Datter savnet by Cappelen Damm AS

Harlan Coben

Datter savnet Oversatt av Sissel Busk

Harlan Coben Originalens tittel: Run Away Oversatt av Sissel Busk Copyright © 2019 by Harlan Coben Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-68159-3 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Lisa Erbach Vance, agent extraordinaire, med kjærlighet og takknemlighet

KAPITTEL EN

Simon satt på en benk i Central Park – i Strawberry Fields, jordbæråkeren, for å være mer nøyaktig – og kjente hvordan hjertet gikk i tusen knas. Ingen la merke til det, selvfølgelig, i hvert fall ikke til å begynne med, ikke før knyttneveslagene begynte å falle og to turister fra Finland, av alle steder, begynte å skrike, mens ni andre parkgjester fra mange ulike land tok opp hele den forferdelige episoden på video på smarttelefonen. Men det var fortsatt en time fram i tid. Det var ingen jordbær i Strawberry Fields, og det skulle godt gjøres å kunne kalle det cirka ti mål velfriserte parkområdet for en åker (i entall), men navnet stammet ikke fra noe bokstavelig, men fra den berømmelige Beatles-låten. Strawberry Fields er et triangelformet område ved hjørnet av 72nd Street og Central Park West og er tilegnet John Lennon, som ble skutt og drept tvers over gaten. Midtpunktet på dette minnestedet er en rund steinmosaikk med et enkelt ord innfelt i midten: IMAGINE

Simon satt nedbrutt og stirret rett framfor seg. Turister kom i en stadig strøm og knipset bilder av seg selv og den berømte mosaikken – gruppebilder, enkeltselfies, noen knelte på steinene, noen la seg ned. I dag, som de fleste andre dager, hadde noen dekorert ordet IMAGINE med friske blomster i form av et fredstegn av røde roseblader som merkelig nok ikke blåste av gårde. De besøkende var tålmodige med hverandre, kanskje fordi plassen var et minnested. De ventet på sin tur til å gå mot 7

mosaikken for å ta det spesielle bildet de skulle sende på Snapchat eller Instagram, eller hva de nå foretrakk av sosiale medieplattformer, med et eller annet sitat av John Lennon, kanskje en Beatles-tekst eller noe fra den sangen om at alle folk skulle leve et liv i fred. Simon gikk i dress og slips. Han hadde ikke engang brydd seg om å løsne på slipset etter at han gikk fra kontoret på Vesey Street i World Financial Center. Tvers overfor ham, like ved den berømte mosaikken, satt en – hva er det de kalles nå? Vagrant? Omstreifer? Rusa? Sinnssyk? Tigger? Hva da? – og spilte Beatles-sanger for å få noen slanter. «Gatemusikanten» – kanskje et snillere ord – klimpret på en ustemt gitar og sang med sprukken stemme gjennom gulnende tenner om hvordan Penny Lane var i hennes ører og hennes øyne. Et merkelig, eller i hvert fall pussig, minne dukket opp: Simon hadde ofte gått forbi denne mosaikken da barna hans var små. Paige var kanskje ni, Sam seks, og Anya tre år gammel, og de gikk fra leiligheten de bodde i, bare fem kvartaler sørover, på 67th. Street mellom Columbus og Central Park West, og ruslet over Strawberry Fields på vei til statuen av Alice i Eventyrland ved dammen med modellbåter på østsiden av parken. Som eneste unntak fra nesten alle statuer i verden fikk barna her lov til å klatre og krabbe overalt på de høye bronsestatuene av Alice og Den gale hattemaker og Den hvite kanin og en haug med like uforholdsmessig kjempestore sopper. Sam og Anya likte aller best å klatre på figurene, og Sam stakk alltid på et eller annet tidspunkt fingeren opp i bronseneseborene til Alice og ropte til Simon: «Pappa! Pappa, se her! Jeg plukker Alice i nesa!», og da sukket Ingrid, moren til Sam, og mumlet oppgitt: «Gutter!» Men Paige, deres førstefødte, hadde vært mye stillere, selv den gangen. Hun kunne sitte på en benk med fargeleggingsbok og hele og pene tegnestifter – hun likte ikke når en tegnestift brakk eller papiret rundt den løsnet – og hun holdt seg alltid, som en ironisk metafor, innenfor strekene. Etter hvert som hun ble eldre – femten, seksten, sytten – kunne hun sitte på en benk, akkurat som Simon gjorde nå, og skrive historier og sangtekster i en skrivebok som faren hadde kjøpt til henne 8

på Papyrus på Columbus Avenue. Men Paige ville ikke sitte på en hvilken som helst benk. Det var omtrent fire tusen Central Park-benker som var blitt «adoptert» gjennom store pengegaver. Personlige plaketter var innfelt i benkene, de fleste av dem hadde enkle minneord som den Simon satt på nå, der det sto: TIL MINNE OM CARL OG CORKY

