Den foreldreløse jenta by Cappelen Damm AS

Den foreldreløse jenta

Anne Jacobs

1 Tekstilvillaen

Den foreldreløse jenta Oversatt av Miriam Lane

Anne Jacobs Originalens tittel: Die Tuchvilla Oversatt av Miriam Lane © 2014 by Blanvalet Verlag, a division of Penguin Random House Verlagsgruppe GmbH, München, Germany Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-71965-4 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Drunaa / Trevillion Images Sats: Type-it AS, Trondheim, 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2022 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

augsburg, høsten 1913

Etter at hun hadde passert Jakobertor, ble skrittene hennes stadig kortere. En ny verden åpnet seg her på østsiden av byen. Ikke innadvendt og trang som smugene i Nedrebyen, men bråkete og voldsom. Fabrikkanleggene lå som middelalderfestninger på slettene mellom bekkeløpene, hvert av dem omgitt av en mur for at ikke uvedkommende skulle snike seg inn på området, og for at de skulle kunne holde arbeiderne under oppsyn. Inne i disse festningene dirret og drønnet det uten stans, fra pipene steg svart røyk til værs, i hallene skranglet maskinene dag og natt. Marie visste av erfaring at den som jobbet her, ble forvandlet til en grå, liten stein. Døv av drønningen fra maskinene, blind av det virvlende støvet, stum av tomheten i hodet. Dette er din siste sjanse! Marie ble stående med sola i øynene og myse bort på Melzers tekstilfabrikk. Noen av vinduene skinte i morgensola og fikk det til å virke som om det brant en ild der inne, men murene var grå, og i skyggen av dem virket hallene nesten svarte. Villaen på den andre siden var derimot av lysende rød murstein, et fortryllende torneroseslott midt i en fargesprakende høstpark. Dette er din siste sjanse! Hvorfor hadde frøken Pappert gjentatt det tre ganger kvelden før? Som om det eneste som gjensto for Marie var fengsel eller døden, dersom hun nå skulle bli sendt bort igjen? Hun tok det vakre huset nærmere i øyesyn, men det fløt sammen med markene og 7

trærne i parken foran øynene hennes. Ikke rart, hun var fortsatt svak etter blodstyrtningen for tre uker siden, og i opphisselsen i morges hadde hun dessuten ikke spist stort. Greit, tenkte hun. Det er i hvert fall et fint hus, og jeg trenger ikke å sy, jeg skal gjøre andre ting. Hvis de sender meg bort på fabrikken, bare stikker jeg av. Aldri i verden om jeg skal slite meg ut over en oljete, svart symaskin igjen, der tråden stadig ryker, i tolv timer om dagen. Hun rettet på bylten hun bar over skulderen, og gikk langsomt mot inngangen til parken. Den gammeldagse smijernsporten av sammenslyngede blomsterranker sto gjestfritt åpen. Veien snodde seg gjennom parken, og endte på en brosteinsbelagt plass med et rundt blomsterbed i midten. Det var ingen å se, men på nært hold virket villaen enda mer fryktinngytende. Særlig søylene på forsiden, som strakte seg over to etasjer. På søylene hvilte en balkong med steinbalustrader. Fabrikkeieren holdt sikkert en tale for arbeiderne sine der oppe fra på nyttårsaften. De stirret opp på ham og hans pelskledde frue med ærefrykt. Kanskje fikk de brennevin eller gratis øl på helligdagene. Helt sikkert ikke musserende vin, den var det fabrikkeieren og familien hans som drakk. Å, hun hadde egentlig ikke lyst til å jobbe her. Når hun så opp på skyene som gled forbi, virket det som om det høye mursteinshuset kom mot henne for å knuse henne. Men dette var hennes siste sjanse. Hun hadde ikke noe valg. Marie studerte fasaden på villaen. På hver side av søyletilbygget var det en port, det var innganger for tjenere og bud. Mens hun sto og lurte på hvilken av de to dørene hun skulle velge, hørte hun lyden av en bilmotor som nærmet seg. En mørk limousin brummet rett forbi henne. Hun skvatt forskrekket til side, og fikk et glimt av sjåførens ansikt. Han var ung, på hodet hadde han en blå skyggelue med en gyllen rosett på. Aha, tenkte hun. Nå skal han hente fabrikkeieren for å kjøre ham til kontoret. Selv om fabrikken bare ligger noen skritt unna. Toppen ti minutter å gå. Men en sånn rikmann 8

går ikke til fots, da kunne jo de dyre skoene og den pene frakken hans komme til å bli skitne. Nysgjerrig og litt mismodig så hun mot inngangsdøra under søylene, som nå gikk opp. En stuepike kom til syne, i mørk drakt og lyst forkle, og med en liten, hvit kyse over håret, som var trukket glatt bakover. Deretter to damer i lange kåper med myke pelskrager, den ene mørkerød, den andre lysegrønn. Hatter som to drømmer av blomster og slør, og da de satte seg inn i limousinen, kom de nette støvlettene av brunt skinn til syne. De var i følge med en herre. Nei, det kunne ikke være fabrikkdirektøren, til det var han altfor ung. Kanskje det var ektemannen til en av damene? Eller sønnen i huset? Han var kledd i en kort, brun reisefrakk og bar på en veske, som han uanstrengt svingte opp på taket av bilen før han satte seg inn. Så tåpelig sjåføren virket der han trippet omkring, røsket opp dørene, bød damene hånden, som om de ikke kunne klare å sette seg på de polstrede setene uten hans hjelp. Ja, disse damene var helt sikkert laget av sukkertøy. Et plutselig regnskyll ville få dem til å løse seg opp og renne vekk. Bare synd at det ikke regnet i dag. Da herskapet var trygt plassert i bilen, kjørte sjåføren dem rundt rondellen, der røde asters, rosa georginer og lilla lyng sto i full blomst. Etter denne makelige snuoperasjonen brummet bilen i retning av porten igjen. Den gled så tett forbi Marie at stigbrettet, som stakk litt frem, kom borti skjørtet hennes der det flagret i vinden. Grå mannsøyne streifet Marie med utilslørt nysgjerrighet. Den unge herren hadde tatt av seg hatten, og det litt forvokste håret med fall i og den blonde barten fikk ham til å ligne en sorgløs student. Han smilte til Marie, så bøyde han seg frem og sa noe til damen i rødt, og alle begynte å le. Gjorde de narr av jenta med de fattigslige klærne og knippet over skulderen? Marie kjente et stikk i brystet, igjen måtte hun bite i seg trangen til å snu og løpe tilbake til barnehjemmet. Men hun hadde ikke noe valg. Eksosen fra bilen luktet bensin og varm gummi og fikk 9

henne til å hoste. Hun gikk besluttsomt rundt blomsterbedet og bort til den venstre sideinngangen, der hun brukte dørhammeren av svart jern til å banke på. Det skjedde ingenting, alle var sikkert opptatt med arbeidet, klokka nærmet seg ti allerede. Da hun hadde banket på to ganger uten resultat, og hadde bestemt seg for rett og slett å åpne døra, hørte hun endelig skritt. «Hjelpe og trøste, det er hun nye. Hvorfor er det ingen som åpner for henne? Jenta våger jo ikke å komme inn …» Stemmen var ung og lys. Marie dro kjensel på stuepiken, hun som hadde åpnet ytterdøra for damene. Hun var et rosenrødt, blondt vesen, sterk og velfødd, med et åpent og vennlig smil i det brede ansiktet. Sannsynligvis kom hun fra en av landsbyene i nærheten, hun var i hvert fall ikke en byjente. «Kom inn. Ingen grunn til å være sjenert. Det er du som er Marie, ikke sant? Jeg heter Auguste. Andre stuepike. Har vært det i et år allerede.» Det var åpenbart noe hun var stolt av. For et hus! De hadde to stuepiker! I huset der Marie hadde jobbet før, måtte hun gjøre alt arbeidet selv, inkludert matlaging og vasking. «God dag, Auguste. Takk for velkomsten.» Marie gikk ned de tre trappetrinnene og inn i gangen. Så rart. Den røde mursteinsvillaen hadde utallige vinduer, både høyt og lavt, men her i tjenerfløyen var det så mørkt at en nesten ikke visste hvor en skulle sette føttene. Men det var vel fordi øynene hennes fortsatt var blendet av morgensola. «Dette er kjøkkenet. Kokka gir deg helt sikkert en kopp kaffe og et rundstykke. Du ser jo helt utsultet ut …» Ja, faktisk. Sammenlignet med runde Auguste, som formelig struttet av vitalitet, måtte hun selv fremstå som et beinrangel. Hun hadde alltid vært tynn, men etter sykdommen var kinnene blitt innhule og skuldrene knoklete. Dermed virket øynene dobbelt så store som før, og det mørkebrune håret var stritt som en kostebørste. Det hadde i hvert fall frøken Pappert sagt, senest i går kveld. Frøken 10

