SKYGGEN
BLÅ
Blå
Når hun tenkte på ham, tenkte hun blå
flekker
Blå
øye
Blod på tøyet, hun var alltid nøye med å vaske
genserne, tøye grensene, for hva hun tålte,
skålte
alltid med et smil, aldri tvil
om at hun hadde det bra,
det var jo hun selv som sa ja, det var ikke
tvang, første gang, andre gang, de møttes på et arrangement
gjennom jobb, hun hadde mistet en øredobb
Han var ingen snobb,
han var smart, han var snill, han sa et nakent
øre var fint, feminint, de hadde klint
Ikke noe mer
Hun ville gå sakte fram
Det var helt greit for ham
Seks dager senere flyttet han inn, i hennes krypinn
Livet som singel frøken
på søken
var over
Jeg lover, sa han, jeg elsker deg, sa han
Han var raus med ros, kos, han var viril, virtuos, hun lot seg blende, falt over ende. Herlighet!
så sulten hun var på kjærlighet, begjærlighet, han ga henne alt hun trengte, de stengte verden ute, bare de to, ingen andre, de hadde hverandre,
sa han, han var så bevandret i
kvinnens anatomi, fotografi, filosofi, hierarki
Den kjolen kler deg, ikke
gå på hælene, ikke snakk
i telefonen, kom hit, kom svett, kom rett
hjem etter trening, etter arbeid, etter butikken, ikke
gå fra meg, livet tar, har ingen mening med deg, elskling
Hun tenkte det var hennes feil, første gang, andre gang, tredje bang
Blå merke
Unnskyld, jeg lover, ikke
gjør det igjen
Blå veis
Jeg lover, ikke
vær en stabeis
Det går ikke å lære en gammel hund å sitte, FITTE!
Flau var hun, over å ha falt for en fjott, en dott,
hun var dum, derfor stum, til familien, venner,
måneder gikk, flere blå år hun fikk, til en kollega
sa:
Har du det bra?
Hun knakk, sprakk
For en pikk! sa venner, familien. Stikk! Pakk!
Hun stakk, sa takk for meg, brakk av tvangsbeltet, anmeldte, han skjelte, smelte,
skjente, sa: Jeg driter i forbud, jeg er Gud
Jeg
tar familien din først
så venner, kolleger, alle som gir deg falsk trøst
Hun tenkte nå
må jeg gå tilbake, forsake, vrake
meg selv, han er profesjonell, hever seg over larmen, voldsalarmen, bruker sjarmen, han er
loven, fra oven, han er Gud, jeg er hans slavinne
Ikke la ham vinne!
sa de, sa alle, hun kjente kallet, sinnet:
Hvis han var Gud, kunne vel hun være Gudinne?
Hun var jo alltid så nøye, med å tøye
grensene, hun tenkte nå
NÅ
må jeg gå under jorda
Der fant hun en fyr, en bande, en hær, som hun befalte, betalte
Gjengen
tok ham på sengen, dengte
løs, banket ham gul, grønn, rød, til han ble fargeløs
Blå
GRABUKKEN
De kunne se ham fra gata, mannen som satt på balkongen i sjuende etasje, en fyllik, gikk det rykter om, mellom de som gikk forbi, fordi han satt der alltid med spritflaska i hånda, under solen, oppå stolen, påkledd, med pledd og parkas, solbriller, sikla sikkert etter jentene, den gamle grisen, satt der brisen, i disen av eksos, lengta etter kjærlighet og kosmos, kanskje kaos
En fyr som han var ikke kresen, et tarvelig vesen, som grådig glefsa i seg hva som helst Kanskje drakk han for å bli frelst, fri seg fra det onde som en gang lokka ham til flaska,
kanskje var han en gang en bonde som flaksa fra bygda, en bortreist i byen, en som flytta etter vyen, etter vinden, etter drømmen, men ble tatt av strømmen av fristelser, ble viet med siktelser, mista moralen, gikk fra omtalen som bygdetulling til bypøbel, ble et usynlig bymøbel Men så, nå, nå, så de ham, en skam, var han, en faen, en fan, en stalker, som glodde og glante på naboene tvers over gata, mer intenst om natta, mens han sikkert nappa loffen i skuffen Fy –han stinka. Vaska seg aldri sikkert, pissa alltid
i flaska sikkert, kikka på andre i kikkert sikkert,
mens folk traska
under ham, stramme i maska
Noen begynte å klage: Helvete for en pest og plage, kan noen ringe politiet?
Men hvem var noen
Noen trodde noen andre ringte
Sol kom, sol stakk, før en politibil svingte
inn i gata, til den hata
grabukken på balkongen, han gadd ikke engang å åpne døra
til betjentene som ropte fra fortauet: Hei, du, hør’a!
Før de dro fram sin egen bukk og brøyt seg inn
og fant et for lengst råttent, forråtnet, kaldt kinn
Og en lapp inni ei tom flaske gin
En beskjed, kort, ikke lang:
Soldat fratrådt ved soloppgang
