Den evige gartner av John Le Carré

JOHN LE CARRÉ

Den evige gartner

John Le Carré Originalens tittel: The Constant Gardener Oversatt av Isak Rogde Opprinnelig utgave: Copyright © 2001 by David Cornwell Published by agreement With Leonhardt & Høier Literary Agency aps, Copenhagen Norsk utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS, 2001 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-41934-9 1. utgave, 1. opplag, 2013 Omslagsillustrasjon: Foto av Christine Rodin Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Oversetters anmerkning I John le Carrés engelske originaltekst har de ikke-britiske personene i varierende grad en tendens til å snakke stivt, kunstig og til dels gebrokkent. Jeg har antydningsvis latt dem gjøre det samme på norsk. Den britiske utenrikstjenesten har et sterkt særpreg og atskiller seg fra andre lands tilsvarende, også den norske. I oversettelsen har jeg valgt å fremheve det spesifikt britiske når det gjelder instanser, titler, rangordning og lignende, der jeg har funnet det naturlig, i stedet for å fornorske den britiske virkeligheten for mye.

Isak Rogde

Til Yvette Pierpaoli som levde og døde og brydde seg

«Å, et menneske bør strekke seg lenger enn sitt grep, hva skulle himmelen ellers være til for?» «andrea del sart» av robert browning

KAPITTEL 1 Nyheten slo ned i Storbritannias høykommissariat i Nairobi klokken halv ti en mandag morgen. Den traff Sandy Woodrow som en kule. Han tok imot den med stiv hake og fremskutt brystkasse – rett gjennom sitt splittede engelske hjerte.

Stående. Så pass husket han etterpå. Han stod, og det pep i interntelefonen. Han hørte pipelyden, så han rettet seg opp, strakte seg ned, grep telefonrøret og sa: «Woodrow.» Eller kanskje: «Woodrow her.» Og han bjeffet navnet sitt så absolutt – det var han sikker på at han husket. Stemmen hans tilhørte liksom en annen og virket gretten: «Woodrow her.»

Det var hans eget fullkomment anstendige navn, men uten det formildende kallenavnet Sandy, slengt ut som om han hatet det, for høykommissærens sedvanlige bønnemøte var fastsatt til nøyaktig en halv time senere med Woodrow i egenskap av kansellisjef med en rolle som ordstyrer for en gjeng primadonnaer med særinteresser, mennesker som hver enkelt ønsket seg høykommissærens hjerte og sinn i enebesittelse.

Kort sagt bare enda en jævlig mandag i slutten av januar, den heteste årstiden i Nairobi, en tid med støv og vannmangel, brunt gress, såre øyne og hete skutt opp fra byens fortau – og jakarandaer som i likhet med alle andre ventet på langvarig regn.

Hvorfor han stod, var et spørsmål han aldri fant svar på.

Egentlig skulle han ha sittet krumbøyd over skrivebordet og fingret med tastaturet mens han ivrig så igjennom retningslinjer fra London og innkomne meldinger fra andre afrikanske legasjoner. I stedet stod han foran skrivebordet og utførte en eller annen livsviktig handling – kanskje å rette på fotogra7

fiet av sin kone, Gloria, og de to små sønnene deres, tatt i fjor sommer mens familien var på ferie i hjemlandet. Høykommissariatets bygning lå i en skråning, og den konstante landsenkningen var nok til at bildene ble skjeve etter en helg på egen hånd.

Eller kanskje han hadde drevet og sprøytet myggspray mot et eller annet kenyansk insekt som ikke engang diplomater har immunitet mot. Det hadde vært en epidemi med «Nairobis øye» noen måneder tidligere – fluer som kunne føre til byller og blemmer og til og med gjøre deg blind bare du kom til å klemme dem flate og gni dem utover huden. Han hadde drevet og sprøytet, hørte telefonen ringe, satte boksen på skrivebordet og grep røret. Dette var også mulig, for et eller annet sted i hukommelsen etterpå var det et fargebilde av en rød boks med insektmiddel på ut-skuffen på skrivebordet. Altså: «Woodrow her,» og telefonrøret klistret til øret. «Å, Sandy, det er Mike Mildren. God morgen. Er du tilfeldigvis alene?»

Den skinnende, overvektige tjuefire år gamle Mildren, høykommissærens personlige sekretær med Essex-aksent, fersk fra England på sin første utenlandspostering – og forutsigelig nok kjent blant det yngre personalet som Mildred.

Ja, innrømmet Woodrow, han var alene. Hvordan det?

«Det har skjedd noe, dessverre, Sandy. Jeg lurte faktisk på om jeg kunne stikke innom et øyeblikk.»

«Kan det ikke vente til etter møtet?»

«Vel, det tror jeg faktisk ikke – nei, det kan det ikke,» svarte Mildren med større og større overbevisning etter hvert som han snakket. «Det gjelder Tessa Quayle, Sandy.»

En annen Woodrow nå, med garden oppe og med nervene i helspenn. «Hva med henne?» spurte han. Tonen var bevisst uengasjert mens tankene fløy til alle kanter. Å, Tessa. Å, herregud. Hva har du gjort nå?

«Nairobi-politiet sier at hun er drept,» sa Mildren som om det var noe han sa hver dag.

«Sludder,» snerret Woodrow før han hadde gitt seg tid til å tenke seg om. «Ikke tull sånn. Hvor? Når?»

«Ved Turkanasjøen. Østbredden. I helgen. De er temme8

lig diplomatiske med detaljene. I bilen hennes. Ifølge dem en ulykke,» tilføyde han unnskyldende. «Jeg fikk en følelse av at de prøve å skåne følelsene våre.»

«Bilen til hvem?» spurte Woodrow vilt – i kamp nå mot hele den sinnssvake ideen – hvem, hvordan, hvor og de andre tankene hans ble trykt ned, ned, ned, og alle de hemmelige minnene om henne ble redigert bort i raseri og erstattet med det stekende månelandskapet ved Turkana slik han husket det fra en reise et halvt år tidligere i selskap med en uplettet militærattasjé. «Bli der du er. Jeg kommer opp. Og ikke si noe til noen. Hører du?»

Mekanisk la Woodrow på, gikk rundt skrivebordet, tok jakken fra stolryggen og trakk den på seg, erme for erme. Han ville normalt ikke tatt på seg jakken bare for å gå ovenpå.

Jakke var ikke obligatorisk på mandagsmøtene og slett ikke i en prat med Mildren på det private kontoret. Men fagmannen i Woodrow sa ham at han stod overfor en lang reise. På vei opp trappen klarte han likevel med et oppbud av viljestyrke å gå tilbake til sitt fremste prinsipp når en krise demret i horisonten, nemlig å forsikre seg selv slik han nettopp hadde forsikret Mildren om at det hele bare var sludder. Til støtte for dette gravde han fram det sensasjonelle tilfellet med en ung engelsk kvinne som var blitt hakket i stykker i den afrikanske bushen ti år tidligere. Det er en syk skrøne, selvfølgelig. En reprise i en eller annens sinnsforvirrede fantasi. En vill afrikansk purk forlatt i ørkenen og halvtullete av hangi i et forsøk på å spe på den magre lønnen han ikke hadde fått utbetalt på seks måneder.

Den nylig ferdigstilte bygningen han gikk opp gjennom, var spartansk og velformet. Han likte stilen, kanskje fordi den ytre sett passet til hans egen. Med sitt pent avtegnede bygningskompleks, med kantinen, butikken, bensinpumpen og de rene, dempede korridorene gav den et inntrykk av solid selvforsynthet. Woodrow hadde etter alt å dømme de samme solide egenskapene. Han var førti og lykkelig gift med Gloria – eller hvis han ikke var det, gikk han ut fra at han var den eneste som visste det. Han var kansellisjef, og det var slett ikke utenkelig at han ved sin neste postering ville få sin egen 9

beskjedne legasjon og derfra gå videre gjennom mindre beskjedne utenriksstasjoner til riddertittelen – et mål han selv naturligvis ikke tilla noen betydning, men det ville vært hyggelig for Gloria. Han hadde litt av soldaten i seg, men så var han jo også sønn av en offiser. I sine sytten år i Hennes Majestets utenrikstjeneste hadde han ført flagget på et halvt dusin britiske stasjoner i utlandet. Likevel hadde det farlige, råtnende, utplyndrede, bankerotte og en gang britiske Kenya vekket ham mer enn de fleste andre land, skjønt hvor mye av dette som skyldtes Tessa, våget han ikke å spørre seg selv om.

«Javel,» sa han aggressivt til Mildren etter å ha lukket døren bak seg og vridd rundt klinken.

Mildren hadde permanent trutmunn. Der han satt bak skrivebordet sitt, så han ut som en slem, fet gutt som nektet å spise opp grøten sin.

«Hun bodde på Oasis,» sa han.

«Hvilket Oasis? Snakk presist hvis du kan.»

Men Mildren var ikke så lett å vippe av pinnen som hans alder og rang kunne få Woodrow til å tro. Han hadde tatt stenografiske notater som han nå konsulterte før han sa noe. Må vel være det de lærer dem nå for tiden, tenkte Woodrow med forakt. Hvordan skulle ellers Mildren, en oppkomling fra en elvemunning, finne tid til å lære stenografi?

«Det ligger et pensjonat på østbredden av Turkanasjøen.

I sørenden,» kunngjorde Mildren med blikket festet på notisblokken. «Det heter Oasis. Tessa overnattet der og startet neste morgen i en firehjulstrekker som pensjonatets eier hadde skaffet til veie. Hun sa hun ville se sivilisasjonens vugge tre hundre kilometer lenger nord. Leakey-feltet.» Så rettet han på seg selv: «Richard Leakeys utgravingsfelt. I Sibiloi nasjonalpark.»

«Alene?»

«Wolfgang skaffet henne en sjåfør. Liket av ham ligger i firehjulstrekkeren sammen med hennes.»

«Wolfgang?»

«Eieren av pensjonatet. Etternavnet kommer etter hvert.

Alle kaller ham bare Wolfgang. Han er tydeligvis tysk. Litt av en type. Ifølge politiet ble sjåføren myrdet på brutalt vis.»

10

«Hvordan da?»

«Halshogd. Borte.»

«Hvem er borte? Du sa jo at han lå i bilen sammen med henne.»

«Hodet er borte.»

Det kunne jeg vel gjettet selv, ikke sant? «Hvordan skal Tessa ha dødd?»

«Ved et uhell. Det er det eneste de sier.»

«Ble hun ranet?»

«Ikke ifølge politiet.»

Fraværet av tyveri sammen med drapet på sjåføren satte fart i Woodrows fantasi. «Fortell det nøyaktig slik du har det der,» beordret han.

Mildren hvilte hodet i håndflatene mens han igjen konsulterte stenografien sin. «Ni-tjueni flybårent personell fra Nairobi politikammer med spørsmål om å få treffe høykommissæren,» deklamerte han. «Jeg forklarte at hans eksellense var i byen for å oppsøke diverse departementer og skulle være tilbake senest klokken ti. En vakthavende offiser som virket effektiv, navn oppgitt. Han sa det skulle komme rapporter fra Lodwar …»

«Lodwar? Det er jo milevis unna Turkana!»

«Det er nærmeste politistasjon,» bemerket Mildren. «En firehjulstrekker tilhørende Oasis Lodge i Turkana ble funnet etterlatt på østsiden av innsjøen, like før Alia Bay i retning Leakeys utgravinger. Likene var minst trettiseks timer gamle.

Den ene døde var en hvit kvinne, dødsårsak ukjent, én hodeløs afrikaner, identifisert som sjåføren Noah, gift, fire barn.

En Mephisto safaristøvel, størrelse førti. Én blå bushjakke, størrelse XL, med blodflekker, funnet på gulvet i bilen. Kvinnen i midten eller slutten av tjueårene, mørkhåret, én gullring på venstre hånds langfinger. Ett gullhalsbånd på gulvet i bilen.»

Det halsbåndet du har på deg, hørte Woodrow seg selv si tilgjort utfordrende mens de danset.

Moren min fikk det av bestemoren min, sa hun. Jeg går med det til alt, selv om det er usynlig.

I sengen også?

11

Kommer an på.

«Hvem var det som fant dem?» spurte Woodrow.

«Wolfgang. Han kalte opp politiet over radioen og kontoret sitt her i Nairobi. Også over radioen. Det er ikke telefon på Oasis.»

«Hvis sjåføren manglet hode, hvordan kunne de da vite at det var han som var sjåføren?»

«Han hadde en knust arm. Det var derfor han begynte som sjåfør. Wolfgang så Tessa kjøre av gårde sammen med Noah klokken halv seks lørdag i selskap med Arnold Bluhm. Det var siste gang han så dem i live.»

Han siterte fremdeles notatene sine, og om han ikke gjorde det, lot han som om. Han hadde fremdeles hodet i hendene og virket fast bestemt på å ha det der, for det var en trassig stivhet i skuldrene hans.

«Ta det en gang til,» kommanderte Woodrow etter en kort pause.

«Tessa var i følge med Arnold Bluhm. De sjekket inn på Oasis Lodge sammen, overnattet der fredag natt og startet i Noahs jeep klokken halv seks neste morgen,» gjentok Mildren tålmodig. «Liket av Bluhm var ikke i firehjulstrekkeren, og det fantes ikke spor av ham. Eller ingen er meldt foreløpig.

Lodwar-politiet og den flybårne gruppen er på åstedet, men Nairobi politikammer vil vite om vi vil betale for et helikopter.»

«Hvor er likene nå?» Woodrow var sin soldatfar opp av dage, tørr og praktisk.

«Ikke kjent. Politiet ville at Oasis skulle huse dem, men Wolfgang nektet. Han sa at både personalet hans og gjestene i så fall ville dra.» Nøling. «Hun sjekket inn som Tessa Abbott.»

«Abbott?»

