De som skåner oss

De som skåner oss

Jenna Blum

De som skåner oss Oversatt av Gry Wastvedt

Jenna Blum Originalens tittel: Those Who Save Us Oversatt av Gry Wastvedt Copyright © 2004 by Jenna Blum Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2009 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-60210-9 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Jennifer Jackman Omslagsfoto: (liten jente): Nina Leen/Getty Images (bakeri): Raymond Gehman/Corbis Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Denne boken tilegnes min mor, Francis Joerg Blum, som tok meg med til Tyskland og ga meg nøkkelen: Ich liebe dich, meine Mutti.

Og i kjærlig minne om min far, Robert P. Blum, som ville ha sagt Mazel Tov.

Jeg hadde frivillig sluttet meg til rekkene av det aktive SS, og jeg hadde blitt for glad i den svarte uniformen til å si den fra meg på denne måten.

RUDOLF HÖSS, KOMMANDANT I AUSCHWITZ

Prolog

Trudy og Anna, 1993 Det er mange i begravelsen; New Heidelburg Lutheran Church er proppfull av bønder og familiene deres, som har kommet for å ta farvel med en av sine egne. Siden alle plassene er opptatt, står det også folk langs veggene og ute i gangen. Mennene ser fremmede ut i mørke dresser, de pynter seg ikke slik for vanlige gudstjenester. Men kvinnene har på seg det de pleier å ha hver eneste søndag, uansett vær: skjørt og draktjakke, strømpebukser og pumps. Kåpene deres, som er store og liksom ikke passer inn, viser at de snart skal tilbake til hverdagen, og er eneste tegn på at de er klar over kulden.

Og det er kaldt. Desember i Minnesota er ingen god tid å begrave en av sine kjære på, tenker Trudy Swenson.

Faktisk er det helt umulig. Bakken er frossen en halvmeter ned, og faren hennes må holde til i en kjøleboks på likhuset til bakken har tint såpass at den kan ta imot ham. Trudy prøver å styre tankene bort fra hvordan faren hennes vil se ut etter å ha ligget på lager i flere måneder. Hun prøver å konsentrere seg om minnetalen isteden. Men hun lider nok av den oppmerksomhetsbristen som sørgende ofte gjør, for tankene ser ut til å leve sitt eget liv. De sirkler over henne i kirkeskipet og gir henne et luftig overblikk over kirken og alle som er i den: Trudy selv sitter med veldig rak rygg på forreste rad sammen med moren, Anna. Presten prater videre om en mann 9

som etter hans beskrivelse kunne være hvem som helst her. Den avdøde ser død ut i kisten; resten av byen sitter bak Trudy og stirrer på bakhodet hennes. Trudy føler seg veldig synlig, og selv om hun ikke vil være respektløs overfor faren, ber hun om at begravelsen snart må være over.

Så er den det, forsamlingen reiser seg opp og står forventningsfull. Det går opp for Trudy at de venter på at hun og Anna skal gå først ut av kirken, slik skikken er.

Hun stanser for å mumle et siste farvel til Jack, så griper hun Anna i albuen for å hjelpe henne opp fra kirkebenken. Anna lar Trudy geleide henne forbi rekkene av ubevegelige ansikter, men så fort de er kommet utenfor, folder hun armene og fortsetter alene. De to kvinnene tar små, forsiktige skritt over isen til Trudys bil.

Trudy starter bilen og blir sittende og skjelve mens hun venter på at motoren skal bli varm. Det kommer ikke til å bli behagelig inni Civicen før de har kommet dit de skal, til hovedbygningen på gården nesten ti mil lenger nord.

Den iskalde luften kjennes som glassplinter i lungene. Det får Trudy til å skjelve så voldsomt at det kjennes som om hun skal brekke noen bein.

Nå ja, jeg synes det var en fin begravelse, sier hun til Anna.

Anna kikker ut på horisonten gjennom vinduet på passasjersiden. Den lutherske kirken er bygd på den høyeste åsen i New Heidelburg, for å være så nærme Gud som mulig. Fra dette utkikkspunktet om sommeren ser landsbygda nedenfor ut som et drømmeaktig sjakkbrett som man kan ta løpefart og strekke ut armene og fly over. Nå ser det trist og helt hvitt ut.

Trudy forsøker igjen.

Kort og enkel, sier hun. Pappa ville ha likt den, tror du ikke?

Sakte vender Anna det bleke blikket mot frontruten og ser på datteren, og hun stirrer på Trudy som om hun ikke vet hvem Trudy er.

10

Vi må komme oss hjem, svarer hun. Jeg må sette fram maten. Alle folkene kommer snart.

Det er sant; rundt dem klatrer alle New Heidelburgerne inn i lastebilene og minibussene sine. Etter en kort og respektfull pause for å la familien stelle seg før de skal vises fram, kommer hele byen til å ramle inn i huset med gryteretter og kondolanser. Trudy setter bilen i gir og akselererer ut av parkeringsplassen; hun legger merke til at det rykker i hendene og føttene til Anna, bare litt, ved den uvante farten. Selv om Anna i nesten femti år har levd i dette grisgrendte strøket der folk ikke synes det er noe merkelig ved å kjøre i en halvtime for å handle mat, har hun aldri lært å kjøre. Hun snur seg mot vinduet igjen for å se på jordene som farer forbi.

Trudy flyttet fra New Heidelburg til Tvillingbyene rett etter at hun var ferdig med high school, så for henne er dette landskapet en studie i monotoni, like fargeløst og uvennlig som de sibirske steppene. Snø og søle, grå himmel, rad på rad med piggtrådgjerder langs tofeltsveien. Siloer og trailere. Selv ikke kuene er å se noe sted. Det er fremdeles tidlig, klokken er ikke tre ennå, men kvelden kommer tidlig til denne delen av landet: det vil være helt mørkt om en time. Denne kunnskapen, sammen med kunnskapen om hvordan hun skal tilbringe denne timen, får Trudy til å lengte etter sitt eget kjøkken, sitt eget arbeidsværelse, etter klasserommet der hun underviser uinteresserte studenter, hvor som helst, bare ikke her. Plutselig bestemmer hun seg for at hun vil dra tilbake til Minneapolis tidligere enn planlagt, kanskje i morgen tidlig. For en av de tingene som Trudy har oppdaget om døden, er at i dens kjølvann må livet gå videre som vanlig; det kan virke hjerteløst og galt, men nå som sorgritualene er gjennomført, er den eneste oppgaven Trudy har igjen, å forsøke å forstå hvor enormt stor denne plutselige forandringen er. Og det kan hun like gjerne gjøre hjemme hos seg selv som i stillhet med Anna.

