Dødskammeret av John Grisham

Dødskammeret

John Grisham

Dødskammeret Oversatt av Peter Lorentzen

John Grisham Originalens tittel: The Chamber Oversatt av Stig Aspaas © Opprinnelig utgave: 1994 by John Grisham © Norsk utgave: Utgitt første gang på norsk av Hjemmets Bokforlag AS 1995 2003 N.W. Damm & Søn AS, 1. utgave 2003 © Denne utgave: CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-33297-6 1. utgave, 1. opplag 2010

Omslagsdesign: Ingrid Skjæaasen/Kjersti Iversen Omslagsfoto: © iStochphoto Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2010

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

FORORD

En gang var jeg advokat og representerte mennesker som var tiltalt for alle slags forbrytelser. Lykkeligvis hadde jeg aldri noen klient som ble dømt til døden. Jeg måtte aldri innfinne meg i et fengsels avdeling for dødsdømte, og ble derfor aldri tvunget til å gjøre slike ting som advokatene i denne beretningen må.

Ettersom jeg avskyr forundersøkelser, gjorde jeg som vanlig da jeg skrev denne romanen. Jeg fant jurister med ekspertise på området og gjorde meg til venns med dem. Jeg tok kontakt med dem til alle døgnets tider og sanket erfaringer og ideer fra deres praksis. Og jeg vil gjerne få takke dem her.

Leonard Vincent har i mange år vært advokat i Departementet for strafferett i staten Mississippi, og han åpnet sitt kontor for meg. Han hjalp meg med juridiske spørsmål, viste meg sine saksarkiver, tok meg med til dødscellene og viste meg rundt i det enorme delstatsfengselet, som stort sett er kjent bare under navnet Parchman. Han fortalte meg mangt og mye som også har funnet veien inn i denne beretningen. Leonard og jeg har fremdeles store problemer med de moralsk besværlige og innfløkte sidene ved dødsstraff, og jeg har en mistanke om at det alltid vil være slik. Jeg retter også en takk til hans stab og til voktere og personell ved Parchman.

Jim Craig er et usedvanlig medfølende menneske og en glimrende jurist. Som administrerende direktør for Mississippis Capital Defense Resource Center er han den offisielle advokaten for de fleste av de innsatte i de dødsdømtes avdeling. Han geleidet meg med stor innsikt gjennom den nærmest ugjennomtrengelige labyrinten av muligheter for å anke dødsdom5

mer og habeas corpus-krigføring. De feil som måtte finnes her, er mine produkter, ikke hans.

Jeg studerte jus sammen med Tom Freeland og Guy Gillespie, og jeg takker dem for alltid å ha vært rede til å være meg behjelpelig. Marc Smirnoff er en venn og redaktør av The Oxford American, og som tidligere gjennomgikk han også denne gang manuskriptet før det ble sendt til New York.

Takk også til Robert Warren og William Ballard for deres hjelp. Og som alltid en ekstra spesiell takk til min beste venn, Renee, som fremdeles leser hvert eneste kapittel over skulderen på meg.

1

Avgjørelsen om å gjennomføre bombeaksjonen mot kontoret til den radikale, jødiske advokaten ble tatt uten nevneverdig diskusjon og motforestillinger. Bare tre personer var implisert. Den ene var mannen med pengene. Den andre var en lokalkjent mann. Og den tredje var en ung patriot og fanatiker som hadde forstand på eksplosiver og en forbløffende evne til å fordufte uten å etterlate seg det minste spor. Etter bombeaksjonen rømte han ut av landet og lå i dekning i Nord-Irland i seks år.

Advokaten het Marvin Kramer, Mississippi-jøde i fjerde generasjon, hvis familie hadde slått seg opp som kjøpmenn i Deltaet. Han bodde i et førkrigshus i elvebyen Greenville, som hadde en liten, men sterk jødisk befolkning. Greenville var et hyggelig sted som historisk sett ikke hadde noen lang og dyp rasesplid å se tilbake på. Kramer praktiserte jus fordi han fant handelsvirksomhet uinteressant, for ikke å si direkte kjedelig.

