Den sorte bruden

Page 1



Anne Elvedal

Den sorte bruden Bok 2 i Dødens Spill-trilogien


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 ISBN 978-82-02-66465-7 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsillustratør: Mona Stenseth Erlandsen Omslagsdesign: Marius Renberg Sats: Type it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


til Falk og Luna



helene

1991



kapittel en

De hvisker, stemmene uten ansikt. Jeg hører ikke hva de sier, vil ikke lytte til dem. Så jeg tar på meg de oransje hodetelefonene og slår på walkmanen. Skjønner ikke hvorfor de kommer nå, når de har vært borte i så mange år. Forsvinn! Dra til helvete! De vekka meg i morges. Pusta ord rett inn i øret mitt. Først trodde jeg det var fosterforeldrene mine. At jeg hadde forsovet meg til å gå med avisa. Jeg rakk å tenke at de ville bli skuffa, kanskje sinte. At de også ville kalle meg for et tarvelig menneske, slik de forrige fosterforeldrene mine gjorde. Men da jeg slo opp øynene og så at jeg var alene i rommet, ble jeg letta over at det bare var en drøm. Så hørte jeg det igjen. Summinga. Som en svak, ulmende vind, som når som helst kan blåse seg opp til en storm. Flere stemmer samtidig, ikke én om gangen, slik det var før. Og jeg ble redd. Fordi jeg ble minna på advarselen jeg fikk da jeg var lita, om å aldri – aldri – høre på disse stemmene. Stemmene til de døde. Men så ble jeg forbanna, for hvorfor måtte de komme nå? Nå som alt endelig går så bra? Så jeg ba dem om å forsvinne, og de forsvant. 9


Men nå er de plutselig her igjen. Jeg skrur opp volumet på musikken og gløtter bort på de andre jentene i klassen. De har samla seg rundt det eneste speilet i garderoben, gnir kvisene sine inn med dekkstift og brunkrem. Jeg vil egentlig gå ut, men da må jeg gå forbi dem, og er det noe jeg har lært meg i løpet av de ti månedene jeg har bodd her i Hommelvik, så er det å holde avstand, holde kjeft. Da vil Rotta og Vivi kanskje la meg være i fred. Det tohodede sossetrollet som alltid spytter en stygg kommentar i min retning. Som får alle de andre jentene til å unngå meg. Som alltid sørger for at jeg blir valgt sist når klassen skal deles inn i lag. Eller at jeg ikke blir valgt i det hele tatt, slik som i sted, da vi skulle spille kanonball, og jeg ble stående igjen alene ved ribbeveggen mens alle de andre begynte å spille. Da gymlæreren dytta meg inn på motstanderlaget til Rotta og Vivi, sørga jeg for å smelle ballen inn i ryggen på dem begge, så de var ute av spillet lenge før meg. Så mye enklere alt ville ha vært om jeg alltid hadde klart å holde avstand, holde kjeft. Så mye enklere alt ville ha vært om jeg ikke var meg. Jeg løsner hårstrikken, og begynner å klemme inn hårskum i de lyse krøllene mine mens jeg prøver å tenke på noe hyggelig. Jeg husker ikke hvem som ga meg det rådet: Å tenke på noe hyggelig når tankene begynner å kave i mørket. Det kan ha vært en lærer, ei helsesøster, ei av damene i barnevernet, jeg vet ikke, det har vært så mange som har prøvd å hjelpe meg. Og jeg håper de vet at jeg prøver. Jeg prøver å bli et bedre menneske, hele tida. Det har jo gått ganske bra siden jeg flytta hit. Jeg mener: Jeg kunne ha 10


