Den gode tolk av John le Carré

Den gode tolk

John le Carré

Den gode tolk Oversatt av Isak Rogde

John le Carré Originalens tittel: The Mission Song Oversatt av Isak Rogde Opprinnelig utgave: Copyright © David Cornwell 2006 Published by agreement with Leonhardt & Høier Literary Agency aps, Copenhagen Norsk utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS, 2006 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-43688-9 1. utgave, 1. opplag 2014 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

«Erobringen av denne kloden er ingen vakker historie, hvis du ser litt nøye etter. Grovt sett innebærer den at man stjeler fra dem som har en annen hudfarge eller litt flatere neser enn oss.» – Marlowe.

Joseph Conrad: Heart of Darkness

R

I

K

A

SUDAN SENTRAL AFRIKANSKE REP. DEN DOMOKRATISKE K E N YA REPUBLIKK KONGO Goma Bukavu TA N Z A N I A Kinshasa Tanganyikasjøen U GA N DA

F

RE

P. KO

N

GO

A

ANGOLA ZAMBIA

Ø S T- K O N G O Ko

ngo

elv

en UGANDA

Goma Kivusjøen

E li la

Bukavu e lv e n

RWANDA

BURUNDI

M ulengefjellene

Katanga

Tanganyikasjøen

Øst-Kongo

1 Jeg heter Bruno Salvador. Vennene mine kaller meg Salvo, og det gjør fiendene mine også. I motsetning til hva man kan tenkes å fortelle deg, er jeg en respektabel statsborger av Storbritannia og av yrke en toppkvalifisert tolk fra og til swahili pluss de mindre kjente, men utbredte språkene i Øst-Kongo, som tidligere var under belgisk herredømme – derav mine kvalifikasjoner i fransk, også en pil i mitt profesjonelle kogger. Jeg er et kjent fjes i Londons rettssaler, fra både sivile søksmål og kriminalsaker, og regelmessig etterspurt på kongresser om emner angående den tredje verden – jevnfør mine gode referanser fra mange av landets beste bedrifter. På grunn av mine spesielle kunnskaper har jeg også vært hentet inn til patriotisk tjeneste av konfidensiell art hos en regjeringsinstans hvis eksistens rutinemessig benektes. Jeg har aldri havnet i trøbbel, jeg betaler min skatt til rett tid, er rimelig kredittverdig og har en ryddig bankkonto. Dette er bunnsolide fakta som ingen byråkratiske manipulasjoner kan endre, hvor hardt de enn måtte prøve.

I løpet av mine seks år i forretningsverdenen har jeg ytt mine tjenester – enten det har vært under forsiktig formulerte telefonmøter eller diskré forhandlinger i nøytrale storbyer på det europeiske kontinentet – for kreativ justering av priser på olje, gull, diamanter, mineraler i sin alminnelighet og andre varer, for ikke å nevne omdirigering av mange millioner dollar – skjult for verdens aksjeeiere – til bestikkelsesfond så langt unna som i Panama, Budapest og Singapore. Spør du meg hvorvidt jeg i mitt bidrag til slike transaksjoner har følt meg forpliktet til å konsultere min samvittighet, er svaret et ettertrykkelig nei.

Topptolkens kodeks er hellig. Han er ikke hyrt for å kjæle med 7

skruplene sine. Han er lojal mot sin arbeidsgiver på samme måte som en soldat er tro mot flagget. Av respekt for verdens ulykkelige er det imidlertid også min praksis å gjøre meg tilgjengelig pro bono for Londons sykehus, fengsler og immigrasjonsmyndigheter til tross for at det økonomiske utbyttet i slike tilfeller bare er for blåbær å regne. I manntallet står jeg oppført med adresse Norfolk Mansions nummer 17, Prince of Wales Drive, Battersea, South London, et ettertraktet sameie som jeg er en mindre medeier i, sammen med min lovlige hustru, Penelope – må aldri kalles Penny – en høyt ansett journalist fra Oxbridge. Med sine trettito år er hun fire år eldre enn meg og en stigende stjerne på firmamentet av britiske tabloider, i stand til å beherske millioner av mennesker. Penelopes far er seniorkompanjong i et ledende advokatfirma i London City og hennes mor en solid støttespiller i De konservatives lokale partiapparat. Vi giftet oss for fire år siden på grunnlag av en sterk gjensidig fysisk tiltrekning pluss en overenskomst om at hun gjerne ville bli gravid så snart hennes arbeidssituasjon tillot det, samt ut fra mitt ønske om å stifte en stabil kjernefamilie med en mor i konvensjonell britisk tradisjon. Imidlertid har det passende øyeblikket ennå ikke inntrådt, på grunn av hennes raske karriere i avisen og en del andre faktorer.

Vårt ekteskap har ikke vært ortodokst i enhver henseende.

Penelope er eldste datter i en velutdannet hvit familie fra Surrey, mens Bruno Salvador, alias Salvo, er en ekte sønn av en strandet irsk katolsk misjonær og en kongolesisk landsbykvinne hvis navn har forsvunnet for alltid i tidens fylde og krigenes revner. For å være nøyaktig ble jeg født bak lukkede dører i et karmelitterkloster i byen Kisangani, eller Stanleyville, som den het den gangen, og jeg ble tatt imot av nonner som hadde lovet å holde tett, en tilblivelse som for alle andre enn meg lød rar, surrealistisk eller til og med oppdiktet. For meg er det imidlertid en enkel biologisk realitet slik det også ville vært for deg hvis du i tiårsalderen hadde sittet ved din helgenaktige fars seng på en misjonsstasjon i det frodige høylandet i Sør-Kivu i det østre Kongo og hørt ham hulke fram sine sorger dels på Normandie-fransk og dels på Ulsterman-engelsk, mens ekvatorialt 8

regn stampet som elefantføtter mot blikktaket og tårene sildret nedover de feberinnhule kinnene så fort at man skulle tro hele naturen var kommet inn for å være med på moroa. Spør du en europeer hva Kivu er for noe, vil han riste på hodet i uvitenhet og smile. Spør du en afrikaner, vil han svare «paradis», for slik er det der i det sentralafrikanske landet med dis-innhyllede innsjøer og fjell, smaragdgrønne beitemarker, yppige frukthager og slikt.

