De ingen savner Eystein Hanssen

Eystein Hanssen

De ingen savner

© CAPPELEN DAMM AS, 2015 Denne boken ble først utgitt på Vigmostad & Bjørke AS, 2010 ISBN 978-82-02-47609-0 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1

Denne gangen var det lukten. En søt, ubestemmelig, kjemisk lukt. Alle dødsfall – drap eller ulykker – hadde sin spesielle signatur som klistret seg fast i hjernen i løpet av de første sekundene på et ulykkessted eller drapssted. Senere lå førsteinntrykket der som en trigger i underbevisstheten.

Slik som minnebildet etter liket av en fire år gammel gutt i Lofthusveien på Grefsen når hun så en av de små tohjulssyklene med motiver fra Disney-filmen Biler. Etter sju år i politiet hadde Elisabeth Rathkes trettifire år gamle hjerne allerede akkumulert en del av disse triggerne. De lå der og ulmet.

Hun skannet systematisk omgivelsene rundt liket og reflekterte over ironien i at man finner en død person på en kirkegård. Den lave morgensola skapte harde, lange skygger som minnet Elisabeth om gamle skrekkfilmer i svarthvitt. Tre uniformerte politibiler, hvorav to med blålysene på, en av Oslo-politiets kommandobiler, åstedsgruppens splitter nye, vulgære Ford Excursion og en ambulanse var klemt inn mellom gravstøttene på kirkegården. Ambulansen sto med baklemmen oppe og gapte forventningsfullt i retning liket. Politimaskinen tok hendelsen på fullt alvor.

På tross av at klokka ikke var mer enn ti over sju på torsdag morgen, hadde en gruppe skuelystne rukket å få med seg tildragelsen, men de ble holdt på god avstand av sperrebåndet.

«Da var alle på plass,» sa Elisabeth tørt da de første blitsene blinket fra et område litt nærmere, avsatt til pressen.

5

«Datet ikke du en pressefotograf en stund, Elli?» sa Bent Harr med dårlig skjult sarkasme. Bent var veltrent, én nitti på sokkelesten, med bakgrunn fra marinejegerkommandoen før han begynte i politiet. Han og Elisabeth – Elli blant venner og kolleger – hadde vært makkere de siste tre årene. De visste godt hvor de hadde hverandre. Kommentaren ble besvart med et ansiktsuttrykk som Bent tolket dit hen at Elli ikke hadde tenkt å besvare spørsmålet.

En person kremtet bak dem. Elli snudde seg brått og fikk øye på en mann i slutten av trettiårene. Han var iført en rød og gul jakke med påskriften lege og rakte fram høyre hånd. «Hankø,» sa han.

«Rathke,» sa Elli og tok helsevesenets utstrakte hånd.

«Harr,» sa Bent og nikket kort.

Hankø ledet an bort til liket. En søtlig, kjemisk lukt steg til den fullstendig dominerte luktbildet i området der liket lå.

«Ja …» sa Hankø på utpust da Elli og Bent stoppet opp ved siden av ham. Hankø lette åpenbart etter noe mer han kunne si, men replikken uteble.

Elli og Bent stirret på den døde. Det var en ung kvinne, delvis lent opp mot en gravstøtte.

«Det var ikke rare påkledningen,» sa Elli. Den nakne, unge jenta lå i et slags sideleie, med ryggen til. Hun var blek, slank, med små bryster.

Bent myste mot kvinnens hår som falt nedover ryggen.

«Hun har parykk?»

Hankø målte Bent og deretter Elli med legeblikket før han igjen skottet bort på liket.

«Jepp. Det er første gangen for meg.»

Bent undertrykket et kremt og vekslet et raskt blikk med Elli.

«Første lik?» spurte hun og så bort på Hankø.

Hankø stirret fremdeles på liket. «Nei, første parykk.»

6

Bent smilte, Elli fortsatte å betrakte åstedet. «Det ser jo unektelig ut som en overdose?»

«Ja,» svarte Hankø. «Sprøyten sitter ennå i. Stasen er ikke engang løst ut.»

«Har noen brukt noen kjemikalier her?» spurte Elli.

Hankø snudde seg mot henne. «Du mener lukten? Nei, men jeg lurte også på det – hun lukter som om hun har drevet med white-spirit. Tenkte først på sniffing med lynol eller lim faktisk, inntil jeg så sprøyten …»

Elli sniffet i lufta og fulgte lukten ned mot liket. Den kom åpenbart fra den vevre, livløse kroppen. «Enig, mest sannsynlig white-spirit,» sa hun.

«Hun er ikke gammel,» sa Bent.

Hankø så ut som om han smakte på utsagnet. «Nei … jeg gjetter på tolv–tretten år. Maks fjorten. Vi får vente på obduksjonen for en mer nøyaktig aldersbestemming.»

«Det er helt jævlig. De bare strømmer til byen for å dø om sommeren,» sa Bent.

Hankø fikk et tankefullt drag over pannen og lukket øynene i noen sekunder før han svarte. «Det er faen meg som fluepapir,» sa han. «Dette er den tredje overdosen jeg har denne sommeren, og jeg går stort sett ekstravakter.»

Bent ristet stille og samtykkende på hodet. Elli tok på seg plasthansker og bøyde seg ned. Hun rørte forsiktig ved staseslangen, den var dratt godt fast. Små mengder blod hadde rent ut av sprøytehullet ved siden av nålen og løpt i en tynn strek nedover den bleke huden på venstre underarm.

«Underlig stilling hun ligger i,» sa Elli og dyttet forsiktig på liket. Det lå støtt. «Ser nesten oppstilt ut. Som en illustrasjon på overdose.» Hun kikket seg raskt omkring.

«Det må jo være noe mer her. Klær? Veske? Har du fjernet noe?» Elli så strengt på Hankø, som raskt blusset opp i kinnene og rykket til i skulderpartiet. «Nei, vær så snill –» 7

Elli gjorde en avvæpnende bevegelse med hendene.

«Ok, ok. Jeg måtte bare spørre …»

«Hvem fant henne?» spurte Bent.

«Han der,» sa Hankø og pekte på en rekkehustypisk mann i førtiårene som sto sammen med en uniformert politimann. Vitnet holdt en strihåret dachs i bånd. Bent gikk bort til ham.

«Harr,» nikket han og så strengt på vitnet.

«Kjetil Olsen,» svarte mannen i en tone som sikkert var ment å være forretningsmessig, men som mest av alt fikk det til å høres ut som om han var sterkt forkjølet.

«Du fant henne?»

«Hun bare lå der. Så henne på vei hjem fra jobb.» Han trakk pusten. «Jeg går alltid over her.» Olsen pekte på gangstien som skar som en rett strek over gravlunden.

«Når var dette?»

«Rundt halv sju. Jeg går av vakt seks.»

«Du har ikke rørt noe, tatt noe?»

«Nei! Nei – jeg ble vettskremt.»

«Og bikkja – har den snust på noe i nærheten av liket?»

«Nei, vi var ikke helt borte ved henne,» sa Olsen. «Det satte en støkk i meg. Jeg holdt bikkja unna, tok bare opp mobilen, ringte og satte meg et stykke unna for å vente. Så kom ambulansen og politibilene etter ti minutter. Det var ti lange minutter.»

«Så du noen andre her – før eller etter?»

Kjetil Olsen tenkte seg om. «Nei.» «Hva jobber du med?»

«Norges Automobil-Forbund, i telefonvakta. Vi har tjuefiretimerstjeneste.»

Bent lot blikket løpe raskt over de andre tilskuerne.

«Ok. Har en av konstablene fått personalia av deg?»

«Ja.» Olsen pekte på den uniformerte politimannen ved siden av seg, som nikket bekreftende.

8

«Greit, vi kontakter deg om vi trenger flere opplysninger,» sa Bent og gikk tilbake mot liket.

To tjenestemenn fra åstedsgruppen, en mannlig og en kvinnelig, var godt i gang med å losse utstyr. Elli hilste kort på dem.

«Jeg fant ikke noe håndfast bortsett fra sprøyten,» sa hun, «men det gjør kanskje dere?»

Den mannlige betjenten trakk på skuldrene. «Vi får se …»

«Klær er jo en åpenbar mangel,» sa Elli. «Håndveske også.» Hun signaliserte at hun kunne hjelpe til med å bære noe av utstyret bort til liket, og fikk en bag stukket i hånden.

Om hun kom hit for egen maskin, kan hun neppe ha vandret gatelangs i Ekebergskrenten splitter naken, tenkte Elli idet hun satte fra seg bagen ved siden av åstedsgruppens metallkasser. Noen måtte ha sett noe. Selv midt på natten. Det var torsdag morgen, noe som tydet på at liket hadde havnet her onsdag kveld eller natt til torsdag. Onsdag er lille lørdag for urbane unge. Mye tråkking gatelangs på kvelden og natten.

Hun lot blikket vandre over rekkene med gravstøtter.

De var på den østlige delen av gravplassen, på et mindre felt omkranset av trær. Morgentrafikken hadde tatt seg opp langs Dyvekes vei, cirka femti meter nedenfor. Det var mulig å se bilene passere der nede mellom gliper i trærne.