Andre benker, de som Paige ble trukket mot, inneholdt små fortellinger: Til C & B – som overlevde Holocaust og begynte et liv i denne byen … Til min kjæreste Anne – jeg elsker deg, tilber deg og setter umåtelig pris på deg. Vil du gifte deg med meg? På dette stedet begynte vår kjærlighetshistorie den 2. april 1942 …

Den benken Paige likte best, der hun kunne sitte i timevis med den nyeste skriveboken – og kanskje var dette en tidlig indikator? – var til minne om en mystisk tragedie: Den vakre Meryl, 19 år. Du fortjente så meget bedre & døde så ung. Jeg ville ha gjort alt for å redde deg.

Paige kunne flytte seg fra benk til benk, lese inskripsjonene, og finne en som hun kunne bruke som inspirasjon til en fortelling. Simon prøvde også å gjøre det, som et forsøk på å knytte henne til seg, men han hadde ikke datterens fantasi. Men han satt nå der med avisen sin eller fiklet med telefonen, sjekket finansmarkedet eller leste nyheter mens pennen til Paige fløy over papiret. Hva skjedde med de gamle skrivebøkene? Hvor var de nå? Simon ante ikke. 9

«Penny Lane» ble heldigvis avsluttet, og sangeren/tiggeren gled rett over i «All You Need Is Love». Et ungt par satte seg på benken ved siden av Simon. Den unge mannen liksom-hvisket til sin venninne: «Kan jeg gi henne penger for å slutte å synge?» Hun fniste tilbake: «Det er som om John Lennon blir drept om igjen.» Noen få tilhørere slapp noen mynter i kvinnens gitarkasse, men de fleste holdt seg vekk eller rygget unna mens de skar grimaser som tydet på at de hadde fått teften av noe de ikke ønsket å være i nærheten av. Men Simon lyttet intenst i håp om å finne et snev av skjønnhet i melodien, i sangen, i teksten eller framføringen. Han la knapt merke til turistene eller guidene eller mannen i bar overkropp (ikke tillatt) som solgte vannflasker til en dollar, eller den skinnmagre fyren med skjeggstubb like nedenfor underleppen som fortalte vitser for en dollar (Tilbud: 6 vitser for $5!), eller den gamle asiatiske kvinnen som brente røkelse for å hedre John Lennon på en eller annen måte, eller joggerne, hundepasserne og soltilbederne. Men det fantes ingen skjønnhet i musikken. Overhodet ingen. Blikket til Simon var som klistret til tiggerjenta som mishandlet arven etter John Lennon. Håret hennes hang i matte tjafser. Kinnene var innsunkne. Jenta var radmager, fillete, skitten, ødelagt, hjemløs, fortapt. Hun var også Simons datter, Paige. Simon hadde ikke sett Paige på et halvt år – ikke siden hun hadde gjort det utilgivelige. Det hadde vært det siste strået for Ingrid. «Du lar henne være denne gangen,» hadde Ingrid sagt til ham etter at Paige løp ut. «Hva mener du?» Og da hadde Ingrid, denne herlige moren, denne omsorgsfulle barnelegen som ga alt for å hjelpe barn i nød, sagt: «Jeg vil ikke ha henne her i huset lenger.» «Det mener du ikke.» «Jo, det gjør jeg, Simon. Gud hjelpe meg, men det gjør jeg.» Uten at Ingrid visste det, hadde han lett etter Paige i månedsvis. Noen ganger var søket godt organisert, som for eksempel 10