«Pikenavnet hennes. ’Tessa Abbott, postboksadresse i Nairobi.’ Vår. Vi har ikke noen Abbott, så jeg kjørte navnet gjennom arkivene våre og fant Quayle, født Abbott, Tessa. Så vidt jeg skjønner er det det navnet hun bruker i bistandsarbeidet.» Han studerte det siste notatarket sitt. «Jeg har prøvd å få tak i høykommissæren, men han er rundt i departemen12

tene, og det er rushtid,» sa han. Med dette mente han: Dette er president Mois moderne Nairobi, hvor en lokal telefonsamtale begynner med en halvtimes Beklager, alle våre linjer er opptatt, vennligst prøv senere gjentatt utrettelig av en selvtilfreds, middelaldrende kvinne.

Woodrow stod allerede ved døren. «Og du har ikke sagt noe til noen?»

«Ikke en sjel.»

«Har politiet gjort det?»

«De svarer nei. Men de kan ikke snakke på vegne av Lodwar, og jeg tipper de ikke kan svare for seg selv heller.» «Og Justin har ikke hørt noe så vidt du vet?»

«Korrekt.»

«Hvor er han?»

«På kontoret, går jeg ut fra.»

«Hold ham der.»

«Han kom tidlig. Det er det han pleier når Tessa er i felten.

Vil du at jeg skal avlyse møtet?»

«Vent.»

Woodrow var nå klar over – om han ikke hadde vært det før – at han hadde en skandale med styrke tolv på nakken, i tillegg til en tragedie. Han løp opp en trapp merket KUN AUTORISERT PERSONALE og kom inn i en halvmørk gang som førte til en stengt ståldør med kikkhull og ringeklokke. Et kamera skannet ham mens han trykte på knappen. Døren ble åpnet av en senete, rødhåret kvinne i dongeribukse og blomstret bluse.

Sheila, nummer to hos dem, swahilitalende, tenkte han mekanisk.

«Hvor er Tim?» spurte han.

Sheila trykte på en knapp og snakket inn i en boks. «Sandy er her og har det travelt.»

«Hold linjen i ett minutt,» ropte en rungende mannsstemme. Det gjorde de.

«Kysten er nå fullstendig klar,» meldte den samme stemmen idet en ny dør gikk opp.

Sheila gikk til side, og Woodrow strenet forbi henne inn i rommet. Tim Donohue, den én-nittifem høye stasjonssjefen ruvet foran skrivebordet sitt. Han hadde sikkert ryddet det, 13

for det var ikke et papirark i sikte. Donohue virket enda sykere enn vanlig. Woodrows kone, Gloria, insisterte på at han var døende. Innsunkne, fargeløse kinn. Hele reder av smuldrende hud under de nedslåtte, gule øynene. Den hengende barten pekende nedover i komisk fortvilelse.

«Sandy. Morn. Hva kan jeg stå til tjeneste med?» ropte han og tittet ned på Woodrow gjennom de bifokale brillene og med et smil som på et dødningehode.

Han kommer altfor nær, husket Woodrow. Han flyr inn over ditt territorium og avskjærer signalene før du har sendt dem ut. «Det ser ut til at Tessa Quayle er blitt drept et sted i nærheten av Turkanasjøen,» sa han med en hevntørst trang til å sjokkere. «Et sted som heter Oasis Lodge. Jeg må snakke med eieren over radio.»

Det er slik de er opplært, tenkte han. Regel nummer én: Vis aldri følelser, hvis du har noen. Sheilas fregnete trekk, stivfrosne i tankefull avvisning. Tim Donohue fremdeles med det tåpelige fliret – men det fliret hadde ikke betydd noe i utgangspunktet heller.

«Blitt hva for noe, gamle venn? Si det en gang til.»

«Drept. Metode ukjent, eller politiet vil ikke si noe. Sjåføren i jeepen hennes fikk hodet kappet av. Det er historien.»

«Drept og bestjålet?»

«Bare drept.»

«Ved Turkanasjøen?»

«Ja.» «Hva i himmelens navn hadde hun der å gjøre?»

«Aner ikke. Skulle visstnok til Leakey-utgravingene.»

«Vet Justin det?»

«Ikke ennå.»

«Er noen andre vi kjenner, innblandet?»

«Det er en av de tingene jeg prøver å finne ut.»

Donohue førte an til et lydtett kommunikasjonsavlukke som Woodrow ikke hadde sett før. Fargerike telefoner med spalte for kodebrikker. En telefaks på noe som lignet et oljefat. En radio bestående av stiplede, grønne metallkasser. En hjemmetrykket manual lå oppå dem. Så det er slik spionene våre hvisker til hverandre innenfra bygningene våre, tenkte 14

han. Overflaten eller underverdenen? Det visste han ikke. Donohue satte seg ved radioen, studerte manualen og fomlet med knottene med bleke, skjelvende fingre mens han intonerte: «ZNB 85, ZNB 85 kaller TKA 60.» Som en helt i en krigsfilm.

«TKA 60, hører du meg? Over. Oasis, hører du meg, Oasis?

Over.»

En salve av spraking ble etterfulgt av et utfordrende: «Oasis her. Klart og tydelig, mister. Hvem er du? Over.» Med forsoffen tysk aksent.

«Oasis, dette er Storbritannias høykommissariat i Nairobi.

Du får Sandy Woodrow på linjen, over.»

Woodrow støttet seg med begge hender på Donohues skrivebord for å komme nærmest mulig mikrofonen.

«Dette er Woodrow, sjef for kanselliet. Snakker jeg med Wolfgang? Over.»

«Kansleri slik som hadde Hitler?»

«Politisk avdeling. Over.»

«OK, Mr. Kansleri, dette er Wolfgang. Hva er spørsmålet ditt? Over.»

«Jeg vil gjerne at du er så vennlig å beskrive med dine egne ord den kvinnen som sjekket inn hos dere som Miss Tessa Abbott. Det stemmer, ikke sant? At det var det hun skrev?

Over.»

«Javisst. Tessa.»

«Hvordan så hun ut? Over.»

«Mørkt hår, ingen sminke, slutten av tjueårene, ikke britisk. Ikke som jeg ser det. Sørtysk, østerriksk eller italiensk.

Jeg er hotellinnehaver. Jeg ser på folk. Og vakker. Jeg er mann også. Sexy som et dyr, slik hun beveger seg. Og klær som man kunne blåse av henne. Høres det ut som din Abbott eller en annen? Over.»

Donohues hode var noen tommer fra Woodrows. Sheila stod på den andre siden av ham. Alle tre stirret på mikrofonen.

«Ja, det lyder som Miss Abbott. Kan du fortelle når hun bestilte rom i hotellet ditt og hvordan? Jeg tror du har et kontor i Nairobi. Over.»

«Hun gjorde ikke det.»

15

«Unnskyld?»

«Det var doktor Bluhm som bestilte rommet. To personer, to hytter like ved bassenget, én natt. Vi har bare én hytte ledig, sier jeg til ham. OK, han tar den. Litt av en fyr. Jøss. Alle ser på dem. Gjestene, personalet. Én vakker, hvit kvinne og én smellvakker afrikansk doktor. Det er et flott syn. Over.»

«Hvor mange rom er det i en hytte?» spurte Woodrow i et svakt håp om å avverge skandalen som stirret ham i ansiktet.

«Ett soverom med to enkeltsenger, ikke for harde, men fjærende og gode. En stue. Alle registrerer seg her. Ingen falske navn, sier jeg til dem. Hvis folk forsvinner, må jeg vite hvem de er. Så det er det hun heter, altså? Abbott? Over.»

«Det er pikenavnet hennes. Postboksnummeret hun oppgav, tilhører høykommissariatet. Over.»

«Hvor er mannen hennes?»

«Her i Nairobi.»

«Jøss.»

«Når var det Bluhm bestilte hytta? Over.»

«På torsdag. Torsdag kveld. Tar radiokontakt for meg fra Loki. Sier de tenker dra ved daggry fredag. Loki, altså Lokichoggio. Ved nordgrensen. Senter for bistandsorganisasjonene for Sør-Sudan. Over.»

«Jeg vet hvor Lokichoggio er. Sa de hva de skulle der?»

«Bistandsgreier. Bluhm er i bistandsbransjen, ikke sant? Bare slik du kommer til Loki. Jobber for en belgisk organisasjon, sa han til meg. Over.»

«Så han bestilte fra Loki, og de drog fra Loki tidlig fredag morgen? Over.»

«Han sier at de regner med å nå vestsiden av innsjøen ved middagstid. Vil at jeg skal ordne en båt for å ta dem over sjøen til Oasis. ’Hør her,’ sier jeg til ham. ’Fra Lokichoggio til Turkana, det er en nifs tur. Best du kjører sammen med en matkonvoi. Åsene kryr av banditter og stammer som stjeler hverandres kveg, hvilket er normalt, bortsett fra at i gamle dager hadde de spyd, men nå har de AK 47.’ Han ler. Sier han kan takle det. Og det kan han. De kommer fram uten problemer. Over.»

16

«Så de sjekker inn og undertegner. Hva så? Over.»

«Bluhm sier at de vil ha en jeep og en sjåfør for å kjøre til Leakey-feltet ved daggry neste morgen. Ikke spør meg hvorfor han ikke nevnte det da han bestilte hytta, og jeg spurte ham ikke. Kanskje de bestemte det på flekken. Kanskje de ikke liker å diskutere planene sine på radioen. ’OK,’sier jeg. ’Dere er heldige. Dere kan få Noah.’ Bluhm er fornøyd med det. Og hun er fornøyd. De spaserer i hagen, svømmer sammen, sitter sammen i baren, spiser sammen, sier god natt til alle og går til hytta. Om morgenen drar de sammen. Jeg betrakter dem. Vil du vite hva de spiste til frokost?»

«Hvem andre enn deg så dem dra? Over.»

«Alle som er våkne, ser dem. De pakket lunsj, en kasse vann, ekstra bensin, nødrasjoner, medisinsk utstyr. Alle tre foran, med Abbott i midten, som en lykkelig familie. Dette er jo en oase, ikke sant? Jeg har tjue gjester. For det meste sover de. Jeg har et personale på førti. For det meste er de våkne.

Jeg har omtrent hundre karer jeg ikke liker, men som henger omkring på parkeringsplassen. Og selger dyrehuder og spaserstokker og jaktkniver. Alle som ser Bluhm og Abbott dra, vinker adjø. Jeg vinker, skinnselgerne vinker, Noah vinker tilbake, og Bluhm og Abbott vinker tilbake. De smiler ikke. De er alvorlige. Som om de har seriøse ting fore og viktige beslutninger å ta, hva vet jeg? Hva vil du ha meg til å gjøre, Mr. Kansleri? Drepe vitnene? Hør her, jeg er Galileo. Om du så setter meg i fengsel, skal jeg gjerne si at hun ikke var på Oasis.

Over.»

I et paralysert øyeblikk hadde ikke Woodrow flere spørsmål, eller kanskje han hadde for mange. Jeg er i fengsel allerede, tenkte han. Den livsvarige dommen ble avsagt for fem minutter siden. Han strøk en hånd over øynene, og da han tok den vekk, så han at Donohue og Sheila betraktet ham med det samme tomme uttrykket de hadde hatt da han fortalte dem at hun var død.

«Når kom du på den tanken at noe kunne ha gått galt?

Over,» spurte han tafatt. «Jeg mener, bor du der oppe hele året? Over. Hvor lenge har du drevet det fine hotellet ditt?

Over.»

17

«Det er radio i firehjulstrekkeren. Når Noah er på tur med gjester, skal han melde fra at han har det bra. Noah kaller ikke opp. OK, radioen svikter, og sjåfører glemmer. Å få kontakt med en link er kjedelig. Du må stoppe bilen, gå ut og sette opp antennen. Hører du meg fremdeles? Over.»

«Klart og tydelig. Over.»

«Bortsett fra at Noah aldri glemmer. Det er derfor han er sjåfør for meg. Men han kaller ikke opp. OK, tenker jeg. Kanskje de slår leir et sted og gir Noah for mye å drikke eller noe.

Siste jeg gjør før stengetid om kvelden, jeg kaller opp vokterne oppe hos Leakey. Ingen tegn. Tidlig neste morgen drar jeg til Lodwar for å melde dem savnet. Det er jo min jeep, ikke sant? Min sjåfør. Jeg har ikke lov til å melde dem savnet på radioen, jeg må dit personlig. Det er en helvetes tur, men slik er loven. Politiet i Lodwar liker godt å hjelpe folk i nød.

Jeepen min savnet? Vemmelig. To av gjestene mine og sjåføren var i den? Hvorfor drar jeg ikke og leter etter dem, da?

Det er søndag, så de regner ikke med å få noe arbeid i dag.

De går i kirken. ’Gi oss penger og lån oss en bil, så kanskje vi kan hjelpe,’ sier de. Jeg kommer hjem og setter sammen en letepatrulje. Over.»

«Hvem bestod den av?» Woodrow var tilbake i sitt gamle spor.

«To grupper. Mine egne folk, to lastebiler, vann, ekstra drivstoff, medisinsk utstyr, proviant. Whisky i tilfelle jeg må desinfisere noe. Over.» En kryssende radiomelding grep inn. Wolfgang bad vedkommende pelle seg av eteren. Overraskende nok skjedde det. «Det er nokså hett her oppe nå, Mr. Kansleri. Vi har hundre og femten Fahrenheit pluss like mange sjakaler og hyener som dere har mus. Over.»

Pause. Antakelig for at Woodow skulle si noe.

«Jeg lytter,» sa Woodrow.

«Jeepen lå på siden. Ikke spør meg hvorfor. Dørene var låst. Ikke spør meg hvorfor. Det ene vinduet var åpent omtrent fem centimeter. Noen hadde lukket dørene og låst dem og tatt nøkkelen. Lukten var uutsigelig, bare gjennom den lille sprekken.

Hyenemerker overalt, store bulker der de hadde prøvd å 18

komme seg inn. Spor overalt av at de gikk amok. En god hyene lukter blod på ti kilometers avstand. Hvis de hadde klart å komme seg til likene, ville de flerret dem med ett bitt og sugd margen ut av bena. Men det gjorde de ikke. Noen låste dørene for dem og lot vinduet være litt åpent. Så de gikk amok. Det ville du også gjort. Over.»