I det syttiende og siste av min fars leveår var hans største bekymring hvorvidt han hadde slavebundet flere sjeler enn han hadde befridd. Vatikanets Afrika-misjonærer satt ifølge ham i en klemme mellom det de skyldte livet, og det de skyldte paven, og jeg var en del av det han skyldte livet, uansett hvor sterkt hans åndelige brødre måtte mislike meg. Vi begravde ham på swahili slik han hadde bedt om, og da det falt i min lodd å lese Herren er min hyrde ved graven, ga jeg ham min egen versjon på shi, som på grunn av sin kraft og smidighet var hans yndlingsspråk blant alle i Øst-Kongo.

Svigersønner født utenfor ekteskap og av blandet rase glir ikke naturlig inn i det sosiale mønsteret i det velstående Surrey, og Penelopes foreldre var ikke noe unntak fra den ærerike tradisjonen. I en velvillig stemning pleide jeg i oppveksten å si til meg selv at jeg så mer ut som en solbrun ire enn som en mellombrun afrikaner, pluss at håret mitt er slett og ikke kruset, hvilket betyr mye når man vil integreres. Men Penelopes mor og de andre fruene i golfklubben lot seg ikke lure, og morens verste mareritt gikk ut på at datteren hennes skulle presentere et helsvart barnebarn mens hun var på post. Dette kan forklare Penelopes motvilje mot å sette planene ut i livet, skjønt jeg i ettertid ikke er helt overbevist om dette, for jeg tror at en del av hennes motiv for å gifte seg med meg var å sjokkere sin mor og overskygge lillesøsteren.

Et par ord her om min kjære avdøde fars livskamp bør ikke betraktes som malapropos. Han betrodde meg at hans entré i verden ikke hadde gått stort glattere enn min egen. Han ble født i 1917 som sønn av en korporal i Royal Ulster Fusiliers og 9

en fjorten år gammel bondejente fra Normandie som tilfeldigvis kom forbi. Han tilbrakte sin barndom i skytteltrafikk mellom en rønne i Sperrin-fjellene og en annen i Nord-Frankrike inntil han i kraft av sine studier og sin tospråklighet karet til seg en plass ved et juniorseminar i det ville Donegal og dermed ubetenksomt nok satte sin fot på Guds vei.

Han ble sendt til Frankrike for å foredle sin tro. Uten å mukke holdt han ut endeløse år med slitsom veiledning i katolsk teologi, men da andre verdenskrig brøt ut, rappet han den første og beste sykkelen, som han med typisk irsk vidd hevdet var på kjetterske hender på den tiden, og tråkket hals over hode over Pyreneene og ned til Lisboa. Stuet om bord på et trampskip med kurs for det som den gang het Leopoldville, klarte han å unngå oppmerksomhet fra et kolonistyre som ikke var særlig positivt innstilt til omstreifende hvite misjonærer, og så slo han seg til i et avsidesliggende samfunn av klosterbrødre som hadde viet sitt liv til å føre Den eneste sanne tro ut til de drøyt to hundre stammene i Øst-Kongo, et ambisiøst prosjekt i en hvilken som helst æra. De som av og til har beskyldt meg for å være litt vel impulsiv, trenger ikke å se lenger enn til min kjære far, nå avdød, på kjetterens sykkel.

Med assistanse fra konverterte afrikanere med tungemål som den fødte lingvist raskt tilegnet seg, lærte han å brenne teglstein og kalke dem med rød leire som han trampet med sine egne føtter, grave grøfter i fjellskråningene og anlegge latriner innimellom bananlundene. Så kom byggearbeidet – først kirken, så skolen med de to klokketårnene, så Moder Marias klinikk, deretter fiskedammene og plantasjene med frukt og grønnsaker, som forsynte førstnevnte, og dette svarte til hans sanne kall som gårdbruker i en region som var frodig utstyrt fra naturens side, enten det var snakk om kassava, papaya, sopp, soyabønner, kinin eller Kivis ville jordbær, som uten tvil er de beste i verden. Etter alt dette kom selve misjonsstasjonens hus og et lite mursteinsanneks på baksiden, med små vinduer høyt oppe på veggene – losjiet for misjonsstasjonens tjenerskap.

Til Guds ære tilbakela han hundrevis av kilometer til fjerne pateliner og gruvesamfunn og lot aldri anledningen gå fra seg til 10

å føye et nytt språk til sin stadig økende samling, helt til en dag han kom tilbake til misjonsstasjonen og oppdaget at prestene hadde flyktet, kuene, geitene og hønene var stjålet, skolen og misjonsbygningen jevnet med jorden, sykehuset plyndret, pleierskene voldtatt, lemlestet og slaktet ned og han selv fange hos de siste, lurvete restene av de fryktede simbaene, en morderisk bande villfarne revolusjonære hvis eneste målsetting – inntil de angivelig var blitt utryddet noen år tidligere – hadde vært å forvolde herjing og død over alle de oppfattet som koloniseringens representanter, det vil si alle som ble utpekt av dem selv eller deres for lengst avdøde krigerforfedres ånder.