Det betydde at i teorien kunne noen ha observert jenta i forbifarten der nede fra, men hun innså det var lite sannsynlig. Mellom trærne i retning Ekebergskrenten skimtet hun et par eldre og en ny bakgård i Alnagata, østover så hun boligblokkene i Arctanders hage. Ingen hadde særlig innsikt til området, men enkelte beboere kunne nok ha sett noe – om noen i det hele tatt hadde vært våkne så tidlig. Åstedsgruppen hadde raskt fått ut det vesentligste av utstyret sitt og returnerte for å hente neste lass før de satte i gang sine rutinemessige undersøkelser. Elli bestemte seg 9

for å kikke litt rundt og gikk nedover mot Dyvekes vei. Vel tretti meter nedenfor funnstedet lå en plastpose slengt opp mot en annen gravstøtte. Hun bøyde seg ned og benyttet en pinne for å bøye plasten forsiktig til side og kikke nedi.

Et rosa plagg, og et mørkebrunt eller svart som Elli antok måtte være en minimalistisk tangatruse, var synlig nedi posen.

«Hei!» ropte Elli.

Bent og den mannlige betjenten fra åstedsgruppen småjogget ned.

«Tipper dette er klærne hennes,» sa hun og pekte på posen.

Betjenten fra åstedsgruppen merket av funnet og fortsatte arbeidet.

Elli og Bent gikk tilbake til funnstedet.

«Hvorfor har hun kledd av seg?» spurte hun.

Bent trakk på skuldrene. «Har hun vært rusa, kan hun jo ha funnet på mye rart.»

Elli måtte innrømme at de hadde sett mye rart i forbindelse med rusede personer, uten at de i rusfri tilstand kunne forklare hvorfor de hadde foretatt seg noe irrasjonelt.

«Hvilke scenarioer ser du for deg?» spurte Bent.

«Overdose, kanskje det har vært flere ungdommer sammen som har eksperimentert med rus og … New Ageritualer, sexleker … det har vi jo også sett før. Eller drap.»

«Ja, jeg tenkte også i de baner. Tipper noen har dratt på kirkegården for å være i fred, så har det gått galt med doseringen.» Lyden av barnestemmer brøt stemningen. «Det begynner å røre seg her,» sa Bent og pekte mellom trærne mot Alnagata.

Elli kikket opp og så en mor tusle av gårde med to småbarn. «Ja, vi må få noen i sving med å finne eventuelle vitner,» sa hun, men vendte seg raskt igjen mot liket. «Organiserer du?»

10

Bent nikket. Han observerte at Elli fremdeles befant seg dypt i egne tanker. «Noe annet du tenker på?»

«Nja,» sa Elli og så på Bent, «Er det meg, eller ser hun litt russisk ut?»

Bent stirret på liket. «Finsk? Latvisk? Ukrainsk? Hviterussisk? Kasakhstansk og hva de heter alle landene … kan godt være, og det er jo heller ikke første gangen …»

«Sant nok. Men veldig ung,» sa Elli.

2

En ung jente, tolv–tretten år, danset mekanisk med overdrevne bevegelser til en barnslig discolåt fra den russiske duoen t.A.T.u. Hun var iført klær av siste mote, men plaggene var minst en størrelse for små. Det myke sidelyset laget nesten ikke skygger på den skittenhvite veggen bak henne. Jentas øyne søkte kontakt med to menn bak en pult. De to mennene, Jon Aass og hans assistent, var begge i trettiårene og pent kledd. Mellom dem sto et digitalt Nikon-kamera og pekte mot jenta. Det kunne ta både stills og hd-video. Jon Aass reiste seg.

«Takk, takk.»

«Var det bra?» spurte jenta på gulvet forventningsfullt.

«Magisk,» sa Jon. Han kikket raskt over mot assistenten, som allerede var fokusert på en annen jente i den motsatte enden av rommet. Også hun var utfordrende kledd, og neppe mange dagene over tretten.

Pupillene hennes var store og bevegelsene trege da hun gikk ut på gulvet.

«Det er flere som vil prøve seg,» sa den nye jenta til hun som nettopp hadde vrikket rundt på gulvet. Musikken skiftet til en hit med Lady Gaga. Den nye jenta startet umiddelbart på sin runde med vulgære dansebevegelser, og så med tilgjort sløret blikk bort på Jon. Etter halvannet minutt fadet han musikken.

«Sangen var jo ikke ferdig!» sa jenta.

Jon Aass smilte rutinert tilbake. «Vi har sett nok. Vi lar høre fra oss. Tusen takk, jenter!» sa han og signaliserte

12

med et nikk mot døra. De to jentene gikk sammen ut av rommet.

Jon snudde seg mot assistenten. «Jævla narkomane … hva er det neste?»

«Nina!» ropte han.

Nok en ung jente kom inn. Ansiktstrekkene hennes var søramerikanske. Kroppen var tynn og hengslete og fikk henne til å virke høyere enn de hundre og sekstitre centimeterne hun målte. Øynene var blanke, og hun virket likegyldig til verden rundt seg.

Jon betraktet henne med dårlig skjult interesse. Meksikansk? Nei, lenger syd, tenkte han. Kanskje Peru? Colombia?

«Hei!» sa Jon med falsk optimisme i stemmen.

«Hei,» svarte Nina og signaliserte med kroppsspråket at hun for lengst hadde gjennomskuet hvilken ynkelig, liten skitten gris Jon Aass var.

«Hvor gammel er du?» spurte Jon. «Nitten,» løy Nina.

Nina kunne ikke vært mye eldre enn de forrige to jentene. Jon Aass så umiddelbart hvilken juvel han hadde foran seg, og smilte utstudert vennlig tilbake.

«Du er svært vakker,» sa han med innsmigrende tone.

«Jeg tror du kan nå langt!»

«M-hmm…» sa Nina sensuelt.

Assistenten sjekket kameraets innstillinger, gikk bort til en av lyskasterne med softboks og justerte forsiktig på dimmeren. Kanskje de tross alt er litt proffe, tenkte Nina.

Hun skjøv raskt tanken bort. Mest sannsynlig bare kåte.

De var jo mannfolk.

«Hva gjør foreldrene dine?» spurte Jon. «Drit i dem. Jeg klarer meg på egen hånd.» Nina slengte jakka av seg. Kroppen hennes så svært ung og vever ut.

«Jeg lærer fort,» sa hun.

13

Jon fikk et forventningsfylt uttrykk i ansiktet og pekte til venstre i rommet. «Kan du gå dit?»

Nina gikk over til den andre delen av rommet med en betongvegg som bakgrunn.

«Vi har en del forskjellige typer modelloppdrag,» forklarte Jon med en viktig mine. Han kunne ikke holde øynene fra denne unge søramerikanske skjønnheten. For ung for de norske lovene, ja vel, men gruppen menn som nå opererte sammen, hadde høy integritet. Lojaliteten var absolutt. De hadde dessuten lært seg til effektivt å operere på utsiden av det dobbeltmoralistiske norske samfunnets rekkevidde.

«Jeg regner med at du gjerne gjør noen raske penger?» fortsatte han.

«Ja,» svarte Nina raskt.

Jon sendte assistenten et raskt blikk, og han spratt opp og satte i gang kameraet. Han fadet opp rolige klubbrytmer fra en iPod tilkoblet et Bose høyttalersett. Jon vendte seg med de samme vennlige bevegelsene mot Nina. Kroppsspråket hans minnet om det man finner hos en allmennpraktiserende lege.

«Kan du kle sakte av deg til undertøyet?»

Nina startet bevegelsene som en profesjonell stripper ville gjort det. Mykt og forførende gjorde hun det hun ble bedt om. Jon fulgte nøye med. Til slutt sto Nina foran den kalde veggen i bare truse og bh. Hun så likegyldig mot Jon Aass. Pupillene hans utvidet seg. Han visste godt at det var galt, men tiden og gruppen han tilhørte, hadde lært ham å leve med den han var.

For et kryp, tenkte Nina.

3

Elli siktet fjernkontrollen mot garasjeporten, som kvitterte med en bzzz-lyd og raslet seg åpen. Offroadsykkelen av merket Cannondale trillet nærmest lydløst ned i den underjordiske garasjen i bygården som lå mellom Voldsløkka og Storo. Hun hadde flyttet inn i en treroms forrige høst, med utsikt over Akerselva fra terrassen på sju kvadratmeter. Tre og en halv million hadde moroa kostet. Helt utenkelig for en singel politikvinne i utgangspunktet, men heldigvis var Elli med i boligmarkedet fra begynnelsen av nittitallet, med foreldrene som kausjonister. Mens de andre studiekameratene leide, hadde hun kjøpt et lite krypinn. Så hadde faren for seks år siden etterlatt seg en solid arv da han altfor ung døde i en trafikkulykke.

Heisen opp fra garasjen stoppet i første med myke bevegelser, hun plasserte sekken slik at den sperret for fotocellen i heisdøra, og tømte postkassen der to dagers post hadde hopet seg opp. Dobbeltskiftpost. På vei opp til fjerde bladde hun gjennom bunken. Reklame fra Elkjøp, reklame fra Siba, reklame fra Expert … hvor mange flatskjermer kan det være behov for i Norge? Regning fra Hafslund – den var vel like rimelig som alltid – adressert til Elisabeth S. Rathke.

«S» for Sunee.