Men først må hun lide seg gjennom mottakelsen, så 11

Trudy svinger inn i oppkjørselen til gården. Da de kjører mellom furutrærne som er plantet for å skjerme mot vinden, stikker små fingre av sol gjennom skydekket og forvandler skovlene ute på jordene til glitrende vidder og framhever uthusene på en måte som Trudy synes er skammelig dramatisk og opphøyet. Hun parkerer og hjelper Anna ut av bilen, men blir gående rundt ute på gårdsplassen lenge etter at Anna har gått inn. Etter sigende er det her han fikk det fatale hjerteinfarktet; liksynsmannen har forsikret Trudy om at Jack var død før han traff bakken.

Likevel kan ikke Trudy la være å undre: Stanset Jack, forvirret over smerten som jog gjennom den venstre armen, brystet? Rakk han å forstå hva som skjedde? Trudy håper ikke det; det ville være lettere for henne å vite det sikkert, men Anna, det eneste vitnet, sier som vanlig ingenting.

Trudy kikker enda et minutt på den nedtrampede snøen og prøver å se under den, til stien som Jack gikk så mange ganger mellom låven til verandaen at støvlene hans lagde en fure i gresset. Men hun kan ikke se noe, og solen blekner bak en sløret grå stær av en sky, og endelig sukker Trudy og går opp trappen og inn i morens hus.

For huset har egentlig alltid vært Annas. Jack og Trudy kunne like gjerne vært leieboere, hvis rotete, men nødvendige nærvær Anna tålmodig har funnet seg i. Det er tross alt Anna som har skurt gulvene, vasket gardinene, pusset vinduene med eddik og avispapir, støvsugd oppå dørkarmer med et spesialmunnstykke. Det er Anna som har kjempet mot bondekonas fiender: jord og ekskrementer, dyrefôr og blod. Dette er til syvende og sist et tapt slag, siden det er selvinnlysende for livet på landsbygda at alt som er ute, kommer inn. Men Anna har slitt og nektet å gi opp, og hun har klart å opprettholde en viss grad av tysk renslighet her ute.

Etter å ha hengt opp kåpen sin går Trudy ut til moren i kjøkkenet. De to kvinnene jobber i taushet og travel konsentrasjon, de bærer maten Anna har lagd i løpet av de siste førtiåtte timene, ut i spisestuen. Dette er et mørkt, 12

huleaktig rom som Anna er veldig stolt av, med mørkt brystpanel og tapet med iriser på. Det er så høyt under taket at det virker som om det flyter i halvmørket. Speilet over buffeen glitrer melkeaktig, de tunge gardinene stenger ute det lille som finnes av naturlig lys. Trudy husker ikke sist hun var inne i dette rommet. Skyvedørene stenger det av fra resten av huset og beskytter de høyt skattede eikemøblene fra hakk og forakt som følger med daglig bruk. Det blir utelukkende brukt når de har gjester, og det betyr at i de siste årene har det ikke blitt brukt i det hele tatt.

Men det passer perfekt for akkurat denne anledningen, som er ytterst formell, og med dette i tankene har Anna hatt mye å gjøre her inne. Teppet har striper etter å ha blitt grundig børstet. Skjenken og bordene er glatte av sitronolje. Snart blir de glitrende flatene borte under varmeplater og ildfaste former som ikke inneholder Sauerbraten eller Kartoffeln fra Annas hjemland, men oppskrifter hun har lært seg å lage: sterk nudelgryte, ambrosia fylt med luftige topper av krem fra boks, geléring med frukt. En øvelse i overflod, siden naboene vil ankomme hvert øyeblikk, og de vil ha med seg mer av det samme. Men skikk og bruk krever at Anna skal ha noe til dem uansett.

Trudy setter en flettekurv med rundstykker på bordet og snur seg mot moren.

Har du lagd kaffe? spør hun, det første hun sier til Anna etter at hun kom inn.

Anna vinker bare distrahert med den ene hånden.

Jeg skal gjøre det, sier hun. Du kan sjekke at jeg ikke har glemt noe.

Jawohl, tenker Trudy.

Hun går fra stuen til kjøkkenet og tilbake igjen i en velkjent sirkel, akkurat som hun gjorde da hun var liten, da hun fulgte etter Anna og stilte spørsmål som Anna ikke svarte på. Selvfølgelig er alt i den skjønneste orden.

Ovenpå, mens hun sjekker at det er hengt opp rene håndklær på badet, legger Trudy merke til at barbersakene til 13

Jack er borte; der hvor de sto, står nå Annas parfymeflasker; alle står på rad, akkurat en centimeter fra kanten på glasshyllen. Så kikker Trudy inn i foreldrenes soverom: Sengen er pent oppredd, men gulvet er dekket av merkede søppelsekker. Jacks klær, de skal gis til kirken. Trudy rynker pannen og gnir seg på armene. Hun går tilbake til stuen, tar kåpen sin fra skapet og rømmer ut på verandaen, der hun står sammensunket og skjelver.

Hun myser mot veien. En tung, blå skumring har lagt seg over landet, presset himmelen ned på bakken. Det burde snart komme noen frontlys i dyster prosesjon til syne i oppkjørselen, under de svarte greinene til furutrærne på begge sider. Men det kommer ingen, den eneste lyden er vinden som hviner over jordene.