Som et allment prinsipp hadde simbaene unnlatt å skade hvite prester av frykt for at de ellers kunne bryte den dawa som gjorde dem usårlige for flygende kuler. Når det gjaldt min kjære avdøde far, satte overfallsmennene imidlertid raskt til side sine hemninger med den begrunnelse at han snakket deres språk like godt som de selv, og derfor måtte være en forkledd svart djevel. Senere ble det fortalt mange inspirerende historier om hans tapperhet i fangenskapet. Han ble jevnlig pisket for at overgriperne skulle få se den egentlige, djevelske hudfargen hans. Han ble torturert og tvunget til å se andre bli torturert, men forkynte ufortrødent Guds evangelium og bad om tilgivelse for sine plageånders synder. Når han kunne, gikk han rundt blant sine medfanger og foresto nattverd. Men selv ikke Guds hellige kirke i all sin visdom var forberedt på disse oppofrelsenes oppsamlede ettervirkninger på ham. Vi lærer at lutring av kjødet befordrer åndens seier. Det var ikke tilfellet med min kjære far, som i løpet av noen måneder etter at han ble løslatt, beviste bristen i denne bekvemme teorien, og ikke bare med min salige mor.

Hvis det finnes noen guddommelig mening med din unnfangelse, betrodde han meg på dødsleiet, mens han tydde til sin herlige irske uttale i tilfelle de andre prestene hørte ham gjennom gulvplankene, vil den finnes i det stinkende fengselsskuret og på piskeplassen. Tanken på at jeg skulle dø uten å kjenne en kvinnekropps trøst var den eneste pinsel jeg ikke kunne holde ut.

11

Mors belønning for å føde meg var like grusom som den var urettferdig. Etter anmodning fra far dro hun hjem til landsbyen sin for å føde meg blant sin egen slekt og stamme. Men dette var en turbulent tid i Kongo, eller Zaire, som general Mobutu insisterte på å kalle landet. I autentisitetens navn var utenlandske prester blitt utvist fordi de hadde begått den forbrytelse å døpe barna med vestlige navn. Det var blitt forbudt å undervise om Jesu liv i skolen, og første juledag var blitt en normal arbeidsdag.

Det var derfor ingen overraskelse at landsbyens eldste rygget ved tanken på å fostre en hvit misjonærs kjærlighetsbarn hvis tilstedeværelse blant dem ville nedkalle momentan hevn, eller at de sendte problemet tilbake dit det kom fra.

Men misjonærene var like uvillige som landsbyens eldste til å ta imot oss. De henviste mor til et avsidesliggende kloster, hvor hun ankom bare noen timer før fødselen. Tre måneder med streng kjærlighet i karmelittenes hender var mer enn nok for henne. Med den begrunnelse at de var i bedre posisjon enn henne til å skaffe meg en fremtid, overlot hun meg til dem og flyktet i nattens mulm via taket på badehuset. Hun snek seg tilbake til sin slekt og familie, som noen uker senere ble massakrert i sin helhet av en rivaliserende stamme – inkludert min siste besteforelder, onkel, fetter, fjerne tante og halvbror eller halvsøster.

En landsbyhøvdings datter, min sønn, hvisket far gjennom tårer da jeg presset ut av ham detaljer som kunne hjelpe meg til å danne meg et bilde av henne som ville gi meg støtte senere i livet. Jeg hadde søkt ly under hans tak. Hun laget maten til oss og hentet vann så jeg kunne vaske meg. Det var hennes raushet som overveldet meg. På den tiden hadde han forlatt prekestolen og hadde ikke lenger noen sans for verbalt fyrverkeri. Ikke desto mindre tente minnene hans ulmende irske retoriske ild på ny: Like høy som deg, min sønn! vakker som selve skaperverket! Hvordan i Herrens navn kan noen påstå at du ble født i skam? Du ble født i kjærlighet, min sønn! Det finnes ingen annen synd enn hat!

Straffen som Den katolske kirke målte ut til far, var mindre drakonisk enn den som ble mor til del, skjønt streng nok. Ett 12

år i en jesuittisk forbedringsanstalt utenfor Madrid, to til som misjonerende arbeider i et slumstrøk i Marseille og først etterpå tilbake til det Kongo han så uklokt var blitt glad i. Hvordan han klarte det, aner jeg ikke, og antakelig ikke Gud heller, men et eller annet sted på sin tornefulle vei overtalte han det katolske barnehjemmet som hadde myndighet over meg, til å overlate meg til ham. Etterpå trasket den halvt kasteløse bastarden ved navn Salvo etter ham, i daglig omsorg hos tjenere som var valgt på grunn av sin høye alder og sitt utiltalende ytre. Først ble jeg utgitt for avkom av en avdød onkel, deretter for akolytt og tjener inntil den skjebnesvangre kvelden da han i bevissthet om både sin egen dødelighet og min modning lettet sitt meget menneskelige hjerte for meg som beskrevet ovenfor, hvilket jeg betraktet – slik jeg fremdeles gjør – som den største kompliment en far kan gi en sønn så ulykksalig født. Årene etter fars død forløp ikke særlig glatt for foreldreløse Salvo. Det skyldtes at de hvite misjonærene betraktet mitt fortsatte nærvær som betent og krenkende, hvilket førte til mitt økenavn på swahili: mtoto wa siri, som betyr «hemmelig barn».

Afrikanerne hevder at vi får vår ånd fra far og vårt blod fra mor, og at det var mitt problem i et nøtteskall. Hadde min kjære far vært svart, kunne jeg blitt tolerert som ekstrabagasje. Men han var hvit tvers igjennom, hva simbaene enn måtte ha ment, og dessuten irsk. Og det er velkjent at hvite misjonærer ikke avler barn på si. Det hemmelige barnet kunne få servere ved misjonærenes bord og alter og gå på skolene deres, men kom det en kirkelig dignitær, uansett hudfarge, på visitt, ble barnet henvist til misjonsstasjonens arbeideranneks og gjemt der til faren var over, hvilket verken taler for å ringeakte brødrene for deres arroganse eller kritisere dem for den noe overdrevne varmen i deres omsorg. De hadde til forskjell fra min kjære avdøde far, begrenset sin undertrykte kjødelighet til sitt eget kjønn.