Hun ble møtt i gangen av Zenith, hennes fire år gamle Rhodesian Ridgeback. Han var glad og fornøyd. Naboen og den faste hundepasseren Johanne hadde åpenbart tatt ham på en god tur i dag. Under det overøsende hilseritualet dyttet han til entrebordet slik at Ellis halvkilos tunge

15

Buddha-figur i messing deiset i gulvet. Ja vel, et nytt merke i parketten. Det var prisen å betale for betingelsesløs kjærlighet.

Elli tok Zenith ut på en kort luftetur langs Akerselva.

Vel oppe i leiligheten igjen strøk hun rett inn på badet for en dusj. Vannet strømmet med hardt trykk mot den gyldenbrune huden hennes og gjorde henne nummen. Minnebildene av liket på gravlunden tegnet seg på netthinnen bak de lukkede øyelokkene. Ung, melkehvit hud, ren, uskyldig.

Lukten. På tross av det strømmende vannet kunne Elli kjenne eimen av white-spirit fra kirkegården henge igjen i neseborene. Hva var det jenta hadde brukt white-spirit til?

Bent hadde raskt organisert jakten på mulige vitner i de nærmeste gårdene og fått dekket opp mellom åtti og nitti personer, men ingen hadde observert kvinnen alene eller sammen med andre. Mest sannsynlig dukket det opp en savnetmelding som ville kaste et forklarende lys over saken.

Som også belyste tragedien i sine mange triste detaljer. En eller annen far og mor ville i morgen eller i overmorgen få livene snudd fullstendig på hodet. Nyheten om datterens død ville først bli møtt med mistro og fornektelse, deretter ville sannheten gradvis gli inn i bevisstheten deres og røske og dra i følelsene til de ikke lenger maktet noe annet enn å brøle ut sorgen. Med årene hadde hun sett dette noen ganger. Hver eneste gang føltes som én gang for mye.

Hun hadde vært der selv også. Bunnløs, altomsluttende sorg. Gjentagende bølger med savn og tomhet. Det hadde gitt god mulighet til å ta innover seg den første av buddhismens fire edle sannheter; sannheten om lidelsens opphav – dukkha.

Hun konsentrerte seg og styrte tankene ut av hodet.

Oppmerksomheten seg tilbake til de varme, saliggjørende strålene.

16

Elli slengte seg ned på senga. Naken, ikke helt tørr, trekken fra verandaen hjalp henne med å lufttørke. Øyeblikket minnet henne om Hellas. Sist sommer på Mykonos, der hun og venninnen Jenny hadde latt klærne falle sammen med andre frisinnede på nakenstrendene. Om kveldene mat, vin og dans.

Mange år med karate og terrengsykling hadde gitt henne en atletisk figur, og selv om høyden på én syttiåtte nok var truende for en del menn, hadde det aldri vært noe problem med tilgangen på det motsatte kjønn. Høyden hadde hun fått av sin norske far, hudfargen og de lette asiatiske trekkene fra sin mor Dee, som var thai. Faren hadde truffet moren under landlov fra et norsk frakteskip i Bangkok på begynnelsen av syttitallet. Norges første postordrebrud, hadde de pleid å spøke med.

Zenith hoppet opp i senga og la seg lojalt inntil henne.

4

Sykkelruten ned til jobben gikk langs Akerselva. Elli kunne hoppe på sykkelen rett utenfor blokka på Bjølsen, etter tretti sekunder var hun på gang- og sykkelstien langs elva som skilte øst fra vest i Oslo. Skillet hadde nå knapt akademisk betydning – etter Grünerløkkas renessanse på nittitallet hadde mye av byens kulturelle og hippe, urbane scene flyttet øst for Akerselva. Helt greit for Elli, hun savnet ikke så mange fra oppveksten på Nordstrand. Venninnene hadde stort sett blitt forretningsadvokater eller pyntekoner for rike menn. Det var helt uforståelig for de fleste av dem at hun valgte å jobbe i politiet. Men så hadde de heller ikke levd hennes liv, opplevd hva hun hadde opplevd. De levde inne i sine respektive bobler – med sine perfekte familiefasader, og varierende grad av råttenskap bak disse.

Hun suste nedover parken som strakte seg langsmed elva nedenfor Sagene, og svingte over broen mot området der mange filmproduksjonsselskaper nå holdt til. Disse morgenturene på sykkel ble gjennomført i all slags vær, og de var fine anledninger til å la tankene fly. Tankene pleide å kretse mot jobben når hun passerte Kuba. I dag var det obligatorisk skytetrening. Selv ikke etterforskingen av et mistenkelig dødsfall fikk rokke ved disse rutinene. Oslopolitiet sto overfor en stadig økende mengde våpen blant kriminelle, og dermed et økende antall væpnede oppdrag.

Skytebrillenes gule glass fjernet de blå lysrefleksjonene av alt vannet i lufta. Konturene i omgivelsene framsto klare og

18

sterke. Elli løftet sin 9 mm Heckler & Koch P30 pistol med rolige, innøvde bevegelser. Den skuddsikre vesten gnagde litt i hoften idet hun beveget seg ytterst forsiktig rundt hjørnet av den gamle lagerbygningen. Håndgrepet på skjeftet i denne første versjonen av den nye tyske pistolen var irriterende, men våpenets øvrige egenskaper var perfekte, inkludert magasinet med femten skudd. Kriminalavdelingen ved Oslo politikammer, der Elli var etterforskingsleder ved volds- og sedelighetsseksjonen, hadde sammen med flere andre spesialavdelinger i politiet mottatt de nye Heckler & Koch håndvåpnene for bare noen måneder siden.

Det var på høy tid at politiet byttet ut de gamle revolverne.

Hun fortsatte rett fram, våpenet hevet foran henne i tohåndsgrep, øyelinjen rett over siktekornet. Husveggen gikk sju–åtte meter rett nedover på høyre hånd før den brakk av i en nittigraders vinkel mot venstre i en ny tilsvarende lang tverrvegg. Det var to vinduer på veggen rett fram, tre vinduer på veggen hun beveget seg langs.

Seks, sju … telte hun inni seg, pulsen banket i tinningen, luktene føltes sterkere rundt henne.

I det høyre vinduet på veggen rett fram dukket en mann opp med et AK-47 automatgevær. Elisabeth skjøt to raske skudd i serie, begge traff mannen i hoderegionen. Åtte, ni.

Sekundet etter dukket en ny person opp i vinduet til venstre. Elisabeth rettet umiddelbart pistolen mot vinduet, krummet fingeren rundt avtrekkeren og kjente presspunktet for avtrekk. Men personen var ikke bevæpnet. Elisabeth pustet rutinemessig sakte ut og pekte våpenet til side for personen og deretter ned.

Puh… Den lille gutten i vinduet dukket vekk igjen.

Bak henne smatt en skygge raskt forbi. Hun kastet seg ned slik hun skulle i slike situasjoner, og rullet to runder 19

mot venstre der en halvvegg ga dekning. Hun snudde seg halvt mot skyggen, men så i øyekroken at en ny markør dukket opp rundt hjørnet fem meter foran henne. Hun løsnet to raske skudd. De to skuddene traff i hodet og i brystet til markøren.

Ti, elleve …

Pusten gikk fort. I hukommelsen gjentok hun politipsykologens monotone forelesninger om å roe ned, kontrollere pust og sanser. Det hjalp lite, pulsen måtte nå nærme seg hundre og tjue. Plutselig spratt en markør opp i det midterste vinduet på veggen til høyre. Hun skjønte hun var brøkdelen av et sekund for sen.

Faens psykolog.

Hun rakk akkurat å kjenne presspunktet på avtrekkeren før to prosjektiler traff midt i blinkmerket.

Bent senket våpenet sitt bak henne. Han gjorde ikke noe nummer av å ha reddet skinnet til sin makker. Han nikket mot høyre, Elli fortsatte i den retningen sammen med ham.

Begge fremdeles med våpnene foran seg i tohåndsgrep.

Midtveis i det store lagerlokalet, til venstre for dem, var en dør. Elli snek seg opp til den, sjekket bak seg mot Bent, som smøg forbi til motsatt side av døra. Han nikket og gjorde tegn til at det var klart for å gå inn. Elli telte en – to – tre! med fingrene. Hun stormet inn døra, beveget seg raskt ned til venstre og i knestående, skannet rommet med våpenet foran seg i raske, mekaniske bevegelser. Bents våpen rundet dørkarmen før han selv fulgte etter med skyggeaktige, kontrollerte bevegelser.

Rommet besto av et A4-interiør med sofa, stoler, bord, bokhylle og tv. Det var én dør på hver side av rommet, et vindu rett fram som vendte ut mot skogen bak bygningen, vinduet til høyre så ut til å vende inn mot en bakgård.

Døra til venstre gikk opp, en markør med maskinpistol spratt ut. Elli skjøt to skudd i brystet til markøren.

20

Tretten, fjorten.

Bak bokhyllen dukket en annen markør med pistol opp. Elisabeth skjøt ett skudd mot markøren.

Femten.

Bak sofaen spratt nok en markør opp. Denne pappfiguren holdt et barn foran seg som et skjold. Elli stivnet og siktet på ham. Markøren beveget seg urolig, hun holdt siktet mot pappmannens hode, fant første presspunkt på avtrekkeren mens hun fulgte markørens bevegelser med adrenalinfyrte, overkontrollerte bevegelser. Markøren stoppet opp, men Elli var brøkdelen av et sekund for sen. Vesten hadde gjort henne klam og svett, og HK-ens uergonomiske grep begynte å bli irriterende. Hun pustet tungt.

