust, som om stråene var det eneste faste holdepunktet i tilværelsen. Simen la merke til at vennen skalv lett, akkurat som han selv.

– Ikke jeg heller, sa han bestemt, og fikk et takknemlig blikk fra Even.

– Kyllinger! La oss i alle fall komme oss nærmere, da.

Det tør dere vel?

Med hjertet hamrende under jakka kravlet Simen forbi en rull hønsenetting som lå slengt foran låven. De var nesten framme ved den grå rønna der Indianer’n holdt til.

Det var ikke til å tro at noen kunne bo her, men i farten la Simen merke til en velholdt urtehage ved siden av trappa. Plantene sto i sirlige geledd, uten antydning til ugress. Og bak de skitne vinduene hang det gardiner som i alle fall så normale ut. I vindusposten kunne han skimte noen markblomster i en liten vase. De var sikkert plukket i den overgrodde hestehagen som lå litt lenger borte.

20

Brått raslet noe i gresset foran ham, og Simen for sammen. Han slapp pusten da en svart kattehale reiste seg til værs, men pulsen dundret fremdeles hardt i halsen.

– Hva er så kult med dette, ’a? Even stønnet mens de ålte seg framover. Simen var enig. Det kalde, duggvåte gresset klistret seg til klærne, og motviljen mot hele prosjektet økte.

– Vi stikker, hvisket han og dultet borti beina til Anders.

– Er du helt dust? Nå er vi jo framme. Bare litt til, så kan vi … ja, kikke inn til ham eller no’.

Even og Simen sukket i kor, og krøp det siste stykket framover mot den flassete veggen. Pusten deres gikk raskt da de endelig kunne reise seg opp. Det var blitt så kaldt at ånden kondenserte og sendte små, hissige røyksignaler opp mot den grå himmelen.

I øyekroken så Simen at katta hadde satt seg ned ute på jordet. Den var kullsvart, med unntak av et hvitt felt rundt det ene øyet. Det var den største katta han noensinne hadde sett, og Simen følte seg av en eller annen grunn urolig over at den satt så urørlig og betraktet dem.

Anders enset åpenbart ikke katta. Han klemte seg inn mot veggen og snek seg forsiktig nærmere vinduet på baksiden av huset. Snart stanset han, og ytterst forsiktig tittet han over vinduskarmen.

Røyksignalene fra Simen og Even opphørte.

21

– Jøss, utbrøt Anders. – Det ser ikke ut der. Ingen kan bo sånn, vel?

Anders var stort sett veldig ålreit, men han kunne være ganske uforutsigbar og impulsiv. Det var som om en mottaker inni ham av og til ble skrudd av. Og da han resolutt trakk av seg jakka og surret den rundt hånda, rakk verken Simen eller Even å protestere før han uten å nøle klinte den polstrede neven mot ruta så glassbitene drysset som grove snøkorn over dem.

I neste øyeblikk lød en voldsom knitring som fra en kraftfull strømutladning, og i en sky av grønne stikkflammer ble de slengt vekk fra huset og landet tungt i gresset flere meter unna.

Simen glippet med øynene og kjente det fuktige gresset klebe mot kinnet. Kroppen føltes som om den var blitt brukt som trampoline av en gjeng hyperaktive barnehageunger. Han hadde nok vært borte noen sekunder, for borte ved det ødelagte vinduet sto nå en skikkelse med grått, flagrende hår og fektet med noe langt og tynt.

– Mamma, han har gevær, han kommer til å skyte oss!

Det angstfylte skriket fra Even fikk Simen opp på beina.

I øyekroken så han hvordan Anders grep tak i jakkekragen til kameraten og slepte ham etter seg, i retning av veien.

Syklene! De var deres eneste redning fra denne klin gærne gamlingen, som ropte og viftet hissig med geværet.

22

Simens kropp ble fylt av adrenalin, som sprutet ut i muskelfibrene og sendte ham som ei kule framover. Han sprintet for livet mot veikanten der syklene lå, og ventet hvert øyeblikk å få en ladning blyhagl i ryggen. I stedet kom en svart, mjauende skygge skytende ut fra åkeren.

Katta traff beina hans, føttene mistet taket i det fuktige gresset, og selv om Simen veivet med armene for å gjenvinne balansen, drev farta ham ubønnhørlig framover. En skarp smerte strålte fra ankelen, og han snublet hjelpeløs mot bakken. Synsranden ble fylt av det rustrøde bilvraket, panna støtte mot noe hardt, det gnistret for øynene – så var det som om noen skrudde av lyset. * – Nå får du våkne, gutt.

Den vennlige stemmen trengte langsomt inn i den mørke grøten som Simen befant seg i.

– Stygt, det der. Du traff bilen ganske hardt. Et øyeblikk var jeg redd for at det hadde gått riktig så galt. Ble en durabelig bulk i forskjermen, gitt.

– Unnskyld, hvisket Simen hest.