Trudy venter til det er for mørkt til å se noe. Så går hun inn igjen og skrur på lamper etter hvert som hun går. Hun finner Anna, som fremdeles er i spisestuen, der hun sitter ved bordenden. Det er så vidt Anna kan skimte omrisset av henne i mørket, hun er bare enda en svart form, akkurat som møblene.

Trudy fomler etter bryteren på veggen, og de frostede skjermene i lysekronen gir fra seg et gustent lys. En av pærene har gått.

Jeg tror ikke det kommer noen, sier hun til Anna.

Det virker ikke som om Anna hører henne. Hun fikler med en kuvertbrikke, grer frynsene til rette linjer. Hun ser sliten ut, tenker Trudy. Hun er litt blekere enn vanlig kanskje. Men tapet av ektemannen vil ikke sette synlige spor i henne. Annas skjønnhet er sunket inn til beinet. Selv om dette ikke er Annas feil, synes Trudy nesten det er en personlig fornærmelse at moren er så fattet og strålende, selv nå, som hun er syttitre og enke i svart.

Trudy skal til å si noe mer – hun aner ikke om det vil bli Jeg beklager eller Hva hadde du ventet deg? – men Anna kommer henne i forkjøpet ved å nikke og reise seg. Uten så mye som et blikk på Trudy eller den urørte maten går hun gjennom de doble dørene. Trudy hører ingenting på 14

det minuttet som Anna bruker på å gå over teppet i stuen, så hører hun klapringen av hælene hennes i trappen og i gangen ovenpå. Etter dette hører hun at det knirker i fjærene da Anna setter seg på sengen som hun har delt med Jack i fire årtier. Så ny stillhet.

Trudy blir der hun er en stund mens hun lytter. Da hun ikke kan høre flere lyder, går hun ut på kjøkkenet og skjenker seg litt kaffe, som Anna har helt over på en kjempestor termokanne. Trudy står ved vasken; hun drikker ikke, men lar koppen varme fingrene, som er helt stive fra da hun var ute. Hun kikker gjennom vinduet i retning av der hvor hun vet New Heidelburg ligger, men hun kan ikke engang se skimmer av lys på horisonten derfra.

Trudy tar en slurk av kaffen. Hvorfor skulle hun være overrasket? spør hun seg selv. Når sant skal sies, er hun ikke det. Alle naboene har allerede vist Jack den siste ære i kirken. Og nå som han er borte, har de ikke lenger noen grunn til å være hyggelig mot enken eller datteren hennes.

Akkurat som de har ønsket å gjøre i mange år, helt siden Jack brakte Anna til dette landet, har New Heidelburgerne toet sine hender av henne.

Anna og Max, Weimar, 1939–1940

1

Kvelden er som de fleste andre helt til hunden begynner å harke. Og selv etter det bryr ikke Anna seg med å snu seg fra Rouladen hun lager til middagen som hun og faren, Gerhard, skal dele, for hun synes ikke det er noe merkverdig ved daksens iherdige hosting og harking. Hunden, Spaetzle, spiser alltid ting han ikke burde; han river i stykker kyllingskrog og sluker brødskalker uten å tygge, og denne griskheten etterfølges alltid av harking og oppkast.

Anna synes han er et grusomt lite kryp, og har gjort det helt siden hun så ham første gangen fem år tidligere, på fjortenårsdagen; han var en presang fra faren rett etter at moren var død, som en slags kompensasjon. Det er muligens urettferdig å klandre Spaetzle for det, men han er også i kronisk dårlig humør, han glefser etter alle med de gule hoggtennene sine, bortsett fra Gerhard – han er egentlig farens kjæledyr. Og fryktelig fet, for Gerhard stikker alltid til ham en godbit til tross for at han roper til Anna: Ikke! Gi! Hunden! Mat! Ved bordet!

Nå ignorerer Anna Spaetzle og ønsker at hendene ikke holdt på å blande noe i bollen, for hun har lyst til å legge dem over ørene, men når harkingen ikke gir seg, ser hun litt engstelig på ham. Han gisper etter luft mellom rundene med rmmmp rmmp rmmp-lyder, og det skummer rundt den lange snuten. Anna går fra Rouladen, bøyer seg over ham og tvinger opp kjeften for å ta ut det som blokkerer for luftrøret, men fingrene, som allerede er glatte av kjøtt, finner ingenting i hundens sleipe hals. Det ser ut som han 19

har klart å svelge hva det nå var, men likevel vil ikke Anna overlate dette til tilfeldighetene. Hva om det han har spist, er giftig? Hva om hunden dør? Med et engstelig blikk i retning av farens arbeidsværelse hiver Anna på seg kåpen, triver med seg daksen og springer ut uten engang å ha tatt av det skitne forkleet.

Det er ikke tid til å ta med Spaetzle til legen hennes i sentrum av Weimar, så Anna bestemmer seg for å prøve en klinikk som ligger nærmere. Det er en som hun aldri har besøkt, men som hun har passert under sine daglige ærender i den litt mer shabby delen av byen. Hun springer hele den kvarte kilometeren og strever med å holde taket på hunden, som vrir seg irritert i armene hennes og er som en glatt tube av muskler. Under de flakkende gasslysene, over råtnende oktoberløv og fortauer med buler etter mange år med tele og tøvær: Endelig runder Anna et hjørne inn i en gate full av små, ustelte hus som fremdeles har kulehull etter forrige krig, og der er bronseplaketten med navnet på: HERR DOKTOR MAXIMILIAN STERN. Anna skyver opp døren med hoften og springer forbi skranken til mottakelsesrommet.

Hun finner Herr Doktor i ferd med å presse et stetoskop mot brystet til en kvinne mens fettet velter seg som spekk ut av musselinbehå-en. Pasienten får øye på Anna før legen: Hun peker og skriker høyt og kort. Herr Doktor skvetter og retter seg overrasket opp, og kvinnen holder seg for brystet og stønner.

Sett deg på venteværelset, hvem du nå enn er, bjeffer Herr Doktor Stern. Jeg kommer snart.

Vær så snill, gisper Anna. Hunden til faren min – han har spist noe giftig, jeg tror han holder på å dø – Herr Doktor snur seg og hever et øyenbryn.

