Attentatet
David Baldacci
Attentatet Oversatt av Roar Sørensen
David Baldacci Originalens tittel The Hit Oversatt av Roar Sørensen Copyright © 2013 by Columbus Rose, Ltd. Published by agreement with Lennart Sane Agency AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 ISBN 978-82-02-52112-7 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Rune Kårstad Hærnes Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 9,5/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til ensemblet og besetningen på Wish You Well. Takk for en utrolig reise.
1
Doug Jacobs ventet spent på likvidasjonen som snart skulle skje. Han justerte hodetelefonen og lysstyrken på dataskjermen. Bildene var nå krystallklare, nesten som om han var der. Men han takket Gud for at han ikke var det. «Der» var tusener av kilometer unna, men det var umulig å se det av bildene på skjermen. De kunne aldri ha betalt ham nok for å være der. Dessuten var det mange andre som var mye bedre skikket for den jobben. Om en liten stund skulle han kommunisere med en av dem. Jacobs’ blikk gled raskt over de fire veggene og vinduet på kontoret der han satt. Det lå i en vanlig lavblokk i et av Washington, D.C.s solfylte boligområder, som også kunne skilte med noen historiske bygninger i forskjellige stadier av forfall eller restaurering. Men det var visse ting ved Jacobs’ bygning som ikke var vanlige i det hele tatt. Som for eksempel overvåkningskameraer, en kraftig stålport og et høyt gjerde som var satt opp rundt hele eiendommen. Og bevæpnede vakter som patruljerte korridorene. Men det var ingenting på utsiden som kunne gi en pekepinn om det som foregikk på innsiden. Mye foregikk på innsiden. Jacobs grep koppen med nykokt kaffe, der han nettopp hadde hatt i tre sukkerposer. Det krevde intens konsentrasjon å stirre på skjermen. Sukker og koffein hjalp. Det skjerpet sansene og forsterket spenningen som ville nå sitt klimaks om et par minutter. Han snakket i hodetelefonen. «Alfa En, bekreft posisjon,» sa han skarpt. Det slo ham at han hørtes ut som en flygeleder som prøvde å skape trygghet i luften. 7
Vel, på en måte er det nøyaktig det jeg er, tenkte han. Bare at mottoet vårt er en likvidasjon for hver landing. Svaret kom nesten med en gang. «Alfa En, posisjon sju hundre meter vest for målet. Sjette etasje på østsiden av blokken, fjerde vindu fra venstre. Du burde kunne se munningen på riflen min hvis du zoomer inn.» Jacobs bøyde seg fram, beveget musen og zoomet inn på satellittbildet fra den fjerntliggende byen der så mange av USAs fiender holdt til. Rett over vinduskarmen så han enden på en lang lyddemper som var skrudd på en riflemunning. Riflen var et spesiallaget våpen som kunne drepe på store avstander – vel, i hvert fall når den lå i hendene på en dyktig skarpskytter med en øvet hånd og et skarpt øye. Og akkurat nå var det tilfellet. «Oppfattet, Alfa En. Klappet og klar?» «Ja. Siktet er justert. Trådkorset på stoppestedet. Lyddemperen innstilt på laveste nivå. Solen bak meg og i øynene på dem. Ingen optiske reflekser. Alt klart.» «Oppfattet, Alfa En.» Jacobs kikket på klokken. «Lokal tid sytten hundre?» «På sekundet. Oppdatert info?» Jacobs fikk opp informasjonen på en underskjerm. «Alt går etter planen. Målet kommer om fem minutter. Han vil gå ut av limousinen på den siden som vender mot fortauet. Det er meningen at han skal ta seg tid til noen spørsmål før han går inn i bygningen. Denne gåturen fra bilen vil ta rundt ti sekunder.» «Er gåturen på ti sekunder fra bilen til bygningen bekreftet?» «Bekreftet,» svarte Jacobs. «Men intervjuene kan ta litt lenger tid. Du må ta det som det kommer.» «Oppfattet.» Jacobs konsentrerte seg om skjermen et par minutter før han så den. «Ja vel, kortesjen kommer.» «Jeg ser den. Jeg har den i siktet. Ingen hindringer i veien.» «Mengden?» «Jeg har holdt øye med folkene langs veien den siste timen. 8
Sikkerhetsvaktene har sperret av fortauet. De har gjort alt klart for meg, som en belyst rullebane.» «Akkurat. Jeg ser det nå.» Jacobs elsket å sitte ringside under disse operasjonene, uten selv å befinne seg i faresonen. Han fikk bedre betalt enn personen i den andre enden av linjen. Grunnen til det var ikke lett å skjønne. Skarpskytteren risikerte livet der borte. Hvis skuddet ikke traff der det skulle, eller hvis skarpskytteren ikke kom seg vekk raskt nok, så ville skarpskytteren selv bli drept. Her i Washington ville ingen ta ansvar for operasjonen; det ville bli nektet for alt. Skarpskytteren hadde ingen dokumenter, ingen id-kort som kunne bevise at noen andre var involvert. Skarpskytteren ville bli overlatt til seg selv. Og i det landet der denne likvidasjonen skulle finne sted, betydde det galgen. Eller kanskje sverdet. Mens Jacobs satt her i trygghet og dro inn mer penger. Men mange kan fyre av et velplassert skudd og komme seg vekk etterpå, tenkte han. Det er jeg som foretar de geopolitiske analysene som gjør det mulig for oss å luke vekk disse køddene. Uten gode forberedelser hadde vi ikke kommet noen vei. Og jeg er verdt hver eneste dollar. Jacobs snakket i hodetelefonen igjen. «De følger timeplanen på sekundet. Limousinen vil stoppe hvert øyeblikk.» «Jeg hører deg.» «Gi meg en seksti sekunders buffer før du skyter. Ingen flere meldinger etter det.» «Oppfattet.» Jacobs strammet grepet om musen, som om den var en avtrekker. Under droneangrep hadde han faktisk klikket på musen og sett et mål forsvinne i en ildkule. De som hadde laget datamaskinen, hadde sannsynligvis aldri forestilt seg at den ville bli brukt til noe slikt. Han pustet tyngre, samtidig som han visste at skarpskytteren gjorde det stikk motsatte. Skarpskytteren pustet så lett som mulig for å få hjertet til å slå så langsomt som mulig. Ro og total konsentrasjon var en forutsetning for å lykkes med 9
