Issuu

TilLornaogNaomi

Detvartydeligatdrosjesjåførensyntesdetvarpinligatdet ikkevaretmenneske–ikkesåmyesomenresepsjonistbak skranken–somstodklartilåønskemegvelkommen.Hanslo etslagovergulvetidenfolketommevestibylen,kanskjeihåp omåoppdagenoenfrapersonaletbortgjemtbakenavplanteneellerlenestolene.Såmåttehanbaresettefrasegkoffertene bortevedheisen,mumlefremenunnskyldningoggåderfra.

Vestibylenvarganskerommelig,slikatdetkunneståflere salongbordrundtomkringutenatdetvirketovermøblert. Mendetvarlavtundertaket,ogdetnedhengendemidtpartietskapteenlittklaustrofobiskstemning,ogtiltrossforat solenskinteute,vardetmørktogtristderinne.Bareborte vedskrankenvardetenstripemedsolpåveggen,ogdenlyste oppetstykkemedmørkttrepanelogentidsskriftshyllemed tyske,franskeogengelskeblader.Jegsåogsåenlitensølvklokkepåskrankenogskulletilågåbortogristepådendaen dørgikkoppetstedbakmegogenungmanniuniformkom inn.

«Goddag,»sahantrett,gikkbakskrankenogsatteigang medformaliteteneforåfåmegbooketinn.Riktignokmumlet hanfremenunnskyldningforathanikkehaddeværtpåplass, mendenførstetidenoppførtehansegpåfallendenonchalant. Menstraksjegsahvajeghet,rykkethantilogstrammetseg opp.

«HerrRyder,jegbeklagersåmegetatjegikkekjenteDem igjen.HerrHoffman,direktøren,skullesågjernehatattimot Dempersonlig.Menbeklageligvis,hanmåtteavstedietviktigmøte.»

«Deteridenskjønnesteorden.Detskalblihyggeligåhilse påhamsenere.»

Resepsjonistengjordeskjemaeneunnaienfeiogmumlet noemeromhvorergerligdirektørenvillebliforathanikke haddeværttilstededajegkom.Togangersahannoeomat forberedelsenetil«torsdagaften»lauvanligsterktbeslagpå direktørenogtvanghamtilåværebortefrahotelletatskillig merennellers.Jegbarenikketogfikkmegikketilåspørrehva somegentligskulleforegå«torsdagaften».

«Detersant,herrBrodskyhargjortdetstrålendeidag,»sa resepsjonistenopplivet.«Heltstrålende.Iformiddagharhan øvetmedorkesteretifiretimeristrekk.Barehørselv!Han hengerifremdeles,prøveråfinneutavdetpåegenhånd.»

Hangjordeetkastmedhodetinnoverivestibylen.Førstda blejegoppmerksompåatnoenspiltepianoetstedihuset,så vidthørbartoverdendempedetrafikkstøyenutenfra.Jegløftethodetoghørteetter.Noenspilteenenkeltkortfrase–fra annensatsiMullerys Vertikalitet– omogomigjen,sakteog ettertenksomt.

«Hvisdirektørenhaddeværtinne,»saresepsjonisten, «kunnehanjohabedtherrBrodskykommeoghilsepåDem. Menjegtrornestenikke…»Hanlokort.«Jegtrornesten ikkejegkanforstyrreham.Devet,nårhankonsentrererseg slik…»

«Neivisst,neivisst.Detfårblienannengang.»

«Hvisdirektørenhaddeværtinne…»Hantiddeogloigjen. Såbøydehansegfremogsalavt:«KanDetenkeDem,enkelte gjesterharformastetsegtilåklage.Overatvistengerav salongenhvergangherrBrodskyønskeråbenyttepianoet. Deterforbausendeåsehvordannoenmenneskertenker!FaktiskvardettoforskjelligegjestersomkomtilherrHoffman ogklagetigår.Mensåblededaogsåsattettertrykkeligpå plass.»

«Detviljegtro.Brodsky,saDe?»Jegtenktepånavnet,men detsamegingenting.Såmøttejegdetrådvilleblikkettilresepsjonistenoglaforttil:«Joda,jeggledermegtilåhilsepåherr Brodskynårdentidkommer.»

«Hvisbaredirektørenhaddeværtinne.»

«Foralldel,detskalDeikketenkepå.Hvisdetvardethele, villejegsettestorprispåom…»

«Ja,selvfølgelig.Demåværemegettrettetterdenlangereisen.HerharDenøkkelen.GustavderborteviserDemopppå værelset.»

Jegsnuddemegogsåatdetstodeneldreportieridenandre endenavvestibylen,forandenåpnedørentilheisen,ogstirret bekymretinniden.Hanstrammetsegoppdajegkomgående. Såtokhanoppkoffertenemineogskyndteseginniheisen ettermeg.

Daheisenbegynteåbevegesegoppover,bledeneldreportierenståendemedbeggekoffertenemineihendene,ogjegså athanblerøditoppenavanstrengelsen.Beggekoffertenevar blytunge,ogbekymretsomjegbleforathanskullesegneom foranøynenepåmeg,sajeg:

«JegsynsfaktiskDeskullesettekoffertenefraDem.»

«HyggeligatDesierdet,»sahan,ogstemmenrøpetforbløffendeliteavdenfysiskeanstrengelsen.«Dajegbegynteidette yrket,ogdeteretterhvertblittmangeårsiden,pleidejegå settekoffertenepågulvet.Baretademoppnårdetvarstrengt nødvendig.Nårjegvaribevegelse,foråsidetslik.Deførste femtenårenejegjobbether,måjeginnrømmeatjegbenyttet denmetoden.Ogmangeavdeyngrehotellportiereneibyen brukerdenfremdeles.MenDevilaldrisemeggjøredetpåden måtennåfortiden.Viskalforøvrigikkesålangtopp.»

Vifortsatteoppoveritaushet.Såsajeg:

«Deharaltsåarbeidetengodstundherpåhotellet?»

«Syvogtyveårerdetblitt.Jegharværtmedpåatskilligiden tiden.Menhotelletharjoståttherlengeførjegkomhit.Det siesatFredrikdenstoreovernattetherengangpå1800-tallet, ogetteraltådømmevardetetgammeltogveletablertvertshus allerededa.EngangnårDeikkeersåtrett,kunnejeggjerne fortellenoeomaltdette.»

«DevarjoiferdmedåfortellehvorforDemenerdetergalt åsettefrasegbagasjenpågulvet.»

«Javisst,»saportieren.«Deterganskeinteressant.Sakener joden,somDeselvkantenkeDem,atdetermangehoteller

ienbysomdenne.Detinnebæreratdetermangeheribyen sompåetellerannettidspunktharforsøktsegihotellbransjen. Mangeinnbillersegogsåatdetbareeråtrekkeiuniform,og strakssåkandemestrejobben.Deterenvillfarelsesomhar værtmegetutbredtheribyen.Kalldetgjerneenlokalmyte. Jegskalogsåværedenførstetilåerkjenneatdetvarentidda jegubetenksomtnokselvsluttetoppomdetsynet.Såengang –detbegynnerforrestenåblimangeårsidennå–tokminkone ogjegenlitenferie.VireistetilSveits,tilLuzern.Minkone ergåttbortnå,menhvergangjegtenkerpåhenne,huskerjeg denlilleferienvår.Detersåvakkertdervedsjøen.DetvetsikkertDeogså.Vitoknoenpraktfulleturermedbåtetterfrokost.Nokomdet,detvarpådenferienjegmerketmegatfolk idenbyenikkehaddedesammeforutinntattemeningeneom portierenesomfolkhaddeher.Hvordanskaljegnåsidet?Det blevistmyestørre respekt forportiereneder.Debestehaddeet visstry,ogdeledendehotellenemåttekappesomdem.Jegmå innrømmeatdetåpnetøynenemine.Menheribyenharman altsåhattdettesynetimange,mangeår.Enkeltegangerlurer jegogsåpåomdetnoensinnekanutryddes.Dermedikkesagt atfolkherpånoenmåteopptreruhøviskmotoss.Langtderifra,jegeralltidblittbehandlethøfligoghensynsfullther.Men detharaltsåværtgjengsoppfatningathvemsomhelstkan klaredennejobbenbaredeville,baredesattesegdetihodet. Jegvilantaatdeterfordialleheribyenpåetellerannettidspunktharhatterfaringmedåbærebagasjefrastedtilsted. Ogbarefordidehargjortdet,tardedetforgittatdetåvære portierkunerenforlengelseavdet.Jegharhattmenneskeri årenesløp,heridenneheisen,somharsagttilmeg:’Jegtror nestenjegsluttermeddetjegholderpåmedogbegynnersom hotellportier.’Ja,såmenn.Mensåendag–detvarikkeså lengeetterdenlilleferieniLuzern–vardetetavvårefremste bystyremedlemmersomsadetmerellermindreordretttilmeg. ’Dettrorjegatjeggjørenavdagene,’sahanogpektepåkoffertene.’Dethaddeværtlivetformeg.Ingensorgeriverden.’ Jeggårutfraathanvilleværehyggelig.Antydeatjegvarmisunnelsesverdig.Detvarimineyngredager,ogdastodjegikke ogholdtkoffertene,jegsattedempågulvet,her,idenneheisen,

ogjegviltroatjegpådentidenmåtteseomtrentslikut.Altså sorgløs,somdenherrenhaddeantydet.Detvardråpensom fikkbegerettilåflyteover.Ikkesånnåforståatherrensordi segselvgjordemegsårasende.Mendahansadet,vardetaltså somombrikkenefaltpåplassformeg.Altdetjeghaddetenkt påidetsiste.Ogsomjegnettoppforklarte,såvarjegnettopp kommethjemfradenlilleferieniLuzern,hvorjeghaddefått perspektivpåtingene.Jegtenktedaformegselvatnåerdet sanneligpåhøytidatportiereneheribyenbidrarmedsittforå endredeholdningenesomgjørseggjeldendeher.Jeghaddejo settatdetvarannerledesiLuzern,ogjegfølte,hvaskaljegsi, jegfølteatdetikkevarbranok,detsomvarher.Jegtenktederforgrundigigjennomdetogkomfremtilenrekketiltaksom jegpersonligvillegjennomføre.Allerededavisstejegnokhvor vanskeligdetvillebli.Jegmåvelogsåforalledeårenesidenha innsettatdetkanskjealleredevarforsentforminegengenerasjon.Atdetvargåttforvidt.Menjegtenkteatja,ja,selvom jegnågjordemittogforandrettingenealdrisålite,såvilledet iallfallgjøredetletterefordemsomkomettermeg.Jegsatte altsåvissetiltakiverk,ogjegharholdtfastveddem,heltfra dendagdabystyremedlemmetytretsegsomhangjorde.Ogjeg kanmedstolthetmeldeatenrekkeandreportiererheribyen harfulgtmitteksempel.Dermedikkesagtatdeharsattiverk nøyaktigdesammetiltaksomjeg,menmankankanskjesiat tiltakenederesvar,nåja,isammegate.»

«Jegskjønner.OgettavtiltakenevaratDeikkeskullesette fraDemkoffertene,menståogholdepådem.»