De kan kle på Dem, Frau Rosenberg, sier han til pasienten. De har en veldig mild bronkitt, ikke noe å bekymre seg for. Jeg skal skrive ut den sedvanlige resepten. Nå, om De unnskylder meg, må jeg ta meg av dette stakkars dyret.

20

Nei nå! sier damen og drar i bluselinningen. Nei nå! Jeg har aldri sett på maken – å bli jaget på grunn av en hund.

Idet døren smelles igjen, kommer der Doktor fort bort til Anna og tar fra henne byrden, og hun innbiller seg at han deler et vagt konspiratorisk smil med henne over brillene. Hun senker hodet, og venter det andre, overraskede, beundrende blikket som hun alltid får fra menn. Men isteden hører hun at han går bort fra henne, og da hun kikker opp igjen, har han ryggen til henne, der han står bøyd over daksen på bordet.

Vel, hva har vi her? mumler han.

Anna følger engstelig med da han stikker hånden inn i munnen på hunden, snur seg og gjør klar en sprøyte. Hun synes det er noe betryggende i de kyndige hendene, muskelspillet under skjorten. Han er en høy og slank kar, nesten mager. Det er også noe merkelig kjent ved ham, selv om Anna er sikker på at hun aldri har vært her før.

Selv om jeg er svært takknemlig for at De reddet meg fra Frau Rosenberg, må jeg påpeke at dette er et svært uortodokst besøk, Fräulein, sier der Doktor mens han arbeider.

Tror De kanskje at jeg er veterinær? Eller trodde De at en jødisk lege ville være takknemlig for alle pasienter, til og med en hund?

Jødisk? Anna blunker mot der Doktors blonde hår, som selv om det er slett, står opp i virvler og pigger. Først nå husker hun at det var malt en davidsstjerne på døren til klinikken. Selvfølgelig har hun visst at dette var det jødiske kvarteret, men hun tenkte ikke over det i panikken.

Nei, nei, protesterer Anna. Selvfølgelig ikke. Jeg brakte ham hit fordi dette var nærmest – Det går opp for henne hvordan dette kan oppfattes, og hun krymper seg.

Unnskyld, sier hun, jeg mente ikke å fornærme Dem. Der Doktor smiler til henne over skulderen.

Nei, det er jeg som skal be om unnskyldning, sier han.

Jeg mente det som en spøk, men det var en dårlig spøk.

Jeg er faktisk takknemlig for alle pasienter nå for tiden, 21

enten de er jøder som jeg, eller en daks. De er arisk, ja, Fräulein? De vet at De har brutt loven bare ved å komme hit?

Anna nikker, selv om dette også er noe hun ikke har tenkt over. Der Doktor konsentrerer seg om hunden igjen.

Snart ferdig, snart ferdig, mumler han. Ah, her har vi synderen.

Han holder opp noe for at Anna skal se: en del av et av bindene hennes, sleip av spytt og flekket av blod.

Anna slår hendene for ansiktet, hun er fryktelig flau. Å, kjære Gud i himmelen, sier hun. Den forbaskede hunden!

Herr Doktor Stern ler og kaster bindet i søppelkassen.

Det kunne vært verre, sier han.

Jeg kan ikke helt se – Han kunne ha spist noe som virkelig var giftig. Sjokolade, for eksempel.

Er sjokolade giftig?

For hunder så, Fräulein.

Det visste jeg ikke.

Vel, nå vet De det.

Anna vifter de hete kinnene.

Jeg tror kanskje jeg ville ha foretrukket det, sier hun, omstendighetene tatt i betraktning.

Der Doktor ler, et kort bjeff, og går til vasken for å vaske hendene.

De må ikke være flau, Fräulein, sier han. Nihil humanum mihi alienum est – intet menneskelig er meg fremmed.

Eller hundelig, for den del. Men De burde være mer forsiktig med hva De fôrer den lille fyren med – til måltidene, altså. Han er altfor fet.

Det er fars skyld, sier Anna. Han gir ham stadig godbiter fra bordet.

Nå kikker der Doktor på henne igjen, lenger denne gangen.

Faren Deres – det er Herr Brandt, ikke sant?

Det stemmer.

22

Ah, sier der Doktor og løfter Spaetzle ned fra undersøkelsesbordet. Han legger hunden til rette i Annas armer.

Daksens øyne er blasse, når han er så slapp, virker det som han veier like mye som en brostein.

Han fikk en mild bedøvelse, forklarer der Doktor, og muskelavslappende. Slik at jeg kunne få ut … Uansett, han vil snart være like umulig igjen hvis De holder ham unna godterier og andre, skal vi si, uspiselige ting?

Han drar ned brillene og smiler til Anna, som står og smiler tilbake lenger enn hun burde. Så tar hun seg i det og flytter keitet på hunden for å ta fram pungen fra kåpelommen.

Hvor mye skylder jeg? spør hun.

Der Doktor vifter med hånden.

Ingenting, sier han. Det er det minste jeg kan gjøre, min forrige samhandling med familien tatt i betraktning.

Han snur seg bort, og Anna tenker: Selvfølgelig. Nå vet hun hvor hun har sett ham før. Han behandlet moren på hennes siste dager; han var den eneste legen i Weimar som ville komme hjem til dem. Anna husker at Herr Doktor Stern skyndte seg forbi henne i gangen ovenpå så medisinflaskene klirret i vesken hans: og da han oppdaget den ulykkelige Anna i hjørnet, stanset han, dikket henne under haken og sa, Det kommer til å gå helt fint, vesla. Hun husker også at Gerhards første reaksjon på konas død var å skrike: Det er hans skyld at hun ikke ble frisk. Hva ellers kan man forvente av en jøde? Jeg skulle aldri latt ham røre henne.

De hadde skjegg, sier Anna nå, et rødt skjegg.

Der Doktor drar en hånd over kjaken så det rasper. Å ja, jeg hadde det, sier han. Barberte det vekk i fjor i et forsøk på å se yngre ut. Både forfengelig og fånyttes.

