Den gyldne stjerne

Den gylne stjerne

Lena Lindahl

Den gylne stjerne

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2022 ISBN 978-82-02-70763-7 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Magnus Riise Omslagsfoto: Andre Moura Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Narvik 10. mai 1945

Akkurat denne dagen har jeg sett for meg. Den kunne like gjerne aldri ha kommet. Men nå er den her. Nå skal jeg vise dem!

Jeg sitter midt på Frydenlundsbrua og trykker ryggen inn mot rekkverket. Haka hviler på knærne, og armene griper rundt leggene. Slik blir jeg mindre. Det svir ved ribbeina, men jeg har fått tilbake pusten. Hver gang jeg drar inn luft, gjør det så vondt at jeg ikke vil slippe den ut igjen. Jeg puster som gammelhunden til naboen. For hver runde gjør det mindre vondt, hvert drag roer ned pulsen, hodet, de forbaska tårene.

Alt jeg skulle, var å levere noen skjorter for morsan.

Hun hadde fått en bestilling oppe i Villaveien. På vei tilbake sto hele gjengen plutselig der og sperret veien.

Først da jeg lå stille, sprang de av gårde.

Skjørtekanter, buksebein og nypussede sko passerer meg. Glade stemmer hilser og gratulerer hverandre.

«Hurra for Norge!» hører jeg. «Leve kongen!».

Hele byen er ute og går, det kryr av glade folk. Freden har kommet til resten av landet, men her i Narvik må vi være mer tålmodige. Den norske obersten kommer med toget fra Sverige i ettermiddag, sammen med de norske politisoldatene. Da skjer det. Da er det endelig vår tur.

5

Mange har syttendemaisløyfer på jakkene, selv de små papirflaggene fra eska med julepynt har fått et nytt språk. Når så jeg sist norske flagg i gatene? Seks år siden.

Midt i alt det røde, hvite og blå går bevæpnede tyske soldater som skal holde ro og orden. Folk tør ikke å slippe gleden helt løs. Det er for mye sinne og sorg i hendene som bærer våpnene, og i dem som bærer flaggene. De er fyrstikker og bensin.

Folkestrømmen går i retning torvet. Jeg reiser meg og går samme vei. Pusten svir fremdeles, men det verste begynner å gi seg. Med skjorteermet tørker jeg snørr og blod fra nesa. Et musikkorps spiller, men det er russerfanger som lager liv der de danser, bredbeinte og stødige.

Noen er nybarberte. Mange har klær som er så slitte at de knapt henger sammen. En mann kaster lua si høyt i lufta, og roper noe på russisk. En annen tar imot, og gliser de hule kinnene glattere. Jeg tenker på Viktor og blir uvel. Hvor er han nå?

– At de makter! hvisker folk. – At de lever!

I krysset ved Gate 1 tar jeg til venstre. Jeg går i sikksakk mellom folk som skal ned til torvet. I oppoverbakken mot Royal Hotell protesterer ribbeina og pusten igjen, men jeg vet det går over. Alt går alltid over i noe annet.

Byen er så rasert. Her oppe i bakken lå Grand Hotell Fønix. Hele greia forsvant i storbrannen etter de første bombene. Grå rester av grunnmuren står igjen, bare armeringsjernet stikker ut som unyttige beinpiper. Inne i hodet mitt ser jeg for meg arkene med spir, og de høye vinduene jeg strakte hals for å kikke inn gjennom. Noen ganger luktet det sigar ved inngangsdøra. Jeg likte så godt å gå forbi her. Nå er det som om sansene har fantomsmerter.

6

Fra toppen av bakken ser jeg tyskerbrakkene i Gulbransons park. Grå uniformer beveger seg langsomt.

Alle vet at slaget er tapt. Alle venter på toget som er på vei med de norske politisoldatene.

Noen har prøvd å rive ned det røde flagget med det svarte korset, taggete og hardt som et maskinhjul. Det ser ut som om det løper av gårde på fire bein, uten hensyn til hva som kommer i veien.