Woodrow strevde med å formulere seg. «Politiet sier at Noah var halshogd. Stemmer det? Over.»

«Javisst. Han var en flott fyr. Familien er kjempeengstelig.

De har folk overalt for å lete etter hodet. Hvis de ikke finner det, kan de ikke begrave ham skikkelig, og ånden hans kommer og hjemsøker dem. Over.»

«Hva med Miss Abbott? Over …» En fæl visjon av Tessa uten hode.

«Har de ikke fortalt det?»

«Nei. Over.»

«Strupen skåret over. Over.»

En ny visjon, denne gang av morderens neve idet han river halsbåndet av henne for å komme til med kniven. Wolfgang forklarte hva han så gjorde.

«Nummer én, jeg sier til karene mine at dørene skal være lukket. Ingen der inne er i live. Enhver som åpner dørene, vil få det ille. Jeg etterlater en gruppe til å lage bål og holde vakt.

Jeg kjører den andre gruppen tilbake til Oasis. Over.»

«Spørsmål. Over.» Woodrow kjempet for å fortsette.

«Hva er spørsmålet ditt, Mr. Kansleri? Kom inn. Over.»

«Hvem åpnet jeepen? Over.»

«Politiet. Straks politiet kom, lå karene mine unna. Ingen liker politiet. Ingen liker å bli arrestert. Ikke her oppe.

Lodwar-politiet kom først, nå har vi den flybårne gruppen pluss noen karer fra Mois personlige Gestapo. Karene mine låser kassa og gjemmer sølvtøyet, bortsett fra at jeg ikke har noe sølv. Over.»

Ny forsinkelse mens Woodrow strevde med å finne fornuftige ord.

«Hadde Bluhm på seg safarijakke da de kjørte mot Leakeyfeltet? Over.»

«Javisst. En gammel. Mer som en vest. Blå. Over.»

19

«Ble det funnet noen kniv på åstedet? Over.»

«Nei. Og det var litt av en kniv, tro meg. En panga med Wilkinson-blad. Gikk gjennom Noah som smør. Ett hogg.

Samme med henne. Slæsj. Kvinnen var kledd naken. Masse skrammer. Sa jeg det? Over.»

Nei, det sa du ikke, sa Woodrow inni seg. Du hoppet fullstendig over det med nakenheten. Skrammene også. «Var det en panga i firehjulstrekkeren da de startet fra hytta? Over.»

«Jeg har aldri truffet en afrikaner som ikke har med seg pangaen på safari, Mr. Kansleri.»

«Hvor er de døde nå?»

«Noah, det som er igjen av ham, gir de til stammen hans.

Miss Abbott sendte politiet en motorbåt for å hente. Måtte skjære av taket på jeepen. Lånte vårt utstyr til det. Så surret de henne til dekket. Det var ikke plass til henne nede. Over.»

«Hvorfor ikke?» Men han skulle allerede ønske han ikke hadde spurt.

«Bruk din fantasi, Mr. Kansleri. Vet du hva som skjer med lik i denne varmen? Hvis du vil fly henne ned til Nairobi, er det best å skjære henne opp, ellers går hun ikke i lasterommet.»

Woodrow ble et øyeblikk nummen mentalt, og da han kom seg igjen, hørte han Wolfgang svare at han hadde møtt Bluhm før. Altså måtte Woodrow ha spurt ham om det, skjønt han selv ikke hadde hørt det.

«For ni måneder siden. Som leder for en gjeng feitinger i bistandsbransjen. Verdens matvarer, verdens helse, verdens utgiftskontoer. De drittsekkene brukte et berg av penger og ville ha kvittering på det dobbelte. Jeg sier til dem dra til helvete. Det likte Bluhm. Over.»

«Hvordan virket han denne gangen? Over.»

«Hva betyr det?»

«Var han på noen måte annerledes? Mer oppskaket eller merkelig eller noe?»

«Hva er det du snakker om, Mr. Kansleri?»

«Jeg mener – tror du det er mulig at han gikk på noe? Var høy på noe, mener jeg.» Han famlet. «Vel, altså – jeg vet ikke – kokain eller noe. Over.»

20

«Kjære vene,» sa Wolfgang og så var eteren død.

Woodrow ble atter en gang klar over Donohues forskende blikk. Sheila hadde forsvunnet. Woodrow hadde på følelsen at hun var gått til noe presserende. Men hva kunne det være?

Hvorfor skulle Tessas død kreve hastverk fra spionenes side?

Han ble kald og skulle ønske han hadde en genser. Likevel silte svetten av ham.

«Ikke noe mer vi kan gjøre for deg, gamle venn?» spurte Donohue med påfallende imøtekommenhet. Han stirret fremdeles ned på ham med de syke, blasse øynene. «Et lite glass et eller annet?»

«Nei, takk. Ikke akkurat nå.»

De visste det, sa Woodrow rasende til seg selv da han kom ned trappen. De visste at hun var død før jeg fikk vite det.

Men det er jo det de vil at du skal tro: Vi spioner vet mer om alt enn du gjør, og mye tidligere.

«Er høykommissæren tilbake?» spurte han idet han stakk hodet inn gjennom døren hos Mildren.

«Hvert øyeblikk.»

«Avlys møtet.»

Woodrow gikk ikke direkte til Justins kontor. Han stakk innom Ghita Pearson, kanselliets junior og Tessas betroelsesvenninne. Ghita hadde mørke øyne og lyst hår.

Hun var angloindisk og hadde kastemerke i pannen. Lokalt ansatt, repeterte Woodrow for seg selv, men tar sikte på videre karriere i utenrikstjenesten. En betenkt rynke strøk over pannen hennes da hun så ham lukke døren bak seg.

«Ghita, dette blir strengt mellom oss. Greit?» Hun så på ham med stødig blikk og ventet. «Bluhm. Dr. Arnold Bluhm.

Greit?»

«Hva med ham?»

«Er det en kompis?» Ikke svar. «Jeg mener: Er han en venn av deg?»

«Han er en kontakt.» Ghita hadde plikt til å stå i daglig kontakt med bistandsorganisasjonene.

«Og åpenbart en kompis av Tessa.» Ghitas svarte øyne røpet ingen kommentar. «Kjenner du andre i Bluhms organisasjon?»

21

«Jeg ringer til Charlotte fra tid til annen. Det er hun som er kontoret hans. Resten jobber i felten. Hvordan det?» Det angloindiske tonefallet hennes som han hadde syntes var så sjarmerende. Men aldri mer. Aldri noen mer.

«Bluhm var i Lokichoggio i forrige uke. Og ikke alene.»

Et tredje nikk, men langsommere, og nedslått blikk.

«Jeg vil gjerne vite hva han gjorde der. Fra Loki kjørte han over til Turkana. Jeg må vite om han er kommet tilbake til Nairobi. Eller kanskje han har dratt tilbake til Loki. Kan du finne ut av det uten å knuse for mange egg?»

«Det tviler jeg på.»

«Vel, prøv.» Et spørsmål falt ham inn. På alle de månedene han hadde kjent Tessa, hadde det ikke dukket opp. «Vet du om Bluhm er gift?»

«Jeg vil tro det. Et eller annet sted. De er jo som regel det, ikke sant?»

De i betydningen afrikanere? Eller de i betydningen elskere? Alle elskere?

«Men han har ikke noen kone her? Ikke i Nairobi. Eller ikke så vidt du vet. Det har ikke Bluhm.»

«Hvordan det?» Lavt og hastig. «Har det skjedd noe med Tessa?»

«Kanskje. Vi holder på å finne det ut.»

Da han kom fram til Justins dør, banket han på og gikk inn uten å vente på svar. Denne gang lukket han ikke døren etter seg. Med hendene i lommene la han de brede skuldrene mot den, noe som hadde samme virkning så lenge han bare var der.

Justin stod med den elegante ryggen sin mot ham. Hodet med det velstelte håret var vendt mot veggen, og han studerte en grafisk figur, en av de mange som var spredd rundt i rommet, hver med initialer i svart, hver markert med ulike avskygninger av forskjellige farger, stigende eller fallende. Den som hadde fanget hans oppmerksomhet akkurat nå, hadde tittelen RELATIVE INFRASTRUKTURER 2005–2010 og gav seg ut for – så langt Woodrow kunne skjelne fra der han stod – å forutsi afrikanske lands fremtidige blomstring.

I vindusposten til venstre for Justin stod en rekke potteplan22

ter som han stelte pent med. Woodrow identifiserte jasmin og balsam, men bare fordi Justin hadde gitt Gloria slike.

«Hei, Sandy,» sa Justin. Han drog ut ordet hei.

«Hei.» «Vi skal visst ikke samles i dag. Trøbbel på jobben?»

Den berømte gullstrupestemmen, tenkte Woodrow og merket seg hver eneste detalj som om den var ny for ham.

Merket av tidens tann, men garantert sjarmerende så lenge man foretrakk tone fremfor substans. Hvorfor forakter jeg deg nå da jeg er i ferd med å forandre ditt liv? Fra nå av og i alle dine dager vil det være før og etter dette øyeblikket, og det vil være to forskjellige tidsepoker for deg slik det også vil være det for meg. Kan du ikke ta av deg den jævla jakken?

Du må være den eneste i utenrikstjenesten som fortsatt går til skredderen for å få deg tropedresser. Så kom han på at han selv hadde jakke på seg.

«Og dere har det bra, går jeg ut fra?» spurte Justin i den samme utstudert slepne tonen. «Gloria vansmekter ikke i denne grufulle varmen? Og guttene blomstrer og så videre?»

«Vi har det fint.» En pause, regissert av Woodrow. «Og Tessa er ute på landet,» antydet han. Han var i ferd med å gi henne en siste sjanse til å bevise at det hele var en fryktelig misforståelse.

Justin ble straks overstrømmende, noe han alltid gjorde når Tessas navn ble nevnt for ham. «Javisst. Det er ikke ende på bistandsarbeidet hennes for tiden.» Han klemte om et FNbind, hele tre tommer tykt. Han bøyde seg igjen og la det på et lite salongbord. «Med dette tempoet kommer hun til å redde hele Afrika før vi drar.»

«Hva er det egentlig hun skal der oppe?» Han klamret seg ennå til halmstrået. «Jeg trodde hun holdt på her i Nairobi.

I slummen. Kibera – var det ikke det?»

«Jo, det gjør hun,» svarte Justin stolt. «Dag og natt, stakkars jente. Alt fra å tørke babyer i baken til å gjøre jurister kjent med borgerrettighetene sine, hører jeg. De fleste av klientene hennes er naturligvis kvinner, noe som appellerer til henne. Selv om det ikke appellerer fullt så mye til mennene 23

deres.» Det vemodige smilet hans, det som sier hvis bare. «Eiendomsrett, skilsmisse, fysiske overgrep, voldtekt i ekteskapet, omskjæring av kvinner, sikker sex – hele menyen, hver dag. Man skjønner jo hvorfor mennene deres blir litt skvetne, ikke sant? Det ville jeg blitt hvis jeg drev med voldtekt i ekteskapet.»

«Hva gjør hun der oppe?» ble Woodrow ved.

«Det må gudene vite. Spør doktor Arnold,» slengte Justin ut – altfor henslengt. «Arnold er hennes guide og filosof der oppe.»

Det er slik han spiller, husket Woodrow. Historien som dekker dem alle tre. Dr. Arnold Bluhm, hennes morallærer, den svarte ridderen, hennes beskytter i jungelen. Alt annet enn den tolererte elskeren. «Hvor, helt nøyaktig?» spurte han.

«I Loki. Lokichoggio.» Justin hadde støttet seg mot kanten av skrivebordet, kanskje som en ubevisst imitasjon av Woodrows uvørne positur ved døren. «Folkene fra Verdens matvareprogram arrangerer et seminar om kjønnsbevissthet der oppe. Kan du forestille deg det? De flyr intetanende kvinner ned fra Sør-Sudan, gir dem et lynkurs i John Stuart Mill og flyr dem bevisstgjorte tilbake. Arnold og Tessa drog oppover for å se på moroa, heldiggrisene.»

«Hvor er hun nå?»

Justin så ikke ut til å like dette spørsmålet. Kanskje det var i dette øyeblikket han skjønte at det var en hensikt med Woodrows småprating. Eller kanskje – tenkte Woodrow – han ikke likte å bli naglet til temaet Tessa når han ikke kunne nagle henne fast selv.

«På vei tilbake, går jeg ut fra. Hvordan det?»

«Sammen med Arnold?»

«Antakelig. Han ville vel ikke etterlate henne der oppe.»

«Har hun tatt kontakt med deg?»

«Med meg? Fra Loki? Hvordan skulle hun kunne det? De har ikke telefon.»

«Jeg tenkte kanskje hun ville brukt en av bistandsorganisasjonenes radioer. Er det ikke det de andre gjør?»

«Tessa er ikke som de andre,» repliserte Justin med rynket 24

panne. «Hun er prinsippfast. Hun bruker ikke givernes penger i utrengsmål. Hva er det som foregår, Sandy?»

Justin skulte nå. Han skjøv seg bort fra skrivebordet og stilte seg rank midt i rommet med hendene bak på ryggen.

Og Woodrow, som iakttok det utstudert pene ansiktet og det grånende svarte håret i sollyset, mintes Tessas hår, med nøyaktig samme farge, men uten alderen og stivheten. Han husket første gang han så dem sammen, Tessa og Justin, våre glamorøse nygifte nyankomne, æresgjester i høykommissærens velkommen-til-Nairobi-selskap. Han husket at han hadde gått fram og hilst på dem og trodd de var far og datter og at han selv var en mulig beiler for henne.

«Hvor lenge er det siden du hørte fra henne?» spurte han.

«Tirsdag, da jeg kjørte dem til flyplassen. Hva er det, Sandy? Hvis Arnold er sammen med henne, er hun i de beste hender. Da gjør hun som hun blir bedt om.»

«Tror du de kan ha dratt til Turkanasjøen, hun og Bluhm – Arnold?»

«Hvis de hadde transport og lyst til det, så hvorfor ikke?

