Den syvende demonen

Page 1



Øistein Borge

Den syvende demonen En kriminalroman

FONT FORLAG



Prolog

Fred. Som på en tropisk strand, med lekende barn og bekymringsløse foreldre. I minuttene før flodbølgen rammer. Eller som i en gul Volkswagen Polo, der den triller ut fra en garasje på Oslos østkant en oktoberdag i 2013. Bak rattet sitter en mor. På setet ved siden av henne: barnet, en spinkel jente på tolv år med en rød bøyle i det lyse håret. Når den gule bilen svinger inn i Teisenveien, legger en flaskegrønn Volvo V40 seg på hjul og følger etter ned mot Tvetenveien og videre bortover mot Helsfyr. Det er moderat trafikk på denne tiden av dagen, og de to bilene passerer uhindret gjennom Oslotunnelen i retning Bærum. De følger E18 ut til Sandvika, hvor de tar av fra motorveien og kommer inn på E16 mot Hønefoss. Jenta med hårbøylen har fått smarttelefon med ørepropper til fødselsdagen, og korer med stor innlevelse på noe som moren mener å gjenkjenne som den svenske artisten Lahle. De kjører over toppen ved Sollihøgda og deretter forbi Sundvollen konferansehotell, der to kvinnelige partiledere i dette øyeblikket presenterer den politiske plattformen for landets nye regjering. Jenta tenker ikke så mye på Norges fremtid, men desto mer på den nyfødte kusinen på Fagernes som hun gleder seg til å se for første gang. I et akselerasjonsfelt ved Vik Veikro blir de forbikjørt på innsiden av en grønn Volvo i høy fart. 5


øistein borge

Den unge sjåføren i Volvoen tyner tredjegiret til det ytterste, før han veksler til fjerde og når toppen av bakken. Han kjører forbi ytterligere to biler ved Rud og kommer ut på den nesten tre kilometer lange og snorrette Steinssletta. Ved enden av sletta bremser Volvoen og svinger inn i en busslomme. Sjåføren lar en motorsykkel med kurs for Oslo passere, og etter å ha sjekket i sidespeilet gjør han en U-sving. Igjen ligger Steinssletta foran ham. Han enser ikke den skyfrie himmelen og den bleke høstsola som får åkrene rundt ham til å skinne. Alt han har øye for er en liten gul prikk i den andre enden av sletta. Han trekker pusten dypt noen ganger og trår så gassen i bånn. Raske girskift mens bilen skyter fart. Den gule prikken foran ham vokser. Speedometernålen på Volvoens dashbord passerer hundre. Hjertet hans hamrer vilt innenfor hettegenseren og han kjenner tvilen, den han visste ville komme, men han har svelget fire 20-milligrams kapsler med Ritalin før avreise fra Oslo, og der han sitter nå er han rettferdighetens sendebud. Da det er drøyt hundre meter mellom ham og den gule bilen, svinger han over i motgående felt. Det tar mindre enn to sekunder å forandre alt.


1

St. Maxime, Côte d’Azur Onsdag kveld, 23. april 2014

Axel Krogh var kledd i tråd med sin økonomiske pondus. Svart silkeslåbrok fra Hermès over en snøhvit skjorte og matchende bukser i kinesisk lin. Den gamle sto foran de sørvendte panoramavinduene og betraktet sitt eget speilbilde i vindusglasset. Gjenskinnet av det bleke ansiktet hang som en hjemsøkende ånd over lysene fra byen på den andre siden av bukta. Synet av Saint-Tropez vekket alltid motstridende følelser i Krogh. Det som i mange år hadde vært et ferieparadis for ham og andre velsituerte, var nå forringet til en vulgær høyborg for hedonister. Han hadde hørt rykter om rikmannsbarn som kjøpte champagne til 3000 euro flasken, og deretter sprutet boblevannet rundt seg som om de hadde vunnet en etappe i Tour de France. Yngel etter russiske oligarker og norske finansmeglere, oppkomlinger som spradet rundt i gatene der man tidligere kunne flanere blant kultiverte notabiliteter som Aristoteles Onassis, Brigitte Bardot og sjahen av Iran. Selv hadde Krogh fått nok av St. Tropez’ demografiske forfall på midten av 1990-tallet. Etter å ha stappet tilstrekkelig mange franc i de riktige lommene, sikret han seg en av de flotteste tomtene i åssiden vest for St. Maxime, og lot oppføre 7