«Nettopp,Deharoppfattethvasomersakenskjerne.Men herskaldetogsåsiesatdajeginnførtedisseretningslinjenefor megselv,varjegmyeyngreogsterkere,ogjegtokneppehøyde foratjegskulleblisvakeremedalderen.Deterrartmeddet, menmangjøraltsåikkedet.Deandreportiereneharfortalttilsvarendeting.Likevelbestreberviossallepååholdedegamle forsettene.Vierblittentemmeligsammensveisetgruppemed årene,tolvstykkeravoss,detervisomerigjenavdemsom prøvdeåendrepåforholdeneforalledeårenesiden.Skullejeg gåtilbakepånoeavdetnå,villejegføledetsomomjegsviktetdeandre.Ogomnoenavdemskullegåtilbakepånoenav

degamlereglene,villejegopplevedetlikedan.Detkannemlig ikkeværetvilomatdeterskjeddvissefremskrittheribyen. Ennåerdetlangtigjen,deterså,menviharoftedrøftetsaken –vimøtesnemlighversøndagettermiddagpåDenungarske kaféiGamlebyen,DekangjernekommeogslåDemsammen medoss.Deerhjerteligvelkommen–menaltså,viharofte drøftetdissetingeneogvierhjertensenige,deterikketvili vårsjel,omatdeterskjeddbetydeligeholdningsendringertil detbedreheribyen.Deyngresomerkommettiletteross,tar jodetheleforgitt.MenklikkenvårpåDenungarskekafé,vi vetatviharoppnåddresultater,selvomdetvirkersmått.De erhjerteligvelkommenhososs,ogjegskullemedgledepresentereDem.Vierpålangtnærsåstivesomføritiden,og detharilengretidværtenselvfølgeatmanunderspesielle omstendigheterkanpresentereengjestvedbordet.Deterogså sværthyggeligpådennetidenavåret,meddetmildesolskinnetomettermiddagene.Viharbordiskyggenavmarkisen, medutsiktmotGamletorget.Detersværthyggelig,ogjegtror nokDevilletrives.Mentilbaketilhvajegsa,viharoftediskutertspørsmåletpåDenungarskekafé.Altså,degamleforsettenevitokforalledisseårenesiden.Sakenerdenatingen avosstenktepåhvasomskulleskjenårvibleeldre.Vivarvel såoppsluktavarbeidet,tokendagavgangen.Ellerkanskjevi undervurdertehvorlangtiddetvilletaåendredegrunnfestede holdningene.Sånnkandetaltsågå.Jegernåblittsågammel somjeger,ogdetblirtyngreforhvertårsomgår.»

Portierengjordeetliteopphold,ogtrossdestorepåkjenningenehanutsattesegfor,virketdetsomomhanhensankisine egnetanker.Såsahan:

«JegsynsjegbørværeærligmotDem.Deterbarerettog rimelig.Dajegvaryngre,dajegsatteoppdisseretningslinjene formegselv,barjegalltidopptiltrekofferter,uansetthvor storeellertungedevar.Hvisengjesthaddeenfjerdekoffert, sattejegdenenepågulvet.Mentre,detklartejegalltid.Altså, nårsantskalsies,haddejegforfireårsidenenperiodemed sviktendehelse,ogjegsyntesdadetbegynteårøynepå,såvi drøftetsakenpåDenungarskekafé.Forågjøreenlanghistoriekort,samtligeavkollegeneminevarenigeomatjegikke

behøvdeåværesåstriksmotmegselv.Huskpådet,sade,du skalbaregigjesteneenvissfornemmelseavhvasomerarbeidetssannenatur.Tokofferterellertre,virkningenvillestort settblidensamme.Jegkunneredusereminstekravetmitttilto kofferter,detkunneumuligskade.Jeghørtepådem,menjeg vetatdetikkeerheltsant.Jegerfulltklaroveratdetikkehar tilnærmetsammevirkningnårfolkserpåmeg.Forskjellenpå åseenportiernedlessetmedtokofferterogensomernedlessetmedtre,detmåDeinnrømme,atselvfordetminstøvede blikk,såervirkningenenganskeannen.Jegerklaroverdet, ogjeginnrømmergjerneatdetersårtformegåaksepteredet. Mentilbaketilsaken.JeghåperDenåharforståtthvorforjeg ikkevilsetteframegkofferteneDeres.Deharbaretostykker. Detviliallfallinoenårtilværeoverkommeligformeg.»

«Jo,determegetprisverdig,»sajeg.«Deharsåvisstoppnådddettilsiktedeinntrykkpåmeg.»

«Lamegogsåfåopplyseatjegikkeerdenenestesom harværtnødttilåleggeom.Viharstadigediskusjonerom dettepåDenungarskekafé,ognårsantskalsies,såhar vialleværtnødttilåforetavisseomlegginger.NåskalDe bareikketroatvierlemfeldigemedhverandre.Haddevidet vært,villealledisseårenesinnsatshaværtforgjeves.Viville snarthagjortossselvtillatter.Folksomkomforbi,ville værespydigenårdesåossforsamletvedbordetpåsøndagsettermiddagene.Neida,vierogblirstrengemothverandre, ogjegtrorbestemtfrøkenHildevilbekrefteatlokalsamfunnetsermedenvissrespektpåsøndagsmøtenevåre.Som sagt,Deerhjerteligvelkommentiloss.Bådekafeenogtorgetersærdelesbehageligedissesolvarmeettermiddagene.

Enkeltegangersørgerkafeensinnehaverforatdetersigøyneresomspillerfiolinpåtorget.Innehaverenharogsåden dypesterespektfoross.Kafeenerikkestor,menhanpasseralltidpååavsegodplasstiloss,såvikansitteavslappetrundtbordet.Ogsånårdeterhektiskirestenavkafeen, påserinnehaverenatviikkefølerosspressetellerforstyrret.

Selvpådetravlesteettermiddageneerdetslikatomallevi rundtbordetskullesvingemedarmenesamtidig,villeingen kommebortinoen.Detviserhvilkenrespektinnehaverenhar

foross.JegtrorbestemtatfrøkenHildevillebekreftedetjeg sier.»

«Unnskyld,»sajeg,«menhvemerdennefrøkenHildesom Destadighenvisertil?»

Ikkeførhaddejegsagtdet,såoppdagetjegatportieren haddeblikketvendtmotetpunktoverskulderenpåmeg.Jeg snuddemegdaogsåtilminforskrekkelseatviikkevaralene iheisen.Enlitenungdameifiksbuksedressstodklemtinni hjørnetbakmeg.Dahunforstodatjegomsiderhaddeoppdagethenne,smiltehunogtoketskrittfrem.

«Beklager,»sahuntilmeg,«Demåikketroatjegharstått heroglyttet,mendetvarikketilåunngåatjeghørtehvasom blesagt.JeglyttettilhvaGustavsa,ogjegvilsiathanharvært temmeligurealmotossheribyen.Altsånårhansieratviikke verdsetterhotellportierenevåre.Visstgjørvidet,ogviverdsetterGustavallermest.Alleelskerham.SomDeselvser,erdet enselvmotsigelseogsåidethannettoppfortalteDem.Hvisvi haddesålavetankeromdem,hvordanvilhandaforklareden respektendebehandlesmedpåDenungarskekafé?Ærligtalt, Gustav,deterikkesniltavdegågiensåskjevfremstillingav osstilherrRyder.»

Detblesagtietumiskjennelighengiventtonefall,mendet virketsomomportierenbleoppriktigskamfull.Hanstilteseg opplittlengerunnaoss,detungekoffertenedunketmotbena hansdahangjordedet,oghanvendteblikketfåretebort.

«Dethaddehangodtav,»sadenungedamenmedetsmil. «Menhanerenavdeallerbeste.Alleelskerham.Hanerså frykteligbeskjeden,oghanvillederforaldrisidettilDemselv, menallehotellportiereneheribyenseropptilham.Detville faktiskikkeværenoenoverdrivelseåsiatdefølerærbødighet forham.Noengangerkanmansedemsittevedbordetsittom søndagsettermiddagene,oghvisikkeGustaverkommetennå, begynnerdeikkeåsnakkesammen.Desynsdetvillevitneom manglenderespekt,omdesatteigangutenham.Dethender ofteatmanserdemder,ti–ellevestykker,derdesittermedkaffensinifullstendigtaushet.Dekanihøydenvekslenoenhviskendeordiblant,omtrentsomomdesattikirken.Mendeter førstnårGustavkommer,atdeslapperavoginnledersamta-

len.DeterumakenverdtåleggeveienomDenungarskekafé bareforåværevitnetilatGustavkommeranstigende.Kontrastenmellomførogetterermegetpåfallende,detbaresier jeg.Deteneøyeblikketsitterdebistregamleansiktenestumt rundtbordet.SådukkerGustavoppogdegirsegtilåleog skråle.Deknuffertilhverandreformoroskyld,dedunker hverandreiryggen.Noengangerdanserdetilogmed,ja,på bordene!Deharenheltegen«Portierdans»,ikkesant,Gustav?Jovisst,destorkoserseg.Menikkedetminstegrannfør Gustaverkommet.AltdetdervillehannaturligvisaldrifortelleDemselv,såbeskjedensomhaner.Vierjosågladiham, allesammenheribyen.»

Mensdenungedamensnakket,måtteGustavhafortsattå snuseg,fornestegangjegkikketpåham,stodhanvendtmot detandrehjørnetavheisenmedryggentiloss.Tyngdenavkoffertenegjordehamsigeniknærne,ogskuldreneskalv.Hodet varbøydnedslikatdetvarpraktisktaltskjultforossbakham, menomdetskyldtessjenanseellerrenogskjæroveranstrengelse,erikkegodtåsi.

«Unnskyldmeg,herrRyder,»sadenungedamen.«Jeghar ikkepresentertmegennå.JegerHildeStratmann.Jegharfått ioppdragåpåseataltgårglattsålengeDeborherhososs. DetgledermegmegetatdetendeligpassetslikatDekunne kommehit.Vibegyntefaktiskåblilittbekymret.Alleventetidagmorgessålengedekunne,menmangehaddeviktige avtalerogmåttebaregå,deneneetterdenandre.Detpåhviler derformeg,ensøllefunksjonærvedDetkommunalekunstinstitutt,åsihvorbeæretviallefølerossoverDeresbesøk.»

«Jegerogsågladforåværeher.Menaproposidagmorges. SaDenånettoppat…»

«Nei,Demåikketenkepådetidagmorges,herrRyder. Detvaringensomføltesegdetminsteforulempet.HovedsakeneratDeerher.Ogdetmåjegsi,herrRyder,jegkunne ikkeværtmerenigidetGustavfortalteomGamlebyen.Den ervirkeligsærdelessjarmerende,ognårfolkkommertilbyen vår,råderjegdemalltidtilågådit.Denharenfantastiskatmosfære,medmasseravfortauskafeer,forretningerhvordeselger kunsthåndverk,restauranter.Deterbareenkortspaserturher-

fra,såDebørbenytteanledningenstraksprogrammetDeres tillaterdet.»

«Jegfårseomdetpasserslik.Simeg,frøkenStratmann, aproposprogrammet…»Jeglamedforsettinnenpauseog ventetatdenungedamenskullekommemedetforskrekket utbruddomhvorglemskhunvar,kanskjestikkehåndeni stresskoffertenoghaleoppetarkellerenbrosjyre.Riktignok tokhunforttilorde,mendetvarforåsi:

«Deteretstramtprogram,deterdet.Menjeghåperdetikke erhelturimelig.Viharforsøktåinnskrenkeosstildetaller vesentligste.Detvarikketilåunngåatviblenedrent,avalle muligeforeninger,avdelokalemediene,allemulige.Dehar ensåstorbeundrerskareheribyen,herrRyder.Determange hersommeneratDeikkebareerverdensbestenålevendepianist,menkanskjedenallerstørsteidetteårhundret.Menvi synsnokatvitilsyvendeogsistmaktetåskjæredetnedtildet vesentligste.JeghåpervirkeligatdetikkeernoederDeerfor misnøydmed.»