I likhet med de fleste jøder av tysk avstamning hadde hans familie uten store problemer glidd inn i sørstatsmiljøets kultur, og de betraktet seg selv som typiske sørstatsboere som tilfeldigvis hadde en annen religionsbakgrunn. Antisemittisme kom sjelden til overflaten. I det store og hele fungerte de som vanlige samfunnsborgere som utførte sine daglige gjøremål.

Marvin var annerledes. På slutten av femtitallet sendte faren ham nordover til Brandeis-universitetet. Der tilbrakte han fire år, deretter studerte han jus ved Columbia i tre år, og da han vendte tilbake til Greenville i 1964, sto borgerrettsbevegelsen sentralt i Mississippi. Marvin havnet midt oppi det.

Mindre enn en måned etter at han hadde åpnet det beskjedne 7

advokatkontoret sitt, ble han arrestert sammen med to av sine kamerater fra Brandeis etter å ha gjort forsøk på å registrere svarte velgere. Faren var rasende. Han hadde satt familien i et særdeles uheldig lys, men det ga Marvin en god dag i. Han mottok den første drapstrusselen da han var tjuefem år gammel, og etter dette gikk han alltid med våpen på seg. Han anskaffet en pistol til sin kone, en kvinne fra Memphis, og han beordret den svarte tjenestejenta til alltid å ha et våpen i håndvesken. Kramer-paret hadde tvillinger, to gutter på to år.

I forbindelse med den første rettssaken om borgerrettigheter som ble anlagt i 1965 av advokatfirmaet Marvin B. Kramer & Kompanjonger (det fantes riktignok ingen Kompanjonger ennå på det tidspunktet), ble det hevdet at lokale myndigheter praktiserte en lang rekke diskriminerende avstemningsmetoder. Disse påstandene skapte store overskrifter i hele staten Mississippi, og Marvins fjes var å se i praktisk talt alle aviser. Han havnet også på en Ku Klux Klan-liste med navn på personer som skulle forstyrres og plages. Marvin hadde fått sin opplæring av jøder i nord, og her opplevde man at en radikal, jødisk advokat med skjegg og løytnantshjerte sto frem og marsjerte sammen med og representerte negre i Mississippideltaet. Det kunne ikke tolereres.

Senere gikk det rykter om at advokat Kramer brukte av sine egne penger til å kausjonere for Freedom Riders og folk som jobbet for borgerrettighetene. Han anla den ene saken etter den andre der han gikk til angrep på spesielle bestemmelser for hvite. Han betalte gjenoppbyggingen av en svart kirke som var blitt sprengt i luften av Klanen. Han var faktisk blitt observert i ferd med å ønske negre velkommen til sitt eget hjem.

Han holdt taler i jødiske grupper i nord der han på det sterkeste anmodet dem om å engasjere seg i kampen. Han skrev drastiske brev til avisene, men bare noen få av dem kom på trykk. Advokat Kramer marsjerte tappert mot sin undergang.

En nattevakt som patruljerte utenfor blomsterbedene hjemme hos Kramer, var nok til å forhindre fremstøt der. Vakten hadde vært ansatt hos ham i to år, og han var en tidligere politimann som var tungt bevæpnet, og Kramer bekjentgjorde for hele Greenville at de var beskyttet av en dyktig skarpskyt8

ter. Selvsagt kjente også Klanen til dette, og Klanen lot ham klokelig få være i fred der. Slik oppsto planen om en bombeaksjon mot Marvin Kramers kontor – og ikke hans hjem.

Selve planleggingen av aksjonen tok ikke mye tid, og det hadde å gjøre med det faktum at bare tre personer var involvert. Mannen med pengene, en patriotisk bondetamp ved navn Jeremiah Dogan, var på dette tidspunktet overhode for Klanen i Mississippi. Hans forgjenger var blitt kastet i fengsel, og Jerry Dogan hadde det fortreffelig når han kunne legge planer og administrere bombeaksjoner. Han var ikke dum. FBI medga senere at Dogan faktisk var ganske effektiv som terrorist fordi han visste å delegere skittarbeidet til små, selvstyrte grupper som fungerte fullstendig uavhengig av hverandre. FBI var etter hvert blitt eksperter på å infiltrere Klanen med informanter, og Dogan stolte ikke på andre enn sine egne familiemedlemmer og en håndfull medsammensvorne. Han var eier av det største bruktbilfirmaet i Meridian, Mississippi, og hadde tjent seg opp en liten formue på alle mulige tvilsomme transaksjoner. Innimellom talte han i landsbykirkene i distriktet.

