Gert Nygårdshaug
Den balsamerte ulven
Opprinnelig utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS, 2000 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 © J.W. Cappelens Forlag AS, 2000 ISBN 978-82-02-56787-3 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Marius Renberg (www.mariusrenberg.no) Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold
1. Skarphedin Olsen mener seg beskutt av en trane, en lommelerke med armagnac fyller seg selv opp, mens Fredric Drum lytter og ser, foreløpig passiv. ...............
7
2. Etterforsker Olsen mener seg kompetent som leder for en ulveflokk, Fredric begeistres av en nyoppdaget kvernsten, mens tre menn blir søkk våte. ............................
29
3. En sauebonde forsvinner sporløst, Drum koker en aromasterk låg av einerbær og en ulveflokk fører en nattlig kamp om sitt bytte. ............................................................
48
4. Han oppdager en mistet sluk og ser en lommebok, ulven spiser gjerne til den spyr og Skarphedin Olsen finner behag i et uventet besøk. ....................................................
70
5. En kongeørn svever høyt oppe på himmelen, Fredric Drum føler presset fra tusen tonn sten mens Skarphedin Olsen skremmer opp en maurkoloni. ............................................
90
6. En etterforsker blir hengende med hodet ned, teksten fra syv assyriske leirtavler blir lest opp og Drum nekter bestemt å forlate dalen. ...................................................... 112
7. En kjent historiker har gått tom for fyrstikker, Skarphedin Olsen stirrer ned i fossens dyp mens Fredric Drum opplever øyeblikkets euforiske klarsyn. ............................... 133 8. Spørsmålet om en filippinsk colodont blir brakt på banen, Fredric plages ikke av klaustrofobi og etterforsker Peder Ungbeldt smir en lenke. ..................................................... 154 9. Han stifter bekjentskap med en mink, en sauebonde gjennomgår fyllesykens kvaler mens Skarphedin Olsen omsider får laget en dregg. ................................................. 175 10. Fredric Drum forsyner seg med et flott stykke bergkrystall, Ungbeldt vender tilbake etter svømmeturen mens Olsen ser terrenget i fugleperspektiv. ................................................ 193 11. En stemme lyder fra fjellet, Skarphedin hører snakk om hælblemmer og Tiglatpileser den 1. skal ha skutt tusen løver på fem år. .................................................................. 214 12. Døden kommer brått, en sauebonde spør etter syltetøy, mens Skarphedin Olsen trekker seg tilbake til fossen for å klø gamle arr. ................................................................. 229
1 Skarphedin Olsen mener seg beskutt av en trane, en lommelerke med armagnac fyller seg selv opp, mens Fredric Drum lytter og ser, foreløpig passiv
Skarphedin Olsen klasket til myggen som hadde sugd seg tykk på underarmen hans; han betraktet irritert blodet som var hans eget, og akkurat da han skulle til å bøye seg ned for å finne en mosedott for å tørke det vekk, lød det et hest og skingrende skrik rett over hodet hans, såpass uventet og høyt var dette skriket som brøt ettermiddagsstillheten der i dette dampende myrlandskapet at Skarphedin merket nakkehuden nuppe seg, han slapp fiskestangen for instinktivt å beskytte hodet da han merket en ubestemmelig skygge på himmelen over seg, tok et par skritt tilbake og krøket seg; denne forhastede bevegelsen gjorde at han tråkket feil på en myrtue, kom i ubalanse og falt over på siden. Slik ble han liggende en god stund og betrakte den store fuglen som fløy med kraftige, dovne vingeslag innover myrene mot de slake bjørkeåsene i vest, en trane? det måtte være en trane, mente Skarphedin, han hadde aldri sett en trane før i levende live, men skriket hadde vært margskjærende, hvor hadde den kommet fra? den måtte ha fløyet opp et sted bakenfor, kommet lavt over ham og skreket da den var rett over hodet hans; han reiste seg opp i stående stilling og børstet av seg myrull og gjørme, grep fiskestangen for å gå videre, da han plutselig så det: Et egg. 7
Det lå midt i en haug med uvørent anbrakte kvister og starrgress, et egg, et eneste eksemplar, det var lysebrunt med mørke flekker, på størrelse med en liten melon; Skarphedin glippet med øynene ved synet av dette mektige egget, tyve omeletter, tippet han, men her skulle det ikke bli snakk om noen omelett! dette egget skulle få ligge i fred, om han hadde aldri så mye lyst til å ta det opp, kjenne på det, veie det i hendene, så skulle det få ligge urørt, var ikke tranen en truet fugleart? muligens; om hans nevø Fredric Drum fikk snusen i at det lå et digert traneegg her inne på myrene, ville den ustyrlige kokkehjernen hans straks gå i gang med fantasifulle komposisjoner basert på nettopp denne eksklusive råvaren, derfor skulle han ikke nevne egget, ikke med et ord når han kom tilbake til de andre nede ved koia. Skarphedin Olsen knegget fornøyd med seg selv der han