et langdistanseskudd som dette. Det var ingen feilmarginer. Kulen måtte treffe og drepe målet. Så enkelt var det. Limousinen stoppet. Sikkerhetsteamet åpnet døren. Kraftige, svettende menn med pistoler og øreplugger så seg rundt for å sjekke om noen farer truet. De var ganske gode. Men ganske gode holdt ikke når man sto overfor det fremragende. Og alle dem Jacobs sendte ut, var fremragende. Mannen steg ut på fortauet og myste mot det døende skinnet fra ettermiddagssolen. Han var en stormannsgal fyr ved navn Ferat Ahmadi som ønsket å føre et kriserammet, voldsherjet land inn på en enda mørkere og farligere vei. Det kunne ikke tillates. Derfor var det på tide å kvele dette lille problemet i fødselen. Andre folk i landet sto klare til å overta. De var ikke like hensynsløse som Ahmadi, og de kunne lettere manipuleres av mer siviliserte nasjoner. I dagens verden, der man aldri kunne være sikker på hvem som var venner og fiender lenger, var dette det beste man kunne håpe på. Men det var ikke noe Jacobs brydde seg om. Han var her bare for å eliminere et problem, med vekt på ordet «eliminere». Han hørte to ord i hodetelefonen. «Seksti sekunder.» «Oppfattet, Alfa En,» sa Jacobs. Han sa ikke noe dumt som «lykke til». Lykke hadde ingenting med saken å gjøre. Han startet et nedtellingsur på dataskjermen. Han kikket på målet og deretter på uret. Jacobs så Ahmadi snakke med journalistene. Han tok en slurk av kaffekoppen, satte den ned og vendte blikket mot skjermen igjen. Ahmadi besvarte de siste av de forhåndsavtalte spørsmålene og begynte å gå vekk fra reporterne. Livvaktene hans holdt dem tilbake. Nå ble det tydelig hvor Ahmadi skulle gå. For å gi fotografene anledning til å ta bedre bilder skulle han spasere et stykke alene nedover fortauet. Dette ville også vise hvilken stor og modig leder han var. Det var et sikkerhetsbrudd som virket ubetydelig på gateplan. Men med en erfaren skarpskytter i en høyblokk i nærhe10
ten, var det som en tjue meter lang revne i siden på et skip som var belyst med kraftige lyskastere. Tjue sekunder ble ti. Jacobs begynte å telle ned de siste sekundene inne i seg. Blikket hans var limt til skjermen. Den dødsdømtes siste stund på jorden, tenkte han. Nesten der. Oppdraget nesten utført, og så var det å sette i gang med det neste. Det ville si, etter en god biffmiddag og yndlingsdrinken hans for å feire den siste suksessen sammen med de andre i teamet. Tre sekunder ble ett. Jacobs så ingenting annet enn skjermen. Han var hundre prosent konsentrert om det som skulle skje, som om han selv skulle avfyre det dødelige skuddet. Vinduet knuste. Kulen traff Jacobs etter å ha gått rett gjennom den ergonomiske stolen. Den fortsatte gjennom kroppen hans, tordnet ut av brystet og knuste dataskjermen akkurat idet Ferat Ahmadi spaserte uskadd inn i bygningen. Doug Jacobs, derimot, falt ut av stolen og landet på gulvet. Ingen biffmiddag. Ingen yndlingsdrink. Ingen flere skryterettigheter noensinne. Den dødsdømtes siste stund på jorden.
2
Han jogget på gangstien i parken med en sekk på ryggen. Klokken nærmet seg sju om kvelden. Luften var frisk og kjølig. Solen var nesten nede. Taxiene tutet. Fotgjengerne marsjerte hjem etter en lang arbeidsdag. Hestedrosjer sto parkert tvers overfor Ritz-Carlton. Irske menn med loslitte flosshatter ventet på neste tur mens mørket falt på. Hestene deres stampet på fortauet og stakk hodet ned i bøtter med hestefôr. Det var sentrum av Manhattan i all sin prakt. Nåtiden og fortiden blandet seg med hverandre som sjenerte gjester på en fest. Will Robie så seg verken til høyre eller venstre. Han hadde vært i New York mange ganger. Han hadde vært i Central Park mange ganger. Han var ikke her som turist. Han dro aldri noen steder som turist. Hetten var trukket så langt ned og knyttet så stramt under haken at ansiktet hans var skjult. Det var mange overvåkningskameraer i Central Park. Han hadde ikke lyst til å bli sett av dem. Han nærmet seg broen. Da han kom dit, stoppet han for å puste ut og kjøle seg ned. Døren i steinveggen var låst. Han hadde en dirkepistol, og så var ikke døren låst lenger. Han smatt inn og stengte døren etter seg. Det var en kombinasjon av et lagerrom og et maskinrom som ble brukt av arbeiderne som sørget for belysningen og renholdet av parken. De hadde dratt hjem for kvelden og ville ikke komme tilbake før klokken åtte neste morgen. 12
Det var mer enn nok tid for ham til å gjøre det han måtte gjøre. Robie tok av seg ryggsekken og åpnet den. I sekken lå alt han trengte til å utføre jobben. Robie hadde nettopp fylt førti. Han var nesten en meter og nitti høy og veide litt over åtti kilo, med mer muskler enn fett. Senesterke, smidige muskler. Store muskler var overhodet ikke til noen nytte. De gjorde ham bare tregere når hurtighet var nesten like viktig som nøyaktighet. Det lå mange gjenstander i ryggsekken. I løpet av de neste to minuttene forvandlet han tre av disse gjenstandene til en som hadde en helt spesiell funksjon. En skarpskytterrifle. Den fjerde gjenstanden var like verdifull for ham. Kikkertsiktet. Han festet det til skinnen øverst på riflen. Han gjennomgikk alle detaljer av planen i hodet tjue ganger, både skuddet og flukten etterpå. Han hadde allerede prentet alt inn i hukommelsen, men målet hans var å komme til et punkt da han ikke lenger trengte å tenke, bare handle. På den måten ville han spare viktige sekunder. Alt dette tok rundt nitti minutter. Så spiste han middag. En flaske G2 og en proteinbar. Dette var Will Robies versjon av en fredags kveld i selskap med seg selv. Han la seg ned på sementgulvet i lagerrommet, stappet ryggsekken under hodet og lukket øynene. Om ti timer og elleve minutter skulle han ta fatt på jobben. Mens andre folk på hans alder enten dro hjem til ektefeller og unger, gikk ut med kolleger eller kanskje med en kjæreste, lå Robie alene i et glorifisert bøttekott og ventet på at noen skulle dukke opp så Robie kunne drepe ham. Han kunne gruble over den nåværende livssituasjonen sin uten å komme noen vei med det, eller han kunne gi blaffen. Han valgte å gi blaffen. Selv om det ikke var så lett som det en gang hadde vært. Likevel hadde han ingen problemer med å sovne. 13
