Den siste du møter
Harlan Coben
Den siste du møter Oversatt av Pål F. Breivik
Harlan Coben Originalens tittel Darkest Fear Oversatt av Pål F. Breivik © Harlan Coben, 2000 Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Norsk utgave: © N.W. DAMM & SØN AS, 2008, 2009 Denne utgave © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-50426-7 1. utgave, 1. opplag 2016
Omslagsdesign: Jeffrey Steventon Omslagsfoto: Getty Images Trykk og innbinding: SandBook UAB, Litauen, 2016
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Når en far gir til sin sønn, må begge le. Når en sønn gir til sin far, må begge gråte. Jiddisk ordtak
Denne boken er til faren din. Og min.
«Hva er din dypeste frykt?» hvisker stemmen. «Lukk øynene og se den for deg. Ser du den? Har du en nå? Den aller verste smerten du kan forestille deg?» Etter en lang pause sier jeg: «Ja.» «Bra. Se deretter for deg noe verre, noe mye, mye verre …» «En sadistisk sjel – Din dypeste frykt,» av Stan Gibbs, spalte i The New York Herald, 16. januar.
7
1
En time før hans verden eksploderte som en moden tomat under en stiletthæl, tok Myron et jafs av et wienerbrød som smakte mistenkelig som en luktfjerner i et pissoar. «Vel?» sa moren hans utålmodig. Myron kjempet mot krampetrekninger i strupen, vant en dyrekjøpt seier, og svelget. «Ikke verst.» Moren ristet skuffet på hodet. «Hva?» «Jeg er advokat,» sa moren. «Jeg burde ha klart å oppdra deg til å bli en bedre løgner.» «Du gjorde så godt du kunne,» sa Myron. Hun trakk på skuldrene og veivet med hånden mot, eh, wienerbrødet. «Det er første gang jeg baker noe, småen. Det er i orden å si sannheten.» «Det er som å ta en bit av en luktfjerner i et pissoar,» sa Myron. «Av en hva?» «På offentlige herretoaletter. I pissoarene. De legger dem der for å fjerne lukt og slikt.» «Og man spiser dem?» 9
«Nei.» «Er det derfor faren din bruker så lang tid der inne? Tar han seg en liten munnfull? Og jeg som trodde det var en vond prostata.» «Jeg tøyser, mamma.» Hun smilte gjennom blå øyne, med kanter som var så røde at de aldri ville kunne fjernes med øyedråper, en rødfarge man bare får på grunn av langsom, vedvarende gråt. Moren var vanligvis en iherdig tilhenger av skuespillerkunsten. Langsom, vedvarende gråt var ikke hennes stil. «Det gjør jeg også, din lille luring. Tror du at du er den eneste i familien med humoristisk sans?» Myron sa ikke noe. Han kikket ned på, eh, wienerbrødet, mens han fryktet, eller kanskje håpet, at det ville krype sin vei. Moren hadde aldri bakt noe i løpet av de over 30 årene hun hadde bodd i dette huset – verken fra oppskrift, fra bunnen av, eller fra de små boksgreiene man kunne kjøpe med ferdiglagd croissantdeig. Hun kunne knapt nok koke vann uten detaljerte anvisninger, og hun lagde stort sett aldri mat, selv om hun kunne trylle fram en deilig Celeste frossenpizza fra mikrobølgeovnen, med smidige fingrer som danset over tastene på panelet i samme ånd som Rudolf Nurejev i Lincoln Center. Nei, i familien Bolitars husholdning var kjøkkenet mer som en møteplass – en slags stue light, om man vil – enn noe som kunne forbindes med selv de mest grunnleggende av kulinariske kunster. På det runde bordet lå det ukeblader, kataloger og hvite esker med størknet, kinesisk takeaway. Platene på komfyren var mindre populære enn en filmproduksjon av Merchant 10
Ivory. Komfyren var en rekvisitt, utelukkende for syns skyld, som en politikers Bibel. Noe var definitivt galt. De satt i stuen med den gamle modulsofaen av imitert skinn og det blågrønne langhårede gulvteppet, som minnet Myron om overtrekket på et toalettlokk. Noe Greg Brady ville hatt som voksen. Myron kastet hele tiden stjålne blikk ut av panoramavinduet mot skiltet med «Til salgs» på plenen foran huset, som om det var et romskip som nettopp hadde landet og noe skummelt var i ferd med å komme ut. «Hvor er pappa?» Moren vinket vaktsomt mot døren. «Han er i kjelleren.» «På rommet mitt?» «Det gamle rommet ditt, ja. Du har flyttet ut, husker du?» Det gjorde han – og det i den spede alder av intet mindre enn 34 år. Det var den slags barnepedagoger siklet og lagde tiskelyder over – den fortapte sønn som valgte å bli boende i barndomshjemmets kokong, lenge etter at tidsfristen for at sommerfuglen skulle bryte seg fri hadde løpt ut. Men Myron ville kanskje kommet med motargumenter. Han ville kanskje presentert det faktum at avkom i generasjoner og i de fleste kulturer hadde bodd i familiens hjem helt fram til god og moden alder. At det faktisk kunne være fordelaktig for samfunnet å omfavne en slik filosofi, og at det ville hjelpe menneskene til å gripe tak i noe håndfast i en tidsalder da kjernefamilien var i ferd med å gå i oppløsning. 11
Og hvis det resonnementet ikke var godt nok for deg, kunne Myron gitt deg et annet. Han hadde en million av dem på lager. Men sannheten var mye enklere: Han likte å tilbringe tiden ute i forstadsområdet sammen med mamma og pappa – selv om det å innrømme slike følelser var omtrent like hipt som et gammelt åttesporsopptak av softrockduoen Air Supply. «Hva skjer?» spurte han. «Faren din vet ikke at du er her ennå,» sa hun. «Han tror ikke du kommer før om en time.» Myron nikket forvirret. «Hva gjør han i kjelleren?» «Han har kjøpt en datamaskin. Faren din leker med den der nede.» «Pappa?» «Det er akkurat det som er poenget mitt. Mannen kan ikke skifte lyspære uten bruksanvisning, og plutselig er han Bill Gates. Han er alltid på vinternett.» «Internett,» rettet Myron. «Inter hva?» «Det heter internett, mamma.» «Jeg trodde det var vinternett.» «Nei, det heter internett.» «Er du sikker? Jeg har hørt det bli kalt noe håndarbeidsaktig også.» «Verdensveven kanskje,» forsøkte Myron. «Som i et lappeteppe.» Hun knipset med fingrene. «Det var det. Uansett så er faren din der nede hele tiden og surfer på nett, eller hva det heter. Han prater med folk, Myron. Det er det 12
