Den onde viljen

Den onde viljen

Karin Fossum

Den onde viljen

© CAPPELEN DAMM AS, 2008 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2018

ISBN 978-82-02-60265-9 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Tjernet som de kalte Dødvannet, lå som en brønn mellom bratte fjell, og gikk man uti, sank man til knærne i det gyngende mudderet. Ved bredden, delvis skjult av noen graner, lå en hytte av laftet tømmer. I vinduet sto Axel Frimann og kikket ut. Det var midnatt den trettende september, og månen kastet et blåhvitt skinn over vannet, det var noe magisk ved alt sammen. Når som helst, tenkte Axel, kunne nøkken stige opp fra dypet. Idet han tenkte tanken, syntes han vannet rørte seg, en krusning, som om noe var på vei opp. Men det skjedde ikke mer og et smil som ingen så, kom og gikk i ansiktet hans.

Han slo frampå til de andre, at de kanskje kunne ta en tur med båten, har dere sett lyset, spurte han, det er helt rått.

Philip Reilly satt med en bok. Han kastet på det lange håret.

– Kanskje det, sa han, en tur på vannet. Hva sier du, Jon? Jon Moreno var fortapt i bålet på peisen. Flammene gjorde ham varm og ør. I hånda holdt han et brett med angstdempende medisiner, hver fjerde time presset han en tablett gjennom folien og puttet den i munnen.

Om han ville være med på vannet?

Han så på Axel og Reilly. Det var noe med øynene deres, noe unnvikende, tenkte han, men jeg er jo ikke helt meg selv, jeg er syk og medisinert, ta det rolig, de er vennene mine, de vil meg bare vel. Men han ville ikke på vannet, ikke midt 5

på natta i det kalde månelyset. Han stolte ikke helt på seg selv. Her inne ved peisen følte han seg trygg, her inne mellom tømmerveggene, sammen med gode venner, for de var vel venner? Han forsøkte å fange Reillys blikk, men Reilly hadde reist seg, han fomlet med noe i en hylle.

– Det er viktig at du er i bevegelse, sa Axel, angsten blir bare verre når du sitter i ro. Du må få blodet rundt i kroppen og surstoff til alle cellene, kom igjen.

Jon ville ikke skuffe dem, de gjorde dette for ham, de ville gi ham en opplevelse, og han hadde ikke mye av det på sykehuset. Bare lange, begivenhetsløse dager, en evig vandring i korridorene. Nå smilte de oppmuntrende til ham, Axel med sine mørke øyne, Reilly med sine grå. Derfor skjøv han seg opp av stolen, samtidig puttet han pillebrettet i lomma, han gikk ingen steder uten det. Han tok etter mobiltelefonen som lå på bordet, men la den fra seg igjen. Angsten duret gjennom kroppen på ham som elektrisk strøm, det satt en satan et sted og vred på en bryter, tenkte han, av og på, av og på, til han ble sittende og gispe etter luft.

– Ta på deg jakka, sa Axel. Det er kjølig.

Jon så seg om etter jakka, han kunne ikke huske hvor han hadde lagt den, men Axel fant den og kom gående over gulvet. Reilly blåste ut en parafinlampe som sto og brant, og det la seg et brått mørke over dem. Jon falt ned på kne for å snøre støvlene. Først en knute og en sløyfe, og så en knute. Axel og Reilly ventet.

– Hva med peisen? spurte Jon. – Vi blir ikke lenge borte, det er ingen fare, sa Axel. Kom nå.

– Skal vi ikke sette en gnistfanger foran?

Axel trakk på skuldrene. – Gjerne det.

6

Han forsvant ut på kjøkkenet, og de hørte en del skrammel, så kom han gående med gnistfangeren og stilte den opp foran bålet. Gnistfangeren var av smijern og dekorert med to ulver som flekket tenner.

Jon så på ulvene, og på de to vennene.

– Da er vi vel klare? sa Axel.

Reilly nikket. Jon stakk hendene i lommene, Axel klappet ham på skulderen, hånda var varm og trygg, stol på oss, sa hånda, vi vil deg bare vel, du er hos dine egne.