Idetsammegledheisdørenetilside,ogdeneldreportieren skrittetbortoverkorridorene.Pågrunnavkofferteneslepte hanføttenebortoverteppet,ogfrøkenStratmannogjeg,som fulgterettetterham,måtteavpassefartenforikkeåfareforbi.

«Jegfårinderlighåpeatingentokdetilleopp,»sajegtil hennemensvigikk.«Altså,foratjegikkekunnefåplasstil demiprogrammet.»

«Neida,detskalDeikketenkepå.VivetallehvorforDe erher,ogingenvilhadetsittendepåsegatdeharbryddDem pånoenmåte.Servibortfraetparnoksåviktigeselskapelige tilstelninger,trorjegnokataltannetioppleggetharmereller mindredirektetilknytningtiltorsdagaften.NåharDenaturligvisogsåhattanledningtilåsetteDeminniprogrammet.»

Detvarnoeimåtenhunfremførtedensistebemerkningen påsomgjordedetvanskeligformegåsvareheltoppriktig.Følgeligmumletjeg:«Ja,naturligvis.»

«Det er etfullpakketprogram.Menvigikkihøygradetter Deresuttalteønskeomåfåsesåmegetsommuligvedselvsyn. Enmegetprisverdiginnstilling,spørDemeg.»

Deneldreportierenvarimensstansetforanendør.Endelig

sattehankofferteneminevarsomtfrasegogbegynteåfikle medlåsen.Davikomfrem,tokGustavkofferteneoppigjen ogsaidethanvakletinn:«Barefølgmeg.»Jegskulletilågjøre detdafrøkenStratmannlaenhåndpåarmenmin.

«JegskalikkeoppholdeDem,»sahun.«Menjegskulle gjernealleredepådetnåværendestadiumhøreomdetvarnoe iprogrammetsomDeikkevarhelttilfredsmed.»

Dørengledigjen,ogvibleståendeigjenuteikorridoren.

«Nei,frøkenStratmann,»sajeg,«idetstoreoghelesynsjeg nokatdetvar…atdetvaretmegetallsidigprogram.»

«DetvarnettoppmedDeresanmodningitankeneatviordnetetmøtemedBorgernesgjensidigestøttegruppe.Støttegruppenbestårjoavalminneligemenneskerfraallesamfunnslag, folksomharsøktsammenibevissthetenomatdeharvært skadelidendeunderdenpågåendekrisen.Devilfåhøreførstehåndsberetningeromhvaenkeltemenneskerharværtigjennom.»

«Javel.Detvilnokblisærdelesnyttig.»

«OgsomDevilhasett,harviogsåetterkommetDeres ønskeomåfåtreffeherrChristoffselv.Omstendighetenetatt ibetraktningharvidenheleogfulleforståelseforatDehar utbedtDemetsliktmøte.HerrChristofferforsindelbegeistret,somDeselvkantenkeDem.Mensåharhandaogsåsine egnegrunnerforåønskeåtreffeDem.Hvajegvilhasagt,er athanogvennenehansvilgjøresittyttersteforåfåDemtilå slutteoppomderessyn.Deterjonoestorttøv,menjegtror nokDekanhanytteavdetnårDevilgjøreDemoppethelhetsinntrykkavforholdeneher.Desermegetslitenut,herrRyder. JegskalikkeoppholdeDemlenger.HerharDekortetmitt.De måbarekontaktemegdersomDeharproblemerellerspørsmål.»

Jegtakketogsåhennegåtilbakegjennomkorridoren.Da jeggikkinnpårommetmitt,overveidejegfremdeleshvasom kunneliggeidenkortesamtalen,ogdetvarteetøyeblikkfør jegbleoppmerksompåatGustavstodbortevedsengen.

«Ja,slikerdetaltså.»

Etterdeoverveiendemørkepaneleneandrestederihusetble jegoverrasketoverhvorlystogmodernerommetvirket.Veg-

genrettoverformegvaravglassnestenfragulvtiltak,og solenfaltbehageliginnmellompersiennene.Koffertenemine varsattsideomsidebortevedklesskapet.

«OmDenåbarevillehatålmodighetmedmegenliten stund,»saGustav,«såskaljegviseDemhvordanrommeter innrettet.DetvilgjøreDeresoppholdhersåbehageligsom mulig.»

JeggikketterGustavrundtirommetmenshanvistemeg brytereogandreanordninger.Etterenstundfulgtehanmeg innpåbadetogfortsatteforklaringenesineder.Jeghaddevært pånippettilåavbrytehamsomjegpleierågjørenårenportier vilvisemegrundtiethotellværelse,mendetvarnoevedden omhuenhanlaidethele,noevedbestrebelsenepåågietpersonligpregtilnoehanvarigjennommangegangerhverdag, somjegfantrørendeogsomhindretmegiåbitehamav.Og så,dahangikkvideremedforklaringenesineogsloutmed håndenmotulikedeleravrommet,streifetdetmegatdetpå trossavdenprofesjonellestilen,påtrossavhansoppriktige ønskeomågjøremegtillags,varnoesomhaddeopptattham heledagenigjennomogsomnåigjentrengtesegfremibevisstheten.Hanbekymretsegmedandreordnokengangfordatterensinogdenlilleguttenhennes.

Daordningenvarblittforeslåttforhamdengangenforflere månedersiden,haddeGustavminstavalttenktsegatden skullegihamannetennrenglede.Enettermiddaghveruke skullehantilbringeetpartimeriGamlebyen,barespaserelitt omkringmedbarnebarnetsitt,ogdermedavlasteSophieslik athunfikknoetidforsegselv.Ordningenhaddeogsåfra førstestundværtvellykket,ogetternoenukerhaddebestefarenogbarnebarnetlagtsegtilenrutinesomvarheltetter beggessmak.Deettermiddagenedetikkeregnet,begyntede medhuskene,hvorBorisgavenoppvisningisinesistevågestykker.Hvisdetvarvåttiværet,begyntedepåbåtmuseet. DeretterrusletdeomkringidesmalegateneiGamlebyenog kikketiforskjelligegavebutikker,ogvarkanskjebortomGamletorgetogsåpåenpantomimikerellerakrobat.Denaldrende portierenvarenkjentskikkelseistrøket,sådegikkaldrilangt utenatnoenhilstepådem,ogGustavmottokenmassekomp-

limenternårdetgjaldtbarnebarnet.Etterpågikkdeoverden gamlebroenogsåbåtenesomgledforbiunderden.Utflukten blesåavsluttetpåyndlingskafeen,hvordebestiltekakeeller iskremogventetpåatSophieskullekommetilbake.

IbegynnelsenhaddedissesmåturenegittGustavutrolig storegleder.Mendenstadigmeromfattendekontaktenmed datterenogbarnebarnetførteuvegerligtilathanmerketseg tinghanellerskunnehaskjøvetfraseg,tilhanikkelenger haddegreidålatesomomaltvaridenskjønnesteorden.For detførstevardetSophieogdethumørethunstortsettvari. Hunhaddeiflereukersagtmuntertadjøogsåiltavstedtil sentrumforåhandleellertreffeenvenn.Menidetsistehadde hunfåttdetmedåtusleavgårdesomomhunikkehaddenoe åtasegtil.Detvarogsåtydeligetegnpåatvanskelighetene, hvadeenngikkutpå,haddebegyntåsettesittpregpåBoris. Santnok,barnebarnetvarennåstortsettsittgamle,strålende jeg.Menportierenhaddelagtmerketilatdetavogtil,særlig nårdetblesnakkomhvordanhanhaddedethjemme,gleden skyoveransiktettildenlillegutten.Forfjortendagersidenvar detsåskjeddnoesomdeneldreportierenikkehaddeklartå fåutavtankene.

HanvarkommetgåendemedBorisforbienavdemange kafeeneiGamlebyendahanplutseligoppdagetatdatterensatt derinne.Skyggenframarkisenvarfaltovervinduet,såhan kunneseklartogtydeliginnilokalet,ogSophiehaddesittet deralenemedenkoppkaffeforansegogsettheltsønderknust ut.Erkjennelsenavathunikkehaddekunnetformåsegtilå forlateGamlebyenoverhodet,forslettikkeåtaleomuttrykketiansiktethennes,varkommetsometsjokkpåportieren –såtildegraderatdettokenlitenstundførhanhusketpå athanmåtteavledeBoris’oppmerksomhet.Detvarforsent: Borishaddefulgtportierensblikkoghaddefåttettydeligglimt avmorensin.Denlilleguttenhaddestrakssettbort,ogdeto haddefortsattturenutenånevneepisodenmedetord.Det haddeikkevartlengeførBorisvarihumørigjen,menportierenvarsværtoppskaketoghaddesidengrubletfremogtilbakeoverdetsomvarhendt.Detvardaogsåtankenpådet somhaddegitthamensåbekymretminenedeivestibylen,og

somnåplagethampånyttmenshanvistemegrundtirommet.

Jeghaddefattetsympatifordengamlemannenogkjente enbølgeavmedfølelsemedham.Hanhaddeåpenbartgåttog rugetpådissetingenelenge,ogdetvarnåfareforathanlot sorgeneantaurimeligeproporsjoner.Jeglurtepåomjegskulle bringespørsmåletpåbane,mendaGustavsåvarferdigmed denrutinemessigeomvisningen,komtretthetensomjeghadde føltavogtilheltsidenjeggikkavflyet,sigendeovermegigjen. Jegbestemtemegdaforåtadetoppmedhamvedensenere anledningogsendtehamavgårdemedrikeligtips.

Straksdørengikkigjenetterham,sankjegfulltpåkleddned påsengen,ogenstundstirretjegbaretomtoppitaket.Tilå begynnemedvarhodetmittfyltavtankenepåGustavoghans mangfoldigebekymringer.Mensomjegbleliggendeder,grep jegmegiåtenkeoversamtalenjeghaddehattmedfrøken Stratmann.Detvartydeligatdennebyenventetsegnoemer avmegennbareensolokonsert.Mendajegprøvdeåkomme pånoenelementæredetaljervedrørendebesøket,komjegikke noenvei.Detslomeghvordumtdethaddeværtikkeåvære meroppriktigmotfrøkenStratmann.Omjegikkehaddemottattnoeeksemplaravprogrammet,vardethennesfeil,ikke min,ogdendefensiveholdningenhaddeværtganskeubegrunnet.

JegtenkteigjenpånavnetBrodsky,ogdennegangenhadde jegentydeligfornemmelseavatjegentenhaddehørtellerlest noeomhamienikkealtforfjernfortid.Såmedettsåjegfor megetøyeblikkfradenlangeflyturenjegnettopphaddetilbakelagt.Jeghaddesittetidenmørklagtekabinen,deandrepassasjerenehaddesovetomkringmeg,ogstudertprogrammet fordettebesøketidetmatteskjæretfraleselampen.Påetgitt tidspunkthaddemannenvedsidenavmegvåknet,ogetteren litenstundvarhankommetmedenoverfladiskbemerkning. Faktisk,dethusketjegnå,haddehanbøydsegovermotmeg ogstiltetspørsmålsomomvidrevmedengjettelek,noeom fotballspillereifotball-VM.Jegvilleikkelamegavledefraden grundigegjennomlesingenavprogrammet,såjeghaddeavfeid

hamnoksåkjølig.Altdetderstodnåganskeklartformeg igjen.Ja,jegkunnehuskehvordandetvaråholdeidettykke, gråpapiretsomprogrammetvartryktpå,denmatteguleflekkensomleselampenkastetpådet,durenfraflymotorene–men hvormyejegennanstrengtemeg,kunnejegikkekommepå noeavdetsomhaddeståttskrevetpådetarket.