han sier til meg. Han prater med helt fremmede mennesker. Slik han pleide å gjøre med CB-radioen, husker du?» Myron husket. Det var rundt 1976. Jødiske fedre som sjekket om det var «snut» på veien til butikken. Som i filmen Convoy, men i en Cadillac Seville. Det er mottatt kompis, over og ut. «Og det er ikke alt,» fortsatte hun. «Han skriver memoarene sine på maskinen. En mann som ikke engang kan skrible ned en handleliste uten å konsultere en rettskrivningsordbok, og plutselig tror han at han er en ekspresident.» De holdt på å selge huset. Myron kunne fortsatt ikke tro det. Øynene hans vandret over de altfor velkjente omgivelsene, og blikket hengte seg fast i fotografiene langs trappen. Der kunne man se familien bli eldre i takt med motene – skjørt og kinnskjegg som ble kortere og lengre, de nesten hippieaktige panneluggene, semsket skinn og slipsfarger, joggedresser og fotside bukser, krusete smokinger som ville vært for smakløse for et kasino i Vegas – årene som fløy forbi i ramme etter ramme, som en deprimerende livsforsikringsreklame. Han fikk øye på de oppstilte positurene fra da han spilte basketball – et straffekast fra sjetteklasse i forstadsserien, en dribling mot ringen fra åttende, en dunking i kurven fra high school – raden endte med forsidebilder fra Sports Illustrated, to fra da han gikk på Duke, og ett med benet i gips og store bokstaver der det sto, ER HAN FERDIG? over bildet av ham med det gipsede kneet (og svaret i tankene hans som med like store bokstaver sa JA!). 13
«Så hva er galt?» spurte han. «Jeg har ikke sagt at noe var galt.» Myron ristet skuffet på hodet. «Og du som er advokat og all ting.» «Går jeg foran med et dårlig eksempel?» «Det er ikke rart at jeg aldri søkte høyere verv.» Hun foldet hendene i fanget. «Vi må snakke sammen.» Myron likte ikke tonefallet. «Men ikke her,» tilføyde hun. «La oss gå en tur rundt kvartalet.» Myron nikket og de reiste seg. Før de kom fram til døren, ringte mobiltelefonen. Myron snappet den fram med en hurtighet som ville fått Wyatt Earp til å ta et skritt bakover. Han la telefonen mot øret og rensket stemmen. «MB SportsReps,» sa han oljeglatt og profesjonelt. «Dette er Myron Bolitar.» «Pen telefonstemme,» sa Esperanza. «Du hører ut som Billy Dee som bestiller to Colt .45.» Esperanza Diaz var assistenten hans fra lang tid tilbake, og var nå sportsagentkompanjongen hans i MB SportsReps (M for Myron og B for Bolitar, for de som holder følge med slikt). «Jeg håpet det skulle være Lamar,» sa han. «Har han ikke ringt ennå?» «Niks.» Han kunne nesten se Esperanza rynke pannen. «Da sitter vi jammen fint i det,» sa hun. «Vi sitter ikke fint i det. Vi ligger bare litt etter, det er alt.» 14
«Ligger litt etter,» gjentok Esperanza. «Som Pavarotti i Boston maraton.» «Den var god,» sa Myron. «Takk.» Lamar Richardson var en hardtslående baseballspiller som hadde vunnet Golden Glove-trofeet, og som akkurat hadde blitt fritt vilt. «Fritt vilt,» var et uttrykk agenter hvisket til hverandre på samme måte som en mufti kunne hvisket, «Allah være lovet.» Lamar var på utkikk etter ny agent og hadde redusert den endelige listen til tre byråer: to enorme konserner med kontorer som var store nok til å romme et varehus, og den ovennevnte lille kvisen på rumpa, men akk så personlige MB SportsReps. Stå på, kviserumpe! Myron betraktet moren som sto ved døren. Han skiftet øre og sa: «Noe mer?» «Du gjetter aldri hvem som har ringt,» sa Esperanza. «Elle MacPherson og Claudia Schiffer med krav om en ny trekant?» «Åååå, nære på.» Hun kunne aldri bare si det til ham. Med vennene hans var alt som en spørrelek på tv. «Hva med et hint?» sa han. «En av dine tidligere kjærester.» Han kjente et støt gå gjennom kroppen. «Jessica.» Esperanza lagde en summelyd. «Beklager, feil hurpe.» Myron ble usikker. Han hadde bare hatt to lengre forhold i livet: Jessica av og på de siste 13 årene (nå veldig av). Og før det, vel, da måtte man helt tilbake til… 15
«Emily Downing?» Esperanza lagde en dingelyd. Et plutselig indre bilde skar gjennom hjertet hans som et knivblad. Han så Emily sitte på en loslitt sofa i kjelleren på studenthjemmet, mens hun ga ham det spesielle smilet sitt, med bena bøyd og trukket opp under seg, og den altfor store collegejakken hans fra high school på seg, mens hun gestikulerte med armene før hun stakk dem inn i ermene. Han ble tørr i munnen. «Hva ville hun?» «Vet ikke. Men hun sa hun simpelthen var nødt til å snakke med deg. Hun puster så høyt, vet du. Som om alt hun sier har dobbel betydning.» Alt hadde dobbel betydning for Emily. «Er hun god i senga?» spurte Esperanza. Esperanza var en ualminnelig tiltrekkende, biseksuell dame, og betraktet alle som en potensiell sexpartner. Myron lurte på hvordan det ville være å ha, og dermed kunne overveie, så mange valgmuligheter, før han bestemte seg for ikke å utforske tankerekken videre. Klok mann. «Hva sa Emily, nøyaktig?» sa Myron. «Ingenting spesielt. Hun bare spydde ut et fargerikt utvalg av pustende appetittvekkere: Det haster, det gjelder liv og død, alvorlige saker, og så videre, og så videre.» «Jeg vil ikke snakke med henne.» «Det var det jeg trodde. Skal jeg gi henne en bortforklaring hvis hun ringer tilbake?» «Ja takk.» 16