Tessa elsker ville steder, og hun har stor respekt for Richard Leakey, både som arkeolog og som en anstendig hvit afrikaner. Leakey har da sikkert en klinikk der oppe? Arnold har sikkert en jobb å gjøre og har tatt den med seg. Sandy, hva er dette for noe?» gjentok han indignert.

Da Woodrow satte inn nådestøtet, hadde han ikke annet valg enn å observere virkningen av det han sa, i Justins ansiktstrekk. Og han så de siste restene av Justins tapte ungdom renne av ham, fjeset hans ble som et slags havdyr, og det pene ansiktet lukket seg og hardnet og etterlot tilsynelatende bare korall.

«Vi har fått rapporter om at en hvit kvinne og en afrikansk sjåfør er funnet på østbredden av Turkanasjøen. Drept,» begynte Woodrow bevisst. Han unngikk ordet «myrdet». «Bilen og sjåføren var leid fra Oasis Lodge. Eieren av hotellet har identifisert kvinnen som Tessa. Han sier at hun og Bluhm hadde overnattet på Oasis før de la ut i retning av Leakeys utgravinger. Bluhm er fremdeles savnet. De har funnet halsbåndet hennes. Det som hun alltid gikk med.»

25

Hvordan vet jeg det? Herregud, bruker jeg dette øyeblikket til å stille ut mitt intime kjennskap til halskjedet hennes?

Woodrow betraktet Justin fremdeles. Feigingen i ham hadde lyst til å se bort, men for soldatsønnen ville det vært som å dømme en mann til døden og ikke stille opp til hengningen. Han så Justin spile opp øynene, såret og skuffet, som om han var blitt slått bakfra av en venn. Så skrumpet han inn til nesten ingenting, som om den samme vennen hadde slått ham bevisstløs. Woodrow så de utsøkt formede leppene hans skille seg i en krampe av fysisk smerte, deretter samle seg til en muskulær, utestengende strek som bleknet av presset.

«Pent av deg å fortelle meg det, Sandy. Kan ikke ha vært hyggelig. Vet Porter det?» Porter var høykommissærens usannsynlige fornavn.

«Mildren jakter på ham. De har funnet en Mephistostøvel. Størrelse førti. Kan det stemme?»

Justin hadde vanskeligheter med koordinasjonen. Først måtte han vente på lyden av Woodrows ord for å holde tritt.

Så skyndte han seg å svare med kjappe, hardt tilkjempede setninger. «Det ligger en butikk i nærheten av Piccadilly. Hun kjøpte tre par sist hun var hjemme på ferie. Aldri sett henne slå til sånn. Hun sløser som regel ikke med penger. Har aldri vært nødt til å tenke på penger. Så det gjorde hun ikke. Kjøpte klær hos Frelsesarmeen. Bare hun fikk sjansen.»

«Og en slags safariskjorte. Blå.» «Å, hun hatet slike primitive ting,» svarte Justin som om mål og mæle kom tilbake til ham i en foss. «Hun sa at dersom jeg noensinne grep henne i å gå med slike kakigreier med lommer på lårene, måtte jeg brenne dem eller gi dem til Mustafa.»

Woodrow husket Mustafa, hustjeneren hennes. «Blå, sier politiet.»

«Hun avskydde blått.» Tydeligvis i ferd med å miste selvbeherskelsen. «Hun hatet alt som lignet noe paramilitært.» Fortid allerede, la Woodrow merke til. «Hun hadde en gang en grønn bushjakke, må jeg innrømme. Hun hadde 26

kjøpt den hos Farbelow’s i Stanley Street. Jeg tok henne med dit. Skjønner ikke hvorfor. Hun tvang meg vel til det. Hun hatet å handle. Hun tok den på seg og fikk straks et anfall. ’Se på meg,’ sa hun. ’Drag-utgaven av general Patton.’ Nei, kjære, sa jeg til henne, du er ikke general Patton. Du er en pen jente kledd i en jævla grufull grønn jakke.»

Han begynte å rydde på skrivebordet. Omhyggelig. Pakket for å dra. Åpnet og lukket skuffer. La kurvene med mapper inn i stålskap og låste. Distré strøk han håret bakover innimellom, et tic som Woodrow alltid hadde synes var irriterende. Varsomt slo han av den forhatte PC-en – stakk i den med pekefingeren som om han var redd den skulle bite ham.

Ryktene visste å fortelle at han pleide å få Ghita Pearson til å slå den på for ham hver morgen. Woodrow så ham ta et halvblindt overblikk rundt seg. Slutten på perioden. Slutten på livet. Vær så snill å la dette rommet være ryddig til nestemann. I døren snudde Justin seg og kikket på plantene i vindusposten. Kanskje han lurte på om han skulle ta dem med seg eller i det minste gi instrukser om hvordan de skulle stelles, men han gjorde ingen av delene.

Mens Woodrow fulgte Justin gjennom korridoren, skulle han til å ta ham lett på armen, men en slags avsky fikk ham til å trekke til seg hånden før han kom så langt. Likevel passet han på å gå så tett innpå Justin at han kunne gripe ham hvis mannen sank sammen eller snublet, for nå så Justin ut som en velkledd søvngjenger som hadde mistet grepet om hvor han skulle. De gikk langsomt og nokså stille, men Ghita hadde antakelig hørt dem komme, for da de passerte døren hennes, åpnet hun den og listet seg på tå ved siden av Woodrow mens hun mumlet i øret hans. Hun holdt unna det gylne håret sitt så det ikke skulle feie borti ham.

«Han er forsvunnet. De leter etter ham høyt og lavt.»

Men Justin hørte bedre enn noen av dem hadde forestilt seg. Eller kanskje sansene hans var unormalt skjerpet i denne ekstremt emosjonelle situasjonen.

«Du er engstelig for Arnold, går jeg ut fra,» sa han til Ghita i en hjelpsom tone som om han var en fremmed som peker ut riktig vei.

27

* Høykommissæren var en innhul, hyperintelligent mann som evig og alltid studerte et eller annet. Han hadde en sønn som jobbet i en handelsbank, en liten datter som het Rosie og som var alvorlig hjerneskadd, og en kone, som var dommer når hun befant seg i England. Han forgudet dem alle like mye, og i helgene hadde han Rosie reimet på magen sin. Men Coleridge selv hadde på et eller annet vis blitt værende på randen av manndom. Han gikk i vide Oxford-bukser med seler slik helt unge menn gjorde. En matchende jakke hang på en kleshenger bak døren med navnet hans på: P. Coleridge, Balliol.

Han stod i positur midt i det store kontoret sitt, med det tjafsete håret vippet lett i retning av Woodrow mens han lyttet.

Han hadde tårer i øynene og på kinnene.

«Faen!» sa han rasende som om han hadde ventet på å få ut det ordet.

«Skjønner,» sa Woodrow.

«Stakkars jente. Hvor gammel var hun? Ingenting!»

«Tjuefem.» Hvordan visste jeg det? «Omtrent,» tilføyde han for vaghetens skyld.

«Hun så ut som om hun var atten. Den stakkars jævelen Justin med alle blomstene sine.»

«Skjønner,» sa Woodrow igjen.

«Vet Ghita om det?»

«Litt.»

«Hva pokker skal han gjøre? Han har jo ikke engang noen karriere. Alle var fast besluttet på å kutte ham ut når denne perioden hans var over. Hvis ikke Tessa hadde mistet ungen, ville de dumpet ham ved første anledning.» Coleridge ble lei av å stå på samme sted og dreide inn i en annen del av rommet. «Rosie fikk en ørret på en kilo på lørdag,» glapp det ut av ham, anklagende. «Hva synes du om det?»

Coleridge hadde for vane å kjøpe seg tid ved hjelp av uanmeldte avledningsmanøvrer.

«Glimrende,» mumlet Woodrow pliktskyldigst.

«Tessa ville blitt kjempefascinert. Hun sa alltid at Rosie kom til å klare seg. Og Rosie forgudet henne.»

«Det er jeg sikker på.»

28

«Men hun ville ikke spise den. Vi måtte holde liv i ruggen hele helgen og begrave den i hagen etterpå.» Han heiste opp skuldrene, noe som betydde at han hadde vendt tilbake til saken igjen. «Det ligger en historie bak dette her, Sandy. En temmelig ekkel greie.»

«Det er jeg fullt klar over.»

«Pellegrin, den drittsekken, har allerede vært på tråden og breket om skadebegrensning.» Sir Bernard Pellegrin, Coleridges erkefiende og en mandarin i utenriksdepartementet med spesielt ansvar for Afrika. «Hvordan i himmelens navn skal vi kunne begrense skadene når vi ikke vet hva de faens skadene består i? De ødela vel tenniskampen hans også, kan jeg tenke meg.»

«Hun var sammen med Bluhm i fire døgn før hun døde,» sa Woodrow og kastet et blikk på døren for å forsikre seg om at den var lukket. «Hvis det er det som er skaden. De besøkte Loki, og de besøkte Turkana. De delte en hytte og Gud vet hva ellers. En hel bøling med folk så dem sammen.»

«Takk. Tusen hjertelig takk. Akkurat det jeg helst ville høre.» Coleridge stakk hendene dypt ned i de vide lommene og vandret rundt i rommet. «Hvor i helvete er Bluhm forresten?»

«De jakter høyt og lavt på ham, sies det. Sist sett ved siden av Tessa i jeepen da de drog ut mot Leakeys reservat.»

Coleridge subbet bort til skrivebordet, sank ned på stolen og lente seg bakover med armene ut til siden. «Så hovmesteren gjorde det altså,» kunngjorde han. «Bluhm glemte dannelsen sin, gikk berserk, kverket de to, tok Noahs hode som suvenir, veltet jeepen, låste den og stakk av. Vel, ville ikke vi alle gjort det? Fy faen.»

«Du kjenner ham like godt som jeg gjør.»

«Nei, det gjør jeg ikke. Jeg holder meg unna ham. Jeg liker ikke filmstjerner i bistandsbransjen. Hvor i helsike har han dratt? Hvor er han?»

Bilder gikk gjennom hodet på Woodrow. Bluhm, vesterlendingenes afrikaner, den skjeggete Apollo fra Nairobis cocktail-selskaper, karismatisk, vittig, pen. Bluhm og Tessa side om side sjarmerer gjestene mens Justin, de aldrende balldronningenes yndling, kurrer og smiler og deler ut drin29

ker. Dr. Arnold Bluhm, en gang krigshelt fra Algerie, på talerstolen i FNs auditorium om medisinske prioriteringer i katastrofesituasjoner. Bluhm når selskapet nesten er over, sammensunket i en stol, med et fortapt og tomt uttrykk, med alt som er verdt å vite om ham, skjult på fem mils dyp.

«Jeg kunne ikke sende dem hjem, Sandy,» sa Coleridge i en strengere tone, som om han hadde gransket sin samvittighet og var blitt beroliget. «Jeg har aldri sett det som min jobb å ødelegge karrieren for en fyr bare fordi kona hans likte å sprike. Dette er det nye årtusen. Folk må få lov til å ruinere tilværelsen sin slik det passer dem.»

«Naturligvis.»

«Hun gjorde en sabla god jobb ute i slummen, hva folk enn måtte si om henne oppe i Muthaiga-klubben. Hun kan vel ha irritert Mois gutter, men afrikanere som betydde noe, elsket henne alle som én.»

«Ingen tvil,» samtykket Woodrow.

«Javel, så drev hun med denne kvinnesaksdritten, da. Og det burde hun jo. Gi Afrika til kvinnene, så kan kontinentet kanskje fungere.»

Mildren kom inn uten å banke på.

«Telefon fra protokollavdelingen, sir. Tessas legeme er nettopp brakt til patologisk, og der ber de om øyeblikkelig identifikasjon. Og telegrambyråene skriker etter en pressemelding.»

«Hvordan i helsike klarte de å få henne til Nairobi så fort?»

«Fløy henne hit,» sa Woodrow og husket Wolfgangs avskyelige beskrivelse av hvordan liket ble skåret opp for å få plass.

«Ingen pressemelding før hun er identifisert,» snerret Coleridge. * Woodrow og Justin drog dit sammen. De satt sammenkrøket på en sprinkelbenk i en Volkswagen minibuss med mørke vinduer fra høykommissariatet. Livingstone kjørte, med Jackson, kompisen hans, den massive kikuyuen, klemt inn ved siden av ham i forsetet i tilfelle det ble bruk for ekstra 30

muskler. Selv med klimaanlegget på fullt var bilen en bakerovn. Trafikken i sentrum var på sitt mest vanvittige. Stappfulle Matutu minibusser spratt forbi og tutet på begge sider av dem, spydde ut eksos og virvlet opp støv og skitt. Livingstone forserte en rundkjøring og stanset ved en mursteinsinngang omgitt av messende og svaiende klynger av menn og kvinner. Woodrow, som tok dem for demonstranter, kom med et sint utbrudd, men så skjønte han at det var sørgende som ventet på å få hente sine døde. Rustne varebiler og personbiler med røde kortesjebånd stod forventningsfullt parkert langs fortauskanten.

«Du behøver egentlig ikke å gjøre dette, Sandy,» sa Justin.

«Klart jeg behøver det,» sa soldatsønnen edelmodig.

En gjeng politimenn og diverse medisinsk personell i flekkete, hvite kjeledresser ventet på dem ved døren. En viss overbetjent Muramba presenterte seg og håndhilste med et frydefullt smil på de to fremstående herrene fra Storbritannias høykommissariat. En asiat i svart dress presenterte seg som doktor Banda Singh, kirurg til deres tjeneste. Rørledninger i taket fulgte dem gjennom en gråtende betongkorridor kantet med overfylte søppeldunker. Rørene mater kjølerommene, tenkte Woodrow, men kjølerommene fungerer ikke, for strømmen er gått og det finnes ikke generatorer i likhuset. Dr. Banda førte an, men Woodrow kunne funnet fram på egen hånd. Gå til venstre, så forsvinner lukten. Gå til høyre, så blir den sterkere. Den ufølsomme siden av ham hadde overtatt igjen. En soldats plikt er å være på plass, ikke føle.

