Page 1

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 23158) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 10. juni 2011 - 8:46 (side 1 av 490) NOT PRINT READY!

Vekten


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 23158) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 10. juni 2011 - 8:46 (side 2 av 490) NOT PRINT READY!

DON DELILLO Tidligere utgitt pü Gyldendal: Hvit støy, 1985 Kroppskunstneren, 2002 Cosmopolis, 2003 Mannen som faller, 2007 Omegapunktet, 2010


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 23158) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 10. juni 2011 - 8:46 (side 3 av 490) NOT PRINT READY!

Don DeLillo

Vekten Oversatt fra engelsk av Knut Johansen


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 23158) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 10. juni 2011 - 8:46 (side 4 av 490) NOT PRINT READY!

Originaltittel: Libra Copyright © 1988 by Don DeLillo Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2011 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Viking Penguin Inc., USA 1988 Printed in Slovakia Trykk/innbinding: Tlaˇciarne BB s.r.o. Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 70 g Ensolux Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 10.5/12 pkt. Omslag: Innkjøpt av Norsk kulturråd Oversetter Knut Johansen er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-37507-9


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 23158) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 10. juni 2011 - 8:46 (side 5 av 490) NOT PRINT READY!

Til guttene p책 607: Tony, Dick og Ron


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 23158) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 10. juni 2011 - 8:46 (side 6 av 490) NOT PRINT READY!


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 23158) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 10. juni 2011 - 8:46 (side 7 av 490) NOT PRINT READY!

Innledning

Attentat-aura

1 Enkelte historier slutter aldri. Selv i vår tid, i den levende historiens synsfelt, i filmens og videobåndenes fastholdte øyeblikk, finnes det historier som venter på å bli avsluttet, forsvarsløse mot angrep fra stringente analyser og uavlatelige spekulasjoner. Disse historiene, eller enkelte av dem, gjennomgår også en slags kondensasjon, siver inn i hverdagslivets porer, så de knapt er til å skjelne fra de ti tusen små inntrykkene som til sammen utgjør en normal dag med visuell og auditiv støy bearbeidet av den herdede konsumenthjernen. Det finnes et videospill hvor man inntar Lee Harvey Oswalds posisjon og skytestilling med overblikk over Dealey Plaza idet presidentens bilkortesje kjører langsomt forbi. Spillet ble lansert på 41-årsdagen for attentatet av et firma i Skottland. Utfordringen består i å gjenskape de tre skuddene som ble avfyrt mot presidentens bil fra vinduet i sjette etasje i boklageret hvor Oswald arbeidet. Hvis man kan gjøre dette mer eksakt enn noen annen med hensyn til prosjektilbane og timing, kan man vinne hundretusen dollar. Er man så uheldig at man treffer førstedamen, blir man fratrukket poeng. Det finnes en T-skjorte med et foto av Oswald dødelig såret av Jack Ruby, med øynene igjen og munnen vidt oppsperret, et sinnbilde av et menneske i smerter, bortsett fra at smertene i dette tilfelle er ren rock and roll. Ruby står og holder en gitar, ikke en revolver, og politimannen i den andre enden av bildet, i lys dress og matchende Stetson, står også og holder en gitar, og der midt i bildet står Oswalds mytiske skikkelse og bjeffer sin bedrøvelige og forlorne elskov inn i en håndmikrofon. 7


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 23158) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 10. juni 2011 - 8:46 (side 8 av 490) NOT PRINT READY!

2 I årenes løp har mange temaer foldet seg ut omkring attentatet på president Kennedy. Det kan dreie seg om helt nye vinkler, komplekse motiver, åndssvake teorier, fremmede land, innenlandske etterretningsorganisasjoner, organisert kriminalitet, diverse etterforskningsetater og en fornemmelse av at det manipuleres med historien i det skjulte. Er det noe mer som står for tur til å bli avslørt, en eller annen klar, beviselig realitet, noe som enten utpeker Oswald som den enslige drapsmannen eller påviser at det befant seg enda en skytter på Dealey Plaza den dagen, idet bilkortesjen kjørte langsomt ned Elm Street? Dette spørsmålet henleder tanken på det siste temaet, som er moderne teknologi. Teknologi innebærer som regel et blikk inn i fremtiden, løfterike håp om superfølsomme systemer og nettverk, dypere innblikk i hvordan vi lever og tenker. Teknologien gjør krav på fremtiden på våre vegne. Den har også evnen til å bemektige seg fortiden – i særdeleshet, i dette tilfellet, et enkelt flyktig øyeblikk fanget i rillene på et gammelt diktafonbånd. Det har vært tiår med fotoanalyser, ballistiske tester og andre former for rettstekniske undersøkelser. I dag er man i ferd med å utvikle et digitalt apparat som kan komme til å gi det endelige svaret på et sentralt spørsmål som fremdeles svever ubesvart over den blodbestenkede limousinen. Denne innretningen skal analysere de lydene som tilfeldigvis ble tatt opp via en åpen mikrofon på en politimotorsykkel, angivelig da skuddene ble avfyrt. Disse lydene ble overført direkte til et kontrollrom i politihovedkvarteret i Dallas, hvor all radiotrafikk automatisk ble tatt opp på bånd. Dette er det eneste kjente lydopptaket som ble gjort i de avgjørende øyeblikkene. Det gikk en årrekke før båndet ble oppdaget og så analysert av akustikkeksperter. To undersøkelser ga motstridende resultater. Men disse ble publisert i 1979 og 1982. Det finnes ny teknologi nå, høyere forventninger. Når det nye apparatet er operativt, mener 8