«OK, vi snakkes.» Han la på idet et nytt indre bilde smelte til ham som en overraskende bølge på stranden. Det var sisteåret på Duke. Emily i rolig stil, der hun slengte collegejakken hans fra seg på sengen og gikk sin vei. Ikke lenge etter giftet hun seg med mannen som kom til å ødelegge Myrons liv. Trekk pusten dypt, sa han til seg selv. Inn og ut. Sånn, ja. «Går alt bra?» spurte moren. «Ja da.» Moren ristet skuffet på hodet igjen. «Jeg lyver ikke,» sa han. «Ja da, greit, klart det, du puster alltid som en slibrig telefonsamtale. Hør her, hvis du ikke vil fortelle det til moren din …» «Jeg vil ikke fortelle det til moren min.» «Som oppdro deg og …» Myron skrudde av lyden, slik han pleide. Hun avvek fra emnet igjen, som om hun gled inn i fortiden eller noe liknende. Det var noe hun gjorde ofte. Det ene minuttet var hun ultramoderne, en av de første feministene som marsjerte sammen med Gloria Steinem, og som ble et levende bevis på at – for å sitere en av hennes gamle t-skjorter: «En kvinnes plass er i hjemmet … og i Senatet.» Men ved synet av sønnen falt den progressive masken i bakken, og avdekket en nysgjerrig snushane av en bestemor bak den brente behåen. Det ga grobunn for en interessant barndom. De gikk ut inngangsdøren. Myron holdt øynene på 17
Til salgs-skiltet, som om det plutselig kunne komme til å vifte med en pistol. Tankene hans vandret tilbake til noe han ikke hadde sett i virkeligheten – den solfylte dagen da moren og faren hadde kommet hit for første gang, hånd i hånd, med morens mage bulende gravid, begge redde og oppspilte, da de innså at denne ferdiglagde, treroms eneboligen kom til å bli deres fartøy i livet, deres SS Den amerikanske drøm. Nå var de ved reisens slutt, enten de likte det eller ikke. Glem det tullet om at en ny dør åpnes når en annen lukkes. Til salgs-skiltet markerte slutten – slutten på ungdommen, på middelalder, på en familie, på et univers av to mennesker som hadde startet her, kjempet og oppdratt barn her, som hadde arbeidet og delt på bilkjøring her, og som hadde levd livene sine her. De spaserte oppover gaten. Nedfallsløv lå dynget opp langs fortauet, det sikreste tegnet på høst i forstedene, mens løvblåsere smadret stillheten som helikoptre over Saigon. Myron gikk innerst, slik at han ville komme borti kanten på haugene med løv. De døde bladene knaste under skoene hans, og det var noe han likte. Han var ikke sikker på hvorfor. «Faren din har snakket med deg,» sa moren nesten som et spørsmål, «om det som skjedde med ham.» Myron kjente magen stramme seg. Han sneiet dypere inn i bladene, og løftet bena slik at han kunne knase høyere. «Ja.» «Hva sa han nøyaktig?» spurte moren. «At han hadde hatt brystsmerter da jeg var i Karibia.» Huset til familien Kaufman hadde alltid vært gult, 18
men den nye familien hadde malt det hvitt. Den nye fargen så feil ut, som om den ikke hørte hjemme der. Noen av boligene hadde valgt løsningen med aluminiumspanel, mens andre hadde lagt på tilbygg og utvidet kjøkken og soverom. Den unge familien som hadde flyttet inn i familien Millers hus, hadde kvittet seg med de overfylte blomsterkassene som hadde vært familien Millers varemerke. De nye eierne av huset til familien Davis hadde revet bort de skjønne buskene Bob Davis hadde jobbet med hver helg. Det hele minnet Myron om en invaderende hær, som rev ned flaggene til de beseirede. «Han ville ikke si det til deg,» sa moren. «Du kjenner faren din. Han føler fremdeles at han må beskytte deg.» Myron nikket og ble værende blant bladene. Så sa hun: «Det var mer enn brystsmerter.» Myron stanset. «Det var et fullt hjerteinfarkt,» fortsatte hun, uten å se ham i øynene. «Han lå på intensivavdelingen i tre dager.» Hun begynte å blunke. «Pulsåren var nesten fullstendig blokkert.» Myron kjente halsen snøre seg sammen. «Det har forandret ham. Jeg vet hvor glad du er i ham, men du er nødt til å godta det.» «Godta hva?» Stemmen hennes var myk, men fast. «At faren din blir eldre. At jeg blir eldre.» Han tenkte på det. «Jeg prøver,» sa han. «Men?» 19
«Men når jeg ser det Til salgs-skiltet …» «Treverk, murstein og spiker, Myron.» «Hva?» Hun vasset gjennom løvet og tok tak i albuen hans. «Hør på meg. Du sutrer som om vi sitter og sørger etter en begravelse, men det huset er ikke barndommen din. Det er ikke en del av familien din. Det verken puster, tenker eller bryr seg. Det er bare treverk, murstein og spiker.» «Dere har bodd der i nesten 35 år.» «Hva så?» Han snudde seg og gikk videre. «Faren din vil være ærlig med deg,» sa hun, «men du gjør det ikke særlig enkelt.» «Hvorfor det? Hva har jeg gjort?» Hun ristet på hodet, kikket opp i himmelen som om hun ba om guddommelig inspirasjon, og begynte å gå igjen. Myron holdt seg ved siden av henne. Hun snek armen inn under albuen hans, og lente seg mot ham. «Du har alltid vært en fantastisk idrettsutøver,» sa hun. «Ikke som faren din. Faren din var en sinke, for å være ærlig.» «Det vet jeg,» sa Myron. «Nettopp. Det vet du fordi faren din aldri lot som om han var noe han ikke var. Han lot deg se ham som et menneske – sårbar, til og med. Og det fikk en merkelig innvirkning på deg. Du forgudet ham enda mer. Du gjorde ham til noe som nesten var mytisk.» Myron tenkte på det, og motsa henne ikke. Han trakk på skuldrene og sa: «Jeg er glad i ham.» 20
