David Baldacci Nullpunktet

Nullpunktet

David Baldacci

Nullpunktet Oversatt av Roar Sørensen

David Baldacci Originalens tittel Zero Day Oversatt av Roar Sørensen Copyright © 2011 by Columbus Rose, Ltd. Published by agreement with Lennart Sane Agency AB. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-45260-5 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Omslagsfoto: Istockphoto Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til minne om min mor.

Og til Charles «Chuck» Betack, min venn.

1 Skyen av kullstøv som krøp dypt inn i lungene hans, fikk Howard Reed nesten til å stoppe postbilen i veikanten og kaste opp i det korte, avsvidde gresset. Men han hostet, spyttet og forsøkte å holde seg. Han tråkket på gassen og kjørte forbi anleggsveiene der tippvogner buldret fram og tilbake mens de spydde svart skitt ut i luften som brennende konfetti.

Den samme luften var fylt med svoveldioksid fordi en haug med kullavfall hadde tatt fyr, som de ofte gjorde. Disse partiklene drev opp til himmelen, reagerte med oksygen og dannet svoveltrioksid, som så festet seg til vannmolekyler og skapte et potent stoff som senere falt tilbake til jorden som giftig, sur nedbør. Ingenting av det var noen god oppskrift på et rent og sunt miljø.

Reed styrte ved hjelp av en spesiell mekanisme, og den atten år gamle Ford Exploreren med det skranglende eksosrøret og den dirrende girkassen holdt seg på den sprukne asfalten.

Postbilen var hans personlige kjøretøy, og han hadde modifisert den slik at han kunne sitte i passasjersetet og stoppe rett foran postkassene langs ruten. Modifikasjonen besto dels av et apparat som liknet på viftereimen i en bil. Det gjorde det mulig for ham å styre, bremse og gi gass fra høyre side.

Etter at Reed ble et landsens postbud og lærte å styre bilen fra «feil» side, hadde han hatt lyst til å dra til England og teste de nye ferdighetene sine på veiene der, hvor alle kjørte på venstre side. Han hadde lest at dette skrev seg tilbake til riddertiden. De fleste mennesker var høyrehendte, og den gangen ønsket en mann å holde sverdet eller lansen så nær fienden 7

som mulig. Kona sa at han var en idiot, og at han sannsynligvis ville ende opp død i et fremmed land.

Han kjørte forbi fjellet, eller der fjellet en gang hadde vært før Trent Mining and Exploration Company hadde sprengt det vekk for å komme til de kullførende lagene. Store deler av området liknet nå mest overflaten på månen, ribbet for vegetasjon, med kratre og bare åser. Det var en form for gruvedrift som ble kalt dagbrudd. Etter Reeds mening burde den vært kalt innbrudd.

Men dette var Vest-Virginia, og de fleste godt betalte jobbene var knyttet til kullindustrien. Så Reed klaget ikke da hjemmet hans ble oversvømt av aske og slam fra en lagringsplass som brøt sammen. Eller hver gang brønnvannet ble svart og stinket som råtne egg. Eller når luften var full av ting som ikke hadde noe i nærheten av mennesker å gjøre. Han klaget ikke engang over at han bare hadde én nyre igjen, og at leveren og lungene for lengst hadde sluttet å fungere som normalt på grunn av det giftige miljøet. For gjorde han det, ville han bli sett på som en motstander av kull og dermed som en motstander av arbeidsplasser. Reed trengte ikke flere problemer enn han allerede hadde.

Han svingte av veien for dagens siste levering. Det var en pakke som mottakeren måtte signere for. Han hadde bannet da han hadde hentet posten og sett den. En signatur betydde at han faktisk måtte ha noe med et annet menneske å gjøre.

Alt han ønsket akkurat nå, var å komme seg til Dollar Bar, der halvliteren på mandager bare kostet en kvartdollar. Sette seg på den nedslitte barkrakken ved enden av mahognidisken og prøve å la være å tenke på hva som ville skje når han kom hjem til kona, som ville kjenne lukten av alkohol med en gang og skjelle ham ut de neste fire timene.

Han kjørte opp den gruslagte innkjørselen. Dette strøket hadde vært ganske pent en gang – vel, hvis man gikk tilbake til femtitallet. Nå var det ikke så pent lenger. Ikke en sjel var å se.