Pappert var bestyrer av barnehjemmet De syv martyrer, og hun så ut som om hun selv hadde gjennomlevd hver enkelt martyrs død. Ikke at det hadde hjulpet stort: Pappert var en ondsinnet heks, og kom garantert til å brenne i helvete til slutt. Marie hatet henne av hele sitt hjerte. Kjøkkenet var som et tilfluktssted. Varmt, lyst, og fullt av deilige dufter. Et rom som bar bud om saftig skinke, nybakt brød og kaker, om deilige posteier, hønsesuppe og kalvebuljong. Det duftet av timian, rosmarin og salvie, av dill og koriander, av nellikblomster og muskat. Marie sto i døra og stirret på det lange bordet, der kokka var i gang med alle slags forberedelser. Først nå kjente hun hvor kaldt det hadde vært ute, hun begynte å skjelve. Så fint det virket å sitte ved ovnen med en kopp kaffe med varm melk i, få frosten ut av kroppen, mens hun trakk inn duften av det gode liv og slurpet i seg den glovarme kaffen i små slurker. Et høyt skrik fikk henne til å fare sammen. Det kom fra et aldrende, smalskuldret kvinnemenneske som var kommet inn på kjøkkenet fra den andre siden, og som skvatt forskrekket til ved synet av Marie. «Hellige jomfru Maria!» stønnet hun og presset hendene mot brystet. «Det er henne! Gud hjelpe meg. Akkurat som i drømmen. Herre Jesus Kristus, fri oss fra ulykke …» Hun måtte støtte seg til veggen, og rev dermed ned en kopperkjele fra kroken så den traff det flislagte kjøkkengulvet med et brak. Marie stivnet til av skrekk. «Har De gått helt og fullstendig fra vettet nå, Jordan?» skjelte kokka irritert. «Sender den beste grønnsakskjelen min i bakken. Gud se i nåde til Dem hvis den har fått seg en bulk eller så mye som en liten sprekk.» Det var bare så vidt den smalskuldrede kvinnen kokka hadde kalt «Jordan» enset skyllebøtten hennes. Andpustent rettet hun seg opp og glattet over det oppsatte håret, som var pyntet med en svart sløyfe. Blusen og skjørtet var også svart, og hun hadde en liten brosje, en liten kamé fattet i sølv, med bilde av et sirlig jentehode på. 11

«Det … det er ingenting», hvisket hun og la begge hendene med håndbaken mot tinningene, som om hun hadde vondt i hodet. Det var utelukkende «den nådige fruen» som fikk migrene, de ansatte hadde bare helt vanlig hodepine, og da skyldtes det drikking og lediggang. «Har du drømt nå igjen?» knurret kokka og fisket gryta frem fra under bordet. «En dag kommer drømmene til å gjøre deg berømt. Da vil keiseren tilkalle deg, for å la deg spå fremtiden for ham.» Hun lo høyt, det lignet en geit som breker. Hånlig, men ikke ondskapsfullt. «Å, hold nå opp med de dumme vitsene», avfeide frøken Jordan henne. «Men hvis du alltid bare drømmer om ulykke, vil nok ikke keiseren ha deg!» fortsatte kokka uforstyrret. Marie sto lent mot dørkarmen, hjertet hamret vilt, hun følte seg plutselig dårlig. Ingen av de to kvinnene enset henne, frøken Jordan kunngjorde i stedet at den nådige frøkna ville ha servert te og småkaker, så kokka fikk sette opp farten. «Den nådige frøkna må dessverre vente, for jeg må først sette på vannet.» «Det er alltid den samme leksa. Her nede på kjøkkenet somles det, og så klandrer den nådige frøkna meg.» Marie syntes det var rart at det virket som om stemmene ble stadig mer hissige, men likevel lavere og lavere. Kanskje var det på grunn av pipingen som hadde lagt seg over alle andre lyder. Hadde ikke kokka nettopp sagt at hun først måtte sette på vannet? Hvorfor pep kjelen allerede nå? «Somles det?» hørte hun kokka si. «Jeg må lage formiddagsmat, og i tillegg har jeg kake og middag til tolv personer å forberede til i kveld. Og alt sammen uten hjelp, fordi Gertie, det fjolset, har dratt sin kos. Om ikke Auguste hadde hjulpet meg litt fra tid til … Å, du store!» «Hellige jomfru Maria, nå sitter vi fint i det!» Marie skulle til å sette seg, men det var for sent. De grå og lysebrune flisene på kjøkkengulvet nærmet seg i rasende 12

fart, deretter ble alt svart. Stille, og behagelig lett. Hun svevde i et mykt, mildt mørke. Bare det dumme hjertet hennes banket og slo, det hamret så hele kroppen hennes ristet og fikk henne til å skjelve. Hun klarte ikke å slutte, selv tennene klapret, og hendene knyttet seg i krampe. «Tja, det var akkurat det vi manglet. En med fallesyke. Da foretrekker jeg faktisk Gertie med alle svermeriene sine …» Marie våget ikke å åpne øynene. Hun måtte ha besvimt. Det hadde ikke skjedd siden blodstyrtningen. Kanskje hun hadde spyttet blod igjen? Å herregud, ikke det. Hun var blitt så redd. Lyst blod hadde rent ut av munnen hennes. Veldig mye. Så mye at hun ikke klarte å stå oppreist etterpå. «Hold den dumme kjeften din», knurret kokka. «Jenta er helt utsultet, ikke rart hun faller om. Sånn, ta denne koppen.» Noen grep henne hardhendt under skuldrene og støttet henne litt opp. Hun kjente den varme kanten av en kopp mot leppene, det luktet kaffe. «Sånn, drikk nå, jenta mi. Da kommer du deg på bena igjen. Bare drikk. Ta en liten slurk.» Marie blunket. Rett fremfor seg så hun kokkas brede, røde ansikt. Uskjønt, dekket av svette, men godmodig. Bak henne kunne hun skimte frøken Jordans smale, svarte skikkelse. Sølvbrosjen skinte mot den svarte blusen, i ansiktet hennes kunne Marie lese avsky. «Hvorfor duller du sånn med henne? Hvis hun er syk, kommer frøken Schmalzler uansett til å sende henne på dør. Og det er bra. Veldig bra. Hun vil bringe ulykke med seg om hun blir værende. Hun vil bringe stor ulykke med seg, sann mine ord …» «Nå kan du helle over teen, for vannet koker.» «Det er ikke min jobb!» Marie bestemte seg for å ta noen slurker av kaffen likevel. Selv om hun dermed viste at hun var blant de levende igjen, noe hun gjerne skulle ha holdt for seg selv. Hun kunne ikke 13

la den snille kokka i stikken på denne måten. Og heldigvis så det ikke ut til at hun hadde spyttet blod. «Sånn, ja», mumlet kokka tilfreds. «Går det bedre nå?» Den sterke, bitre smaken gjorde Marie kvalm. Hun la hodet bakover og smilte anstrengt. «Det går fint … takk for kaffen …» «Bare bli liggende en liten stund. Når du føler deg litt bedre, skal du få deg noe skikkelig å spise.» Marie nikket lydig, selv om bare tanken på et rundstykke med smør eller til og med kyllingsuppe fikk magen til å vrenge seg. De hadde lagt henne på en av trebenkene, der de ansatte satt når de spiste. Marie skammet seg grenseløst over at hun hadde vært så dum å besvime. De måtte ha løftet henne sammen og lagt henne på benken. Og alt det snakket til frøken Jordan, da. Hun kunne ikke være riktig skrudd sammen. Hun, Marie, skulle liksom ha fallesyken, og ville bringe ulykke over villaen. Det var helt motsatt. Villaen var et ulykkeshus, det hadde hun skjønt med det samme, og det burde gi henne noe å tenke på. Siste sjanse eller ei – her ville hun i hvert fall ikke bli! Verken for gull eller grønne skoger. Og i hvert fall ikke på grunn av det dumme pratet til Pappert. «Hva er det du driver med?» ropte kokka. «Man skal aldri fylle tekannen helt full. Hjelpe og trøste, nå renner alt over, og den nådige frøkna kommer til å gi meg skylda!» «Om du hadde gjort jobben din, som seg hør og bør, ville det ikke ha skjedd. Jeg er tross alt ikke ansvarlig for tekokingen. Jeg er kammerpike, ikke kjøkkenlus.» «Kjøkkenlus? Du er så arrogant at det synes selv i mørket. Arrogant og dum.» «Hva er det som foregår her nede?» hørte de den lyse stemmen til Auguste. «Den nådige frøkna har ringt etter teen sin tre ganger alt, og er helt rasende. Jordan skal komme opp øyeblikkelig …» Marie så at kammerpikens bleke ansikt ble enda en nyanse blekere. Nå kunne hun allerede løfte hodet selv, kvalmen var borte. 14

«Jeg ante det», mumlet frøken Jordan dystert. Marie kjente blikket hennes på seg idet hun hastet ut av kjøkkenet med raslende skjørt. Hun stirret på henne som om Marie var et farlig kryp.

Eleonore Schmalzler var en staselig dame. Førtisyv år i familiens tjeneste hadde gjort henne grå i tinningene, men ryggen var ungdommelig rett, det samme var skuldrene. Hun hadde vært kammerpike for frøken Alicia von Maydorn i Pommern, og da frøkna giftet seg, ble Eleonore med henne til det nye hjemmet i Augsburg. Egentlig hadde hun giftet seg under sin stand, for Johann Melzer var fabrikkeier, sønn av en lærer fra provinsen. En oppkomling som hadde slått seg frem i verden. Den adelige familien von Maydorn hadde mistet formuen sin, de hadde to sønner som var offiserer og rene utgiftsposter, godset i Pommern var nedtynget av gjeld. Dessuten var Alicia i slutten av tjueårene allerede da hun ble forlovet, hun var sent ute. Hun hadde hatt en stiv ankel helt siden barndommen, etter et uheldig fall i trappa, noe som hadde redusert verdien hennes på ekteskapsmarkedet. Til å begynne med hadde Eleonore Schmalzler fått stillingen som oldfrue på midlertidig basis. Alicia Melzer stolte ikke på tjenerskapet i byen, etter hennes mening var de bare ute etter å mele sin egen kake, de tenkte ikke på hva som var til familiens beste. De hadde hatt to hushovmestere og en oldfrue, som Alicia etter kort tid sendte på dør. Eleonore Schmalzler klarte seg derimot strålende helt fra første dag. Hun kombinerte hengivenheten sin for fruen med en naturlig evne til å lede andre. Den som jobbet i Tekstilvillaen, skulle se på det som et privilegium man måtte gjøre seg 16