Han ville heller ikke ha noen problemer med å våkne. Og det gjorde han, ni timer senere. Det var morgen. Klokken var et par minutter over seks. Nå kom det neste, viktige punktet. Robies siktelinje. Ja, det var det mest kritiske av alt. Han stirret på en naken steinvegg med brede mørtelsømmer. Men hvis man så nærmere etter, så var det to hull i sømmene. Hullene var laget for å gjøre det mulig å se ut av rommet. Men hullene var blitt tettet med fyllmasse som så ut som mørtel. Dette var blitt gjort for en uke siden av et team som hadde gitt seg ut for være reparatører i parken. Robie brukte en knipetang til å dra ut den ene enden av fyllmassen. Han gjorde dette en gang til. Nå var det to tydelige hull i veggen. Robie stakk rifleløpet gjennom det nederste hullet og stoppet munningen før den kom ut på den andre siden. Hullene ville innskrenke bevegelsesfriheten hans, men det var ingenting han kunne gjøre med det. Det var som det var. Arbeidsforholdene hans var aldri optimale. Kikkertsiktet lå nøyaktig i høyde med det øverste hullet; den fremre kanten hvilte på mørtelsømmen. Nå kunne han se det han skulle skyte på. Robie begynte å justere siktet basert på avstand, vind og andre forhold som kunne påvirke skuddet. Lyddemperen var tilpasset diameteren på munningen og ammunisjonen i kammeret. Den ville redusere munningsilden og den soniske signaturen. Han kikket på klokken. Ti minutter igjen. Han stappet inn øreproppen og festet batteripakken og radioen til beltet. Sambandsutstyret hans var klart. Han stirret gjennom kikkertsiktet igjen. Trådkorset lå over et bestemt område av parken. Siden han ikke kunne bevege riflen, ville Robie bare få et lite glimt av målet før han måtte trekke av. Hvis han gjorde det et millisekund for sent, ville målet overleve. 14
Hvis han gjorde det et millisekund for tidlig, ville målet overleve. Robie var ikke så opptatt av denne lille feilmarginen. Han hadde riktignok hatt enklere oppdrag, men han hadde hatt vanskeligere også. Han trakk pusten dypt og slappet av i musklene. Som regel hadde han en person som fungerte som observatør når han skulle avfyre et skudd på så langt hold som dette. Men Robie hadde i det siste hatt katastrofale erfaringer med medhjelpere i felten. Hvis målet ikke dukket opp, eller valgte å gå en annen vei, så ville Robie få beskjed over radioen om å avbryte oppdraget. Han så seg rundt i det lille rommet. Det ville være hjemmet hans et par minutter til, og så ville han aldri se det igjen. Eller, hvis han mislyktes, så ville det bli det siste stedet han så i livet. Han kastet et nytt blikk på klokken. To minutter igjen. Han gikk ikke tilbake til riflen ennå. Grep han våpenet for tidlig, risikerte han at musklene ble stive og refleksene for langsomme når smidighet og hurtighet var påkrevd. Da det var førtifem sekunder igjen, gikk han ned på kne, presset øyet mot kikkertlinsen og la fingeren på avtrekkerbøylen. Ørepluggen var fremdeles taus. Det betydde at målet var på vei. Oppdraget skulle gjennomføres. Han så ikke på armbåndsuret igjen. Den indre klokken hans var nå like nøyaktig som et hvilket som helst sveitserur. Han konsentrerte seg om det han så gjennom linsen. Kikkertsikter var flotte saker, men de var veldig følsomme. Man kunne miste et mål av syne på et øyeblikk og dyrebare sekunder kunne gå tapt før man fikk det tilbake i trådkorset, noe som alltid førte til at man bommet. Han hadde sin egen spesielle måte å unngå dette på. Da det var tretti sekunder igjen, begynte han å puste langsommere og dypere for å få hjertet til å slå saktere, åndedrag for åndedrag. «Nullpunktet» var det han prøvde å oppnå, det optimale øyeblikket for å trykke på avtrekkeren, noe som nesten alltid resulterte i et vellykket skudd. Ingen skjelving på fingeren, ingen rykk i hånden, ingen bevegelser med øyelokket. Robie kunne ikke høre målet. Han kunne ikke se ham ennå. 15
Men om ti sekunder ville han både høre og se ham. Og da hadde han bare brøkdelen av et sekund på seg til å få målet i siktet og trekke av. Nedtellingen var over. Fingeren hans krøkte seg om avtrekkeren. Når dette skjedde i Will Robies verden, så var det ingen vei tilbake.
3
Mannen som jogget i parken, bekymret seg ikke om sikkerheten sin. Andre var betalt for å gjøre det. Kanskje en klokere mann ville ha innsett at ingen satte større pris på et liv enn den som forvaltet dette livet. Men han var ikke den klokeste blant menn. Han var en mann som hadde skaffet seg mektige, politiske fiender. Snart ville han betale prisen for dette. Han jogget av sted. Den slanke kroppen beveget seg opp og ned for hvert spenstige steg. Han hadde fire menn rundt seg, to foran og to bak. De var muskuløse og i god form. Alle måtte jogge langsommere enn de var vant til for ikke å løpe fra ham. De fem mennene hadde omtrent samme kroppsbygning. Alle var kledd i matchende, svarte treningsjakker og joggebukser. Hensikten var å skape en illusjon av fem mulige mål i stedet for ett. Armer og bein som beveget seg i takt, føtter som hamret mot asfalten, hoder og bryst som husket opp og ned i litt forskjellige vinkler – alt dette gjorde det ekstremt vanskelig for en snikskytter å treffe med et skudd på langt hold. I tillegg hadde mannen midt i gruppen en skuddsikker vest som ville stoppe de fleste rifleskudd. Bare et hodeskudd ville være garantert dødelig, og et hodeskudd på langt hold i denne parken var veldig problematisk. Det var for mange fysiske hindringer. Dessuten hadde de spioner overalt. Hvis det var noen som oppførte seg mistenkelig eller bar på noe uvanlig, så ville de bli anholdt, ransaket og holdt i ro inntil mannen hadde passert. Dette hadde allerede skjedd med to personer. Men de fire mennene var proffer, og selv om de hadde gjort sitt beste for å redusere faren, så gikk de ut fra at det likevel kunne være en snikskytter i nærheten. Blikkene deres sprang i 17