«Jeg vet det, kjære. Men han er bare et menneske. Et godt menneske. Men nå er han i ferd med å bli gammel, og han er redd. Faren din har alltid villet at du skulle se at han var menneskelig. Men han vil ikke at du skal se at han er redd.» Myron senket hodet. Det finnes enkelte ting man ikke kan forestille seg foreldrene gjøre – å ha sex er det klassiske eksempelet. De fleste kan og bør sannsynligvis ikke engang prøve på å forestille seg foreldrene in flagranti. Akkurat nå prøvde Myron å mane fram et annet tabubilde, der faren satt alene i mørket, redd og med hånden på brystet, og selv om det var mulig å se det for seg, var bildet smertefullt og ikke til å bære. Stemmen var grøtet da han snakket igjen. «Men hva skal jeg gjøre?» «Godta forandringene. Faren din skal pensjonere seg. Han har arbeidet hele livet, og som de fleste idioter av noen machomenn i hans generasjon, så avhenger hele selvbildet hans av jobben. Så han har det tøft. Han er ikke den samme lenger. Du er ikke den samme. Forholdet deres forandres, og ingen av dere liker endringen.» Myron forholdt seg taus, mens han ventet på mer. «Åpne deg litt for ham,» sa moren. «Han har båret deg gjennom hele livet. Han kommer ikke til å be om det, men nå er det hans tur.» Da de rundet det siste hjørnet, fikk Myron se en Mercedes parkert foran Til salgs-skiltet. Han lurte et øyeblikk på om det var eiendomsmekleren som skulle vise fram huset. Faren hans sto på plenen foran huset og pra21
tet med en dame. Faren gestikulerte i hytt og vær mens han sto og smilte. Han så på farens ansikt – den grove huden som alltid så ut som om den trengte barbering, den fremskutte nesen faren pleide å gi ham «nesebank» med når de fniste og lekesloss, de tunge øyelokkene som fikk ham til å likne på Victor Mature og Dean Martin, de tjafsete, grå hårstråene som nektet å gi slipp etter at det tykke, svarte håret hadde flyktet – og det kjentes som om en hånd strakte seg inn i brystet og vred om på hjertet hans. Faren fanget blikket hans og vinket. «Se hvem som kom innom!» ropte han. Emily Downing snudde seg og ga ham et stramt smil. Myron så på henne uten å si noe. Det hadde gått 50 minutter. 10 til, og hælen ville knuse tomaten.
22
2
Det var for mye gammel historie. Foreldrene hadde skygget banen. På tross av sin legendariske snusing, hadde begge den uhyggelige evnen til å trampe gjennom nysgjerrighetens øy uten å utløse minefeltet som viste at de hadde gått for langt. De forsvant stille inn i huset. Emily prøvde seg med et smil, men fikk det simpelthen ikke til. «Vel, vel, vel,» sa hun da de var alene. «Jammen er det ikke den fine jeg slapp fra meg.» «Den replikken brukte du sist jeg så deg.» «Gjorde jeg?» De hadde truffet hverandre i biblioteket under førsteåret på Duke. Emily hadde vært større da, med litt mer kjøtt på bena, men ikke på en dårlig måte, og årene hadde absolutt slanket henne ned litt og gitt henne mer muskler, men igjen ikke på en dårlig måte. Hun så fortsatt feiende flott ut. Emily var ikke bare pen, hun var, for å sitere SuperFly, rådeilig. Sexy. På en dampende måte. Som ung universitetsstudent hadde hun hatt langt, krusete hår som alltid var krøllete på en måte som antydet at hun nettopp hadde gjort det unevnelige, et skjevt 23
smil som kunne gitt en film et ekstra øye på terningen, og en kropp som hele tiden gynget ubevisst og blafret ut ordet sex, som en gammel filmfremviser. Det spilte ingen rolle at hun ikke var vakker; skjønnhet hadde faktisk lite med saken å gjøre. Det var noe som var medfødt; Emily kunne ikke ha skrudd det av om hun hadde tatt på seg en potetsekk og skrevet ordet overkjørt i pannen. Det underlige var at begge hadde vært jomfruer da de møttes og hadde på en eller annen måte gått glipp av den kanskje overdrevne, seksuelle revolusjonen på syttitallet og begynnelsen av åttitallet. Myron hadde alltid ment at revolusjonen i all hovedsak var oppskrytt, eller at den i det minste ikke hadde sivet inn gjennom murveggene på forstedenes skoler. Men så var han da også temmelig dreven med hensyn til å bortforklare ting for seg selv. Det var mer sannsynlig hans egen feil – om man kunne betrakte det å ikke være promiskuøs som en feil. Han hadde alltid vært tiltrukket av de «snille» pikene, selv på high school. Tilfeldige forhold hadde aldri interessert ham. Alle jenter han traff ble bedømt ut fra sitt potensial som livsledsager, sjelevenn eller udødelig kjærlighet, som om ethvert forhold burde være som en sang av Carpenters. Men med Emily hadde det vært en fullstendig seksuell eksplosjon og utforskning. De lærte av hverandre i famlende, men smertefullt herlige skritt. Selv nå, uansett hvor mye han avskydde hele hennes vesen, kunne han fortsatt kjenne at det strammet seg til, han husket fortsatt hvordan det kunne synge og bølge i nerve24