Det var ingen unger ute og lekte, som om klokken skulle vært to om natten og ikke to om ettermiddagen. På en varm sommerdag som dette burde unger vært ute og lekt gjemsel eller cowboy og indianere. Men Reed visste at unger ikke gjorde 8

det lenger. De satte inne på luftavkjølte rom og spilte videospill som var så fulle av vold og blod at Reed hadde nektet barnebarna sine å ta dem med inn i huset.

Søppel og skitne plastleker lå strødd utenfor huset. Gamle, rustne Forder og Dodger hvilte på sementblokker. Mange av plankene hadde løsnet fra veggene, alle overflater trengte et malingstrøk, og taket var i ferd med å ramle sammen, som om Gud i det høye presset det ned. Det var et trist og bedrøvelig syn, og det fikk Reed til å lengte enda mer etter den halvliteren, for strøket der han selv bodde, var i nøyaktig samme forfatning. Han visste at noen få heldige tjente en formue på kullet. Det var bare det at ingen av dem bodde her.

Han tok pakken ut av postkurven og trasket bort til huset.

Det var en gammel, toetasjes rønne med vinylkledning. Ytterdøren var av tre, hvit og full av riper og merker. Foran den sto en tynn glassdør. En rullestolrampe av kryssfinér gikk opp til den lille verandaen. Buskene på forsiden av huset var overgrodde og visne; grenene hadde presset mot husveggen og laget merker. To biler sto parkert på grusen i innkjørselen foran den svarte Forden hans: en Chrysler minivan og en Lexus av nyere modell.

Han tok seg tid til å stoppe og beundre den japanske bilen.

En sånn doning ville sannsynligvis koste ham en årslønn.

Med ærbødighet strøk han fingeren over den blå metallakken.

Han merket seg et par mørke solbriller som hang fra sladrespeilet. Det sto en dokumentmappe i baksetet. Ved siden av den lå en grønn jakke. Begge bilene hadde Virginia-skilter.

Han gikk videre, passerte rampen, satte foten på det nederste av de tre betongtrinnene, gikk opp trappen og trykket på dørklokken. Han hørte en bjelle ringe inne i huset.

Han ventet. Ti sekunder. Tjue. Irritasjonen hans ble sterkere.

Han ringte på igjen.

«Hallo? Postmannen. Har en pakke som det må signeres for.» Han hadde nesten ikke brukt stemmen hele dagen. Nå hørtes den fremmed ut, som om det var en annen som snakket. Han kikket på pakken. Den var flat, rundt tjue ganger 9

tretti centimeter. En kvittering var festet til den, og den måtte signeres.

Kom igjen, tenkte han. Det er varmt som pokker, og Dollar Bar venter på meg.

Han leste det som sto på adresselappen og ropte: «Mr. Halverson?»

Reed kjente ikke mannen, men han gjenkjente navnet fra tidligere leveringer. Noen landpostbud ble venner med folk på rutene sine. Reed hadde aldri vært en sånn postmann. Han ville ha en øl, ikke en samtale.

Han ringte på igjen. Så banket han på glassdøren med knokene. Hardt. To ganger. Han tørket av svetten i den solbrente nakken, et yrkesproblem som oppsto når man satt ved et åpent bilvindu hele dagen mens solen stekte. Han hadde store flekker under armene. Armhulene oste av svette. Han brukte ikke klimaanlegget i bilen med vinduet åpent. Bensin var dyrt nok om man ikke skulle sløse med den også.

Han hevet stemmen: «Hallo, dette er postmannen. Trenger en signatur. Hvis jeg tar pakken med tilbake, vil du sannsynligvis ikke se den igjen.» Han så hvordan luften dirret av hete.

Han kjente seg litt svimmel. Han begynte å bli for gammel til dette.

Han festet blikket på de to bilene. Måtte være noen hjemme. Han gikk litt vekk fra døren og la hodet bakover. Det var ingen som kikket på ham fra kvistvinduene. Det ene var åpent, noe som fikk dem til å likne to øyeepler som ikke passet sammen. Han banket på igjen.

Endelig hørte han noen som nærmet seg. Han så at ytterdøren sto på gløtt. Lyden kom nærmere, og så stoppet den. Reed hørte dårlig, ellers ville lyden av de uvanlige fottrinnene fått ham til å stusse.

«Postmannen, trenger en signatur,» ropte han.

Han slikket seg på de tørre leppene. Han kunne se for seg halvliteren i hånden. Kjenne smaken av ølet.

Lukk nå opp den fordømte døren, tenkte han.

«Vil du ha pakken din?» spurte han.