travet videre innover myren; den garvede KRIPOS-etterforskeren kjente seg mer oppstemt enn hva han hadde gjort på lenge, mistanken om at sjefen hadde et annet og muligens mindre lystbetont motiv for denne fisketuren var som blåst vekk, muligens var det adrenalin-kicket traneskriket hadde utløst som nå hadde satt i gang en behagelig endosmotisk prosess i sinnet og som gjorde at skrittene hans over torvmyr, moltekart og gråvier var fjærlette og spenstige; han var da ingen gammel mann? litt over seksogfemti, ingen alder; dessuten var han snart fremme ved elven, Vondøla, som her inne på den store myren snodde seg frem i stille, dype loner, i store buer som her og der utvidet seg til vide håer; en stund ble han stående og betrakte en vakker sommerfugl som satt på en lyngtue, en blåvinge; kunne det være en Abulina orbitulus? en av verdens mest sjeldne sommerfuglarter som bare fantes i et lite belte som strakte seg fra Dovre og inn mot svenske8
grensen, visste Skarphedin; slett ikke umulig at han nå sto og tittet på en orbitulus, han hadde fattet interesse for disse vakre skapningene for noen år siden og tilegnet seg en viss amatørmessig kunnskap, blåvingen fløy opp og forsvant innover myrene, Skarphedin fortsatte marsjen; han hadde studert kartet over området grundig, det var her inne i de stille lonene storørreten sto, han holdt et fast grep om fluestangen og trådte varsomt da han nærmet seg den første lonen, det måtte ikke være noen bevegelser i myren som kunne skremme den vare fisken; det siste stykket nærmest ålte han seg frem mellom starr og dvergbjørk mens han tidvis kikket seg omkring etter en egnet plass der han endelig! kunne slenge ut fluesnøret; han tørket svetten og viftet vekk myggen, vak! det var små vak ute på vannet, det var storfisken som var oppe og tok insektene, småørreten vaket ikke på denne måten; Skarphedin holdt pusten mens han betraktet idyllen han hadde funnet: En vid lone omgitt av starrkanter, dyp og sort, skjermet av akkurat passende glissen gråvier, en liten gressvoll med gamle bålrester der han kunne stå og slenge, hvor gamle var bålrestene? etterforskeren snuste og grov i asken, ikke fra i år, kunne han raskt fastslå; sannsynligvis var han den første fiskeren som var her denne sesongen, i slutten av juli, han satte seg ned på gressbakken og forsøkte å puste rolig, den lave kveldssolen varmet i ansiktet. Han la fra seg fiskeveske og håv. Rotet litt i vesken til han fant det han lette etter. En vellagret fransk ost, chevre, pakket i folie. En kvart flaske rødvin, av typen Cardinal. Skar en drøy bit av osten med lommekniven. Lukket øynene og smattet. Sugde lenge. En slurk rødvin. 9
Slik. Endelig var han klar. Fluen la seg elegant ned på vannet noen meter fra starrkanten, en tørrflue av typen Verre enn minken komponert av fjellfiskeren Erling Sand, et unikum av en flue i disse traktene, visste han; stillhet, bare gulerle og lappspurv, insektsurr, noen øyenstikkere; Skarphedin sto lett foroverbøyd, det magre, firskårne ansiktets furer fikk noe mildt forsonende over seg, etterforskerens øyne myste i motlyset ut mot den mørke vannflaten og fluen som fløt så vakkert, et lett grep om stangen med høyre hånd, snøret i venstre klar til rykk; i denne posituren var han som en statue i harmoni med det innerste i naturen, han var en organisme med røtter festet inn til klodens marg; evigheten varte i knapt ti sekunder da det vanvittige skjedde: Han så fisken komme opp og ta fluen, snøret strammet seg og han skulle akkurat til å rykke til; signalet var sendt fra hjerne til håndledd, men rakk ikke frem før fiskestangen like ovenfor korkfestet ble splintret i tusen karbongrafittfliser som fløy gjennom luften som illsinte piler hvorav bortimot et dusin boret seg inn i Skarphedin Olsens hake og høyre hånd, sekundet etter kom smellet, et høyt og skarpt rifleskudd som drønnet over myrene og rullet som et ekko innover Gråfjellene i øst. For andre gang på kort tid falt Skarphedin, denne gang bakover og ble liggende på ryggen fremdeles med restene av fluestangen, håndtaket der snellen satt, i høyre hånd og snøret i venstre, han kjente det rykke og dra voldsomt i snøret, fisken satt der, automatisk begynte han å hale inn, fremdeles liggende på ryggen, han dro fisken i land, dro den brutalt gjennom starr og vierkjerr til den landet oppe på brystet hans, en kald og sprellende ørret på over kiloen slo sporden mot Skarphedins blødende hake; han lå stille og lot fisk være fisk mens han sløvt kikket på armbåndsuret; han ble liggen10