fortjent til gjennom dyder som ærlighet, flid, diskresjon og lojalitet. Klokka nærmet seg elleve allerede, fruen og frøken Katharina kunne når som helst ventes hjem. De hadde fulgt den unge herren til togstasjonen – de siste årene hadde han studert jus ved universitetet i München. Deretter hadde fruen vært hos dr. Schleicher til konsultasjon med datteren. Disse legebesøkene tok som regel bare en halvtime. Selv hadde Eleonore Schmalzler liten tro på dem, men fruen hadde store forhåpninger til legen. Katharina Melzer, som var knapt atten år gammel, led av søvnproblemer, nervøsitet og sterk hodepine. «Auguste!» Oldfruen hadde hørt kammerpikens skritt i gangen, og Auguste åpnet døra forsiktig. I høyre hånd balanserte hun et lite sølvbrett med en skitten tekopp, en fløtemugge og en sukkerskål. «Ja, frøken Schmalzler?» «Går det bedre med henne nå? I så fall kan du sende henne inn til meg.» «Skal bli, frøken Schmalzler. Hun er helt fin igjen. Ei søt, lita jente, men fryktelig tynn, og så har hun ikke –» «Jeg venter, Auguste.» «Ja, frøken Schmalzler.» En måtte behandle hver enkelt på sitt vis. Auguste var tjenestevillig, men forstanden strakk ikke særlig langt. Dessuten var hun altfor pratsom. At hun likevel hadde klart å bli stuepike, skyldtes anbefalingen fra Eleonore Schmalzler. Auguste var ærlig, hun hadde vist seg lojal mot familien. Det fantes jenter som lekte med tanken på å få seg jobb på fabrikken, og som stakk av etter bare noen måneder. Det kom ikke Auguste til å gjøre, hun var altfor sterkt knyttet til villaen og til jobben sin, som hun var veldig stolt av. Det knirket i døra da den nye jenta langsomt åpnet den. Oldfruen fikk øye på et spinkelt, blekt vesen med digre øyne. Det mørke håret var samlet i en flette, med hårtjafser som stakk ut overalt. Så dette var altså Marie. Marie Hof17

gartner, atten år gammel. Foreldreløs. Sannsynligvis født utenfor ekteskap. Hun hadde bodd hos moren til hun var to, og etter morens død på barnehjemmet De syv martyrer. Som trettenåring ble hun satt i arbeid i en husholdning i Nedrebyen i Augsburg, men hadde stukket av etter fire uker. To påfølgende forsøk som tjenestepike hadde også mislyktes, deretter hadde hun holdt ut i ett år som syerske hos en dameskredder, og så et halvt år på Steyermanns tekstilfabrikk. For tre uker siden hadde hun hatt en blodstyrtning … «God dag, Marie», sa hun vennlig til den lille stakkaren. «Går det bra med deg?» De brune øynene betraktet henne så inngående at oldfruen følte seg utilpass under det granskende blikket. Enten var jenta utpreget enfoldig, eller det stikk motsatte. «Takk. Jeg har det bra, frøken Schmalzler.» Hun hadde bein i nesen. Hun var ikke den som sutret og klaget. Hun hadde nettopp ligget bevisstløs på kjøkkengulvet – det hadde frøken Jordan fortalt – og nå sto hun her som om ingenting var hendt. Fallesyke, det var det hun hadde, ifølge Jordan. Men frøken Jordan sa mye tull. Eleonore Schmalzler stolte aldri på vurderingen til en ansatt. Hun tillot seg til og med å etterprøve herskapets vurderinger med sin egen skarpe forstand, men bare i all hemmelighet. «Flott», sa hun. «Vi trenger en jente til kjøkkenarbeidet, og frøken Pappert anbefalte deg. Har du noen gang jobbet på et kjøkken?» Spørsmålet var egentlig overflødig, for hun hadde lest jentas ansettelseshistorikk og attester, hun hadde fått dem levert med bud i går. Jenta lot blikket vandre over den lille sittegruppen med høye, utskårne stoler, og vegghylla som var fylt av bøker og papirer. En liten stund ble det hengende ved de pent draperte, grønne gardinene. Oldfruens arbeidsrom var overdådig innredet og så ut til å gjøre inntrykk på gjesten. Like etter røpet en liten rykning i øyelokket at Marie hadde fått 18

øye på papirene sine på skrivebordet. Hvorfor spør hun egentlig, sa blikket. Hun har jo lest alt sammen. «Jeg jobbet i en husholdning en gang, og der laget jeg mat, vasket, serverte og passet barna. På barnehjemmet har vi dessuten alltid skrubbet grønnsaker, hentet vann og vasket opp.» Hun var absolutt ikke enfoldig, heller litt for kvikk. Eleonore Schmalzler likte ikke at de ansatte var for intelligente. Den sorten tenkte bare på seg selv, ikke på husets beste. Dessuten kunne de begå utspekulerte bedragerier, hun mintes med avsmak en hustjener som i årevis hadde sneket til seg av herskapets rødvin og solgt den videre. Hun irriterte seg fortsatt over at hun så lenge hadde latt seg lure av den kjeltringen. «Da finner du deg snart til rette med oppgavene dine, Marie. Som kjøkkenpike er du først og fremst underordnet fru Brunnenmayer, kokka vår. Men alle de andre ansatte kan også gi deg oppgaver, og du må gjøre som de sier. Jeg forteller deg dette fordi du, så vidt jeg kan se, aldri har jobbet i en så stor husholdning før.» Hun stoppet litt og så undersøkende på jenta. Hørte hun i det hele tatt etter? Hun stirret på en innrammet kulltegning som hang over skrivebordet. En gave fra frøken Katharina, som hadde beæret alle de ansatte med egenproduserte kulltegninger til jul i fjor. Denne var av fabrikkhallene, med sagtakenes takkete trekanter og de innfelte glassvinduene på nordsiden. «Liker du bildet?» spurte hun spisst. «Veldig godt. Det skulle jeg også likt å kunne.» Det var en begeistring og lengsel i jentas øyne. Et lite smil gled over ansiktet hennes, til og med. Oldfruen stålsatte seg, hun hadde en svakhet for uoppfylte lengsler, en last hun med sine seksti år ennå ikke hadde lagt av seg. Selv om det ikke fantes noe mer skadelig for sjelefreden en trengte i dette arbeidet, enn den slags føleri. «Overlat heller tegningen til den nådige frøkna. Du, Marie, har veldig mye å lære her i huset. Fremfor alt på 19

kjøkkenet, der det stelles i stand lekre retter. Men også på andre områder, for eksempel i omgang med herskapet. Det er et stort hus vi driver, det arrangeres ofte middager og større selskaper på kveldene, og en gang i året er det dessuten ball. Alle disse sosiale tilstelningene har sine faste regler.» Endelig var det et snev av interesse å spore i jentas ansikt. Til tross for all kløkt virket hun både naiv og drømmende. Hun leste sikkert dameromaner og trodde at verden var full av romantiske forviklinger. «Et ekte ball, mener du? Med dans og musikk og alle slags nydelige kjoler?» «Det er nøyaktig det jeg mener, Marie. Men du kommer til å se fint lite av det, for du skal jobbe nede på kjøkkenet.» «Men … men når maten blir servert …» «Ved store tilstelninger er det kun de mannlige tjenerne som serverer. Dette hører også til det du skal lære deg. Og nå over til praktiske ting. I første omgang ansetter jeg deg for tre måneder, med en lønn på tjuefem mark. Den får du utbetalt i to porsjoner. Ti mark etter den første måneden, resten to måneder senere. Men selvfølgelig bare om du ter deg bra.» Hun stoppet litt for å vurdere virkningen av ordene sine. Marie fortrakk ikke en mine. Hun så ikke ut til å være pengegrisk. Bra. Som kjøkkenpike kunne hun heller ikke vente seg stort. «I tillegg får du to enkle kjoler og tre forklær. Dem skal du holde rene og pene og gå med til daglig. Håret knytter du opp i et tørkle, hendene skal alltid være rene. Sokker og sko har du sikkert selv. Hvordan er det med undertøy? Få se.» Jenta pakket opp knippet sitt, og Eleonore Schmalzler kunne konstatere at det ikke sto bra til der heller. Hvor ble det egentlig av alle pengene de samlet inn til barnehjemmet til helligdagene? Jenta hadde to fillete undertrøyer, en ekstra truse, et hullete underskjørt i ull og flere par strømper som hadde vært stoppet mange ganger. Et ekstra par sko hadde hun ikke. 20