alle retninger, refleksene deres var kalibrert for lynraske reaksjoner om nødvendig. Svingen som de nærmet seg, ville gi dem et lite pusterom. Den avbrøt mulige siktelinjer med skarpskytterrifler. Ingen nye kunne etableres før ti meter etter svingen. Selv om livvaktene var opplært til ikke å gjøre det, tillot de seg å slappe av et øyeblikk. Til tross for lyddemperen var rifleskuddet likevel så høyt at det skremte opp en flokk duer. De slo med vingene og kurret i protest over å bli forstyrret så tidlig om morgenen. Mannen midt i gruppen av joggere stupte forover. Der ansiktet hans en gang hadde vært, var det nå bare et gapende hull. Den lange flukten til 7.62-kulen bygde opp forbløffende kinetisk energi. Ja, jo lenger flukten varte, desto mer energi bygde kulen opp. Da den til slutt traff målet, i dette tilfellet hodet på et menneske, var resultatet katastrofalt. De fire mennene så vantro på mannen som de var betalt for å beskytte. Han lå livløs på bakken. Treningsjakken og joggebuksen var oversprøytet med blod, vev og hjernemasse. De trakk pistolene og så seg rundt med ville blikk. De prøvde å finne noen de kunne skyte. Sikkerhetssjefen snakket i telefonen og ba om forsterkninger. De var ikke lenger livvakter. De var hevnere. Problemet var bare at det ikke var noen de kunne hevne seg på. Skuddet hadde vært avfyrt med en skarpskytterrifle med kikkertsikte, og alle funderte på hvordan det hadde vært mulig, i svingen, av alle steder. De eneste i nærheten var andre joggere og folk som var ute og spaserte. Ingen av dem kunne ha en rifle skjult under klærne. Alle hadde stoppet og sto og stirret på mannen som lå på bakken. Hvis de hadde visst hvem han var, så hadde forferdelsen deres gått over til lettelse. Will Robie brukte ikke engang et sekund på å fryde seg over det eksepsjonelt fine skuddet han nettopp hadde levert. Med tanke på hvor liten bevegelsesfrihet han hadde hatt med riflen, så hadde skuddet vært makeløst. Det hadde vært som et data18
spill der man ikke hadde noen anelse om hvor eller når det neste målet ville dukke opp. Refleksene til spilleren måtte være lynraske, treffsikkerheten hundre prosent. Men Robie hadde gjort det over en betydelig avstand med en skarpskytterrifle, ikke med en mus eller en styrespak foran en dataskjerm. Og målet hans hadde ikke vært en datafigur. Dette målet hadde kunnet besvare ilden. Han plukket opp rørene med fyllmasse som var blitt brukt til å erstatte mørtelen. Fra ryggsekken tok han en flaske med et herdestoff og blandet det ut med litt pulver fra en annen beholder. Han smurte blandingen på den ene enden og sidene av rørene før han skjøv dem inn i de åpne hullene. Deretter gned han herdestoffet over den andre enden av rørene. Innen to minutter ville blandingen stivne og gå i ett med mørtelen. Da ville det ikke lenger være mulig å dra ut rørene heller. Siktelinjen hans hadde i praksis forsvunnet, som assistenten til en tryllekunstner i en kasse. Han tok på seg ryggsekken, demonterte riflen og gikk bort til et kumlokk i gulvet midt i rommet. Sjakten førte ned til alle tunnelene som gikk på kryss og tvers under Central Park, noen fra det gamle T-banenettet, andre ledet kloakk og vann til forskjellige kanter av byen, og enkelte var blitt bygd av nå ukjente grunner og deretter glemt. Robies plan var å benytte seg av en komplisert kombinasjon av disse tunnelene for å komme seg til helvete vekk herfra. Han senket seg ned i sjakten og fikk på plass lokket over seg. Ved hjelp av lyset fra en lommelykt klatret han videre nedover en metallstige til han fikk fast grunn under føttene ti meter lenger nede. Fluktruten var prentet i hukommelsen hans. Ingenting som kunne knyttes til et oppdrag, ble noensinne skrevet ned. Ting som var skrevet ned, kunne bli oppdaget senere hvis operasjonen slo feil, og Robie ble drept i stedet for målet. Selv for Robie, som hadde en glimrende korttidshukommelse, hadde det vært en slitsom oppgave. Han beveget seg metodisk gjennom tunnelene, verken fort eller langsomt. Han hadde plombert løpet på riflen med det hurtigherdende stoffet og kastet den ned i en tunnel som var fylt med vann; den sterke strømmen ville føre den ut i East 19
River der den ville synke og forsvinne. Og selv om den på en eller annen måte skulle bli funnet, ville det plomberte løpet gjøre enhver ballistisk test umulig. Kolben hadde han slengt fra seg i en annen tunnel under en haug med murstein som hadde rast ut og så ut som om den hadde ligget der i hundre år, og sannsynligvis hadde den gjort det. Selv om kolben skulle bli funnet, kunne den aldri spores tilbake til kulen som nettopp hadde drept målet. Ikke uten tennstempelet, som Robie hadde stukket i lommen. Det luktet ikke godt her nede. Det var nesten ti tusen kilometer med tunneler under Manhattan, ganske utrolig for en øy uten en eneste gruve av noe slag. Tunnelene var bygd for rør som fraktet millioner av liter med drikkevann om dagen til innbyggerne i Amerikas mest tettbefolkede by. Andre tunneler førte vekk kloakken, som ble produsert av de samme innbyggerne, til enorme renserier som behandlet den på forskjellige måter. I mange tilfeller gikk det an å forvandle avfall til noe nyttig. Robie gikk i samme tempo i en time. Mot slutten av timen vendte han blikket opp og så den. Stigen som var merket DNE EHT. «The End» stavet baklengs. Han smilte ikke av noens forsøk på en dårlig spøk. Det fantes ikke noe mer alvorlig enn å drepe folk. Han hadde ingen grunn til å være spesielt glad. Han tok på seg den blå kjeledressen og hjelmen som hang på en krok i tunnelveggen. Med ryggsekken på ryggen klatret han opp stigen og kom seg ut av tunnelen. Robie hadde gått fra sentrum av Manhattan til et godt stykke oppe i byen. Under jorden. Han ville ha foretrukket t-banen. Han gikk inn på et avsperret veiarbeidsområde. Menn i blå kjeledresser som den han selv hadde på seg, jobbet med et eller annet prosjekt. Trafikken fløt rundt dem, drosjer tutet. Folk spaserte fram og tilbake på fortauene. Livet gikk videre. Bortsett fra for fyren i parken. Robie så ikke på noen av arbeiderne, og ikke en av dem kastet et blikk på ham. Han gikk bort til en hvit varebil som sto 20
