Apokalypse på tirsdag
DAVID SAFIER
Apokalypse på tirsdag Oversatt av Miriam Lane
Bazar Forlag/Cappelen Damm AS Postboks 1900 Sentrum 0055 Oslo www.bazarforlag.no Originaltittel: Jesus liebt mich © 2008 by Rowohlt Verlag GmbH, Reinbek bei Hamburg, Germany Norsk copyright © CAPPELEN DAMM 2017 Oversatt fra tysk av Miriam Lane Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm Illustrasjoner: Ulf K. Omslagsdesign: Books Covered/Stuart Bache Tilrettelegging av design: Nic Oxby Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Minion Trykk og innbinding: ScandBook UAB Trykt på: 70 g Ensolux Cream, bulk 1,8 ISBN 978-82-8087-596-9 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.
FSC® C047286
Til Marion, Ben og Daniel … jeg elsker dere
1 Jesus så vel ikke sånn ut, tenkte jeg mens jeg betraktet et maleri av den siste nattverden inne på prestekontoret. Han var jo arabisk jøde, så hvorfor ser han ut som om han var med i Bee Gees på de fleste bildene? Lenger kom jeg ikke i tankerekken, for pastor Gabriel kom inn på kontoret, en eldre mann med skjegg, fryktinngytende øyne og dype bekymringsrynker, noe alle som må gjete saueflokker i mer enn tretti år, sikkert får. «Elsker du ham, Marie?» spurte han uten å hilse. «Ja … eh … selvfølgelig elsker jeg Jesus … for en storartet mann …» svarte jeg. «Jeg mener mannen du vil gifte deg med i kirken min.» «Å …» Pastor Gabriel stilte alltid så uhøflige spørsmål. De fleste som bodde her i Malente, den lille byen vår, mente at det var fordi han var oppriktig interessert i mennesker. Selv mente jeg at han rett og slett bare var utrolig nysgjerrig. «Ja», svarte jeg, «selvfølgelig elsker jeg ham.» Sven var jo en elskelig mann. En rolig mann. En som gjorde at jeg følte meg trygg. En som ikke brydde seg det aller minste om at jenta han var sammen med, hadde en BMI som kunne inspirere 7
til klagesanger. Og fremfor alt: Jeg kunne være sikker på at Sven ikke bedro meg med en flyvertinne, sånn som eksen min Marc hadde gjort. Han som jeg håpet skulle steke i helvete en gang, oppvartet av spesielt kreative demoner. «Ta plass, Marie», sa Gabriel og skjøv lesestolen sin bort til skrivebordet. Jeg satte meg og sank ned i mørkt 70-tallsskinn, mens Gabriel selv tok plass ved bordet. Jeg ble sittende og se opp på ham, og gjennomskuet det med det samme – det var så absolutt tilsiktet fra hans side. «Du vil gifte deg i kirken, altså?» spurte Gabriel. Nei, i hønsehuset, hadde jeg mest lyst til å svare irritert, men svarte så hyggelig jeg kunne. «Ja, det var det jeg ville snakke med deg om.» «Jeg har bare ett spørsmål, Marie.» «Hva da?» «Hvorfor vil du gifte deg i kirken?» Det oppriktige svaret ville være at det ikke finnes noe mindre romantisk enn et bryllup på rådhuset. Pluss at jeg allerede som liten jente hadde drømt om et hvitt kirkebryllup og fortsatt gjorde det, selv om fornuften min visste at det ikke finnes noe mer kitschy enn nettopp det. Men hvem er vel interessert i fornuft når det gjelder bryllup? Men det ville ikke fremme saken min å innrømme det akkurat da. «Jeg … det er så utrolig viktig for meg, i kirken … foran Gud …» stotret jeg derfor med det beste smilet jeg klarte å trylle frem. «Marie, jeg ser deg så godt som aldri under gudstjenestene her», avbrøt Gabriel meg skarpt. «Jeg … jeg … har mye å gjøre på jobben.» «Den syvende dagen skal du hvile.» Jeg hvilte på den syvende dagen, og på den sjette dagen også, og av og til skulket jeg til og med og sa at jeg var syk bare for å hvile 8