de og stirre rett opp i den blå himmelen med vidåpne øyne og enset ikke den stikkende svien i ansikt og på hender, enset ikke blodet som rant i tynne strimer fra haken og ned i gresset; hvor lenge etterforsker Skarphedin Olsen fra KRIPOS lå slik inne ved lonen på Stormyrene, innerst i Vondalen, den minst tilgjengelige av de folketomme dalene i Renbygd kommune øst i Norge, hadde han i ettertid ikke den minste interesse av å fundere over. * De satt på briskene som sto langs veggene i den to hundre år gamle fangstkoia, andre steder var det ikke å sitte på der inne; midt på gulvet var ildstedet, en gammel vedovn murt opp på et fundament av gråstein, under den lille gluggen som utgjorde husets eneste vindu sto et grovt tilhugget bord, stort annet interiør fantes ikke, det skulle heller ikke trenges; denne koia var beregnet kun til å sove og til nød spise i når været ute var ufyselig, hvilket det ikke var denne kvelden, snarere tvert imot, denne julikvelden var så mild og lys at det kjentes kjøligere innenfor de grove tømmerveggene enn utenfor, likevel satt de tre mennene der; grunnen til dette var at den fjerde lå på en av briskene grundig bandasjert over ansiktets nedre del samt høyre hånd, de kunne høre bruset og klukkingen fra den lille fossen rett nedenfor koia; Vondøla gikk stri her med store og dype kulper, under bergknatter og gjennom juv, i motsetning til lenger oppe på myrene der den fløt stille og rolig, denne elven som var en av Norges minst kjente, og kanskje nettopp derfor av landets desidert beste ørretelver; hvem visste dette? grunneierne, samt Arthur Krondal, sjefen ved Kriminalpolitisentralen på Etterstad i Oslo, som tilfeldigvis var i slekt med den av 11
grunneierne som eide denne koia oppe ved Vondølas øverste løp, fire timers gange fra nærmeste bilvei; Krondal var en av de tre som nå satt på brisken der fjerdemann lå, det ble ikke sagt stort, og denne tausheten skyldtes et scenario som hadde utspunnet seg for mindre enn en halv time siden, der etterforsker og fluefiskeentusiast Skarphedin Olsen hadde kommet ravende nedover stien mot koia fjern i blikket og med halve ansiktet og høyre hånd innsmurt av størknet blod, uten fiskeutstyr, men besynderlig nok med en vakker fjellørret i kilosklassen dinglende i en vierhank, hva hadde skjedd? hvor var fiskevesken? fluestangen? Skarphedins blikk forble like fjernt ved disse spørsmålene, likevel svarte han sakte og rolig: «Jeg skjøt jaggu en trane så fjæra føyk.» Fredric Drum som hadde stått og renset fisk, dagens fangst, 10–12 halvkilos ørreter tatt av Krondal, Ungbeldt og ham selv på spinner her nede i kulpene, løp bort til onkelen og tok ansiktet hans i nærmere øyesyn; skadene så ikke alvorlige ut, men her og der på kinn og hake stakk det ut noen tynne, svarte pigger; de neste minuttene ble disse trukket ut, sårene renset og ansiktet bandasjert, men det Skarphedin hadde å si mens dette pågikk, før han bestemt ble plassert liggende på brisken, var alt annet enn beroligende. «Jeg tok en trane, ja.» «Skjøt du en trane, med hva da om jeg tør spørre?» spurte Krondal, mens han gransket sin beste etterforsker grundig. «Verre enn minken,» svarte Skarphedin. «Hva mener du, verre enn minken, er ikke det en Sand-flue? Du skyter vel ikke traner med fiskefluer?» «Ho-ho,» kvekket Skarphedin, uten at det var noen latter. «Du skulle sett! Men du får fanken meg ikke røre egget, Fredric! Hører du, gutt! Du holder deg 12
unna egget. Traner er en truet dyreart.» «Egget?» undret Fredric. «Vi snakker ikke mer om det. Fjæra føyk rett i trynet mitt, og det stikker noe aldeles forjævlig!» Han gned seg irritert over bandasjen. På dette tidspunkt av samtalen var Krondal begynt å bli alvorlig bekymret, kunne det tenkes at Olsen var på vei inn i en ny psykose? det var en kjent sak ved Kriminalpolitisentralen, og slett ingen hemmelighet, at deres beste etterforsker, høyt anerkjent for sine knivskarpe induktive analyser i mordsaker, for et par års tid siden hadde slitt med en lei psykose, tvangsforestilling, etter at hans kone og datter brutalt var blitt skutt ned og drept i deres hjem, men ifølge alle de medisinske uttalelser Krondal hadde innhentet, var Skarphedin Olsen så absolutt erklært frisk, hvilket han også grundig hadde bevist gjennom de sakene han hadde ledet i ettertid; nå var altså Krondal igjen i tvil, og tvilen var ikke blitt mindre da de for et øyeblikk siden med en viss motstand fikk støttet Olsen inn gjennom den lave koiedøren og lagt ham på brisken der han hadde soveposen. «Det kunne blitt en omelett til tyve, gutter!» bablet han med vidt oppspilte øyne da Ungbeldt la soveposen godt til rette under nakken hans. «Men den skjøt før jeg rakk å knekke nakken på den viltre krabaten!» «Så det var tranen som skjøt, ikke du, altså?» sa Fredric stille. «Hvor i himmelens navn har du gjort av fiskeutstyret ditt, Skarphedin?» spurte Krondal for fjerde gang og la hånden på skulderen hans. «Tja, du får spørre høna. Det er hun som hersker over egget.» Dermed knep han munnen sammen. «Trane er blitt til høne. Men fisk hadde du med deg, en skikkelig feit rugg. Hvordan tok du den, kunne du 13