Om sistnevnte vitnet Père André, misjonsstasjonens store taler, som overøste meg med mer oppmerksomhet enn jeg likte. Pére Francois, som likte å betrakte André som sin utvalgte venn, tok anstøt av hans overveldende hengivenhet.

13

På misjonsskolen nøt jeg verken den ærbødighet som ble utvist vår flokk av hvite barn, eller noe kameratskap med mine innfødte jevnaldrende. Så det var kanskje ikke så rart at jeg naturlig ble trukket mot tjenerskapets lave mursteinsbolig, som – stort sett uten misjonærenes viten – både var den egentlige krumtappen i det vesle samfunnet og det naturlige tilfluktsstedet for enhver forbipasserende reisende, samt markedsplassen for all muntlig informasjon i mils omkrets.

Det var der jeg lå sammenkrøket og ubemerket på en trepall ved murpeisen og lyttet trollbundet til historier fortalt av vandrende jegere, heksedoktorer, trolldomselgere og landsbyeldste, mens jeg knapt våget å ytre et ord, av redsel for å bli sendt i seng. Det var også her min stadig sterkere kjærlighet til de mange østkongolesiske språkene og dialektene slo rot.

Jeg hegnet om dem som en dyrebar arv fra min kjære avdøde far, polerte og raffinerte dem i all hemmelighet og lagret dem i hodet som beskyttelse mot farer jeg ikke engang kjente til, og jeg plaget både innfødte og misjonærer med å lokke ut av dem brokker av de innfødtes uttrykksmåter. Alene i den vesle cellen min satte jeg sammen mine egne, barnslige ordbøker i skjæret fra et talglys. Snart ble disse puslespillbitene til min egen identitet, mitt tilfluktssted, min privatsfære som ingen kunne ta fra meg og bare noen få slapp inn i.

Ofte har jeg – slik jeg også gjør nå – undret meg over hvilken retning det hemmelige barnets liv ville tatt hvis jeg hadde fått lov til å fortsette langs denne ensomme og ambivalente veien, og hvorvidt kraften i mors blod ville vist seg sterkere enn fars ånd. Imidlertid er og blir det et akademisk spørsmål ettersom min kjære avdøde fars tidligere brødre energisk konspirerte for å bli kvitt meg. Min farlige hudfarge, mine språkferdigheter, min bråkjekke irske væremåte og – verst av alt – mitt tiltalende ytre, som jeg ifølge tjenerskapet hadde fra min mor, var en daglig påminnelse om hans villfarelser.

Etter mye renkespill fremgikk det, på tvers av all sannsynlighet, at min fødsel var blitt registrert hos den britiske konsulen i Kampala, som hevdet at Bruno-Andre-Navn-Ukjente var et hittebarn adoptert av pavestolen. Barnets antatte far, en nord14

irsk sjøfarende, hadde overlatt gutten til abbedissen i karmelitterklosteret med bønn om at jeg måtte oppfostres i den rette tro. Han hadde deretter forduftet uten å etterlate noen adresse.

I hvert fall sto det slik i den meget lite plausible håndskrevne rapporten fra den gode konsulen, som selv var en lojal sønn av Vatikanet. Etternavnet Salvador, forklarte han, ble valgt av abedissen selv. Hun var av spansk herkomst.

Men hva er det å krangle om? Jeg var en offisiell prikk på verdensbefolkningens kart, takknemlig for at Vatikanets lange venstrearm hadde kommet meg til unnsetning.

Det var den samme lange armen som dirigerte meg til mitt ikkehjemlige England, til det bølgende landskapet i Sussex Downs, hvor jeg kom under beskyttelse av Sancturay of the Sacred Heart, en evinnelig pensjonatskole for foreldreløse katolske gutter av uklar herkomst. Min ankomst gjennom den fengselsaktige porten en arktisk ettermiddag i slutten av november fremkalte i meg en opprørsånd som verken jeg eller mitt nye vertskap var forberedt på. I løpet av noen uker satte jeg fyr på sengetøyet mitt, ramponerte læreboken i latin, stakk av fra messe uten tillatelse og ble tatt i et fluktforsøk i bagasjerommet på en vaskeribil. Om simbaene hadde pisket far for å bevise at han var svart, ble min katolske rektors krefter satt inn på å bevise at jeg var hvit. Ettersom han selv var ire, tok han det som en spesiell utfordring. Villmenn handler fra naturens side overilet, tordnet han mot meg mens han strevde med å gi meg juling. De kjenner ingen middelvei. Ethvert menneskes gylne middelvei var selvdisiplin, og ved å banke meg opp og be for meg samtidig håpet han å bøte på denne bristen hos meg. Uten at han visste det, var imidlertid hjelpen nær i form av en grånende, men energisk broder som hadde snudd ryggen til herkomst og rikdom.

Broder Michael, min nye beskytter og utnevnte skriftefar, var en engelsk-katolsk overklassegutt som på sine vandringer hadde havnet i de fjerneste avkroker av kloden. Straks jeg ble vant til hans kjæling med meg, ble vi nære venner og allierte. Rektors innbitthet avtok i rimelig grad, skjønt hvorvidt dette var et resultat av at jeg var blitt forbedret, eller – slik jeg nå har mis15

tanke om – en slags pakt mellom de to, verken ante eller brydde jeg meg om. I løpet av en eneste styrkende ettermiddag med spasertur over de regnvåte gressdynene klarte broder Michael, innimellom tegnene på sin hengivenhet, å overbevise meg om at min raseblanding så langt fra å være en hudfarge å straffe, var en Guds gave til meg, en dyrebar sådan – en oppfatning jeg takknemlig gjorde til min egen. Mest av alt satte han pris på min evne til å gli oljeglatt over fra det ene språket til det andre, en evne jeg hadde vært freidig nok til å demonstrere for ham.