Anna smiler igjen. Hvor gammel er han? Ikke eldre enn midt i trettiårene, det er hun sikker på. Han har ingen giftering.

Han åpner døren for henne med en høflig, litt feiende bevegelse. Anna står fremdeles borte ved medisinskapet og 23

undrer om det er noe mer hun kan spørre ham om; hun lurer på om det går an å late som hun er interessert i krukkene med medisiner og tungespatler eller i skjelettet som står i det ene hjørnet av rommet, det har en fedora på hodet. Men der Doktor begynner å se utålmodig ut nå, så Anna sukker lett og holder fastere om hunden.

Tusen hjertelig takk, Herr Doktor, mumler hun idet hun stryker forbi ham og legger merke til at hun under lukten av desinfiseringsmiddel kan kjenne duften av krydret såpe på huden hans.

Bare hyggelig, Fräulein.

Der Doktor presterer et fraværende lite halvsmil og roper ut i venterommet: Maizel!

En liten gutt med lange korketrekkere som dingler foran ørene, kommer småløpende mot Anna, han har armen i fatle. Etter ham kommer en eldre, jødisk herre i en slitt svart frakk. Korketrekkerne deres får Anna til å tenke på høvelspon. Hun presser seg mot veggen for å la dem passere.

Da hun kommer ut i den kjølige kvelden, kaster Anna et lengselsfullt blikk tilbake på klinikken. Så, med ubehag, kommer hun til å tenke på faren. Det er sent, og Gerhard kommer til å bli rasende over at middagen er forsinket – han forlanger at middagen skal serveres med militær presisjon. På en plutselig impuls snur Anna og skynder seg mot bakeriet noen gater lenger borte. En Sachertorte, Gerhards favorittdessert, vil kunne forklare hvorfor hun har vært ute på denne tiden – hun har nemlig ikke tenkt å fortelle ham om problemene med hunden – og vil kanskje fungere som en bestikkelse på humøret.

Akkurat som alt annet i dette bedrøvelige strøket er bakeriet ikke noe å se til. Det har ikke engang et navn. Anna lurer på hvorfor eieren, Frau Staudt, ikke har flyttet ut av det jødiske kvarteret siden hun er arisk, som Anna selv er.

Men det spiller ingen rolle, uansett hvor slitt butikken er, så er bakervarene de beste Weimar har å tilby. Anna kommer akkurat idet bakeren er i ferd med å snu skiltet fra 24

Åpen til Lukket. Anna banker på vinduet og ser fortvilet ut, og Frau Staudt, hvis omfangsrike livvidde er bundet stramt opp som en kalkun inni forkleet, slår ut med hendene.

Hun låser opp døren og mumler med sin vepseaktige lille stemme, Og hva er det du vil nå? En Linzertorte? Månen?

En Sachertorte? sier Anna og prøver seg med sitt mest vinnende smil.

En Sachertorte! Sachertorte vil prinsessen ha … Du har vel ikke de rette rasjoneringskupongene heller, går jeg ut fra?

Vel …

Tenkte meg det.

Men bakeren er både enke og barnløs, og det er lenge siden hun fikk moderlige følelser for den morløse Anna, og hun har faktisk en dyrebar Sachertorte på bakrommet, og Anna klarer, ved å se akkurat passe ynkelig ut, å få halve på krita.

Da dette er ordnet, vandrer hun hjem så fort det går an med en kakeeske under den ene armen og en daks, som begynner å vri seg, i den andre. Og enda en gang har Anna flaks: Da hun sniker seg inn gjennom tjenerinngangen, hører hun et Wagner-kor fra farens arbeidsværelse. Gerhard er i ganske godt humør, altså. Kanskje han ikke har lagt merke til hva klokken er. Anna legger hunden i kurven hans og rynker pannen mot benken. Die Rouladen, som har ligget ute av isskapet hele denne tiden, er sikkert ødelagte. Anna må mikse sammen en Eintopf av gårdagens middag isteden.

Mens hun skynder seg å blande ingrediensene til gryteretten, kniper hun av små biter av kaken og spiser dem.

Den kalde kveldsluften har gjort henne sulten. Den har gjort underverker med Spaetzle også tydeligvis, for han har kviknet til like fort som der Doktor lovte. Han kommer stavrende fra kurven og går i veien for henne; han stirrer ivrig på Annas hånd, mens han følger smulene av Sacher25

torte fra hånd til munn. Da det ikke ser ut til at Anna har tenkt å gi ham noe, gir han seg til å bjeffe.

Stille, sier Anna.

Hun skjærer seg et lite kakestykke og spiser det sakte, mens hun nyter den bitre sveitsiske sjokoladen og søker gjennom hukommelsen etter flere detaljer om Herr Doktor Sterns hjemmebesøk for fem år siden. Hun husker at det røde skjegget fikk ham til å se ut som den nederlandske maleren van Gogh; selvportrettet hans hadde vært utstilt i Weimars Schlossmuseum. Selv nå som det er borte, er likheten slående, tenker Anna: det smale ansiktet, den triste, blå funklingen i øynene, de trøtte linjene rundt munnen, som ikke var uten humor. Artisten i sine siste, plagede dager.

Anna sukker. I tiden før das Reich ville hun ha kunnet besøke der Doktor med et eller annet oppdiktet problem.

Hun kunne til og med, hvis hun planla godt, ha møtt ham utenom arbeidet. Men nå? Anna har overhodet ingen unnskyldning for å besøke en jødisk lege, faktisk var det der Doktor selv som minnet henne på at det var forbudt. Ikke at Anna noen gang har brydd seg så mye om sånne ting.

Hun tar oppgitt en bit av kaken, og Spaetzle bjeffer igjen.

Ti stille, sier Anna åndsfraværende.

Så kikker hun ned på hunden. Oppmuntret av Annas tankefulle ansikt begynner han å vri seg og klynke. Anna smiler til ham og skjærer enda et lite stykke av kaken, men litt større denne gangen. Hun nøler et øyeblikk, sjokoladen smelter i hånden hennes. Så sier hun: Vær så god, gutt, og kaster den på gulvet.