en av de første fem dagene, men det var nok ikke det Gabriel mente. «Du tvilte på Gud allerede for tjue år siden under konfirmasjonsundervisningen hos meg», minnet Gabriel meg på. Skal si den fyren hadde litt av en hukommelse. At han fortsatt husket det! Den gang var jeg tretten år gammel og sammen med kule Kevin. I armene hans føltes det som om jeg var i himmelen, og det var med ham jeg opplevde mitt første tungekyss. Dessverre ville han ikke bare kysse meg, han ville stadig vekk inn under genseren min i tillegg. Det ville jeg ikke ha noe av, for jeg syntes ikke at det hastet. Men den oppfatningen delte ikke han. Derfor fiklet han rundt under genseren på en annen under konfirmantavslutningsfesten, rett foran øynene på meg. Og min verden stoppet opp der og da. Det var heller ingen trøst at Kevin behandlet den andre jentas pupper med samme fintfølelse som en baker legger for dagen når han skal kna en brøddeig. Selv den to år eldre storesøsteren min, Kata, klarte ikke å trøste meg, til tross for at hun sa fine ting som «Han fortjente deg ikke i det hele tatt», «Han er en teit drittsekk», eller «Han burde stilles for krigsrett og skytes». Så jeg gikk til Gabriel. «Hvordan kan det finnes en Gud når det finnes noe så kjipt i verden som kjærlighetssorg?» spurte jeg med tårer i øynene. «Husker du hva jeg svarte deg på det?» spurte Gabriel. «Gud tillater kjærlighetssorg fordi han har gitt menneskene fri vilje», svarte jeg, i et lett messende tonefall. Jeg husket også at jeg den gang hadde ment at Gud med god samvittighet kunne ha fratatt Kevin den frie viljen hans. «Jeg har også fri vilje», erklærte Gabriel. «Det er ikke lenge til jeg går av med pensjon, så jeg trenger ikke lenger å vie alle og enhver som ikke har klart å overbevise meg om at de er gudfryktige. Vent på etterfølgeren min. Han kommer om seks måneder!» 9
«Men vi vil gifte oss nå!» «Og hvorfor er det mitt problem … ?» spurte han provoserende. Jeg sa ingenting, lurte bare på om det egentlig er lov å slå en pastor? «Jeg liker ikke at kirken min brukes som festlokale», sa Gabriel og så vurderende på meg. Det var like før jeg begynte å føle meg skyldig – sinnet mitt måtte vike for en vag følelse av dårlig samvittighet. «Du vet jo at det finnes en annen evangelisk kirke her også», sa Gabriel. «Men … jeg vil ikke gifte meg der.» «Hvorfor ikke?» «Fordi … fordi …» jeg visste ikke om jeg burde si det. Men det spilte vel egentlig ingen rolle, pastor Gabriel hadde tydeligvis ikke noe godt inntrykk av meg uansett. «Fordi foreldrene mine giftet seg i den kirken», svarte jeg derfor, litt forlegen. Overraskende nok ble Gabriel mildere stemt nå. «Du er i midten av trettiårene, så du burde vel snart ha kommet over skilsmissen til foreldrene dine?» «Jo da … jo da, det har jeg, alt annet ville jo være idiotisk», sa jeg. Jeg hadde tross alt noen terapitimer bak meg, helt til det ble for dyrt. (Egentlig burde alle foreldre være forpliktet til å opprette en sparekonto for barna sine allerede ved fødselen, sånn at de senere kunne betale for psykologtimer.) «Men du er likevel redd for at det skal bringe ulykke å la deg vie i samme kirke som foreldrene dine giftet seg i?» presset Gabriel på. Etter å ha nølt litt nikket jeg. «Jeg er nok overtroisk.» Han så overraskende forståelsesfullt på meg. Det var sannsynligvis den kristne nestekjærligheten som satte inn. «Greit», sa han. «Dere kan gifte dere her.» Jeg kunne knapt tro det. «Du … du er en engel, pastor.» «Jeg vet det», svarte han og smilte, med ett underlig melankolsk. 10
Da Gabriel så at jeg la merke til det, gjorde han tegn til at jeg skulle gå. «Fort, før jeg ombestemmer meg.» Jeg spratt lettet opp og skyndte meg mot døren. Da falt blikket mitt på et annet maleri, denne gangen av Jesu oppstandelse. Han der ser virkelig ut som om han skal til å synge Stayin’ Alive, tenkte jeg.