Faen, hvorfor skyter ikke Bent?

Dette nivået av konsentrasjon klarte ingen å opprettholde lenge. Markøren beveget seg kort igjen. Den lille guttens smil var bare en strek i tunnelsynet hennes. Hun var klar til å trekke av, sikker på at kulebanen ville treffe mannens panneregion.

«Stopp!»

Tom Malmros’ fyldige stemme fylte rommet. Elisabeth senket våpenet.

«Har du skutt deg tom?» Malmros så frustrert ut.

«Igjen, Elli?»

Elisabeth svarte ikke. Avdelingssjefen, Malmros, hadde verdens verste – eller beste – timing. Han var kjent som en rettferdig og empatisk leder, men han stilte høye krav til medarbeiderne sine. Elli ble rød av frustrasjon, hun visste hun hadde skuffet sjefen.

«Vel, i denne situasjonen skal jo du likevel senke våpenet og ikke risikere barnets liv. Ikke sant?» sa Malmros.

Sarkasmen lå langt der nede og dirret og ydmyket henne, følte Elli.

«Du avbrøt før jeg fikk gitt meg til kjenne,» svarte hun.

21

Malmros så rett på henne. «Hvor mange skudd har du igjen?»

Elli så oppgitt på ham.

«Jeg har skutt tomt!»

«Har du?» spurte Malmros.

Elli så instinktivt opp mot venstre hjernehalvdel.

«Ja!» «Fyr av mot bokhylla,» kommanderte Malmros.

«Hæ?» svarte Elli forbauset.

Malmros hevet stemmen. «Skyt mot bokhylla!» Elli fikk et irritert uttrykk i ansiktet, tok sånn passe sikte og skjøt.

Smellet av skuddet var øredøvende i betongrommet. Elli var tydelig forbauset. Malmros fikk et alvorlig uttrykk i ansiktet.

Elli kjente rødmen stige ytterligere i kinnene.

5

Kontorlandskapet til voldsavsnittet ved Grønland politistasjon i Oslo politidistrikt var en pregløs og nedskalert variant av miljøet som ofte figurerer i krimserier på tv. Pultene var skandinavisk nye og lyse i bøkefiner, stolene ergonomisk riktige, på veggene hang moderne norsk kunst og enkelte innrammede, offisielle politieffekter. Om man flyttet interiøret til Telenor eller DnB NOR ville man – bortsett fra politeffektene – neppe merket forskjell.

Elli slengte jakka over stumtjeneren ved pulten sin. Hun kjente at hun anstrengte seg for ikke å bli lut i skuldrene etter fadesen på skytebanen tidligere samme morgen. Bent var allerede på plass. Et par uniformerte politifolk passerte Elli, de tre utvekslet hilseritualet.

«Slapp av,» sa Bent.

Elli forsøkte å smile tilbake. «Lett for deg å si,» svarte hun oppgitt.

Bent reiste seg og gikk mot glassdøra til møterommet i lokalet bakenfor. Han hintet til Elli med et nikk.

«Kommer straks,» sa hun uten å løfte blikket fra skjermen med e-postleseren. Ikke noe viktig.

Bent dimmet persiennene i møterommets glassvegg. Innfelt i den ene kortveggen var en melkehvit tavle av pleksiglass med bakprosjektert lyskilde. Tavlen var delt i fire sektorer, hver med informasjon om pågående saker. Drap, nark, siste døgn og etterlyste personer. Drap hadde høyest prioritet, så når det var flere drapssaker eller mistenkelige dødsfall, rykket narkotika nedover på listen. I øyeblikket

23

hadde de ingen drap, men en uidentifisert person var død av overdose på Grünerløkka for to uker siden, og når de ikke hadde noen identifikasjon, ble sakene hengende en stund.

Nå hadde de også gårsdagens likfunn ved Gamlebyen gravlund. Det var foreløpig klassifisert som et mistenkelig dødsfall, men ofte viste narkotikarelaterte dødsfall om sommeren seg å dreie seg om yngre og uerfarne mennesker som ganske nylig hadde blitt eksponert for dop, eller de hadde eskalert sitt misbruk, og så gikk det til slutt galt.

I tillegg hadde tavlen et utvalg grove voldssaker, gjerne med forbindelse til kjente kriminelle miljøer, og et utsnitt av det mer eller mindre fast sirkulerende galleriet av personer som politiet til enhver tid var på utkikk etter.

Bent ble stående og betrakte tavlen.

Elli kom inn bak ham. «Oppløftende lesing.»

Bent svarte ikke, Elli kunne skimte en svak øyetrekning hos ham, etterfulgt av et «Mm-m…».

Elli rakk ikke å tolke hva «Mm-m» betydde, før døra brått gikk opp bak dem. Malmros entret rommet med taktfast gange, fulgt av Harald Takle, en av veteranene i avdelingen. Elli mistenkte bergenseren Takle, som avdelingens eneste på over femti år, for å være godt i gang med å planlegge pensjonstilværelsen sin, og at mye av arbeidstiden også gikk med til dette. De siste årene hadde han beveget seg mer og mer over i en substansiell korpulent form, og vel fire tiår med rikelige mengder kaffe, rullings og rødvin hadde ført tanngarden i retning høreapparatbrun. Kontrasten var derfor stor til de fire fortennene øverst i munnen som så ut til å være levert av Villeroy & Boch.

«God formiddag!» avfyrte Malmros ironisk i en uforskammet kjekk tone så tidlig på morgenen. Elli og Bent parerte med hvert sitt «hei». Malmros satte seg ned ved enden av bordet, de andre tre satte seg i en klynge rundt ham. Malmros la papirene sine rett til høyre foran seg, slik 24

han alltid gjorde. De var organisert i en sirlig bunke. Ut av bunken stakk røde, grønne og blå merkeører. Elli kjente ingen andre mennesker med en tilsvarende orden.

Bents øyne flakket omkring, møtte Ellis, som ikke hadde noen svar til ham.

«Så dette er etterforskingsstaben i voldsavsnittet ved Grønland politistasjon i Norges største by. Fire personer, hvorav én er øverste sjef og én snart førtidpensjonert,» sa Bent med påtatt ironi. Malmros kikket rolig tilbake på ham, deretter på Elli og så på Takle. «Ja. I dag er dette etterforskingsgruppen. Og som alltid forventer politiet at alle i hvilken som helst gruppe gjør det ytterste av hva som er mulig, med de til enhver tid tilgjengelige ressurser.» Malmros tok en kunstpause. «Justisdepartementet har ikke velsignet oss med større budsjetter denne uka heller.» Bent tok sats og skulle til å fortsette kveruleringen, men Elli sparket ham lett på leggen under bordet.

Malmros så mot Takle. «Du arbeider på kontoret denne uken, ikke sant?»

«You bet. Jeg har fullt opp,» sa Takle med den arrogante minen som var hans varemerke. Den selvhøytidelige bergenseren Takle mestret fullt ut kunsten å få selv den minste lille flik av prosaisk informasjon til å virke overmåte viktig.

Malmros reiste seg og gikk bort til tavlen. «Vi har altså et nytt dødsfall, sannsynligvis overdose, fra Gamlebyen gravlund i går morges. Rathke og Harr er på den saken,» sa han og gestikulerte mot dem. «Foreløpig er det altså helt blankt – ingen vitner, ingen id, ingen som passer beskrivelsen, er meldt savnet de siste seks–sju ukene.» Han kastet et raskt blikk over bordet. «Når får vi obduksjonsresultatet?»

«Forhåpentligvis i morgen,» sa Elli.

«Har åstedsgruppen funnet noe?» spurte Malmros videre.

«Egentlig ikke. Det var bilspor på kirkegården, men det er jo i og for seg ikke unaturlig.»

25

Malmros pekte med tommelen mot tavlen bak ham.

«Så er det altså fortsatt heller ingen informasjon om kvinnen som ble funnet død på Grünerløkka i forrige uke.

Takle har oversikt over savnetmeldinger, det er fire–fem nye de siste par dagene, og han tar unna det vanlige kjøret med overfall, butikkran og grove slåsskamper. Kvinnen fra Grünerløkka havner vel også, all den tid vi ikke har noen informasjon å gå etter, på Takles pult. Spørsmål?»

Elli kikket bort på Takle. «Har du sjekket om det er kommet noen helt ferske savnetmeldinger denne morgenen?»

Han smilte unnskyldende. «Dessverre, ja. Kun savnede menn i de siste meldingene.»

«Vi har jo også den internasjonale miljøkonferansen som kommer opp om noen dager,» messet Malmros videre. «Det vil påvirke oss ressursmessig.»

Som om vi ikke var presset fra før, tenkte Elli.

På vei ut fra møtet prikket Elli Takle på skulderen. Han snudde seg brått med et blikk som sa «hva vil du?!».

«Er det absolutt ingen tips om kvinnen som døde på Grünerløkka forrige uke, heller?» spurte hun. «Jente er vel forresten en riktigere beskrivelse?»

Takle ristet på hodet. «Som sagt – ingen id, ingen spesielle kjennemerker, ingen spor via tannregisteret, ingen matchende savnede personer, ingen mobiltelefon. Alder ukjent. Hun er som et svart hull.»