For meg er det samme faen, tenkte han. Jeg kan bare slenge den i en grøft, slik jeg har gjort før.

10

Ytterdøren gled til slutt langsomt opp. Reed åpnet glassdøren og rakte fram pakken. «Har du en penn?» spurte han.

Da ytterdøren ble åpnet litt til, blunket han. Det var ingen der. Døren hadde gått opp av seg selv. Så slo han blikket ned.

En liten collie kikket opp på ham. Den lange snuten og det pelskledde halepartiet svaiet fra side til side. Hunden måtte ha åpnet døren med snuten.

Reed var ikke den stereotype postmannen. Han elsket hunder, hadde to selv.

«Hei på deg, kamerat.» Han gikk ned på kne. «Hei på deg.»

Han klødde hunden bak ørene. «Noen hjemme? Kan du signere for denne pakken?»

Da Reed kjente noe vått i pelsen, tenkte han først at det var hundepiss og trakk hånden raskt til seg. Men så tittet han nærmere etter og oppdaget det røde, klebrige stoffet på hånden.

Blod.

«Har du skadet deg, gutten min?»

Han undersøkte hunden. Mer blod, men ikke noe sår som han kunne se.

«Hva faen?» mumlet Reed.

Han reiste seg og la hånden på dørknotten. «Hallo? Noen hjemme? Hallo?»

Han kastet et blikk over skulderen, usikker på hva han skulle gjøre. Han kikket på hunden. Den stirret opp på ham med noe som liknet et melankolsk uttrykk. Og noe mer var rart: Hunden hadde ikke bjeffet en eneste gang. Hans egne kjøtere bjeffet taket av hvis noen kom på døren.

«Svarte,» sa Reed lavt. «Hallo?» sa han høyt. «Er alt i orden her?» Han gikk forsiktig inn i huset. Det var varmt. En ubehagelig lukt fikk ham til å rynke på nesen. Hadde han ikke være så plaget av allergier, ville lukten vært langt mer ubehagelig.

«Hallo. Hunden deres har blod på pelsen. Står alt bra til her?»

Han tok noen steg til inn i huset, sjekket den lille entreen og kikket rundt hjørnet og inn i den lille stuen.

Et øyeblikk etter ble ytterdøren revet opp med så stor kraft at dørhåndtaket laget hull i gipsveggen. Glassdøren ble spar11

ket opp så hardt at den traff metallgelenderet på venstre side av verandaen og knuste. Howard Reed hoppet fra toppen av trappen og ned på plenen. Han landet tungt, kroppen rykket til, før han sank ned på knærne og kastet opp det lille han hadde i magen. Så reiste han seg og snublet bort til bilen mens han hostet, brekte seg og hylte av skrekk som en mann som plutselig var blitt sinnsforvirret.

Og det var han blitt.

Reed Howard ville ikke være å se på Dollar Bar i dag.

2 John Puller stirret ut gjennom vinduet på den storslåtte delstaten Kansas et par tusen fot under ham. Han lente seg nærmere flyvinduet og slo blikket rett ned. Flykorridoren til KCI flyplass gikk over Missouri og vestover inn i Kansas. Deretter la piloten flyet over flere ganger før han satte kursen tilbake mot «The Show-Me State», som Missouri ble kalt, for å lande.

Akkurat nå fløy de over føderal eiendom. I dette tilfellet besto den føderale eiendommen av et fengsel, eller rettere sagt flere av dem, både føderale og militære. Der nede satt tusenvis av fanger på cellene sine og grublet over at de hadde mistet friheten sin, mange av dem for alltid.

Han myste mot solen og skygget for øynene med hånden.

De passerte over det gamle USDB, United States Disciplinary Barracks, også kjent som Festningen. I over hundre år hadde militærets verste forbrytere sittet her. Mens den gamle Festningen så ut som et fort fra middelalderen, bygd av stein og betong, liknet det nye USDB et moderne universitet. Vel å merke inntil man så de femten meter høye gjerdene rundt området.

Leavenworth Federal Prison for sivile lå seks og en halv kilometer lenger sør.

Det var bare mannlige innsatte på USDB. De kvinnelige fangene satt på briggen i San Diego. De innsatte her var stilt for 12

krigsrett og dømt for å ha forbrutt seg mot det amerikanske forsvarets egne lover. I USDB satt bare fanger med dommer på fem år eller mer, og de som var dømt for brudd på nasjonale sikkerhetslover.