2 «Jeg sa jo at pastor Gabriel var en grei fyr», sa Sven mens han masserte føttene mine på sofaen i den søte, lille loftsleiligheten vår. I motsetning til alle andre menn gjorde han det mer enn gjerne, noe jeg mente måtte skyldes en sjelden genetisk defekt. Ekskjærestene mine hadde stort sett ikke massert meg i mer enn ti minutter av gangen, og hadde deretter forventet seg sex i bytte for den fantastiske prestasjonen. Særlig flyvertinneelskeren Marc, som forhåpentligvis ville bli oppvartet av kreative demoner i helvete, topptrent i kastrasjonens ærverdige kunst. Før jeg traff Sven, da jeg var midt i trettiårene, var jeg singel, med et ikke-eksisterende sexliv. Hver gang jeg så kvinner med barn, kjente jeg at den biologiske klokken min tikket. Og hver gang disse fullstendig overtrøtte mødrene smilte medlidende til meg og fortalte at man bare kan bli en lykkelig, tilfreds og avbalansert kvinne om man får barn, traff det den veldig skjøre selvfølelsen min. I slike øyeblikk klarte jeg bare å roe meg ned med en liten sang jeg hadde diktet spesielt til denne typen situasjoner. «Jeg har ingen strekkmerker, tra-la, tra-la! Jeg har ingen strekkmerker, tra-la, tra-la, ha-ha!» Jeg forsøkte allerede å avfinne meg med det faktum at jeg ville ende opp som en av de gamle damene som ved en tilfeldighet blir 12
funnet i toromsleiligheten sin av et rengjøringsfirma, syv måneder etter sin død, da jeg traff Sven. Like før hadde jeg sunget strekkmerkesangen min litt for høyt da jeg gikk forbi en ekstremt irriterende nybakt mor på en kafé i Malente. Denne lykkelige, tilfredse moren viste meg derfor hvor avbalansert hun var ved å helle kaffen sin i ansiktet mitt. Jeg snublet, falt og slo meg mot kanten av et bord. Jeg hadde et kutt i pannen, tok den første drosjen jeg fant til sykehuset, og ble tatt imot av Sven. Han jobbet der som sykepleier og var ikke noen storslått skjønnhet – sånn sett passet vi veldig godt sammen. Da jeg begynte å gråte mens de sydde såret, ga han meg et lommetørkle. Da jeg beklaget meg over flekkene på den fine blusen min, trøstet han meg. Og da jeg takket ham for alt sammen, inviterte han meg på pizza. Femten pizzaer senere flyttet jeg inn hos ham og var sjeleglad for aldri å måtte se toromsleiligheten min igjen. Åttifire middager senere fridde Sven til meg etter alle kunstens regler: på kne, med en nydelig ring som måtte ha kostet ham minst en månedslønn. Samtidig fikk han lilleputtlaget i fotball, som han trente på fritiden, til å legge ut et enormt hjerte av roser og synge «Love Me Tender». «Vil du gifte deg med meg?» spurte han. Hvis jeg sier nei nå, så kommer disse barna til å være ødelagt for livet, tenkte jeg et kort øyeblikk. «Selvfølgelig vil jeg det!» svarte jeg så, dypt rørt. Sven masserte akkurat føttene mine med Ekstra Sensitiv Massasjeolje som duftet kunstig av roser, da blikket mitt falt på Malenter Kurier. Han hadde satt ring rundt en boligannonse. «Du … har markert noe?» «Det er et av de nye boligfeltene, der prisene er overkommelige for oss.» «Og … hvorfor skulle vi se på det?» spurte jeg bekymret. 13