Det var fredag den trettende september. De gikk ut i den svarte natta og hentet årene som lå i skjulet.

En smal sti førte ned til bredden av Dødvannet. * Båten lå i sivet med bunnen i været, grønn og svulmende som en ertebelg. Axel og Reilly tok tak og veltet den rundt. Inni var den skitten og sleip, og i månelyset så de at et kryp fór over kanten og forsvant.

– En firfisle, sa Axel.

Jon sto med hendene i jakkelommene. Han stirret skeptisk på båten, han hadde ikke lyst til å sette seg på de skitne toftene.

Axel leste tankene hans, han dro over tofta med jakkeermet.

– Sett deg bakerst, befalte han.

Jon tråkket lydig opp i båten. Han så på det svarte vannet, kanskje var det ikke engang noen bunn, bare en uendelighet av mudder. Det ville kanskje være godt å la seg synke, tenkte han, stanse strømmen av angst gjennom kroppen for bestandig. Et spreng i hodet og en brennende svie i lungene, så var det over. Axel og Reilly ga seg til å skyve, båten gled lett gjennom sivet, Jon kjente at den gynget fra side til side. Han satt helt i ro på tofta, en tynn gutt med små hender. Blikket 7

hans vandret over landskapet, de bratte fjellene som omringet tjernet. Axel og Reilly grep hver sin åre, fomlet litt før de fant takten. Båten skjøt fart.

– Se på lyset, sa Axel.

Måneskinnet var kaldt og hvitt, alt omkring dem hadde et metallisk skjær. Reilly konsentrerte seg om å ro, båten gled stødig over tjernet, vannet sildret som sølv fra årebladene. Jon klamret seg til tofta med begge hender. Han var omringet av mørket og det svarte vannet, og nå var angsten som en tagg.

Axel brøt stillheten.

– Og psykologen din, da Jon? Kan du snakke med ham?

– Hun, rettet Jon. Hun heter Hanna Wigert. Ja, hun kan jeg snakke med.

– Gammel? ville Axel vite.

– Førti, kanskje, sa Jon. Dessuten er hun psykiater.

– Det går vel ut på det samme, mente Axel.

– Nei, sa Jon, det går ikke ut på det samme.

Mennene rodde med lange, kraftige tak.

– Og dere snakker om alt mulig? spurte Axel.

Jon så en annen vei. – Vi gjør vel det. Mest om barndommen, sa han. Men det var jo ingen ting i veien med barndommen min.

Han følte seg svimmel. I månelyset var Axel blåhvit i ansiktet, og øynene var svarte søkk.

– Men faren din stakk, sa Axel. Det var vel ikke lett?

Jon krummet seg sammen på tofta.

– Folk mister hverandre hele tida, sa han, de lever jo videre for det. Det gjorde jeg og. Det gikk fint, vi greide oss bra.

Axels åre skar som en kniv gjennom vannet.

– Nei, sa han, dette er tull. Vi vet jo hva det handler om alle sammen. Eller hva, Jon? 8

Det ble blikk stille i båten.

Jon hang med hodet, han hadde problemer med pusten, og Hanna hadde forklart for ham hva han skulle gjøre når dette skjedde. Reis deg opp, hadde hun sagt, slik at lungene får plass til å utvide seg. Men han våget ikke reise seg i båten, derfor ble han sittende framoverbøyd og hive etter været.

Reilly ga seg til å mumle fram et vers han hadde lært seg utenat.

– «Om Gud skulle ta menneskene fatt for det de fortjente, ville Han ikke la igjen et eneste kryp på jordens overflate.

Men Han gir dem utsettelse til en fastsatt frist. Men når så deres frist utløper, visselig, Gud er observant når det gjelder Hans tjenere.»

– Jøss, sa Axel, det må jeg si. Du kan din bibel.

– Koranen, Axel, Koranen.

– Det går vel ut på det samme?

– Nei, sa Reilly, det går ikke ut på det samme.