da han engasjerte en detektiv. Men som oftest endte innsatsen hans i bomturer etter å ha gått på lykke og fromme gjennom farlige narkostrøk og vist fram bildet av henne til de narkomane og hjemløse. Det hadde vært nytteløst. Simon hadde lurt på om Paige – som nettopp hadde feiret fødselsdagen sin (på hvilken måte, undret Simon, var det med bløtkake eller dop? Og visste hun egentlig hvilken dag det var?) – hadde reist fra Manhattan og dratt tilbake til collegebyen der all elendigheten begynte. To helger, da Ingrid hadde vakt på sykehuset og derfor ikke kunne stille ham for mange spørsmål, hadde Simon kjørt opp dit og bodd på Craftboro Inn ved siden av campus. Han hadde trålet universitetsplassen mens han mintes hvor henrykte de hadde vært, alle fem – Simon, Ingrid, den ferske studenten Paige, Sam og Anya – da de fulgte Paige for å installere henne i de nye omgivelsene, hvordan han og Ingrid hadde vært så blåøyd optimistiske og sikre på at dette stedet, hele dette åpne, grønne og skogkledde landskapet, ville være perfekt for Paige, som hadde vokst opp på Manhattan. Og selvsagt hvordan denne optimismen hadde visnet og dødd. En del av Simon – en del han hverken ville gi uttrykk for eller i det hele tatt innrømme eksisterte – hadde lyst til å gi opp å finne henne. Om livet ikke var blitt bedre etter at Paige stakk av, var det iallfall blitt roligere. Sam, som hadde tatt avsluttende eksamen ved Horace Mann denne våren, nevnte knapt sin eldre søster. Han konsentrerte seg om venner og avslutningsseremonien og festene. Og nå gikk han fullt og helt inn for sitt første år på Amherst College. Simon visste ikke hvordan lillesøsteren Anya tok dette med Paige, hun ville ikke snakke med ham om henne – ikke om andre ting heller, forresten. Når han gjorde noen forsøk på samtale, svarte hun med enstavelsesord. Hun hadde det «bra» eller «fint» eller «ok». Så en dag fikk Simon et underlig tips. Hans nabo i etasjen over, Charlie Crowley, en øyespesialist nede i byen, sto i heisen samtidig med Simon en morgen for en tre ukers tid siden. Etter å ha utvekslet de sedvanlige høflighetsfrasene mens de sto vendt mot heisdøren, slik alle gjør i 11

en heis når de følger med på hvordan den beveger seg nedover etasjene, sa Charlie beklemt og med ekte beklagelse i stemmen at han «trodde» han hadde sett Paige. Simon, som også stirret på etasjetallene, spurte så lett henslengt som mulig hvor han hadde sett henne. «Jeg kan ha sett henne i, eh, parken,» sa Charlie. «Du mener at hun gikk gjennom parken?» «Nei, ikke akkurat det.» De var kommet til første etasje. Dørene gled opp. Charlie trakk pusten dypt. «Paige … spilte musikk i Strawberry Fields.» Charlie måtte ha sett det forvirrede uttrykket i ansiktet til Simon. «Du vet, hm, for noen slanter.» Simon følte at han ble flerret opp innvendig. «Slanter? Som en …» «Jeg skulle til å gi henne litt penger, men…» Simon nikket til tegn på at han skulle fortsette. «… men Paige var helt utafor, hun visste ikke hvem jeg var. Jeg var engstelig for at de bare ville bli brukt til …» Charlie behøvde ikke å fullføre tanken. «Jeg er virkelig lei for det, Simon.» Det var det hele. Simon lurte på om han skulle fortelle Ingrid om samtalen, men han orket ikke å takle de eventuelle følgene av det. I stedet begynte han å henge rundt Strawberry Fields i ledige stunder. Han så aldri noe til Paige. Han spurte noen av de andre som spilte der, om de kjente henne fra det bildet han hadde på telefonen, samtidig som han la noen sedler i gitarkassen deres. Noen sa ja og ville komme med flere opplysninger dersom Simon ville gi et høyere bidrag til saken. Simon gjorde det, men fikk ingenting tilbake. Flesteparten innrømmet at de ikke kjente henne. Nå som Simon hadde sett Paige ansikt til ansikt, skjønte han hvorfor. Det var nesten ingen fysisk likhet mellom den en gang så vakre datteren hans og dette utslitte beinrangelet. Men de gangene Simon satt der i Strawberry Fields – vanligvis foran en plakat der det sto: 12

STILLESONE – INGEN MUSIKKINSTRUMENTER ELLER FORSTERKERE

– men som ble fullstendig ignorert, hadde han lagt merke til noe pussig. Musikerne, som alle var mer eller mindre tvilsomme, skitne og flyktige gjester, spilte aldri på samme tid eller konkurrerte med hverandre. Overgangen mellom én gatemusiker og den neste gikk faktisk utrolig glatt. Musikerne byttet stort sett hver hele time. Som om det fantes en spilleplan. Det kostet Simon femti dollar å komme i snakk med en mann som het Dave, en av de mer medtatte gatemusikantene, med en stor hjelm av grått hår, skjegg med strikk i, samt en flettet hestehale til midt på ryggen. Dave, som så ut som enten en utslitt femtiåring eller en syttiåring som hadde levd et mer behagelig liv, forklarte hvordan det hele fungerte. «I gamle dager, skjønner du, var det en fyr som het Gary dos Santos … kjenner du ham?» «Navnet virker kjent,» sa Simon. «Ja, hvis du vanket her på den tiden, ville du ha husket ham. Gary var selvoppnevnt borgermester av Strawberry Fields. Svær kar. Brukte sikkert tjue år på å opprettholde fred her. Og med fred mener jeg å skremme livskiten av folk. Mannen var gæren, hvis du skjønner hva jeg mener?» Simon nikket. «Og så dør Gary i 2013, var det visst. Av leukemi. Bare førtini år. Og dette stedet» – Dave viser rundt seg med hansker uten fingertupper – «går helt bananas. Fullstendig anarki uten fascisten vår. Har du lest Machiavelli? Det var omtrent sånn. Musikerne var i slåsskamp hver dag. Revir, veit du. Skjønner?» «Jeg skjønner.» «De prøvde å strukturere seg, men du veit, disse karene kunne knapt kle på seg. En drittsekk kunne holde på for lenge, og så kom en annen drittsekk og spilte samtidig med ham til de begynte å kjefte og banne, selv når det var småunger her. Noen ganger gikk de i tottene på hverandre, og da kom politiet. Du skjønner opplegget?» 13