«Vi får se. Om du ter deg bra, er det ikke så lenge til jul.» Til helligdagene pleide de ansatte å få gaver, som regel stoff til kjoler, skinn til sko eller bomullssokker. De som hadde høyere stillinger fikk også småting som klokker, bilder eller andre suvenirer. Jenta måtte få litt ekstra dersom hun skikket seg, hun trengte en ullkåpe, og en varm lue også. Irritasjonen mot barnehjemmet våknet på nytt. Ikke engang et varmt sjal hadde hun, de hadde overlatt alt til den nye arbeidsgiveren. «Du skal bo i fjerde etasje, der de ansatte har rommene sine. Det ligger alltid to jenter på hvert rom, du skal dele rom med Maria Jordan.» Marie hadde begynt å knytte bylten sin igjen, nå stoppet hun forskrekket. «Med Maria Jordan? Kammerpiken? Hun som har en brosje med et utskåret jentehode på?» Eleonore Schmalzler var klar over at Jordan ikke var noen hyggelig romkamerat. Men jenta hadde ikke noe med å stille krav i denne situasjonen. «Du har jo møtt henne allerede. Maria Jordan nyter stor anseelse her i huset. Du vil merke at en kammerpike har sin frues helt spesielle tillit, og derfor har hun en spesielt høy stilling blant de ansatte.» Selv var hun faktisk også misunnelig på frøken Jordan en gang iblant, for Jordan var ikke bare fruens kammerpike, hun betjente også de to frøknene. Eleonore Schmalzler hadde selv vært kammerpike en gang, hun kjente den fortroligheten som fulgte med stillingen. Den smale skikkelsen foran oldfruen stivnet til og vokste litt, da hun rettet seg opp. «Beklager, men jeg vil under ingen omstendighet bo på samme rom som Maria Jordan. Da vil jeg heller sove et eller annet sted hos musene på loftet. Eller på kjøkkenet. I verste fall i mellometasjen.» Eleonore Schmalzler måtte ta seg sammen for å bevare roen. Hun hadde aldri opplevd maken til frekkhet. Her kom dette loslitte, halvt utsultede mennesket rett fra barne21

hjemmet, uten annet å vise til enn en haug med dårlige attester, og dristet seg til å stille krav. Oldfruen hadde nettopp hatt medlidenhet med jenta, nå var hun helt forferdet over arrogansen. Men selvfølgelig, det sto jo svart på hvitt i nesten alle attestene. Hovmodig, frekk, trassig, lat og ulydig … Det eneste hun ikke var, var svikefull. Men alt det andre var rikelig. Eleonore Schmalzler skulle mer enn gjerne ha sendt henne rett tilbake til barnehjemmet. Men det bød dessverre på et lite problem. For hva enn grunnen var, så ville fruen at jenta skulle ansettes. «Det ordner seg nok», svarte hun kort. «Og så er det én ting til, Marie. Du har jo allerede hørt at frøken Jordan heter ‘Maria’ til fornavn. Du vil derfor få et annet navn å bruke her i huset, ellers kan det oppstå misforståelser.» Marie strammet den andre knuten i bylten sin, hun anstrengte seg sånn at knokene ble helt hvite. «Vi kaller deg Rosa», avgjorde oldfruen enkelt. Under andre omstendigheter ville hun gitt jenta to eller tre navn å velge blant. Men hun her hadde ikke gjort seg fortjent til slik imøtekommenhet. «Det var alt i denne omgang, Rosa. Nå kan du gå ned på kjøkkenet, for de trenger hjelp til arbeidet. Senere kommer Else til å vise deg rommet og gi deg kjolene og forklærne du skal ha.» Hun snudde seg og gikk bort til vinduet for å trekke gardinet litt til side. Der var de jo alt. Robert hjalp frøkna ut av bilen, mens fruen var i trappa opp til inngangen allerede. Det så ut til å ha blitt varmere, frøkna hadde til og med tatt av seg kåpen. Hun overlot til Robert å ta den med, en oppgave han viet seg til med stor hengivenhet. Schmalzler sukket, hun fikk ta en prat med den unge fyren. Han var en lærenem gutt og kunne nå langt, kanskje helt til topps, som hovmester. Hun fikk bare håpe at det ikke var noe i ryktene som gikk blant personalet. «Else? Gi kokka beskjed om at herskapet er tilbake. Kaffe og noe å bite i, som vanlig.» «Ja, frøken Schmalzler.» 22

«Vent. Deretter henter du klærne til den nye kjøkkenpiken fra kleskottet, og bærer dem opp på rommet hennes. Hun skal sove hos Maria Jordan.» «Ja, frøken Schmalzler.» Oldfruen var gått ut i gangen for å gi ordrene. På kjøkkenet hersket det sedvanlige kaoset før en festmiddag. Kokka var fremragende i jobben sin, men når hun hadde det travelt, var hun ikke lett å ha med å gjøre. Også i dag ble Elses beskjed kvittert med en brysk kommentar, men oldfruen visste at kaffen og småkakene ville stå klare til riktig tid. Hun snudde seg mot rommet sitt igjen, og der fant hun til sin store overraskelse – Marie. Eller snarere Rosa, som hun fra nå av skulle kalles. «Hva venter du på?» Jenta hadde hengt knippet over skulderen igjen, hun hadde et underlig uttrykk i øynene. Sårt, og samtidig ubeskrivelig hardt. «Jeg er veldig lei for det, frøken Schmalzler.» Oldfruen så forvirret på henne. Denne jenta var ikke til å bli klok på. «Hva er det du er lei for, Rosa?» Jenta trakk pusten dypt, som om hun skulle ta i et tungt tak. Hun løftet hodet litt, øynene ble smale. «Jeg vil bli tiltalt med mitt eget navn. Jeg heter Marie, ikke Maria som frøken Jordan. Dessuten jobber jeg på kjøkkenet, jeg tror ikke den nådige fruen noen gang vil tilkalle meg. Hun vil tilkalle kammerpiken sin, men helt sikkert ikke kjøkkenpiken. Det kan altså ikke oppstå misforståelser.» Hun fremførte argumentet lavmælt, og nikket gjentatte ganger. Selv om stemmen var lav, snakket hun flytende og uten sjenanse. Oldfruen tenkte til og med i sitt stille sinn at hun ikke hadde helt urett. Men det kom hun under ingen omstendighet til å innrømme, stilt overfor en slik frekkhet. «Det er det ikke opp til deg å avgjøre!» Nå var begeret fullt. Denne jenta var rett og slett bare arbeidssky, hun lette etter en unnskyldning for å kunne 23

fortsette å la seg forsørge av barnehjemmet, i stedet for å tjene til livets opphold selv. «Forstår De det ikke?» fortsatte jenta oppbrakt. «Foreldrene mine valgte det navnet til meg. De tenkte lenge og grundig over saken, og valgte nøyaktig det navnet. Marie. Det er deres arv til meg. Derfor vil jeg ikke bruke noe annet navn.» Det virket som en fortvilt besluttsomhet, og Eleonore Schmalzler var en god nok menneskekjenner til å vite at jenta verken var arbeidssky eller trassig uten grunn. Det var snarere rørende. Selv om hun helt sikkert bare innbilte seg ting. Foreldrene hennes! Hun var født utenfor ekteskap, og hadde sannsynligvis ikke engang møtt sin egen far. Det ville bli vanskelig å lede dette trassige vesenet, det var helt klart. Hun skulle bare så altfor gjerne ha sendt jenta på dør. Men så var det herskapets ønske å tenke på. «Ja vel, da», sa hun og tvang frem et smil. «Da prøver vi med det virkelige navnet ditt i første omgang.» «Å, takk, frøken Schmalzler.» Var det triumf? Nei, hun virket bare ubeskrivelig lettet. Etter et par sekunder la hun til: «Tusen takk.» Hun gjorde et raskt kniks, så snudde hun seg og tuslet endelig av sted i retning kjøkkenet. Oldfruen ga fra seg et knapt hørbart sukk. Denne oppsetsigheten må knekkes, tenkte hun. Det kommer fruen også til å innse.

«Vær så snill, Elisabeth. Jeg er dødstrøtt, dessuten har jeg hodepine.» Katharina hadde lagt seg på sengen, hun hadde fortsatt på seg den lysegrønne kjolen, hadde bare tatt ned det oppsatte håret og snørt av seg støvlettene. I årenes løp var Elisabeth blitt godt kjent med søsterens luner. Etter hennes mening var søsteren en dreven skuespiller, som bare ville sikre seg oppmerksomhet fra omgivelsene. «Hodepine?» sa hun saklig. «Da burde du vel ta litt pulver, Kitty.» «Jeg får vondt i magen av det.» Elisabeth trakk likegyldig på skuldrene og satte seg på den lyseblå, polstrede stolen foran speilet. På søsterens toalettbord hersket et ugudelig kaos av små glassflasker, hårspenner, kammer av skilpaddeskall, pudderkvaster og andre ting. Uansett hvor ofte Auguste ryddet der, så rotet Katharina det alltid til igjen. Sånn var hun nå engang, den sprø lillesøsteren hennes. «Jeg ville jo bare si deg hva Dorothea fortalte meg i sted. Hun traff deg og Paul i operaen i forgårs, husker du?» Elisabeth lente seg frem til speilet og lot som om hun måtte feste en blond hårlokk som hadde løsnet i frisyren. Egentlig iakttok hun søsterens reaksjon oppmerksomt. Den avslørte dessverre lite – Katharina hadde lagt hånden på pannen og lukket øynene. Hun så ikke ut som om hun hadde tenkt å svare. 25

«Det må ha vært en veldig flott forestilling …» Nå våknet lillesøsteren til liv, hun lot hånden falle og myste bort på Elisabeth. Tåpelige ting som musikk og malerier fikk henne alltid til å glemme hodepinen. «Det var faktisk en helt storslått fremføring. Hun som sang rollen som Leonore var spesielt fantastisk. Fidelio er sånn en rørende historie, og så med den musikken i tillegg …» Elisabeth pustet enda mer liv i Katharinas begeistring, for deretter å styre henne desto sikrere mot målet. «Ja, nå angrer jeg på at ikke jeg også ble med.» «Jeg kan ikke skjønne at du lot sånn en kunstnerisk nytelse gå fra deg, Lisa. Vi som til og med har losje i den store salen. I det hele tatt, den motviljen din mot konserter og opera …» Elisabeth smilte tilfreds. Nå hadde Katharina faktisk satt seg opp i sengen, det var ikke lenger spor av noen hodepine. Hun pratet i vei om kostymer og scenebilder – den fjollete lillesøsteren hennes hadde til og med laget tegninger. «Dorothea fortalte at dere fikk besøk i losjen i pausen …» Katharina rynket pannen, som om hun måtte tenke seg om. Elisabeth tolket det som et spill for galleriet, Kitty visste utmerket godt hvem som hadde oppsøkt dem. «Ja, det stemmer. Løytnant von Hagemann kom for å hilse på oss. Han hadde hørt at Paul tilbrakte helgen i Augsburg, og bestilte sekt. Det var veldig hyggelig av ham.» Da var katta ute av sekken. Elisabeth så plutselig bare sitt eget speilbilde, og ansiktet var ikke pent når hun var opphisset. Kinnene virket runde, leppene ble smale. «Løytnant von Hagemann kom for å hilse på Paul? Så hyggelig av ham.» Hun hørte selv hvor påtatt det lød. Men hun var for sint til å klare å forstille seg mer overbevisende. «Hør her, Lisa», sa Kitty og lot seg falle bakover mot putene igjen. «De er skolekamerater, tross alt.» 26