«Og det var også en overdose?»

«Hun døde idet vi ankom,» sa Takle.

Elli så spørrende på ham.

Takle trakk på skuldrene i en avvæpnende gest som etter hvert hadde blitt hans varemerke. «Ambulansen var der først, personellet fant henne med brukerutstyret, de forsøkte motgift – men for sent.»

«Du var på åstedet?»

26

«Ja.» «Brukerutstyret – det var sprøyte og en stase?»

Takle nikket.

«Var hun påkledd?» fortsatte Elli.

«Påkledd? Ja, det var hun vel … hun lå på båren, med teppe over seg. Hvordan det?»

Elli lente seg inn mot veggen. «Nei, bare en innskytelse.

Ble hun obdusert?»

«Ja, rutinemessig.»

«Og det var utvilsomt overdose?»

«Ja, hun var stinn av heroin.» Takle slo armene ut. «Elli – det er jo ikke første sommeren vi har flere unge som dør av overdose? To unge jenter på to forskjellige uker er dessverre ofte en realitet om sommeren. Ser du noen sammenhenger her som vi andre ikke ser?»

«Nei, egentlig ikke. Måtte bare sjekke,» sa hun og smilte så vennlig til ham at hun syntes hun kunne ane et snev av usikkerhet i smilet hun fikk som svar.

Trafikken langs Karl Johan var typisk for en travel junidag. Turister fra Europa, Japan og Kina var begynt å komme til byen, ungdommer på shopping surret rundt, og folk strenet til og fra møter og avtaler før fellesferien satte inn.

Stortingsrepresentant for Det Sosialliberale Folkeparti Alfred Krefting gikk med faste skritt opp Løvebakken.

Han kjente mobilen dirre i innerlomma. Displayet viste nummeret til partiets pressesekretær.

«Ja,» sa han.

«Har du tre minutter? En journalist ønsker en kommentar til at Arbeiderpartiet nå støtter Høyres linje med en liberalisering av narkotikapolitikken.»

Vel, politikk dreide seg om publisitet.

«Ok, sett ham over.»

Tre sekunder senere var journalisten på tråden. Det var P4, som ønsket en soundbite per telefon til å sette opp 27

mot uttalelsen fra den helsepolitiske talskvinnen i Arbeiderpartiet. Krefting visste godt hva han skulle svare.

«Høyres liberaliseringsutspill er som vanlig preget av liten innsikt i stoffmisbrukernes hverdag,» ga han til beste for P4s lyttere. «Jeg er ikke overrasket over at Høyre først og fremst tenker på kostnader. Nå henger dessverre Arbeiderpartiet seg på også.» Krefting la inn en kunstpause.

«Mitt – og samlingsregjeringens – fokus ligger hos brukerne. For det er mennesker vi snakker om, ikke statistikk.»

«Men Krefting –» brøt studiojournalisten inn.

«Takk,» sa Krefting, avsluttet samtalen og gikk inn på Stortinget.

6

Korridoren i lagerbygningen på Alnabru var opplyst av et slitt lysstoffrør i hver ende. Dørene langs venstre side var kun synlige som mørke konturer mot de flassende betongveggene. Jon Aass beveget seg rolig nedover til den nest siste døra. Den var så vidt på gløtt, et grønnaktig lys strimet ut. Han åpnet døra forsiktig og kikket inn.

«Hallo,» sa han med påtatt selvtillit. Han registrerte en gammel Goodyear-kalender med en toppløs dame på veggen lengst unna. Lysskjæret fra lysstoffrørene ga henne djeveløyne.

«Kom inn!»

Stemmen var autoritær. To menn satt som svake silhuetter med ryggen til Jon. På et bord foran ham lå et par slalåmbriller.

«Ta på deg brillene.»

Jon tok på seg brillene. De var lakkert med svart innvendig. Ikke en lysstripe slapp inn.

«Ok,» sa Jon. En hånd tok tak i hans høyre i et fast håndtrykk. «Hyggelig å treffe deg, flott at du kunne komme som avtalt,» sa stemmen, som var ukjent. Den andre mannen visste han hvem var, men rutinen var ingen navn og ingen unødvendig eksponering.

«God kveld,» svarte Jon ukomfortabelt.

«Har du en dvd?» fortsatte stemmen.

Jon Aass holdt opp en disk. «Casting!»

Mannen der ute i mørket geleidet Jon ned på en stol.

«Vent her.»

29

Jon hørte summelyden av en laptop som startet, og en ny summelyd han antok var en prosjektør. Dvd-disken ble puttet inn, lyden av disken som spant, fortalte Jon at forestilingen hadde startet.

Bildet de to mennene betraktet, var blått og fargefattig.

Første scene viste en europeisk jente. Hun danset rundt foran den grelle veggen i Jons castingstudio. Bak brillene forestilte han seg de to mennene med opptakene hans reflektert i øynene.

«Interessant,» hørte Jon. «Meget interessant.»

Jon grep muligheten til å komme inn i samtalen. «Den første er fra Ungarn. Hun er til salgs.» Utsagnet ble møtt med stillhet. Han tok mot til seg og fortsatte. «Fem tusen euro er den nye prisen. Albanerne er blitt griske.»

Fremdeles kom ingen hørbare reaksjoner fra mørket der ute. Jon tok seg nervøst til brillene.

«Behold brillene på, er du snill. Det er best for alle.»

Jon tok armen raskt ned igjen. Suset fra dvd-spilleren fortalte ham at de hoppet til neste sekvens. På veggen kom bildet av Nina opp.

«Den neste er klassisk!» fortalte han entusiastisk da han hørte det digitale bippet som markerte skiftet til neste opptak. Ninas sekvens gikk lydløst på veggen foran de to mennene, som aldri ville ha lyd når de vurderte kandidater.

«Er hun … tilgjengelig?» spurte den ukjente stemmen.

«Ja. Begynnende narkoman, har rømt hjemmefra. Sier foreldrene er noen drittsekker. Har gjort noen få private jobber. Typisk lost girl in the making. Kommer forresten fra Nesodden,» fortalte Jon entusiastisk.

«Og opprinnelig?» kom det fra mørket.

«Veit ikke. Colombia? Peru?» sa Jon. Det var rent gjettverk. Han kunne gjette at en jente var søramerikansk, men hvordan han skulle skille mellom jenter fra Chile, Mexico eller Colombia – det ante han ikke. Hvem gjorde vel det?

30

Vel, kanskje de fra Venezuela, der var de visst vakre alle sammen.

«Pris?» Jon kvakk ut av tankerekken. Stemmen i mørket var ennå rolig, men med et hint av forventning. Jon begynte å svette ubehagelig inne i de modifiserte slalåmbrillene.

«Blir mer som et formidlingshonorar. Femten tusen?»

Det ble stille i rommet. Bildet må være frosset, tenkte Jon. «Når er hun tilgjengelig?» spurte stemmen.

Elli fant Bent foran pc-en ved pulten i kontorlandskapet.

Han myste kraftig mot skjermen i motlyset fra sola som ble reflektert i et kobbertak på andre siden av gata.

«Fremdeles ingen persienner,» kommenterte Elli.

«Arkitektonisk piss,» sa Bent med oppmagasinert aggresjon.

Elli klappet ham på skulderen. «Slapp av … finner du noe?»

Bent ristet kraftig på hodet. «Niks. Har gått et halvt år tilbake nå, men det er absolutt ingen savnede som passer beskrivelsen på jenta fra gravlunden. Heller ikke Barnevernvakten kjenner til noen.»

«Svart hav, med andre ord,» sa Elli.

«Mer som olje, spør du meg. Totalt ugjennomsiktig.

Hvor faen skal man begynne?»

Elli slengte bagen på sin egen pult, satte seg ned og svingte stolen mot Bent.

«Jeg er enig i at vi ikke har mye å gå på foreløpig, men siden jenta fra gravlunden ikke synes å eksistere noe sted, mener jeg dét kan være et spor også. Det kan jo tenkes at vi får en savnetmelding senere, men det vet vi er ytterst sjelden når det gjelder unge mennesker. Pårørende er som regel på telefonen etter noen timer. Og nå snakker vi allerede om halvannet døgn.»

31

Bent lente seg bakover i stolen med hendene foldet bak hodet. «Hva tror du?»

«Når så unge jenter allerede er på kjøret med dop, er det ofte også prostitusjon inne i bildet. Gjerne en langer eller hallik slash langer i bakgrunnen.»

«Hun kan jo være en som har rømt fra en dårlig familie,» sa Bent.

«Jo, kanskje, men siden hverken barnevernet eller uropatruljen har noen observasjoner på henne, er det mindre sannsynlig. Hun var naken da hun ble funnet, har østlige trekk, er svært ung. Og det finnes ikke – vi finner i hvert fall ikke – spor etter henne. Hvis hun har kommet hit ulovlig, kan hun jo ha levd under radaren?»

«Jo, det kan hun. Spesielt hvis hun har operert som prostituert i innendørsmarkedet.»

«En ting til som plager meg, er at vi ikke har noen savnetmelding på en så ung jente. Det styrker teorien om at hun har kommet ulovlig inn. Sannsynligvis er det noen et eller annet sted som bryr … eh, brydde seg om henne, men de vet kanskje ikke engang at hun er savnet.»

Bent signaliserte med et kort nikk at han var enig.

