Den siste av Alexandra Olivia

Et stykke bortenfor mannen, på den andre siden av jordet, går Air Force inn i sollyset.

Til å representere det militære ønsket serieskaperne seg en klassisk type, og mannen de valgte, er nettopp det: helt kort, lys piggsveis som glitrer i sola, skarpe blå øyne, en markant, framskutt hake. Air Force har på seg jeans og langermet trøye, men han går som om han er iført selskapsantrekk. Holdningen er rett som et spett og gjør at han virker høyere enn sine hundre og syttito centimeter.

Det marineblå tørkleet – en nyanse mørkere enn flyvåpenets offisielle blåfarge – er knyttet til beltet ved venstre hoftekam.

Air Force skal presenteres som pilot, men noe blir utelatt fra fremstillingen. Det nevnes ikke hva han flyr. Jagerfly, antar de fleste av seerne – og det er det meningen at de skal tro. Men Air Force er ingen jagerflypilot. Når han flyr, er det med last: stridsvogner og ammunisjon, batterier og metallspoler, ukeblader og sjokolade som USAs butikksentre vennlig nok skaffer til veie for menn og kvinner som har vervet seg. Han er en mager julenisse som jobber året rundt og tar med seg gavepakker fra kjære tante Sally. I en organisasjon hvor jagerflypiloter er halvguder og bombeflypiloter selve sola, er jobben stort sett nokså utakknemlig.

Air Force og Asian Chick møtes midt på jordet, nikker til hverandre og stiller seg foran mannen som venter på dem der. Programlederen. Han blir ikke presentert før han skal snakke, og han kommer ikke til å si noe før alle de tolv deltagerne er samlet.

Tracker slipper seg ned fra trærne bak programlederen.

Rancher kommer til syne i øst, og sammen med ham er en høy, rødhåret hvit mann i trettiårene med et limegrønt halstørkle. Snart dukker det opp deltagere fra alle kanter.

En hvit dame sent i tjueårene med lyst hår og briller og et himmelblått tørkle rundt håndleddet. En middelaldrende svart mann, en hvit mann som knapt er gjennom tenårene, en asiatisk mann som kunne ha blitt tatt for å være min26