På misjonsstasjonen hadde jeg fått betale dyrt for å vise mine talenter, men under broder Michaels trollbundne blikk fikk de nærmest guddommelig status.

«Hvilken velsignelse kan være større, min kjære Salvo,» ropte han mens en senete knyttneve skjøt fram fra kappen hans og bokset i luften, og den andre fomlet skyldbetynget under klærne mine, «enn å være broen og det livsnødvendige bindeleddet mellom Guds mødige sjeler? Å knytte Hans barn sammen i harmonisk gjensidig forståelse?»

Det Michael ikke visste om min livshistorie, fortalte jeg ham snart i løpet av våre intime ekskursjoner. Jeg beskrev magiske kvelder foran peisen i tjenerannekset. Jeg skildret hvordan jeg sammen med far i hans siste leveår pleide å dra til avsidesliggende landsbyer, og hvordan jeg – mens han konfererte med de landsbyeldste – gikk ned til elvebredden sammen med ungene der og utvekslet de glosene og idiomene som var min besettelse døgnet rundt. Andre kunne i sin søken etter lykke være opptatt av viltre leker, ville dyr og planter eller de innfødtes dans, men det hemmelige barnet Salvo hadde valgt seg ut de intime melodiene i Afrikas røst og dens myriader av nyanser og variasjoner.

Det var mens jeg mintes disse og lignende eventyr, at broder Michael fikk sin Damaskus-aktige åpenbaring.

«Slik Herren har behaget å så i deg, Salvo, skal vi sammen høste!» ropte han.

Og høste gjorde vi. Med en dyktighet som ansto seg en hærfører mer enn en munk, gransket den aristokratiske Michael studiekataloger, sammenlignet skolepenger, sjekket fremtidige 16

lærere – mannlige som kvinnelige – og sto over meg mens jeg søkte om opptak. Hans målsetting, som riktignok var oppglødd av hans beundring for meg, var like ulastelig som hans tro. Jeg skulle oppnå formell godkjennelse for hvert eneste av mine språk. Og jeg skulle hente opp de språkene som på min barndoms vandringer hadde havnet i veigrøften.

Hvordan skulle alt dette finansieres? Jo, via en viss engel sendt oss i form av Michaels rike søster Imelda, hvis søyleprydede hus av honninggul sandstein i Sommersets midtre foldinger ble mitt tilfluktssted utenfor klosterskolen. I Willowbrook, hvor frelste gruveponnier beitet i innhegningen, og hver bikkje hadde sin egen lenestol, bodde det tre søstre, hvorav Imelda var den eldste. Vi hadde et privat kapell og en Angelus-klokke, en forsenket hage og et ishus og en krokettplen og lime-trær som ble blåst over ende i storm. Vi hadde onkel Henrys rom fordi tante Imelda var enke etter en krigshelt ved navn Henry som egenhendig hadde gjort England trygt for oss å leve i, og der var han representert med alt fra sin første teddybjørn på puten til sitt siste brev fra fronten på en gullbeslått lesepult. Men ikke noe fotografi, ellers takk. Tante Imelda, som var like besk i sin væremåte som hun var bløthjertet, mintes Henry aldeles fullkomment uten fotografier, og på den måten beholdt hun ham for seg selv.

Men broder Michael kjente til mine svake punkter også. Han visste at vidunderbarn – for det var det han så i meg – ikke bare måtte næres, men også temmes. Han visste at jeg var flittig, men også at jeg var et brushode – altfor ivrig etter å gi meg hen til enhver som var snill mot meg, altfor redd for å bli avvist, oversett eller – verst av alt – ledd av, og altfor rask til å ta imot alt som ble tilbudt meg, av redsel for ikke å få en ny sjanse. Han satte pris på mitt minahfugl-gehør og min klisterhjerne, men insisterte på at jeg øvde opp disse evnene like flittig som en musiker øver på sitt instrument og en prest styrker sin tro. Han visste at ethvert språk var noe dyrebart for meg, ikke bare verdensspråkene, men også de små som var dømt til utryddelse på grunn av manglende skriftlig form. Han visste at misjonærsønnen hadde 2. Den gode tolk

17

behov før å løpe etter disse sine bortkomne får og bringe dem tilbake til folden, at jeg hørte legendene, historien, fablene og poesien i dem, og at jeg i fantasien lyttet til min mors stemme, som overøste meg med beretninger om ånder. Han visste at en ung mann med et åpent øre for enhver menneskelig nyanse og modulering er den mest uskyldige, lettpåvirkelige, føyelige og lettledede skapning. Salvo, pleide han å si, pass deg. Det finnes folk der ute som bare Gud kan elske.

Det var også Michael som, ved å tvinge meg ut på selvdisiplinens tornefulle vei, gjorde mine uvanlige talenter til et allsidig maskineri. Han insisterte på at ingenting i hans egen Salvo måtte gå til spille, ingenting måtte ruste fast fordi det ikke ble brukt. Enhver muskel og fiber i min guddommelige begavelse måtte få sin daglige treningsdose i hjernens gymnastikksal, først gjennom privatlærere og senere ved School of Oriental and African Studies i London, hvor jeg fikk beste eksamen i afrikansk kultur og språk, med swahili som hovedfag og fransk som støttefag. Og til slutt fikk jeg kronen på verket: en mastergrad i oversettelse og offentlig tolketjeneste.

Så mot slutten av mine studier kunne jeg skilte med flere diplomer og kvalifikasjoner som tolk enn halvparten av de tvilsomme oversetterbyråene som tilbyr sine lurvete tjenester langs hele Chancery Lane. Og da broder Michael lå på dødsleiet på sin jernseng, kunne han stryke meg på hendene og forsikre meg om at jeg var hans fineste skaperverk, hvilket han anerkjente ved å presse på meg sitt gullarmbåndsur, en presang til ham fra Imelda, Gud bevare henne, og bønnfalle meg om til enhver tid å holde det trukket, som et symbol på våre bånd også hinsides graven.