Det stemte riktignok, men ettersom Paul var to år eldre enn Klaus von Hagemann, hadde de aldri gått i samme klasse. De hadde bare gått på samme gymnas. Paul hadde dessuten tilbrakt mye tid sammen med vennene sine den helgen, men Klaus von Hagemann hørte ikke til blant dem. «Dorothea fortalte også at du hadde snakket så hyggelig med løytnanten, Kitty. Er det sant at han ble sittende i losjen vår, ved siden av deg, i hele andre akt?» Katharina hadde lagt hånden på pannen igjen, men nå løftet hun hodet for å se forferdet på Elisabeth. Aha, nå hadde hun endelig skjønt tegningen. «Hvis du prøver å antyde at jeg og Klaus von Hagemann …» «Ja, det er nøyaktig det jeg gjør!» «Det er jo helt latterlig!» Katharinas blikk uttrykte motvilje, hun rynket pannen og leppene trakk seg sammen. Forarget måtte Elisabeth slå fast at Katharina var pen nå også. De litt skråstilte øynene, den lille nesa og de fyldige leppene gjorde det hjerteformede ansiktet veldig tiltrekkende. Dessuten hadde hun tykt, mørkebrunt hår som fikk et kopperfarget skjær når lyset falt på det. Selv var Elisabeth blond, rett og slett bare blond, uten noe som helst særpreg. Askeblond, blekblond, kornblond – det var fortvilende. «Latterlig?» ropte Elisabeth, fra seg av raseri. «I hele byen snakker de ikke om annet. Den fortryllende Katharina, den spedlemmete feen med brune lokker, dronningen av den forestående ballsesongen. Nå har hun trollbundet løytnant von Hagemann også, den kloke og sindige unge mannen som har gjort kur til søsteren hennes et helt år …» «Hold nå opp, Lisa! Det stemmer ikke i det hele tatt!» «Stemmer ikke? Prøver du å påstå at det ikke er sant at Klaus von Hagemann snart skulle fri til meg?» «Det var ikke det jeg sa. Å, hodet mitt!» Katharina presset begge hender mot tinningene, men Elisabeth var altfor opprørt til å bry seg om det. Var det for eksempel noen som spurte om hvordan hun hadde det? 27

Det kunne jo hende at hun også hadde søvnløse netter og hodepine, men det var det ingen som brydde seg om her i huset. «Dette kommer jeg aldri til å tilgi deg, Kitty! Aldri, aldri noen gang!» «Men … men jeg har jo ikke gjort noe, Lisa. Han satte seg mellom meg og Paul, det var alt. Så snakket vi om musikk, han vet så mye om musikk, Lisa … Jeg bare hørte på. Det er alt. Jeg sverger.» «Din falske snik! Dorothea så jo at du lo og flørtet med ham.» «Det er bare en ondskapsfull løgn.» «Alle på teateret så det, og så prøver du å påstå at jeg lyver?» «Å, Lisa. Vi snakket helt vanlig sammen. Og ikke glem at Paul var der hele tiden!» Elisabeth så at hun hadde gått for langt. Doro måtte nok ha overdrevet, det hespetreet. Hvordan kunne hun ha vært så dum å la seg lure av snakket hennes? Innbitt stirret hun i speilet. Det hadde en smal gullramme og var delt i tre, så hun kunne se ansiktet sitt, hovent av sinne, både forfra og i dobbel profil. Herregud, så heslig og frastøtende hun så ut. Hvorfor var skjebnen så urettferdig? Hvorfor fikk lillesøsteren et sånt alveaktig, forførende ansikt, selv når hun hadde vondt i hodet eller hisset seg opp? «Det er løgn, Lisa», plapret Kitty videre i hjelpeløs fortvilelse. «Dorothea er en skikkelig sladrekjerring, hvordan kan du høre på henne? Alle vet jo at hun –» Hun stoppet fordi det banket på døra og moren kom inn. Katharina roet seg med det samme, men moren hadde hørt den opphissede stemmen hennes helt ut i gangen. «Kitty! Hva er det som har skjedd? Doktor Schleicher rådet deg jo til å ikke hisse deg opp.» «Det er ingenting, mamma. Jeg er helt rolig.» Alicia Melzer kjente døtrene sine. Hun lot blikket vandre bort til Elisabeth, som raskt hadde plukket opp en pudderkvast og pudret seg i ansiktet med den. 28

«Du vet at du ikke skal provosere lillesøsteren din, Lisa. Kitty har nesten ikke sovet i natt.» «Så fryktelig leit», sa Elisabeth rolig. «Jeg kom inn for å muntre henne litt opp. Det var alt.» Det kunne Katharina bekrefte. Hun var ingen sladrehank, det kunne man faktisk ikke anklage henne for, selv før i tiden hadde hun aldri røpet storesøsteren. Alicia Melzer sukket. «Hvorfor har dere ikke skiftet ennå?» skjente hun. «Formiddagsmaten blir straks servert.» «Formiddagsmat?» utbrøt Katharina og ga fra seg et stønn. «Vi skal jo ha middagsselskap i kveld. Hvordan skal vi klare å få i oss noe da, hvis vi må presse i oss et helt måltid nå i tillegg?» «Sånn er det bare, Kitty. Vi kan ikke la pappas bror og kona hans spise helt alene. Det hadde vært altfor uhøflig. De har allerede gitt beskjed om at de drar etter at de har spist.» «Heldigvis», glapp det ut av Elisabeth. Hun innkasserte et fordømmende blikk fra moren, men visste at moren var akkurat like glad for at de skulle reise som hun selv var. Faren hadde tre brødre og fire søstre, alle hadde egne familier og barn. Ingen av dem hadde imidlertid klart å tilegne seg noe nevneverdig jordisk gods. Derfor var besøkene alltid forbundet med en forespørsel om en eller annen pengesum, eller om en anbefaling. Johann Melzer var en ansett mann i Augsburg. Forretningsfolk, bankfolk, kunstnere og fremstående borgere vanket hos ham, og hans adelige kone sørget for at de ble mottatt i en avslappet, behagelig atmosfære. Selv tok hun seg hengivent av damene, mens de i «herresalongen» drakk rødvin, madeira og fransk konjakk, fylte luften med røyken fra tykke sigarer og diskuterte alle mulige slags forretninger, ispedd en god del privat prat. Det var et middagsselskap av denne typen som skulle gå av stabelen den kvelden, og det ville selvfølgelig være fryktelig pinlig dersom kontorskriveren Gabriel Melzer og den hulkinnete, gråhårete kona hans også skulle 29

ha sittet til bords. Ikke minst på grunn av de upassende klærne. «Skift nå, jenter. Men ikke til noe altfor flott. Dere vet jo at tante Helene bare har én eneste kjole.» «Ja», fniste Elisabeth. «Og hver morgen setter hun på en annen krage og innbiller seg at hun kan lure oss.» Et smil gled over Alicia Melzers ansikt, men hun bet det i seg med det samme. Elisabeth kom ofte med respektløse kommentarer, hun måtte lære seg å ta seg sammen. «Ja, de har et sykt barn, det koster mange penger.» «Må jeg gå ned til formiddagsmaten, mamma?» sukket Katharina. «Jeg er fryktelig trøtt, og skulle så gjerne ha lagt meg til å sove litt. Du vet jo at doktor Schleicher ga meg de pillene. Sånn at jeg skal klare å sovne.» Alicia sto allerede i døra, hun nølte et øyeblikk, usikker på om den syke datterens velbefinnende ikke burde veie tyngre enn høflighet og konvensjoner. Særlig overfor ektemannens fattige slektninger. Men så seiret oppdragelsens holdning og disiplin over de moderlige anfektelsene. Katharina måtte også lære seg å ta seg sammen. Særlig hun. «Vi skal ikke la måltidet trekke i langdrag, Kitty. Etterpå kan du legge deg nedpå. Jeg sender Maria inn til deg, så går det raskere å skifte. Elisabeth, du tar den brune kjolen med ballongermene. Og deg vil jeg se i den lysegrå, Kitty, den med den lille boleroen og perlemorsknappene, vet du.» «Ja, mamma!» Elisabeth reiste seg motvillig fra stolen og gikk til sitt eget rom. Selvfølgelig skulle Maria hjelpe søsteren med å skifte, mens hun selv måtte klare seg på egen hånd. Maria ville i beste fall komme en rask tur innom for å sette opp håret hennes. Det var jo helt åpenbart at én enkelt kammerpike ikke var nok for tre damer. Særlig siden frøken Jordan allerede var over førti, og motesansen hennes var like antikvarisk som morens. Men hvorfor hisse seg opp? Så snart hun giftet seg, ville hun få sin egen kammerpike. Maria hadde hentet frem kjolen fra skapet allerede og hengt den klar på rommet hennes, hun trengte bare å ta av 30