«Tja, det hadde ikke gjort noe med noe litt større … når vi en gang vil ha barn.» Barn? Hadde han nettopp sagt «barn»? I min tid som singel hadde jeg riktignok glodd misunnelig på mødre, men etter at jeg traff Sven, hadde jeg følt at jeg ennå hadde litt tid igjen før jeg med zombieposer under øynene skulle gå rundt og fortelle alle hvor lykkelig jeg var. «Jeg … synes vi bør nyte livet vårt sammen som par en liten stund til», protesterte jeg. «Jeg er trettini og du er trettifire. For hvert år vi venter, blir risikoen større for at vi skal få et handikappet barn», sa Sven. «Du har en interessant måte å overtale noen til å få barn på», svarte jeg og prøvde å smile. «Unnskyld.» Sven unnskyldte seg alltid veldig fort. «Det går bra.» «Men … du har vel også lyst på barn?» spurte han. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Hadde jeg virkelig det? Tenkepausen min nærmet seg taushet med truende fart. «Ikke sant, Marie?» spurte Sven, som ble stadig mer usikker. «Jo da, femten stykker», svarte jeg fleipete, siden jeg rett og slett ikke klarte å se denne snille mannen lide. «Et fotballag pluss innbyttere», smilte han lykkelig. Så kysset han meg i nakken. Det var sånn han vanligvis innledet forspillet. Men for én gangs skyld trengte han veldig lang tid på å få meg med på notene.
3 «Renseanlegg fyller tretti år», skrev jeg som overskrift på den nye førstesideartikkelen min, uten spor av begeistring. Da jeg var ferdig med journalistutdanningen, hadde jeg jo håpet på en jobb i et magasin som Der Spiegel, men til det måtte jeg vel ha prestert bedre enn karakteren 2,7. Derfor landet jeg først i München hos Anna, magasinet for den moderne kvinnen med en konsentrasjonsevne som maksimalt varer en halv side. Det var ikke noen drømmejobb, men på gode dager følte jeg meg nesten som Carrie fra Sex og singelliv. For å være som henne manglet jeg egentlig bare et femsifret budsjett til designerklær og en fettsuging. Kanskje kunne jeg ha blitt værende hos Anna til evig tid. Men dessverre ble Marc sjefredaktør der. Dessverre var han supersjarmerende. Dessverre ble vi et par. Dessverre bedro han meg med den slanke flyvertinnen, og dessverre reagerte jeg ikke like suverent som jeg burde ha gjort: Jeg prøvde å kjøre over ham med bilen. Jaja, ikke helt på alvor. Men han måtte faktisk hoppe litt til side. Etter det sa jeg opp jobben i Anna. Med den suboptimale CVen min fant jeg ikke noen annen jobb på det knusktørre journalistmarkedet enn nettopp hos lokalavisen Malenter Kurier. Og den fikk jeg bare fordi faren min kjente redaktøren. For meg føltes det å flytte tilbake til hjemstedet i en alder av trettién som å gå rundt 15
med et skilt der det sto «Hallo, jeg har virkelig ikke klart noe som helst i livet» rundt halsen. Fordelen ved å jobbe i en så nedstøvet redaksjon, var utelukkende at det ga meg nok av tid til å tenke på bordplasseringen i bryllupet, noe alle vet er en egen vitenskap. Jeg var spesielt opptatt av hvordan jeg skulle plassere de skilte foreldrene mine. Mens jeg satt der og vred hjernen, kom pappa inn i redaksjonen og gjorde problemet med bordplasseringene enda mer komplisert. Så komplisert at det lett kunne bli migrenefremkallende. «Det er noe jeg bare må fortelle deg», sa han som hilsen. Jeg ble overrasket, for det ellers så bleke ansiktet hans så ut til å stråle. Han hadde tatt på seg rikelig med eau de cologne, og de få gjenværende hårene han hadde på hodet, var for