Axel stakk hånda i jakkelomma, den kom opp igjen med en pakke Marlboro. Flammen fra lighteren fikk ansiktet hans til å blusse.

– Hvorfor stopper vi? spurte Jon. – Skal bare røyke litt, svarte Axel.

Jon stirret ned på føttene sine, og nå var han kvalm. Han var langt fra hytta og enda lenger fra sykehuset. Jeg er i veien for dem, tenkte han, jeg er det svake punktet. Jeg greier ikke det som de greier. Axels blikk gløder sånn som sigaretten hans gløder, jeg får aldri fred for de øynene. Reilly stirret ned i bunnen av båten. Han virket ubekvem han også, han var liksom for stor overalt, beina og armene var for lange. De store hendene hvilte på knærne. De hørte rasling inne ved bredden, det var kanskje en fugl, tenkte Jon, som lettet og fløy.

9

Axel trakk av røyken igjen, Jon så den gjentatte bevegelsen, han fulgte gloen med øynene, den hadde en nesten hypnotisk virkning på ham. Hvorfor snakker de ikke? tenkte han, hva venter de på? Vil de egentlig ha meg vekk, var det derfor de kom og hentet meg på sykehuset, var det derfor de ville ut på vannet, i mørket? Frykten kom listende innpå ham, og det var jo dumt, de var vennene hans, ikke fiendene, han småskjente på seg selv, sitte sånn og engste seg som en unge, at det gikk an. Ta deg sammen, Jon Moreno.

Men han greide ikke å ta seg sammen. Den som kunne lette som fuglen, tenkte han, og fly vekk fra alle ting, fra angsten og bebreidelsene. Han reiste seg fra tofta, langsomt, som en søvngjenger. Så falt han over ripa.

Alt skjedde sakte og stille, det var bare noen lave skvulp, som gikk over til beskjedne ringer. Så var han vekk.

Reilly fór opp, båten gynget, han ville hoppe etter, men Axel trakk ham ned igjen.

– La være! ropte han, du greier ikke. Du får ham ikke opp i båten igjen, klærne trekker for mye vann, og dere går ned begge to. La det være!

– Jon kan ikke svømme, skrek Reilly.

Axel holdt ham fast. Båten falt til ro.

Vannet lå blankt og stille.

De trakk båten på land.

Alt hadde skjedd så fort, Reilly nådde knapt å tenke, men nå tenkte han. Og Jon hadde også tenkt, mens han gulpet i seg det kalde, mudderaktige vannet, han hadde tenkt mens han sank til bunnen, at nå var det over. Det var over. Men jeg er her fortsatt, tenkte Reilly, og jeg våkner hver dag med et gisp. De tråkket inn på gulvet i hytta. Axel tente parafin10

lampen, peisbålet var sluknet, bare noen glør lå igjen. Han fjernet gnistfangeren med de to ulvene og slengte innpå en ny kubbe, det flammet opp igjen. Reilly kom seg ned i en stol, han satt og hang med de store nevene på lårene. Så var han fort på innerlomma etter en liten flaske. Den minnet om en liten shampoflaske man fant på hotellene, og den var fylt med en klar væske. Han helte litt i korken og svelget nedpå.

– Hva er det du kjører i deg? ville Axel vite.

– Jib. – Og hva er jib?

Reilly lukket øynene.

– Det er ingen ting å mase om. Det er et stoff som finnes naturlig i hjernen, jeg bare hever nivået.

Han satt stille og ventet på rusen, som snart ville fylle hodet og kroppen, snart følte han seg lett som en kork, og en bølge løftet ham opp og fram, og smerten som han alltid levde med, sildret vekk som smeltevann.

– Hva skal vi gjøre? spurte han.

Axel ventet lenge før han svarte.

– Jeg har et forslag, sa han. Vi foretar oss ingen ting. Vi venter til i morra, da ringer vi. Vi sier at Jon har gått ut mens vi lå og sov. At vi sto opp og fant rommet hans tomt. Det blir litt enklere sånn. Det er midt på natta, og det tar dem flere timer å kjøre. De kan ikke sokne nå uansett. Hva sier du, Reilly?