Plikt. Hvorfor fikk hun meg alltid til å tenke plikt? Han lurte på om det fantes et eldgammelt stykke overtro om det som hendte med vordende utro menn når de kikket på lik av kvinner de hadde begjært. Dr. Banda førte dem til en liten trapp.

De kom til en resepsjon uten ventilasjon hvor stanken av død trengte gjennom alt.

Foran dem var det en rusten, lukket ståldør, og Banda hamret myndig på den. Han lente seg tilbake og dunket på den fire-fem ganger med kalkulerte intervaller som om han sendte en kode. Døren knirket opp på gløtt og avslørte de utmagrede, engstelige hodene til tre unge menn. Ved synet av 31

kirurgen rygget de slik at han kunne klemme seg forbi dem, med det resultat at Woodrow, som ble stående i den stinkende hallen, fikk et helvetesaktig glimt av skoleinternatet sitt, som var blitt overlatt til aids-døde i alle aldre. Utmagrede lik lå to i hver seng. Flere lik lå på gulvet mellom sengene, noen påkledde, andre nakne på ryggen eller på siden. Noen hadde trukket opp knærne i forgjeves selvforsvar og hadde kastet hodet tilbake i protest. I den flimrende, skitne disen over dem svevde fluene og snorket enstonig.

Midt i sovesalen, parkert mellom sengene, stod forstanderinnens strykebrett på hjul. Under et arktisk massiv av skrukkete lakener stakk det fram to kjempemessige, halvt menneskelige føtter som minte Woodrow om andefottøflene han og Gloria hadde gitt sønnen Harry i gave sist jul. En slapp hånd hadde av en eller annen grunn bestemt seg for å henge utenfor sengetøyet. Fingrene var dekket av svart, størknet blod, som var tykkest rundt leddene. Fingertuppene var havblå. Bruk din fantasi, Mr. Kansleri. Du vet da hva som skjer med lik i denne varmen?

«Vær så god, stig på, Mr. Justin Quayle,» ropte dr. Banda Singh som en utroper ved en kongelig mottakelse.

«Jeg blir med,» mumlet Woodrow og skred tappert fram ved Justins side tidsnok til å se dr. Banda brette til side lakenet og avsløre Tessas hode, grovt karikert og forbundet fra hake til isse med en remse møkkete tøy som var ført rundt halsen, der halskjedet en gang hadde hengt. Som en druknende mann som steg opp til overflaten for siste gang, tok Woodrow inn resten: det svarte håret klistret til hodebunnen med en begravelsesagents kam. Kinnene hennes var hovne som hos en kjerub som blåser opp en vind. Øynene hennes var lukket, øyenbrynene hevet og munnen åpen i lammet vantro, med størknet, svart blod inni, som om hun hadde fått trukket alle tennene samtidig. Du? blåste hun ut fårete idet de dreper henne, og munnen er formet til et uuu. Du? Men hvem er det hun sier det til? Hvem er det hun skjelner gjennom de nedtrukne, hvite øyelokkene?

«Kjenner du denne damen, sir?» spurte overbetjent Muramba varsomt henvendt til Justin.

32

«Ja, ja, det gjør jeg, takk,» svarte Justin. Hvert ord omhyggelig veid før det ble uttalt. «Det er min kone, Tessa. Vi må ordne med begravelsen, Sandy. Hun vil begraves her i Afrika så fort som mulig. Hun er enebarn og foreldreløs. Ingen andre enn meg behøver å konsulteres. Best å gjøre det så fort som mulig.»

«Vel, det vil vel avhenge litt av politiet,» sa Woodrow grettent og klarte så vidt å komme seg til det sprukne vaskevannsfatet hvor han kastet opp alt inni seg mens den evig høflige Justin stod ved skulderen hans med armen rundt ham og mumlet kondolanser. * På gulvteppet i det beskyttende kontoret sitt leste Mildren opp for den unge mannen med den uttrykksløse stemmen i den andre enden av linjen: Høykommissariatet melder med sorg at Mrs. Tessa Quayle, hustru til Justin Quale, førstesekretær i kanselliet, er avgått ved døden ved drap. Mrs. Quayle døde ved bredden av Turkanasjøen, like ved Allia Bay. Hennes sjåfør, Mr. Noah Katanga, ble også drept. Mrs. Quayle vil bli husket for sin hengivne innsats for kvinners rettigheter i Afrika, og likeledes for sin ungdom og skjønnhet. Vi ønsker å uttrykke vår dype medfølelse med Mrs. Quayles ektemann, Justin, og hennes mange venner. Høykommissariatets flagg vil vaie på halv stang inntil videre. En kondolansebok vil bli lagt ut i høykommissariatets resepsjon.

«Når har du tenkt å kjøre det der?»

«Jeg har nettopp gjort det,» svarte den unge mannen.

KAPITTEL 2 Woodrow-familien bodde i et forstadshus av naturstein og blyvinduer i imitert Tudor-stil – én av boligene i en koloni stort sett preget av store, engelske hager på den eksklusive forstadshøyden Muthaiga, et steinkast fra Muthaigaklubben, den britiske høykommissærens residens og de overdådige boligene til ambassadører fra land man kanskje ikke hadde hørt om før man kom inn i de strengt bevoktede avenyene og så navneplatene innimellom advarsler på swahili om farlige hunder. I kjølvannet av bombeangrepet mot den amerikanske ambassaden i Nairobi hadde utenriksdepartementet utstyrt alt personale av Woodrows rang og oppover med innbruddssikre jernporter som ble bevoktet dag og natt av livlige baluhyaer og deres mange venner og slektninger.

Rundt hagen hadde de samme inspirerte hoder sørget for et elektrisk gjerde kronet med kveiler av barberbladtråd og innbruddslys som skinte hele natten. I Muthaiga fantes det en hakkelov når det gjaldt beskyttelse, slik som i mange andre forhold. De mest beskjedne boligene har knuste flaskeskår på steingjerder, mens de neste på rangstigen er utstyrt med barberbladtråd. Men for det øvre diplomatiske sjiktet er det ikke mindre enn jernporter, strømførende gjerder, sensorer i vinduene og alarmsystemer som sørger for tryggheten.

Woodrows hus var på tre etasjer. De to øverste omfattet det vekterselskapene kalte sikre tilfluktssteder, beskyttet av en foldedør av stål på den første avsatsen som kun foreldrene i Woodrow-familien hadde nøkkel til. I gjestesuiten i første etasje, som Woodrows kalte underetasjen, var det – på grunn av skråningen – en skjerm på hagesiden som beskyttet 34

familien mot dens egne tjenere. Det var to rom i første etasje, begge nakne og hvitmalte. Med sine sprinkler for vinduene og stålgittere minte de så avgjort om et fengsel. Men som forberedelse til gjestens ankomst hadde Gloria pyntet dem med roser fra hagen, en leselampe fra Sandys omkledningsrom og tjenerskapets fjernsyn og radio, fordi tjenerne hadde godt av å unnvære slikt til en forandring. Selv da var det ikke akkurat femstjerners – betrodde hun sin bestevenninne Elena, den engelske kona til en forfinet gresk FN-diplomat – men den stakkars mannen ville få være for seg selv, noe enhver som hadde mistet noen, måtte ha rett til, Elena, og Gloria selv hadde hatt det akkurat slik da mor døde, men naturligvis hadde Tessa og Justin hatt – vel de hadde hatt et ukonvensjonelt ekteskap hvis man kunne si det slik – skjønt for sin egen del mente Gloria at det ikke var tvil om at de hadde vært glad i hverandre, i hvert fall fra Justins side, skjønt når det gjaldt Tessa – for å være ærlig, kjære Elena, det vet bare Gud, for det kommer ingen av oss til å få vite.

Til dette hadde Elena, som var svært skilt og verdensvant, begge deler i motsetning til Gloria, bemerket: «Tja, bare pass ræva di selv. Nybakte enkemenn med playboystil kan være temmelig kåte.» * Gloria Woodrow var en av disse eksemplariske hustruene i utenrikstjenesten som er fast besluttet på å se den gode siden i alt. Hvis det ikke var noen god side i sikte, unnet hun seg en god latter og sa: «Vel, der ser man!» Dette var et trompetsignal til alle berørte om å holde sammen og takle livets gjenvordigheter uten å klage. Hun var en lojal, gammeldags privatskolepike, et produkt av slike skoler, og hun sendte dem regelmessige meldinger om hvordan det gikk med henne, og hun slukte ivrig alt nytt om sine medelever. Til hver årlige minnedag sendte hun vittige gratulasjonstelegrammer eller – nå for tiden – vittige e-postmeldinger, som regel på vers, for hun ville ikke de skulle glemme at hun en gang hadde vunnet en diktkonkurranse på skolen. Hun var pen på en likefrem måte og berømt for å være snakkesalig, særlig når det 35

ikke var noe særlig å si. Og hun hadde dette stabbende, ytterst stygge ganglaget som preger engelske kvinner av kongelig klasse.

Likevel var Gloria Woodrow ikke dum fra naturens side.

Atten år tidligere var hun blitt karakterisert som et av de lysere hodene i sitt kull ved Edinburgh University, og det ble sagt at hun ville halt i land 2.1 i politikk og filosofi dersom hun ikke var blitt så oppslukt av Woodrow. I de mellomliggende årene hadde imidlertid eventuelle ambisjoner veket plassen for ekteskapet, morsrollen og det ustadige livet i diplomatiet. Det smertet Woodrow i all hemmelighet at hun syntes å ha lagt sitt intellektuelle liv i dvale til fordel for hustrurollen. Men han var også takknemlig for dette offeret hennes og for det beroligende i at hun ikke var i stand til å lese hans innerste tanker samtidig som hun smidig innrettet seg etter hans ambisjoner. «Når jeg vil ha mitt eget liv, skal jeg si fra,» pleide hun å forsikre ham om når han ble grepet av et av sine anfall av skyldfølelse eller kjedsomhet og prøvde å presse henne til å ta en høyere universitetsgrad – studer juss, studer medisin eller les et eller annet, for Guds skyld. «Hvis du ikke liker meg som jeg er, blir det noe annet,» pleide hun å bemerke og dermed lede klagene hans over fra det konkrete til det generelle. «Visst gjør jeg det, det gjør jeg vel, jeg elsker deg som du er!» innvendte han da og omfavnet henne oppriktig. Og han trodde mer eller mindre på det han sa.

Justin ble den hemmelige fangen i «underetasjen» om kvelden den samme svarte mandagen da han hadde fått nyheten om Tessas død, på det tidspunktet da limousinene i ambassadenes oppkjørsler begynte å dure og røre på seg bak jernportene før de kjørte til kveldens på mystisk vis utvalgte vannhull. Er det Lumumba-dagen? Mardeka-dagen? Bastilledagen? Spiller ingen rolle: Nasjonalflagget vil vaie i hagen, vanningsanlegget bli skrudd av, den røde løperen lagt ut, og de svarte tjenerne med de hvite hanskene kommer til å henge omkring slik de gjorde i de kolonitidene vi alle fraskriver oss så fromt.

Woodrow kjørte sammen med Justin i den svarte Volkswagen-bussen. Fra den patologiske avdelingen på sykehuset 36

hadde Woodrow fulgt ham til politihuset og sett ham komponere – med sin plettfrie, akademiske håndskrift – sin identifikasjon av den døde hustruen. Fra politikammeret hadde Woodrow på forhånd ringt Gloria og informert henne om at han ville ankomme om et kvarter, dersom trafikken tillot det, med deres spesielle gjest – «og han kommer til å ligge lavt, og vi må også sørge for at han gjør det» – skjønt dette ikke hindret Gloria i å ringe Elena øyeblikkelig, og slå nummeret atskillige ganger inntil hun fikk tak i henne, for å diskutere menyen til middagen – likte Justin fisk eller var det noe han avskydde? Det hadde hun glemt, men hun hadde en følelse av at han var sær – og herregud, Elena, hva i all verden skal jeg snakke med ham om mens Sandy holder fortet og jeg blir sittende alene sammen med den stakkars mannen i timevis i strekk? Jeg mener, alle de virkelige samtaleemnene er jo forbudt.

«Du kommer nok på noe, kjære,» forsikret Elena henne, ikke helt vennlig.

Men Gloria fant likevel tid til å gi Elena en kort oversikt over de absolutt plagsomme oppringningene hun hadde fått fra pressen og andre. Dem hadde hun nektet å svare på og i stedet foretrukket at Jumba, wakambaen som var hustjener hos dem, forklarte at verken Mr. eller Mrs. Woodrow kunne ta telefonen nå – bortsett fra at en fryktelig veltalende mann fra Telegraph ringte, og han ville hun ha elsket å snakke med, men Sandy hadde nedlagt veto og omtrent truet med dødsstraff.

«Kanskje han skriver,» trøstet Elena.

Volkswagen-bussen med de mørke vinduene svingte inn i oppkjørselen hos Woodrow-familien. Woodrow hoppet ut for å se om det var journalister der, og umiddelbart etterpå fikk Gloria det første glimtet av enkemannen Justin, som i løpet av et halvt år hadde mistet både babyen og kona, den forrådte ektemannen Justin, som ingen kunne være utro mot lenger, Justin med den lette, skreddersydde dressen og det myke blikket som var en vane for ham, den hemmelige flyktningen hennes som måtte gjemmes i første etasje. Han tok av seg stråhatten da han klatret ut gjennom bakdøren med ryg37

gen til publikum og takket alle – hvilket ville si sjåføren Livingstone, vaktmannen Jackson og Juma, som stod unyttig omkring som vanlig. Med et åndsfraværende nikk med det vakre svarthårede hodet gikk han elegant forbi dem alle og bort til ytterdøren. Hun så ansiktet hans først i mørk skygge, deretter i det kortlivede kveldslyset. Han gikk bort til henne og sa: «God kveld, Gloria, så snilt av deg å ta imot meg.» Sagt med en stemme så tappert frembrakt at hun kunne grått, noe hun gjorde senere.