en gangs skyld kjemmet. «Du, pappa, kan det ikke vente litt?» spurte jeg. «Jeg har ikke tid, jeg må skrive en artikkel om alt du ikke har lyst til å vite om håndtering av avføring.» «Jeg har en kjæreste», plumpet det ut av ham. «Du … du … det er jo kjempeflott», stammet jeg og glemte avføringen fullstendig. Hadde pappa en kjæreste? Det var litt av en overraskelse. Jeg prøvde å forestille meg hvem det kunne være. En eldre dame fra kirkekoret, kanskje? Eller muligens en av pasientene fra urologpraksisen hans (selv om jeg egentlig ikke hadde lyst til å se for meg det første møtet). «Hun heter Svetlana», strålte pappa. «Svetlana?» gjentok jeg mens jeg prøvde å fortrenge alle mine fordommer mot slavisklydende kvinnenavn. «Høres … hyggelig ut …» «Hun er ikke bare hyggelig. Hun er fantastisk», strålte han enda blidere. Herregud, han var forelsket! For første gang på over tjue år. Og 16
selv om jeg alltid hadde ønsket det for ham, ble jeg plutselig litt usikker på hva jeg syntes om denne utviklingen. «Du kommer helt sikkert til å like Svetlana», sa pappa. «Ja vel?» «Dere er på samme alder.» «Hva?!?» «Nesten, i alle fall.» «Hva skal det bety? Er hun førti?» spurte jeg. «Nei, hun er tjuefem.» «Hvor gammel?» «Tjuefem.» «HVOR GAMMEL?» «Tjuefem.» «HVOOOR GAMMEL?» «Hvorfor gjentar du det samme spørsmålet hele tiden?» Fordi hjernen min nærmet seg smeltepunktet ved tanken på at faren min var sammen med en tjuefemåring. «Hvor, hvor, hvor kommer hun fra, egentlig?» spurte jeg og anstrengte meg for å holde masken. «Fra Minsk.» «Russland?» «Hviterussland», rettet han. Jeg så meg irritert rundt og håpet å oppdage et skjult kamera et sted. «Jeg vet hva du tenker», sa pappa. «At det må være et skjult kamera her et sted?» «Greit, så vet jeg ikke hva du tenker likevel.» «Hva trodde du jeg tenkte, da?» spurte jeg. «At Svetlana er ute etter pengene mine, bare fordi jeg har truffet henne gjennom en sjekkeside på Internett …» «Du har truffet henne hvor?» avbrøt jeg ham. «På www.amore-osteuropa.com.» 17
«Å, www.amore-osteuropa.com, det høres jo utrolig seriøst ut!» «Er du ironisk, eller?» «Du er naiv», svarte jeg. «Nettstedet har fått topp anmeldelser», protesterte han. «Å ja, men da er Svetlana helt sikkert en ordentlig bra dame som verken er interessert i pengene dine eller tysk statsborgerskap», svarte jeg bitende. «Du kjenner henne jo ikke engang!» Nå var pappa skikkelig fornærmet. «Og det gjør du?» «Jeg var i Minsk for en måned siden …» «Stopp, stopp, stopp – alt sammen, stopp!» Jeg spratt opp fra stolen og stilte meg foran ham. «Til meg fortalte du at du var i Jerusalem med kirkekoret. Du gledet deg jo sånn til å se Den hellige grav.» «Jeg løy.» «Løy du for din egen datter?» Jeg kunne ikke tro det. «Fordi ellers hadde du stoppet meg.» «Og det med våpenmakt!» Pappa trakk pusten dypt. «Svetlana er en ekstremt fascinerende skapning.» «Ja, det tror jeg nok. Hun fascinerer meg allerede», svarte jeg. «Men …» «Ikke noe men! Det er galskap å være sammen med en sånn jente!» «Du unner meg ikke å være lykkelig», sa pappa med en blanding av trass og tristhet. Det såret meg. Selvfølgelig unnet jeg ham all mulig lykke. Helt siden jeg var tolv år gammel, siden den dagen mamma forlot ham, hadde jeg håpet å se pappa lykkelig igjen.