øistein borge

en modernistisk villa på nesten tusen kvadratmeter i skifer og glass. Sett fra sjøen ga huset inntrykk av å sveve vektløst i terrenget. Etter mørkets frembrudd var det et lysende romskip fra en annen galakse. Bygningen ble et landemerke så vel som et provencalsk monument over den norske arkitekten Sverre Fehn, en kunstner som bare sjelden hadde latt seg overtale til å tegne privatboliger. Maison Krogh var langt mer enn et hus. Det var en visjon. Oppfyllelsen av en drøm. En manifestasjon av Kroghs skilsmisse fra St. Tropez. Axel Krogh var i bunn og grunn en nøktern mann. Til tross for en betydelig formue, var villaen på Rivieraen den eneste ekstravagansen som kunne spores i hans private forbruk. Han hadde riktignok brukt noen titalls millioner på kunst, men dette betraktet han som en investering, på lik linje med en bygård eller et attraktivt tomteareal. I skyggen av mer risikovillige eiendomsinvestorer hadde Krogh lagt stein på stein, og først på begynnelsen av 1980-tallet fant han den enkle formelen som gjorde at imperiet skjøt fart: små kjøpesentre, lokalisert i Sør-Norge på steder med tilfredsstillende befolkningstetthet, men hvor kjøreavstanden til nærmeste store eller mellomstore by var mer enn sytti kilometer. Mange av sentrene ble etablert i nedlagte industrilokaler, og initialkostnadene ble dermed redusert til et minimum. Hvert av dem ga rom for mellom tjue og tretti butikkutsalg, alle i en kategori som folk besøkte med relativt høy frekvens. Konseptet hadde fungert bedre enn han hadde våget å drømme om. Antall kjøpesentre hadde nå passert førti. Enkeltvis ga ingen av dem astronomisk avkastning, men samlet var de en gullgruve. I forretningskretser ble han betraktet som konservativ og gammeldags. Mens eiendomsutvikleren Krogh ble ved sin lest, hadde mange av hans likesinnede valgt å satse i nye bransjer – offshore, media, telecom, akvakultur og alternativ energi. Noen av dem ble rikere enn ham, langt flere måtte se formuen forvitre mens de forbannet sitt eget overmot. 8


den syvende demonen

Krogh-gruppen sto like støtt som eiendomsmassen den forvaltet. Først da han nærmet seg nitti, hadde Axel Krogh overlatt den daglige driften av selskapet til yngre krefter. Selv tilbragte han nå store deler av året i St. Maxime, men dagens teknologi tillot ham å holde tett oppsyn med forretningene. Den siste fredagen i hver måned tok styret i Krogh-gruppen plass rundt det massive bordet i gründerens franske spisestue, og Axel Krogh etterlot aldri noen tvil om hvem som hadde siste ordet. Det fantes én praktisk ulempe med Maison Krogh: Familie, venner og forretnings-forbindelser kom rekende som ektoparasitter. Hans datter Ella og hennes ektemann hadde ankommet tre dager tidligere, og for bare noen timer siden hadde Kroghs minoritetspartner Erik Jacobsen med frue inntatt den andre gjestefløyen. I øyeblikket befant de fire gjestene seg på en av byens bedre restauranter, et selskap Krogh hadde unnskyldt seg fra å delta i. Dels fordi han ikke kunne utstå svigersønnen, dels fordi alle fire ville rette blikket mot Krogh-gruppens eier og grunnlegger når regningen landet på bordet. Parasitter. Fasttelefonen på skrivebordet ringte. Den skarpe lyden punkterte stillheten i huset, og Krogh snudde seg undrende mot apparatet, som om han hadde glemt at det eksisterte. Samtalen måtte være lokal. Ella og Erik brukte alltid mobilnummeret hans. Han lot faenskapet ringe. Etter et halvt minutt ble lyden brutt, like brått som den hadde oppstått. Krogh ble stående og stirre på telefonen, slik han ville betraktet en kakerlakk i det ellers plettfrie interiøret. Etter nye tretti sekunder ringte det igjen. Krogh røsket den trådløse enheten ut av basen og bjeffet inn i røret: «Oui?» Den velmodulerte stemmen i den andre enden presenterte 9


øistein borge

seg som monsieur Pierre Vigny, skiftleder i vaktselskapet La Sécurité Nationale. Krogh ransaket sitt eget hode. «Adam Smith,» sa han. Den legendariske økonomens navn fungerte som invitt til eiendommens kodeord. «Markedsliberalisme,» repliserte Vigny. Grønt lys. «Jeg beklager å forstyrre Dem så sent, monsieur Krogh,» fortsatte Vigny. «Men på skjermen min ser jeg at den ene sensoren ved hovedinngangen Deres er ute av drift. Vi har en vekter i området og vil gjerne sende vedkommende innom for å rette opp feilen.» Krogh sukket lydløst. «Kan det vente til i morgen? Jeg er på vei til sengs.» «Jeg ber igjen om unnskyldning for uleiligheten, monsieur Krogh, men faktum er at forsikringsselskapene er på oss som blodhunder hvis noe uregelmessig skulle inntreffe i kjølvannet av en slik situasjon. Vår representant kan være der om fem minutter, og trenger trolig mindre enn det for å bøte på problemet.» Nytt sukk fra Krogh, mindre diskret denne gangen. «De får fem minutter. Jeg starter klokken nå.» «Mange takk, monsieur. Og en fortsatt god kveld til Dem.» Axel Krogh mumlet et farvel og brøt samtalen. Det tok knapt fire minutter før det ringte på. I den lille monitoren på innsiden av døra kunne han skimte vekteren, kledd i vaktselskapets grønne og hvite uniform og med en tent lommelykt i hånden. Skjermbildet på monitoren flakket kraftig, antagelig fordi idioten var opptatt med å inspisere kameraet i lyset fra lykta. Krogh bannet lavt på fransk og åpnet døra. Lyskjeglen der ute svingte mot ham, han oppfattet et lavmælt bon soir, og i neste øyeblikk fikk han en absurd følelse av at vekteren 10


den syvende demonen

rakte ham lommelykta. Han rakk å registrere at lykthodet traff brystet på silkeslåbroken, før et lynende smertesjokk jog gjennom kroppen og lammet ham fra issen til fotsålene. Så gikk lyset.


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.