Enola Holmes - De bisarre bukettene

Enola Holmes De bisarre bukettene

Nancy Springer

Enola Holmes De bisarre bukettene Oversatt av Carina Westberg

Nancy Springer Originalens tittel The case of the bizarre bouquets Oversatt av Carina Westberg Published by agreement with Licht & Burr Literary Agency, Copenhagen, on behalf of the Jean V. Naggar Literary Agency, New York.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-70261-8 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsillustrasjon: ©Hugh D’Andrade, 2011 Omslagsdesign: Jeanine Henderson Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Satt i 11,7/16 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no Sitater er hentet fra: «De fires tegn» i Mysterier i utvalg, De norske Bokklubbene 2013, oversatt av Nils Lie «Den lette brigades angrep» av Alfred Tennyson i Ring, ville klokker: en viktoriansk antologi, Den norske lyrikklubben 2000, gjendiktet av Geir Uthaug

Til moren min

MARS 1889 Galninger mangler sunn fornuft, mener forstanderinnen, men så er det jo også mangel på fornuft som forvirrer sinnet, eller hva? Bare se på denne nye pasienten: Hvis det hadde vært noen fornuft i ham, ville han ha mosjonert sammen med de andre i luftegården denne vakre, solfylte dagen, årets første flotte vårdag. Han ville ha tenkt på sitt eget beste og fulgt instruksene («Rett i ryggen! Trekk pusten dypt! Løft blikket og tenk på himmelens herlighet!

Og, marsj! Venstrefot først, ÉN-to-tre-firr!»), men isteden …

«Slipp meg ut!» forlanger han for kanskje hundrede gang. «Jeg er engelskmann ! Den slags behandling av en engelsk borger kan simpelthen ikke tolereres!» Selv om tonen er hissig, banner han ikke, det skal han ha. Ikke engang da han var på sitt verste, sloss med vokterne og ga direktøren en blåveis, hadde han bannet. Det gjør han heller ikke nå, det er bare en inderlig klaging. «Slipp meg ut! Jeg 7

hevder min rett som dronningens lojale undersått.

Slipp meg ut av denne elendige kisten, sier jeg!»

«Det er ingen kiste, herr Kippersalt.» Matronen sitter i en ubekvem trestol uten annen pute enn sitt eget fyldige legeme. Hun strikker på en sokk hun har i fanget, og snakker med et uinteressert, men beroligende tonefall: «Kanskje lokket og bunnen kan minne om en kiste, men du vet utmerket godt at en kiste ikke ville hatt ribber oppå og langs sidene slik at man får puste, og jeg kan ikke se at du har vanskeligheter …»

«Har jeg ikke vanskeligheter?» Mannen som ligger innesperret i dårekisten, begynner plutselig å le.

Ved lyden av latteren hans mister forstanderinnen en maske, rynker pannen og legger bort strikketøyet til fordel for penn og papir.

«Har jeg ikke noen vanskeligheter i denne djevelske innretningen?» Mannen skriker nærmest nå, mellom unaturlig skingrende latterhyl.

«Det virker ikke som om det er noe fysisk i veien med deg,» svarer forstanderinnen mildt og behersket, «og du ligger på en ren brisk, du kan skifte stilling, bevege på hendene. Buret må da være langt å foretrekke fremfor en tvangstrøye.»

«Buret! Er det dét dere kaller det!» Mannen ler fremdeles uten åpenbar grunn. Forstanderinnen 8

gransker ham inngående, vel vitende om at hun må være på vakt når det gjelder ham. Han var overraskende kvikk til å være så kompakt, og dessuten rådsnar. Han kom seg nesten helt bort til gjerdet.