Simon nikket. «Det gikk ut over ryktet vårt, for ikke å snakke om lommeboka. Til slutt kom vi alle fram til en løsning.» «Og hva var det?» «En spilleplan. En rullering av musikanter hver time fra ti om morran til sju om kvelden.» «Er det sant?» «Ja.» «Og den funker?» «Den er ikke perfekt, men ikke så langt fra.» Økonomisk egeninteresse, tenkte Simon, finansanalytikeren. En av livets største konstanter. «Hvordan skriver du deg på listen?» «Med SMS. Vi har fem faste karer. De får de beste tidspunktene. Deretter kan de andre melde seg på. «Og det er du som bestemmer rekkefølgen?» «Det er det.» Dave skjøt fram brystkassen av stolthet. «Du skjønner, jeg veit hvordan det skal gjøres, hvis du forstår hva jeg mener? Jeg setter for eksempel aldri opp timen til Hal like før eller like etter timen til Jules, for de to hater hverandre mer en ekskonene mine hater meg. Jeg prøver også å gjøre det mer mangfoldig.» «Mangfoldig?» «Svarte karer, ungjenter, degos, homser, til og med et par asiater.» Han slo ut med hendene. «Vi vil ikke at folk skal tro at de hjemløse bare består av hvite menn. Det er en urettferdig stereotypi, hvis du skjønner?» Simon skjønte. Han skjønte også at hvis han ga Dave halvparten av en tohundredollarseddel og lovte å gi ham den andre halvparten når Dave fortalte ham når datteren hans skulle spille neste gang, ville han trolig gjøre litt framgang. I dag morges hadde Dave sendt ham en melding: I DAG kl. 11. Du har det ikke fra meg. Jeg er ingen sladrehank. Og deretter: Men ta med pengene kl. 10. Jeg er på yoga 11.

Så her satt han altså. Simon satt rett overfor Paige og lurte på om hun kom til å oppdage ham, og hva han skulle gjøre hvis hun stakk av. Han var usikker på det. Han hadde funnet ut at det beste ville være om hun fikk spilt ferdig og pakket sammen den stakkarslige pengesummen og gitaren, og så skulle han ta kontakt. Han så på klokken. 11.58. Det nærmet seg slutten på timen hennes. En annen musiker i falmede jeans og fillete flanellsskjorte kom og satte seg ved siden av Paige. Gitarkassen hans var en svart søppelsekk. Han banket Paige lett på kneet og pekte på en usynlig klokke på armen. Paige nikket idet hun avsluttet sin «I Am the Walrus» med en utvidet «goo goo g’joob», løftet begge armene i været og ropte «Tusen takk!» til forsamlingen som ikke engang la merke til henne, og i hvert fall ikke klappet. Hun samlet sammen de få sedlene og myntene og la gitaren ned i kassen med stor omtenksomhet. Denne enkle bevegelsen – hvordan hun la gitaren i kassen – traff Simon hardt. Simon hadde kjøpt denne Takamine G-Series-gitaren hos Sam Ash på West 48th Street til sekstenårsdagen hennes. Han prøvde å hente fram følelsene som var knyttet til minnene – smilet til Paige da hun løftet gitaren ned fra veggen, måten hun lukket øynene på da hun prøvde den, hvordan hun slo armene rundt halsen hans og ropte: «Tusen, tusen, tusen takk!» da han sa at den var hennes. Men følelsene, om de nå var ekte, ville ikke la seg framkalle. Den forferdelige sannheten var at Simon ikke engang kunne se for seg den lille jentungen sin lenger. Å, men han hadde prøvd hele den siste timen. Han prøvde nå igjen å se på henne og hente fram det engleaktige barnet han hadde fulgt til svømmeundervisning på ungdomssenteret på 92nd Street, hun som satt i en hagegynge ute i Hamptons mens han leste to hele Harry Potter-bøker for henne i løpet av tre dager i Labor Day-helgen, den lille jenta som forlangte å kle seg ut som Frihetsstatuen til halloween og gikk med grønnmalt ansikt og det i samfulle to uker før selve dagen, men ingen av disse bildene ville fram i ham. Kanskje det var en forsvarsmekanisme. 15