Nede i Taraldsvik ligger nabolaget vårt, skogen og de grønne vollene. Mange hus er tomme fordi folkene er på fest i byen. Pedersens hus er mørkt, selv om jeg vet at han er der.

Morsan og farsan sitter ved kjøkkenbordet. De hører på radio og drikker noe brunt av de små krystallglassene.

Vi fikk beholde radioapparatet da alle andre måtte levere inn sine. Noen fordeler skulle man ha ved å være medlem av NS. Jeg løper inn på rommet mitt og drar ut nederste kommodeskuff. Hendene graver seg vei under bukser og stillongser. Og der finner jeg den. Jeg griper den forsiktig.

Den lille treeska kjennes lett i hånda mi. Den har ligget der siden mars, og jeg har ikke turt å ta den frem. Ikke før i dag.

Langs sidene er det skåret ut sirlige hjerter, halvmåner og kors. Lokket er ovalt, med en spiss i begge ender.

Smale border lager et finurlig mønster inn mot midten.

Bokstaven H er risset inn, jevnt og glatt.

Oppi eska ligger den. Smidd og formet av metallskrap, foredlet til et smykke. Den er sydd fast i et slags bånd, en rød stoffbit med en sikkerhetsnål bak. Stjerna er gyllen som innsiden av en hermetikkboks.

Jeg løsner på sikkerhetsnåla, men stikker pekefingeren rett inn i den. Det svir, men ikke slik det svir når jeg får 7

meg en på trynet av gjengen. Da kyler de i meg en annen type smerte også, en sånn som ikke setter synlige spor.

Det korte nålestikket er egentlig bra. Blodet på fingeren er like rødt som stoffet på båndet. Stjerna gjør alt virkelig. Den er min, og jeg har fortjent den.

Jeg klemmer rundt nåla på ny. Den oppfører seg som den skal, og jeg dytter den gjennom jakkeslaget. Det er nå det skjer. Nå skal jeg pinadø vise dem!

Inn i helsike som jeg skal vise dem!

1

Narvik, høsten 1944 Farsan sier jeg må dukke hodet under og holde øynene åpne. Jeg må «bli kjent med vannet», sier han. Når jeg greier det, kommer jeg til å tørre å svømme. Farsan sier det er farlig å vokse opp ved havet uten å kunne ta et eneste svømmetak.

Einar skal hjelpe meg. Vi skal møtes nede i fjæra klokka ett. Utrolig nok var det hans forslag. Kanskje han angrer på at han har vært så kjip, og vil prøve å gjøre det godt igjen?

Borte ved stupetårnet ligger noen store steiner i vannkanten. Oppå dem er det er plass til å ligge langflat på magen. Det er det vi skal. Og så skal vi dukke hodene under. Helt under, så vi virkelig kjenner det.

Einar bor hundre meter lenger opp i gata vår i Taraldsvik. Vi kan gå til hverandre i blinde. Det prøvde vi nemlig da vi var fire år. Jeg syntes det var skummelt ikke å se hvor jeg gikk, men Einar hjalp meg. Med et tørkle over øynene tviholdt jeg hånda hans, og vi tasset med små skritt fra port til port. Da det var hans tur, ville han gå alene. Jeg skulle bare dytte i riktig retning om han kom for nært grøfta. Einar har alltid visst hvor han skal gå.

Jeg svinger inn Ornesvika og legger sykkelen fra meg på gresset. Jeg drar luggen vekk fra panna. Etter som9

meren var den nesten hvit. Nå har mørkere hår vokst frem, og det lyse forsvinner i neste klipp. Einar er ikke å se, så han er vel rett rundt hjørnet. Det er ei flott vik med ei stor, åpen slette. Rett der fremme ligger et gammelt naust, mens det i enden av vika står et imponerende stupetårn.

Ofotfjorden er heftig. Her fra naustet er den på passe avstand. I vannskorpa rundt Narvik ligger mørke, tunge skrog som ligner flytende fort. Tyskernes krigsskip er harde metallberg, likevel kan de seile. Noen siger fremover, noen ligger ved kai. De stenger byen inne og verden ute.

Okkupasjonen har vart i over fire år nå, og byen er bombet i stykker.