Etterytterligerenoenminutterføltejegattretthetenskyllet overmeg,ogkomtilatdethaddelitenhensiktåbryhjernen noemerførjeghaddefåttenblund.Jegvisstejogodtaverfaringhvormyeklarerealtbleetterenhvil.JegkunnedaoppsøkefrøkenStratmann,forklarehvordandennemisforståelsen varoppstått,fåetnytteksemplaravprogrammetogbehenne oppklaredetsomkrevdeoppklaring.

Jegbegynteakkuratåduppeavdanoeplutseligfikkmeg tilååpneøyneneigjenogseoppitaket.Jeggranskettaket enstund,såsattejegmegoppisengenogsåmegomkring, ogfølelsenavgjenkjennelseblesterkereogsterkereforhvert sekund.Detværelsetjegbefantmegi,slodetmeg,vardet sammerommetsomjeghaddehatttilsoveværelseidetoårene mineforeldreogjeghaddeboddimintanteshusigrensetraktenemellomEnglandogWales.Jegsåmegigjenrundtirommet,sålotjegmegsynketilbakeogglantepånyttoppitaket.

Dethaddenettoppfåttennyomgangmurpussogmaling, dimensjonenevarblittstørre,gesimsenevarfjernet,utsmykningenrundtlysarmaturenvarblittheltforandret.Mendet vardetsammetaket,detvarikketilåtafeilav,detvardetjeg såoftehaddeliggetogstirretoppifradensmale,knirkende sengenminidentiden.

Jegsnuddemegoverpåsidenogsånedpågulvetvedsengen.Hotellethaddesørgetforatdetlåenmørkryeakkurat derhvorføtteneminevillelande.Nåhusketjegatdendelenav gulvetenganghaddeværtdekketavenslittgrønnmatte,hvor jegfleregangeriukenstilteoppplastsoldatenemineinøye uttenkteformasjoner–overhundrestykkeraltialt–soldatersomjeghaddeliggendeitokjeksbokser.Jegstrakteneden håndoglotfingreneglioverhotelletsrye,ogidetsammekom jegtilåtenkepåénbestemtettermiddagdajeghaddevært oppsluktavminverdenavplastsoldaterogenrasendetrette

haddebruttutnedenunder.Stemmenehaddeværtsåhissigeat selvjeg,somdavaretbarniseks–syvårsalderen,haddeskjønt atdetikkevarnoenvanligtrette.Menjeghaddesagttilmeg selvatdetikkevarnoenting,haddelagtkinnetnedtilden grønnemattenigjenogfortsattmedkampplanenemine.Nær midtenavdengrønnemattenhaddedetværtenslittflekksom alltidhaddeergretmeg.Mendenettermiddagen,mensstemmenerastedernede,haddedetforførstegangslåttmegat denneslitasjenkunnebrukessomenslagstettkrattskogsom soldateneminemåttetasegigjennom.Denneoppdagelsen–at denskavankensomalltidhaddetruetmedåundergravemin fantasiverden,faktiskkunneinnlemmesiden–haddevirketså opphissendepåmeg,ogden«krattskogen»haddeværtsentral imangeavdeslagenejegsenereorkestrerte.

Altdettestodigjenklartformegderjeglåogstirretoppi taket.Jegvarmegselvsagtheletidenbevisstatmangetrekki rommetvarforandretellerfjernet,menerkjennelsenavatjeg ettersålangtidvartilbaketilmittgamlefristedfrabarndommen,gavmegendypfølelseavfred.Jeglukketøynene,oget øyeblikkvardetsomomjegigjenvaromgittavalledegamle møblene.Idetbortestehjørnettilhøyreformegstoddethøye hviteskapetmeddenspruknedørknotten.Mintantesmaleri avSalisbury-katedralenpåveggenovermeg.Nattbordetmed detosmåskuffenefulleavalledesmåskatteneoghemmelighetenemine.Dagensstress–denlangeflyturen,altrotetmed programmet,Gustavsproblemer–svantliksombort,ogjeg følteatjeggledinniendypogutmattetsøvn.

Dajegblevekketavtelefonenpånattbordet,haddejeginntrykkavatdenhaddeståttogkimtenstund.Jegtokavrøret, ogenstemmesa:

«Hallo?HerrRyder?»

«Ja,hallo?»

«Å,herrRyder.DetteerherrHoffman.Hotelldirektøren.»

«Jaha.Goddag.»

«HerrRyder,detglederossmegetåhaDemherhososs omsider.Deerhjerteligvelkommenhit.»

«Takkfordet.»

«Jo,virkelighjerteligvelkommen.Demåoverhodetikke tenkepåatDekomsåforsinket.JegtrorfrøkenStratmann harfortaltDematalleherhardenheleogfulleforståelse.Når detersåstoreavstandersomskaltilbakelegges,ogmanharså mangeavtalerrundtomkringpåkloden–haha!–erdenslags ikketilåunngåengangiblant.»

«Men…»

«Nei,oppriktigtalt,deteringengrunntilåofreflereordpå densaken.Alle,herrersomdamer,varmegetforståelsesfulle. Sålaossnåleggedensakenbakoss.HovedsakeneratDeer her.Ogfordetogdetalene,herrRyder,erviDemuendeligstor takkskyldig.»

«Mangetakkfordet,herrHoffman.»

«MenhvisDeikkeeraltfortraveltopptattforøyeblikket, villejegsværtgjernefåhilsepåDemansikttilansikt.ByDem minpersonligevelkomsttilbådebyenoghotellet.»

«DetvarmegetsniltavDem,»sajeg.«Menakkuratnåtar jegmegenlitenlur…»

«Enlitenlur?»Detkometblaffavirritasjonistemmen,men inesteøyeblikkvardenelskverdigetonenderigjen.«Javisst, javisst.Demåværesværttrett.SålangtsomDeharreist.Da siervidetslik,såsnartdetpasserforDem.»

«JeggledermegtilåtreffeDem,herrHoffman.Detskalnok ikkeblilengeførjegkommerned.»

«KombareheltnårdetmåttepasseforDem.Jegformindel fortsetteråventeher–altsånedeivestibylen–uansetthvor langtiddetmåtteta.Såforalldel,ikkeforhastDem.»

Jegtenktemegometøyeblikk,såsajeg:«MenherrHoffman,Demådahasåmyeannetågjøre.»

«Santnok,detteerenmegettraveltidpådagen.Menpå Dem,herrRyder,venterjeggladelighersålengedetmåtte være.»

«Foralldel,herrHoffman,DemåikkeødslemedDeres verdifulletidforminskyld.Jegkommerstraksned,ogdaoppsøkerjegDem.»

«HerrRyder,deteroverhodetikkenoebryderi.Deterbare enæreåfåventepåDemher.Somsagt,komheltnårdetpasserforDem.JegkanforsikreatjegblirståendehertilDekommer.»

Jegtakketigjenoglapårøret.Såsattejegmegopp,kastet etblikkrundtmegogskjøntepålysetatdetnåvarsentpå ettermiddagen.Jegkjentemegtrettereennnoensinne,menjeg varnestennødttilågånedivestibylen.Jegkommegpåbena, gikkborttilenavkofferteneogfantenmindrekrølletejakke enndenjegennåhaddepåmeg.Mensjegtokdenpåmeg,fikk jegplutseligvoldsomlystpåkaffe,ogdajeglittsenereforlot rommet,vardetmednoesomgrensettiliver.

Idetjegkomutavheisen,såjegstraksatvestibylenvarmye livligereennfør.Rundtomkringsattgjestermakeligilenestolerogbladdeiaviserellerpratetsammenoverkaffen.Borte vedskrankenvardetflerejapaneresomhilsteoverstrømmendepåhverandre.Jegblelittbefippetoverforandringenog oppdagetderforikkehotelldirektørenførhanvarkommethelt borttilmeg.

Hanvarifemtiåreneogstørreogkraftigereennjeghadde

forestiltmegutfrastemmenitelefonen.Hanraktemeghåndenmedetbredtsmil.Jegmerketdaathanvarandpustenog atpannenhaddeettyntlagsvette.

Mensvihåndhilstepåhverandre,gjentokhanflereganger atmintilstedeværelsevarenstoræreforbyenogdaisærfor hotellet.Såbøydehansegmotmegogsamedenfortrolig mine:«Oglamegforsikreomatalterlagtveltilrettefortorsdagaften.Deteringentingåbekymresegover.»

Jegventetmegathanskullesinoemer,mendahanbarestod derogsmilte,sajeg:«Detvarhyggeligåhøre.»

«Nei,detervirkeligingentingåbekymresegover.»

Detoppstodentrykketstillhet.Omlittforekomdetmegat Hoffmanskulletilåsinoemer,mensåtokhansegidet,loog klappetmeglettpåskulderen–noejegfantutilbørligfamiliært.Tilsluttsahan:«HerrRyder,hvisdeternoejegkangjøre foratDeresoppholdherkanblimerbehagelig,måDeendelig gimegbeskjed.»

«Takk,detersniltavDem.»

Detblestillepånytt.Sålohanigjen,ristetlittpåhodetog klappetmegendaengangpåskulderen.

«HerrHoffman,»sajeg,«detvarkanskjenoespesieltDe ønsketåsnakkemedmegom?»

«Neida,ikkenoespesielt,herrRyder.Jegvillebarehilsepå DemogforvissemegomataltvartilDerestilfredshet.»Så komhanplutseligmedetliteutbrudd.«Jovisst.NårDenå nevnerdet,såvardetnoe.Mendetvarbareenlitenbagatell.» Endaengangristethanpåhodetoglo.Såsahan:«Detgjelder albumenetilminkone.»

«AlbumenetilDereskone?»

«Minkoneerenmegetkultivertdame,herrRyder.NaturligvisharDeenstorbeundrerihenne.HunharfulgtDeres karrieremedstorinteresseiflereårogharsamletpresseklipp omDem.»

«Nei,harhundet?Såhyggeligavhenne.»

«Jo,hunharfylttoalbumermedutklippsombarehandler omDem.Alleklippeneerkronologiskordnetoggårmangeår tilbakeitiden.Menlamegnåkommetilsaken.Detharalltid værtminkonesstorehåpatDeendagskulleseigjennomdisse

albumenepersonlig.DahunfikkhøreatDeskullekommetil byen,fikknaturligvisdettehåpetnynæring.Menhunvisstejo hvoropptattDevillebliher,oginnskjerpetatDeikkeskulle bliuleiligetforhennesskyld.Menjegforstodhvahunhåpet påisittstillesinn,ogjeglovtederforatjegiallfallskullenevne sakenforDem.DersomDekunneavsebareettminutttilå kasteetblikkpådem,kanDeikkeanehvadetvillebetyfor henne.»

«DemåoverbringemintakktilDereskone,herrHoffman. Detskalværemegenfornøyelseåsepåalbumenehennes.»

«DetvarmegetsniltavDem,herrRyder!Virkeligmeget snilt!NåskalDehøreatjeghartattmedmegalbumenetil hotellet,foråhademforhånden.Menjegkantenkemeghvor opptattDemåvære.»

«Jegharjoethektiskprogram,menjegtrornokjegkanavse tidtilDereskonesalbumer.»