trådene når de var i sengen sammen. Eller i baksetet på en bil. Eller på kino, i biblioteket, eller til og med en gang under en forelesning i samfunnsfag om Hobbes’ Leviatan. Selv om han hadde lengtet etter å være en Carpenters-mann, hadde det første lange forholdet hans endt opp som noe fra Meat Loafs album Bat Out of Hell – varmt, tungt, svettende, kjapt, som i sangen «Paradise by the Dashboard Light.» Men det måtte ha vært noe mer enn det. Han og Emily hadde holdt sammen i tre år. Han hadde elsket henne, og hun var den første som hadde gitt ham kjærlighetssorg. «Er det en kaffebar i nærheten?» spurte hun. «En Starbucks,» sa Myron. «Jeg kjører.» «Jeg har ikke lyst til å bli med deg, Emily.» Hun ga ham det samme smilet. «Har jeg mistet sjarmen, eller hva?» «Den tapte sin kraft over meg for lenge siden.» En halv løgn. Hun vrikket med hoftene. Myron iakttok henne, mens han tenkte på det Esperanza hadde sagt. Det var ikke bare stemmen eller ordene hennes – til og med bevegelsene hennes endte opp med å ha dobbel betydning. «Det er viktig, Myron.» «Ikke for meg.» «Du vet ikke engang …» «Det spiller ingen rolle, Emily. Du er fortiden. Det samme er mannen din …» «Eksmannen min. Jeg skilte meg fra ham, husker du? Og jeg visste ikke hva han hadde gjort mot deg.» 25
«Akkurat,» sa Myron. «Du var bare årsaken.» Hun så på ham. «Det er ikke så enkelt. Det vet du.» Han nikket. Hun hadde selvfølgelig rett. «Jeg visste hele tiden hvorfor jeg gjorde det,» sa Myron. «Jeg var en konkurranselysten fjott som ville hevne meg på Greg. Men hvorfor gjorde du det?» Emily ristet på hodet. Det gamle håret ville flydd fra side til side og endt opp med å dekke halve fjeset hennes. Den nye frisyren var kortere og mer velfrisert, men i tankene så han fortsatt den pirrende flagringen. «Det spiller ingen rolle lenger,» sa hun. «Det gjør vel ikke det,» sa han, «men jeg har alltid vært nysgjerrig.» «Begge hadde drukket for mye.» «Var det så enkelt?» «Ja.» Myron skar en grimase. «Så teit,» sa han. «Kanskje det bare handlet om sex,» sa hun. «En ren fysisk handling?» «Kanskje.» «Kvelden før du giftet deg med en annen?» Hun så på ham. «Det var dumt, OK?» «Du sier så.» «Og kanskje jeg var redd,» sa hun. «For å gifte deg?» «For å gifte meg med feil mann.» Myron ristet på hodet. «Jøss, du eier ikke skam i livet.» Emily skulle til å si noe mer, men hun stoppet, som om de siste kreftene plutselig var blitt sugd ut av henne. 26
Han ville ha henne vekk, men det finnes også et trist sug i forhold til ekskjærester. Foran deg står veien du aldri fikk gått på, det som ville hendt dersom noe annet hadde skjedd, selve personifiseringen av et alternativt liv hvis det bare hadde gått litt annerledes. Han var absolutt ikke interessert i henne lenger, men ordene fikk likevel hans gamle jeg til å dukke opp, med sårbarheter og det hele. «Det er 14 år siden,» sa hun stille. «Synes du ikke det er på tide å komme seg over det?» Han tenkte på hva den «rent fysiske» kvelden hadde kostet ham. Kanskje alt. I hvert fall den livslange drømmen hans. «Du har rett,» sa han og snudde seg bort fra henne. «Vær så snill og dra din vei.» «Du må hjelpe meg.» Han ristet på hodet. «Som du sa, så er det på tide å komme seg over det.» «Kan du ikke bare ta en kopp kaffe med meg? Med en gammel venn?» Han ville si nei, men fortiden dro for hardt i ham. Han nikket, redd for å si noe. De kjørte i stillhet til Starbucks og bestilte de kompliserte kaffedrikkene sine av en barista med kunstneriske ambisjoner og kulere holdning enn fyren i den lokale platesjappa. De puttet i det de trengte av tilsetninger ved en liten disk, mens de lente seg over hverandre for å få tak i skummet melk eller suketter som om de spilte Twister. De satte seg ned i metallstoler med for kort rygg. Det var reggaemusikk på høyttaleranlegget, en CD kalt Jamaican Me Crazy. 27
Emily krysset bena og tok en slurk. «Har du noen gang hørt om Fanconis anemi?» Interessant åpningsreplikk. «Nei.» «Det er en arvelig anemi som fører til benmargssvikt. Den svekker kromosomene dine.» Myron ventet. «Har du hørt om benmargstransplantasjon?» Det var en merkelig spørsmålsrekke, men han bestemte seg for å svare. «Litt. En venn av meg hadde leukemi og trengte en transplantasjon. De arrangerte benmargsmøte i tempelet. Alle dro dit og testet seg.» «Når du sier ’alle’ …» «Mamma, pappa, hele familien min. Jeg tror Win også dro dit.» Hun la hodet på skakke. «Hvordan går det med Win?» «Samme som før.» «Det var synd å høre,» sa hun. «Da vi var på Duke, pleide han å lytte når vi elsket, gjorde han ikke?» «Bare når vi dro ned gardinen slik at han ikke kunne se på.» Hun lo. «Han har aldri likt meg.» «Du var favoritten hans.» «Jaså?» «Det sier ikke så mye,» sa Myron. «Han hater kvinner, gjør han ikke?» Myron tenkte på det. «De er greie som sexobjekter. Men når det gjelder forhold …» «Underlig skrue.» Hun skulle bare visst. Emily tok en slurk. «Jeg haler ut tiden,» sa hun. 28
«Jeg skjønte på en måte det.» «Hva skjedde med vennen din som hadde leukemi?» «Han døde.» Hun ble blek i ansiktet. «Det var leit. Hvor gammel var han?» «Trettifire.» Emily tok en ny slurk, mens hun holdt rundt kruset med begge hender. «Du er altså oppført i det nasjonale benmargsdonorregisteret?» «Jeg tror det. Jeg ga blod og de ga meg et donorkort.» Hun lukket øynene. «Hva er det?» spurte han. «Fanconis anemi er dødelig. Man kan behandle den en stund med blodoverføringer og hormoner, men den eneste kuren er benmargstransplantasjon.» «Jeg forstår ikke, Emily. Har du denne sykdommen?» «Den rammer ikke voksne.» Hun satte fra seg kaffen og så opp. Han var ikke så flink til å lese folks øyne, men smerten var tydelig som et neonskilt. «Den rammer barn.» Som om dette var et stikkord, skiftet musikken på Starbucks over til noe instrumentalt og dystert. Myron ventet. Det tok henne ikke så lang tid. «Sønnen min har den,» sa hun. Myron husket da han hadde besøkt huset hennes ved Franklin Lakes da Greg forsvant, og at gutten hadde lekt i hagen bak huset sammen med søsteren. Det måtte ha vært hva da, for to, tre år siden? Gutten hadde vært omtrent ti, søsteren kanskje åtte. Greg og Emily hadde vært midt i en blodig og nådeløs kamp om foreldreretten, av 29