18
Da han sto foran meg den gang, hvit som et laken, og forklarte at mamma hadde flyttet ut, kunne jeg ikke tro det. Jeg hadde spurt om det ikke var noen sjanse for at hun ville komme tilbake til oss. Han tidde. Lenge. Til slutt ristet han bare taust på hodet. Så begynte han å gråte. Det tok en stund før det i det hele tatt gikk opp for meg at pappaen min gråt. Da han ikke klarte å stoppe, la jeg armene rundt ham. Så gråt han på skulderen min. Ingen tolvåring burde se pappaen sin gråte slik. Jeg tenkte bare: Kjære Gud, vær så snill å gjøre sånn at alt blir bra igjen. At mamma kommer tilbake til ham. Men bønnene mine ble ikke hørt. Kanskje Gud akkurat da var opptatt med å redde folk i Bangladesh fra en flomkatastrofe eller noe sånt. Nå var pappa endelig lykkelig igjen, etter alle disse årene. Men i stedet for å glede meg over det, var jeg bare redd for å se ham gråte igjen. Svetlana kom helt sikkert til å knuse hjertet hans på nytt. «Og bare så du vet det, så tar jeg Svetlana med meg i bryllupet», sa han besluttsomt. Så gikk han ut og smelte døren igjen etter seg, litt vel teatralsk, etter min mening. Jeg stirret på døren en stund, så falt blikket mitt på bordsetningen igjen. Da satte migrenen inn.
4 Uansett hva pastor Gabriel måtte mene om meg, så ba jeg til Gud både titt og ofte. Jeg trodde riktignok ikke ett hundre prosent på en allmektig gud i himmelen, men håpet sterkt at han fantes. Derfor ba jeg når billigflyet jeg satt i, lettet og landet. Eller før lottotrekningen. Eller når jeg ville at operatenoren i leiligheten under oss, som alltid sang så høyt, skulle miste stemmen. Men fremfor alt ba jeg om at Svetlana ikke skulle knuse pappas hjerte. Storesøsteren min, Kata, som med det blonde, viltre håret sitt lignet en gjenstridig versjon av Meg Ryan, mente bønnene mine var tåpelige, og det fortalte hun meg også. Hun hadde kommet til Malente en uke før bryllupet, og nå jogget vi rundt Malentesjøen sammen. «Marie», smilte Kata, «hvis det finnes en gud, hvorfor har vi da ting som nazisme, krig eller Modern Talking?» «Fordi han har gitt menneskene fri vilje», siterte jeg Gabriel. «Og hvorfor gir han menneskene fri vilje, når de bruker den til å plage hverandre?» Jeg tenkte meg om en stund. «Du har et poeng», svarte jeg nedslått. Kata hadde alltid vært den avbalanserte av oss. I en alder av sytten år sluttet hun på skolen, dro til Berlin, kom ut av skapet som lesbisk og begynte på en karriere som serietegner av en daglig 20
komistripe i en landsdekkende avis. Den het «Sisters». Om to søstre. Om oss. Kata hadde også den overlegent beste kondisen av oss to. Hun var ikke det minste andpusten, mens jeg selv etter bare åtte hundre meter ikke syntes den vakre Malentesjøen var halvparten så vakker lenger.
KATA, TROR DU AT DET FORTSATT ER MULIG Å FORANDRE SEG?
MARIE, DE HAR FUNNET UT AT MENNESKETS KARAKTER ER BESTEMT FOR RESTEN AV LIVET ALLEREDE I EN ALDER AV TRE ÅR.