«DetvarvirkeligsniltavDem,herrRyder!Menladetvære klart,detsistejegvil,eråøveekstrapresspåDem.Lameg derforkommemedetforslag.JegventertilDegirmegetvink omatDekantenkeDemåsepåalbumene.Førdetskjer,skal jegikkebryDem.Nårsomhelst,dagsomnatt,nårDesynsdet passer,erdetbareåkommetilmeg.Detersomoftestganske lettåfinnemeg,ogjegforlaterikkelokaliteteneførsentpå kveld.Jegskaldaleggetilsidehvajegennmåtteholdepåmed oggåoghentealbumene.Jegvillefølemegmegetmervelmed denordningen,foroppriktigtalt,jegorkerikketankenpåå gjøreprogrammetDeresendamerpresset.»

«DetermegethensynsfulltavDem,herrHoffman.»

«Nåsomjegtenkerpådet,herrRyder,såkanDeidenærmestedagenefåinntrykkavatjeghardetvanvittigtravelt. Menjegvilgjernehasagtatjegkommeraldritilåhadetså traveltatjegikkekantahåndomdensaken.Såselvomdet virkersomjegeropptatt,måDeikkelaDemavskrekke.»

«Utmerket.Jegskalhuskedet.»

«Kanskjeviskulleblienigeometellerannetsignal.Nårjeg sierdet,erdetfordiDekankommeogseettermegogoppdagemegidenandreendenavetromsomerfylttiltrengsel. DetvilledaværemegetbyrdefulltforDemomDeskullealbue

Demfremgjennomenslikmyldrendefolkemasse.OgnårDe såomsiderkommertildetstediværelsethvorDeopprinnelig såmeg,kanjeghaflyttetpåmeg.Derforkunnedetværeformålstjenligmedetsignal.NoelettgjenkjenneligsomDekan gioverhodenepåfolk.»

«Detlyderjoganskefornuftig.»

«Glimrende.DeteroppmuntrendeåseatDeerensågreiog forekommendeperson,herrRyder.Detersyndåsidetsamme omvisseandreberømthetersomharhusether.Dagjenstårdet altsåbareåkommeoverensometsignal.Kanskjejegkunne foreslå…tja,laosssinoesåntsomdette.»

Hanløftetenhåndmedhåndflatenfremogfingrenesprikendeogutførteenbevegelsesomomhanpussetetvindu.

«Bareeteksempel,»sahanoglahåndenfortbakpåryggen. «MendetkanjohendeDeforetrekkeretannetsignal?»

«Neida,deteretgreitsignal.JegskalgiDemdetsåsnartjeg erklartilåsepåalbumene.DetervirkelighyggeligavDeres koneåhagjortsegslikumak.»

«Jegvetathunharhattdenstørstegledeavdet.Menfor alldel,omDesenereskullekommepåetannetsignalsomDe hellervilbenytte,erdetbareåringefraværelset,ellerlaenav personaletoverbringebeskjed.»

«DeterjosniltavDem,mendetsignaletDeforeslo,ersvært såelegant.Ognå,herrHoffman,lurtejegpåomDekunne anvisemegetstedhvorjegkunnefånoegodkaffe.Akkurat nåfølerjegatjegkunnedrikkeflerekopper.»

Direktørenlonoksåteatralsk.«Jegvetsågodthvordandet føles.JegskalviseDemutiatriet.Barefølgmeg.»

Hangikkforanmegmotethjørneavvestibylenoggjennom entungklappdørsomførtetilenlang,dysterkorridormed mørkepanelerpåbeggeveggene.Detvarsålitenaturliglysi korridorenatenradmedmattevegglampervartentselvpå dennetidenavdagen.Hoffmanfortsatteågåmedraskeskritt foranmeg,menvredmedfåskrittsmellomrompåhodetog smiltetilmegoverskulderen.Davivarkommetomtrenthalvveis,passertevienganskeimposantdør,ogHoffmanmåha merketatjegsåpåden,forhansa:

«Javisst.Vanligvisvillekaffenbliservertderisalongen.Et

praktfulltrom,herrRyder,megetkomfortabelt.Ognåytterligereutsmykketmednoenhåndsnekredebordsomjegselvfant dajegnyligvariFirenze.JegersikkerpåatDevillesynesom dem.MensomDevet,fortidenholdesrommetavstengtpå grunnavherrBrodsky.»

«Ja,hanvarjoderisted,dajegkom.»

«Hanerderfremdeles.Jegskullegjernehapresentertdere forhverandre,menjegvetikke,detteerkanskjeikkedethelt rettetidspunkt.HerrBrodskykunne…nåja,tidenerkanskje ikkeinne,foråsidetpådenmåten.Haha!Menværikkeredd, detvilbysegmangeanledningerforderetotilåblikjentmed hverandre.»

«SåherrBrodskyeridetrommetnå?»

Jegsåmegtilbakemotdørenogsaktnetmuligenslittpåfarten.Direktørengrepmegiallfalliarmenogbegynteåføremeg håndfastavsted.

«Jo,deterhan.Altså,hansitterganskestillenå,menjegkan forsikreathanbegynnerigjennårsomhelst.Ogiformiddag, ja,daøvdehanmedorkesteretisamfullefiretimer.Såvidtjeg kanforstå,gåraltsværtgodt.Såforalldel,deteringentingå bekymresegover.»

Korridorendreideomsiderrundtethjørneogblederetter myelysere.Idennedelenvardetfaktiskvinduerpådenene siden,slikatdetdannetsegheledammermedsollyspågulvet.Førstdavivarkommetetstykkenedidennedelen,slapp Hoffmantaketimeg.Davisloomtiletmakeligeretempo,lo direktørenforådekkeoversinforlegenhet.

«Atrieterrettherborte.Ibunnoggrunnerdetenbar,men deterkomfortabelt,ogDekanfåservertkaffeoghvaDeellers måtteønske.Denneveien.»

Viforlotkorridorenoggikkunderenbue.

«Detteannekset,»saHoffmanoggeleidetmeginn,«blefullførtfortreårsiden.Vikallerdetatrietogerganskestolteav det.DeterAntonioZanottosomhartegnetdetfoross.»

Vikominnienlys,rommelighall.Pågrunnavglasstakethøytoveross,føltesdetnestensomomvivartrådtuti etgårdsrom.Gulvetvarenvidstraktflatemedhvitefliser,og midtpåogmegetdominerendevardetenfontene–etvirvarav

nymfelignendemarmorfigurersomsprutetvannmedtemmeligstorkraft.Detslomegfaktiskatvanntrykketvartemmelig overdrevent.Mankunneikkesepånoenannendelavatriet utenåmåttemysegjennomdenfinetåkensomhangiluften. Likefulltbraktejegsnartpådetreneatatriethaddesinegen bar,medenegensamlingbarkrakker,lenestolerogbord.Kelnereihviteuniformeriltefremogtilbakeovergulvet,ogjeg fikkinntrykkavatdetsattganskemangegjesterspredtutover –mendetheleføltessåromsligatmannestenikkelamerketil dem.

Jegoppdagetatdirektøreniakttokmegmedetselvtilfreds uttrykkogventetpåatjegskullesinoeanerkjennende.Men akkuratdabletrangentilkaffesåsterkatjegbaresnuddemeg bortogstiltemotdennærmestebardisken.

Jeghaddealleredekløvetopppådenhøyebarkrakkenog støttetalbuenepådiskendadirektørennåddemegigjen.Han knipsetmedfingrenetilbartenderen,somalleredevarunderveisforåtaimotbestillingenmin,ogsa:«HerrRydervilgjerne haenkannekaffe,Kenyan!»Såsnuddehansegmotmegigjen ogsa:

«Deteringentingjeghellerhaddeønsketennåslåmegned sammenmedDem,herrRyder.Prateiroogmakommusikkenogkunsten.Mendessverreerdetandregjøremålsomkallerogsomumuligkanventelenger.Dekunnevelikkeværeså vennligåhamegunnskyldt?»

Jegfremholdtathanhaddeværtmerennelskverdig,men hanbruktelikevelflereminutterpååtaavskjedmedmeg.Så kastethandaomsideretblikkpåklokken,kommedetlite utbruddogilteavsted.

Straksjegblealene,måjeghalatttankenedrive,forjegmerketikkeatbartenderenkomtilbake.Detmåhanimidlertidha gjort,forjegsattsnartogdrakkkaffeogsåpåspeilveggenbak bardisken–hvorjegikkebarekunnesemittegetspeilbilde, menmyeavrommetbakmeg.Etterenstundsattjegaveneller annengrunnoggjenopplevdeavgjørendeøyeblikkfraenfotballkampjeghaddesettformangeårsiden–enkampmellom TysklandogNederland.Jegsattemegbedretilrettepåkrakken–jegsåatjegvaraltforkrumbøyd–ogprøvdeåhuske

navnenepådemsomspilteforNederlanddetåret.Rep,Krol, Haan,Neeskens.Etterflereminutterhaddejegfaktiskkommetpåallespillernebortsettfrato,mendetosistenavnene holdtsegrettutenforrandenaverindringen.Somjegsattder ogprøvdeåhuskedet,vardetnoevedlydenispringvannet bakmeg,somtilåbegynnemedhaddevirketganskeberoligende,somnåbegynteåirriteremeg.Jegfikkdetformegat baredethaddeholdtopp,villehukommelsenåpneseg,såjeg endeligvillekommepånavnene.

Jegstrevdefremdelesmedåhuskedetdaenstemmebakmeg sa:

«Unnskyld,deterherrRyder,ikkesant?»

Jegsnuddemeg,ogderstoddetenungmannibegynnelsen avtyveårenemedetglattansikt.Dajeghilstepåham,komhan ivrignærmere.

«Jeghåperikkejegforstyrrer,»sahan,«mendajegfikkøye påDem,måttejegbaregåbortogfortellehvorgladjeger foratDeerkommet.Jegspillernemligpianoselv.Altsåhelt amatørmessig.MenjegharalltidbeundretDemsågrenseløst. DafarendeligfikkbeskjedomatDeskullekomme,blejegså begeistret.»

«Far?»

«Å,unnskyldmeg.JegerStephanHoffman.Direktørens sønn.»

«Jaha.Javel.Gledermeg.»

«HarDenoeimotatjegsettermegetøyeblikk?»Denunge mannenheistesegopppåkrakkenvedsidenavmin.«Farer likebegeistretsommeg,minst.Jegkjennerjofar,sådeterikke sikkerthanharfortaltDem hvor begeistrethaner.Mentro meg,detbetyraltforham.»

«Nei,detsierDeikke?»

«Jo,heltklart,deterneppenoenoverdrivelse.Jeghusker godtdentidendafargikkogventetpåsvarfraDem.Hanble liksomsåstillehvergangnavnetDeresblenevnt.Også,dadet helevirkeligbegynteåtilspisseseg,gikkhanogmumletforseg selv.’Hvorlengekandetvare?Hvorlengekandetvareførhan svarer?Hankommertilåavslåtilbudetvårt.Jegkjennerdet påmeg.’Jeghaddevirkeligminfullehyremedåholdehumø-

rethansoppe.Nokomdet,DekansikkerttenkeDemhvadet betyrforhamåhaDemhernå.Hanerjoperfeksjonist!Når hanorganiserernoesliktsomdennetorsdagsaftenen,måalt, absoluttalt,stemmepåenprikk.Hantenkerigjennomhver minstedetalj,omogomigjen.Dethenderatdetnestenblirfor myeavdetgode,detathanikketenkerpånoeannet.Menså erdetjodetathaddehanikkehattdensidenvedseg,villehan joikkehaværtfar,ogdavillehanikkehanåddhalvpartenså langtsomhanhar.»