typen der ingen slipper unna uten å bli alvorlig såret, og barna hadde vært fanget i kryssilden mellom dem. «Det var leit,» sa han. «Vi er nødt til å finne en forlikelig benmargsdonor.» «Jeg trodde søsken nesten automatisk var forlikelige?» Øynene hennes flakket rundt i rommet. «Det er en sjanse på en av fire,» sa hun, og stoppet brått. «Å.» «Det nasjonale registeret fant bare tre potensielle donorer. Ved potensielle mener jeg at de første HLA-testene viste at de var muligheter. A og B er forlikelige, men da må de gjennomgå en full blod- og vevsundersøkelse for å se om …» Hun stanset igjen. «Det blir litt for teknisk. Det er ikke meningen. Men når barnet ditt er sykt på denne måten, er det som om man lever i en innestengt verden av medisinsk terminologi.» «Jeg forstår.» «Uansett, så er det som å vinne i lotteriet om man kommer gjennom den første undersøkelsen. Sjansen for en match er fortsatt liten. Blodbanken innkaller potensielle donorer og kjører en lang rekke tester, men oddsen for at de er forlikelige nok til å gjennomføre transplantasjonen er temmelig lav, særlig med bare tre potensielle donorer.» Myron nikket, fortsatt uten å ane hvorfor hun fortalte ham alt dette. «Vi var heldige,» sa hun. «En av de tre var forlikelig med Jeremy.» «Så flott.» 30
«Det er et problem,» sa hun. Hun ga ham det skjeve smilet igjen. «Donoren er savnet.» «Hva mener du med savnet?» «Jeg kjenner ikke detaljene. Registeret er konfidensielt. Ingen vil fortelle meg hva som foregår. Det så ut som om vi var på rett spor, men plutselig trakk donoren seg. Legen min kan ikke si noe – som jeg sa, er informasjonen konfidensiell.» «Kanskje donoren bare ombestemte seg.» «Da er det best vi får donoren til å ombestemme seg igjen,» sa hun, «ellers dør Jeremy.» Uttalelsen var tydelig nok. «Og hva tror du skjedde?» spurte Myron. «Tror du han er savnet eller noe sånt?» «Han eller hun,» sa Emily. «Ja.» «Han eller hun?» «Jeg vet ingenting om donoren – alder, kjønn, hvor vedkommende bor, ingenting. Men Jeremy blir ikke bedre, og oddsene for å finne en ny donor i tide er nesten ikke-eksisterende.» Hun beholdt et nøytralt ansiktsuttrykk, men Myron kunne se at fasaden var i ferd med å sprekke litt. «Vi er nødt til å finne denne donoren.» «Og det er derfor du kom til meg? For å finne ham?» «Du og Win fant Greg da ingen andre klarte å finne ham. Clip kom til deg først da han forsvant. Hvorfor det?» «Det er en lang historie.» «Ikke så lang, Myron. Du og Win er opplært til slike ting. Dere er dyktige.» «Ikke i en slik sak,» sa Myron. «Greg er en høy31
profilert idrettsutøver. Han kan bruke mediene, tilby belønning. Han kan leie privatdetektiver.» «Det har vi allerede gjort. Greg skal holde pressekonferanse i morgen.» «Og så?» «Det kommer ikke til å virke. Jeg sa til Jeremys lege at vi betaler hva som helst til donoren, selv om det er ulovlig. Men det er noe annet som er galt. Jeg er redd all publisiteten kan slå tilbake på oss – at den kan få donoren til å gjemme seg enda mer, eller noe sånt, jeg vet ikke.» «Hva sier Greg til det?» «Vi snakker ikke så mye sammen, Myron. Og når vi gjør det, er det vanligvis ikke så fint å høre på.» «Vet Greg at du snakker med meg nå?» Hun så på ham. «Han hater deg like mye som du hater ham. Kanskje enda mer.» Myron fant ut at det måtte bety nei. Emily holdt øynene på ham, mens hun gransket ansiktet hans som om det fantes et svar der. «Jeg kan ikke hjelpe deg, Emily.» Hun så ut som om hun hadde fått et slag i ansiktet. «Jeg føler med deg,» fortsatte han, «men akkurat nå forsøker jeg å komme meg etter noen egne vanskeligheter.» «Sier du at du ikke har tid?» «Det er ikke det. En privatdetektiv vil ha en bedre sjanse …» «Greg har allerede leid fire av dem. De finner ikke engang donorens navn.» 32
«Jeg tviler på om jeg kan gjøre noe mer enn dem.» «Det gjelder livet til sønnen min, Myron.» «Jeg forstår, Emily.» «Kan du ikke legge til side uviljen din mot Greg og meg?» Han var ikke sikker på om han kunne det. «Det er ikke det som er problemet. Jeg er agent, ikke detektiv.» «Det har ikke hindret deg tidligere.» «Og se hva som skjedde. Hver gang jeg blander meg inn, fører det til katastrofe.» «Sønnen min er 13 år gammel, Myron.» «Jeg beklager …» «Jeg vil ikke ha medfølelsen din, for pokker.» Øynene hennes var mindre nå, og svarte. Hun lente seg forover til fjeset hennes bare var noen centimeter unna hans. «Jeg vil du skal prøve å regne det ut.» Han så forfjamset ut. «Hva?» «Du er agent. Du vet alt om tall, ikke sant? Så regn det ut.» Myron lente seg bakover for å skape litt avstand. «Hva faen er det du snakker om?» «Jeremys bursdag er 18. juli,» sa hun. «Regn det ut.» «Regn ut hva?» «En gang til: han er 13 år gammel. Han ble født 18. juli. Jeg giftet meg 10. oktober.» Ingenting. I flere sekunder hørte han mødre som småpratet til hverandre, en baby som gråt, en barista som sa noe til en annen, og så skjedde det. Et kaldt gufs la seg over Myrons hjerte. Stålklemmer la seg rundt bryst33
kassen hans og gjorde det umulig å puste. Han åpnet munnen, men det kom ikke noe ut. Det var som om noen hadde dunket ham i solar plexus med et balltre. Emily betraktet ham og nikket. «Det stemmer,» sa hun. «Han er sønnen din.»