I den så vidt påbegynte boken om herr Kippersalts tilfelle noterer hun dato og tidspunkt og så: Pasienten ler tilsynelatende hysterisk. Tidligere innførsler beskriver at herr Kippersalt satte seg voldsomt til motverge da han skulle ha på seg den grå ulluniformen mens hans egne saker ble tatt med til oppbevaring, at han har nektet å spise, at urinen er lys og klar, at fordøyelsen fungerer som normalt, og at han virker renslig av seg. Videre at verken hode, overkropp, ben eller armer er deformert, at han synes å ha en viss intelligens, og at han bruker lommetørkle.

«Et bur, dere berøver meg altså friheten?» Mannens enerverende latter stilner. Den middelaldrende mannen tar seg ikke så verst ut, en soldataktig type.

Han stryker seg over barten, som for å roe seg eller tenke. «Når har dere tenkt å slippe meg ut?»

«Etter at doktoren har sett på deg.» Etter først å ha gitt ham kloralhydrat, føler forstanderinnen seg sikker på. Asyllegen er selv avhengig av morfindråper og befatter seg ikke stort med pasientene utover det å forordne medisiner.

9

«Doktor? Jeg er doktor!» Den nyankomne galningen begynner å hyle av latter på ny.

Forstanderinnen noterer: Vedvarende storhetsvanvidd. Hun legger bort journalen og finner fram strikketøyet igjen. Det å prøve å snu hælen på en sokk kan være litt av en prøvelse, men slik er det å være gift med direktøren på et sinnssykeasyl. Det er bestandig syv ting å gjøre samtidig, aldri et rolig øyeblikk til bare å hvile sjelen, gå en tur eller titte i en avis. Sykepleierskene må holdes under oppsyn vel så mye som pasientene. Florence Nightingales innflytelse har ikke rukket helt hit, og de ansatte er i beste fall analfabeter, om de ikke ligger under for en eller annen last, vanligvis drukkenskap.

Forstanderinnen sukker. Mens hun prøver å plukke opp masken hun mistet, greier hun ikke riktig å hindre tonen i å bli kvass da hun sier: «Doktor?

Det er ikke sant, herr Kippersalt. I innleggelsesdokumentene står det klart og tydelig at du er butikkinnehaver.»

«Jeg heter ikke Kippersalt! Jeg er ikke den dere sier. Hvorfor kan jeg ikke få noen på dette helvetes stedet til å begripe at jeg befinner meg her på grunn av en absurd misforståelse?»

Forstanderinnen kjenner mannens blikk på seg fra den kisteaktige kassen han ligger i, og hun smi10

ler, om enn resignert. «Min erfaring fra de seneste tredve årene, herr Kippersalt, viser at pasientene svært ofte tror at det er blitt gjort en feil, men det har aldri vært tilfellet.» Hvordan kunne det være det, når så store pengesummer hadde skiftet eier?

«Ta for eksempel en fin herre som deg selv. Mange av dem kommer hit og sier at de er Napoleon – det er det vanligste – men vi har også hatt en prins Albert, en sir Walter Drake og en William Shakespeare …»

«Jeg snakker sant!» «… og noen av stakkarene med forvirret sinn blir kurert til slutt,» fortsetter forstanderinnen og overhører avbrytelsen, «mens andre er her fortsatt. Er det dét du vil, herr Kippersalt? Å bli værende her resten av livet?»

«Jeg heter ikke Kippersalt! Jeg heter Watson!»

Selv gjennom sprinklene ser hun barten hans reise bust.

Vennlig ertende svarer hun: «Vi har en Sherlock Holmes i en av de andre avdelingene. Jeg lurer på om han ville ha gått god for deg.»

«Du er gal! Jeg sier jo at jeg er John Watson, doktor i medisin og forfatter. Det er bare å telefonere til Scotland Yard …»

Telefonere? Som om noen så langt nord for Lon11

don som dette noensinne har sett eller brukt et så nymotens apparat. Storhetsvanvidd igjen. «… og be om å få snakke med inspektør Lestrade.