nedlate deg til å gi oss et fornuftig svar på det, kanskje?» Krondal ga seg ikke. «Pang! sa det, dermed eksploderte fuglen. Vanskeligere er det ikke.» Skarphedin lukket øynene. Like etterpå kunne de høre at han pustet tungt. Han sov. De tre ble sittende på briskene rundt den sovende, bandasjerte kompisen. Fredric Drum, den yngste av mennene, var den eneste som ikke var tilknyttet politiet, til gjengjeld hadde han i løpet av det siste året etablert et nært og ikke helt ukomplisert forhold til mannen som nå lå sovende på brisken og som var hans gammelonkel, dette forholdet hadde utviklet seg nærmest symbiotisk takket være Skarphedin Olsens særdeles eksentriske og meget kvalitetsbevisste syn på den kompositoriske balansen en matrett skulle og måtte ha, dette gjaldt spesielt sauser, en lærdom Fredric Drum hadde hatt stor glede og nytte av, fordi hans meget lille restaurant i Frognerveien i Oslo, Kasserollen, etterhvert hadde skaffet seg et ikke ubetydelig kulinarisk ry; Peder Ungbeldt, derimot, som nå betraktet den sovende Skarphedin med et uutgrunnelig ansiktsuttrykk, var ikke det minste interessert i mat, derimot var han ved siden av Olsen en av KRIPOS’ mest erfarne etterforskere, både taktisk og teknisk, dernest hadde han tilegnet seg ikke ubetydelige patologiske kunnskaper; som fisker var han den stolte innehaver av rekorden i laks tatt på flue i Drammenselva, en rugg på hele 21,4 kilo; stort ble altså ikke sagt disse minuttene der de satt og betraktet den sovende Skarphedin som enten hadde skutt eller blitt beskutt av en trane, eller høne? en tildragelse som ga rom for berettiget tvil; dette hadde altså skjedd på turens første dag, de hadde ankommet koia sent kvelden før; en ukes fiskeferie, hadde Arthur Krondal raust invitert Skarphedin Olsen og Peder Ungbeldt med på, inkludert var også Olsens unge nevø; 14
nå var Skarphedins søvn imidlertid nådd snorkestadiet, og såpass høylytte var drøvelvibrasjonene at Krondal vinket med seg de andre ut døren. De satte seg på de oppmurte stenhellene ved det grove, store tømmerbordet som gjorde nytte som kjøkkenbenk og spisebord ved bålplassen; den lyse, lett disige kveldshimmelen la et blålig slør nedover liene og bergknattene, det var mildt og duren fra fossen var den eneste lyden i mils omkrets. Krondal trakk frem en lommelerke fra fiskevesten og bød rundt, armagnac, fastslo Fredric straks og KRIPOS-sjefen nikket sakte. «Dette ser ille ut,» sa han. «Skarphedin later til å ha vært utsatt for noe voldsomt. Kjør frem en teori, Ungbeldt! Jeg så du gransket ansiktet hans og disse splintene ganske grundig.» Peder Ungbeldt nippet til armagnacen, gjorde en grimase, men nikket anerkjennende; Ungbeldt var ikke kjent for å komme med forhastede slutninger, og for dem som ikke visste bedre kunne han virke treg og dorsk, nærmest uinteressert, og hans tilsynelatende kaptiøse bemerkninger eller utlegninger omkring et aktuelt kasus i en avhørssituasjon hadde ikke bare forvirret den avhørte, men også kollegene, inntil han med lynklar presisjon fremførte en argumentasjonskjede der det som først virket villedende ble til bevisets capo capitis; nå reiste Ungbeldt seg fra bordet, og ulikt ham tok han seg uspurt en ny slurk fra Krondals lommelerke, denne gang uten grimasering eller anerkjennende nikking, gikk bort til bålrestene og sparket i asken. «Fisk,» sa han. «Her skulle vi ha grillet fangsten vår i kveld, men jeg foreslår grafitt-frikassé med karbon-garnityr isteden.» «Javel, ja,» svarte Krondal. «Er det en ny kreasjon fra vår unge kokk, så betakker jeg meg, jeg er ikke sulten.» 15
«Fisk,» fortsatte Ungbeldt stadig stående og sparke i bålrestene. «Han fikk en diger ørret der inne på myrene. At han tok ørreten nettopp der vet vi på grunn av ørretbukens farge, den var mye mørkere enn den vi får i kulpene her nede. Denne ørreten ble Skarphedin Olsen så inderlig glad for at han trykket den opp mot hals og hake der den avleverte en god del gjelleblod og slim. Dessuten hadde han gjelleblod i høyre øret. Ørretens nakke var knekket. Skarphedin knekket fiskens nakke i liggende positur, derav blod i høyre øret.» «Slett ikke uvanlig,» mumlet Krondal uten begeistring. «Onkel fikk sjokk, den store fisken brekte rett og slett stangen hans, han fikk splinter i ansikt og på hender, så falt han bakover og slo hodet mot en sten,» sa Fredric. «Mot en moltekart, min gode gutt, det var rester av moltekart i nakken hans, derimot ikke spor av hevelse forårsaket etter fall mot noe hardt,» sa Ungbeldt stille og satte seg ved bordet igjen. «Olsen har tatt større fisker før uten å gå i sjokktilstand, det vet vi alle, også du, Fredric!» sa Krondal skarpt. «Men hvor i heiteste har han gjort av fiskeutstyret sitt?» «Tar jeg ikke mye feil, ligger det mindre enn hundre meter oppe ved stien, der han kom gående ned mot koia. Der la han det fra seg.» «Hva pokker er det du mener, Peder? Hvordan kan du vite det?» Krondal slo iltert flathånden i bordplaten. «Ordlegg deg tydelig nå, klokken er passert midnatt og der inne i koia ligger en skadet kollega som snakker i vilske!» «Snellemerker i høyre håndflate. Tydelige avtrykk etter mønsteret på snellen som han har knuget hardt inntil like før han dukket opp fra skogen. Det var det første jeg la merke til da han la kilosfisken sin ned på 16