«La oss kikke litt på de vanlige stedene,» sa Elli. «Se om vi kan få en følelse av hvordan prostitusjonsmarkedet er – og hvem som opererer der i øyeblikket. Men bare observere nå i første omgang.»

Bent slo ut med armene. «Ja, hvorfor ikke.»

7

Kvelden før hun ble funnet død på Gamlebyen gravlund, lå den unge jenta i en himmelseng med ryggen til. Lakenet var hvitt, stoffet som hang ned rundt himmelsenga, var også hvitt, men trukket opp på den siden som videokameraet sto på. Kroppen hennes hvilte på høyre side, det venstre beinet var trukket delvis opp på det høyre, knærne hadde en svak knekk. Hun hvilte hodet på sin høyre arm, den venstre lå ned foran de små, uutviklede brystene. Hun hadde på seg en mørk parykk med en lang, flettet hestehale dandert nedover den nakne, myke huden på ryggen.

Jenta, som het Polina, tenkte at dette ikke var så ille som hun først trodde. Kameraet kan ikke se ansiktet mitt. Når jeg bare har tjent nok penger til å betale det jeg skylder for billetten, kan jeg få meg jobb her i dette landet. Så mye hadde hun fått med seg; det var velstand i Norge, noe helt annet enn i Hviterussland. Folk hadde penger, det hadde hun skjønt av alle de fine bilene, klærne, butikkvinduene.

Om hun kunne tjene penger som modell med ryggen til, var det jo akkurat som å være aktmodell for en kunstner.

«Ok,» sa Jon Aass. Han slukket lysene, Polina merket at det ble kaldere med en gang energien fra videolampene ikke lenger traff kroppen. Hun reiste seg forsiktig opp i sittende stilling.

«Wait!» Jon Aass skrudde på en annen bryter, og senga ble badet i et rødt lys.

«Not yet.» Det røde lyset var mer intenst i styrke, Polina la seg umiddelbart tilbake i den liggende posisjonen igjen.

33

«Klart?»

Polina kvakk til. Var det en mann til her? Stemmen kom fra en annen kant av rommet, men det var vanskelig å bestemme hvorfra. Rommet var åpenbart stort, som et studio, men kun senga var opplyst. Resten var ugjennomtrengelig mørkt.

Uten at Polina kunne se det, nikket Jon. Ut fra mørket på høyre kant av rommet kom en mann iført malerbukser, et svart lærforkle, flanellsskjorte, svarte gummisko og en svart hette over hodet. Etter kroppen å dømme var mannen mellom førti og femti år, over middels trent. Overarmene var kraftige og fortalte om en tidligere aktiv idrettshistorie.

Jon startet kameraet, strammet skruene på stativet hardt fast, sjekket en siste gang at utsnittet stemte med instruksjonene han hadde mottatt. Alt var i orden. Han kunne trekke seg tilbake. Jon Aass ble ikke lenger enn han måtte, ved disse seansene.

Hettemannen beveget seg sakte og mykt mot senga der Polina lå.

Polina stirret anstrengt foran seg inn i veggen. Dette var ikke slik hun hadde blitt fortalt det skulle bli. Hun kjente redselen stige i seg, merket at noen satte seg på sengen, snudde seg forsiktig og så opp.

Mannen med hetten lente seg dominerende over henne, med selvsikkerheten til et rovdyr. Polina forsøkte å skrike, men hettemannen la en hånd hardt over munnen hennes.

«Ssjjj,» hvisket hettemannen lavt.

I et rom ved siden av, som Polina aldri hadde sett, og heller aldri ville få vite om, kunne hettemannen og Polina observeres på en lcd-skjerm. Polina desperate skrik ble dempet av hettemannens klamme hånd over munnen hennes. Med rutinerte bevegelser kunne hettemannen kontrollere og glede seg over Polinas spastiske bevegelser, som gradvis 34

avtok i takt med at fraværet av oksygen hemmet respirasjonen i den unge kroppen. Polina var nå slapp, mannen slapp opp slik at jenta fikk luft akkurat i tide til at respirasjonen ikke stoppet helt. Byttet hans var klart og motstandsløst. Slik han selv hadde vært.

Han fant fram det han trengte for å fullføre. Han kjente den opphissende kriblingen i lysken. Den han kun fikk på denne, perfekte måten.

Etterpå kom tomheten.

8

Morgendisen visket effektivt bort konturene i byen. Elli og Bent satt tause sammen i tjenestebilen og stanget i morgenrushet på vei til Rettsmedisinsk institutt. Mennesker travlet rundt i alle retninger. Jobbene kalte.

«Dødsårsak?» spurte Elli.

«Overdose,» svarte Bent.

«Selvpåført?»

«Ja. Og uansett klarer vi neppe å bevise at noen andre har satt en sprøyte.»

Elli trodde noe annet, men holdt det for seg selv. Svaret ville de uansett få straks.

Patolog Lise Bergmann, en myndig dame i femtiårene, betraktet det hvite lakenet som lå klinisk dandert over det lille legemets figur. På tross av at hun hadde gjennomført obduksjoner i snart tretti år, ble hun fra tid til annen fortsatt overrasket over hva hun fikk inn. Og hun var heller ikke blitt følelsesmessig immun – i hvert fall ikke helt. Barn og ungdom var selvsagt det verste, og den spinkle skapningen under lakenet hadde framkalt minner om hennes egen datter slik hun var i puberteten, tjuefem år tidligere.

Bergmann hadde omsorg for sine klienter. For henne var de klienter som ikke lenger kunne snakke og forsvare seg mot påstander eller rykter, og hun så det som sin oppgave å representere klientene i formidlingen av fakta fra deres tilværelse som levende. All informasjon ble presen-

36

tert med verdighet og innsikt slik at mottakeren fikk et nyansert og korrekt inntrykk av klienten.

Den døde fortalte alltid mye om seg selv og selve dødsårsaken ved sitt blotte nærvær, i den grad man kunne snakke om nærvær når noen var død. Med denne unge kvinnen var det imidlertid ikke tilfellet. Hun hadde en aura av gåtefullhet ved seg, tenkte Bergmann.

Først veide og målte hun liket rutinemessig. Ingen abnormiteter. Deretter fulgte prosedyren med det velkjente y-snittet, som krevde at man skar dypt gjennom abdomenmuskulatur og abdomenveggen. Snittet var også langt, fra venusberget og rundt navlen opp til ribbeina, som ble saget over slik at man fikk tilgang til organene bak. Disse ble i sin tur tatt ut, veid og studert individuelt. I tilfeller som med denne unge kvinnen kunne hun ikke holde seg fra å snakke vennlig til liket om hva hun måtte foreta seg av inngrep. Det var irrasjonelt, ja vel, men det fikk henne til å føle seg bedre. Det var for galt at noen skulle ende sine dager før livet virkelig hadde begynt. Hun skyldte dem derfor en respektfull behandling.

Etter å ha tatt de prøvene hun skulle av organene, hadde hun igjen obduksjonsrutinen med å skjære opp de største blodårene med langsgående kutt for å undersøke innholdet i blodet. Det typiske eksaminasjonsbordet i stål var utstyrt med blodrenner langs kanten, ikke ulikt den typen folk flest har hjemme på skjærebrettet for kjøtt.

Rennene hadde langsomt blitt fylt med den lille jentas tyktflytende blod.

Elli hadde stor respekt for Lise Bergmann. Hun var en institusjon, og hadde jobbet på Rettsmedisinsk institutt så lenge Elli hadde vært i politiet. Hvordan noen kunne orke denne typen arbeid over så lang tid, var umulig for Elli

37

å forstå, og Elli beundret henne desto mer for hennes håndverk og engasjement.

«Tretten år,» sa Bergmann.

Elli og Bent stirret på liket. Tretten år. Livet hadde knapt begynt. Ellis søster hadde vært sytten da hun ble drept. Obduksjonssalen med alt sitt stål, verktøy, neonlys og mennesker med hvite frakker og hårnett ville for alltid minne Elli om de grufulle sekundene den kvelden hun og faren så lakenet bli løftet opp og søsterens vakre ansikt komme til syne. Hun sover bare, hadde Elli tenkt. Faren hadde klemt så hardt rundt skuldrene hennes at hun fikk blåmerker. Nå visste hun av den erfaringen jobben hadde gitt henne, at man aldri kunne vite hvordan mennesker reagerte på et dødsbudskap eller ved en identifisering.

Stillhet, fornektelse, gråt eller besvimelse – alt var naturlig.

Bergmann skottet bort på Elli, som nikket at hun skulle fortsette. «Og hun har tross sin unge alder opplevd mer på enkelte områder enn en vestkantfrue – eller for den saks skyld ti av dem – rekker i løpet av et helt liv.»

Elli ga tegn til at hun skulle fortsette.

«Hun har spor etter betydelige mengder 6-monoacetylmorfin. Ved inntak av heroin omdannes stoffet til morfin i leveren. Dødsårsaken er altså en overdose heroin. Og det er betydelige mengder hun har fått i seg. Avhengig av brukerens erfaring og hvor lenge og mye vedkommende har injisert, er en normal brukerdose for en erfaren narkoman fra ti til tretti milligram ren heroin, utblandet på gata mellom hundre og tre hundre milligram. Jeg vil anslå i dette tilfellet at hun har fått injisert rundt ett gram, eller tusen milligram, altså fem til sju ganger vanlige dose. Det er så mye heroin at selv en hardbarket narkoman i førtiårene med stor sannsynlighet ville dø av den. Dessuten bærer kroppen ikke preg av sprøytenarkomani, faktisk er det kun dette ene stikket jeg kunne finne.»