seg formiddagskjolen og klemme seg inn i det brune monsteret. Et nytt irritasjonsmoment dukket opp. Den brune styggedommen var blitt for trang, hun måtte formelig presse seg inn i den. Egentlig burde hun ha snørt seg strammere, men uten Maria var det helt umulig. Under middagsselskapet i kveld skulle hun bruke den mørkegrønne fløyelskjolen, og da måtte hun snøre korsettet så stramt at hun ble dårlig bare ved tanken. «Nådige frøken? Får jeg sette opp håret Deres i all hast? Nei, se så godt den kjolen kler Dem.» Maria Jordan smilte til henne. Hun var den perfekte kammerpike. Alltid høflig og tilbakeholden, og selv den mest absurde smiger lød troverdig fra hennes munn. Elisabeth trengte bare å kikke i speilet for å se at hun mest av alt lignet en stappet pølse i denne stoffkokongen. Likevel gjorde det henne godt å høre Marias kompliment, å sette seg i malerisk positur på den polstrede skammelen foran speilet og overlate håret i Marias kyndige hender. «Bare sett det opp, helt enkelt. Men til i kveld trenger jeg Dem allerede ved femtiden.» «Selvsagt, nådige frøken. Skal vi ta den brune fløyelssløyfen?» «Nei. Ikke noen sløyfe. Det er fint som det er. Takk, Maria.» «Som De vil, nådige frøken.» I gangen fikk hun øye på Kitty, på vei ned trappa. Lett på foten og alltid litt svevende, som om hun gikk på skyer. Det underlige vesenet drev som regel bare og dagdrømte for seg selv. Men hun var slank, og fortryllende smal, med en silhuett som hentet fra et motemagasin. Dessuten var det helt revnende likegyldig for Kitty hva hun hadde på seg og hvordan håret hennes var satt opp. I stedet hadde hun sagt at hun ville dra til Paris for å lære seg å male. Med staffeli på gata, slik de unge kunstnerne gjorde det der. Moren hadde bevart roen, slik hun alltid gjorde, men faren var blitt sint og hadde kalt Kitty en «utakknemlig, dum gås». Elisabeth fulgte søsteren ned trappa, de tykke teppene 31

på trinnene og i gangen dempet skrittene hennes så Katharina ikke hørte henne. Hun gikk uansett oppslukt av egne tanker. Elisabeth tenkte på at den pene lillesøsteren hennes også skulle sitte til bords under kveldens middag. Familien von Hagemann, morens gode venner, var invitert, og dessuten noen forretningsforbindelser av faren. Hjertet hennes banket hardt. Det kunne være fordi kjolen var altfor stram over brystet. Men grunnen kunne også være at løytnant Klaus von Hagemann, som skulle komme sammen med foreldrene sine i kveld, endelig måtte erklære henne sin kjærlighet. Else åpnet døra til spisesalen for henne, den aldrende stuepiken skulle sikkert servere også. De ville tross alt ikke bry Robert bare for noen fattige slektningers skyld, han skulle opptre i kveld, kledd i livré og hvite hansker. Elisabeth hilste på gjestene med tillært høflighet, og unnskyldte seg for å ha kommet så sent. Hun var den siste, først nå satte de seg til bords, og Else bar inn suppa. Kalvebuljong med egg i. Elisabeth sendte Katharina et skadefro blikk. Hun visste at søsteren ikke kunne fordra buljong og nesten ikke spiste kjøtt heller. «Hvordan går det med deg, kjære Kitty?» spurte tante Helene. «Du ser trøtt ut.» Katharina rørte tankefullt i suppa, og Elisabeth kunne se at øyelokkene allerede var i ferd med å gli ned. «Kitty?» Hun skvatt til og åpnet øynene. «Beklager, tante. Hva sa du?» Moren rynket pannen, og under det gjennomtrengende blikket hennes tok Katharina seg sammen. Hun smilte forlegent. «Jeg sa at du ser trøtt ut, vennen min», gjentok tante Helene tålmodig. «Unnskyld meg, tante, jeg hørte ikke etter. Jeg er bare så trøtt i dag.» «Det var jo det jeg sa», insisterte tante Helene, lettere irritert. 32

Elisabeth bet tappert i seg latteren, og moren trådte til og forklarte at stakkars Katharina nesten ikke hadde sovet i natt. Tante Helene spilte forståelsesfull og kunne varte opp med egne søvnproblemer, som hun kløktig nok begrunnet med bekymringer for familien. Dermed var hun tilbake ved historien om den syke datteren sin og de dyre medisinene. Og legene, det var ikke godt å vite hva man skulle tro om dem. De skrev ut allslags piller og tinkturer, men om en virkelig ble frisk av det eller ei, nei, det kunne bare gudene vite. «Vi må alle bøye oss for Guds vilje», nikket Alicia vennlig. Elisabeth visste at moren mente det oppriktig; en var da kristelig anlagt, en gikk jo til messe hver søndag i St. Ulrich og Afra. «Det er så synd at kjære Johann ikke har tid til å spise sammen med oss», sa tante Helene med høflig beklagelse. «Det kan da ikke være sunt å tilbringe hele dagen der borte på kontoret, uten å spise formiddagsmat.» Elisabeth visste godt at moren også irriterte seg over farens fravær. Det var typisk ham å begrave seg i arbeidet der borte, og overlate de plagsomme slektningene til kona og døtrene. Men Alicia viste selvfølgelig ikke irritasjonen sin utad. I stedet sluttet hun seg til tante Helenes utsagn med et overbevisende sukk, og beklaget ektemannens overdrevne hengivenhet til jobben. Han var jo nærmest gift med fabrikken sin, han dro av sted tidlig på morgenkvisten, og det hendte ofte at han ikke kom tilbake før etter at det var blitt mørkt. Ansvaret hvilte så tungt på skuldrene hans, alle forretningsmessige avgjørelser skulle vurderes grundig, hver eneste feil i produksjonshallene kunne bety slutten for et viktig oppdrag. «Velstand innebærer nå engang uopphørlig aktivitet», sa hun med et megetsigende smil, mens hun så på onkel Gabriel. Han ble rød, for det var lørdag, og han burde egentlig ha vært på kontoret. Sannsynligvis hadde han servert arbeidsgiveren sin en eller annen skrøne. En gang hadde faren sagt at onkel Gabriel var en upålitelig ansatt. Elisabeth hadde sett det komme. Suppeskjeen falt ut av 33

Katharinas hånd, landet med et klask i suppeskålen med kalvebuljong, og det monogramprydete skaftet kom samtidig borti det fulle vinglasset. Glasset veltet, knuste, og vinen rant utover duken. Onkel Gabriel strakte seg raskt frem for å gripe glasset, men ble hengende fast i den fulle suppetallerkenen sin med den stivede mansjetten, så innholdet rant ut i fanget på kona. En hadde sjelden opplevd en så ulykksalig serie av pinligheter. «Else! Hent rene håndklær. Auguste, følg fru Melzer opp på gjesterommet, hun må skifte …» Elisabeth leet ikke en muskel, for måten tante Helene ristet på skjørtet mens Katharina gang på gang ba henne om unnskyldning, var bare så altfor komisk. «Jeg … jeg er fryktelig lei for det, tante Helene. Jeg er så forferdelig klossete. Jeg skal gi deg en av kjolene mine.» Da Auguste åpnet døra til spisesalen for den tilgrisede tanten, lød kokkas stemme helt nede fra kjøkkenet. Fanny Brunnenmayer var så rasende at en kunne høre hvert eneste ord. «Du er virkelig det dummeste jeg noen gang har støtt på. Du er fullstendig ubrukelig. Hellige jomfru Maria, kan det virkelig finnes så mye idioti på ett sted!» Alicia Melzer gjorde tegn til Auguste at hun skulle lukke døra igjen så fort som mulig. «Den nye kjøkkenpiken», sa hun unnskyldende til Gabriel Melzer. «Hun trenger å finne seg til rette i den nye jobben sin.»

Elisabeth kastet et lengselsfullt blikk etter de forlokkende restene av bløtkaka som Robert akkurat bar ut, før han erstattet den med flere kunstferdig arrangerte fruktkurver. «Nok en gang helt utsøkt, ærede fru Melzer», sa bordkavaleren hennes. Klaus von Hagemann bukket lett mot vertinnen der han satt, og hun nikket og smilte til svar. «Jeg tror mor prøver å pønske ut hvordan hun skal lokke til seg den fremragende kokka deres», sa han fornøyd, henvendt til Elisabeth. Elisabeth tygget på en eplebit. Hun nøt å la ham vente på svaret i noen sekunder, kjenne det utålmodige blikket i de blå øynene hans, usikkerheten på hvorvidt spøken hadde falt i god jord. Til slutt smilte hun og svarte at den godeste fru Brunnenmayer hadde jobbet hos dem i mange år. «Hun er en uslepen diamant, Brunnenmayersken vår. Ru og kantete utvendig, men en trofast sjel innvendig», bemerket hun muntert. «Hun ville aldri la familien Melzer i stikken, verken for gull eller grønne skoger.» Han løftet glasset, og mens han tok en slurk rødvin, lot han blikket vandre bort til Katharina et øyeblikk, hun satt fordypet i en samtale med Alfons Bräuer. Den bredskuldrede, kraftige sønnen av en bankmann, ellers en ganske fåmælt type, skravlet i vei som en skjære om alt mulig rart som Katharina fant på. Det var ikke godt å vite om det var vinen og det mektige måltidet som gjorde ham så rødkinnet, men Elisabeth trodde snarere det var Katharinas oppkvik35