Reilly ristet på hodet.

– Vi må jo ringe, sa han. Hvor skal vi ringe hen, la han til, hvem er det som kommer?

– Det kommer dykkere, sa Axel. Det kommer folk fra politiet og fra Røde Kors. Og kanskje de har hunder med. Det kommer til å myldre her. Dessuten er det noe jeg tenker på, 11

sa han. Jeg har ikke lyst til å fortelle Ingerid at vi satt og så på at Jon druknet. Jeg vil ikke være en større del av dette enn jeg er nødt til. Det var Jons valg.

– Men han hadde jo ikke noe valg, sa Reilly.

– Han var syk, sa Axel.

Stillhet igjen foran peisen. Rusen førte Reilly avsted.

Dessuten var det greit for ham at Axel gikk inn og bestemte.

– Vi må bli enige om noen viktige ting, sa Axel. Jeg er førstemann oppe. Jeg ser at Jon er vekk. Jeg løper inn og varsler deg. Vi farer ut i skauen og roper, men etter en time gir vi opp og ringer etter hjelp.

– De kommer til å spørre hvordan Jon hadde det, sa Reilly.

Om vi merket noen ting.

– Vi merket ikke noe spesielt, sa Axel. Jon var helt som han pleier. Og vi har ikke funnet noe brev. Vi må rulle ut soveposen hans, den ligger jo fortsatt i trekket. Vi sier at han la seg klokka tolv, og siden har vi ikke sett ham.

De gikk inn på det minste kammerset der Jon pleide å sove. Reilly rullet ut soveposen og la den på senga, han trakk glidelåsen ned og rotet litt rundt. Axel la en arm på Reillys skulder.

– Vi setter oss. Vi tar en øl.

– Han gikk rett ned, sa Reilly.

– Jeg vet det, sa Axel.

De kom seg på plass foran flammene igjen. Reilly møtte Axels blikk i det flakkende skjæret.

– Du synes det er ganske beleilig, ikke sant? At han er borte.

Axel bet tennene sammen.

– Nå synes jeg du skal passe kjeften din, sa han.

– Jeg har lagt merke til deg noen ganger når du ser på ham, 12

sa Reilly. Jeg tror Jon oppfattet deg som truende. At du gikk og gjette ham hele tida.

– Fantasien din løper løpsk, sa Axel. Ikke mere dop nå, du blir så usaklig. Du får holde deg klar i morra, når det kommer folk.

De satt en stund i taushet igjen.

– Skal vi virkelig ikke ringe, sa Reilly. Skal vi ikke ringe med en gang og be om hjelp?

Axel reiste seg og drev omkring i rommet.

– Å ta sitt eget liv er et valg man gjør alene, sa han, og jeg vil ikke, i bokstavelig forstand, være tilskuer til det.

– Men vi var jo tilskuere. Og vi må snakke med mora hans.

Hun kommer til å spørre om alle ting. Hun kommer til å bebreide oss, at vi ikke passet bedre på.

– Det er derfor jeg vil gi politiet en annen versjon, forklarte Axel. Han gikk ut alene. Alt var utenfor vår kontroll, for vi lå og sov. Men vi er selvfølgelig sønderknuste, kan du greie det?

Reilly sendte ham et dystert blikk.

– Ja, sa han. Det koster meg ingen ting å være sønderknust. * Reilly våknet tidlig.

Lyset skar inn gjennom en glipe i gardinet, og med et gys husket han alt som hadde hendt. Han tenkte at Jon hadde gått i døden for ham og Axel, at han hadde påtatt seg skylda fordi han var den svakeste, fordi han var det leddet som kunne ryke.

Men vi fortjener vel ikke døden noen av oss, tenkte han, vi er ikke onde mennesker. Nå sto dagen inn gjennom vinduet som en lysstav, den boret ham fast i madrassen. Hans første innskytelse var å presse seg inn mot veggen og lukke øynene, 13

ikke stå opp mer, ikke forholde seg til noe. I stedet krøp han ut av soveposen, trakk på seg de gamle cordfløyelsbuksene og åpnet ut til stua. Der sto Axel Frimann og stirret gjennom vinduet.