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 23158) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 10. juni 2011 - 8:46 (side 9 av 490) NOT PRINT READY!

vitenskapsmennene at de vil bli i stand til å danne seg et klart digitalt bilde av lydene i det gamle opptaket. De vil isolere skuddene fra uvedkommende støy og fjerne stemmer. Så vil det kanskje foreligge et svar. Tre skudd, så handlet Oswald på egen hånd. Fire skudd, så var det enda en skytter. I Vekten er han der, den andre skytteren, en mann med et navn, et ansikt og en nasjonalitet. Slik kan historie som er gått tapt, bli skjønnlitteraturens frie spinn. Her står han bak plankegjerdet på den gresskledde vollen med våpenet i hånden og ser limousinen nærme seg. Han er ikke svaret på spørsmålet etterforskere, vitenskapsmenn, historikere, embetsmenn og talløse andre har stilt gjennom tiårene. Han er simpelthen mannen som står på den hvite flekken.

3 For noen år siden fikk jeg et brev fra en redaktør som spurte om jeg kunne være interessert i å skrive et essay om amerikanske snikmordere. Oswalds navn var nevnt i brevet, men fornavnet var stavet L-e-i-g-h. Jeg stirret på arket et øyeblikk, overveldet av forbauselse. Feilen forandret alt. Jeg så for meg denne fyren, Leigh Oswald, slank og veltrent – han bruker hårspray for å gi håret glans som varer hele dagen. Han vil bli skuespiller eller modell. Han flytter til New York og tar timer hos en dramalærer mens han arbeider som servitør for å betale husleien og unne seg litt shopping på Bloomingdale’s. Et feilstavet navn gir historien en annen retning. Den gjentar seg også som performancekunst. Motkulturkollektivet Ant Farm gjenoppførte Kennedys reise i åpen bil gjennom Dallas en sommerdag i 1975. To medlemmer av gruppen spilte presidentparet, begge menn, den ene i drag. Turister begynte å samle seg i stadig større antall da limousinferden ned Elm Street ble gjentatt tyve ganger i løpet av dagen. Kollektivet hadde sitt eget film- og videocrew, og turistene hadde sine egne Instamatic-kameraer. Det var ingen simulerte geværskudd, det var ingen i rollen som 9


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 23158) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 10. juni 2011 - 8:46 (side 10 av 490) NOT PRINT READY!

Oswald. Men enkelte tilskuere gråt da performancepresidenten plutselig falt sammen i baksetet og led teaterdøden. Ant Farm gjenskapte en mediebegivenhet, ikke et attentat. De gjenskapte i praksis Zapruder-filmen, det opprinnelige smalfilmopptaket av attentatet. Deres versjon, kalt The Eternal Frame, er et uhyggelig eksempel på påtatt gravalvorlig surrealisme, hvor meningen samles opp minutt for minutt i en enorm plastpose med attentat-aura.

4 Historiens forferdelige ødeleggelseskraft, som iblant rammer på slump, ofte uten logikk eller hensikt, kan frembringe et skjønnlitterært verk hvis sterke innvirkning på leserne skyldes struktur og mønstre, den detaljerte oppklaringen av visse forhold som fortsatt sprer rådvillhet, angst og forvirring blant folk, i tre dimensjoner, hvor blodet er tykt og virkelig, men man ikke har telling på skuddene. Men én dag, etter at dette verket er skrevet, men kanskje før det utkommer, fullfører partikkelfysikere ved Lawrence Berkeley National Laboratory arbeidet med det digitale apparatet, og kan gi seg i kast med å isolere et signal fra de asymmetriske rillene på gjenstanden som betegnes som Dictabelt nr. 10. Dermed vil man kanskje kunne knytte et tall til skuddsalven. Tre eller fire – eller blir det fem? Dette siste tallet ble presentert som et resultat av en akustisk undersøkelse utført i 2001. Kan noe tall i det hele tatt bli det endelige? Det følger av teknologiens vesen at den, med sin lysende fremtid, besitter en vilje til å overgå årets, ukens, minuttets fremskritt. Digitale oscilloskoper, konfokalmikroskoper, digitale replikaer. Hvor lang tid tar det før én teknologi avler en ny? Og hvor finner man egentlig sannheten oppe i alt dette? Kan noen spredte lyder utendørs, en dag i 1963, med 10