Nasjonal sikkerhet.

Det var derfor John Puller var her.

Landingshjulene kom ut. Flyet gled ned mot Kansas City flyplass og landet mykt på rullebanen.

En halvtime senere satte Puller seg i leiebilen sin og kjørte ut av flyplassen. Han satte kursen vestover mot Kansas. Det var vindstille og varmt. Landskapet var frodig og bølgende. Puller skrudde ikke på bilens klimaanlegg. Han foretrakk ekte luft, varm eller kald. Han var nøyaktig en meter og nittito komma sju på strømpelesten. Det var noe han visste fordi arbeidsgiveren hans, det amerikanske forsvaret, var veldig gode til å måle personellet sitt. Han veide 105,2 kilo. Ifølge hærens skjemaer for vekt og alder var han fem kilo overvektig. Men ingen som så ham, ville tro det. Hvis det var et gram overflødig fett på kroppen hans, måtte man ha mikroskop for å oppdage det.

Han var høyere enn de fleste infanterister, og han hadde raget over nesten alle kommandosoldatene han hadde tjent sammen med. Det hadde sine fordeler og ulemper. Musklene hans var lange og seige, og armene og beina ga ham uvanlig god balanse og rekkevidde. Ulempen var at han var et langt større mål enn den typiske soldaten.

Han hadde vært en god fotballspiller på college og så ut som om han fremdeles kunne stille til kamp på en lørdag. Han hadde alltid manglet den eksepsjonelle hurtigheten og smidigheten som krevdes for å bli profesjonell, men det hadde aldri vært målet hans heller. Det var bare én karriere John Puller noensinne hadde ønsket seg. Og det var å bære uniformen til USAs væpnede styrker.

Han hadde ikke på seg uniformen i dag. Han brukte den aldri når han kom til USDB. Bilen slukte flere kilometer. Han passerte et skilt som viste veien til Lewis & Clark Trail. Så kom den blå broen til syne. Han krysset den. Nå var han i Kansas. Eller nærmere bestemt i Fort Leavenworth.

Han stoppet foran hovedkontrollposten der noen soldater 13

sjekket papirene hans og noterte bilnummeret. Vakten gjorde honnør til kaptein Puller og sa skarpt: «Takk, sir. Du kan passere.» Puller fortsatte. Mens Eminem sang på radioen, kjørte han langs Grant Avenue og kikket på ruinene av den gamle Festningen. Han så rester av ståltrådnettet som hadde ligget over det tidligere fengselet. Det hadde vært der for å hindre flukt med helikopter. Militæret prøvde å tenke på alt.

Tre kilometer senere var han framme ved USDB. Et sted i bakgrunnen hørtes lyden av en togfløyte. Et Cessna-fly lettet fra Sherman militærflyplass, som lå i nærheten. Snuten og de korte, kraftige vingene kjempet mot en sidevind. Puller parkerte og lot lommeboken og de fleste andre av eiendelene sine ligge i bilen, inkludert pistolen, en SIG P228, som i hæren bare ble kalt M11. Han hadde sjekket inn pistolen og ammunisjonen på flyet. Det var meningen at han skulle være bevæpnet til enhver tid. Men det virket ikke spesielt smart å spasere inn i et fengsel med en pistol, enten det var lov eller ikke. Han ville uansett bli nødt til å levere fra seg våpenet når han kom inn.

Av åpenbare grunner kunne ikke våpen bringes inn dit fangene var.

En ung MP med bollekinn bemannet porten. Selv om Puller visste at det ikke var mulig, så det ut som om soldaten var blitt hentet rett fra rekruttskolen. Puller viste ham førerkortet og akkreditivene.

Den røslige MP-en stirret på skiltet hans og ID-kortet der det sto at John Puller var spesialagent i CID, Criminal Investigative Division, Forsvarets etterforskningsavdeling. Den sammenkrøpne ørnen med hodet vendt mot høyre var skiltets midtpunkt. Den hadde store klør som grep om den øverste kanten av skjoldet. Det ene, synlige øyet så truende ut, og det store nebbet var klart for angrep. MP-en gjorde honnør. Så kikket han opp på den høye, bredskuldrede mannen.

«Er du her i et offisielt ærend, sir?»

«Nei.» «John Puller jr.? Er du i slekt med –?»

«Faren min.»

Den unge MP-en virket slått av ærefrykt. «Ja, sir. Gi ham mine beste hilsener, sir.»