! H G R R ARRR
21
«Skal vi heller gå litt?» spurte hun. «Jeg må … gå ned to kilo til før bryllupet», peste jeg. «Da veier du altså fortsatt 69 kilo», gliste Kata. «Ingen i hele verden liker rappkjefta, slanke mennesker», svarte jeg pesende. «Det er jo bra at pappa etter tjue års avholdenhet endelig har sex igjen», sa Kata, og fikk samtalen inn på www.amoreosteuropa.com. Hadde pappa sex? Det var et bilde jeg aldri hadde lyst til å se for meg! Men som til min forferdelse akkurat var i ferd med å brenne seg inn i hjernebarken. «Han er helt sikkert kjempeglad for det, og …» Lenger kom hun ikke, for jeg holdt hendene for ørene og begynte å synge høyt. «Tralalala, dette vil jeg ikke høre om. Tralalala, dette interesserer meg ikke i det hele tatt.» Kata sluttet å snakke. Jeg tok hendene fra ørene igjen. «Selv om menn som har levd så lenge uten et fast forhold som det pappa har, helt sikkert går til prostituerte en gang iblant …» fortsatte Kata smilende. Jeg la hendene for ørene igjen og sang så høyt jeg kunne. «Tralala, hvis du fortsetter å snakke, så slår jeg til deg …» Kata humret. «Jeg blir stadig mer imponert over hvor voksen du er.» Jeg var altfor andpusten til å svare og sank utmattet ned på nærmeste parkbenk, som sto i skyggen under et kastanjetre. «Og jeg blir stadig mer imponert over hvor god form du er i», la Kata til. Jeg kastet en kastanje i hodet på henne. Kata smilte bare. Hun hadde ikke en brøkdel så lav smerteterskel som jeg. Mens jeg klaget bare jeg hadde en avrevet tånegl, klaget hun ikke engang da hun for fem år siden fikk en svulst i hodet. 22
Eller – som hun formulerte det – «fikk muligheten til å finne ut hvem som virkelig var vennene mine». Da hun var syk, hadde jeg fløyet til Berlin hver helg for å besøke henne på sykehuset. De var tungt å se søsteren min lide slik, på grunn av smertene klarte hun ikke engang å sove lenger. Tablettene lindret knapt nok lidelsene. Ikke sprøytene heller. Og cellegiftkurene gjorde sitt. Den kraftfulle søsteren min ble forvandlet til et avmagret, hårløst vesen som pakket det skallete hodet inn i et frekt sjal med dødninghoder på. Dermed så hun ut som om hun hvert øyeblikk skulle til å mønstre på kaptein Sparrows piratskip Black Pearl. Etter seks uker lurte jeg på hvorfor Katas daværende kjæreste Lisa ikke lenger kom på besøk. «Vi har gått fra hverandre», sa Kata bare. «Hvorfor det?» spurte jeg sjokkert. «Vi hadde motstridende interesser», svarte Kata kort. «Hvilke da?» spurte jeg forvirret. Kata smilte sursøtt. «Hun liker å gå ut om kvelden, mens jeg kaster opp på grunn av cellegiften.» Søsteren min var fast bestemt på å vinne over svulsten. Da jeg spurte hvor hun fikk den utrolige viljestyrken sin fra, svarte hun: «Jeg har ikke noe valg. Jeg tror jo ikke på et liv etter døden.» Selv ba jeg for Kata, men selvfølgelig uten å fortelle henne det, for det hadde bare irritert henne. Nå hadde hun nesten klart det. Hvis hun i løpet av de nærmeste månedene ikke fikk tilbakefall, ville hun ha et langt liv foran seg. Og jeg ville endelig få vite om Gud hadde hørt bønnene mine. For det var nå engang arbeidsområdet hans. En svulst hadde vel knapt nok noe med menneskets frie vilje å gjøre.