2

Sjakk, sier der Doktor.

Anna skuler på sjakkbrettet og oppstillingen av medtatte brikker på de kremfargede og eikefargede rutene. Dette brettet og brikkene har tilhørt faren hans, og farens hans før der. En av de originale svarte bøndene er blitt borte og erstattet med en bit kull, og Annas dronning har mistet kronen. Hun sitter også fast i et hjørne.

Anna er ikke helt nybegynner i spillet; hun lærte det mest grunnleggende da hun var liten, på fanget til morfaren. Men Max har lært henne mer i løpet av de fire siste månedene og gjort henne bedre i stand til å forstå logikken som brikkene flyttes etter, det flotte geometriske nettverket. Han har også innviet henne i den rene gleden ved å lære igjen, en glede Anna ikke har følt siden hun studerte språk på gymnaset. Nå, som Anna legger seg for å sove om kvelden, ser hun sjakkbrettet innprentet i øyenlokkene, hun flytter brikkene i endeløse konstellasjoner.

Og hun blir stadig flinkere.

Men Max er så mye flinkere enn hun er! Hvert parti er fremdeles en ydmykelse. Det er også, som Anna skal erfare, hennes hemmelige kvelder her. Max er mye mer komplisert enn sjakkspillet de forenes over. Det stemmer at hver gang Anna uventet dukker opp på baktrappen, virker Max glad for å se henne, og han roper alltid ut: Anna, er det ikke festlig? Jeg hadde på følelsen at du kanskje ville komme. Og Anna har tatt ham i å se på henne med den sunne mannlige beundringen som hun er vant til.

27

Men Max begrenser komplimentene sine til kommentarer om klær, og sier noe om en ny kjole Anna har på seg, eller et silkeskjerf som får fram det blå i øynene hennes.

Han oppfører seg som en snill onkel. Det er til å bli gal av.

Nå ser han på henne over brillene; han er munter.

Gir du deg? spør han.

Ikke ennå, sier Anna.

Hun studerer brettet. Hånden hennes henger i luften over en av springerne. Så reiser hun seg og går bort til komfyren, som slipper ut dovne puff av gass.

Kan jeg lage litt mer te? spør hun og strekker seg etter boksen på øverste hylle. Bevegelsen får skjørtet til å gli minst sju centimeter over kneet. Det er et umoderne plagg, smale og trange skjørt har gått av moten for lenge siden, men det er også det korteste hun har.

Du er fremdeles sjakk, Anna, sier Max. Du prøver ikke å distrahere meg med det flotte skjørtet, vel?

Anna kikker bakover på ham.

Virker det?

Max ler.

Det minner meg om en vits min fars rabbiner alltid pleide å fortelle, sier han. Hvorfor besvarer en jøde alltid et spørsmål med et spørsmål?

Jeg vet ikke, sier Anna og gjør seg travel med teen. Hvorfor?

Hvorfor ikke?

Anna skjærer en grimase til Max og kikker seg rundt i kjøkkenet hans mens hun venter på at vannet skal koke.

Akkurat som de andre rommene bak klinikken er det lite, men ryddig; hver kopp henger på sin egen krok, krydderne står alfabetisk i skapet, gulvet er kostet. Det er til og med planter på et slags stigestativ mot den ene veggen, der de strekker seg mot en merkelig lampe som lyser kaldt lilla-hvitt. Men det er noen husmoroppgaver Max enten har neglisjert eller overhodet ikke har sett: De diamantformede glassene i vinduene med sprosser kunne trengt en 28

real omgang med avispapir og eddik, og hvis man strøk en finger langs vinduskarmen, ville den bli full av støv. Ting bare en kvinne ville legge merke til; dette er helt klart en ungkarsleilighet, tenker Anna, og hun smiler fornøyd ned i tekoppen med skår i.

Siden tekjelen nekter å plystre, fordi den holder seg til grunnsetningen om kjeler man står og ser på, vender Anna ryggen til komfyren og går bort til plantene.

Hva heter denne? spør hun og bøyer seg over et mørkegrønt blad.

Hun hører det skrape i stolen til Max da han går fra bordet og stiller seg bak henne.

Det der er Monstera deliciosa, sier han, den sveitsiske osteplanten. Å. Og jeg som trodde at osten kom fra melkeprodusentene. Og denne?

Max legger tilfeldig en hånd på Annas skulder idet de lener seg fram samtidig. Anna holder pusten og ser sidelengs på den, på de lange, smidige fingrene med negler som er klippet firkantet.

En aspargesbregne, sier Max. A. Densiflorus sprengerii.

Anna stirrer på det enslige bladet som strekker seg mot lyset, blindt og følsomt og skjelvende under angrepet fra deres blandete pust. Når Max tar bort hånden sin, innbiller hun seg at hun fremdeles kan kjenne varmen fra den, som om den har etterlatt seg et strålende avtrykk.

Han peker på enda et eksemplar med stripete blader.

Og denne, sier han og kikker på Anna over den hvite brilleinnfatningen, heter Zebrina pendula, også kjent som vandrende jøde. En gave fra en tidligere pasient som nå befinner seg i Canada, tror jeg. Passende navn, synes du ikke?

Anna trekker seg litt unna.

Jo, det er vel det, sier hun.

Hun setter seg på plassen sin ved sjakkbrettet igjen. Smiler Max idet han også setter seg? Brått flytter Anna tårnet sitt, helt uten å tenke over det.

29

Max skyver brillene opp i pannen som om han hadde et par ekstra øyne der.

Der klarte du det, sier han og sukker. Du har ødelagt planen min fullstendig, unge dame.

Anna smugtitter på ham mens han gransker brettet; han holder seg til hodet, og hånden er stukket inn i det bustete, lyse håret. Han setter en pekefinger på tårnet sitt.

Si meg en ting, sier han. Faren din. Er han medlem i die Partei?

Han har tendenser i den retningen, ja, sier Anna forsiktig.

Max gnir seg på haken.