– Jeg var nede ved vannet, sa han.

– Hvorfor det?

– Måtte bare sjekke. Om alt var i orden.

Reilly så forstyrret på ham. Det lange håret hang i en vase etter timene i senga, han minnet om et troll fra eventyret, med framstående hake og en skarp, krummet neserygg.

– Ingen ting er i orden, sa han.

– Ikke si sånne ting, ba Axel.

– Men det er jo sannheten.

Axel slo seg ned i sofaen og la beina på bordet.

– Det der med sannhet har vi diskutert, sa han. Det er mye sannhet som bør få ligge. Tenk hvis folk skulle si sannheten i ett kjør, det ville ikke gå. Samfunnet ville rakne. Vi må bygge hver eneste dag på nytt, hevdet han. Noe som folk kan se og tåle og tro på.

– Du kan ikke snakke på vegne av alle andre, sa Reilly. Andre mener annerledes enn deg.

Axel så utfordrende på ham.

– Så tenk på mora til Jon, når hun får høre at hun har mistet ham. Tenk på hvor ille det er. Og tenk deg hvis ryktet hans i tillegg skulle bli svertet på det groveste, og hun finner ut at sønnen hennes ikke var den hun trodde han var. Hvordan skal hun takle det? Kom ikke her og snakk om sannhet, folk tåler den ikke. Folk vil ikke ha den, heller. Nå må du høre!

Han kavet seg voldsomt opp, reiste seg og travet ut i kjøkkenet. Reilly hørte at han skramlet med kaffekjelen og øste vann fra en bøtte. Selv gikk han inn på kammerset og fikk 14

på seg en T-skjorte. Han gikk til vinduet og stirret ned på Dødvannet, det lå der som et grønnsvart speil. Kanskje hadde det allerede lagt seg et lag av mudder over Jons tynne kropp, slik at dykkerne ikke fikk øye på ham i lykteskjæret. Jon var liten og tynn, Jon kunne gå for å være en stokk, en beskjeden ujevnhet på bunnen. Han rev seg løs og gikk ut av hytta, falt sammen på trappa, den besto av to store steinheller.

Axel kom gående etter.

– Ta det rolig, sa han. Jon har vært syk lenge. Vi så at det kom.

Reilly ble sittende med hendene til hodet, ute av stand til å snakke. Han trengte sårt til noe å roe seg på, men Axel hadde forbudt ham å ruse seg før alt var overstått. Ordet overstått gjentok seg i hodet hans, som om de hadde forbrutt seg, som om de hadde dyttet Jon ut av båten.

– Jeg har selvfølgelig tenkt mitt, sa Axel, jeg innrømmer det. Hva tror du Jon har gjort på avdelingen? Han har gått i terapi, og han har snakket. I fire uker har han snakket. Han er blitt oppfordret til å fortelle alle ting, det aller innerste, det som plager ham, det som førte til sammenbruddet. Før eller siden ville sannheten ha kommet for en dag. Den ville ha måkt oss overende, og vi ville ikke ha sittet her ved vannet.

Hører du hva jeg sier?

– Vi vet ingen ting om hvordan han ville ha taklet det, sa Reilly, du bare antar. Folk greier seg gjennom alt mulig.

Axel fant en pinne og rotet rundt i jorda foran trappa.

– Det blir neppe noe snakk rundt dette, sa han. Jon var innlagt på Ladegården på grunn av angst og depresjon og han var medisinert. Politiet vil ganske raskt se en sammenheng. I mellomtiden får vi sette pris på friheten vår.

– Hvis den friheten er en pine, sa Reilly, da er den ikke 15

mye verdt. Du føler ikke smerte som andre folk, la han til.

Han ble sittende og stirre innover i skogen. Fra der hvor han satt så den dunkel og hemmelig ut, med svarte graner.