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 23158) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 10. juni 2011 - 8:46 (side 11 av 490) NOT PRINT READY!

masse folk til stede, la seg rekonstruere fra et gammelt ødelagt diktafonbånd, med 75 mikron brede og 5 mikron dype riller? Rekonstruert, kopiert, dechiffrert. Vi vil så gjerne tro at det er mulig. En person i romanen er av den oppfatning at fakta er noe skjørt. Han er også av den oppfatning at fortiden forandrer seg i det øyeblikk han sitter der og tenker på den. Men vi vil så gjerne tro at vi har med vitenskap å gjøre, ikke metafysikk. Vi har selvfølgelig også med mennesker å gjøre, mennesker i skyggen av en voldsom begivenhet som har gitt opphav til sterke konflikter, motstridende vitenskapelige resultater og endeløse diskusjoner mellom talsmenn for den ene eller den andre versjonen av sannheten. Det er mulig å forestille seg en inngående undersøkelse som ikke gir et klart svar på spørsmålet om skuddene. Det er mulig å forestille seg et klart svar etterfulgt av heftige velbegrunnede innvendinger, eller besnærende motforestillinger, eller innvendinger fremsatt i rent og skjært vanvidd. De motstridende oppfatningene lar seg som alltid uten videre definere ikke bare ut fra sakens politiske omstendigheter, men også innenfor de vitenskapelige undersøkelsenes presumptivt snevrere grenser. Se sannheten, og erkjenn den om du kan.

5 En skuespillerspire fra våre dager, ikke Leigh, men kanskje Harv, flytter fra New York tilbake til Dallas, og befinner seg plutselig i øverste etasje i det gamle Skolebokdepotet, én trapp ovenfor snikskytterredet, i ferd med å servere drinker til næringslivsledere. Det er dette som foregår i syvende etasje nå, i et kunst- og fotogalleri. Middager for tyve, mottagelser for to hundre. Gjestene kan slentre ned i sjette etasje og se på museumsgjenstander fra 22. november. For et par år siden, i forbindelse med en Warhol-utstilling med silketrykk av Jacqueline Kennedy, sa museumsdirektøren: «Var 11


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 23158) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 10. juni 2011 - 8:46 (side 12 av 490) NOT PRINT READY!

Warhol en stor kunstner? Hører dette verket hjemme her? Det er som å spørre om det var tre eller fire skudd som ble avfyrt mot Kennedy. Dette er store spørsmål.» Sommeren 2004, i New York, fremførte et tsjekkoslovakisk-amerikansk dukketeater en forestilling med tittelen The Life and Times of Lee Harvey Oswald. Jeg ble ikke oppmerksom på stykket før det var tatt av plakaten, og jeg vet derfor ikke hvordan det evige mysteriet ble løst, med tre skudd eller fire, eller kanskje fem, i en verden av sprellende teaterdukker beveget med tråder. Don DeLillo, mai 2005


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 23158) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 10. juni 2011 - 8:46 (side 13 av 490) NOT PRINT READY!

DEL 1 Lykke beror ikke på en selv, den består ikke av et lite hus, av å ta og få. Lykke er å ta del i kampen, hvor det ikke er noen grense mellom ens egen personlige verden og verden i sin alminnelighet. lee h. oswald Brev til broren


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 23158) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 10. juni 2011 - 8:46 (side 14 av 490) NOT PRINT READY!


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 23158) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 10. juni 2011 - 8:46 (side 15 av 490) NOT PRINT READY!