stenen der borte. Etter to minutter var disse merkene borte, nøyaktig slik merker etter en tung plastpose du har båret i hånden også forsvinner fra håndflatene etter noen minutter. Dessuten hadde han en rød rand over venstre del av nakken, remmen på fiskevesken hadde avsatt denne. Også denne randen forsvant etter noen minutter. Etter hva jeg har skjønt, tar turen opp til myrene minst en times rask gange. Har du litt mer armagnac, Arthur?» Krondal skjøv lommelerken bort til Ungbeldt. «Takk.» Han nippet en liten slurk. «Det er rester etter en hvesende slange her et sted. Pang! sa det, dermed eksploderte slangen, ikke fuglen, ikke fisken, men slangen; denne slangen er stiv og samtidig myk, ikke giftig, den biter ikke, hogger ikke, den hveser.» «Det er da som pokker!» Krondal smelte til bordplaten igjen, denne gang med knyttneven. «Hvilken epidemi er det som herjer her oppe i denne avsides dalen; først Skarphedin, og nå du, Peder! Dette skulle altså være en såkalt fisketur, og så har jeg tatt med meg et par helskjøre etterforskere som mister vettet ved synet av fjell, vann og fiskerike elver! Kunne du tenke deg å si noe fornuftig snart, herr Ungbeldt?» «Kom, gutter,» svarte Ungbeldt rolig. «Jeg tenker vi rusler en liten tur oppover stien her. Ta med deg lommelykten, Fredric, han har vel neppe gjemt sakene altfor godt, vil jeg tippe.» Det var skumt, ikke altfor mørkt, de tre mennene gikk sakte oppover mot bjørkelia der stien inn mot myrene startet; Fredric lyste med lommelykten inn mellom einer og dvergbjørk, vier og lyng etter Ungbeldts anvisninger, bakerst gikk Krondal og mumlet noe om det totale fraværet av sauemøkk her på disse stiene, hvilket de andre på det daværende tidspunkt fattet liten interesse for, men som sjefen ved Kriminalpoliti17
sentralen etter hvert skulle komme til å utdype nærmere; i samme øyeblikk som Fredric løp inn bak en nedfallen fjellbjørk for å undersøke noe som blinket, lød det et langtrukkent, sårt ul oppe på en bergknatt på andre siden av elven; ulet varte nærmere et halvt minutt og døde hen som et ekko innover fjelldalen. * Gjemt bak koieveggen sto en person; han hadde stått der en god stund og lyttet, og da de tre mennene gikk opp mot stien, snek han seg frem, gikk mot bålplassen, bort til bordet, grep Krondals lommelerke og tømte i seg den lille skvetten som var igjen, rapet, deretter gikk han bort til stenen der kilosfisken fremdeles lå usløyet; han betraktet den lenge, ristet på hodet, nikket, rapet igjen og kikket oppover mot stien der de tre nå var forsvunnet inn mellom trærne; i den dunkle gråblå sommernatten kunne man ane et ubestemmelig smil? som et hurtig glimt over mannens ansikt, så småløp han mot koieveggen og rotet raskt igjennom ryggsekkene som hang på knagger oppunder det lave mønet; fant det han lette etter, en flaske armagnac, trekvart full, han tok en drøy slurk fra flasken før han igjen løp bort til bordet der han med stødige hender helte den nå tomme lommelerken full, satte den på plass der den hadde stått, løp bort til sekkene igjen og la flasken på plass, deretter ble han stående liksom rådvill, speidende rundt seg inn i den halvdunkle natten; så gikk han mot en furukragg, eldgammel, sannsynligvis det eneste furutreet i kilometers omkrets, kraggen sto bare fem–seks meter fra langbordet ved bålplassen; like før han nådde bort til treet stivnet han til ved et klagende, langtrukkent ul som brøt nattestillheten, han stirret over mot bergknausen på andre siden av elven; kunne han ane en sil18
huett? igjen glimtet et smil over ansiktet hans, ikke vakkert, men et smil som festet rynkene hans noen sekunder, så trakk han en kniv opp fra sliren i beltet og følte forsiktig langs eggen, nikket og krøp i ly bak furukraggen. * «Jævla ulvesvin!» Krondal hyttet iltert opp mot bergkammen. «Ikke rart det ikke finnes sauemøkk her!» «Jammen var den nær, gett,» sa Fredric. «Men se her, karer!» Han lyste inn mellom grenene på det veltede treet, og der lå Skarphedin Olsens fiskeveske, håv og restene av fluestangen, hvilket stort sett bare var korkfestet og snellen; Ungbeldt nikket, Arthur Krondal presset leppene sammen i en bister mine. «Det var som faen!» Sjefen tok veske, håv og restene av fluestangen og småsprang nedover stien, ned mot bålplassen der han slengte alt på bordet. «Vekk idioten!» hveste han til Fredric og pekte mot koia. «Nei,» sa Ungbeldt rolig. «La mannen sove traumet ut til han våkner. Ellers kan det bli verre. Nå kan vi heller ta en liten titt på restene av slangen som hveste, med andre ord herr Olsens fiskestang; en stang som i fluefiskerkretser ofte blir benevnt som slangen fordi den hveser i slenget.» «Verre!» snerret Krondal. «Kan en såkalt hyggelig fisketur starte verre. Joggu sa jeg traume, og du snakker jo hele tiden i lignelser!» «Hva mente du med såkalt, Arthur? Det er faktisk andre gangen du benevner ferien vår som en såkalt fisketur,» sa Ungbeldt lavt mens han nøye studerte restene av fluestangen i lyset fra lommelykten; det hadde 19