Vennligst ikke forveksle en ordinær oversetter med en topptolk.

En tolk er ganske riktig en oversetter, men ikke omvendt. En oversetter kan være hvem som helst med sånn passe språkkunnskaper, en ordbok og en skrivepult å sitte ved der han strever til ut i de små timer – en pensjonert polsk kavalerioffiser, en underbetalt utenlandsstudent, en drosjesjåfør, en deltidsservitør, en lærervikar eller en hvilken som helst annen som selger 18

sin sjel for tretti sølvpenger per tusen ord. Han har ingenting til felles med simultantolken som svetter seg gjennom seks timer med kompliserte forhandlinger. Topptolken må tenke like fort som en spekulant i rutete jakke i ferd med å kjøpe aksjer. Noen ganger er det best han ikke tenker i det hele tatt, bare beordrer de snurrende tannhjulene i hver hjernehalvdel til å gripe inn i hverandre, og selv lener seg tilbake og ser hva som fosser ut av munnen på ham.

Det hender at folk kommer bort til meg under konferanser, som regel i den fleipete enden av dagen – etter at forhandlingene er over og før cocktailhysteriet begynner. «Hei, Salvo, avgjør et veddemål for oss: Hva er morsmålet ditt?» Og hvis jeg synes de er litt bråkjekke, noe de som regel er fordi de nå er overbevist om at de er de mest betydningsfulle menneskene på kloden, vrenger jeg spørsmålet tilbake til dem. «Kommer an på hvem moren min var, ikke sant?» sier jeg med mitt mest gåtefulle smil.

Etter det pleier de å la meg være i fred med boken min.

Jeg liker at de lurer på dette. Det viser at jeg har melodien inne. Min engelske aksent, mener jeg da. Den er verken snobbete, middelklasseaktig eller røff. Den er ikke faux royale, og heller ikke radioengelsk forhånet av den britiske venstresiden.

Hvis den kan karakteriseres, måtte det være som aggressivt nøytral, i det ekstreme sentrum av det anglofonetiske samfunnet. Det er ikke den type engelsk som får folk til å bemerke: «Aha, det var der han ble oppfostret, det er den han prøver å være, det er sånn foreldrene hans var, og det var der han gikk på skole.» I motsetning til min fransk, som aldri blir kvitt sin afrikanske byrde hvor mye jeg enn prøver, vil min engelsk ikke avsløre min blandede bakgrunn. Den er ikke regional, den er ikke liksom-klasseløs à la Blair, ikke konservativ-psevdo-cockney og ikke syngende karibisk. Og den har ikke så mye som et spor av fars irske uttale og forsvunne vokaler. Jeg elsket min kjære fars aksent, og det gjør jeg ennå, men den var hans og ikke min.

Nei. Min engelsk er nøytral, renskrubbet og umarkert, bortsett fra en og annen skjønnhetsflekk – en bevisst sør-for-Saharatone som jeg kjekt omtaler som min dråpe melk i kaffen. Jeg 19

liker den, og det gjør arbeidsgiverne også. Den gir dem en følelse av at jeg har det greit med meg selv. Jeg er ikke en av dem, men jeg tilhører ingen andre heller. Jeg er der ute på åpent hav og er akkurat det broder Michael sa jeg burde være – broen, det livsnødvendige bindeleddet mellom Guds mødige sjeler. Enhver har sin egen forfengelighet, og min består i å være den eneste tilstedeværende som ingen kan klare seg uten.

Og det er den jeg ønsket å være for min henrivende kone, Penelope, da jeg holdt på å sette livet til idet jeg løp opp to etasjer med steintrapper i et desperat forsøk på ikke å komme for sent til festiviteten til hennes ære i overetasjen i en fasjonabel vinbar i Canary Wharf, tilholdsstedet til vår store britiske avisindustri. Etterpå skulle det være et formelt middagsselskap for de få utvalgte hjemme hos hennes avis’ nyeste eier, en milliardær i Kensington.

Bare tolv minutter for sent ifølge tante Imeldas gullur og etter alle ytre kjennetegn salongfähig, kan man si, og i det bombeskremte London med halvparten av undergrunnsstasjonene stengt kunne det betraktes som en prestasjon, men for den oversamvittighetsfulle ektemannen Salvo kunne det like gjerne vært tolv timer. Penelopes store aften. Den største til nå i hennes lynkarriere – og så kommer mannen hennes seilende inn etter at alle gjestene har tuslet rett fra avisredaksjonene på den andre siden av gaten. Fra North London District Hospital, hvor jeg uten å kunne forhindre det var blitt sittende fast siden kvelden før på grunn av omstendigheter utenfor min kontroll, hadde jeg spandert på meg en drosje hele veien ut til Battersea, fått bilen til å vente mens jeg i all hast skiftet til den flunkende nye smokingen, som var obligatorisk ved avismagnatens bord. Jeg hadde ikke tjangs til å barbere meg eller dusje eller pusse tennene, jeg måtte bare dra. Da jeg kom fram i passende kostyme, var jeg dyvåt av svette, men jeg hadde klart det, og her var jeg – og her var de, et drøyt hundretall av Penelopes assorterte kolleger, de få i øverste sjikt iført smoking respektive lang kjole, resten mer uformelt, men lekkert, kledd og alle stuet sammen i et selskapslokale i andre etasje med lave takbjelker og rustnin20

ger av plast langs veggene. Der sto de med albuene ut og drakk lunken hvitvin, mens jeg, forsentkommeren, sto fast i utkanten sammen med kelnerne, som for det meste var svarte.