Lyset sto ned gjennom kronene i lange skrå søyler. En furu hadde gått over ende, rota sprikte dramatisk i alt det grønne, som en klo. Da fikk han øye på noe mellom trærne, noe som blinket hvitt. Axel fulgte hånda som pekte.

– Det er noen der, sa Reilly.

– Nei, hold nå kjeft, svarte Axel.

Reilly hadde reist seg, han sto og skygget med en hånd foran øynene. Han var ikke et øyeblikk i tvil om at noe rørte seg inne mellom stammene.

– Du har ikke rusa deg? sa Axel.

– Det kommer folk, sa Reilly.

Han hisset seg voldsomt opp.

– Tenk om noen så oss i natt. Det ligger vel flere hytter her oppe, de kan ha stått og sett på oss med kikkert. Det var et helsikes måneskinn.

– Kråkene så oss, sa Axel. Og de sladrer antagelig til skjærene, og vips, så er det ute over hele skauen.

Reilly trasket rundt på lange bein.

– Det er noe som kryper, opplyste han. I lyngen der borte, til høyre for furua. Faen, som det kryper.

De krysset plassen foran hytta, tok seg forbi noe buskas og kikket inn mellom granleggene. Reilly satte farten opp, han tråkket over stokk og stein, det lange håret flakset som manen på en hest. På bakken, ved foten av et tre, lå en død katt. Og ved siden av katten, fire kattunger, også de var døde. Men en femte kravlet seg gjennom gresset og var på vei bort.

Det skjedde noe med Philip Reilly. Synet av kattungen som 16

kravlet hjelpeløst gjennom lyngen, beveget ham. Han hadde aldri sett noe så lite, noe så fordømt som det lille krypet. Hendelsen om natta hadde gjort ham sårbar, og han myknet som smør i sola.

– Har du sett, sa han, for et krek.

Axel sto forundret og så på. Digre Reilly med de store nevene bøyde seg ned og plukket kattungen opp, den var hvit med noen grå flekker. Fra den tannløse munnen hørtes en svak piping. Øynene var såvidt synlige, overraskende blå, halen var en trådtynn stump.

– Jeg tar den med inn, sa Reilly. Han må ha mat.

Axel var borte med en hånd for å riste ham våken.

– Du, sa han, vi har en del å gjøre, vi må ringe. Du kan ikke holde på med den kattungen nå, jeg tror du er forrykt.

Reilly veivet ham vekk. Han travet mot hyttetrappa med kattungen i hendene, den veide bare noen gram. Han lukket hånda halvt igjen, det kilte og kravlet inne i håndflaten hans.

– Har vi noe melk?

– Nei, sa Axel. Katter skal ikke ha det heller, de skal ha vann, de blir feite ellers, kumelk er tungt fordøyelig.

– Feit?

Reilly åpnet hånda. – Har du sett så mager han er? Han veier ingen ting.

Axel gikk forbi ham og inn i hytta, Reilly kom etter, han holdt kreket som et nylagt egg, hele den lange, ulenkelige skikkelsen var samlet om det lille dyret. Han åpnet et skap.

Rotet rundt mellom esker og poser.

– Tørrmelk? sa han.

– Nei, sa Axel.

– Vikingmelk?

– Det finnes ikke.

17

Nå så Reilly motløs ut.

– Vi greide ikke å redde Jon, sa han, men vi skal redde denne. Et liv veier opp for et annet liv. Det står i Koranen.

Vi skulle hatt en skoeske og et håndkle, la han til. Har vi en eske?

– Sett den fra deg, formante Axel, vi må snakke sammen. Vi må være enige om ting, kan du prøve å fokusere i fem minutter? Hvorfor tok du kattungen med inn, du kan ikke holde på sånn. Har du tatt noe?

Reilly overhørte ham.

– Vann, sa han. Finn ei skål. Jeg kan lage grøt av noen brødsmuler. Tok ikke du med en loff?

Han satte kattungen fra seg på kjøkkenbenken, der den ble stående på skjelvende bein. På øverste hylle i skapet fant han en tom kakeboks, den var dekorert med Disney-motiver, han gjenkjente både Askepott og Snøhvit og Pinoccio.