vært et prakteksemplar av en Vangen 609 Green Vision, en stang med ekstrem rask progressiv aksjon, laget av en større andel grafitt som ga stangen opptil 60–70 prosent mill. psi, tippet han der han gransket splintene overfor korkfestet; bruddstedet lå ca. 10 centimeter fra festet, et umulig sted å knekke en grafitt/karbonstang på, om den ikke ble utsatt for ekstreme krefter. «Det må jo for pokker bli en såkalt fisketur, slik som dette har startet!» gryntet Krondal og grep etter lommelerken. «Men – hva i svarteste . . . !» Han holdt lerken opp, veiet den, ristet den, skrudde av korken og luktet. «Nå går det over alle bredder! Var ikke denne lerken så å si tom da vi gikk herfra for knapt ti minutter siden? Hva? Nå er den pinadø meg smekkfull igjen! Hvem er det som ikke er gal av oss fire nå, gutter?» «Pussig,» sa Fredric, tok flasken og nippet en liten slurk. «Jeg mener også at flasken nesten var tom. Nå er den stapp full av god armagnac igjen, gett.» «Artig sted, denne Vondalen du har tatt oss med til, Arthur,» sa Ungbeldt. «Skarphedins stang er med stor sannsynlighet truffet av et prosjektil. Jeg la nemlig merke til noen ørsmå, blanke prikker på Skarphedins hake og høyre hånd da jeg trakk ut grafittsplintene, sannsynligvis partikler fra et mantlet prosjektil. Jasså, er lommelerken blitt full igjen, kunne jeg få smake en liten slurk?» Med et blikk knapt noen ved Kriminalpolitisentralen på Etterstad ville ha tilkjent sin alltid like sindige sjef, rakte Krondal Ungbeldt flasken. «Smaker stadig bedre,» nikket Ungbeldt. Klokken var nå blitt nesten to, den mørkeste tiden på natten; fra bordet kunne de såvidt ane konturen av tømmerkoia som lå knapt tyve meter unna, derfor kunne de heller ikke skimte den skyggen som nå dukket opp bak den gamle furukraggen og nærmet seg 20
bordet bakfra, fra en vinkel utenfor deres synsfelt slik de satt plassert der og da; skyggen nærmet seg bordet sakte, sammenkrøpet, listende, med en kniv i høyre hånd løftet i brysthøyde, en mannsskikkelse, han var tett bak Krondal, så stanset han et lite øyeblikk; og hadde Fredric Drum eller Peder Ungbeldt rettet strålen fra lommelykten mot personen akkurat da, ville de ha sett et infamt smil i et lite vakkert ansikt, men lommelykten lå midt på bordet med strålen rettet mot en lommelerke og skjeftet av en fluestang; samtalen de tre imellom hadde stanset opp og var for en stund trolig erstattet med dunkle og særdeles uklare tanker omkring en fluestang som muligens var truffet av en geværkule og en lommelerke som ubetinget hadde fylt seg selv opp på ny; i denne litt beklemmende stillheten kjente plutselig Arthur Krondal et kraftig grep om nakken i samme sekund som en skygge, en arm fløy innover bordet og plantet en kniv i bordplaten der den ble stående og dirre rett foran strålen fra lommelykten. «Tylle i dere armagnac kan dere, gutter, men ikke faen om dere gidder å sløye fisken min! Pigg av sted og sløy fisken, Fredric, og det på røde rappen før den råtner, og se for fanken til å få fyr på bålet, for her trengs lys i mer enn én forstand!» Skarphedin Olsens skikkelse trådte frem, bandasjene på haken og hånden var tatt av; de småprikkete sårene etter grafittsplintene gjorde ikke ansiktet hans spesielt tiltalende, men det var ikke bare sårene som ga et visst inntrykk av mangel på estetisk utstråling, det var også noe annet; dette merket Ungbeldt og nevøen ganske straks; KRIPOS-sjefen derimot var fremdeles i tilnærmet apatisk tilstand etter det totalt uventede og sjokkartede grepet han for noen sekunder siden hadde kjent rundt nakken; slik ble han sittende en god stund, en tanke sammensunket med små, spastiske rykninger 21
i munnvikene, mens Fredric Drum straks rykket onkelens kniv løs fra bordplaten og gikk i gang med å sløye storfisken; Ungbeldt ristet på hodet, men blunket megetsigende til Skarphedin før han sanket sammen en anselig haug tørrkvist, never og kubber som han satte fyr på og snart brant bålet lystig; Skarphedin hadde plassert seg rett overfor KRIPOS-sjefen som nå stirret på etterforskeren med et olmt blikk. «Hva fanken er det du driver med, Olsen?» spurte Krondal behersket rolig. «Er du klar over at du ser ut som Styggen sjøl der du sitter?» «Meningen det, ja. Og Styggen kommer til å bli enda styggere om ikke min meget avholdte og kjære sjef, som jeg i alle år har hatt full respekt og tiltro til, og som jeg ikke under noen omstendighet, uansett hvor prekære situasjonene har vært, har mistenkt for å ha hatt manglende dømmekraft, og som er den perfekte leder for en gjeng politifolk av svært ulikt kaliber virrende rundt på den gyselige røde linoleumen i korridorene der nede på Etterstad, det skal du ha, Arthur, men: Styggen du nå ser sittende rett overfor deg i det lite flatterende lysskjæret fra bålet kommer til å anta langt uhyggeligere dimensjoner, om du ikke øyeblikkelig, og da mener jeg her og nå, i denne lyse julinatt, forteller oss den egentlige hensikten med denne fisketuren!» Krondal kremtet, men blikket hans vek ikke fra Skarphedins; disse to mennene kjente hverandre svært godt og kunne tillate seg å måle og veie hverandre i tanker og ord, uten skrupler, uten maniert forstillelse, uten prestisje og i en tone fullstendig fri for karrieristiske motiver, hvilket var noe uvanlig innen politietaten; nå satt de altså der og målte hverandre, Krondal skjøv etter hvert lommelerken bort til Skarphedin som sendte den videre til Ungbeldt som akkurat da, etter en svært vellykket båltenning gjespet langt mens han sta22