kende nærhet som drev blodet opp i den stakkars fyrens kinn, og tullpratet opp i hjernen hans. «Så, da er De heldig», sa Klaus von Hagemann. «Trofasthet er en av de egenskapene en sjelden finner nå om dagen. Og det til tross for at det er en av menneskets aller edleste dyder, er De ikke enig?» Hun skyndet seg å gi ham rett. Absolutt, troskap var en edel dyd, faren hennes pleide å understreke hvor viktig han mente det var at arbeiderne hans var trofaste mot Melzers tøyfabrikk. Med en langsom bevegelse satte Klaus von Hagemann glasset fra seg og tok opp fruktkurven for å holde den frem for henne. Elisabeth forsynte seg pliktskyldigst med en bit appelsin, det var nesten ikke til å holde ut hvor stramt frøken Jordan hadde snørt henne i dag. «Jeg tenkte mer på troskap i rent menneskelig forstand», sa han tankefullt mens han stirret inn i flammene på lysene i en femarmet lysestake av sølv. «Å være trofast mot en venn, for eksempel. Eller foreldrenes troskap til barna. Men fremfor alt den ekteskapelige troskapen.» Elisabeth kjente hjertet hamre mot spilene i korsettet. Nå var øyeblikket kommet. Han skulle våge det. Det var ikke tvil, han så på henne med et sånt alvor, nå kom han til å erklære henne sin kjærlighet. «Et ekteskap, nådige frøken, burde etter min mening bestå av to ingredienser. Av ild og av is. På den ene siden kjærlighetens glødende ild, og på den andre ektefellenes milde utholdenhet og livslange troskap til hverandre.» Det gikk et frydefullt gys gjennom Elisabeth, for nå dristet han seg til å kaste et raskt og litt forlegent blikk mot utringningen hennes. De yppige brystene var den eneste fordelen hun hadde fremfor Katharina. Å, hun skulle nok vite å blåse liv i de flammene han nettopp hadde snakket om. Om han bare kunne komme til saken. «Jeg stoler sånn på Dem, Elisabeth», hørte hun ham si lavt. «Jeg tror tiden er inne for en tilståelse, fra dypet av mitt hjerte …» 36

Hun hadde ikke ventet at denne kvelden skulle ende så lykkelig. Det var selvfølgelig først og fremst morens fortjeneste, ettersom det var hun som hadde valgt bordplasseringen. Alicia Melzer var fast bestemt på å styre barnas skjebner, og Elisabeth hadde for lengst skjønt at morens planer gikk hånd i hånd med hennes egne. Denne vinteren ville Katharina vinne mange hjerter, og etterlate seg en haug av dem knust. Henne om det, Elisabeth følte at hun hadde nådd sine drømmers mål. Så dum hun hadde vært, som hadde trodd på Dorotheas sladder. Klaus von Hagemann hadde ikke hatt øyne for andre enn henne hele kvelden, de hadde pratet og ledd, de hadde utvekslet morsomme og til og med tvetydige kommentarer, og to ganger hadde han berørt hånden hennes. Nå var øyeblikket kommet, og hun holdt pusten. Om de bare hadde sittet litt mer for seg selv; her ved bordet, mellom alle de skravlende gjestene, lød til og med en kjærlighetserklæring mye mindre romantisk enn man som ung jente kunne ha håpet på. «Det finnes øyeblikk i livet der man tror at verden stopper opp, kjære frøken Elisabeth. Jeg opplevde nylig et slikt øyeblikk», fortsatte løytnanten ufortrødent. Akkurat da kom tjeneren Robert rundt med ostebrettet, som var pyntet med vindruer, ananas og kandiserte frukter. «Smak på roqueforten, nådige frøken», hvisket han fortrolig. «Den skal visst være helt utsøkt.» Hun viftet ham bort, og Robert holdt deretter det velfylte brettet frem for løytnanten. Han lot seg ikke be to ganger. Han valgte omhyggelig ut favorittene sine, og ba dessuten om to stykker ananas og en nybakt kringle. Han hadde mistet tråden, så Klaus von Hagemann vendte seg taust mot tallerkenen sin og fikk mer vin i glasset. «De ble avbrutt, løytnant.» «Ja, det er sant», svarte han fraværende. «Hva var det vi snakket om?» «De snakket om et betydningsfullt øyeblikk i livet Deres …» 37

«Absolutt. Men jeg tror ikke dette er den rette anledningen likevel, nådige frøken. Jeg beklager.» Hun var dypt skuffet. Den feigingen gjorde faktisk retrett. Det var Roberts skyld. Han hadde dukket opp med det dumme ostebrettet sitt i det verst tenkelige øyeblikk. Å, hun kunne ha drept ham. «Nå, mine herrer?» hørte hun morens muntre stemme. «Jeg ser dere lengter inn til røyk og tobakk. Ikke la dere stoppe – vi damer skal fint klare å hygge oss, selv uten dere.» «Hør, hør!» ropte bankmann Bräuer, som var ivrig etter å slippe unna konas uavlatelige prat. «Deres ønske er vår lov, kjære fru Melzer!» Herrene reiste seg med verten, Johann Melzer, i spissen. Til og med fader Leutwien, en spinkel mann med tynt hår og briller, sluttet seg til dem. Elisabeth likte ham ikke noe særlig, hun visste ikke helt hvorfor. Kanskje det skyldtes de tykke brilleglassene som fikk øynene hans til å virke knøttsmå, som igjen ga ansiktet et hjelpeløst uttrykk. En gang, da han tok av seg brillene for å pusse dem med lommetørkleet, hadde hun sett at øynene hans var grå og hadde helt vanlig størrelse. Da så han ikke så hjelpeløs ut lenger, snarere som en som visste nøyaktig hva han ville. «Da får vel jeg også gi meg hen til den blå tåken en stund», sa løytnant von Hagemann og reiste seg fra stolen. «Min gamle far ville nok blitt meget overrasket dersom jeg ble sittende igjen hos damene, som eneste hane i kurven.» Det var selvfølgelig umulig å holde ham tilbake. De utvekslet de vanlige høflighetsfrasene, og hun mente å kunne lese oppriktig beklagelse i blikket hans da han gikk ut av rommet. Ritualet gikk sin vante gang. Robert var borte hos Alicia Melzer for å informere den nådige fruen om at det var servert i rommet ved siden av. Nå skulle damene begi seg inn i den røde salongen, et rom moren hadde fått innredet etter egne skisser. Silketapetet med kineserier på hadde alene kostet en formue. Møblene i Ludvig XV-stil var laget 38

i Frankrike, og selvfølgelig dekorert med ekte bladgull. Der inne fikk damene som vanlig servert kaffe, med konfekt og konditorkaker til. Elisabeth fikk en idé. Det var bare en mulighet, men den var lovende. Hun reiste seg, smilte til moren og gikk ut av spisesalen. Ingen ville reagere på at hun gikk bort til den røde salongen, tvert imot, hun gikk bare i forveien, de andre damene ville følge etter. Men ikke med det samme. Hun hadde et lite forsprang, stort nok til å gå bort til herrenes salong for å spørre etter en bok, og be Klaus von Hagemann om å ta den med bort til den røde salongen for henne. Det var ingenting som talte imot det, for der antok de jo at de kaffedrikkende damene befant seg. Dersom alt gikk etter den kløktige planen hennes, ville hun få en liten stund alene sammen med løytnanten i den røde salongen. Men om han lot denne anledningen gå fra seg, var det ikke mer hun kunne gjøre for å hjelpe ham. Hun skyndet seg gjennom den lange gangen, glad for det tykke teppet som dempet skrittene hennes. Herrenes salong lå i den andre enden av gangen, hun måtte være rask, og samtidig passe på at hun ikke ble altfor andpusten, siden hun var snørt så stramt. Hvilken bok skulle hun velge? En som var lett å finne, helst en roman, kanskje Robinson, den var uskyldig, og den sto lett tilgjengelig i midterste hylle i bokskapet med glassdø… «Aldri i mitt liv har jeg ment noe så alvorlig, nådige frøken …» Det var løytnantens stemme. Eller var det bare noe hun hadde innbilt seg? Elisabeth ble stående midt i gangen, hun hev etter pusten, men hørte ikke annet enn sine egne raske hjerteslag. «Ler De av meg, Katharina? Hvordan kan De være så grusom? Her legger jeg mitt hjerte, ja hele min eksistens, for Deres føtter, og De ler …» En iskald klo klemte til i Elisabeths bryst. Det var stemmen hans, uten tvil, og den kom fra den røde salongen. Hvorfor hadde hun ikke sett at Katharina gikk fra spisesa39

len? Skjelvende sto hun der, lent mot en utskåren kommode, ivrig etter å høre mer. Mer av det som beseglet hennes egen ulykke. Som stakk en dødelig dolk i hjertet hennes. «Det kom over meg som en ildebrann, Katharina. Et lyn, det traff meg som fra skyfri himmel. Jeg må fortelle Dem det, ellers dør jeg …» Han uttalte de tre ordene hun så lenge hadde håpet å høre. Uttalte dem til og med flere ganger, som om den han snakket til, var døv. «Jeg elsker Dem. Jeg elsker Dem grenseløst, Katharina.» Svarte hun? Lo hun av ham? Vegret hun seg? Ville hun ha seg frabedt den slags frekke bekjennelser? Elisabeth hørte ingenting av den sorten. I stedet nådde løytnantens opphissede, hese stemme ut til henne. «De må bli min!» Elisabeth kjente noe varmt på kinnene. Merkelig, for hele kroppen hennes var kald og stiv, men fra øynene rant det varme tårer som banet seg vei nedover de pudrete kinnene, etterlot seg stygge striper og laget flekker på kjolen hennes. «De trenger ikke å svare meg nå, Katharina. Jeg venter tålmodig til De har tenkt Dem om og diskutert frieriet med foreldrene Deres. Men jeg ber Dem – ikke glem at jeg venter på dommen i hengiven kjærlighet …» Hun holdt det ikke ut lenger. Elisabeth Melzer var ikke den som krøp inn i musehullet sitt for å gjemme seg etter en slik ørefik. Med håndbaken tørket hun seg på kinnene, snufset hardt og glattet over håret. Så rev hun opp døra til salongen. Så latterlig det var. Der satt Kitty i en av de utskårne lenestolene, mens løytnanten knelte på teppet foran henne. «Å, der er du, Kitty!» utbrøt hun. «Jeg har lett etter deg overalt.» Von Hagemann reiste seg raskt, bukket lett, og gikk forbi henne og ut av rommet. Elisabeth lot som om han ikke fantes.