«Vi er bare så lettet over å kunne hjelpe med noe som helst, min kjære Justin,» mumlet hun og kysset ham med varsom ømhet.

«Og ikke noe nytt om Arnold, forstår man. Ingen som har ringt mens vi var underveis?»

«Beklager, ikke et pip. Vi er naturligvis på tå hev alle sammen.» Forstår man. Skal hilse og si man forstår. Han tar det som en helt.

Et sted i bakgrunnen gjorde Woodrow henne med sørgmodig stemme oppmerksom på at han måtte legge inn en time til på kontoret, kjære, han skulle ringe, men hun brydde seg knapt om ham. Hvem hadde han mistet? tenkte hun bitende.

Hun hørte bildører smelle og den svarte Volkswagen-bussen kjøre av sted, men la knapt merke til det. Hun hadde blikket festet på Justin, den tragiske helten i hennes forvaring. Hun innså nå at Justin var like mye et offer i denne tragedien som Tessa, for Tessa var død mens Justin var tynget av en sorg han måtte bære med seg til graven. Den hadde allerede fått kinnene hans til å gråne og ganglaget til å forandre seg. Og det var noe med de tingene han så på mens han gikk. Urtekransene hun hadde arrangert etter instruks fra ham, gikk han forbi uten et blikk på dem. Det samme gjaldt rhus-busken og de to malusene han snilt nok hadde nektet henne å betale for. For det var noe av det herlige ved Justin, noe Gloria aldri kunne venne seg til – dette fortalt til Elena i et omfattende resymé samme kveld – at han visste så enormt mye om blomster og planter og hagestell. Og jeg mener – hvor har han det fra, Elena? Moren hans, antakelig. Var hun ikke halvveis en Dudley? Vel, alle i Dudley-slekten var gærne etter hagestell, 38

det hadde de vært i evigheter. For her er det snakk om klassisk engelsk botanikk, ikke det som står i søndagsavisene.

Hun geleidet den skattede gjesten sin opp trappetrinnene til ytterdøren, gjennom hallen og ned tjenernes trapp til underetasjen. Hun viste ham rundt i fengselscella som skulle være hjemmet hans så lenge han var fange – det vindskjeve garderobeskapet av kryssfiner der du kan henge dressene dine, Justin. Hvorfor i all verden hadde hun ikke gitt Ebediah femti shilling til så han kunne male det? Den markspiste kommoden til skjortene og sokkene dine. Hvorfor hadde hun aldri tenkt på å fore skuffene med vokspapir?

Men det var som vanlig Justin som bad om unnskyldning.

«Jeg er redd jeg ikke har så mye klær å legge inn der, Gloria.

Huset mitt er beleiret av pressekjøtere, og Mustafa må ha lagt av telefonen. Sandy sier snilt nok at han vil låne meg det jeg måtte trenge inntil det blir trygt å smugle noe hit.» «Å, Justin, så tåpelig av meg!» utbrøt Gloria og rødmet.

Men så, enten fordi hun ikke ville gå fra ham eller fordi hun ikke visste hvordan, insisterte hun på å vise ham det grusomme gamle kjøleskapet som var fullt av flasker med drikkevann og blandevann – hvorfor hadde hun ikke skiftet ut de råtnende gummilistene? – og isbitene er her, bare tapp vann fra springen for å få dem til å løsne – og den elektriske vannkokeren av plast som hun aldri hadde kunnet fordra, og den biemønstrede tekannen fra Ilfracombe med Tetley-teposer og en sprekk i, og den medtatte boksen med kjeks fra Huntley & Palmer i tilfelle han likte litt snacks sent på kvelden, for det gjør Sandy alltid, selv om han har fått beskjed om å slanke seg. Og endelig – gudskjelov var det noe hun hadde gjort riktig – den nydelige vasen med fargesprakende prydløvemunn som hun hadde stelt etter hans instrukser helt siden de var frø.

«Vel, greit, da skal jeg la deg få være i fred,» sa hun, men så, da hun kom til døren, gikk det opp for henne at hun skammelig nok ikke hadde sagt noe om sin deltakelse i sorgen.

«Min kjære Justin …» begynte hun.

«Takk, Gloria, det er alt jeg trenger,» brøt han inn overraskende resolutt.

39

Gloria, som nå var berøvet sitt øyeblikks ømhet, hentet fram igjen den praktiske tonen. «Javel, men du kommer opp når du måtte ønske, ikke sant? Middag klokken åtte, teoretisk sett. Noen drinker først, hvis du vil. Hva du måtte ønske.

Eller ingenting. Gud vet når Sandy kommer tilbake.» Etter dette gikk hun takknemlig opp til sitt eget soverom, tok en dusj, skiftet, la på make-up og hjalp guttene med leksene.

Tynget av nærværet av død arbeidet de flittig eller lot som om.

«Ser han fryktelig trist ut?» spurte Harry, den yngste av dem.

«Du får treffe ham i morgen. Bare vær høflig og alvorlig.

Mathilda lager hamburgere til dere. Dem spiser dere på leke-rommet, ikke på kjøkkenet, greit?» Et etterord falt henne inn før hun rakk å tenke seg om: «Han er en veldig tapper og flott mann, så dere må behandle ham med stor respekt.»

Da hun kom ned i salongen, ble hun overrasket over å finne Justin der allerede. Han sa ja til en stiv whisky og soda. Selv skjenket hun seg et glass hvitvin og satte seg i en lenestol, faktisk Sandys stol, men hun tenkte ikke på Sandy nå. Ingen av dem sa noe på flere minutter – hun ante ikke hvor mange det var i virkeligheten – men tausheten var et bånd mellom dem, et bånd Gloria følte sterkere og sterkere jo lenger den varte.

Justin nippet til whiskyen, og hun ble lettet da hun så at han ikke hadde lagt seg til Sandys nye vane med å lukke øynene og snurpe munnen som om whiskyen var en prøvelse. Med glasset i hånden gikk han bort til verandadøren og så ut på den illuminerte hagen – 150-wattpærer koblet til husets generator. Varmen fra dem sved ham i det ene kinnet.

«Kanskje det er det alle tror,» bemerket han plutselig – tok opp igjen en samtale de ikke hadde hatt.

«Hva er det, kjære?» spurte Gloria, usikker på om det var henne han hadde snakket til. Men hun spurte likevel, for det var opplagt at han trengte noen å snakke med.

«At man var elsket for noe man ikke var. At man var en slags kjeltring. En kjærlighetstyv.»

Gloria ante ikke om dette var noe alle trodde, men hun var ikke i tvil om at folk ikke burde det. «Selvfølgelig er du ikke 40

noen kjeltring, Justin,» sa hun kjekt. «Du er et av de mest ekte mennesker jeg vet om, og det har du alltid vært. Tessa forgudet deg, og det ville jeg også gjort. Hun var virkelig en heldig jente.» Når det gjaldt kjærlighetstyv, tenkte hun – vel det var ikke vanskelig å gjette hvem som var kjærlighetstyven i det forholdet!

Justin responderte ikke på denne tungerappe forsikringen, ikke så vidt hun kunne se, og en stund var det eneste hun kunne høre, en kjedereaksjon av bjeffende hunder – den ene begynte, og så fulgte de andre etter fram og tilbake gjennom Muthaigas «gylne mil».

«Du var alltid snill mot henne, Justin, det vet du godt. Du må ikke gå rundt og plage deg selv med dårlig samvittighet for forbrytelser du aldri har begått. Mange mennesker gjør det når de mister noen, og det er ikke rettferdig mot deg selv.

Vi kan ikke gå omkring og behandle folk som om de kunne falle døde om hvert øyeblikk, ellers ville vi aldri komme noen vei. Ville vi vel? Du var lojal mot henne. Alltid,» hevdet hun og antydet dermed at det samme ikke kunne sies om Tessa.

Og denne implikasjonen gikk ham ikke hus forbi, det var hun sikker på: Han skulle akkurat til å snakke om den fordømte Arnold Bluhm da hun til sin forargelse hørte mannens ytterdørnøkkel, og trolldommen var brutt.

«Justin, stakkars gamle venn, hvordan går det?» ropte Woodrow og skjenket seg et uvanlig beskjedent glass vin før han deiset ned på sofaen. «Ikke noe nytt, er jeg redd. Verken gode eller dårlige nyheter. Foreløpig verken spor eller mistenkte. Ingen tegn til Arnold. Belgierne stiller et helikopter, og London kommer med et til. Penger og atter penger er forbannelsen for oss alle. Men han er tross alt belgisk statsborger, så hvorfor ikke? Så pen du er, kjære. Hva har vi til middag?»

Han har drukket, tenkte Gloria med forakt. Han later som om han jobber sent, og så sitter han der på kontoret og drikker mens jeg hjelper ungene med leksene. Hun hørte en bevegelse ved vinduet og så til sin ergrelse at Justin gjorde seg klar til å gå – uten tvil skremt vekk av hennes manns elefantaktige plumphet.

41

«Ikke noe mat?» innvendte Woodrow. «Du må jo ha noe å styrke deg på, vet du.»

«Snilt av dere, men jeg er redd jeg ikke har matlyst. Men, Gloria, takk skal du ha. God natt, Sandy.»

«Og Pellegrin sender sterke støttemeldinger fra London.

Hele utenriksdepartementet er lammet av sorg, sier han. Men han ville ikke forstyrre privat.»

«Bernard har alltid vært svært taktfull.»

Hun så døren lukke seg, hørte fottrinn nedover betongtrappen og så det tomme glasset på bambusbordet ved siden av verandadøren. I et skremmende øyeblikk trodde hun at hun aldri ville få se ham igjen.

Woodrow glefset klønete i seg middagen, som vanlig uten å smake den. Gloria, som i likhet med Justin ikke hadde matlyst, satt og så på ham. Hustjeneren Juma listet seg rastløst mellom dem og betraktet Woodrow han også.

«Hvordan går det?» mumlet Woodrow med konspiratorisk snøvling. Han hadde dempet stemmen og pekt mot gulvet for å få henne til å gjøre det samme.

«Greit,» svarte hun og spilte hans spill. «Alt tatt i betraktning.» Hva gjør du nå der nede? tenkte hun. Ligger du på sengen og pisker deg i mørket? Eller stirrer du ut mellom sprinklene i vinduet og snakker til gjenferdet hennes?

«Har noe betydningsfullt kommet fram?» spurte Woodrow. Han snublet litt i ordet betydningsfullt, men prøvde likevel å gjøre samtalen vag på grunn av Juma.

«Som hva da?»

«Angående førsteelskeren,» svarte han og flirte beskjemmet. Han pekte på begoniaene hennes og formet ordet Bluhm med leppene, hvorpå Juma løp ut etter en mugge vann.

I flere timer lå Gloria våken ved siden av den snorkende ektemannen sin. Til slutt innbilte hun seg at hun hørte en lyd nedenunder. Hun listet seg ut på avsatsen og kikket ut gjennom vinduet. Det var slutt på strømbruddet. En oransje glød fra byen løftet seg mot stjernene. Men ingen Tessa gled omkring i den opplyste hagen, og ingen Justin heller. Hun gikk tilbake til sengen og fant Harry liggende der diagonalt med tommelen i munnen og den ene armen på farens brystkasse.

42

Familien stod opp tidlig som vanlig, men Justin var oppe før de andre, kledd i den skrukkete dressen sin, og travet rundt.

Han virket rød i toppen, litt rastløs, med for mye farge under de brune øynene. Guttene håndhilste på ham, gravalvorlig slik de hadde fått beskjed om, og Justin hilste omhyggelig på dem. «Å, Sandy, ja, god morgen,» sa han straks Woodrow kom til syne. «Jeg lurte på om vi kunne ta en liten prat.»

De to mennene trakk seg tilbake til solstuen.

«Det gjelder huset mitt,» begynte Justin straks de ble alene.

«Huset her eller huset i London, kompis?» spurte Woodrow i et fårete forsøk på munterhet. Gloria, som hørte hvert eneste ord gjennom serveringsluken mellom kjøkkenet og stuen, kunne ha slått inn skallen på ham.

«Her i Nairobi. De private papirene hennes. Juridiske dokumenter. Familiefondet. Dokumenter som er uvurderlige for oss begge. Jeg kan ikke la hennes private korrespondanse ligge der slik at det kenyanske politiet kan plyndre som de vil.»

«Hva er så løsningen?»

«Jeg vil gjerne dit. Med én gang.»

Så resolutt! jublet Gloria. Så kraftfull tross omstendighetene!

«Kjære venn, det er umulig. Bladfykene kommer til å fortære deg med hud og hår.»

«Jeg tror egentlig ikke det. De kan vel prøve å fotografere meg, vil jeg tro. De kan rope og skrike til meg. Men hvis jeg ikke svarer, er det ikke stort mer de kan gjøre. Ta dem mens de barberer seg.»

Gloria kjente sin manns utflukter ut og inn. Om et øyeblikk ville han ringe Bernard Pellegrin i London. Det er det han alltid gjør når han må gå utenom Porter Coleridge og få det svaret han vil ha.

«Hør her, jeg skal si deg en ting, kompis. Kan du ikke sette opp en liste over det du vil ha, så kan jeg få levert den til Mustafa og få ham til å frakte det hit?»

Typisk, tenkte Gloria rasende. Vike unna, prate tull og se etter en lettvint utvei hele tiden.

43

«Mustafa aner ikke hva han skal velge ut,» hørte hun Justin si like bestemt som før. «Og en liste ville ikke hjelpe ham det spøtt. Selv handlelister er for mye for ham. Jeg skylder henne det, Sandy. Det er en æresgjeld, og jeg må ta meg av den. Enten du blir med eller ikke.»

Klasse viser seg! applauderte Gloria inni seg på sidelinjen.