«Hanvirkerisannhetbeundringsverdig.»

«NåskalDehøre,herrRyder,»sadenungemannen,«det varfaktisknoejegvillespørreDemom.Deterenhenstilling, ibunnoggrunn.Hvisdeterumulig,erdetbareåsidet.Jeg skalikketadetilleopp.»

StephanHoffmangjordeetliteopphold,liksomforåmanne segopp.Jegtokenslurktilavkaffenogsåpåspeilbildetav osstodervisattsideomside.

«Detharogsånoemedtorsdagaftenågjøre,»fortsattehan. «Sakenernemligdenatfarharbedtmegspillepianoved tilstelningen.Jegharøvetogerinnstiltpådet,ogdeterikke sånnåforståatjegengstermegellernoe…»Idethansadet, glappselvsikkerhetenhansetkortsekund,ogjegfikketglimt avennervøsyngling.Meninesteøyeblikkhaddehanfattetseg ogtrakknonchalantpåskuldrene.«Deterbaredetatsåviktig somdennetorsdagsaftenener,viljegnødigskuffeham.Fornå åkommetilsaken,jeglurtepåomDekunneavsenoenminutterforåhøremegspilleigjennomstykket.Jegharbestemtmeg foråtaJean-LouisLaRoches Dahlia. Jegerbareamatør,så Demåbæreovermedmeg.Menjegtenktebareatjegkunne spilleigjennomden,ogsåkunneDegimegetparvinkomting jegburdefinpussepå.»

Jegtenktemegomlitt.«Jaså,»sajegetterenstund,«Deskal opptretorsdagaften.»

«Deternaturligvisbareetlitebidragtilaftenen,sammen med,nåja…»hanlolitt,«…detandresomskalfinnested. Likevelviljegatmittinnslagskalblisågodtsommulig.»

«Detforstårjeggodt.Ogjeggjørmedgledehvajegkanfor Dem.»

Denungemannenstrålteopp.«HerrRyder,jegfinnerikke ord!Deternettoppdetsomskaltil…»

«Mendet er etproblem.SomDevilforstå,ermintidher megetbegrenset.Jegmåfinneettidspunktdajegharnoen ledigeminutter.»

«Detskullejegmene.Altså,nårdetmåttepasseDem,herr Ryder.Dugodeste,såsmigretsomjeger.Foråværeærlig,så haddejegtroddatDeskullesitvertnei.»

Enpersonsøkerbegynteågilåtfrasegetstedinneiden ungemannenspåkledning.Stephanforsammenogstakkhåndeninnunderjakken.

«Beklagersåmeget,»sahan,«mendeterhastetonen.Jeg skullehaværtetannetstedforlengesiden.MendajegsåDem sitteher,herrRyder,kunnejegikkebaremeg.Jeghåpervikan fortsettedennediskusjonenmeddetallerførste.Mennåmå Dealtsåhamegunnskyldt.»

Hanlotsegglinedavkrakken,menetøyeblikkhaddejeg inntrykkavathanvarfristettilåveksleendanoenord.Så sattepersonsøkerenigangigjen,oghanilteavstedmedet bryddsmil.

Jegsnuddemegigjenmotspeilbildetmittbakbardiskenog begynteånippetilkaffen.Jegklarteimidlertidikkeåfinnetilbaketildenavslappede,ettertenksommestemningenjeghadde opplevdførdenungemannenkom.Istedetfikkjegigjenen ubehageligfølelseavatdetbleventetmyeavmegher,ogat dethelefortidenlangtfravarigodgjenge.Jegsåfaktiskingen annenrådennåoppsøkefrøkenStratmannogavklareenkelte punkteréngangforalle.Jegbestemtemegforågåogseetter hennesåsnartjeghaddedrukketdenkaffekoppenjegsatt med.Detvaringengrunntilatdetskulleblinoepinligmøte, ogdetburdeværesåreenkeltåforklarehvasomvarskjeddsist vimøttes.«FrøkenStratmann,»kunnejegsi,«jegvarsvært trettsist,sådaDespurtemegomprogrammet,misforstodjeg Dem.JegtroddeDespurteomjeghaddetidtilåsepådetmed detsamme,dersomDeskullefremleggeeteksemplarderog da.»Ellerogsåkunnejeggåoffensivttilverks,sågaranlegge etbebreidendetonefall.«FrøkenStratmann,jegmåsijeger ensmulebekymretog,ja,aldrisåliteskuffet.Ibetraktningav

detansvarDeogDeresbysbarnetteraltådømmeharlagtpå mineskuldre,synsjegatjegharkravpåetvisstminstemålav administrativoppbakking.»

Jeghørtenoelikeinærheten,ogdajegsåopp,oppdagetjeg atGustav,deneldreportieren,stodvedsidenavbarkrakken. Idetjegsnuddemegmotham,smiltehanogsa: «Mornigjen.JegbaresåatDesatther.JeghåperDefinner Demveltilretteherhososs.»

«Jo,takksomspør.Mendessverreharjegennåikkehatt anledningtilåbesøkeGamlebyen,slikDeanbefalte.»

«Detvarsynd,fordeterenvirkeligfindelavbyen,også nærhotellet.Væretmåjoogsåsiesåværeideelt.Etlittkjølig dragiluften,mensol.Akkuratvarmtnoktilåsitteute,men deterkanskjebeståtaenjakkeellerlettkappe.Deterdenhelt rettedagenåseGamlebyenpå.»

«Jo,»sajeg,«littfrisklufterkanskjenettoppdetsomskal tilnå.»

«Jegvilleihøyestegradanbefaledet.Detvilleværesyndog skamomDeskullereisefrabyenutenåhahattgledenaven vandringiGamlebyen,omennaldrisåkort.»

«Jegtrorfaktiskjegskalgjøredet.Jeggårnåmeddet samme.»

«DersomDehartidtilåslåDemnedpåDenungarskekafé påGamletorget,erjegsikkerpåatDeikkevilangrepådet.Jeg foreslåratDebestillerenkannekaffeogetstykkeeplestrudel. Forrestensålurtejegbarepåom…»Portierentiddeetøyeblikk,såfortsattehan.«JeglurtepåomjegkunnebeDemom enlitentjeneste.Undernormaleomstendighetervillejegaldri begjesteromnoentjeneste,meniDerestilfellefølerjegatvi erblittganskegodtkjentmedhverandre.»

«JeggjørmedgledenoeforDemsåsantdetermulig,»sa jeg.

Etøyeblikkstodportierendertaus.

«Deterbarenoesmåtteri,»sahanomsider.«Deskjønner, jegvetatmindattervilværepåDenungarskekaféakkuratnå. HunvilhalilleBorismedseg.Hunerenmegethyggeligung dame,ogjegtrornokDevillefattesympatiforhenne.Defleste gjørdet.Hunerikkehvamanvillekallevakker,menhunhar

forsåvidtettiltrekkendeytre.Innerstinneerhunetsåsnilt menneske,menhunharnokalltidhattdennelillesvakheten. Kanskjeskyldesdetmåtenjegharoppdraddhennepå,deter ikkegodtåvite.Mendenharalltidværtder.Hunhardetaltså medålasegoverveldenoenganger,selvnårhunegentligburde finneutavtingene.Detdukkeroppetliteproblem,ogistedetforåtreffedeenkleforholdsreglenesomskaltil,gårhun bareogrugeroverdet.SomDeselvvet,vilsmåproblemerda halettforåblitilstørre.Detvarerdahellerikkelengefør altsermørktutforhenne,oghunsynkernedifortvilelse.Jeg vetikkehvadetersomegentligplagerhennenå,menjegkan aldritenkemegatdeternoeuoverkommelig.Jegharsettdet såoftefør.DeterbaredetatBorisharbegyntåleggemerke tildet.Foråsidetrettut,hvisikkeSophiesnarttaraffære, spørsdetomikkeguttenvilblialvorligbekymret.Oghanerjo enhjerteknuserfortiden.Sååpenogtillitsfull.Jegvetathan umuligkangågjennomlivetpådenmåten,ogkanskjeerdet ikkeengangønskelig.Menidenalderenhanerinåsynsjeg nestenhanburdefågånoenårtilogtroatverdeneretsted medlatterogsolskinn.»Hantiddeigjen,ogetøyeblikkvirket detsomhanstodidypetanker.Såløftethanblikketogfortsatte:«HvisbareSophiekunneseklarthvasomvariferdmed åskje,vetjegathunvilletasegsammen.Innerstinneerhun såpliktoppfyllende,såinnstiltpåågjøredetbestefordemhun bryrsegmestom.MensåerdetdetmedSophieatnårhuner idenforfatningen,trengerhunlitthjelpforåsetingeneidet retteperspektivigjen.Engodsamtale,deterdetsomskaltil. Bareatnoensettersegnedmedhennenoenminutterogfår hennetilåsetingenesomdeer.Hjelptilåfastslåhvasomer deegentligeproblemene,hvilketiltakhunbørtreffeforåovervinnedem.Deterdetsomtrengs,engodsamtale,noesomkan settetingeneiperspektiv.Såordnerhunrestenselv.Hunkan væresværtsåforstandignårhunvil.Hvilketbringermegtil saken.OmDeskulletaenturtilGamlebyenakkuratnå,lurte jegpåomDeikkekunneveksleetparordmedSophie.Jeger naturligvisfulltklaroveratdetkanværeubeleiligforDem, mensidenDeskulleditallikevel,tenktejegatdetgikkanå spørre.Debehøvdeikkeåsnakkemedhennesålenge.Bareen

kortsamtale,foråfinneuthvadetersomplagerhenne,og hjelpehenneåfåtilbakesansenforproporsjoner.»

Portierentiddeogsåbønnfallendepåmeg.Omlittsajeg medetsukk:

«Jegskullesågjernehaværttillitthjelp,detskullejegvirkelig.MennårjeghørerpåhvaDesier,virkerdetsværtsannsynligatSophiesbekymringer,hvadeennmåttedreieseg om,harmedforholdifamilienågjøre.OgsomDevet,den slagsproblemerkanværesværtinnfløkte.Enutenforstående somjegkanetterenåpenhjertigdiskusjonkommetilbunns iénting,forsååoppdageatdenhartilknytningtiletannet problem.Ogsåvidere,ogsåvidere.Oppriktigtalt,foråsi minærligemening,jegvilletroatdenrettetilågjennomdrøfte heleflokenavfamiliespørsmål,detmåtteværeDemselv.Som SophiesfarogguttensbestefarvilleDetrossalthaennaturlig autoritetsomjegsimpelthenmangler.»

Detvirketsomomportierenumiddelbartføltesegtyngetav deordene,ogjegangretnestenpåatjeghaddesagtdem.Det varåpenbartatjeghaddetruffetetømtåligpunkt.Hansnudde seglittbort,ogenstundstirrethanbaretomtutiatrietiretningavspringvannet.Tilsluttsahan:

«JegsetterstorprispådetDesier.Ibunnoggrunnvardet nokjegsomburdesnakkemedhenne,jeginnserdet.Menla megnåværeærlig–jegvetikkehelthvordanjegskalfåsagt det–menlamegværeheltærligmotDem.Sakenerdenat Sophieogjegikkeharsnakketmedhverandrepåmangeår, faktiskikkesidenhunvarlitenpike.SåsomDeforstår,erdet ikkesåheltenkeltformegågjøredetsommåtil.»

Portierensånedpåføttenesineogventetetteraltådømme påminnesteytring,somomhanventetpåendom.