Som jeg trodde, sier han. Jeg fikk inntrykk av at han var en som ville det. Han har – mange meninger, ja?

Du kan si det slik.

Mmm. Og si meg noe annet, kjære Anna. Det er noe jeg har lurt på. Har det vært vanskelig for deg å bo alene med ham i disse fem årene? Du virker så … alene.

Det er så stille i rommet at Anna kan høre at vannet bobler i kjelen. Til tross for at disse kveldssamtalene løper veldig lett, og Anna tenker gjennom dem hver kveld når hun ligger i den gamle sengen sin, er dette første gangen Max har spurt henne om noe personlig. Hun vil gjerne svare. Men svaret blir sittende fast i halsen.

Max stryker tårnet.

En forelders død, sier han til det, forandrer livet fullstendig, ikke sant? Da jeg var barn, hadde jeg ofte denne tanken om at Gud i himmelen: Alt er bra med verden – det er fra Robert Browning. En engelsk dikter. Men helt siden faren min døde i forrige krig, har jeg våknet hver eneste morgen og visst at jeg aldri mer vil føle den skråsikkerheten. Det er alltid noe som ikke stemmer helt, etter at man har mistet en far eller mor, ikke sant? Uansett hvor bra ting går, er det alltid noe som ikke stemmer helt …

Mens Max snakker, sitter Anna helt som lammet av at flere forhold går opp for henne samtidig: Det første er at etter at moren døde, er det ingen som noensinne har snak30

ket om det. I begynnelsen kom naboene med selvfølgeligheter og fat med mat, og de fikk velmenende invitasjoner fra fjerne slektninger om å tilbringe ferien hos dem, sommeren på landstedene deres. Men ingen har noensinne hatt mot, enkel medmenneskelig vennlighet, til å spørre henne hvordan hun har det etter å ha lidt et slik tap. Snakket åpent om det.

Og så korrekt han kommenterte at hun var alene: Hvordan kan han vite det? Anna ser over bordet på det smale ansiktet hans. Selv om hun er stille av natur og ofte har blitt utsatt for andres sjalusi fordi utseendet hennes får guttene til å stirre, har Anna hatt venninner, skolekamerater som hun gikk arm i arm med i friminuttene, bekjente som hun delte klasseromssladder med. Men framveksten av das Reich, som sammenfalt med morens død, satte snart en stopper for det. Aktivitetene i Bund deutscher Mädel, Forbundet av tyske piker, som Anna meldte seg inn i sammen med de andre jentene, virket banale, og de fikk henne til å føle seg ukomfortabel; under patriotiske bålfester i Ettersbergskogen eller badefester sammen med guttene fra Hitlerjugend pleide Anna å se på de glade, syngende ansiktene og tenke på det som ventet henne hjemme: matlaging og husarbeid, morens mørke, tomme seng. Hun deltok sjeldnere og sjeldnere og brukte husarbeidet og det at faren trengte henne, som unnskyldning, og etter en stund sluttet vennene å komme opp innkjørselen til huset, og invitasjonene ble færre, og til slutt var det bare undrende stillhet.

Og så er Anna overlatt til bare faren, og hans krav, når de først framføres som en unnskyldning, er virkelige nok.

Hun tenker på Gerhards morgentoalett, der han vandrer rundt i huset i morgenkåpen og hoster inn i håndklær som han legger fra seg, og hun må plukke dem opp og vaske dem. Hun må trimme det grånende skjegget hans hver dag, håret hver fjortende dag. Lakenene hans, akkurat som skjortene, må stives og strykes. Hun må tilberede favorittmaten hans uten hensyn til hva hun selv liker, og 31

hun må spise den i engstelig stillhet, som bare avbrytes av at det knitrer i Gerhards avis, Der Stürmer, og høylytt klagesang om hvor ille jødene er. Som Anna ønsker at det hadde vært hun som døde isteden!

Max skyver tårnet over hele brettet.

Sjakk, sier han og ser opp. Å, Anna. Unnskyld.

Anna rister på hodet.

Jeg mente ikke å gjøre deg opprørt, sier Max. Du gjør ikke det, forsikrer Anna, som endelig har fått igjen stemmens bruk. Jeg ble bare overrasket over hvor godt du uttrykte det. Det er nesten som å være med i en klubb, ikke sant? En klubb for folk som har mistet noen.

Man velger ikke å bli medlem; det kastes på en. Og medlemmene har fått kastet om på livene sine og vet mer enn dem som ikke er med, men prisen for å være med, er fryktelig høy.

Max vipper stolen bakover og kikker lenge på Anna mens han stryker en hånd over ansikt og hals.

Ja, sier han. Ja, det er veldig riktig.

Så treffer stolbeina gulvet, og han reiser seg.

Når vi snakker om faren din, sier han og smiler, vil du se hvordan det står til med hunden hans?

Anna kikker trist på ham, skuffet over denne tilbakevendingen til en mer overflatisk samtale. Men siden Max vinker på henne, reiser hun seg lydig og følger etter ham.

Etter å ha skrudd ned på platen under tekjelen tar Max Anna i albuen og fører henne til en dør mot baksiden av huset; Anna tror den fører ut til en hage. Isteden befinner hun seg i et mørkt skjul der det lukter mugg og høy og dyr. Hun hører et tykt, søvnig bjeff, og da Max tenner en parafinlampe, ser Anna at han har bygd en slags kennel her. I tillegg til Spaetzle er det fem hunder i hver sine bur, og Anna skimter det grønne glimtet i et par katteøyne i hjørnet, der den våker over en haug med kattunger. Det er til og med en kanarifugl i buret, den har stukket hodet innunder vingen.

32

Anna går bort til Spaetzle.

Hei, gutt, sier hun.

Daksen knurrer til henne. Anna trekker fort til seg hånden som hviler mot nettingen.

Jeg ser at han ikke er blitt noe mildere, kommenterer hun.

Kanskje senere, sier Max bak henne, hvis du slutter å stappe i ham sjokolade.

Anna rødmer. Jeg har jo sagt at det var faren min som – Ja, selvfølgelig, sier Max. Det har du jo sagt.