38

«Selvmord?» spurte Bent.

«Drap. Selve injeksjonen er gjort tidligere, og hun har vært fraktet til funnstedet. Deretter har noen stukket nåla inn igjen.»

Elli overvant fristelsen til å sende Bent et hva-var-detjeg-sa-blikk og skottet i stedet bort på liket igjen.

«Andre stoffer?» spurte Elli.

«Ja, når du spør, så er det også spor av gammahydroksybutyrat i blodet.»

«GHB?» kommenterte Bent.

«Riktig. GHB er lite utbredt som rusmiddel, men vi har hatt flere tilfeller der middelet har vært benyttet til å dope ned mennesker, også i sammenheng med seksuelle overgrep.»

Ellis øyne vandret instinktivt over lakenet ned mot jentas underlivsregion. «Er det et sannsynlig scenario her?»

«Definitivt. Hun bærer preg av å ha levd et seksuelt svært aktivt liv. Alderen tatt i betraktning antar jeg at hun må hun ha debutert svært tidlig.»

«Fy faen, jeg hater disse sakene her,» datt det ut av Bent.

Elli gjorde tegn til at Bergmann skulle fortsette.

«Både i skjeden og analåpningen er det spor etter jevnlig penetrasjon. Til dels har denne vært røff, og vi ser både nye og gamle riftskader.» Bergmann la inn en kunstpause hverken Elli eller Bent våget å bryte. «Alle seksuelt aktive kvinner kan få smårifter i underlivet i varierende grad, men disse er naturlige og ufarlige. I dette tilfellet er også noen av riftene av naturlig karakter, mens andre er mer voldsomme, nesten som stikkskader.»

Elli gikk bort til den døde og fjernet lakenet over ansiktet. Liket var upåklagelig stelt. Jentas høye kinnbein, blå øyne, lyseblonde hår og nærmest glassaktige hud gjorde at hun minnet om en porselensdukke. Elli syntes fremdeles hun kjente en siste rest av lukten fra funnstedet på Gamle39

byen gravlund. Hva var hennes historie? Hvor kom hun fra? Hva het hun? Hun lå der med en slags udefinert verdighet utover det Bergmann var så påpasselig med å gi sine klienter.

«Voldsomme?» spurte Elli. Hun ville helst ikke vite dette, men var nødt.

«Ja … for meg ser det ut som om en eller flere harde gjenstander har vært benyttet. Av stål, skarpt.»

«Hva slags stål?»

«Vi har funnet noen metallpartikler som forteller oss at det sannsynligvis er knivstål, en kvalitet typisk brukt nettopp til kniver eller andre redskaper. Ikke den rustfrie varianten, derfor mest sannsynlig noe som benyttes innendørs.»

«Og det var skarpt?»

«Relativt skarpt, men ikke en kniv. Da ville det laget finere kutt. Kan umiddelbart ikke huske å ha sett noe lignende før – noe midt imellom en kniv og en skrutrekker.»

Bent ristet på hodet. «Det var alt?»

«Vel,» fortsatte Bergmann, «denne penetrasjonen med gjenstanden er gjort post mortem.»

Elli så bort på liket igjen. For et kort og tragisk liv den stakkars jenta hadde fått.

Bergmann kremtet forsiktig. «Og dere har vel notert dere tatoveringen?»

Elli nikket. «Ja, den lille sommerfuglen på det venstre hoftebeinet?»

«Ja,» sa Bergmann. «Det er vel snarere uvanlig ikke å ha en liten tatovering nå for tiden … men det er en annen eiendommelig ting her. Hele kroppen er penslet eller renset med terpentin.»

«Altså white-spirit?» spurte Elli.

«Nei, ikke helt, terpentin kommer fra splintveden i furutrær og benyttes vel hovedsakelig til å fortynne oljemaling.»

40

«Det var altså lukten …» sa Elli. Hun presset fingertuppene mot hverandre. «Hva er din følelse her – hva får du ut av det?»

Bergmann tenkte seg om noen sekunder. «Jeg vil si det er noen underlige omstendigheter, og det faktum at hun er så ung og har vært såpass aktiv allerede, tilsier vel en høy sannsynlighet for at hun har vært prostituert, kanskje også misbrukt hjemmefra.» Hun tok en ny pause. «Og da har vi jo et vidt spekter av mulige gjerningspersoner.»

«Hvor kommer hun fra?» spurte Bent.

«Genetisk er hun klart østfra. Skal jeg gjette, må det bli Ukraina, Hviterussland, kanskje et av de baltiske landene.»

Bergmann rakte en kopi av obduksjonsrapporten til Elli. Hun så rett på henne.

«Finn den jævelen, Elisabeth.»

Elli fisket opp mobilen idet hun og Bent kom ut av Rettmedisinsk institutt. Hun slo kortnummeret til Kurt Fjeld, operativ leder ved voldsavsnittet.

«Ja,» svarte han kort etter to ring.

«Det er drap,» sa Elli. «Hun ble drept av en kraftig overdose heroin, injisert tidligere, så er hun fraktet til gravlunden.»

«Helsike,» sa Fjeld. «Ok – da må vi utvide apparatet her.»

«Harr og jeg drar ned umiddelbart og fortsetter der vi slapp for to dager siden,» sa Elli. «Vi jobber i videre sirkler rundt funnstedet. Kan du sende ut et par team til …» hun tenkte seg raskt om, «Ekebergveien og oppover mot Brannfjell?»

«Greit, vi har Olavsen og Takle klare her, og så kan vi reallokere en av patruljene. Ok?» «Ja, fint, og vi må ha et taktisk etterforskingsmøte – kaller du inn til klokka 16.00?»

41

«Jeg kan kalle inn, men 16.00 er negativt, da er det koordineringsmøte for den internasjonale miljøkonferansen.»

Faen.

«Senere?»

«I morgen tidlig er bedre med tanke på oppmøte.»

«Kan du ikke beordre?»

«Jo, men kanskje vi skal se hva vi har, før vi strammer til?»

Han hadde et poeng. De ville sannsynligvis ha litt mer kjøtt på beinet til møtet i morgen. Likevel hatet hun å vente.

«Ja vel, i morgen tidlig, men da tar vi som har tid senere i ettermiddag, et innledende møte etter at vi har fått jobbet oss gjennom dagen,» sa hun og ringte av. Det slo henne samtidig at hun ikke hadde noe med å instruere Fjeld, men de hadde mistet tid, og da måtte det gå raskt.

Elli gikk inn i oppgangen i den bakre høyblokka i boligkomplekset Arctanders hage. De to blokkene i fremste rekke mot gravlunden hadde de dekket den dagen liket ble funnet. Kun noen få av leilighetene i denne bakre blokka hadde utsikt mot gravlunden, men alt måtte sjekkes. Bent dekket området på motsatt side av gravlunden og jernbanelinjen, i Oslo gate.

Underbevisstheten hadde fortalt Elli at dette kunne være drap. Selv om det nå var bekreftet at de faktisk hadde et drap å forholde seg til, var hun frustrert. Hun visste av bitter erfaring hvor viktig det var å få folk i tale umiddelbart etter en hendelse. Minnet svant raskt, spesielt hos eldre mennesker. Det som lå langt fram i pannen åtte om morgenen, kunne ha gått i glemmeboka allerede klokka tolv. Etter vel to døgn var det atskillig mye mer som hadde forflyttet seg til hjernens lukkede skuffer. Kritisk etterforskingstid var gått til spille.

42

Samtidig var det de som husket mer etter å ha fått tenkt seg om. De som ringte etter én uke, kanskje mer. Vitner kunne sitte på helt avgjørende og domfellende informasjon uten selv å forstå verdien av den. Dessuten flyttet folk raskt på seg; familie, venner, jobb, ferie, bilen på verksted, stevnemøte – det var hundrevis av grunner for vitner til å forsvinne umiddelbart etter at en kriminell handling hadde foregått rett utenfor kjøkkenvinduet deres. Vel, med dette tidshandikappet var det desto viktigere å jobbe raskt.

I første etasje i oppgang A i den høye blokka åpnet en pakistansk kvinne i femtiårsalderen døra. Hun hadde et lite barn på armen. Hun ristet på hodet så fort hun fikk se Ellis politiskilt.

«Nei,» sa hun og fortsatte ristingen med hodet og nikket mot det som måtte være barnebarnet.

«Min mann er på arbeid,» fortsatte hun.

«Det gjelder en hendelse ved gravlunden her for tre dager siden,» forsøkte Elli.

Kvinnen ristet bare enda mer på hodet. Babyen begynte å hikste, Elli vurderte oddsene for å få noe ut av kvinnen som nærmere én til tusen og smilte seg ut av situasjonen.

Hun banket på de neste to dørene i trappeavsatsen, men folk var tydeligvis allerede på jobb. I neste etasje var det liv i én leilighet. Mannen som åpnet, var i førtiårene, med halvlangt hår. En grånende rand langs den tynne skillen på toppen av hodet fortalte at den mørke fargen ikke var ekte.