I Bronx

Dette var det året da han kjørte undergrunnsbanen til enden av byen, over tre hundre kilometer med spor. Han likte å stå foran i den første vognen, med hendene flatt mot ruten. Toget suste gjennom mørket. Folk sto på de lokale perrongene og stirret ut i luften, en positur de hadde øvd på i årevis. Der han raste forbi, lurte han litt på hvem de egentlig var. Kroppen hans ristet på de raskeste strekningene. De kjørte så fort av og til at han syntes de var på grensen til ikkekontroll. Lyden var drevet opp til et smertenivå han absorberte som en personlig test. Enda en vanvittig sving. Det var så mye jern i lyden i de svingene at han nesten kunne smake det, som en leke puttet i munnen når du er liten. Arbeidere gikk med lykter langs tilstøtende spor. Han holdt utkikk etter kloakkrotter. Et tiendedels sekund var alt som trengtes for å se en ting ordentlig. Så ekspresstasjonene, de knirkende bremsene, folk stuet sammen som flyktninger. De kom vraltende inn gjennom dørene, ble trykket inn mot gummilistene, presset seg inn, ble raskt klemt fast og sto og så ut mellom de nærmeste hodene med den innøvde fraværenheten. Det hadde ikke noe med ham å gjøre. Han kjørte bare for å kjøre. Hundreogniogførtiende, puertoricanerne. Hundreogfemogtyvende, negrene. Ved Toogførtiende, etter en sving som ga fra seg et hvin helt ut på kanten, kom det aller tyngste puffet, dokumentmapper, handlevesker, skolevesker, blinde, lommetyver, fylliker. Han syntes ikke det var noe rart at undergrunnsbanen inneholdt flere overbevisende ting enn 15


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 23158) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 10. juni 2011 - 8:46 (side 16 av 490) NOT PRINT READY!

den berømte byen ovenfor. Det var ikke noe viktig der ute, i den brede ettermiddagen, som han ikke kunne finne i renere form i disse tunnelene under gatene. De satt og så på tv, mor og sønn, i kjellerværelset. Hun hadde kjøpt et farget filter til Motorolaen deres. Den øverste tredjedelen av skjermen var permanent blå, den midterste tredjedelen var rosa, båndet nederst var sjøgrønt. Han fortalte henne at han hadde skulket igjen, kjørt tog ut til Brooklyn, hvor en mann gikk med en jakke som manglet et erme. Skofte kalte de det her. Marguerite mente at det ikke var så fryktelig å bli borte en dag nå og da. De andre ungene ertet ham hele tiden, og han hadde problemer med å følge med i timen, det satt en uro i ham, slik det jo gjerne gjør hos en gutt uten en far. Som den gangen han viftet med en lommekniv foran John Edwards brud. Ikke slik å forstå at Marguerite mente at svigerdatteren hennes var verdt å komme i en diger feide for. Hun var ikke en person av god støpning, og det var bare en krangel om å spikke tre, om trefliser som han hadde spikket ned på gulvet i leiligheten hennes, hvor de forsøkte å være en familie igjen. Så var det gjort. De var ikke ønsket lenger, og de flyttet til kjellerværelset i Bronx, hvor kjøkkenet og soveværelset og alt gikk i ett, hvor blå hoder snakket til dem fra tv-skjermen. Når det ble kaldt, slo de i rørene så vaktmesteren skulle få greie på det. De hadde rett til skikkelig varme. Hun satt og hørte på guttens klager. Hun kunne ikke steke en kotelett til ham hver gang han ønsket det, men hun var ikke gjerrig med lunsjpengene og ga ham litt ekstra til en morobok eller en tur med undergrunnsbanen. Hele livet hadde hun måttet forholde seg til det urimelige med disse klagene. Edward gikk fra henne da hun var gravid med John Edward fordi han ikke ville forsørge en unge. Robert lot henne i stikken en lummer sommerdag i Alvar Street, i New Orleans, da hun gikk med Lee, noe som betydde at hun måtte finne seg arbeid. Så var det Mr. Ekdahl med det brede smilet, det beste, det eneste håpet, en noe eldre mann som tjente 16


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 23158) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 10. juni 2011 - 8:46 (side 17 av 490) NOT PRINT READY!

nesten tusen dollar i måneden, en ingeniør. Men han var utro på de mest utspekulerte måter, noe hun omsider grep ham i ved å hyre en gutt til å levere et falskt telegram, og da sto det en dame i neglisjé i døren. Dette forhindret ham ikke fra å fikse en skilsmisse som snøt henne for et anstendig underholdsbidrag. Livet hennes ble en stadig mindre historie om å flytte til billigere steder. Lee så et bilde i Daily News av grekere som dykket fra en brygge etter et eller annet hellig kors, nede i sentrum. Prestene deres har skjegg. «Jeg skjønner visst ikke hva det er meningen jeg skal være her.» «Jeg har vært på bena hele dagen,» sa hun. «Jeg er han du sleper på.» «Det har jeg aldri sagt.» «Jeg får visst heller lage middag selv.» «Jeg arbeider. Jeg arbeider. Arbeider jeg ikke, kanskje?» «Det er så vidt det rekker til mat.» «Jeg er ikke typen som sitter der og griner.» Om torsdagskvelden så han krim på tv. Racket Squad, Dragnet og så videre. Utenfor det tilgitrede vinduet drev snøen på skrå gjennom gatelyset. Klam nordstatskulde. Hun kom hjem og fortalte at de skulle flytte igjen. Hun hadde funnet tre værelser på hundre og et eller annet, i nærheten av Bronx Zoo, som kunne være fint for en gutt som begynte å bli stor og var interessert i dyr. «Serutan – Natures spelled backwards,» sa de på tv. Det var en jernbaneleilighet i en mursteinsgård på fem etasjer i en gate hvor det utspant seg dystre scener. En evneveik gutt på omkring Lees alder haltet stivbent rundt med en levende krabbe han hadde stjålet fra det italienske markedet, og dyttet den opp i ansiktet på mindre unger. Dette var et vanlig syn. Vanlig var også steinkasting. Gutter med improviserte skytevåpen de hadde laget på metallsløyden, begynte også å bli vanlig. Fra vinduet sitt en kveld så han to gutter putte katten til kolonialhandleren i en sekk og slenge sekken mot en lyktestolpe. Han forsøkte å legge opp dagen 17