dig studerte de oppflisede restene etter en Vangen 609 Green Vision fluestang. «Fisken din, onkel,» sa Fredric. Han kom opp fra elven og holdt frem den sløyde og grundig vaskete ørreten. «Onkel meg her og onkel meg der,» freste Skarphedin. «Stapp buken full av kjørvel og finraspet einer sammen med en god klatt Dijon-sennep, pakk den i folie og legg den i glørne. Trenger jeg fortelle deg dette, gutt! Jeg er sulten som en ulv!» «Ulv,» hveste Krondal, knapt hørlig. «OK, OK, Arthur. Jeg kan fortelle det jeg definitivt vet, så får du imens tenkt deg litt om slik at nevronene dine kan harmoniseres til en fornuftig utredning om visse bakenforliggende motiver.» Skarphedin dultet til Ungbeldt som nå gjespet for fjerde gang og lot til å ha mistet interessen for karbon/grafittsplinter. «Hold deg våken nå, din pultost! Punkt 1: Vi to, altså Peder og jeg har faktisk skjønt at dette ikke bare skulle dreie seg om en koselig ferie/fisketur a la Gutta På Tur etter Hjeltnes, Brimi og idrettsbroiler-metoden. Du drar ikke med deg – unnskyld min medfødte mangel på beskjedenhet – to av dine beste etterforskere fra Oslo hit opp til en øde fjelldal mens staben på Etterstad har pultene fulle av uoppklarte saker, selv om det er ferietid; det er faktisk andre der nede som akkurat nå har større behov, for ikke å si krav på en ferieuke langt mer enn Peder Ungbeldt og meg, dette vet du forbannet godt, bra du nikker nå, Arthur. Altså: Du har foreløpig valgt å skjule noe for oss. Punkt 2: Det ble avfyrt et rifleskudd inne på myrene i dag temmelig nøyaktig klokken 19.03. Dette skuddet traff der dere vet, Peder har allerede dedusert visse fakta; skuddet skjedde i nøyaktig samme øyeblikk som jeg fikk en større ørret på kroken, jeg fikk den i land, liggende, igjen helt korrekt, kjære 23
Peder, og jeg knekte nakken på rusken slik at det dryppet gjelleblod ned i ørene mine, men gjelleblod og slim på hake eller i øret er saken fullstendig uvedkommende; det som ikke er uvedkommende er at personen som skjøt, ikke skjøt for å drepe, men for å skremme; han befant seg sannsynligvis i en tett bjørkehól knapt 100 meter fra der jeg sto og etter hvert altså lå, og fra dette holdet, med en god rifle med kikkertsikte skulle han uten problemer ha kunnet truffet meg rett i pannevorten, en vorte jeg for øvrig svært gjerne skulle blitt kvitt, men helst ved hjelp av andre kirurgiske apparater enn bly og mantel. Punkt 3: Hverken Ungbeldt, min unge nevø eller jeg akter å vandre omkring i disse naturskjønne og fiskerike omgivelsene – se for pokker til å få lagt fisken i den glohaugen til venstre i bålkanten, da Fredric! – vi akter altså ikke å gå her inne og bli iakttatt, for ikke å si beskutt av årsaker vi ikke har den ringeste anelse om, mens vi vet at vår høyt aktede KRIPOS-sjef besitter kjennskap om noe vi ikke vet, og hvis motiv for denne standhaftige tausheten omkring denne kunnskapen akkurat nå synes å være særdeles illevarslende, har jeg uttrykt meg tydelig nok? Vel, da er vi kommet til det foreløpig fjerde og siste punktet. Punkt 4: Ved å arrangere min lille enakter der publikums diagnose kunne stilles som traume, sjokk, eller temporær utilregnelighet som følge av en episode alle forsto hadde sterke ingredienser av dramatikk i seg, ble jeg plassert på brisken og sovnet straks; mitt motiv for dette enkle skuespillet der søvnen slett ikke var søvn, men en årvåken og særdeles skjerpet tilstand, hadde den edle hensikt at nå ville, nå måtte herr Arthur Krondal ut med historien om fisketurens egentlige motiv, fortalt til dere her ved dette bordet mens jeg tilsynelatende sov meg til fornuft igjen; isteden sto jeg og lyttet ved koieveggen i håp om å få høre Krondals oratio 24