34
3
«Det kan du ikke vite sikkert,» sa Myron. Hele Emilys vesen skrek av utmattelse. «Det gjør jeg.» «Du lå med Greg også, ikke sant?» «Jo.» «Og vi hadde bare den ene natten i løpet av hele den tiden. Du hadde sikkert en hel haug av netter sammen med Greg.» «Sant nok.» «Så hvordan kan du overhodet vite det?» «Fornektelse,» avbrøt hun med et sukk. «Det første steget.» Han rettet en finger mot henne. «Ikke gi meg det psykologistudentsludderet, Emily.» «Blir fort sint,» drev hun på. «Du kan ikke vite …» «Jeg har alltid visst,» sa hun. Myron lente seg tilbake. Han forholdt seg rolig, men under overflaten kunne han nesten kjenne en sprekk som ble større og grunnvoller som begynte å riste. «Da jeg først ble gravid, tenkte jeg som deg: Jeg 35
hadde ligget oftere med Greg, så det var antakelig hans barn. Det var i det minste det jeg sa til meg selv.» Hun lukket øynene. Myron ble sittende helt stille, mens knuten i magen strammet seg mer og mer. «Og da Jeremy ble født, var Greg og jeg sammen. Men – og dette kommer til å høres fordømt tåpelig ut – en mor vet. Jeg kan ikke fortelle deg hvordan. Men jeg visste det. Jeg prøvde å fornekte det. Jeg sa til meg selv at jeg bare hadde skyldfølelse for det vi hadde gjort, og at det var Guds måte å straffe meg på.» «Så gammeltestamentlig av deg,» sa Myron. «Sarkasmer,» sa hun, nesten smilende. «Din favorittforsvarsmekanisme.» «Den moderlige intuisjonen din teller ikke akkurat som bevis, Emily.» «Du spurte om Sara i sted.» «Sara?» «Jeremys søster. Du lurte på om hun var forlikelig som donor. Det var hun ikke.» «Akkurat, men du sa det bare var en fjerdedels sjanse hos søsken.» «For biologiske søsken, ja. Men matchen var ikke engang i nærheten. Fordi hun bare er Jeremys halvsøster.» «Var det legen som fortalte deg dette?» «Ja.» Myron kjente steingrunnen under føttene bevege seg. «Så … Greg vet om det?» Emily ristet på hodet. «Legen tok meg til side. På grunn av skilsmissen er jeg Jeremys hovedformynder. 36
Greg har også foreldrerett, men barna bor hos meg. Det er jeg som har ansvar for de medisinske avgjørelsene.» «Så Greg tror fortsatt …?» «At Jeremy er hans, ja.» Myron lå og plasket på dypt vann uten land i sikte. «Men du sa du alltid hadde visst om det.» «Ja.» «Hvorfor sa du det ikke til meg?» «Tuller du? Jeg var gift med Greg. Jeg elsket ham. Vi skulle begynne på livet vårt sammen.» «Du burde likevel ha sagt det til meg.» «Når da, Myron? Når skulle jeg ha sagt det?» «Med det samme barnet ble født.» «Hører du ikke etter? Jeg sa nettopp at jeg ikke var sikker.» «Du sa at en mor visste.» «Kom igjen, Myron. Jeg var forelsket i Greg, ikke i deg. Du og din skrullete sans for moral – du ville ha insistert på at jeg skilte meg fra Greg og giftet meg med deg, for å leve i et forstadseventyr.» «Så i stedet valgte du å leve med en løgn?» «Det var en riktig beslutning basert på det jeg visste da. I ettertid …» hun stanset og tok en lang slurk …» ville jeg sannsynligvis ha gjort mye annerledes.» Han prøvde å la noe av det synke inn, men det var håpløst. En ny gruppe barnevognstrillende fotballmødre steg inn i kaffebaren. De fant seg et hjørnebord og begynte å bable om lille Brittany og Kyle og Morgan. «Hvor lenge har du og Greg vært separert?» Myrons 37
stemme var skarpere enn han hadde tenkt. Eller kanskje ikke. «I fire år nå.» «Og du elsket ham ikke lenger, ikke sant? For fire år siden?» «Akkurat.» «Til og med før det,» fortsatte han. «Jeg mener, du sluttet antakeligvis å elske ham for lenge siden, ikke sant?» Hun så forvirret ut. «Akkurat.» «Så du kunne fortalt meg det da. For minst fire år siden. Hvorfor gjorde du det ikke?» «Slutt å kryssforhøre meg.» «Det var du som slapp denne bomben,» sa han. «Hvordan trodde du jeg ville reagere?» «Som en mann.» «Hva faen mener du med det?» «Jeg trenger hjelp. Jeremy trenger hjelp. Det er det vi bør konsentrere oss om.» «Først vil jeg ha noen svar. Så pass har jeg krav på.» Hun nølte og så ut som om hun ville motsi ham, så nikket hun vaktsomt. «Hvis det hjelper deg å komme over dette …» «Komme over dette? Som om det er en nyrestein eller noe sånt?» «Jeg er for sliten til å krangle med deg,» sa hun. «Bare fortsett. Still spørsmålene dine.» «Hvorfor har du ikke sagt noe før nå?» Øynene hennes vandret over skulderen hans. «Jeg gjorde det nesten,» sa hun. «En gang.» 38
«Når?» «Husker du da du var hjemme hos oss? I begynnelsen, da Greg hadde forsvunnet?» Han nikket. Han hadde akkurat tenkt på den dagen. «Du sto og tittet ut av vinduet på ham. Han var ute i hagen sammen med søsteren.» «Jeg husker det,» sa Myron. «Greg og jeg holdt på med den forferdelige kampen om foreldreretten.» «Du anklaget ham for å ha misbrukt barna.» «Det var ikke sant. Det skjønte du med det samme. Det var bare et rettslig knep.» «Litt av et knep,» sa Myron. «Neste gang bør du beskylde ham for krigsforbrytelser.» «Hvilken rett har du til å dømme meg?» «Faktisk,» sa Myron, «så tror jeg at jeg er akkurat rette person.» Emily dolket ham fast med øynene. «En kamp om foreldreretten er som en krig uten Genevekonvensjonen,» sa hun. «Greg ble ufin. Jeg ble ufin tilbake. Man gjør det man må for å vinne.» «Og det omfatter å avsløre at Greg ikke var Jeremys far?» «Nei.» «Hvorfor ikke?» «Fordi jeg uansett fikk foreldreretten.» «Det er ikke noe svar. Du sa du hatet Greg?» «Ja.» «Gjør du det fortsatt?» spurte han. «Ja.» Hun nølte ikke med svaret. 39