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 23158) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 10. juni 2011 - 8:46 (side 18 av 490) NOT PRINT READY!

sin så han kom i utakt med gatens rytme. Holdt seg borte fra gaten fra tolv til ett og tre til fem om dagen. Gjorde seg kjent med bakgatene, benyttet seg av mørket. Han kjørte med undergrunnsbanen. Han var mye på zoo. Det var eldre menn som ikke satte seg på trappen utenfor før de hadde lagt lommetørklærne sine pent ut på den grå steinen. Moren hans var liten og slank og hadde bare så vidt begynt å få grå hår. Hun likte å spøke med at hun var liten og nett, men mente det egentlig. De satt og så på hverandre mens de spiste. Han lærte seg selv å spille sjakk, fra en bok, ved kjøkkenbordet. Ingen visste hvor vanskelig det var for ham å lese. Hun kjøpte porselensfigurer og andre nipsgjenstander og snakket om livet sitt. Han hørte skrittene hennes, hørte nøkkelen hennes i låsen. «Her er det enda en melding,» sa Marguerite, «hvor de truer med å bringe oss for retten. Har du gjemt unna meldinger? Det gjelder ulovlig fravær, og de sier at det er siste advarsel. Det står at du ikke har vært på skolen i det hele tatt siden vi flyttet. Ikke én dag. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg må få høre om den slags gjennom posten. Det er et slag i ansiktet.» «Hvorfor skulle jeg gå på skolen? De vil ikke ha meg der, og jeg vil ikke være der. Det går helt greit.» «De kommer til å kaste seg over oss. Det er ikke som hjemme. De kommer til å bringe oss for retten.» «Jeg trenger ikke hjelp til å møte i retten. Bare gå på jobb som en hvilken som helst annen dag.» «Jeg ville gi hva det skulle være for å være hjemme og oppdra barna mine, og det vet du. Det er et ømt punkt. Du må ikke glemme at jeg er barn av en enslig mor selv. Jeg vet hvor fælt det er. Jeg jobbet i butikker hjemme der jeg var bestyrer.» Så er det i gang. Hun ville glemme at han var her. Hun ville snakke i to timer med den høye pipende stemmen til en som leser høyt for et barn. Han stirret på prøvebildet på tv. «Jeg elsker USA, men jeg gleder meg ikke til å møte i ret18


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 23158) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 10. juni 2011 - 8:46 (side 19 av 490) NOT PRINT READY!

ten, som var det som skjedde med Mr. Ekdahl, han beskyldte meg for å ha ubeherskede raserianfall. De vil påpeke at de har gitt oss offisielle advarsler. Jeg vil svare at jeg er en person uten noen formell utdannelse som klarer seg selv og omgås skikkelige mennesker og holder det rent og pent hjemme. Dette er det jeg har å si til mitt forsvar.» Zoo lå tre kvartaler borte. Det var en rand av is langs kanten av andedammen. Han gikk til løvehuset, med hendene dypt nede i jakkelommene. Ingen der. Lukten slo imot ham, en varme og en kraft, den mektige kjøtteterdunsten av rått kjøtt og dyrepels og rykende piss. Da han hørte de tunge dørene gå opp og høye stemmer, visste han hva han hadde i vente. To guttunger fra Public School 44. En tykkfallen gutt som het Scalzo, i losjakke og klaprende sko, sammen med en mindre skøyer med rennende nese som Lee bare kjente gatenavnet på, som var Nicky Black. De var her for å plage dyr, lage det vanlige bråket som fikk dagene deres til å gå. Han kunne nesten føle det lille støtet av glede i dem da de fikk øye på ham, et lite muskelhopp i strupen. Scalzos stemme smalt gjennom det høye rommet. «De roper opp navnet ditt hver dag på skolen. Men hva er Lee for slags navn? Er det et jentenavn eller hva?» «Han heter Tex,» sa Nicky Black. «Han er en cowboy,» sa Scalzo. «Du vet hva cowboyer gjør, ikke sant. Fortell ham det, Tex.» «De passer kuer,» sa Scalzo. Lee gikk ut av norddøren med et svakt smil om munnen. Han gikk ned trappen og rundt de overbroderte rovfuglburene. Han hadde ikke noe imot en slåsskamp. Han var villig til å slåss. Han hadde slåss med gutten som kastet stein på hunden hans, slåss og vunnet, gitt ham en ordentlig omgang, dengt løs på ham, slått nesen hans til blods. Det var i Vermont Street, i Covington, da han hadde en hund. Men denne ertingen var en plage. De klinte seg innpå ham, mistet inter19