Han kan bekrefte identiteten min …»

«Visvas,» mumler forstanderinnen. «Visvas.» Tror han virkelig at direktøren vil forhøre seg, levere tilbake det anselige honoraret og løslate ham? Mannen taler i villelse. «Hysj, nå. Sj.» Som om hun prøver å roe et barn, mumler hun til ham, bekymret. Den slags opphisselse kan føre til hjernebetennelse om den ikke snart avtar. Det har nå gått to dager, og herr Kippersalt skråler fremdeles i vei like irrasjonelt som han gjorde da han ble innbrakt. Det er i grunnen et sørgelig tilfelle. Forstanderinnen har hatt med mange galninger å gjøre, men hun synes særlig synd på denne, for det virker som om han ville ha hatt mye godt i seg om han bare hadde vært ved sine fulle fem.

FØRSTE KAPITTEL det er vanskelig å velge seg et nytt navn. Enda vanskeligere, vil jeg tro, enn å velge navn til et barn.

Man står jo seg selv så forvirrende nær, mens man knapt kjenner barnet når det kommer. Antagelig var det et kunstnerisk innfall som hadde fått mor til å døpe meg «Enola», som baklengs blir alone, alene på engelsk.

Ikke tenk på mor!

Det store blåmerket i ansiktet mitt var riktignok blitt bedre, men jeg bar fremdeles på vonde følelser. Derfor ble jeg sittende inne på losjiværelset mitt denne første flotte, solrike dagen i mars 1889. Med papir og blyant i hånden slo jeg meg ned ved det åpne vinduet (så herlig med frisk luft – selv i London – etter en lang vinter!) og så ut på den myldrende østkantgaten. Det som foregikk der nede, hadde fanget oppmerksomheten min.

Store mengder får, som ennå var sprell levende, 13

tråkket gjennom gaten. Og alle typer framkomstmidler, fra kullvogner til eselkjerrer og gateselgeres trillebårer, sto i stampe. Førerne ropte de skrekkeligste eder til hverandre. Ververe fra hæren i rød jakke og andre dagdrivere sto og så på, med brede glis, mens en blind tigger ledet av en lurvete unge prøvde å komme seg forbi opphopningen av kjøretøy, gatebarn klatret opp i lyktestolper for å se på og slenge morsomheter, og kvinner med sotete sjal skyndte seg å gjøre unna ærendene sine.

De – altså de hardtarbeidende slumkvinnene – hadde et sted å gå, i motsetning til meg.

Jeg så ned på arket i fanget mitt og fant ut at jeg hadde skrevet:

Enola Holmes Fort og hardt klusset jeg det ut, mitt eget navn, det jeg absolutt ikke kunne bruke. Dere skjønner, brødrene mine, Mycroft og Sherlock, må ikke finne meg.

For de vil gjerne ta ansvaret for meg og forvandle meg til en pyntegjenstand som passer i finere selskap, med sangtimer og lignende fjas. Og med loven i hånd har de rett til det. Å tvinge meg til å gå på kostskole, mener jeg. Eller å sende meg i kloster, på 14

barnehjem, et akademi for unge porselensmalende kvinner, hvor enn de vil. Med loven i hånd kan Mycroft, den eldste, til og med låse meg inne på et sinnssykeasyl resten av livet. Det kreves bare underskrift fra to doktorer i medisin for å sperre noen inne på den måten, hvorav en av dem da er «galedoktoren» som gjerne vil ha penger til å drive stedet. De to og en underskrift fra Mycroft selv – og når det gjaldt å forsøke å frata meg friheten, var han troende til det meste.

Jeg skrev:

Ivy Meshle Navnet jeg hadde brukt det halve året jeg hadde vært på rømmen, alene. «Ivy», altså eføy på engelsk, for troskap; «Meshle» spilte på «Holmes» – Hol mes, mes Hol, Meshle. Jeg likte det navnet godt, så jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde kunnet beholde det.

Men jeg var redd, for jeg hadde oppdaget at Sherlock visste at jeg brukte Ivy som kodenavn når jeg sendte meldinger med mor via avisenes kontaktannonser.