– Denne passer fint, sa han. Den boksen står her og skriker etter en innflytter.

Axel sto med mobiltelefonen i hånda. Han så oppjaget ut.

– Spørsmålet er hvor vi ringer, sa han, politiet, eller avdelingen. Eller mora. Hva tror du, Reilly? Hei! Kan du samle deg litt, jeg prøver å redde skinnet ditt!

– Redde skinnet mitt? sa Reilly.

– Du kunne ha holdt kjeft med den islamfaenskapen din, sa Axel. Du sa at fristen var i ferd med å utløpe. Du sa at dommen var nær.

– Det var du som ville ut på vannet, sa Reilly.

Han vendte seg vekk fra Axel Frimann. Han sørget for at kattungen fikk drikke. Etterpå fant han et kjøkkenhåndkle på en krok og danderte det på bunnen av kakeboksen som et lite rede. Så la han kattungen forsiktig oppi, den kveilet seg 18

straks sammen. En stund beundret han det lille dyret, som nå hadde slukket tørsten og slått seg til ro. Han visste ikke at han hadde et slikt talent for omsorg. Det var svært livgivende.

– Hva skal vi gjøre med kattemora? sa han, og de døde ungene?

– Skal vi gjøre noe med dem?

Axel holdt mobiltelefonen fram. – Kan du forsøke å følge med?

– Reven tar dem, sa Reilly bekymret.

– Selvfølgelig. Det er sånt han lever av.

– Vi kunne jo dekke dem til. Eller grave dem ned.

– Reven har nese, sa Axel, i fall du ikke er klar over det.

Reilly beundret katten i kakeboksen. Et grått og hvitt nøste på et rutete kjøkkenhåndkle. Et lite pelskledd vidunder.

– Du får prate du, mumlet han. Du vet jo best.

Axel slo nummeret til avdelingen der Jon hadde vært pasient i fire uker. Stemmen hans var full av bekymring da han forklarte hva som hadde skjedd.

– Vi sto opp klokka ni, sa han. Og da var rommet hans tomt. * Mens de ventet, streifet de omkring på stiene.

Reilly studerte Axel og måten han gikk på, han tråkket energisk omkring, som om han ladet opp til den forestillingen han snart skulle framføre. Rollen som den sindige, men bekymrede kameraten til Jon Moreno.

– Jeg kunne kanskje ha klart å få dratt ham inn til land, sa Reilly. Hvis du ikke hadde holdt igjen.

Axel protesterte.

– Jon ville ha slått og kavet som en villmann, sa han. Han hadde losjakke og tjukke snørestøvler, og du hadde en strik19

kegenser så tjukk som en vams. Det var en evighet inn til land.

Det ville ikke ha gått. Det nytter ikke å løfte en mann opp i en så liten båt, dere ville ha druknet begge to. Lukk grinda etter deg, la han til. Det går sauer her. Jeg hører bjellene.

Reilly stengte grinda med en tvunnet løkke av ståltråd. Han gikk med tunge skritt etter Axel, vannet lå til høyre for dem med sin svarte, stillestående flate, og Jon lå på bunnen med lungene fulle av vann. Så tenkte han på kattungen igjen, og slik kvernet det i hodet hans, katten og Jon, katten og Jon. Philip Reilly var nærmere to meter høy, og ganske mager.

Han hadde langt, sandfarget hår som fikk vokse som det ville, og han hadde på seg en lang frakk med store lommer.

– Hvis jeg hadde eid en frukthage, skulle du fått jobbe som fugleskremsel, sa Axel.

Reilly reagerte ikke på fornærmelsen.

Hvis Axel mente han lignet et fugleskremsel, var det greit, han brydde seg ikke om sånne ting. Dessuten var han opprørt. Han gikk og sparket i bakken, sand og jord føyk omkring beina hans. Jon, tenkte han. Jonemann. Jonegutt.

– Ikke dra meg ned, sa Axel. Jeg er ikke en kjeltring, og det er ikke du heller. Du må lære deg å se framover og du må lære å hevde deg.