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 23158) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 10. juni 2011 - 8:46 (side 20 av 490) NOT PRINT READY!

essen, vendte plutselig tilbake, kom med finter, terget ham, verre og verre. Scalzo drev bort til en gruppe større gutter og jenter som hang rundt en benk og røkte. Lee hørte en eller annen si: «En totonet Rocket Olds med eikehjul.» Kongegribben satt på pinnen sin, med nakent hode og hals. Det finnes en gribb som knuser strutseegg ved å kaste steiner med nebbet. Nicky Black sto ved siden av ham. Hele navnet ble alltid brukt, aldri bare Nicky eller Black. «Å skofte er én ting. Det synes jeg er greit. Men du har ikke vist trynet ditt på en måned.» Det hørtes ut som en kompliment. «Spiller du tennis, Tex? Hva gjør du når du er hjemme hele dagen. Lommetennis, hva? Tenk fort.» Han lot som han skulle sparke Lee i skrittet, så trakk han seg tilbake. «Men hvordan har det seg at du bor i Nordstatene? Broren min var stasjonert i Fort Brenning, Georgia. Han sier at de må gå med en stein i hånda der nede i Sørstatene for å huske forskjell på venstre og høyre. Er det sant, eller?» Han lekebokset, virret med hodet, pustet fort gjennom nesen. «Broren min er i Kystvakten,» sa Lee. «Det er derfor jeg er her. Han er stasjonert på Ellis Island. Havnesikring kalles det.» «Broren min er i Korea nå.» «Den andre broren min er marinesoldat. Kanskje de sender ham til Korea. Det er det jeg er redd for.» «Det er ikke koreanerne du trenger å være redd for,» sa Nicky Black. «Det er de helsikes kineserne.» Det var ærefrykt i stemmen hans, en liten antydning til fortvilelse. Han gikk med tennissko og en feltjakke som var nesten like tynn som Lees vindjakke. Han var skeiv og skakk og snørrete, og den venstre halvdelen av ansiktet hadde en grimase som var der hele tiden. «Jeg vet om et sted der en kan rappe søtpoteter rett fra lasset. Vi går og steker dem på en løkke i nærheten av Belmont. 20


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 23158) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 10. juni 2011 - 8:46 (side 21 av 490) NOT PRINT READY!

Har de søtpoteter nede i Sørstatene? Jeg vet hvor du får tak i de bøkene hvor du blar veldig fort, så ser du folk knulle. Denne gutten her vet sånt. Denne gutten her slutter skolen på blunket når han fyller seksten. Bare se deg om, vel.» Han blåste noe tobakksrusk fra tungespissen. «Denne gutten her får seg en jobb i byggebransjen. Før du vet ordet av det, kjøper han ti skjorter med Mr. B-snipper. Han sparer pengene sine, før du vet ordet av det, eier han en bil. Han polerer bilen sin en gang i måneden. Bilen skaffer ham fitte. Hvem har det bedre enn denne gutten her?» Scalzo var typen som kom slentrende med svingende skuldre. Jernene under skoene hans skrapet lett mot den grove asfalten. «Men hvorfor snakker du aldri med meg, Tex?» «La oss få høre sørstatssnakket ditt,» sa Nicky Black. «Okei.» «Snakk med Richie. Han snakker pent.» «Men la oss få høre sørstatssnakket ditt. Ikke tull. Jeg har gledet meg sånn.» Lee smilte og begynte å gå forbi gruppen som hang over parkbenken og tente sigaretter i vinden, de femten år gamle jentene med skinnende leppestift, guttene i bukser som var trange nederst og hadde forsting og pistollommer. Han gikk til plassen ved inngangen og tok stien som førte til porten nærmest hans gate. Scalzo og Nicky Black gikk ti skritt bak. «Hei, dåsemikkel.» «Han suger Clorets.» «Dårlig ånde blir kyssesøt på sekunder.» «Ett og så to.» «Okei.» «Ett to cha-cha-cha.» «Han veit ikke filla.» «Bare se deg om, vel.» «Men hvorfor vil han ikke snakke med meg?» «Men hva må jeg gjøre?» «Røyk en Fag-a-teeeer.» 21


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 23158) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 10. juni 2011 - 8:46 (side 22 av 490) NOT PRINT READY!