Godt spilt, mann! Selv da slo det henne ikke, skjønt sinnet hennes begynte å åpne seg i alle uventede retninger, at mannen hennes kunne ha sine egne grunner til å stikke innom Tessas hus. * Pressefolkene var ikke opptatt med å barbere seg. Der tok Justin feil. Og om de gjorde det, holdt de på med det på gressplenen utenfor Justins hus, hvor de hadde overnattet i leiebiler og kvittet seg med avfall i hydrangeabuskene. Et par afrikanske gateselgere i Uncle Sam-bukser og flosshatter hadde åpnet en tebod. Andre grillet mais. Forsofne politifolk hang omkring en bulkete patruljebil, gjespet og røykte sigaretter. Lederen deres, en enormt fet kar med polert brunt belte og Rolex lå skrevende i passasjersetet med øynene lukket. Klokken var halv åtte om morgenen. Lavt skydekke stengte byen ute. Store, svarte fugler byttet plass på telefonledningene og ventet på å stupe etter mat.

«Kjør forbi før du stopper,» beordret soldatsønnen Woodrow fra baksetet i minibussen.

Det var det samme opplegget som kvelden før: Livingstone og Jackson foran, med Woodrow og Justin sammenkrøket bak. Den svarte Volkswagen-bussen hadde CD-skilter, men det hadde annethvert kjøretøy i Muthaiga. Et opplyst øye kunne fått med seg at skiltene markerte Storbritannia, men noe slikt øye var ikke til stede, og ingen viste noen interesse da Livingstone lot bilen gli dovent forbi porten og opp den slake bakken. Han parkerte rolig og satte på håndbremsen.

«Jackson, hopp ut av bilen og gå langsomt opp bakken til porten til Mr. Quayles hus. Hva heter portvakten din?» Det siste henvendt til Justin.

«Omari,» svarte Justin.

44

«Si til Omari at han skal åpne porten i siste sekund før bilen kjører inn, og lukke den straks den er innenfor. Hold deg hos ham og sørg for at han gjør akkurat som han blir bedt om. Straks.»

Jackson var som født til oppgaven. Han klatret ut av bilen, rettet seg opp, fiklet med beltet og vandret til slutt ned bakken til Justins sikkerhetsport, hvor han for øynene på politiet tok plass ved siden av Omari.

«Greit. Rygg ned,» sa Woodrow til Livingstone. «Langsomt. Ta deg god tid.»

Livingstone løsnet handbrekket og lot motoren gå på tomgang mens han varsomt rygget bilen ned bakken inntil bakdøren var inne i oppkjørselen hos Justin. Han skal snu, trodde de kanskje. I så fall kunne de ikke ha trodd det lenge, for i neste øyeblikk tråkket han på gassen og raste bakover mot porten og spredde de forbløffede journalistene til høyre og venstre. Porten fløy opp, trukket til den ene siden av Omari og til den andre av Jackson. Bilen kom seg igjennom, og porten slamret igjen. Jackson, som stod på samme side som huset, hoppet inn i bilen mens Livingstone lot den trille hele veien til Justins veranda og opp de to trappetrinnene slik at den ble stående bare noen tommer fra ytterdøren, som Justins hustjener, Mustafa, med eksemplarisk presisjon skjøv opp innenfra mens Woodrow føyset Justin foran seg, hoppet etter ham inn i hallen og smelte ytterdøren igjen etter dem. * Huset lå i mørke. Av respekt for Tessa eller bladfykene hadde tjenerskapet trukket for gardinene. De tre mennene stod i hallen – Justin, Woodrow og Mustafa. Mustafa gråt lydløst.

Woodrow kunne skjelne det skrukkete ansiktet hans, grimasen med de hvite tennene og tårene som rant bredt, nesten helt borte ved ørene. Justin trakk Mustafa inntil seg slik at tjenerens hake hvilte mot skulderen hans. Woodrow så forlegent bort. Inne i gangen hadde andre skygger dukket opp fra tjenerfløyen – den énarmede, illegale ugandiske shambagutten som hjalp Justin i hagen og som Woodrow aldri klarte å huske navnet på, og den illegale sørsudanesiske flyktningen 45

som het Esmeralda og alltid hadde guttetrøbbel. Tessa hadde kunnet motstå hulke-historier like lite som hun hadde kunnet motstå logiske regler. Noen ganger hadde tjenerskapet minnet om et panafrikansk hospits for handikappede utskudd.

Mer enn én gang hadde Woodrow irettesatt Justin om den saken, men møtt en uttrykksløs vegg. Men Esmeralda gråt ikke nå. I stedet oppviste hun et steinhardt uttrykk som hvite ofte tok for bondsk grettenhet eller likegyldighet. Woodrow visste at det ikke var noen av delene. Det var familiær holdning. Det var et uttrykk for hvordan det virkelige livet er innrettet. Det består av sorg og hat og folk som blir hakket i hjel. Det er den hverdagen vi har kjent siden vi ble født, noe dere wuzunguer ikke har.

Justin skjøv Mustafa varsomt fra seg og hilste Esmeralda med et dobbelt håndtrykk, og hun la den fletteprydede pannen sin mot hans. Woodrow hadde følelsen av å bli sluppet inn i en hengiven krets han ikke hadde drømt om. Ville Juma grått slik dersom Gloria hadde fått strupen skåret over? Ikke faen. Ville Ebediah gjort det? Ville Glorias nye hushjelp gjort det, hva hun nå het? Justin trykket den ugandiske tjeneren mot seg og strøk ham på kinnet. Så snudde han ryggen til dem alle, og med høyre hånd tok han et fast tak i rekkverket til trappen. Et øyeblikk så han ut som den gamle mannen han snart kom til å bli, idet han halte seg opp trinnene. Woodrow så ham nå fram til skyggen på avsatsen og forsvinne inn på det soverommet Woodrow aldri hadde vært i, skjønt han hadde forestilt seg det på utallige fordekte måter.

Woodrow oppdaget at han var alene. Han ble stående og føle seg truet, slik han alltid hadde gjort når han kom inn i huset hennes – som en bondeknøl som var kommet til byen.

Hvis dette er et cocktailparty, hvorfor kjenner jeg ikke disse folkene? Hvilken sak skal vi støtte i kveld? Hvilket rom vil hun være i? Hvor er Bluhm? Høyst sannsynlig ved hennes side. Eller på kjøkkenet. Hvor han gir tjenerskapet hjelpeløse latteranfall. Woodrow husket hva han skulle, og tok seg gjennom den halvmørke korridoren til salongdøren. Den var ulåst. Bunter av morgenlys stakk inn mellom gardinene og lyste opp skjold og masker og tjafsete håndvevde matter la46

get av folk med krysslammelse, gjenstander som Tessa hadde klart å live opp det nitriste statlige møblementet med. Hvordan fikk hun alt til å bli så pent med dette juggelet? Samme mursteinspeis som hos oss, de samme innvendige jernbjelkene som gav seg ut for eik fra gode, gamle England. Alt som hos oss, bare mindre fordi ekteparet Quayle var barnløst og ett hakk lavere på rangstigen. Så hvorfor virket Tessas hus alltid ekte, mens vårt er som en fantasiløs og stygg søster?

Han gikk til midten av rommet og stanset av minnenes kraft. Det var her jeg stod og formante henne, grevinnens datter, her ved siden av dette pene bordet med inngravert mønster som hun sa moren hadde elsket, mens jeg klamret meg til ryggen på denne vaklevorne satengtrestolen og messet som en viktoriansk far. Tessa stående der borte foran vinduet mens solskinnet skar seg tvers gjennom bomullskjolen hennes. Visste hun at jeg stod og snakket til en naken silhuett? At bare å se på henne var å se min drøm om henne bli virkelighet, min pike på en strand, min fremmede på et tog?

«Jeg mente at det beste jeg kunne gjøre, var å stikke innom,» begynner han strengt.

«Hvorfor mente du det, Sandy?» spør hun.

Elleve om formiddagen. Kansellimøtet over, Justin trygt sendt av gårde til Kampala, til en eller annen unyttig konferanse om bistandseffektivitet. Jeg er her i offisielt ærend, men jeg har parkert bilen min i en sidegate som en skyldbetynget elsker av en tjenestebrors vakre, unge kone. Og herregud, er hun ikke vakker? Ung og høy, med spisse bryster som aldri beveger seg. Hvordan kan Justin slippe henne av syne? Ung i de grå, oppspilte, sinte øynene, i smilet som er for klokt for hennes alder. Woodrow kan ikke se smilet, for hun står i motlys. Men han kan høre det i stemmen hennes. Den ertende, slue stemmen som røper klasse. Han kan kalle det fram i minnet når han vil. Slik han kan kalle fram midjen og lårene hennes i den nakne silhuetten, det flytende ganglaget som man kan bli gal av. Ikke rart hun og Justin falt for hverandre – de er av samme fullblodsavl, bare med tjue år imellom. «Ærlig talt, Tess, dette kan ikke fortsette.»

«Ikke kall meg Tess.»

47

«Hvorfor ikke?»

«Det navnet er opptatt.»

Av hvem? undrer han. Bluhm eller en annen av elskerne hennes? Quayle har aldri kalt henne Tess. Ikke Ghita heller, så vidt Woodrow visste.

«Du kan rett og slett ikke fortsette å uttrykke deg så fritt.

Meningene dine.»

Så det avsnittet han har gjort klart på forhånd, det som minner henne om pliktene hennes som ansvarlig hustru og tjenestegjørende diplomat. Men han kommer aldri til slutten av det. Ordet plikt har satt henne i gang.

«Sandy, min plikt er overfor Afrika. Hva er din?»

Han er overrasket over å måtte svare for seg. «Overfor mitt eget land, hvis du tillater at jeg er så pompøs. Det gjelder også Justin. Overfor tjenesten og sjefen for legasjonen. Er det svar godt nok?»

«Det vet du godt at det ikke er. Ikke på langt nær. Det ligger milevis unna.»

«Hvordan kan jeg vite noe sånt?»

«Jeg trodde du hadde kommet for å snakke med meg om de opprivende dokumentene jeg gav deg.»

«Nei, Tessa. Jeg kom for å be deg slutte å la skravla gå om Moi-regjeringens ugjerninger i nærvær av alle og enhver i Nairobi. Jeg kom for å be deg spille på lag for én gangs skyld, i stedet for – åh, fullfør setningen selv,» avslutter han brutalt.

Ville jeg ha snakket til henne på den måten dersom jeg hadde visst at hun var gravid? Kanskje ikke så dristig. Men jeg ville ha snakket til henne. Gjettet jeg at hun var gravid mens jeg prøvde å la være å legge merke til den nakne silhuetten?

Nei. Jeg ville ha henne, uutholdelig sterkt, noe hun skjønte ut fra den forandrede stemmen min og de stive bevegelsene mine.

«Så du mener at du ikke har lest dem?» spør hun. Hun holder seg besluttsomt til dokumentene som samtaleemne. «Om et øyeblikk kommer du til å si at du ikke har hatt tid.»

«Klart jeg har lest dem.»

«Og hva fikk du ut av dem da du leste dem, Sandy?»

«De sier meg ingenting jeg ikke vet fra før, og ingenting jeg kan gjøre noe med.»

48

«Sandy, det der er en svært negativ holdning. Ja, enda verre.

Den er stakkarslig. Hvorfor kan du ikke gjøre noe med det?»

Woodrow hater hvordan han lyder: «Fordi vi er diplomater, ikke politifolk, Tessa. Moi-regjeringen er dødsens korrupt, sier du til meg. Det har jeg aldri tvilt på. Landet holder på å dø av aids, det er bankerott, det finnes ikke en bit av det – fra turismen og villmarkslivet til utdannelsesvesen, velferd og kommunikasjon – som ikke holder på å smuldre opp på grunn av bedrageri, inkompetanse og forsømmelser. Korrekt observert. Ministere og tjenestemenn forsyner seg av billass med matvarer og medisiner øremerket for sultende flyktninger. Noen ganger i samforståelse med bistandsfolk, sier du.

Selvfølgelig stemmer det. Utgiftene til landets helsevesen beløper seg til fem dollar per hode i året, og det er før alle fra øverst til nederst har tatt sin del. Politiet mishandler rutinemessig alle som er dumme nok til å gå ut med dette offentlig. Det stemmer også. Du har studert metodene deres. De bruker vanntortur, hevder du. De senker folk ned i vann når de slår dem, slik at de synlige merkene blir svakere. Og du har rett. De gjør det. De er ikke selektive. Og vi protesterer ikke. De leier også ut våpnene sine til vennligsinnede morderbander, og de skal leveres tilbake før daggry, ellers får dere ikke depositumet tilbake. Høykommissæren deler din avsky, og likevel protesterer vi ikke. Hvorfor ikke? Fordi vi er her, nådig nok, for å representere vårt land, ikke deres. Vi har trettifem tusen etniske briter i Kenya, og deres utsatte kår avhenger av president Mois nykker. Høykommissæren har ikke noe med å gjøre tilværelsen surere for dem enn den allerede er.»

«Og dere har britiske forretningsinteresser å representere,» minner hun ham ertende om.

«Det er ikke noen synd, Tessa,» repliserer han og forsøker å vri halve blikket bort fra skyggen av brystene hennes gjennom kjolestoffet. «Handel er ikke noen synd. Å handle med nye nasjoner er ikke noen synd. Handel hjelper dem faktisk til å komme seg på bena. Handelen gjør reformer mulig. Den type reformer som vi alle ønsker oss. Handel fører dem inn i den moderne verden. Handel hjelper oss til å hjelpe 49

dem. Hvordan kan vi hjelpe et fattig land hvis vi ikke er rike selv?»

«Pisspreik.»

«Hva behager?»

«Besnærende, uforfalsket, pompøst pisspreik fra utenriksdepartementet hvis du vil vite hele navnet – verdig den uvurderlige Pellegrin personlig. Se deg om. Handelen gjør ikke de fattige rike. Profitt avstedkommer ingen reformer. Den avstedkommer korrupte statstjenestemenn og sveitsiske bankkontoer.»

«Jeg protesterer …»

Hun avbryter ham. «Så er det bare å arkivere og glemme, ikke sant? Ingen tiltak denne gang, undertegnet Sandy.

Demokratiets mor er atter en gang avslørt som løgnaktig hykleri som preker frihet og menneskerettigheter for alle unntatt når man håper å tjene en slant.»