Anna snur seg og tar ham i å smile vitende til henne.

Med brennende ansikt bøyer hun seg for å se på en terrier.

Så du er litt av en veterinær likevel, sier hun.

Max svarer ikke med en gang, og da Anna er sikker på at rødmen er borte, svinger hun seg rundt for å se spørrende på ham igjen. Han står med hendene i lommen; han betrakter dyrene med et merkelig uttrykk, både ømt og alvorlig.

Jeg er snarere en slags dyrepasser, sier han. Og det er ikke mitt valg. Ikke det at jeg ikke er glad i dyr; jeg er det, som du ser. Men disse er blitt overlatt til meg. Etterlatt.

Etter…?

Vennene mine, pasienter som har emigrert, til Israel, til Amerika, dit hvor de blir tatt imot. Folk jeg har kjent hele livet – borte, pfft! Sånn.

Max knipser med fingrene, og kanarifuglen løfter hodet og blunker mot ham i indignert overraskelse.

Anna graver tærne ned i høyet.

Situasjonen er visst veldig ille for … for ditt folk?

Verre enn du kan forestille deg. Og det kommer til å bli enda verre. Hva har jeg ikke hørt, sett …

Da han ikke fullfører tankerekken, spør Anna: Og du?

Hvorfor drar ikke du også?

Hun kikker ned og holder pusten mens hun ber om at han ikke skal svare bekreftende. Men Max bare ler kort, bittert.

33

Hva? Reise fra alt dette? sier han.

Anna kikker opp. Han ser på henne, blikket er tankefullt.

Ensomheten er nedbrytende, sier han.

En film av tårer legger seg over Annas øyne.

Ja, sier hun. Jeg vet det.

Hun tenker at hun kanskje vil være i stand til, i dette øyeblikk, å gå bort til ham og legge armene rundt ham, hvile hodet mot brystet hans; hun ønsker ikke noe annet enn å kunne bli her hos Max for bestandig, i dette enkle, mørke skjulet som stinker av dyrevarme og møkk. Men det er selvfølgelig ikke mulig, og tanken tjener bare til å minne henne på hvor sent det er.

Herregud, det er etter portforbudet, jeg må gå, sier Anna og springer forbi Max inn i huset.

I kjøkkenet, mens Anna fester hatten, holder Max fram kåpen hennes lik en matador og vifter den mot henne; så hjelper han henne på med den. Men hånden hans blir liggende på skulderen hennes en liten stund mens hun knepper kåpen, og da hun er ferdig, svinger han henne rundt så de står ansikt til ansikt.

Hvor tror faren din at du er? spør han. Når du kommer hit? Å, han bryr seg ikke så lenge middagen blir servert til riktig tid, mumler Anna. Han tror jeg er på et møte i BdM, tenker jeg. Syr armbind og synger lovsanger til das Vaterland og lærer hvordan jeg skal få meg en snill tysk ektemann.

Og er ikke det det du vil ha, Anna? spør Max. Er ikke du en snill tysk pike?

Før Anna rekker å svare, kysser han henne, mye voldsommere enn hun ville ha ventet fra en så mild mann.

Han skyver henne mot veggen og holder henne fast med en hånd presset mot brystbeinet gjennom lagene med klær, mens han klynker litt, slik en av de adopterte hundene hans kanskje gjør i søvne. Anna klynger seg til ham og løfter hånden prøvende til håret hans.

34

Så, like plutselig som favntaket begynte, river Max seg løs og bøyer seg for å plukke opp Annas hatt fra gulvet.

Han smiler fåret opp til henne og gjør morsomme bevegelser med øyenbrynene over brilleglassene. Ansiktet er helt illrødt.

Vi kan ikke gjøre dette, sier han. En så nydelig pike som deg burde leke hjerterått med gutter på sin egen alder, ikke kaste bort tiden sammen med en gammel ungkar som meg.

Men du er bare trettisju, sier Anna.

Max rekker henne hatten, en av blomstene er knust på silkestilken. Så drar han ned brillene og ser alvorlig på henne.

Det holder, unge dame, sier han. Du vet godt at det ikke er den egentlige grunnen til at dette er umulig. Det er til ditt eget beste at du aldri kommer hit mer.

Anna protesterer, men han bare skyver henne vennlig ut av døren og lukker den bak henne.

Anna står på det øverste trinnet, og hånden ligger mellom brystene, der hvor Max’ hånd lå for bare et minutt siden. Hun er altfor paff etter den raske omfavnelsen og det han sa etterpå, til å glede seg over den. Hun stirrer inn i hagen mens hun venter på at pulsen skal roe seg til normal rytme, og ser på snøfnuggene som daler så sakte gjennom luften at det ser ut som om de bare henger der.

Max har selvfølgelig rett. Det bør bli slutt på disse kveldene før noen av dem blir mer involvert, selv om det egentlige hinderet – som Max hadde hintet til – ikke var at han var dobbelt så gammel som henne. Problemet, som ikke ble direkte uttalt i kveld, er at jøder er en annen rase. Og selv om Max ikke praktiserer sin religion, forbyr de nye lovene mer enn at ariere kan gå til jødiske leger: Seksuelle forbindelser mellom jøder og renblodige Deutsche er nå en forbrytelse. Rassenschande kaller nazistene det. Rasebesudling. Det er som i det diktet Max leste for Anna i forrige uke – hvordan var det nå igjen? Noe om en mørk slette der hærer slåss om natten. Hun og Max er brikker 35

på motsatte ruter, på et brett der kantene strekker seg uendelig i mørket, manipulert av kjempestore, usynlige hender.

Men om Anna ikke husker hele diktet, husker hun hvordan Max leste det, med overdreven selvforakt, mens han stanset for å se ironisk på henne mellom verselinjene – det lille halvsmilet, skøyeraktigheten som glitret som lyset i brillene. Anna ler og stikker ut tungen for å fange snøen mens hun går ned trappen og til porten. Selvfølgelig kommer hun til å gå tilbake hit.