Den første krigssommeren pleide Einar og jeg å sykle ned hit og bade. Vi var ti år. De store guttene hoppet fra tårnet, men vi var langt fra klare.

Jeg vasset mest, for jeg turte ikke slippe meg løs. Men Einar knekte koden. Han greide å svømme helt uten hjelpemidler. Først brukte han samme type treplate som jeg klamret meg fast i, men etter hvert gikk det så lett at han bare skled frem i vannet. Da han slapp taket i plata, tok han fire eller fem svømmetak før han satte føttene trygt ned på bunnen der det var grunt nok.

– Så du det, Harald? Så du? Jeg svømte! Jeg svømte! ropte han, og sprutet vann mot meg.

– Dæven, det var tøft! svarte jeg, og mente det virkelig.

Da jeg skulle prøve, sviktet motet i siste liten, og jeg satte ned beina i stedet for å slippe treplata.

– Du får det til, du også. Jeg vet du har det i deg, trøstet Einar.

10

Men jeg fikk det ikke til. Ikke den sommeren, og ikke den neste. Sommeren etter det igjen, var alt blitt annerledes.

Jeg vet ikke hva det er med svømmingen som skremmer meg sånn. Farsan lurer også. Er det fordi vannet er fremmed? At jeg ikke kjenner det godt nok? Havet er enormt, og det har slukt så mange fra før. Blir jeg borte i havet dersom jeg ikke får til svømmetakene?

Jeg følger med på Jenny Kammersgaard i avisene.

«Den danske storsvømmersken», skriver de, hun kan svømme et helt døgn uten pause! Milevis, tvers over åpent hav. Kattegat, Øresund, Storebelt og Lillebelt, hun har krysset dem like stødig som et transportskip.

I hjemlandet kaller de henne «Danmarks Jenny». Så stolte er de. Hun er ikke bare en vanlig person. Hun tilhører dem alle, akkurat som kongefamilien.

Jeg kan ikke engang ta noen kjappe tak.

Det er ikke det at Jenny svømmer så fort. Men hun er seig og svømmer langt. Hun holder ut, selv om hun har mye å kjempe mot før hun når målet: pusten, krampe i armene, i lårene, sulten, trettheten, saltvannet i øynene.

Aller verst er havstrømmene, de som drar henne sidelengs eller bakover så hun må svømme distansen dobbelt. To armtak frem, og så dras hun ett tilbake.

I fjor svømte hun 75 kilometer i Danmarks lengste elv!

Det er helt sjukt. Jenny Kammersgaard holder nok ut hva som helst.

– Er det her du sitter?

Einar dumper ned ved siden av meg. De brune krøllene henger småsvette i panna, han har løpt. Fregnene hans sitter så vidt igjen etter sommeren. De blir nesten borte om vinteren og eksploderer på ny om våren.

11

– Hva skjer? sier jeg, og klapser ham på overarmen, like mager som min. Einar trekker seg unna.

– Tja. Han drar på det. Fester blikket langt der ute mens han prater: – Jeg vil også gjerne vite hva som skjer, sier han med stramme lepper.

Einar kaster en stein i vannet. Den søkker kjapt ned, ringene i overflaten tas av en liten bølge.

– Det er en ting jeg lurer på, sier han.

– Hva da?

Han filer et blåskjell mot en stein, stripene er hvite.

– Hvordan skal du greie å ha øynene åpne under vann når du går med dem lukket ellers?

– Hva mener du?

Han ser alvorlig på meg. Så rynker han nesa og strekker hånda mot brystet mitt.

– Dét mener jeg! sier han, mens pekefingeren hans trykker hardt mot jakkenåla mi. – Ser du ikke hva det merket gjør med deg?

En rød sirkel med et gult kors på. Solkorset. Det er noe urnorsk ved det, samtidig er det som om denne sola lyser opp fremtiden.

– Harald, jeg fatter det ikke. Er det virkelig noe du kan stå for?

– Om jeg kan stå for en ny og bedre tid for nordmenn?

Så absolutt, svarer jeg.

Einar rister på hodet.

– Du og jeg, Harald, vi var så godt som brødre. Men nå kjenner jeg deg ikke.