«Ek-streeeemt mild.» «Okei.» «Men snakk med oss.» «Snakker vi stygt, eller?» «Men si noe.» «Tenk fort, Tex.» «Okei.» Ved porten spurte en mann i tømmerhoggerjakke og slips ham hva han het. Lee sa at han ikke snakket med yankeer. Mannen pekte på et punkt på fortauet, og mente: Der står du til vi har fått orden på dette. Så gikk han bort til de to andre guttene, snakket med dem et øyeblikk mens han pekte på Lee. Nicky Black sa ikke noe. Scalzo trakk på skuldrene. Mannen identifiserte seg som inspektør. Scalzo tok seg til skrittet og så mannen rett inn i ansiktet. Det skulle bety: Og hva så, mister. Nicky Black tok noen dansetrinn med hendene i lommen, for å holde varmen, og flirte med tenna på tørk. Ute på gaten eskorterte mannen Lee til en grønn og hvit patruljebil. Lee ble imponert. Det var en politimann bak rattet. Han kjørte med én hånd, og hånden som var krummet om en sigarett, holdt han mellom knærne. Marguerite satt oppe og så på prøvebildet. Lee elsker dyr, så zoo var en velsignelse, men de sendte ham ned i sentrum til en bygning hvor psykologene hakker på ham hele døgnet. Ungdomshuset. Puertoricanere i massevis. Han må dusje i den skravlinga. John Edward prøvde å få ham til å snakke med psykologen, men Lee vil ikke snakke med John Edward siden han hadde fektet med lommekniven sin mot John Edwards brud. De har plassert ham på et midlertidig internat. De snakker om at han biter negler. Har han noen form for religiøs tilknytning og det ene med det andre? Er han uregjerlig i timen? Han skjønner ikke slangen, herr dommer. Stedet er fullt av gutter av New York-typen. De ser sønnen min med Levis-bukser, med en annen dialekt. Vel, mange gutter går i Levis-bukser. Hva er rart med Levisbukser? Men de plager ham med spørsmål om han tror han 22


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 23158) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 10. juni 2011 - 8:46 (side 23 av 490) NOT PRINT READY!

er Billy the Kid. Dette er en gutt som spilte Monopol med brødrene sine og hadde normale karakterer da vi bodde hos Mr. Ekdahl på Eight Avenue, i Fort Worth. Det er et spørsmål om tilpasning, dommer. Det var bare en spikkekniv, og han stakk henne ikke akkurat, og nå snakker de ikke sammen, brødrene. Dette er en gutt som studerer dyrenes liv, dyrenes spise- og soveadferd, dyr i sine hi og huler. Hva heter det, leier? Han er viderekommen, herr dommer. Jeg har fortalt at han likte historie og kart helt fra han var ganske liten. Han vet det utroligste uten å hatt en skikkelig skolegang. Denne gutten sov i min seng fordi vi hadde så lite plass, til han var nesten elleve, og vi to har bodd i helt elendige små rom mens brødrene hans var på barnehjem eller på militærakademiet eller i Marinekorpset og Kystvakten. Gutter flest beundrer pappaen sin over alt på jord. Men den stakkars mannen bare falt over ende på plenen, og det var slutten på den eneste lykkelige delen av mitt voksne liv. Det har bare vært Marguerite og Lee siden. Vi er mor og sønn. Det har aldri vært spørsmål om forsømmelse. De snakker om ulovlig fravær, det er slik de uttrykker seg. De sier at han sitter hjemme og ser på tv hele dagen. De snakker om skolehjem. De snakker om at Protestant Big Brothers kan ta seg av ham. Han har storebrødre fra før av. Frelsesarmeen blir nevnt. De tar papiret av sjokoladene jeg har med til sønnen min. De vrenger lommeboken min. Denne behandlingen er nedverdigende. Det er ikke min feil hvis han ikke går ordentlig kledd. Hva er det dere maser om? En gutt som skulker i Texas, er ikke en kriminell som blir satt inn for å bli undersøkt på alle bauger og kanter. De har gjort en sak av gutten min. De forventer at jeg skal be dem om lov til å dra hjem igjen. Vi er ikke de simple landstrykerne som de fremstiller oss som. Hvordan i Guds navn, og jeg er kristen, kan en forsømmelig mor skape et slikt ordentlig hjem, som jeg er villig til å vise frem som bevis, med pene ting og orden på alt. Jeg er ikke redd for å drøye maten. Det er ikke noen skam å koke opp bønner og bake maisbrød og få det til å vare. Gnieren, det var Mr. Ekdahl, på Granbury Road, i Benbrook, da horeriet 23