«Det der er himla urettferdig! Greit: Mois gutter er skurker, og gamlingen selv har enda noen år foran seg. Men det lysner i horisonten. Et ord i det rette øret, kollektiv tilbakekalling av givernasjonenes bistand, stille diplomati – alt dette har sin virkning. Og Richard Leakey blir tatt med i regjeringen for å bremse korrupsjonen og forsikre givernasjonene at de kan begynne med bistand igjen uten å finansiere Mois svindel.» Han begynner å lyde som et telegram om retningslinjer, og det vet han. Verre er det at hun også vet det, noe hun beviser ved et enormt gjesp. «Kenya har kanskje ikke noen stor nåtid, men landet har en fremtid,» avslutter han tappert.

Og venter på en tilbakemelding fra henne om at de beveger seg mot en slags provisorisk våpenhvile.

For sent husker han at Tessa ikke er forsonlig, og heller ikke hennes hjertevenninne Ghita. De er begge unge nok til å tro at det finnes noe slikt som en enkel sannhet. «Det dokumentet jeg gav deg, er forsynt med navn og datoer og bankkontoer,» fortsetter hun nådeløst. «De enkelte ministrene er identifisert og beviselig skyldige. Er det også et ord i det rette øret? Eller er det ingen som hører der ute?»

«Tessa.»

Hun glir unna ham når han er kommet hit for å nærme seg henne.

50

«Sandy.»

«Jeg skjønner poenget. Jeg hører hva du sier. Men for Guds skyld – i den mentale helses navn – du kan da ikke på alvor antyde at de britiske myndighetene i form av Bernard Pellegrin skulle drive heksejakt på navngitte ministre i den kenyanske regjeringen! Jeg mener – herregud – det er ikke det at vi briter selv er hevet over all korrupsjon. Skal den kenyanske høykommissæren i London be oss om å feie for vår dør?»

«Det der er noe jævla humbug, og det vet du selv,» snerrer Tessa med flammende øyne.

Han har ikke regnet med Mustafa, som kommer stille inn, ved trinnet. Med stor nøyaktighet setter han det vesle bordet midt mellom dem på gulvteppet og på det et sølvbrett med en kaffekanne av sølv og hennes salige mors sølvfat fullt av skotske mørdeigkaker. Og avbruddet stimulerer åpenbart Tessas alltid tilstedeværende teatralske sans, for hun kneler rakrygget foran det lille bordet, med skuldrene trukket tilbake og kjolen stramt over brystene mens hun spekker talen sin med humoristisk bitende spørsmål om hans smak.

«Svart, Sandy, eller en dæsj fløte – jeg husker ikke.» Spør hun med tilgjort høflighet. Dette er det fariseiske livet vi lever, er det hun forteller ham. Et helt kontinent ligger utenfor døren vår, og her sitter vi på kne og drikker kaffe fra et sølvbrett mens barn sulter og syke dør lenger borte i gata, og korrupte politikere ruinerer den nasjonen som ble lurt til å velge dem. «Heksejakt – siden du nevner det – ville være en glimrende start. Nevn dem, vanær dem, kutt hue’ av dem og heng det opp på byporten, sier nå jeg. Den samme Skammens Liste offentliggjøres hvert år i Nairobi-avisene, og det er de samme kenyanske politikerne som står på den hver gang.» Hun vrir seg rundt på kne for å rekke ham en kopp. «Men det plager ikke deg, gjør det vel? Du er jo en tilhenger av status quo.

Det er en beslutning du har tatt. Den ble ikke presset på deg.

Det er du som har tatt den. Du, Sandy. Du så deg i speilet en dag og tenkte: ’Hei, du, fra nå av skal jeg behandle verden slik den er. Jeg skal gjøre den beste handelen jeg kan for Storbritannia, og det skal jeg kalle min plikt. Det gjør ingenting at denne plikten har ansvaret for at en av de fæleste re51

gjeringene i verden overlever. Jeg gjør det likevel.’» Hun byr ham sukker. Han avslår taust. «Så jeg er redd vi ikke kan bli enige. Kan vi vel? Jeg vil gjerne si fra. Du vil begrave hodet mitt der ditt eget er. En kvinnes plikt er en manns svik. Ellers noe nytt?»

«Og Justin, da?» spør Woodrow og spiller ut sitt siste, ubrukelige kort. «Hvor kommer han inn i bildet?»

Hun stivner, klar over at dette er en felle. «Justin er Justin,» svarer hun trett. «Han har gjort sine valg slik jeg har gjort mine.»

«Og Bluhm er vel Bluhm, tenker jeg,» snerrer Woodrow, drevet av sjalusi og sinne til å uttale det navnet han har lovet seg selv han ikke vil ytre under noen omstendighet. Og hun har tydeligvis sverget på ikke å høre det. Ved hjelp av bitter indre disiplin kniper hun leppene sammen og venter på at han skal dumme seg ut ytterligere. Noe han ganske riktig gjør. På kongelig vis. «Du tror vel for eksempel ikke at du skader Justins karriere?» spør han overlegent.

«Var det derfor du kom innom?»

«I bunn og grunn ja.»

«Jeg trodde du kom hit for å redde meg fra meg selv. Nå viser det seg at du er kommet for å redde Justin fra meg. Så kompislojalt av deg.»

«Jeg trodde Justin og du hadde samme interesser.»

En stram latter uten humor idet sinnet hennes vender tilbake. Men i motsetning til Woodrow mister hun ikke fatningen. «I himmelens navn, Sandy, du må være den eneste i Nairobi som innbiller seg noe sånt!» Hun reiser seg – spillet er slutt. «Jeg synes du burde gå nå. Ellers begynner folk å sladre om oss. Jeg skal ikke sende deg flere dokumenter. Det er sikkert en lettelse. Vi kan jo ikke la deg slite ut høykommissærens makulator, kan vi vel? Kanskje du mister sjansen til forfremmelse.»

Mens Woodrow gjenopplevde dette opptrinnet slik han hadde gjort gjentatte ganger i løpet av de tolv månedene siden det hadde funnet sted, kjente han på nytt både ydmykelsen og frustrasjonen og det hånlige blikket hennes i ryggen idet han 52

skulle gå. Ubemerket åpnet han en smal skuff i mosaikkbordet som moren hennes hadde elsket, og famlet omkring i den.

Han samlet sammen alt han kunne finne. Jeg var full, og jeg var sint, sa han til seg selv som en formildende omstendighet ved denne handlingen. Jeg hadde behov for å foreta meg noe raskt. Jeg prøvde å få taket til å ramle ned over hodet på meg så jeg kunne se den klare himmelen.

Ett papirark – det var alt han bad om mens han febrilsk famlet og rotet seg gjennom skuffer og hyller – ett ubetydelig, blått ark av Hennes Majestets offisielle skrivepapir, med én side tekst, min, med det uutsigelige i ord som for én gangs skyld ikke var tvetydige, som ikke sa: På den ene siden dette, men på den annen side er det ingenting jeg kan gjøre med det – signert ikke S eller SW, men Sandy med pen, leselig håndskrift og nesten navnet WOODROW med blokkbokstaver etter det for å vise hele verden og Tessa Quayle at en viss Sandy Woodrow, kansellisjef ved Storbritannias høykommissariat i Nairobi i løpet av fem sinnssvake minutter på kontoret sitt samme kveld og med den nakne silhuetten av henne i friskt, plagsomt minne og et digert glass gjestfri whisky ved sin fryktsomme elskerinnes side hadde begått en bevisst, beregnet og enestående sinnssyk handling som satte både karrieren, kona og barna i fare i et dødsdømt forsøk på å bringe sitt liv nærmere sine følelser.

Og etter å ha skrevet det han skrev, hadde han stukket det omtalte brevet i en konvolutt tilhørende Hennes Majestet og forseglet nevnte konvolutt med en tunge med whiskysmak.

Han hadde omhyggelig adressert brevet og – uten hensyn til alle fornuftige indre stemmer som prøvde å overtale ham til å vente en time, en dag, et helt liv, ta seg en whisky til, søke om permisjon til å reise hjem og i det minste sende brevet først neste morgen etter å ha sovet på det – hadde båret det ovenpå, til høykommissariatets postrom, hvor en lokalt ansatt kikuyu-kontorist ved navn Jomo etter den store Kenyatta uten å spørre hvorfor kansellisjefen skulle sende et personlig levert brev merket PRIVAT til den nakne silhuetten av den vakre, unge hustruen til en underordnet kollega, slengte det i en sekk merket LOKALT UGRADERT mens han servilt mes53

set til kansellisjefens rygg, som var på vei ut: «God natt, Mr. Woodrow.» * Gamle julekort.

Gamle innbydelseskort merket med et kryss i rubrikken for «nei» med Tessas håndskrift. Andre mer ettertrykkelig merket «aldri».

Gamle god-bedring-kort fra Ghita Pearson med bilde av indiske fugler.

En sløyfebåndfloke, en vinkork, en bunke diplomatvisittkort holdt sammen med et klips.

Men intet enslig blått ark av Hennes Majestets offisielle skrivepapir avsluttet med den triumferende inskripsjonen: «Jeg elsker deg, elsker deg, elsker deg. Sandy.»

Woodrow beveget seg raskt sidelengs langs de siste bokhyllene, åpnet bøker helt tilfeldig, åpnet skrin med nips og erkjente nederlaget. Ta deg sammen, mann, kommanderte han seg selv og prøvde å forvandle dårlige nyheter til gode nyheter. Greit: Ikke noe brev. Hvorfor skulle det være et brev der? Tessa. Etter et helt år? Hadde vel slengt det i papirkurven samme dag som hun fikk det. En sånn dame, en tvangsflørterske med en pyse til ektemann, hun som noen la an på to ganger i måneden. Tre ganger! Hver uke! Hver dag! Han svettet. I Afrika brøt svetten fram i en tett dusj og tørket med én gang. Han stod med hodet bøyd forover og lot fossen falle mens han lyttet.

Hva er det den jævla fyren gjør der oppe? Lister seg fram og tilbake? Private papirer, hadde han sagt. Brev fra advokater. Hva for slags papirer hadde hun oppbevart ovenpå, papirer som var for private for første etasje? Telefonen i salongen ringte. Den hadde ringt i ett sett siden de kom inn i huset, men først nå la han merke til det. Journalister? Elskere? Hva spilte det for rolle? Han lot den ringe. Han tenkte gjennom planløsningen i sitt eget hus og prøvde å overføre den til dette.

Justin befant seg rett ovenfor ham, til venstre for trappen når man kom opp. Der var det et omkledningsrom, og der var det et bad, og der var det store soverommet. Woodrow husket at 54

Tessa hadde fortalt ham at hun hadde gjort om garderoberommet til arbeidsværelse: Det er ikke bare menn som trenger sin egen hule, Sandy. Vi jenter har også behov for det, hadde hun sagt til ham i en provoserende tone, som om hun underviste ham om kroppsdeler. Rytmen forandret seg. Nå samler du saker og ting rundt i rommet. Hvilke saker og ting? Dokumenter som er dyrebare for oss begge. Kanskje for meg også, tenkte Woodrow som en kvalmende påminnelse om sin tåpelighet.

Han grep seg nå i å stå ved vinduet med utsikt mot bakhagen. Han skjøv til side gardinet og fikk se girlandere av blomstrende busker, Justins stolthet på hans «åpent hus»dager for junior-personalet, da han pleide å servere jordbær med krem og kald hvitvin og vise dem rundt i sitt Elysium.

«Et års hagestell i Kenya er verdt ti år i England,» likte han å hevde mens han tok sine komiske pilegrimsturer rundt i kanselliet og delte ut blomster til guttene og jentene. Når man tenkte etter, var dette det eneste temaet som fikk ham til å skryte. Woodrow myste til siden, mot åskammen. Quayles hus lå ikke langt fra hans eget. Slik åsen var formet, kunne de se lysene hos hverandre om kvelden. Blikket hans peilet seg inn mot det vinduet der han litt for ofte hadde stått når han følte trang til å se i denne retningen. Plutselig var han så nær ved å gråte som han kunne komme. Håret hennes var i ansiktet hans. Han kunne svømme i øynene hennes, kjenne duften av parfymen og den lukten av varmt, fint gress som kom fra henne når man danset med henne i julen på Muthaigaklubben og ved et rent tilfelle fikk sneiet håret hennes med nesen. Det er gardinene, skjønte han mens han ventet på at halvtårene skulle trekke seg tilbake. De har beholdt duften av henne, og jeg står tett ved dem. På en innskytelse grep han gardinet med begge hender og skulle til å begrave ansiktet i det.

«Mange takk, Sandy. Beklager at du måtte vente.»

Han skjøv gardinet fra seg og dreide rundt på hælen. Justin stod og ruvet i døråpningen og var like rød i fjeset som Woodrow følte seg. I hånden holdt han en avlang, oransje, pølseformet Gladstone-bag av lær, fullastet og svært slitt, med mes55

sing-nagler, messingbeslag på hjørnene og hengelåser av messing i begge ender.

«Alt klart, kompis? Æresgjelden betalt?» spurte Woodrow overrumplet, men med sjarmen umiddelbart skrudd på som den gode diplomat han var. «Kjempeflott. Det var det, altså.

Og du har fått med deg alt du skulle hente?»

«Jeg tror det. Ja. I en viss forstand.»

«Du virker usikker?»

«Jaså? Det var ikke meningen. Denne tilhørte faren hennes,» forklarte han og pekte på vesken.

«Ser mer ut som om den tilhørte en abortlege,» sa Woodrow for å virke kameratslig.

Han tilbød seg å hjelpe til med å bære, men Justin foretrakk å slepe med seg byttet sitt selv. Woodrow satte seg inn i minibussen. Justin fulgte etter med en hånd om de gamle bærehåndtakene av lær. Ropene fra journalistene kom inn til dem gjennom det tynne karosseriet: «Tror du det var Bluhm som kverket henne, Mr. Quayle?»

«Hei, Justin, sjefen min tilbyr deg mega-mega-summer.»

Fra huset syntes Woodrow han kunne høre barnegråt gjennom ringingen fra telefonen, men så skjønte han at det var Mustafa.

56