Til å begynne med kunne jeg ikke se henne. Jeg trodde hun hadde skulket i likhet med ektemannen. Deretter kom et øyeblikk da jeg håpet hun ville iscenesette en sen entré, men så fikk jeg se henne trengt opp i det bortre hjørnet av rommet i livlig samtale med avisens toppledelse. Hun hadde på seg siste skrik i flagrende silkedresser. Hun måtte ha kjøpt den som en gave til seg selv og tatt den på seg på kontoret eller hvor hun enn måtte ha vært sist. Hvorfor, ja, hvorfor hadde ikke jeg kjøpt den til henne? skrek den ene siden av hodet mitt. Hvorfor hadde jeg ikke sagt til henne en uke tidligere over frokosten eller i sengen – om hun nå hadde vært der slik at jeg kunne sagt det: Penelope, kjæreste, jeg har en god idé: Kan vi ikke dra til Knightsbridge og rive i et skikkelig antrekk til den store kvelden din – jeg spanderer. Shopping er jo det hun liker best.

Jeg kunne gjort det til en stor anledning, spilt den beundrende gentleman, spandert middag på yndlingsrestauranten hennes enda hun tjener dobbelt så mye som meg pluss frynsegoder du ikke vil tro.

På den annen side fantes det – av grunner som burde tas opp i et roligere øyeblikk – en annen side av hodet mitt, og den var svært glad for at jeg ikke hadde fremmet noe slikt forslag, dette hadde ikke noe med penger å gjøre, men forteller en hel del om menneskesinnets motstridende strømninger under stress.

En ukjent hånd kløp meg i baken. Jeg dreide på hælen og møtte det fengslende blikket til Jellicoe, alias Jelly, avisens siste unge hvite håp, nylig rappet fra en rivaliserende blekke. Han var slank, full og eksentrisk som vanlig og holdt en rullings mellom den tynne pekefingeren og tommelen.

«Penelope, her er jeg. Jeg rakk det!» ropte jeg uten å la meg merke med ham. «Tøffe tak på sykehuset. Beklager så mye!»

Beklager hva da? De tøffe takene? Noen hoder snudde seg. Å han. Salvo. Penelopes våpendrager. Jeg prøvde enda høyere og med litt vidd: «Hei, Penelope? Husker du meg? Det er meg, din ikke-tid21

ligere ektemann.» Jeg gjorde meg klar til å servere en overelegant dekkhistorie om at et av sykehusene mine – av sikkerhetsgrunner ville jeg ikke nevnt hvilket – hadde tilkalt meg til en døende rwandisk kriminell som stadig mistet bevisstheten slik at jeg ble nødt til å tolke ikke bare for sykehuspersonalet, men også for to etterforskere fra Scotland Yard, noe jeg håpet var en knipe hun ville forstå – stakkars Salvo. Jeg så et mykt smil snike seg inn i ansiktet hennes, og jeg trodde hun hadde tatt poenget, inntil det gikk opp for meg at smilet hennes var rettet opp mot en tykknakket, smokingkledd mann som sto på en stol og ropte med skotsk uttale: «Kjeften, for pokker! Klapp igjen, for faen, alle samma!»

Den uregjerlige forsamlingen tidde øyeblikkelig og stimlet sammen om ham med fårete lydighet. For dette var ingen annen enn Penelopes allmektige sjefredaktør, Fergus Thorne, som kunngjorde at han aktet å holde en fleipete tale om min kone. Jeg trippet omkring og gjorde mitt beste for å få øyekontakt med henne, men ansiktet som jeg ba om forlatelse, var løftet mot sjefen som en blomst mot solens livgivende stråler.

«Vel, vi kjenner jo alle Penelope,» sa Horn-Thorne til smiskende latterbrøl som irriterte meg, «og alle elsker Penelope,» – megetsigende kunstpause – «Fra våre respektive posisjoner.»

Jeg prøvde å bane meg vei bort til henne, men rekkene var sluttet, og Penelope ble tøyset fram som en blussende brud inntil hun var lydig stasjonert ved Mr. Thornes føtter, noe som tilfeldigvis ga ham et glimt i fugleperspektiv ned fronten av det meget avslørende antrekket hennes. Og det begynte å demre for meg at hun kanskje ikke hadde registrert mitt fravær, for ikke å snakke om mitt nærvær, da min oppmerksomhet ble fanget av noe jeg først trodde var Guds dom over meg i form av et hjerteattakk styrke tolv på Richter. Hele brystet mitt skalv, jeg kjente en nummenhet spre seg i rytmiske bølger fra venstre brystvorte, og jeg trodde min siste time var kommet – lønn som fortjent.

Det var først da jeg tok meg til det rammede området i brystet at jeg skjønte at det var mobiltelefonen min som påkalte meg i sin uvante vibratormodus, som jeg hadde stilt inn før jeg dro fra sykehuset trettifem minutter tidligere.

22

At jeg var utestengt fra det gode selskap, viste seg nå å være en fordel. Mens Mr. Thorne kom med sine tvetydige bemerkninger om min kone, kunne jeg takknemlig snike meg bort til en dør merket «Toalett». Etter å ha sikret meg fri bane ut så jeg meg tilbake en gang og observerte Penelopes nyfriserte hode løftet mot hennes arbeidsgiver. Hun hadde leppene skilt i behagelig overraskelse og brystene på utstilling under den sparsomme overdelen. Jeg lot mobiltelefonen vibrere til jeg var tre skritt ut i en stille korridor. Så trykket jeg på grønn knapp og holdt pusten. Men i stedet for den stemmen jeg fryktet og samtidig lengtet etter å høre, fikk jeg den bestefaderlige, nordlige skurringen fra Mr. Anderson i forsvarsdepartementet. Han ville vite om jeg var ledig til å ta en økt med nokså viktig tolking for riket på kort varsel, og håpet jeg var det.