«Jegbeklager,»sajegetterenstund,«menjegerikkehelt klaroverhvadeterDesier.MenerDeatDeikkeharsettdatterenDerespåheledentiden?»

«Neida,neida.SomDevet,så ser jeghennejevnlig,hver gangjegskalpasseBorisforhenne.Hvajegvilhasagt,erat viikkesnakkersammen.Deforstårdetkanskjebedreomjeg prøveråbelysedet.TadegangeneBorisogjegventerpåhenne etterenavdesmåvandringenevåreiGamlebyen.Visitterda

påherrKranklskafé,foreksempel.Boriskanværeiperlehumør,pratehøyt,leavaltmulig.Menstrakshansermoren kommeinnavdøren,blirhanstille.Ikkeoppskaketpånoen måte.Hanleggerbarebåndpåseg.Hanholdersegtilritualet, ikkesant?SåkommerdaSophieborttilbordetvårtoghenvendersegtil ham. Haddevihattdethyggelig?Hvorhaddevivært hen?Detbleikkeforkaldtforbestefar,da?Joda,hunspøralltidhvordandetermedmeg.Hunerreddjegskalblisykavå vandreomkringistrøketpådenmåten.Mensomsagt,visnakkeraldridirektesammen,Sophieogjeg.’Siadjøtilbestefar,’ sierhuntilBorissomfarvel,ogsågårdesinveisammen.Slik hardetværtmedossimangeår,ogjegseregentligingengrunn tilåforandrenoepådetnåværendestadium.Mensåerdet detatiensliksituasjonkanjegfølemegganskeopprådd.Jeg trornestenatengodsamtaleerdetsommangler.Ogensom Devilleetterminmeningværeideell.Bareetparord.Barefor åhjelpehennetilåpeileseginnpådeegentligeproblemene. DersomDekunnegjøredet,klarerhunrestenselv,detkanDe stolepå.»

«Javel,»sajegetteråhatenktpåsaken.«Javel,jegfårse hvajegkangjøre,da.Menjegmåunderstrekedetjegsaisted. Denslagserofteforinnfløktforenutenforstående.Menjeg skalsehvajegkangjøre.»

«JegvilværeDemstortakkskyldig.HunsitternokpåDen ungarskekaféakkuratnå.Detskulleikkeværevanskeligfor Demåsehvemhuner.Hunharlangtmørkthårogflereav minetrekk.OgomDeskulleværeitvil,erdetbareåbeinnehaverenellerénavpersonaletomåpekehenneutforDem.»

«Dasiervidet.Jeggårnåmeddetsamme.»

«JegerDemstortakkskyldig.Ogskulledetsåvisesegaten samtalemedhenneavenellerannengrunnerumulig,vetjeg atDevilhagledeavenspaserturistrøket.»

Jeglotmegglinedfrakrakken.«Ja,ja,»sajegtilham.«Jeg skalfortellehvordandetgår.»

«Deskalhamangetakk.»

VeienfrahotellettilGamlebyen–etkvartersgange–lovtei sannhetikkegodt.Etlangtstykkevardetbareglassfasadene påkontorblokkersomragetoppovermeglangsgaterhvorden seneettermiddagstrafikkenbuldretforbi.Mendajegkomned tilelvenogbegynteågåoverdenpukkelryggedebroensom førtetilGamlebyen,føltejegatjegsnartskulletreinnien ganskeannenatmosfære.Allerededakunnejegsefargeglade markiserogparasollerutenforkafeenepådenandrebredden. Jegsåkelneresomiltetilogfraogbarnsomforrundtiring. Enlitenhundbjeffetopphissetvedkaien,kanskjehaddeden alleredefåttøyepåmeg.

NoenminuttersenerevarjeginneiGamlebyen.Desmale brolagtegatenevarfulleavmenneskersomrusletbedagelig omkring.Jegstreifetrundtpåmåfåenstund,forbienmasse småsuvenirbutikker,konditorierogbakerier.Jegkomogså forbiflerekafeer,ogetøyeblikklurtejegpåomdetvillebli vanskeligåoppsporedensomportierenhaddesnakketom.Så komjegutpåenstoråpenplassmidtistrøket,ogdasprang Denungarskekaféstraksiøynene.Bordenesomstodspredt utoveriheledetbortrehjørnetavplassen,skrevsegfraénliten døråpningunderenstripetemarkise.

Jegbleståendeetøyeblikkogtrekkepustenogbetrakte omgivelsene.Solenvariferdmedågånedovertorget.Detvar, somGustavhaddesagt,enkjøligbrissomavogtilfikkdettilå blafreiparasollenerundtkafeen.Likevelvardeflestebordene opptatt.Jegfikkinntrykkavatmangeavgjestenevarturister, menjegsåogsåenheldelsommåttetilhørelokalbefolkningenogvargåtttidligfraarbeidet,ogsomnåsattogslappet

avoverenkoppkaffeogenavis.Dajegskråddeovertorget, passertejegdaogsåmangekontorfolksomstodiklyngermed dokumentmappenesineogpratetlivligsammen.

Dajegkomfremtilbordene,slentretjegenlitenstundmellomdemogspeidetetternoensomkunneværeportierensdatter.Tostudenterdiskuterteenfilm.Enturistleste Newsweek. Engammeldamekastetbrødsmulertilnoenduersomflokketsegvedføttenehennes.Menjegkunneikkesenoenunge kvinnermedlangtmørkthårogenlitengutt.Jegfortsatteinn påkafeenogsåetlite,ganskedystertrommedbarefem–seks bord.Dentrengselensomportierenhaddeværtinnepå,kunne nokbliethøystreeltproblemidekalderemånedene,menfor tidenvardetikkeandrederinneennengammelmannmed alpelue,heltinnerst.Jegbestemtemegforågioppoggikkut ogsåmegometterenkelnerjegkunnebestillekaffeav,dajeg bleoppmerksompåatnoenroptenavnetmitt.

Jegsnuddemegogsåenkvinnesomsattsammenmeden litenguttogvinketpåmegfraetbordinærheten.Paretsvarte klarttilportierensbeskrivelseogjegkunneikkeskjønnehvordanjeghaddeoversettdemisted.Jegstussetogsåoveratde ventetmeg,ogdettokenlitenstundførjegvinkettilbakeog styrtemineskrittborttildem.

Selvomportierenhaddeomtalthennesomen«ungdame», varSophieiferdmedåblimiddelaldrende,kanskjerundtde førti.Hunvarlikevelnoemersjarmerendeennjeghaddeventet.Hunvarganskehøy,spedlemmet,ogdetlangemørke håretgavhenneetsigøyneraktigpreg.Guttenvedsidenav hennevaritykkestelaget,ogakkuratnåsåhanmorsktpå morensin.

«Nå?»saSophieogsåsmilendepåmeg.«SkalDeikkesette Dem?»

«Joda,joda,»sajegdadetslomegatjeghaddeståttderog setttvilrådigpådem.«HvisdaikkeDeharnoeimotdet.»Jeg smiltebredttilgutten,menhansåbaremisbilligendepåmeg. «Selvsagtharviingentingimotdet.Harvivel,Boris?Boris, nåmåduhilsepåherrRyder,da.»

«Morn,Boris,»sajegogsattemeg.

Guttensålikemisbilligendepåmeg.Såsahantilmoren:

«Hvorforsaduathankunnesettesegher?Jegskullejoforklarenoefordeg.»

«DetteerherrRyder,Boris,»saSophie.«Hanerenekstra godvenn.Deterklarthankansitteherhososshvishanvil.»

«Menjegsattjoogforklartehvordan«Voyager»fløy.Jeg vissteatduikkehørteetter.Duskullelæredegåfølgebedre med.»

«Jegbeklager,Boris,»saSophieogveksletetfortsmilmed meg.«Jeggjordevirkeligsågodtjegkunne,menalldenne fysikkenliggerforhøytformeg.Mennåsynsjegduskulle hilsepentpåherrRyder.»

Borissåpåmegetøyeblikkogsasurmulende:«Morn.»Så vendtehanblikketbortframeg.

«Ikkelamegværenoenkildetilsplid,»sajeg.«Barefortsett medforklaringendin,Boris.Jegerfaktiskganskespentpåå høreomdetflyetselv.»

«Detervelikkenoefly,»saBoristrett.«Deteretfartøysom gårgjennomstjernesystemene.Menduvilleikkeforstådetnoe bedreennmor.»

«Ikkedet?Hvordankanduviteatjegikkevilleforstådet? Foraltduvet,erjegsværtvitenskapeliganlagt.Duskulleikke væresåraskmedådømmefolk,Boris.»

Hansukkettungtogsattheletidenmedblikketvendtbort.

«Duernokakkuratsommor,»sahan.«Dukanikkekonsentreredeg.»

«Nåmådugidegda,Boris,»saSophie.«Jegsynsduskulle værelittmerimøtekommende.HerrRydererenekstragod venn.»

«Ikkebaredet,»sajeg,«jegerenvennavdinbestefar.»

ForførstegangbetraktetBorismeginteressert. «Joda,»sajeg.«Vierblittgodvenner,dinbestefarogjeg. Jegborpåhotellethans.»

Borisfortsatteåsegranskendepåmeg. «Boris,»saSophie,«nåsynsjegduskullehilsepentpåherr Ryder.Duharennåikkevisthamhvorveloppdragenduer.Du vildavelikkeathanskalgåherfraogtroatduerenuskikkeligungmann?»

Borisfortsatteåsepåmegenstundtil.Sålothansegplut-

seligfallefremoverbordetogborethodetnediarmene.Samtidigbegyntehanådinglemedføtteneunderbordet,forjeg hørteatskoenehanssloskramlendemotbordbenetavmetall.

«Beklager,»saSophie.«Hanersåhumørsykidag.»

«DetvarfaktisknoejegskullehasnakketmedDemom,» sajegstillferdigtilhenne.«Men,eh…»JegkastetetmegetsigendeblikkpåBoris.Sophieskottetpåmeg,såsnuddehunseg motdenlilleguttenogsa:

«Boris,jegmåsnakkelittmedherrRyder.Kanikkedugå ogkikkepåsvanenesålenge?Bareenlitenstund.»

Borisblesittendemedhodetpåarmenesomomhansov,selv omføttenefortsatteådunkerytmisk.Sophieristethamvarsomtiskulderen.

«Nåmåduhøre,da,»sahun.«Deterensvartsvaneder også.Gåogstilldegbortevedrekkverket,derhvordenonneneer.Derkandusikkertseden.Dukankommetilbakeom etparminutterogfortelleosshvaduharsett.»

Borisreagerteikkepåfleresekunder.Såsattehansegopp, kommedendaettrettsukkogsklednedfrastolen.Avgrunnerhanbestmåttekjenneselv,opptrådtehansomomhanvar døddrukkenogravetavsted.

Medengangguttenvarpasselangtborte,snuddejegmeg motSophieigjen.Såføltejegmegplutseligusikkerpåhvordan jegskullebegynneogsattderognølteetøyeblikk.Sophiebare smilteoggrepordetførst:

«Jeghargodenyheter.AtherrMayerharringtomethus. Detharikkeværtfrembudttilsalgføridag.Detlydersvært lovende.Jeghartenktpådetiheledag.Noesiermegatdette kanværedetrette,nettoppdetviharværtpåutkikketterhele tiden.Jegsajegskulledraditutimorgentidligogsenærmere pådet.Detlyderheltfullkomment.Enhalvtimesgangefra landsbyen,heltforsegselvpåenlitenhøyde,treetasjer.Herr

Mayersieratutsiktentilskogenerdenfinestehanhaddesett påmangeår.Jegskjønneratduertraveltopptatt,menhvis detskullevisesegatdetersåbrasomdetlyder,ringerjeg,så kunnedukanskjekommeditut.Borisogså.Kanskjeerdetdet viharværtpåjaktetter.Jegvetdethartattlangtid,menkanskjeharjegendeligfunnetdet.»