parkert ved siden av arbeidsområdet. Han satte seg i passasjersetet. Så snart døren hans smalt igjen, satte sjåføren bilen i gir og kjørte av sted. Han var godt kjent i byen og tok noen omveier for å unngå den verste trafikken. En stund senere svingte han inn på veien som førte til LaGuardia lufthavn. Robie klatret inn i bakrommet for å skifte. Da varebilen stoppet utenfor avgangshallen, steg han ut kledd i en dress, med en dokumentmappe i hånden, og gikk inn i flyplassterminalen. I motsetning til sin like berømte fetter, JFK, var LaGuardia kongen av kortdistanseflygninger. LaGuardia hadde flere av dem enn alle andre flyplasser i landet bortsett fra Chicago og Atlanta. Robies flygning var veldig kort, rundt førti minutter i luften til D.C. – knapt nok tid til å legge dokumentmappen i bagasjehyllen, spenne seg fast i setet og høre magen knurre fordi man ikke fikk noe å spise på en så kort reise. Trettiåtte minutter senere landet flyet hans på Reagan National. Bilen ventet på ham. Han satte seg inn, plukket opp et eksemplar av Washington Post som lå i baksetet, og skummet gjennom overskriftene. Det sto ikke noe om likvidasjonen der ennå, selvsagt, selv om den sannsynligvis allerede var omtalt på nettet. Han var ikke interessert i å lese om den. Han visste allerede det han trengte å vite. Men i morgen ville alle overskrifter i alle aviser over hele landet handle om mannen i Central Park som hadde vært ute og jogget for helsens skyld og endt opp så død som man kunne bli. Robie visste at bare noen få ville sørge over den døde mannen, hovedsakelig de nærmeste medarbeiderne hans, som nå forhåpentligvis ikke ville få muligheten til å påføre andre mer smerte og lidelse. Resten av verden ville juble over dødsbudskapet. Robie hadde drept ondskap før. Hver gang ble folk glade og begeistret over at et udyr til hadde møtt sitt endelikt. Men verden gikk videre, like skakkjørt som før, og et nytt udyr – kanskje til og med et som var enda verre – ville snart erstatte det falne. 21
Skuddet hans den friske og kjølige morgenen i den vanligvis så fredfylte Central Park ville bli husket en stund. Spørsmål ville bli stilt. Diplomatiske bredsider ville bli utvekslet. Flere mennesker ville bli drept som hevn. Og så ville livet gå videre. Og Will Robie ville, i sitt lands tjeneste, sette seg på et fly eller et tog eller en buss eller, som i dag, ta beina fatt og avfyre et nytt skudd, eller kaste en ny kniv eller klemme livet ut av et nytt udyr med bare hendene sine. Og så ville en ny morgen opprinne, og det ville føles som om noen hadde trykt på en gigantisk resetknapp, og verden ville se akkurat ut som før. Likevel ville han fortsette å gjøre det han gjorde. Av én grunn: Hvis han ikke gjorde det, så ville ikke verden få en sjanse til å bli bedre. Hvis folk med litt mot i hjertet bare ble stående der uten å foreta seg noe, ville udyrene vinne hver eneste gang. Det kunne han ikke tillate. Bilen kjørte gjennom gatene og endte til slutt opp i den vestlige delen av Fairfax kommune i Virginia. Den kjørte gjennom en bevoktet port. Da den stoppet, steg Robie ut og gikk inn i bygningen. Han legitimerte seg ikke og stoppet ikke for å be om tillatelse til å gå inn. Han trasket nedover en liten korridor til et rom der han skulle sitte en stund, sende et par e-poster og så dra hjem til leiligheten i D.C. Vanligvis pleide han å vandre formålsløst gjennom gatene til daggry etter en likvidasjon. Det var hans måte å takle ettervirkningene på. I dag hadde han bare lyst til å dra hjem og ikke gjøre noe annet enn å stirre ut gjennom vinduet. Det skulle han ikke få anledning til. Mannen kom inn. Mannen kom ofte inn med et nytt oppdrag for Robie i form av en minnepinne. Denne gangen kom han bare inn med en dyp rynke i pannen. «Blåmann vil snakke med deg,» sa han. Det var ikke mye denne mannen kunne ha sagt som ville ha overrasket Robie eller pirret nysgjerrigheten hans. Men dette gjorde det. Robie hadde sett mye til Blåmann i det siste. Men før det – i 22
tolv år før det, for å være nøyaktig – hadde han ikke sett ham i det hele tatt. «Blåmann?» «Ja. Bilen står og venter.»
4
Jessica Reel satt alene i ventehallen på flyplassen. Hun var kledd i en grå buksedress og en hvit bluse. De flate skoene hennes hadde en stropp over vristen på hver fot. De var lette og laget for hurtighet og mobilitet i tilfelle hun måtte løpe. Det eneste uvanlige ved påkledningen hennes, var hatten som lå bordet foran henne. Det var en stråfarget panamahatt med et svart silkebånd, perfekt for reiser siden den var sammenleggbar. Reel hadde reist mye de siste årene, men hun hadde aldri gått med hatt på noen av disse turene. Det virket som om dette var et godt tidspunkt å begynne. Blikket hennes gled over tusenvis av passasjerer som dro på kofferttraller og bar laptoper i vesker over skulderen med Starbucks-koppen i den ledige hånden. Disse passasjerene kikket engstelige på de elektroniske informasjonstavlene for å sjekke gater, kanselleringer, ankomster og avganger. Og minutter eller timer eller dager senere, hvis været var spesielt lite samarbeidsvillig, ville de sette seg i sølvfargede rør som sendte dem titusener av kilometer av sted til bestemmelsesstedet deres, forhåpentligvis med mesteparten av bagasjen og forstanden deres i behold. Millioner av mennesker foretok denne lille dansen i tretti tusen fots høyde hver dag i nesten alle land på kloden. Reel hadde foretatt den i mange år. Men hun hadde alltid reist lett. Ingen laptop. Nok klær for et par dager. Hun tok aldri med seg jobben. Den ventet på henne når hun kom fram. Det gjorde også utstyret hun trengte til å utføre den. Når jobben var gjort, kom hun seg vekk så fort hun kunne. Hver gang etterlot hun seg minst én død person. Hun fingret med telefonen. Boardingkortet hennes var på 24
skjermen. Navnet på e-billetten hennes var ikke Jessica Reel. Det ville ha vært litt upraktisk for henne nå i den trøblete situasjonen som plutselig hadde oppstått. Det siste oppdraget hennes hadde ikke gått etter planen – i hvert fall ikke etter planen til den forrige arbeidsgiveren hennes. Men det var blitt gjennomført nøyaktig slik Reel hadde planlagt det. En mann ved navn Douglas Jacobs var nå død. Av denne grunn ville ikke Reel bare bli uønsket i byen. Hun ville bli ettersøkt også. Og folkene hun hadde jobbet for, hadde en overflod av agenter som kunne beordres til å oppspore henne og avslutte livet hennes like effektivt som hun hadde avsluttet Jacobs. Det var absolutt ikke en del av Reels hovedplan. Derfor det nye navnet, de nye papirene og panamahatten. Det lange håret hennes var farget lyst. Før hadde det vært brunt. Fargede kontaktlinser hadde gjort øynene hennes grønne. Før hadde de vært grå. Hun hadde også endret formen på nesen og kjeven takket være litt oppfinnsom plastisk kirurgi. Hun var, på mange måter, en ny kvinne. Kanskje en smartere en også. Flyet hennes ble kalt opp. Hun reiste seg. På flate sko var hun en meter og syttifem – høy