Han gestikulerte kraftig.

– Skyt på utpust, sa han. Og hold deg i bevegelse. Vær en hai, for faen.

Reilly svarte ikke. Det var ikke stort å si, og det var like greit at Axel førte ordet.

De var kommet fram til et gammelt morkent gjerde.

– Det henger noe der, sa Axel. En gammel badedrakt. Har du sett.

– Den er muggen, sa Reilly. La den henge.

20

– En badedrakt, gjentok Axel.

Den var gul med sorte render. Han nappet den til seg, ble stående og trekke i det elastiske stoffet.

– Det er jo rene vepsekostymet, sa han.

Han halte og dro i badedrakten.

– Kan du se det for deg, Reilly? En extra large veps har cruiset omkring på stranda og skremt vettet av folk.

– Jon er død, sa Reilly. Nå må du oppføre deg. Vi går ikke i barnehagen lenger. Jeg vet søren ikke hva du er gjort av.

Axel la badedrakta over gjerdet igjen.

– Du kan grine, sa han, eller du kan kjøre dette løpet sammen med meg, og redde livet.

Axel Frimann gikk. Han var en fryd for øyet, enten man var mann eller kvinne, det var ikke til å komme fra. Kroppens lemmer samarbeidet smidig, skuldrene fikk armene til å svinge, hoftene styrte beina, han gynget framover med spenst og eleganse, på samme tid dovent og effektivt. Reilly gikk et stykke bak, håret flagret i vinden, frakkeskjøtene blafret som seil, hodet hans visste ikke hva beina gjorde, og han ramlet nedover stien som om noen hadde satt støvler på et fange med ved. Axel begynte på en utlegning om den gode viljen.

At det i utgangspunktet var den som hadde drevet dem, at resten av historien var ren og skjær ulykksalighet og utenfor deres kontroll. Et av naturens luner hadde rammet dem i et svakt øyeblikk. Axel snakker og snakker, tenkte Reilly. Livet mitt har aldri hatt hverken mål eller mening, men jeg har aldri gjort noen fortred. Nå er jeg ikke sikker på noen ting.

Axel la en hånd på skulderen hans.

– Repeat er det største reklamebyrået i Norge, sa han. Jeg tjener sju hundre og femti tusen i året. Jeg har ventet på en sånn jobb et helt liv, ingen skal få ta den fra meg.

21

Reilly strakte armene ut til siden som om han hang på korset.

– Vi blir aldri ferdige, innvendte han. Vi må slepe på dette hele livet. Og det vet jeg ikke om jeg orker.

– Du orker, sa Axel. For du er ikke en sånn kjerring som Jon. Reilly var en fredens mann, men nå ble han rød av sinne.

Han løp tilbake til hytta, travet inn på kjøkkenet for å se til kattungen. Den pustet fremdeles. * Bilene parkerte på gressvollen ved siden av hytta i en skrå rekke. Sola sto høyere og det blinket i rutene. Brannvesenet stilte med to dykkere og en oransjefarget gummibåt på henger, Røde Kors med hund og letemannskaper. Hunden var en schæfer, svær og raggete med sorte, intelligente øyne. Politiet stilte med to mann. Konrad Sejer var overbetjent, og han hadde en imponerende fremtoning. Han var høy og slank med tett, grått hår og markerte trekk. Jacob Skarre var betydelig yngre, med lyse krøller. Kvinner og menn myldret ut på gresset og Axel gikk dem i møte, han var en mann full av sorg og engstelse, stemmen fløt gjennom luften, man kunne ane en liten smerte i den, en sårhet. Reilly studerte oppvisningen, han var imponert, men han hadde sett det før. Axel mobiliserte det som situasjonen krevde, og det kostet ham ingen ting.

– Vi sto opp klokka ni og så at han var vekk, sa han. Det var et sjokk. Han er så dårlig.

Overbetjenten hilste. Håndtrykket fikk Axel Frimann til å gispe.

– Dere har lett? spurte Sejer.

22