smelt ballen i trynet på Rotta eller Vivi i sted om jeg ville, men jeg gjorde det jo ikke? Jeg må tenke på noe hyggelig nå. Jeg tenker på de nye, hvite støvlettene mine. De jeg skal ha på meg i morgen. Jeg har aldri hatt så dyre sko før. Aldri fått noe så fint i gave, selv ikke på bursdagen min. Jeg … Ei hånd rister meg hardt i skuldra, og før jeg rekker å reagere, river noen av meg hodetelefonene. «Herregud, Helene, du blir døv av å spille så høy musikk!» Vivi står rett bak meg og flekker tannreguleringa si. Det sorte gliset matcher eyelineren som rammer inn de små øynene hennes. «Jeg har spurt deg tre ganger nå,» fortsetter hun. «Kommer du i kveld, eller?» Jeg kaster et blikk mot speilet. Alle de andre jentene har gått, bortsett fra Rotta, som stryker hårgelé i den mørke piggsveisen sin. Det er den lange, tynne fletta som snor seg nedover ryggen hennes som har døpt henne om fra Rita til Rotta. Jeg vet ikke om hun begynte å spare til rottehalen fordi hun alltid har vært sleip og manipulerende, eller om det er rottehalen som har gjort henne slik. Født sånn eller blitt sånn, det har folk alltid undra seg over om meg også. «Kommer hvor?» spør jeg. «Til fjæra,» sier Vivi. «Det er tradisjon her i Hommelvik,» skyter Rotta inn mens hun slafser på en gul Bugg. «Alltid fest i fjæra natt til 17. mai.» «Kommer du, eller?» gjentar Vivi, og dytter en Bugg i kjeften, hun også. 11


Samtidig som hun prøver å ta livet av den med kjevene sine, sprer en kvalmende bananlukt seg mot meg. «Jeg tror ikke det passer …» sier jeg. «Hele niende skal.» Jeg har ikke vært på fest siden elevkvelden på skolen i fjor høst. Og med tanke på hva som skjedde da, frister dette overhodet ikke. «Du kan ta med broren din,» sier Vivi, og blåser ei tyggisboble som sprekker over den lille nesa hennes. «Vivi har vedda ei Opium-flaske på at hun skal få ham til å spise måkebæsj,» fniser Rotta og smetter føttene ned i et par splitter nye småsko. Vivi stapper tyggisen tilbake i kjeften. «Hvorfor sa du det?» «Fordi jeg ikke gidder å ha den heksa der på slep hele kvelden bare fordi du vil grabbe til deg parfymeflaska mi.» Rotta vender den syrlige geipen sin mot meg. «Stikk tilbake til det galehuset du og broren din har rømt fra, du.» Jeg gir blaffen i de hyggelige tankene og lurer på hvem jeg burde slå til først. De er begge håndballspillere og godt trent. Vivi er et hode høyere enn meg, og kraftigere også, så hun ville sikkert ha smelt meg inn i veggen etterpå. Rotta er på min størrelse, bare mye tynnere, men siden hun er keeper, ville kanskje refleksene hennes ha klart å stoppe hånda mi i lufta, og jeg ville ha stått igjen som en taper, en tarvelig taper, og jeg har slutta med å være tarvelig nå. Jeg snur ryggen til dem. Pakker sammen tingene mine. Tenker på de hvite støvlettene igjen, da noe treffer meg i hodet. Jeg løfter hånda – og kjenner noe klissete som sitter fast i håret: ei svær tyggisklyse. Døra smekker igjen bak den rå latteren deres idet de for12


later garderoben. Jeg styrter bort til speilet. Prøver å dra ut tyggisklysa, men jo mer jeg river i den seige, ferske, ekle gummien, jo mer hår setter seg fast i den. Jeg stirrer på meg selv i speilet. En klovn stirrer tilbake. Det er bare å finne frem rød leppestift og tegne på seg et svært smil nå. Falske tårer kan jeg droppe, for noen ekte er på vei. Det lange, krøllete håret mitt som når meg ned til navlen, det eneste jeg noensinne har fått komplimenter for, buler nå ut som et stort og flokete kråkereir på venstre side. Ingen må få vite om dette. Ingen. Jeg leter i gjenglemtkassa etter et skjerf, et eller annet jeg kan slenge rundt hodet, men det ligger bare en svett sykkelshorts der. Så jeg ender opp med å ta frem lommekniven min, skjærer tennissokkene mine opp i to tøystykker og knyter dem sammen til et bredt hårbånd som skjuler floken. Så løper jeg ut døra, ut av idrettsbygget, vil gjemme tårene i regnet, men det er oppholdsvær nå. En flik av blå himmel er til og med synlig over taket på ungdomsskolen. Værmeldinga som sa det skulle fortsette å regne resten av uka tok altså feil. Man kan ikke stole på noen.