til å være en kvinne – men hun forsvant raskt i mengden av travle reisende. Hun tok på seg hatten, kjøpte en kopp kaffe på Starbucks og gikk til den nærmeste gaten. Flyet hennes var i rute. Førti litt turbulente minutter senere landet det med et hardt støt på rullebanen i utkanten av en storm. Turbulensen hadde ikke bekymret Reel. Hun støttet seg til statistikken. Hun kunne fly hver dag i tjue tusen år og aldri bli involvert i en ulykke. Oddsene for å overleve på bakken var ikke like gode. Hun steg av flyet, gikk ut til drosjeholdeplassen og ventet tålmodig i en lang kø til det ble hennes tur. Doug Jacobs hadde vært den første, men han ville ikke bli den siste. Reel hadde en liste i hodet over dem som forhåpentligvis ville havne i det hinsidige sammen med ham, hvis det fantes et slikt sted for folk som Jacobs. Men listen måtte vente. Reel hadde et annet mål. Hun satte seg inn i den neste ledige drosjen og tok den inn til byen. 25
Drosjen slapp henne av i nærheten av Central Park. Parken var alltid et travelt sted, full av mennesker, hunder, tilstelninger og arbeidere, et kontrollert kaos, hvis det fantes noe slikt. Reel betalte taxien og vendte oppmerksomheten mot den nærmeste inngangen til parken. Hun gikk gjennom åpningen og kom seg så nær åstedet som mulig. Politiet hadde sperret av området slik at de kunne utføre de tekniske undersøkelsene sine i fred og forhåpentligvis fange en morder. Det ville de ikke lykkes med. Reel visste det, selv om New York-politiet ikke gjorde det. Hun stilte seg i mengden som hadde samlet seg rett utenfor sperringen. Hun så hvordan etterforskerne metodisk undersøkte bakken rundt stedet der den døde hadde falt. Reel lot blikket gli over det samme området. Hun begynte med en gang å finne svar på spørsmål som politiet ikke hadde stilt seg ennå. Målet var det det hadde vært. Et udyr som måtte drepes. Det interesserte ikke Reel i det hele tatt. Hun hadde drept mange udyr. Andre overtok plassen deres. Det var sånn verden var. Alt man kunne gjøre, var å prøve å holde antall udyr så lavt som mulig. Det var andre ting som opptok henne. Ting som politiet ikke så. Hun prøvde å forestille seg forskjellige prosjektilbaner i parken basert på skissen av liket på gangstien. Etterforskerne hadde sikkert gjort det allerede; de hadde tross alt studert dette emnet. Men deduksjonsevnen og fantasien deres hadde sine faglige begrensninger, og derfor ville de aldri finne det riktige svaret. Reel, på sin side, visste at alt var mulig. Så etter at hun hadde avskrevet alle andre muligheter og konstruert sine egne mentale algoritmer for å finne skarpskytterens posisjon, konsentrerte hun seg om en steinvegg. En tilsynelatende ugjennomtrengelig steinvegg. Man kunne ikke avfyre et skudd gjennom en slik hindring. Og det var ingen skuddlinje fra døren i den lille steinbygningen. Som helt sikkert var forsvarlig låst. Derfor hadde politiet sett bort fra den med en gang. 26
Reel forlot mengden og begynte å gå gjennom parken, først vestover, så nordover og til slutt østover. Hun tok opp en kikkert og fokuserte den på steinveggen. Man trengte to hull. Et for rifleløpet og lyddemperen. Og et for kikkertsiktet. Reel visste nøyaktig hvor og hvor store disse hullene måtte være. Hun vred på kikkerthjulet med tommelfingeren. Veggen kom i skarpere fokus. Hun stirret på to steder i veggen, det ene høyere opp enn det andre, begge i mørtelsømmene. Politiet ville aldri se dem fordi de aldri ville lete etter dem. Men Reel så dem. Ingen overvåkningskameraer var rettet mot steinveggen. Hvorfor skulle det være det? Det var bare en vegg. Noe som gjorde det hele perfekt. Og i denne veggen var det to mørtelflekker som hadde en litt annen farge, som om de var nyere. Og Reel visste at de var det. Så snart skarpskytteren hadde avfyrt skuddet, hadde han tettet hullene igjen. Et herdestoff ville ha utrettet mirakler. I noen timer, kanskje til og med i noen dager, ville fargen på stoffet være litt lysere enn omgivelsene. Og så ville det få nøyaktig samme farge som resten av mørtelen. Skuddet hadde kommet herfra. Flukten måtte også ha skjedd herfra. Reel slo blikket ned. Redskapsskur. Rør, tunneler. Det var en labyrint av tunneler under parken – vann, kloakk og gamle og ubrukte t-banespor. Reel visste det. Hun hadde utnyttet det under en av sine egne likvidasjoner for noen år siden. Det var mange steder man kunne flykte og gjemme seg under Amerikas største by. Millioner av mennesker over bakken kranglet om plassen. Under den kunne man være like alene som på månens overflate. Reel stakk kikkerten i lommen og gikk videre. Snikskytteren hadde sannsynligvis klatret opp fra tunnelene i et helt annet område av byen. Deretter en rask tur til flyplassen eller nærmeste jernbanestasjon, og så var han trygg. Morderen slipper unna. 27
Offeret blir fraktet til likhuset. Avisene ville skrive om drapet en stund. Kanskje ville det komme en geopolitisk hevnaksjon et eller annet sted, og så ville drapet bli glemt. Andre saker ville dukke opp i stedet. Ett dødsfall betydde lite. Verden var så stor. Og altfor mange mennesker døde på grusomme måter til at det var mulig å dvele ved noen av dem. Reel spaserte mot et hotell der hun hadde reservert et rom. Planen hennes var å trene litt i helsestudioet for å strekke på musklene, ta en lang, varm dusj, spise litt kveldsmat og tenke gjennom ting. Avstikkeren til Central Park hadde ikke vært formålsløs. Will Robie var en av de beste, om ikke den beste de hadde. Reel var ikke i tvil om at det var Robie som hadde avfyrt skuddet den morgenen i Central Park. Han hadde skjult sporene sine. Kommet seg vekk. Tatt et fly til D.C. Avlagt rapport på kontoret. Alt rutine, eller så rutinemessig som noe kunne bli i Robies verden. I min verden også, tenkte hun. Men ikke nå lenger. Ikke etter Doug Jacobs. Den eneste rapporten de er interessert i nå, er obduksjonsrapporten min. Reel var ganske sikker på at Robie ville bli innkalt for et nytt oppdrag. Det nye oppdraget hans vil bli å spore meg opp og drepe meg, tenkte hun. Man får en morder til å finne en annen morder. Robie mot Reel. Det klang fint. Det hørtes ut som århundrets kamp. Og det var hun sikker på at det ville bli.