«Så hvorfor sa du det ikke til ham?» «Fordi uansett hvor mye jeg avskyr Greg,» sa hun, «så elsker jeg Jeremy mer. Jeg kan såre Greg. Jeg ville kanskje hatt glede av det. Men jeg kunne ikke gjort noe sånt mot sønnen min – å ta fra ham faren sin på den måten.» «Jeg trodde du gjorde hva som helst for å vinne?» «Jeg ville gjort hva som helst mot Greg,» sa hun, «men ikke mot Jeremy.» Det kunne stemme, antok han, men han mistenkte henne for å holde noe tilbake. «Så du holdt på denne hemmeligheten i 13 år.» «Ja.» «Vet foreldrene dine om det?» «Nei.» «Du har aldri fortalt det til noen?» «Aldri.» «Så hvorfor forteller du det til meg nå?» Emily ristet på hodet. «Er du tett i skallen med vilje, Myron?» Han la hendene på bordet. De skalv ikke. På en eller annen måte forsto han at disse spørsmålene stammet fra mer enn bare nysgjerrighet; de var en del av forsvarsmekanismene, det indre piggtrådgjerdet og vollgraven han så rundhåndet hadde bygd opp for å hindre Emilys avsløring i å nå fram til ham. Han visste at det hun fortalte ham kunne forandre livet hans mer enn noe annet han hadde hørt før. Ordene sønnen min fløt rundt i underbevisstheten. Men akkurat nå var det bare ord. Han antok at de før eller senere ville trenge gjen40
nom, men så langt holdt piggtrådgjerdet og vollgraven stand. «Tror du jeg hadde lyst til å fortelle deg det? Jeg bønnfalt deg praktisk talt om å hjelpe, men du ville ikke høre. Jeg er desperat.» «Desperat nok til å lyve?» «Ja,» sa hun, igjen uten å nøle. «Men det gjør jeg ikke, Myron. Det må du bare tro meg på.» Han trakk på skuldrene. «Kanskje det er en annen som er faren til Jeremy.» «Unnskyld?» «En tredjepart,» sa han. «Du lå med meg kvelden før bryllupet ditt. Jeg tviler på om jeg var den eneste. Det kan ha vært en av tolv forskjellige fyrer.» Hun stirret på ham. «Du vil ta igjen, eller hva, Myron? Sett i gang, jeg tåler det. Men det likner ikke deg.» «Så godt kjenner du meg altså.» «Selv når du ble sint – selv når du hadde all verdens grunn til å hate meg – så var du aldri ondsinnet. Det er ikke slik du er.» «Vi er på ukjent grunn, Emily.» «Spiller ingen rolle,» sa hun. Han kjente noe som klumpet seg i brystet og gjorde det vanskelig å puste. Han nappet til seg kruset, kikket ned i det, som om det lå et svar i bunnen, og satte det fra seg igjen. Han klarte ikke å se på henne. «Hvordan kan du gjøre dette mot meg?» Emily strakte seg over bordet og la hånden på underarmen hans. «Jeg beklager,» sa hun. Han dro seg unna. 41
«Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. I sted spurte du hvorfor jeg aldri sa det til deg. Hovedgrunnen har alltid vært hensynet til Jeremy, men jeg måtte også ta hensyn til deg.» «Tullprat.» «Jeg vet hvordan du er, Myron. Jeg vet du ikke bare kan riste dette av deg. Men her og nå er du nødt til det. Du er nødt til å finne donoren og redde Jeremys liv. Resten kan vi finne ut av senere.» «Hvor lenge har …» – han sa nesten sønnen min. «Jeremy vært syk?» «Vi fikk vite om det for seks måneder siden. Da han spilte basketball. Han begynte å få blåmerker altfor ofte. Så ble han andpusten uten grunn. Han begynte å falle …» Stemmen hennes svant hen. «Er han på sykehus?» «Nei. Han bor hjemme og går på skolen og ser helt fin ut, bare litt blek. Men han kan ikke delta i konkurranseidrett eller noe slikt. Han ser ut til å klare seg bra, men det er bare et spørsmål om tid. Han er så blodfattig og benmargscellene hans er så svake at han kan få noe annet. Han kan få en livstruende infeksjon. Klarer han seg gjennom den, kan noe annet og ondartet utvikle seg. Vi behandler ham med hormoner. Det hjelper, men det er en midlertidig behandling, ikke en kur.» «Og en benmargstransplantasjon ville vært en kur?» «Ja.» Ansiktet hennes lyste opp i en nesten religiøs intensitet. «Hvis transplantasjonen er vellykket, kan han bli fullstendig helbredet. Jeg har sett det skje med andre barn.» 42
Myron nikket, krysset bena, krysset dem tilbake. «Kan jeg få treffe ham?» Hun så ned. Lyden av en blender som antakelig lagde en frappuccino eksploderte, mens espressomaskinen hylte sitt velkjente paringsrop til de forskjellige lattevariantene. Emily ventet på at lyden skulle bli borte. «Jeg kan ikke hindre deg. Men jeg håper du vil gjøre det eneste rette.» «Og det er?» «Det er vanskelig nok å være 13 år og nesten uhelbredelig syk. Vil du virkelig ta fra ham faren hans i tillegg?» Myron sa ingenting. «Jeg vet du er i sjokk akkurat nå. Og jeg vet du har en million spørsmål. Men de er du nødt til å glemme for øyeblikket. Du er nødt til å jobbe deg gjennom forvirringen, sinnet og alt sammen. Livet til en 13 år gammel gutt – sønnen vår – står på spill. Konsentrer deg om det, Myron. Finn donoren, OK?» Han kikket bort på fotballmødrene igjen, som fortsatt pludret om barna sine. Han kjente et overveldende stikk i hjertet mens han hørte på dem. «Hvor får jeg tak i Jeremys lege?» spurte han.
43