«Javisst.Bra.»

«Jegtarførstebussditutimorgentidlig.Vimåhandleraskt. Detkommerikketilåblipåmarkedetlenge.»

Hunbegynteågimegfleredetaljeromhuset.Jegforholdt megtaus,menbaredelvisfordijegvarusikkerpåhvordanjeg burdereagere.Sakenvarnemligdenatmensvihaddesittet dersammen,haddeansiktettilSophieforekommetmegmerog merkjent,ognåsyntesjegtilogmedatjegkunnehuskediskusjoneromkjøpavnettoppetslikthusiskogen.Imenshadde jegkanskjefåttetrådviltuttrykkiansiktet,forhunavbrøtdet hunvariferdmedåsioglatilietannet,merprøvendetonefall.

«Jegerleifordetderidensistetelefonsamtalen.Jeghåper ikkedugårogersurfordetfremdeles.»

«Sur,jeg?Neida.»

«Jegtenkerstadigpådet.Jegburdeikkehasagtnoeomdet. Jeghåperduikketokdegnæravdet.Detertrossaltikkeå venteatduskulleholdedeghjemmeakkuratnå.Forhvaer detforslagshjem?Medkjøkkenetsånnsomdeter!Ogjeghar somletsånnmedåfinneetstedtiloss.Menjegharstoreforhåpningertildethusetimorgen.»

Hunbegynteåsnakkeomhusetigjen.Menshungjorde det,anstrengtejegmegforåhuskenoeavdentelefonsamtalenhunnettopphaddesiktettil.Etterenstundfikkjegen vagerindringomatjeghaddelyttettildensammestemmen –ellerretteresagt,enhardere,sintereversjonavden–iden andreendenavtrådenforikkesåaltforlengesiden.Tilslutt syntesjegatjegogsåkunnehuskeetvisstutsagnjeghadde brølttilhenneinnirøret:«Duleveriensålitenverden!»Hun haddefortsattåkjekle,ogjeghaddegjentatthånlig:«Enså litenverden!Duleveriensålitenverden!»Detgremmetmeg atjegikkevaristandtilåkommepånoemeravdensamtalen.

Determuligatjeghaddebegyntåsestorøydpåhennei minebestrebelserpååfriskepåhukommelsen,forhunspurte ganskesjenert:«Synsdujegharlagtpåmeg?» «Neida,neida.»Jegsnuddemegleendebort.«Dutardeg aldelespraktfulltut.»

Detslomegatjegennåikkehaddesagtetordomfaren, ogjegprøvdeigjenåtenkeuthvordanjegbestskullebringe emnetpåbane.Menidetsammevardetnoesomskumpet bortistolenminbakfra,ogdetgikkoppformegatBorisvar tilbake.

Denlilleguttenløpfaktiskrundtiringlikevedbordetog sparketengammelpappeskesomomdenvarenfotball.Da hanskjønteatjegfulgtemedihvahangjorde,sparkethanden hardtmellombenapåstolenmin.

«Nummerni!»roptehanogløftetbeggearmeneiværet.«Et praktfulltmålavnummerni!»

«Boris,»sajeg,«skulleduikketaogkastedeneskenisøppeldunken?»

«Skalviikkegåsnart,da?»spurtehanogsåpåmeg.«Ellers kommerviforsent.Detblirsnartmørkt.»

Jegkastetetblikkforbiguttenogoppdagetatsolenfaktisk variferdmedågånedovertorget,ogatmangeavbordene varblittledige.

«Unnskyldmeg,Boris,menhvavardetduhaddetenktå gjøre?»

«Fortdeg!»Denlilleguttennappetmegiarmen.«Ellers kommervialdridit!»

«HvorerdetBorisvilhen?»sajegroligtilmoren.

«Tilparkenmedhuskene,vel.»Sophiesukketogreiste seg.

«Hanvilvisedeghvorflinkhanerblitt.»

Jegsåingenannenrådennatjegogsåfikkreisemeg,ogi nesteøyeblikkvarvialletrepåveiovertorget.

«Jaha,»sajegtilBorisidethanbegynteågåvedsidenav meg,«deteraltsånoeduvilvisemeg.»

«Sistvivarder,»sahanogtokmegiarmen,«vardetengutt der,oghanvarmyestørreennjegogsåkunnehanikkeengang taentorpedo!Morsahanvarminsttoåreldreennjeg.Jeg vistehamfemgangerhvordandetvar,menhanvarforredd. Hanfortsattebaremedågåheltopp,ogdafårhandetjoikke til!»

«Sierdudet?Ogdueraltsåikkereddforågjøredet.Denne torpedoen.»

«Klartjegikkeerredd.Deterlett!Detersålettsombare det!»

«Detvarfint.»

«Hanvarforredd!Noesårart!»

Vigikkbortfratorgetoggjennomnoensmåbrolagtegater. DetvirketsomomBoriskunneveiengodt,ogofteløphan noenskrittiforveien,utålmodigsomhanvar.Etterenstund komhanopppåsidenavmegigjenogspurte:

«Kjennerdubestefar?»

«Ja,harjegjosagt.Viergodevenner.»

«Bestefarerveldigsterk.Hanerenavdesterkesteibyen.» «Erhandet?»

«Hanerflinktilåslåss.Hanharværtsoldatengang.Han ergammel,menennåerhanflinkeretilåslåssenndefleste. Bølleteungdommertenkerikkealltidoverdet,ogdafårdeseg enoverraskelse.»Borisgjordeetbråttutfall,utenåsaktnepå farten.

«Førdevetordetavdet,harbestefarlagtdemibakken.»

«Sierdudet?Detvarinteressant,Boris.»

Vigikkviderelangsdesmåbrolagtegatene,ogidetsamme komjegpånoemeravdenheftigediskusjonenjeghaddehatt medSophie.Denhaddefunnetstedforenukestidsiden,og jeghaddeværtpåethotellrometstedoghørtdenhøyestemmenhennesidenandreendenavtråden:

«Hvorlengekandeforlangeatduskalholdepåsånn?Ingen avossersåungemer!Duhargjortdittnå!Lanoenandre overtaaltsammennå!»

«Hørnåher,»haddejegsagt,oggreidåholdestemmen rolig,«sakenerjodenatfolktrengermeg.Jegkommertilet sted,ogsomoftestoppdagerjegfrykteligeproblemer.Dyptliggende,tilsynelatendeuoverkommeligeproblemer,ogfolker såtakknemligeforatjegerkommet.»

«Menhvorlengekandufortsetteågjøredetteforfolk?Og foross,altsåformegogdegogBoris,rennertidenbort.Førdu fårsukkfordeg,vilBorisværevoksen.Ingenkanforlangeat duskalholdedetgåendesånn.Ogalledissemenneskenemåtte dakunnefinneutavproblemenesineselv?Dethaddedebare hattgodtav!»

«Duharingenanelse!»haddejegskuttinn,ognåvarjeg blittergerlig.«Duanerikkehvadusnakkerom!Noenavde stedenejegkommertil,skjønnerikkefolknoenverdensting. Deharikkedetringestebegrepommodernemusikk,oghvis mandabareoverlaterdemtilsegselv,erdetopplagtatdebare villeviklesegmerogmerinniflokenesine.Detrengermeg, detmådudafatte?Detrengermegderute!Duanerikkehva dusier!»Ogdetvardajeghaddebrølttilhenne:«Ensåliten verden!Duleveriensålitenverden!»

Vivarkommettilenlitenlekeplassmedstakittrundt.Det vartomtforfolkder,ogjegsyntesdetvarnoemelankolskved stedet.MenBorisførteossentusiastiskgjennomdenlilleporten.

«Se,detteerlett!»sahanoglapåsprangmotklatrestativet. EnstundstodSophieogjegidetsvinnendedagslysetogså skikkelsensomklatrethøyereoghøyere.Såsahunstillferdig: «Detersnodig,mendajeghørtepådenneherrMayer,og hvordanhanbeskrevdagligstuenihuset,dukketdebildene stadigoppihodetmitt,fraleilighetenviboddeidajegvar liten.Heletidenmenshansnakket,såjegdebildeneformeg. Dengamledagligstuenvår.Ogmammaogpappa,sånnsomde varda.Detkanjoumuligværenoeidenstil,ogdetventerjeg igrunnenikkeheller.Nårjegkommerditimorgen,viserdet segsikkertatdeterheltannerledes.Mendetgjordemegforhåpningsfull.Detvarliksometslagsvarsel.»Hunloenkort latter,såstreifethunskulderenminmedhånden.«Duserså dysterut.»

«Å?Beklager.Deteralldennereisingen.Jegervelbaresliten.»

Borisvarkommettiltoppsiklatrestativet,menlysetvarblitt såmattathanikkevarstortmerennensilhuettmothimmelen.Hansatteietrop,såtokhantakidetøverstetrinnetog slokollbøtterundtdet.

«Hanersåkryavathankandet,»saSophie.Såroptehun: «Boris,deterformørktnå.Komnedmeddeg.»

«Deterlett.Deterlettereimørket.»

«Komnednå.»

«Deteralldennereisingen,»sajeg.«Hotellværelseetter

hotellværelse.Aldrisenoenmankjenner.Deterfryktelig anstrengende.Nåogså,heribyen,erpressetpåmegsåstort. Folkher.Detertydeligatdeventersegmyeavmeg.Hvajeg vilhasagt,tydeligvisså…»

«Du,»saSophiemildtoglaenhåndpåarmenmin,«skulle viikkeglemmealtdetdernå?Vifårgodtidtilådrøftedet siden.Viertretteallesammen.Blimedossoppileiligheten. Deterbarenoenminuttersgangeherfra,rettforbikapelletfra middelalderen.Vikunnetrengeenbedreaftensnoenhverav oss,ogensjansetilåslappelittav.»

Hunhaddesagtdetsåblidt,ogmedmunnensånærøret mittatjegkjentepustenhennes.Tretthetenfraistedkomover megigjen,ogtankenpååfåsittetilbakelentidenvarmeleilighetenhennes–kanskjeslengesegnedpågulvteppetsammen medBorismensSophiestelteistandetmåltidtiloss–virket plutseligsåforlokkende.Såtildegraderatjegetøyeblikkmå halukketøyneneogståttdermedetdrømmendesmil.Jegble iallfallrykketoppavdrømmerienevedatBoriskomtilbake.

«Deterlettågjøredetimørket,»sahan.

JegsådaatBorisvirketkaldogganskeopprevet.Allvirkelystenvarsomblåstbort,ogdetslomegatheledenneoppvisningenhaddetappethamforkrefter.

«Någårvitilbaketilleilighetenallesammen,»sajeg.«Så fårviossnoegodtåspiseder.»

«Komigjen,»saSophieogbegynteågå.«Deterblittsent.»

Detbegynteåduskregne,ognåsomsolenvargåttned,ble detogsåmyekjøligereiværet.Boristokhåndenminigjen,og vifulgteetterSophiebortfralekeparkenogutidenødslige bakgaten.

De utrøstelige av Kazuo Ishiguro

Deutrøstelige

Deutrøstelige

Oversattav

KariogKjellRisvik

TilLornaogNaomi