5
Det regnet utenfor. Det var ingen vinduer i rommet, men Robie hørte dråper treffe taket. Været var blitt kjølig de siste tjuefire timene. Vinteren var ikke kommet ennå, men den banket på døren. Robie la hånden på bordet og stirret på Blåmann. Selvfølgelig var ikke det virkelige navnet hans Blåmann. Det var Roger Walton, men Robie ville aldri kalle ham noe annet enn Blåmann. Det hadde noe å gjøre med mannens høye stilling – i Blåringen, for å være helt nøyaktig. Det var ringer over Blå, men ikke mange. Han så ut som en bestefar. Sølvgrått hår, framskutt hake, runde briller, nypresset dress, rødt paisleyslips, gammeldags kragenål og spisse, skinnende lakksko. Ja, Blåmann befant seg høyt oppe i organisasjonen. Robie og han hadde jobbet sammen før. Robie stolte mer på Blåmann enn han gjorde på de fleste andre her. Listen over dem Robie stolte på, var ganske kort. «Jessica Reel?» spurte Robie. Blåmann nikket. «Er vi sikre?» «Jacobs var operatøren hennes. Jacobs utførte et oppdrag sammen med Reel. Men Jacobs ble skutt i stedet for målet. Vi fant senere ut at Reel ikke engang var i nærheten av målet. Hun førte oss bak lyset.» «Hvorfor drepe Jacobs?» «Vi vet ikke det. Det vi vet, er at Reel har gått under jorden.» «Har dere beviser for at hun drepte Jacobs? Kanskje hun er død og en annen gjorde det.» 29
«Nei. Det var Reels stemme over sambandsnettet. Hun kommuniserte med Jacobs rett før skuddet falt. Jacobs kunne ikke ha visst hvor i verden hun var. Stemmen hennes hadde vært den samme om hun hadde befunnet seg tusen meter unna som tusen kilometer unna.» Han stoppet. «Vi foretok en analyse av prosjektilbanen. Reel skjøt ham fra en gammel villa nede i gaten, et godt stykke unna bygningen der Jacobs jobbet.» «Ikke skuddsikre vinduer?» «Vi skal få installert det nå. Men persiennene var nede og bygningen er beskyttet mot elektronisk overvåkning. Skytteren må ha visst nøyaktig hvordan Jacobs kontor er innredet ellers ville det ikke ha vært mulig å treffe ham.» «Noen beviser i villaen?» «Egentlig ikke. Hvis Reel var der, så ryddet hun godt opp etter seg.» Vel, selvsagt gjorde hun det, tenkte Robie. Det er det vi er opplært til å gjøre, hvis vi har mulighet til det. Blåmann trommet med fingeren mot bordet. Det virket som om lyden falt inn i samme rytme som regndråpene. «Kjenner du Reel?» Robie nikket. Han visste at Blåmann ville stille ham dette spørsmål. Ja, det forbauset ham at han ikke hadde gjort det før. «Vi begynte omtrent samtidig. Samarbeidet med henne på noen oppdrag i starten.» «Hvilke tanker gjorde du deg om henne?» «Hun sa ikke stort, noe som passet meg bra siden jeg ikke gjorde det heller. Hun gjorde jobben sin, og hun gjorde den bra. Jeg var aldri bekymret for at hun ikke skulle gi meg ryggdekningen jeg trengte. Jeg var sikker på at hun kom til å utføre flere oppdrag på samme førsteklasses måte.» «Det gjorde hun også, inntil dette skjedde,» bemerket Blåmann. «Hun er den eneste kvinnelige agenten vi noensinne har hatt.» «Kjønn betyr ikke noe som helst der ute,» svarte Robie. «Så lenge du er stø på hånden under press. Så lenge du kan gjøre jobben din.» «Hva mer?» «Vi kom aldri inn på personlige ting,» sa Robie. «Vi knyttet 30
ingen vennskapsbånd. Vi var ikke i militæret. Vi visste begge at det ikke ville bli noe langvarig samarbeid.» «Hvor lenge siden var dette?» «Det siste oppdraget var for godt over ti år siden.» «Tvilte du noen gang på lojaliteten hennes til landet?» «Jeg tenkte ikke engang tanken. Siden hun hadde kommet dit hun var, regnet jeg med at lojaliteten hennes allerede var sjekket og bekreftet.» Blåmann nikket tankefullt. «Så hvorfor er jeg her?» spurte Robie. «Prøver du bare å skaffe informasjon fra dem som kjente henne? Du vil sikkert finne andre som kjente henne bedre enn jeg gjorde.» «Det er ikke den eneste grunnen,» sa Blåmann. Dørknoppen ble vridd rundt. En annen mann kom inn i rommet. Blåmann befant seg høyt opp i organisasjonens næringskjede. Denne mannen befant seg enda høyere oppe. Robie hadde ikke noe fargenavn på ham. Jim Gelder var organisasjonens nestkommanderende. Sjefen hans, CIA-direktøren, vitnet for Kongressen, gikk i selskaper og gjorde seg til venns med så mange han kunne i D.C. for å øke organisasjonens budsjetter. Gelder gjorde alt annet. Det betydde at han i praksis drev virksomheten, i hvert fall den hemmelige delen av den, som mange betraktet som den viktigste. Han var i slutten av førtiårene, men så eldre ut. Han hadde vært slank en gang, men han var blitt tykk rundt midjen. Han begynte å bli tynn i håret, og ansiktet hadde tydelige solskader. Det var ikke uvanlig for en mann som hadde begynt karrieren i marinen, der en overflod av vind, sol og salt var en yrkesrisiko. Han var like høy som Robie, men virket større. Han så på Blåmann, som nikket respektfullt. Gelder satte seg i en stol tvers overfor Robie, lente seg tilbake, kneppet opp dressjakken og strøk hånden gjennom det grånende håret. Han kremtet. «Er du blitt informert?» spurte han. «I hovedsak, ja,» svarte Robie. Han hadde aldri vært i samme rom som Gelder før. Han 31
følte seg ikke skremt, bare nysgjerrig. Robie ble aldri skremt av noen med mindre de hadde greid å få overtaket på ham med et våpen. Og det skjedde nesten aldri. «Jessica Reel,» sa Gelder. «Katastrofe.» «Jeg har fortalt hva jeg vet om henne. Og det er ikke stort.» Gelder plukket på en ujevn tommelfingernegl. Robie så at de andre neglene var bitt ned til roten. Det virket ikke akkurat beroligende med tanke på at han var nestkommanderende i landets e-tjeneste. Men Robie visste at mannen hadde mye å bekymre seg over. Verden trengte bare en gnist for å gå opp i flammer. Gelder hadde steget i gradene til kapteinløytnant i marinen før han begynte i e-tjenesten. Det hadde vært springbrettet for en lysende karriere som hadde ført ham dit han var i dag. Det var allment kjent at han kunne ha gått helt til topps om han hadde villet. Men det gjorde han ikke. Det var mange ting han likte å gjøre. Smiske for Kongressen var ikke en av dem. «Vi få må tak i henne,» sa Gelder. «Død eller levende. Jeg foretrekker levende, så vi kan finne ut hva pokker som skjedde.» «Jeg skjønner det,» sa Robie. «Og dere har sikkert planen klar.» Blåmann så på Gelder. Gelder vendte blikket mot Robie. «Vel, du er planen, Robie,» sa Gelder. Robie så ikke på Blåmann, selv om han fornemmet mannens blikk i ryggen. «Vil dere at jeg skal ta opp jakten på Reel?» spurte han langsomt. Tanken hadde ikke slått ham, og han undret plutselig på hvorfor. Gelder nikket. «Jeg er ikke etterforsker,» sa Robie. «Det er ikke min styrke.» Blåmann så på ham. «Det er jeg uenig i, Robie.» «Uansett er det best å få en morder til å finne en annen morder,» sa Gelder enkelt. «Dere har mange av dem på lønningslisten,» sa Robie. Gelder sluttet å plukke på neglen sin. «Du er varmt anbefalt.» «Hvorfor? På grunn av det som har skjedd i det siste?» 32