Han var iført en slaskete T-skjorte påtrykt en hommage til Jerry Garcia og Grateful Dead. Den tettsittende treningsbuksen framhevet bulen mellom beina. Elli avslo et tilbud om date og konsertbilletter. Fylleånden hang igjen i nesen hennes helt til neste etasje, der det også var helt folketomt.

På vei opp i fjerde etasje støtte hun på en åtte–ti år gammel gutt på vei til skolen. Han kvakk til slik smågutter alltid gjorde av Ellis id-kort.

43

«Hei,» sa Elli. «Jeg vil gjerne stille deg et par spørsmål.»

Gutten smilte høflig tilbake.

«Det gjelder en hendelse for tre dager siden,» begynte hun. Gutten smilte like velvillig tilbake. «Kan du vise meg hvor du bor?» Gutten smilte enda bredere, og hun syntes kanskje hun ante at han nikket forsiktig. Elli var nøye med selv å smile tilbake. Men han ble stående og gjorde ingen tegn til å skulle bevege seg opp eller ned.

«Synes du det er litt skummelt at jeg er politi? Det er ikke noe å være redd for – jeg er bare en helt vanlig person,» fortsatte hun med sin vennligste stemme. Gutten smilte ennå, men smilet begynte å stivne i munnvikene.

«Er moren eller faren din hjemme?» forsøkte hun.

Gutten strevde nå så mye med å holde på det tause smilet sitt at Elli fikk vondt av ham. Hva var det med ham?

Gutten pekte på øret sitt. «Ei err døøøv!» sa han.

Elli smilte lettet. Det forklarte jo atferden. Vel, hun fikk ikke noe ut av ham nå, de måtte komme tilbake til ham når de hadde fått kontakt med foreldrene. Hun fikk navnet hans og leilighetsnummeret og lot ham passere. For sikkerhets skyld sjekket hun leiligheten han oppga. Navnet på dørskiltet stemte, og det var heller ingen hjemme, slik han hadde forklart.

Elli hadde tilbakelagt tretti ufruktbare minutter i oppgang D og ringte nå på første ringeklokke i oppgang C. Døra buzzet åpen, og hun gikk inn. En gammel dame åpnet første dør på venstre hånd. Ellingsen sto det på skiltet. Elli holdt opp id-kortet fra kjedet rundt halsen for minst tjuende gang denne formiddagen.

«Hei. Rathke fra politiet.»

Fru Ellingsen så mistroisk på henne, målte Elli opp og ned før ansiktet tødde litt opp.

44

«Kan aldri være forsiktig nok om dagen, vet du. Det skjer så mye …»

Elli smilte tilbake, nikket anerkjennende til fru Ellingsens livsvisdom.

«Har det skjedd noe?» Fru Ellingsen så engstelig på Elli.

«Jeg er redd for det. Vi har funnet en død kvinne nede på gravlunden.»

«Nei så fryktelig! Ja, hva var det jeg sa, man kan ikke være for forsiktig nå om dagen. Var hun ung?»

«Ja, dessverre. I tenårene.»

«Nei, så forferdelig, nei, så forferdelig …» Elli ble litt avsporet av fru Ellingsens forskrekkelse og tenkte nok en gang at dette ikke var verdt tiden, men tok seg i det. «Vi lurer på om du har sett noen eller noe i området her for tre dager siden? Det var da hun ble funnet.»

Fru Ellingsen sperret øynene opp som om hun gikk fra å være tilskuer til en slags stand-in i Miss Marple. «Huff og huff. Neei … Jeg har jo ikke sett etter noe heller. Det var da forferdelig med denne piken! … Hva er det for slags observasjoner du tenker på?»

«Mennesker. Biler. Lyder. Alt er interessant.»

Fru Ellingsen tenkte, Elli syntes hun så ut til å forsvinne ut i en slags Alzheimer-lignende tåke, men fru Ellingsen kom brått tilbake. «Neeei … for tre dager siden? Jeg har vel vært inne og ryddet. Jeg klarer ikke så mye om gangen lenger, og om noen dager kommer barnebarnet mitt på besøk. Da må jeg jo rydde, vet du.» Hun tok en lang pause, som om hun kikket innover i en uendelighet av livserfaring langt der inne i alderdomståka. Elli var tydelig utålmodig, kroppsspråket gjorde tegn til å avslutte samtalen. Idet hun skulle snu, seg var fru Ellingsen på nett igjen.

45

«Men, jeg har en venninne som går tur hver morgen rundt i området her. Hun kan kanskje være verdt å snakke med?»

Bent sto midt i Konows gate der Ryenbergveien tar oppover den bratte Ekebergskrenten. Dørbankingen hadde vært resultatløs så langt, rent bortsett fra at man alltid fikk et påfyll av sosiologiske perspektiver ved å banke på en rekke dører i et tilfeldig strøk i Oslo. Få mennesker var hjemme nå rett før klokka ti om formiddagen. Det var flere veier inn til kirkegården. Så man bort fra kjøreretningen, kunne en bil med et lik ha kommet både ned eller opp Ekebergveien, Konows gate og Ryenbergveien. I teorien kunne man komme til kirkegården også fra Baglerstredet, men for en bil ville det innebære atkomst via Konows gate.

Den avdøde kunne også simpelthen ha gått inn på kirkegården for egen maskin. Og kanskje fikk de aldri svaret på hvordan hun kom seg dit.

«Bent!»

Elli kom gående på motsatt side mot ham. «Vært helt i enden?»

«Fram til krysset. Lite å skrive hjem om … en søvndrukken og sjokkert homse, ellers nada. Folketomt.»

«Ruth Strand?»

«Ja-a… mener å huske navnet fra en av de gamle husene der Ribbungata tar av. Ingen hjemme.»

«Hun går ofte tur om morgenen, kan være verdt å snakke med. Vi får ha henne på oppfølgingslisten.»

«Og du?» spurte Bent.

«Ruth Strand og en liten gutt er løse tråder. Gutten er døv, jeg fikk ikke noe ut av ham der og da. Vi må lokalisere foreldrene først.»

De tok i retning mot kirkegården der åstedsgruppen nå jobbet systematisk med å finkjemme området der jenta ble funnet.

46

«Har det vært mye tråkking?» spurte hun ut i luften.

«Ikke mye,» svarte Gulbrandsen. «Men det regnet kraftig natt til i går.»

Alle visste at det gjorde muligheten for at hårstrå eller væsker med DNA-spor ville være svært mye vanskeligere å finne. Hvis de fant noe i det hele tatt.

Kurt Fjeld sto klar i møterommet. Han var kjent som en mann som aldri ga opp, og var herostratisk berømt langt utover Oslo-politiet for sin heltemodige innsats ved et komplisert ran i Vestfold noen år tidligere. På den tiden var han en del av beredskapstroppen Delta, og var i første linje da troppen stormet bankfilialen der de to desperate svenske ranerne, sterkt påvirket av amfetamin, holdt en bankansatt og en vaskehjelp som gisler, sammen med ransutbyttet på over tjue millioner kroner. Fjeld fikk stadig en blomsterbukett til jul av den nå pensjonerte bankansatte kvinnen. Den påfølgende etterforskingen konkluderte med at Fjeld hadde handlet korrekt da han i tur og orden skjøt begge ranerne med sin Heckler & Koch MP5 maskinpistol. Ranerne var bevæpnet, og hadde gjort tegn til å ville skyte det ene gisselet.

Fjeld hadde brukt fire skudd, de eneste fire han til dags dato hadde avfyrt i tjeneste. Han snakket nødig om episoden.

Laserpennen hans pekte på et detaljert hybridkart på smartboardtavlen i møterommet. «Dere har altså dekket de nærmeste bygårdene i Arctanders gate, Alnagata og Alnafetgata den morgenen hun ble funnet,» begynte han og smattet et par ganger på snusprisen under overleppa.

«Og nå har dere også vært gjennom Konows gate, Inges gate og Oslo gate?»

Bent nikket, samtidig reiste Elli seg og gikk bort til tavlen. «Vi har ringt på alle dører, det var vel folk hjemme i en tredel av leilighetene,» forklarte hun. «Olavsen og Takle har sammen med …» Elli sjekket notatene sine, «Sigurds47

søn og Kvale rukket over Ekebergveien opp til Valhallveien, Ryenbergveien og Dyvekes vei.» Hun pekte samtidig på de aktuelle stedene og kikket til slutt bort på Kvale.

«Det stemmer,» repliserte han. «I Dyvekes vei bor det for øvrig knapt folk.»

Elli så på klokka, som viste ti på sju. «Folk begynner vel å komme hjem nå – vi bør ut igjen for å dekke opp de som ikke var hjemme i stad. Foreløpig har vi fint lite å gå på her. Når det gjelder mobiltrafikk og overvåkingskameraer, får vi vel ressurser til å gå gjennom dette fra i morgen av?»

Fjeld reiste seg. «Jeg skal få satt det i gang,» sa han.

«Og vi bør ta runden med taxi, buss og trikk,» la Elli til.

Fjeld nikket bestemt. «Da vet alle hva de har å gjøre utover kvelden, så tar vi en ny oppsummering i morgen tidlig.»

Han gjorde en rullerende bevegelse med tungen i munnhulen, vippet snusprisen rutinert ut med høyre pekefinger og slengte den effektivt i søppelkurven med et lite klask.