recta, men der forregnet jeg meg grundig, der forregnet jeg meg grundig, Arthur! du fortsatte pinadø med snakk rundt grøten, du ivret etter å servere armagnac idet du proklamerte oss alle, inkludert deg selv for halvsprø; du lot ikke til å ville åpne den minste flik for den forklarende innsikt du nå skylder oss angående motivet for denne såkalte fisketuren – ditt uttrykk – som heller ikke Ungbeldt kunne unngå å stusse over. Takk for velvillig gehør så langt, men nå er jeg alvorlig forbannet, og dessuten så inn i helvetes sulten, har du fått orden på nevronene i tankespinnet ditt, Arthur? se, nå lysner det av dag, gutter, Ungbeldt, er du våken? snart kommer Fredric med maten, kjenn den duften!» Et djevelsk flir bredte seg over Skarphedins ansikt idet han tok en slurk av lommelerken som lenge hadde stått urørt på bordet; dette fliret kunne tildekke alt fra apoplektisk raseri til euforisk lunhet, dette visste alle som hadde arbeidet i Skarphedins team over en viss periode; nå var smilet der, og sannsynligvis rommet etterforskerens smil denne meget tidlige julimorgenen en kombinasjon av begge disse elementene; denne tolkningen streifet Krondal og den skulle vise seg riktig, KRIPOS-sjefen reiste seg rolig fra bordet der han hadde sittet temmelig lenge, gned nummenheten fra skinkene og ruslet noen runder rundt bålet som nå var blitt til glør; Fredric Drum var i ferd med å dandere fisken fordelt på fire papptallerkener, Krondal stakk nesen ned mot en tallerken og nikket anerkjennende. * «Jeg kjenner lysets krydder strømme inn i meg, for en herlig duft, jeg minnes, eller minnes jeg ikke? hvor har jeg vært i alle disse årene, stengt inne? i en mørk kjeller? nå er det bare lyset og disse vidunderlige lydene som le25
ver inne i meg, kommer mot meg fra alle kanter, naturen, men er det lyder? det er en lyd, den er sterk og jeg hører den om natten og da blir jeg så glad og trygg, jeg minnes, eller minnes jeg ikke? i det trange kammeret under jorden, under sanden og heten, under ørkenen der jeg bodde i tusener av år, eller var det bare et sekund? nå sitter jeg i det Skapte og ser, i dette vidunderlige lyset; trollbær har jeg spist, spyttmengden øker, det var en brennende følelse i munn og svelg, kvalm, omtåket, trollbærenes jordstengel, kvalm, pustebesvær, lammelse av åndedrettet og stans i kretsløpet; slik blodet synger i meg nå! eller var det sevenbom-gresset av Juniperusslekten jeg spiste slik at huden ble betent og tørket kjøttet inn til benene? gressets spisser inneholder sabinol slik at urinen blir blodig rød, engsoleie også, Raninculus, nesten lik trollbær og sevenbom; hvem kan tilgi meg her jeg sitter i dette svevende lyset? ingen, jo alle! se pennen min, hvordan den lykkelig flyr bortover arket og fyller sidene!» * «Gutter!» sa Arthur Krondal uvanlig høyt. «Kunne vi innta dette utsøkte måltidet først, uten ytterligere inkvisisjon, så skal dere få historien; la meg bare innledningsvis få si at min handlemåte hittil har vært preget av de beste hensikter, jeg ville bare gi dere i hvert fall en dags bekymringsfri ferie; dessverre skjedde denne episoden oppe på myrene der vår godeste Skarphedin var involvert, likevel ville jeg ikke fortelle Ungbeldt og unge Drum noen ting som helst før herr Olsen igjen var vel restituert, hvilket han nå til de grader virker å være. Takk. Skal vi spise?» «Din sleipe kjøter!» hveste Skarphedin. «Akkurat nå snakker du som en prest.» 26
«Du smiler fremdeles, Olsen!» repliserte Krondal og satte seg tilbake på plassen sin. Mennene åt i taushet mens solen steg opp over Gråfjellene i øst; Peder Ungbeldt virket nå uvanlig våken og kvikk, såpass kvikk at han ubedt løp ned til elven for å hente vann til drikke, lappspurv og gulerle morgenkvitret i bjørkeliene omkring; Fredric Drum smattet høylytt slik kokker skal og bør gjøre mens han stadig kikket på sin onkel for om mulig å få et anerkjennende nikk angående maten han hadde tilberedt og servert; et slikt nikk uteble, isteden satt Skarphedin og stirret ut i luften, opp mot bergknattene på andre siden av elven, fremdeles med dette infernalske, uutgrunnelige smilet fastfrosset i ansiktet mens han fra tid til annen tørket fiskefett fra sårskorpene på haken. «Vargbergene,» sa han rolig. «Store Vargberg og Lille Vargberg. Det var vel fra Lille Vargberg ulven ulte i natt. En vakker, melankolsk strofe. Det var en utsøkt fisk, Fredric, perfekt grillet.» «Du har lest kartet, skjønner jeg,» gryntet Krondal. Deretter reiste han seg fra bordet, gikk bort til koieveggen der han rotet lenge i ryggsekken før han fant en stor, brun konvolutt; denne konvolutten slengte han på bordet foran de andre. «Dere får studere disse bildene, gutter; pris dere lykkelig for at det bare er bildene dere får se, jeg har nemlig sett originalene!» Ungbeldt rynket pannen, Skarphedin rev opp konvolutten, borte var smilet; to fargefotografier i A-5-format ble tatt frem og lagt på bordet, bildene viste samme motiv, men tatt fra to forskjellige vinkler. Fredric, Ungbeldt og Skarphedin stakk hodene sammen og stirret på bildene. «Hva i svarteste er dette!» utbrøt Skarphedin. «En menneskearm, det er ikke vanskelig å se, det 27
som ligger ved siden av minner om et eller annet indre organ,» mumlet Ungbeldt. «Nettopp,» sa Krondal stille. Fotografiene viste en arm skåret over omtrent midt mellom skulderledd og albue, ved siden av armen lå en blodig klump på størrelse med en tomat. Krondal reiste seg og ble stående med ryggen mot de andre. «En menneskearm og et sauehjerte. Disse uhyggelige kjøttstykkene ble funnet her, akkurat her på dette bordet for temmelig nøyaktig en måned siden. De ligger nå i fryserommet ved Rettsmedisinsk institutt på Rikshospitalet.»