Hva mer visste den altfor skarpsindige broren min – Sherlock som, i motsetning til den omfangsrike, stillesittende Mycroft, var på leting etter meg?

15

Hva hadde han funnet ut de få gangene vi tilfeldigvis hadde støtt på hverandre?

Jeg skrev:

Han vet at jeg ligner på ham.

Han vet at jeg klatrer i trær.

Han vet at jeg sykler.

Han vet at jeg har forkledd meg som enke.

Han vet at jeg har forkledd meg som en fattig kone som selger pennetørkere.

Han vet at jeg har forkledd meg som nonne.

Han vet at jeg har gitt mat og tepper til de fattige.

Han vet at jeg går med dolk i korsettet.

Han vet at jeg har sporet opp to forsvunne personer.

Han vet at jeg har varslet politiet om to forbrytere.

Han vet at jeg to ganger har tatt meg inn i boligen hans i Baker Street.

Han vet at jeg bruker navnet Ivy. Man må kunne anta at han nå har fått vite av dr.

Watson at en ung dame ved navn Ivy Meshle arbeidet for verdens første og eneste vitenskapelige perditorier.

Etter siste punkt sukket jeg, for sant å si beundret jeg dr. Watson, selv om jeg bare hadde truffet den gode doktoren tre ganger: den første da han hadde 16

kommet for å rådføre seg med perditorieren – som hadde gjort det til et yrke å spore opp forsvunne mennesker – på vegne av vennen Sherlock Holmes; den andre da jeg hadde kommet for å stille ham et spørsmål og han hadde gitt meg bromid for en hodepine; og den tredje da jeg hadde tvunget ham til å ta seg av en skadet lady. Dr. Watson var selve prototypen på en galant, solid engelsk gentleman, villig til å hjelpe hvem som helst. Jeg likte ham umåtelig godt, nesten like godt som jeg likte broren min. For jeg forgudet tross alt Sherlock, enda jeg hovedsakelig kjente ham gjennom de svært populære fortellingene vennen Watson skrev om ham, og som jeg leste like ivrig som alle andre i England.

Hvorfor i all verden skulle de jeg var glad i, bestandig prøve å ødelegge for meg?

Med et nytt sukk presset jeg leppene sammen og klusset ut Ivy Meshle med flere harde blyantstrøk.

Hva nå?

Det var ikke bare det å velge nytt navn som forvirret meg, det var det altoppslukende spørsmålet om hva jeg skulle gjøre, og hvem jeg skulle være.

Hva slags dame skulle jeg skjule meg i neste gang?

En borgerlig frue, en Mary eller Susan? Så kjedelig.

Men blomsternavnene jeg var så glad i, som Rosemary, symbol på det å minnes, eller Violet, symbol 17

på skjult skjønnhet, pålitelighet og iboende kraft, var utelukket. Sherlock kjente til blomsterspråket mor og jeg brukte i kodemeldingene.

Heller ikke kunne jeg falle tilbake på et av mellomnavnene mine. Jeg hadde selvfølgelig min andel av dem, som det sømmet seg en med min bakgrunn, og jeg var døpt Enola Eudoria Hadassah Holmes.

Enola E.H. Holmes – E.E.H.H. Eehh. Akkurat som jeg følte meg. Siden Hadassah var navnet til fars avdøde søster, ville Sherlock ha gjenkjent det med det samme, og Eudoria var enda verre, i og med at det også var mors fornavn.

Ikke at jeg hadde noe ønske om å etterape mor.

Eller hadde jeg det?

«Pokker heller, gode godgud!» mumlet jeg uoppdragent og skrev:

Violet Vernet Vernet var mors pikenavn, som Sherlock også ville gjenkjenne straks. Men hva med baklengs?

Tenrev Njæ. Men hva om jeg lekte meg litt med bokstavene?

18