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 23158) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 10. juni 2011 - 8:46 (side 24 av 490) NOT PRINT READY!

begynte. Men jeg er den som blir anklaget for ytterligheter og raserianfall. Jeg tok tilbake pikenavnet mitt, herr dommer. Marguerite Claverie Oswald. Vi flyttet til Willing Street da, ved jernbanesporene. Han tegnet menneskefigurer, som ble bedømt som følelseskalde. Psykologen plasserte ham i den øverste enden av skalaen for normal intelligens. Sosialarbeideren skrev: «Spørsmål avdekket at han føler det nesten som det er et slør mellom ham og andre mennesker, et slør de ikke kan nå ham gjennom, men han ser helst at dette sløret forblir intakt.» Læreren rapporterte at han sendte papirfly rundt i klasserommet. Han vendte tilbake til syvende klasse til skolen sluttet. Om sommeren gikk jentene og drev ved benkene i Bronx Park South. Jødiske jenter, italienske jenter i trange skjørt, jenter med ankelringer, med stemmer som summet av lyden av guttenavn, av sangtekster, små bemerkninger han ikke alltid forsto. De snakket til ham når han gikk forbi, og fikk ham til å smile på sin hemmelighetsfulle måte. Å, en dame med ølånde, på bussen på vei hjem fra stranden. Han merker den trette salte svien i øynene etter en dag i solen og vannet. «Problemet med å la deg være hos søsteren min,» sa Marguerite, «var at hun hadde for mange unger selv. Pluss de normale familiekranglene. Det betydde at jeg måtte ansette Mrs. Roach, i Pauline Street, da dere var to. Men jeg kom hjem en dag og så at hun julte deg opp så du fikk striper på bena, og så flyttet vi til Sherwood Forest Drive.» Heten kom inn i leiligheten gjennom veggene og vinduene, sivet ned fra tjæretaket. På søndagene kom menn bærende på kaker i hvite esker. En italiener ble myrdet i en godtebutikk, skutt fem ganger, hjernemassen sprutet utover veggen like ved tegneseriestativet. Unger troppet opp i butikken fra 24


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 23158) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 10. juni 2011 - 8:46 (side 25 av 490) NOT PRINT READY!

alle kanter for å se sporene av grå sprut. Moren hans solgte strømper i Manhattan. En dame på gaten, helt alminnelig, kanskje femti år gammel, med briller og i en mørk kjole, rakte ham en løpeseddel ved foten av El-trappen. Redd ekteparet Rosenberg, sto det. Han prøvde å gi den tilbake fordi han trodde han måtte betale for den, men hun hadde snudd seg bort allerede. Han gikk hjem og hørte på en doven radiostemme som kommenterte en baseballkamp. Nok av plasser, folkens. Kom ut hit og se resten av denne kampen og hele den andre. Det var en søndag, morsdag, og han brettet sammen løpeseddelen og stakk den i lommen til en annen gang. Det er en verden inne i verden. Han kjørte undergrunnsbanen opp til Inwood, ut til Sheepshead Bay. Det var alvorlige menn der nede, som satt og slingret i det kobberfargede lyset. Han så kinesere, tiggere, menn som snakket med Gud, menn som bodde på togene, dag og natt, forslåtte, med filtret hår, som sov i tålmodige bylter på kurvsetene. Han hoppet over bommene én gang. Han kjørte mellom vognene og holdt seg fast i den tunge kjettingen. Han kjente friksjonen fra kjøringen i tennene. De kjørte fort noen ganger. Han likte følelsen av at de var nære på å velte. Hvordan vet vi at føreren ikke er sinnssyk? Det fikk ham til å grøsse på en rar måte. Hjulene sendte av sted et regn av blåhvite gnister, voldsomme fresende byger, på randen av ikke-kontroll. Folk strømmet på, med alle ansiktsformer i ansiktenes bok. De presset seg gjennom dørene, de hang i porselensstroppene. Han kjørte bare for å kjøre. Lyden hadde en kraft og en menneskelig makt. Mørket hadde en kraft. Han sto foran i den første vognen, med hendene flatt mot ruten. Utsynet nedover sporene var en slags kraft. Den var en hemmelighet og en kraft. Frontlyktene viste ham hemmelige ting. Lyden steg til et raseri som han lokaliserte inne i hodet, en tilfredsstillende bølge av raseri og smerte. Aldri igjen i hans korte liv, aldri noensinne, skulle han komme til å føle denne indre kraften som steg til et hyl, denne hemmelige makten i sjelen i tunnelene under New York. 25


Vekten  

Bok av DeLillo

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you