23
«Hvorfor ser du så tankefull ut?» spurte Kata. Jeg hadde ikke lyst til å begynne å snakke om svulsten, for Kata tålte forståelig nok ikke at sykdommen hennes alltid gjorde meg tristere enn den gjorde henne. Jeg reiste meg fra benken og begynte på tilbaketuren. «Skal vi ikke løpe lenger?» spurte Kata. «Jeg går heller ned i vekt med en slankekur.» «Hvorfor vil du i det hele tatt gå ned i vekt?» spurte Kata. «Du har jo alltid sagt at Sven elsker deg som du er.» «Sven gjør det, men jeg gjør det ikke», svarte jeg. «Har dere lyst på barn snart?» spurte Kata, påtatt henslengt. «Det haster ikke», svarte jeg. Kata så på meg med det tilfeldige blikket hun alltid brukte når hun var ute etter noe. «Se der, der borte svømmer en svart svane», prøvde jeg ganske uelegant å skifte tema. «Med Marc hadde du alltid lyst på barn», bemerket Kata, som egentlig aldri lot meg skifte tema når jeg ville. «Sven er ikke som Marc.» «Det er nettopp derfor jeg spør», sa Kata alvorlig. «Du elsket jo Marc så høyt at du allerede den andre uken fortalte meg navnene på barna du hadde lyst å få med ham. Mareike og …» «… Maja», avsluttet jeg stille. Jeg hadde alltid ønsket meg to døtre, som kunne ha det like fint sammen som Kata og jeg. «Hva med Mareike og Maja nå?» spurte Kata. «Jeg har lyst til å nyte tiden sammen som par», svarte jeg, «så rakkerne må nok vente litt til før de kan begynne å gå meg på nervene.» «Har det noe med Sven å gjøre?» Kata ville bare ikke gi seg. «For noe tull!» «Protesterer hun en anelse for høyt?» gliste Kata, men sluttet å spørre meg ut om temaet. Usikker lurte jeg på om jeg ikke hadde protestert en tanke for høylytt. Kanskje jeg ikke hadde lyst på barn i det hele tatt?
5 Imens Mens Marie og Kata la Malentesjøen bak seg, svømte den svarte svanen inn til land. Der vagget den over grusen på strandveien, ristet de fuktige fjærene … og forvandlet seg til George Clooney. Clooney strøk hånden gjennom det tørre, skinnende håret, rettet på den elegante, svarte designerdressen og satte seg på parkbenken i skyggen der de to søstrene nettopp hadde tatt en pust i bakken. Han ble sittende der en stund og vente på noe. Eller på noen. Imens siktet han på noen ender og traff dem så hardt med kastanjer at de svimte av og druknet i vannet. Men heller ikke denne lille forlystelsen kunne glede mannen. Han var trett. Veldig trett. Han led av utbrenthet. Det hadde han gjort hele det forbannede siste århundret! Tidligere hadde det jo gått greit, men siden da – uansett hvor hardt han anstrengte seg, så var menneskene rett og slett bare mye, mye flinkere til å skape seg et helvete på jord enn det han selv, Satan, var. Jo da, han hadde også kommet opp med noen gode ideer for å plage menneskene. Nyliberalisme, reality-tv, Modern Talking (han var spesielt stolt av låta Cheri, Cheri Lady), men alt i alt nådde han ikke menneskene til knærne lenger. De var altfor kreative med den teite, frie viljen sin. «Lenge siden sist», sa plutselig en stemme bak ham. Satan snudde seg og så … pastor Gabriel. 25
«Ganske nøyaktig 6000 år siden sist», svarte Satan, «da han kastet meg ut av himmelen. Eller rettere sagt: kastet meg ned.» Gabriel nikket. «Det var tider.» «Ja, det var det», nikket Satan. De smilte til hverandre som to menn som en gang har vært venner, og som innerst inne er sørgmodige fordi de ikke lenger er det. «Du ser sliten ut», sa Satan til Gabriel. «Takk i like måte», svarte Gabriel. De smilte igjen. «Så hvorfor møtes vi her?» spurte Satan. «Jeg har en beskjed til deg fra Gud», svarte Gabriel. «Hva da?» «Dommedag står for døren.» Satan tenkte seg om en stund, så sukket han lettet. «Det var virkelig på tide.»