«Vi ville ha forsømt pliktene våre om vi hadde ignorert det,» sa Gelder. «Du er nettopp ferdig med et oppdrag. Jeg tror det er best for oss alle nå at du hjelper oss med å spore opp Reel.» «Har jeg noe valg?» Gelder stirret på ham. «Har du et problem med dette?» «Til tross for det du sa, tror jeg ikke at jeg er rett mann for denne jobben.» Gelder svarte med å stikke hånden innenfor jakken og ta ut et lite nettbrett. Han scrollet nedover skjermen og leste det som sto der. «Vel, la meg gi deg noen konkrete grunner til at du faktisk er rett mann for jobben. Du var den beste i klassen din og scoret høyest på alle prøver. To år senere var Jessica Reel den beste i klassen sin, med en score som ville vært ny rekord hvis det ikke hadde vært for resultatene dine.» «Jo, men –» begynte Robie. Gelder løftet hånden. «Under en øvelse var du den eneste som greide å spore henne opp og fange henne.» «Det var lenge siden. Og det var bare en øvelse.» «Og til slutt reddet du livet hennes en gang.» «Hvilken betydning skulle det ha?» spurte Robie. «Det kan få henne til å nøle et sekund, Robie. Og kanskje det vil være alt du trenger. Ikke at det var nødvendig for meg å gi deg en forklaring for å få deg til å adlyde en direkte ordre, men nå vet du grunnen til at valget falt på deg. Betrakt det som en gave under uvanlige omstendigheter.» Han reiste seg og så på Blåmann. «Hold meg informert.» Han snudde seg mot Robie. «Og som alltid er ikke et mislykket utfall et alternativ, Robie.» «Og hvis utfallet ikke skulle bli som dere ønsker, er det bedre at jeg dør i prosessen, ikke sant?» Gelder så på ham som om han bare hadde sagt noe selvinnlysende. I neste øyeblikk ble døren åpnet, og organisasjonens nestkommanderende gikk ut av rommet. Han lukket døren etter seg. Klikket lød som et kistelokk som ble smekket igjen. Blåmann kastet et nervøst blikk på Robie, som fremdeles stirret på døren. Robie snudde seg langsomt og så på ham. 33
«Visste du om dette?» spurte Robie. Blåmann nikket. «Og hva mener du om det?» «Jeg mener du er perfekt for jobben.» «Død eller levende? Var det vrøvl, kode eller begge deler?» «Jeg tror virkelig de vil ha henne levende. Hun må avhøres. Hun var en av de beste agentene våre. Vi har aldri tidligere opplevd at noen av dem har forrådt oss.» «Vel, du vet at det ikke er sant. Det virker som om forræderi er blitt høyeste mote i organisasjonen i det siste.» Blåmann virket forpint over å høre dette, men i lys av det som hadde skjedd den siste tiden, kunne han ikke nekte for det heller. «Det er altså det dere tror hun er,» sa Robie. «En forræder. Så hvorfor drepe Jacobs? Vi vet nå hva hun har gjort. Det er ikke slik at hun kan komme på jobben igjen og begynne å skaffe til veie verdifull informasjon for den nye arbeidsgiveren sin. Virker uforståelig.» «Det må være mulig å forstå det på en eller annen måte,» sa Blåmann. «Tross alt så har det skjedd.» «Jacobs er død,» sa Robie. «Reel er forsvunnet. At noen har fått henne til å forråde oss, er bare én mulighet. Det finnes også andre.» «Det var stemmen hennes på den avlyttingssikre linjen. Hennes stemme og Jacobs.» «Likevel andre muligheter.» «Og nå får du sjansen til å utforske dem, Robie.» «Jeg går ut fra at det ikke er mulig å takke nei til oppdraget?» Blåmann brydde seg ikke engang om å svare. «Målet i Midtøsten overlevde,» sa Robie «Kanskje han fikk henne til å forråde oss. Hvorfor ikke begynne der?» «Vanskelig situasjon. Ferat Ahmadi prøver å utnytte maktvakuumet i Syria. Han har stor støtte blant befolkningen. Dessverre er han etter vår oppfatning et forferdelig alternativ. Det har vært mye av dette etter den arabiske våren. Disse landene velger ledere som hater oss.» «Ja vel, men kineserne og russerne er vel ikke spesielt 34
begeistret over at vi prøver å velge vinnere og tapere der borte igjen,» bemerket Robie. «Hvis attentatforsøket blir kjent, så vil det ikke være i vår interesse, nei.» «Hvordan skulle det forklares hvis det hadde lykkes?» «På vanlig måte. Legge skylden på opposisjonen, på Ahmadis motstandere. Ikke vanskelig å finne gehør for det. De har prøvd å drepe ham to ganger. De er bare ikke særlig gode til sånt. Meningen var å legge igjen beviser som ville rette søkelyset mot dem.» «To fluer i én smekk?» Blåmann nikket. «Vi prøver å være effektive. Målet vårt var å ende opp med en tredjepart som vi i det minste kunne forsøke å snakke fornuft med.» «Men nå har alt dette gått i vasken.» «Ja, det har det.» Robie reiste seg. «Jeg trenger alt dere har på Reel.» «Det blir gjort klart i dette øyeblikk.» «Ok,» sa Robie. Men for ham, akkurat nå, var ingenting ok. «Hva syntes du egentlig om Reel da dere jobbet sammen?» «Jeg har allerede sagt det.» «Den usminkede versjonen.» «Hun var like god som meg. Kanskje hun er bedre nå. Jeg vet ikke. Men det virker som om jeg snart vil få svaret på det.» Robie snudde seg for å gå. «Vi har vært uheldige i det siste, Robie.» «Ja, det kan man si.» «Det er vel sånn at jo lenger man holder på med dette, desto større er sjansen for at noen vil prøve å få deg over på deres side,» sa Blåmann. Han trommet med fingrene mot bordet og så vekk. «Jo flere års tjeneste, desto mer verdifull er man.» Blåmann så på ham. «Andre er blitt fristet. Og de har gitt etter.» «Et par stykker av mange.» «Likevel et problem.» 35
«Er det et problem for deg?» spurte Robie. «Sikkert ikke noe mer enn det er for deg.» «Fint at vi kunne gjøre det klart.» Robie gikk ut for å ta fatt på det nye oppdraget.