«Slukk lyset øyeblikkelig! Legg deg ned. Du kan kle av deg i mørket også.» Marie var dødstrøtt. Etter å ha gått feil to ganger, hadde hun endelig funnet det rette rommet. Først hadde hun vært inne hos Auguste og Else, deretter på et kott, hvor kasser og store kofferter sto stablet ved siden av utslitte møbler. Nå var hun endelig kommet til rett sted, for til tross for nattkysen var det lett å kjenne igjen frøken Jordan på den spisse nesa. «Er du døv? Slukk lyset. Øyeblikkelig!» Det hadde Marie ingen planer om. Hun lyste rundt seg i fred og ro inne på det lille rommet, så på de to kommodene, skapet de måtte dele, sengen som var ment for henne. Det var enkle møbler, sterke og solide, laget til bruk for tjenerskapet. Gulvet var av treplanker, og foran begge sengene lå en fargerik fillerye. Det var flott. Aldri før hadde hun opplevd en sånn luksus. Dessuten lå det en bunke med kritthvitt undertøy på sengen hennes: trøyer, underbukser med blonder på, sokker og til og med noen lange ullstrømper. Et par skinnsko som riktignok var brukt, men fortsatt gode. Tre kjoler, én av bomull, den andre av flanell og den tredje til og med av varmt ullstoff. Og dessuten forklær. Men ikke de pene, hvite forklærne med blondekant som stuepikene brukte, dessverre. Hennes forklær var firkantede duker av grovt stoff, gode til det skitne kjøkkenarbeidet. «Kan du ikke beglo klærne dine i morgen tidlig?» glefset 41

frøken Jordan og løftet litt på hodet. Hun hadde ikke bare en spiss nese, haken var også et dugelig stikkvåpen. Jo, rommet var vidunderlig, det eneste som forstyrret henne var det giftige kvinnemennesket. Så synd at en aldri kunne ha det skikkelig behagelig her i livet. Det var alltid en hake et eller annet sted. «Jeg legger dem bort på kommoden. Så rydder jeg dem på plass i morgen. Er det et toalett her?» Frøken Jordan himlet med øynene og stønnet. «I enden av gangen. Og slukk lampen når du kommer tilbake. Klokka halv seks er natten over.» «Jeg skal slukke lampen når jeg er kommet meg i seng.» Hva var det gamla innbilte seg? At hun skulle snuble rundt på et ukjent rom i mørket? Bare for å unngå å forstyrre damen i skjønnhetssøvnen? Hun skulle få seg noe å tenke på. Hvis hun trodde at hun kunne kommandere Marie rundt her oppe også, så tok hun feil. Det var mange som hadde prøvd seg på det, men ingen som hadde klart det. Ikke i det siste, i hvert fall. Før i tiden, så. Før i tiden måtte hun finne seg i mange fæle ting. Men det var over. Nå tok hun det hun hadde krav på. Ikke mer, men heller ikke mindre. Ute i gangen var det kaldt. Hun trakk sjalet tettere rundt seg og gikk bortover korridoren til hun fant riktig dør. Gulvet knirket selvfølgelig noe fryktelig, det hørtes ut som om et helt regiment marsjerte bortover mot toalettet. Døra satt fast, og hun trodde først at noen var kommet henne i forkjøpet. Så dristet hun seg til å gi den et hardt puff, og holdt på å slå lampen i veggen. Selve toalettet var heldigvis av fint porselen, og ved siden av sto en blikkbøtte med vann til å skylle ned. Bare dosetet av tre var slitt, og burde ha fått seg et nytt strøk med maling. Hun fniste. Hun likte tanken på frøken Jordan som satte seg på den nymalte doringen. Det bråkte skikkelig da hun skylte ned. Den som sov på rommet ved siden av toalettet, måtte ha et godt sovehjerte. Døra lot hun stå på gløtt, for alle forsøk på å lukke den ville 42

ha hørtes ut som et jordskjelv. Da hun skyndet seg tilbake, hørte hun lav knirking. Forskrekket ble hun stående, hun løftet lampen. Noen måtte ha åpnet en dør. «Fanden ta deg», hveste en sint stemme. «Først vil du hver eneste natt, så er jeg plutselig fullstendig avskrevet.» Marie så en skyggeaktig skikkelse i lang nattkjole. Auguste? Hadde hun ikke ligget i sengen sin i sted? «Jeg beklager …» Det der kunne bare være stemmen til Robert. Marie hadde erfaring nok til å vite hva som foregikk. De hadde hatt noe på gang, og nå var det nok over. I hvert fall for Roberts del. Stakkars Auguste. «Du beklager?» glefset Auguste mot ham. «Du trenger ikke beklage, Robert Scherer. Det er deg en burde beklage. Tror du ikke alle har skjønt hva det er med deg? Siden den nådige frøkna kom tilbake fra internatet, er blikket ditt blitt helt glassaktig. Din dumme tosk. Din håpløse tulling!» «Hold opp. Gå vekk!» «Du kommer til å ende på fattighuset. Eller i fengsel. De kan bare henge deg, jeg kommer ikke til å løfte en finger for å hjelpe deg!» Marie skjønte at hun måtte komme seg vekk så fort som mulig. I hvert fall før den rasende Auguste oppdaget hvem det var som sto der i gangen med en lampe i hånden. Hvor var nå døra til rommet hennes? Det måtte være nummer fire eller fem på høyre side. Hun listet seg gjennom gangen og trykket ned dørhåndtaket. Med et sukk av lettelse fikk hun øye på den spisse haken og nattkysen til frøken Jordan, og lukket døra raskt bak seg. «Neste gang bruker du nattpotta», bemerket frøken Jordan. «Så uforskammet, tenk å vekke halve huset!» Marie var for trøtt til å svare. Egentlig ville hun heller ha kledd av seg i mørket, fordi hun ikke likte når noen glodde på henne. Men nå lot hun med vilje lampen brenne helt til hun var under dyna. Himmelsk! En ekte dunpute under hodet. Og madrassen var tjukk og myk, den ga etter når en beveget seg. Et ullteppe hadde hun, og til og med en dyne. 43

Dyna var riktignok tung som bly. Men likevel, hun hadde aldri ligget så behagelig før. «Slokk lyset!» Marie var så begeistret for sengen sin at hun blåste ut lyset uten mer om og men. Så synd at de måtte opp så tidlig. I denne sengen kunne hun ha ligget i dagevis. Sovet og drømt. Strukket seg dovent og rettet på den myke puta. Lest en roman. I fred og ro, ikke i smug under dyna som på barnehjemmet. Hun kunne ha spist et rundstykke og drukket kaffe med melk. Bare ligget der, kjent på varmen, stirret i taket og tenkt på noe fint. Hun lå på rygg, strakte seg og sukket tilfreds. Her i fjerde etasje sov altså tjenerne. Auguste og Else, frøken Schmalzler, kokka Fanny Brunnenmayer og hustjeneren Robert. Han hadde nok et rom for seg selv. Tro om kokka også kunne nyte en slik luksus? Godt mulig, det var ikke sannsynlig at frøken Schmalzler delte rom med noen. Hvorfor fikk hun ikke sove? Auguste hadde sagt at Marie i morgen tidlig skulle tenne i alle ovnene sammen med henne. Da kunne hun endelig få se de fine rommene, biblioteket, salongene, spisesalene og alt det andre. Om det så bare var for en liten stund. Så heldig familien Melzer var. De var rike, de eide en kjempestor fabrikk og en villa. Nedenunder hadde de sikkert bad med rennende varmt og kaldt vann, et forgylt badekar, og vannklosett av hvitt porselen med gullsete. De trengte ikke å bekymre seg for om pengene ville rekke til middag i morgen, eller om de hadde varme klær og støvler til vinteren. Og midt oppi all overfloden hadde den gode Gud gitt dem to vakre og veloppdragne døtre og en klok sønn. Det var den unge mannen som hadde sittet i bilen i morges. Nå visste hun at han het Paul og studerte i München. Han var kjekk, han lignet overhodet ikke på de oppstasete unge mennene hun hadde møtt i byen. Så synd at han virket så arrogant og hånlig. Familien Melzer hadde lykken med seg. Var det virkelig sånn at rikdom og visdom, skjønnhet og fremgang hørte 44

sammen her i livet? At den gode Gud bare delte ut sånt i bolker, eller ikke i det hele tatt? I samme øyeblikk kjente hun noe som dirret. Det var noe nede i tredje etasje som hadde veltet. Deretter hørte hun en lyd som fra en fresende katt. Mjauing og knurring, en lys lyd som fikk rutene til å dirre. Stemmer. Jentestemmer. Å, hun kjente til de opphissete hvinene, det lyse, hjelpeløse raseriet. På barnehjemmet hadde det stadig vært krangling mellom jentene, der hadde mye lidenskap og fortvilelse kommet til uttrykk, med klær som ble spjæret, håndfuller av hår som ble revet ut, og tenner og negler som laget stygge sår. Hun holdt pusten og lyttet. Nei, det var ikke Auguste, og heller ikke Else. Det kom nedenfra. Fra der hvor de to frøknene hadde rommene sine. Det var de veloppdragne damene som kranglet. De sloss og skjelte, akkurat som jentene på barnehjemmet. «Hellige jomfru Maria», mumlet frøken Jordan, som hadde våknet av lydene. «Bare fruen ikke river meg ut av sengen nå.» Men ingenting hendte. Etter en stund stilnet bråket, og Jordans vanlige snorking tok til igjen. Marie smilte idet hun gled inn i drømmeland.