– Unnskyld? Nei, det gjorde da ingen verdens ting. Det vraket har sett sine bedre dager. Det er jeg som skal unnskylde. Huff, jeg skremte dere visst ettertrykkelig. Det var virkelig ikke meningen, men jeg drev og vasket gul-

23

vet og fikk meg en real støkk da ruta gikk. He-he, jeg tror han lubne kompisen din tok langkosten min for et gevær, humret stemmen.

Simen våget å gløtte på det ene øyet. Han enset at han lå på en myk sofa inne i et fremmed rom, og at Indianer’n sto over ham. Veggene danset og dreide, så han lukket øyet igjen før kvalmen overmannet ham fullstendig.

– Si ifra hvis du må kaste opp.

Simen nikket svakt.

– Det var koselig med besøk, selv om det kanskje ble litt dramatisk det hele. Eller hva sier du, Kaia?

– Kja! Det korte, hese ropet som gjallet mellom veggene, fikk Simen til å glemme både smerte og svimmelhet. Han spratt opp i sittende stilling og så seg spørrende rundt.

– Hva … var det? hvisket han, før hodepinen traff ham som et hammerslag og sendte ham med et stønn ned i sofaen igjen.

– Å, det er bare Kaia. Hun dukket opp for noen år siden ute på tunet her. Stakkars, vingen var brukket, og hun var så pjuskete og utmagret at hun liknet mer på en skabbete rotte enn ei kaie. Så jeg tok henne med inn og pleiet henne.

Og siden, så … Ja, hun har vel strengt tatt flyttet inn her.

Simen tvang de verkende øynene til å sveipe over rommet. Det var knøttlite, men samtidig slo det ham at det måtte være en av de triveligste stuene han noen gang

24

hadde vært i. Rommet minnet mest om en velassortert brukthandel. Stappfulle bokhyller ble støttet opp av skjeve bokstabler som strakte seg helt opp til taket. Gulvet var dekket av tykke persiske tepper, og eksotiske gjenstander fra alle verdenshjørner hadde fått sin tilmålte plass: En vannpipe sto ved den knitrende peisen og skinte i det flakkende lyset fra ilden. Et langhalset gitarinstrument med et virvar av strenger lente seg mot vinduskarmen. På lokket til et nøttebrunt piano lå en praktfull indianerfjærpryd, som fikk Simen til å lure på om fyren faktisk var indianer. Over det mørke trebordet hang en kinesisk lykt, og gudene måtte vite hva som befant seg i alle eskene og koffertene som sto stablet rundt omkring.

Det overfylte rommet burde ha vært et sant kaos. Slik var det ikke. Tvert om var det hele preget av en innfløkt, sirlig orden. Det var som om hver ting hadde funnet sin naturlige plass i et sinnrikt, harmonisk system. I tillegg hjalp selve lyset til med å skape balanse, en egen ro, som smittet over på Simen.

– Kja! Det hese ropet kom fra den høyeste bokstabelen. På et digert verdensatlas av nyere dato satt en skinnende, gråsvart kråkefugl og kikket ned på ham med hodet på skakke.

– Du får komme ned og hilse da, Kaia, sa den gamle mannen vennlig.

Til Simens store forbauselse nikket fuglen, sparket fra

25

og seilte ned mot ham. Den landet elegant på stuebordet og spankulerte stolt fram og tilbake, mens de mørke øynene saumfor nykommeren.

– Wow! Den er helt tam, jo. Kan jeg klappe den?

– Spør henne først, du. Hun liker forresten ikke å bli kalt «den». Hun heter Kaia.

Simen skottet bort på mannen, som sto borte ved peisen og betraktet dem. Ansiktet lå halvt i skygge, så det var ikke lett å avgjøre om han spøkte eller mente alvor.

– Eh, kan jeg få klappe deg … Kaia? Simen følte seg som verdens største tåpe, men det glemte han raskt da fuglen nikket og kom trippende mot ham. Med store øyne strakte Simen ut hånda og strøk den over fjærdrakta.

Han smilte forundret og satte seg opp – igjen litt for fort. Svimmelheten kom tilbake, sammen med den dundrende hodepinen, og en skjærende smerte jaget opp fra ankelen.

– Au-au, jeg tror den er forstua, klynket han og grep forsiktig rundt leddet. Ankelen føltes dobbel så stor som normalt, og var varm og nummen. Han kunne bare glemme treningskampen i morgen.

– Du snublet og gled da du forsøkte å stikke av. Ikke så lurt, det der.

Rødmen bredte seg i ansiktet, samtidig som Simen ble kald i hele kroppen. Først nå gikk det opp for ham at han praktisk talt var fanget inne i huset til en de hadde gjort

26

grovt hærverk hos – og som attpåtil hadde ferska dem.

Og nå lå han her, helt forsvarsløs. Og hvor var de andre?

– Du har det fint her inne, mumlet Simen for å pense samtalen over på noe annet. – Skikkelig koselig, egentlig, selv om det er litt … fullt.