– Jeg er vel den samme som før?

– Det er det du ikke er. Det NS-merket ditt gjør hele forskjellen.

12

Pulsen min øker.

– Så du er bedre enn meg fordi du ikke har det? slenger jeg ut.

– Harald. Nå skal jeg gi deg én sjanse til å ombestemme deg. Røsk av deg det solkorset og kast det på sjøen!

– Er du morsom? Hvorfor skulle jeg gjøre det helt plutselig?

– Fordi det forandrer alt.

Jeg tar på merket, og sjekker at nåla sitter.

– Nemlig, svarer jeg. – NS forandrer alt.

Jeg får lyst til å fortelle ham hva Norge kan oppnå dersom alle blir med. Alle burde høre på føreren, Vidkun Quisling. Det kan nesten sammenlignes med storfamilier med masse unger som hyler og krangler: Man trenger et bestemt familieoverhode som skiller mellom rett og galt og holder orden. Ellers blir alt bare tull.

Einar bråreiser seg. Han setter tommelen og pekefingeren i munnen og plystrer så det skingrer.

Bak fra naustveggen kommer Kåre frem. Han rusler avslappet mot oss mens han gliser. Dette har de avtalt.

Dette har de faen meg avtalt! Einar testet meg, og jeg svarte «feil».

Jeg røsker opp sykkelen og vil stikke, men Kåre river meg over ende.

– Vi skal lære deg å svømme, vi! roper Kåre, og vrir armene mine bak ryggen så jeg ikke greier å gjøre motstand.

De drar meg ned til vannkanten. Holder meg fast på hver sin side, og vasser et stykke ut. Det iskalde vannet er skarpt som glasskår. Jeg kjenner ei sterk hånd over nakken, men jeg aner ikke om det er Kåre eller Einar som 13

presser meg ned. En av dem låser fast beina mine, den andre legger seg over ryggen og dytter ned hodet.

Jeg prøver å sparke, men greier ikke bøye knærne. Jeg plasker med armene til jeg gir opp. Kroppen rykker til etter hvert som lungene sier fra, hodet vil sprenges. Kulden setter seg fast i knoklene.

Smaken av sjø. Den er så invaderende. Så inntrengende salt. Blir man holdt nede av noen, får man hodet sitt presset ned under vann med munn, nese, øyne, ører, ja, da låser alt seg og blir svart. Lungene vil hoste, men kroppen tar bare inn enda mer vann som et skip med slagside.

Ikke før jeg er helt sikker på at jeg skal dø der nede i fjæra, drar de meg opp igjen.

– Sånn går det med svikere! hveser Kåre.

Jeg hoster saltvann og tanglopper til jeg spyr. Sjø og magesyre brekker meg nesten i to. Pulsen dundrer ved tinningene. Jeg kryper bort til en stein som ennå ikke er tatt av floa.

Einar bøyer seg ned, og holder ansiktet tett inntil mitt: – Om du sladrer til noen, skal du få en omgang til.

Einar og Kåre begynner å gå, snart hører jeg dem løpe vekk. Pusten min peser som en blåsebelg. Jeg kreker meg opp, tar av meg klærne og vrir dem. Kroppen rister.

I naustveggen vet jeg om en løs planke. Den vipper jeg til side, og kryper gjennom åpningen. Det støvete båthuset lukter tjære og eldgammel fisk. Det er mørkt her inne, men jeg finner et gammelt seil jeg kan bruke som pledd.

Kan jeg bare være her inne til krigen tar slutt? Jeg orker ikke tanken på å møte dem igjen. Men det må jeg jo. Hver eneste skoledag må jeg vasse i den samme dritten.

Jeg legger meg oppå noen garn. De er kompakte og 14

har stivnet i maskene. Det må være mange år siden de var i bruk, i likhet med naustet.

Gjennom en sprekk ser jeg rett ut på stupetårnet. Om bare alt, absolutt alt, hadde vært annerledes, så hadde kanskje også jeg klatret opp i tårnet.

«Hopp, Harald!», ville Einar ha ropt.

Og så hadde jeg hoppet.