14

Det amerikanske forsvaret hadde mange krigslegender, og John Puller sr. var blant de øverste på den listen.

Puller gikk gjennom magnetometeret. Alarmen gikk. Han ble skannet. Som alltid. Kroppsskanneren pep ved den høyre underarmen hans.

«Titanstang,» forklarte Puller. Han brettet opp skjorteermet og viste arret.

Skanneren pep igjen ved den venstre ankelen hans.

MP-en så spørrende på ham.

«Skruer og plate,» sa Puller. «Jeg kan dra opp buksebeinet.»

«Ja, om du kan gjøre det, sir.»

Da Puller slapp ned buksebeinet, sa vakten unnskyldende: «Gjør bare jobben min, sir.»

«Jeg ville ha likt det dårlig om du ikke hadde gjort det, MP.» «Ble du skadet i kamp, sir?» spurte soldaten storøyd.

«Jeg skjøt ikke meg selv.»

Puller fisket bilnøklene opp fra skålen der han hadde lagt dem, og stakk førerkortet og akkreditivene i skjortelommen.

Han signerte i besøksloggen.

Den kraftige døren ble åpnet elektronisk med en summende lyd, og han gikk inn i besøksrommet. Tre andre fanger hadde besøk. Småunger lekte på gulvet mens menn og konene eller kjærestene deres snakket raskt sammen. Unger hadde ikke lov til å sitte på fedrenes fang. Kun én klem, ett kyss og ett håndtrykk i starten og på slutten av besøket var tillatt. Ingen hender kunne senkes under midjen. En gjest og en fange kunne flette fingrene sammen. Alle samtaler måtte foregå i normalt stemmeleie. Man kunne bare snakke med den fangen man hadde kommet for å besøke. Man kunne ha med en penn eller en blyant, men ikke maling eller fargestifter. Den regelen, tenkte Puller, måtte ha kommet etter at en unge hadde laget et alle tiders søl. Men det var en dum regel, tenkte han, siden en penn eller en blyant lett kunne brukes som et våpen, mens ingen kunne true noen med en fargestift.

Puller ble stående og se på en kvinne som leste fra Bibelen for en fange som sannsynligvis var sønnen hennes. Man kunne ha med bøker, men man kunne ikke gi dem til fangen. Man 15

kunne ikke gi dem et blad eller en avis heller. Man kunne ikke ha med mat, men man kunne kjøpe mat til fangen fra salgsautomatene som sto i nærheten. De hadde ikke lov til å kjøpe ting selv. Kanskje det ville ha virket litt for mye som et normalt liv, tenkte Puller, noe det ikke var meningen at et fengsel skulle gi inntrykk av. Så snart en gjest kom inn i rommet, ble besøket øyeblikkelig avsluttet hvis gjesten gikk ut igjen.

Det var bare ett unntak fra denne regelen, et unntak Puller aldri ville kunne dra nytte av: amming. Det var et rom for det ovenpå.

Døren i den andre enden av rommet ble åpnet, og en mann i oransje fangedrakt kom inn. Puller så ham gå gjennom rommet.

Han var høy, men likevel et par centimeter kortere enn Puller. I tillegg var han mer spedbygd. Håret hans var mørkere og lengre, selv om det hadde noen hvite flekker der Puller ikke hadde noen. Begge hadde kraftig hakeparti, nesen deres var smal og dreide litt mot høyre, og tennene deres var store og jevne. Mannen hadde en fordypning i høyre kinn, og øynene hans virket grønne i kunstig lys og blå i solen.

Puller hadde også et arr på venstre side av halsen, som gikk ned mot ryggen. Det var andre kjennemerker på det venstre beinet og den høyre armen hans, og på overkroppen, både foran og bak. Alle representerte uvelkomne, fremmede objekter som hadde trengt inn i kroppen hans i voldsom hastighet.

Den andre mannen hadde ingen slike arr. Huden hans var hvit og glatt. Umulig å sole seg her inne.

Pullers hud var herdet av brutal hete og vind, og bitende kulde. De fleste ville sagt at han hadde et røft utseende. Ikke vakker. Aldri kjekk. På gode dager kunne han kanskje være tiltrekkende eller se spennende ut. Men det ville aldri falt ham inn å tenke sånne ting engang. Han var soldat, ikke modell.

De omfavnet hverandre ikke. De håndhilste kort.

Den andre mannen smilte. «Hyggelig å se deg, brutter.»

Brødrene Puller satte seg.

16