Indianer’n rykket til, og øynene lyste opp: – Synes du det? Synes du virkelig det? Men da … kan du jo … Nei, har du hørt på maken! Da skal jeg sannelig …

Mannen ved peisen dirret plutselig av opphisselse, og det rynkete ansiktet sprakk opp i et stort smil. Så kastet han på det lange, grå håret, og forsvant trallende ut av stua.

Både Simen og Kaia spisset ører da det lød en lav klirring fra rommet ved siden av, og han så spørrende på fuglen, som om den kunne gi ham svaret på hva som foregikk.

– Vi får bare vente og se, hvisket Simen og blunket til Kaia. Han la seg bedre til rette og stirret drømmende inn i peisvarmen. Tenk om de kunne ha hatt det så koselig hjemme. Hvis bare mutter’n og fatter’n ikke hadde kranglet sånn hele tiden …

Tanken på foreldrene fikk Simen til å rette seg opp.

Han ristet av seg følelsen av velbehag som hadde kommet snikende. Dette kunne være farlig! Fyren kunne være komplett psykopat, for alt hva han visste. Kanskje han ville bli holdt fanget her, til familien betalte for ruta!

Jeg må komme meg vekk, tenkte Simen. Hånda søkte

27

ned i jakkelomma, og kom opp igjen med den splitter nye mobilen. Fortørnet kunne han bare konstatere at displayet var blitt knust i fallet. Den var ubrukelig.

Lydløst svingte han beina ned på gulvet og la forsiktig litt vekt på den skadde foten. Han stønnet av smerten. Det gikk ikke. Jo, det måtte gå! Han grep fatt i bordkanten og tvang seg opp. Rommet dreide faretruende, og kvalmen skjøt opp i ham så han måtte holde seg for munnen for ikke å spy.

Ta deg sammen! Bare kom deg ut, så blir det bedre.

Simen hinket langs bordet, fokuserte på peisen og tok sats. Han pustet ut da han kjente den varme muren mot hendene. Nå måtte han bare snike seg ut uten å bli hørt, så skulle han på et eller annet vis klare å kare seg bort til sykkelen.

De myke teppene ga knapt fra seg en lyd da han hinket over dem, og snart var han framme ved døra der Indianer’n hadde gått ut. Simen klemte seg inn mot veggen og kikket forsiktig fram bak dørkarmen. Han stirret bortover en smal gang, før blikket falt på en halvåpen dør midt imot ham.

Simen ble stående og måpe. Om stua var overfylt, var det ingenting mot dette knøttlille rommet som åpenbart måtte være kjøkkenet. Kjeler, panner og krukker i alle tenkelige varianter sto stablet rundt omkring på trebenken, en rad med forskjellige mortere sto pyntelig på geledd i

28

vinduskarmen, velbrukte kokebøker var stuet sammen på en bokhylle som var så salrygget at det var et under at den fremdeles holdt stand mot vekten som tynget den, fra en bjelke i taket hang rader med tørkede krydderurter, og ellers hang det kniver og redskaper og grytekluter i alle regnbuens farger rundt om på veggene – alt i en perfekt orden.

Men hvor var Indianer’n? Simen lyttet: Ikke en lyd.

Han kastet et siste blikk bortover gangen, der ei fillerye delvis dekket et blankskurt tregulv. På veggene hang det tett i tett med svart-hvitt-bilder i forskjellige størrelser, og i enden av gangen førte en smal trapp til etasjen over.

Indianer’n måtte være der oppe, det var ingen andre steder han kunne ha gjort av seg. Det betydde at han når som helst kunne dukke opp i trappa, og det ville være umulig ikke å oppdage Simen på vei ut.

Det var ingen tid å miste!

Med et grin løftet Simen det vonde beinet og satte foten forsiktig ned. Han støttet seg mot veggen for å minske vekten på det, og forsøkte samtidig å undertrykke smertestønnet da den ødelagte ankelen protesterte. Gulvet oppførte seg som om han skulle være ute i rom sjø. En svettedråpe gled nedover kinnet, stoppet et lite øyeblikk ved kjevemusklene som sto spent under huden, før den falt ned på jakkeslaget. Pusten hvinte hissig i nesa mens Simen stålsatte seg foran det neste skrittet.

29

Han tvang foten opp og fram, men bevegelsen frøs da en dempet, skrapende lyd nådde ham. Det var noen som kom!

Simen festet blikket på dørhåndtaket noen få meter lenger framme. Han trakk pusten og holdt den. Det var nå eller aldri!

– Hei, hva er det du gjør?

Ropet fikk ham til å kaste seg framover. Det gikk akkurat ett skritt, så ga ankelen etter, og han tråkket over. Gjennom sitt eget smerteskrik syntes Simen han hørte en syk, tynn lyd, som om en stram fiolinstreng røyk. Det verste var at lyden syntes å komme fra ham selv, fra ankelen.

Han gikk i gulvet med et brak.