At Mr. Anderson personlig ringte en deltidsmedarbeider som meg, antydet omfanget av den aktuelle krisen. Min normale kontakt var Barney, avdelingssjefen hans. To ganger i løpet av de siste ti dagene hadde Barney satt meg i beredskap i tilfelle det han kalte en «heit sak», for så å fortelle meg at jeg kunne ta fri likevel.

«Med det samme, Mr. Anderson?» «Øyeblikkelig. Helst før, om det lar seg gjøre. Beklager å forstyrre deg midt i drikkelaget og alt det der, Salvo, men vi trenger deg fort,» fortsatte han, og jeg burde vel bli overrasket over at han visste om Penelopes selskap, men det ble jeg ikke.

Mr. Anderson var en mann som gjorde det til sin sak å vite ting som vanlige dødelige ikke var innviet i. «Dette er jo din hjemmebane, Salvo, ditt kjerneområde.»

«Men, Mr. Anderson?»

«Hva er det, gutt?»

«Det er ikke bare en mottakelse. Etterpå kommer aviseierens middagsselskap. Smoking,» tilføyde jeg for å imponere. «Det har ikke hendt før. I en aviseiers tilfelle. Med en sjefredaktør – ja. Men en aviseier …» Kall det skyldfølelse, kall det sentimentalitet, men jeg skyldte Penelope å late som om jeg strittet imot.

I stillheten som fulgte kunne det virke som om jeg hadde over23

rumplet Mr. Anderson, men det gjør ingen med Mr. Anderson.

Han er klippen som hans egen kirke er bygd på.

«Er det det du har på deg? Smoking?»

«Ja, faktisk. Mr. Anderson.»

«Akkurat nå? I dette øyeblikk? Du har den på deg?»

«Ja.» Hva var det han trodde? At jeg var i et sjøslag? «Hvor lang tid dreier det seg om, da?» spurte jeg i den påfølgende tausheten, som jeg hadde mistanke om ble enda stillere fordi han la den massive neven sin over mikrofondelen.

«Hvor lang tid dreier hva seg om?» spurte han som om han hadde mistet tråden.

«Oppdraget, sir. Den hastejobben du trenger meg til. Hvor lenge varer den?»

«To dager. Si tre for sikkerhets skyld. De betaler godt, det er de forberedt på. Fem tusen amerikanske vil ikke bli betraktet som storforlangende.» Og etter videre konsultasjoner utenfor hørevidde, og i en åpenbart lettet tone: «Klær kan skaffes, Salvo.

Jeg får høre at klær ikke er noe problem.»

Jeg ble en smule alarmert av hans bruk av passiv og ville gjerne spørre hvem han hadde fått høre dette av, og som tilbød meg denne totalt uventede bonusen i stedet for det beskjedne forskuddet pluss timebetalingen som vanligvis er det man får for å beskytte fedrelandet, men naturlig ærbødighet tøylet meg, noe som vanligvis skjedde når jeg snakket med Mr. Anderson.

«Jeg må være i høyesterett på mandag, Mr. Anderson. Det er en viktig sak,» tryglet jeg matt. Så tok jeg på meg den ekteskapelige hatten for tredje og siste gang: «Jeg mener, hva skal jeg si til kona?»

«Vi har allerede funnet en erstatter for deg der, Salvo.

Høyesterett kan leve med den avtalen.» Han gjorde en pause, og når Mr. Anderson gjør en pause, gjør man selv det samme.

«Angående din kone, kan du si at en gammel oppdragsgiver i næringslivet har akutt bruk for dine tjenester og at du ikke har råd til å skuffe dem.»

«Greit, sir. Oppfattet.»

«Forklaringer ut over dette vil vikle deg inn i floker, så ikke prøv deg på noe slikt overhodet. Og du har hele mun24

duren på deg, ikke sant? Nypussede sko, smokingskjorte, hele stasen?»

I min perpleksitets virvlende tåke måtte jeg innrømme at det ganske riktig var hele munduren.

«Hvorfor hører jeg ikke åndsforlatt selskapsprat i bakgrunnen?»

Jeg forklarte at jeg hadde trukket meg tilbake til en korridor for å ta imot denne oppringningen.

«Har du en separat utgang innen rekkevidde?»

Det var en trapp rett for føttene mine, og i min forvirring må jeg ha fortalt akkurat det.

«Ikke gå tilbake til selskapet. Når du kommer ut på gaten, kikker du til venstre og ser en blå Mondeo parkert utenfor en bookmakersjappe. De siste tre bokstavene på nummerskiltet er LTU, sjåføren er hvit og heter Fred. Hvilket skonummer bruker du?»

Ingen i verden glemmer sitt eget skonummer, men jeg måtte grave i hukommelsen for å hente det fram. Ni. «Bred eller smal lest?»

Bred, svarte jeg. Jeg kunne tilføyd at broder Michael pleide å si at jeg hadde afrikanerføtter, men gjorde ikke det. Tankene mine var verken hos broder Michael eller føttene mine. Heller ikke hos Mr. Andersons oppdrag av betydning for rikets sikkerhet, selv om jeg som alltid var ivrig etter å stå til tjeneste.

Jeg tenkte for meg selv at jeg ut av det blå hadde fått et solid tilbud om å rømme herfra pluss et sårt tiltrengt dekompresjonskammer i form av to dager med godt betalt arbeid og to netter med ensom meditasjon på et luksushotell mens jeg puslet sammen bitene i mitt splintrede univers. Alt mens jeg var i ferd med å pirke mobiltelefonen opp av innerlommen på smokingen og legge den mot øret, hadde jeg inhalert den gjenopphetede kroppslukten av en svart afrikansk sykepleier ved navn Hannah, som jeg hadde hatt en heller løssluppen elskovsstund med like etter klokken 23.00 britisk sommertid kvelden før, med varighet helt til min avreise for en time og trettifem minutter siden, en duft som jeg i mitt hastverk for å rekke Penelopes selskap i tide ikke hadde vasket av meg.

25