Det andre medlemmet av gruppen var et klanmedlem som het Sam Cayhall. Han var fra Clanton, Mississippi, Ford County, tre timers kjøring nord for Meridian og en times tur sørover fra Memphis. FBI kjente til Cayhall, men ikke hans forbindelse med Dogan. FBI betraktet ham som harmløs fordi han bodde i et område av staten der det praktisk talt ikke fantes Klan-aktivitet. Nylig var noen kors blitt brent i Ford County, men hverken bombeaksjoner eller drap hadde forekommet. FBI visste at Cayhalls far hadde vært medlem av Klanen, men stort sett syntes familien å være heller passiv. Derfor var Dogans rekruttering av Sam Cayhall et briljant trekk.

Aksjonen mot Kramers kontor ble innledet med en telefonsamtale natten til 17. april 1967. Jeremiah Dogan hadde med god grunn mistanke om at telefonene hans ble avlyttet, så han ventet til like etter midnatt og kjørte til en bensinstasjon sør for Meridian, der han fant en telefonautomat. Han hadde også mistanke om at FBI skygget ham, og det stemte også. De holdt øye med ham, men de hadde ingen anelse om hvor han ringte.

9

Sam Cayhall lyttet oppmerksomt i den andre enden, stilte et spørsmål eller to, og så la de på. Han gikk til sengs igjen uten å si noe som helst til sin kone. Hun stilte klokelig nok ingen spørsmål. Neste morgen dro han tidlig hjemmefra og kjørte inn til Clanton. Han spiste frokost i The Coffee Shop og ringte deretter fra en telefonautomat i Ford County tinghus.

To dager senere, 20. april, dro Cayhall fra Clanton i skumringen og kjørte i to timer til Cleveland, Mississippi – en collegeby i Deltaet – en times kjøring fra Greenville. Han ventet i førti minutter på en parkeringsplass utenfor et travelt kjøpesenter, men så ikke noe til en grønn Pontiac. Han spiste en porsjon grillet kylling på en billig restaurant, og kjørte så av sted til Greenville for å se nærmere på Marvin B. Kramer & Kompanjongers advokatkontor. To uker tidligere hadde Cayhall tilbrakt en dag i Greenville, så han kjente byen ganske godt. Han fant Kramers kontor, kjørte forbi hans staselige hjem og fant igjen synagogen. Dogan hadde sagt at synagogen trolig sto som neste punkt på listen, men først måtte de slå til mot den jødiske advokaten. Ved ellevetiden befant Cayhall seg atter i Cleveland, og den grønne Pontiacen sto ikke parkert utenfor kjøpesenteret, men på en trailerparkering på hovedvei 61, en avtalt reserveplass. Han fant tenningsnøkkelen under gummimatten foran førersetet, satte seg inn og kjørte en tur gjennom de frodige markene i Deltaet. Han svingte inn på en gårdsvei og åpnet lokket til bagasjerommet. I en pappeske dekket til med avispapir fant han femten dynamittpatroner, tre fenghetter og en lunte. Han kjørte inn i byen igjen og satte seg til å vente på en døgnåpen kafé.

Presis klokken to kom det tredje medlemmet av gruppen inn i den overfylte kafeen og satte seg rett overfor Sam Cayhall.

Det var Rollie Wedge, en ung mann på bare tjueto år, men en betrodd veteran når det gjaldt borgerrettskrigen. Han sa han var fra Louisiana, og at han nå holdt til et sted i fjellene der ingen kunne finne ham, og selv om han aldri skrøt av seg selv, hadde han flere ganger sagt til Sam Cayhall at han før eller senere nærmest regnet med å bli drept i kampen for hvitt overherredømme. Faren var klanmedlem og rivningsentreprenør, og det var av ham Rollie hadde lært å bruke eksplosiver.

10

Sam visste lite om Rollie Wedge og trodde ikke på stort av det han sa. Han spurte aldri Dogan hvor han hadde funnet den unge mannen.

De drakk kaffe og snakket sammen om løst og fast en halv times tid. Cayhall skalv innimellom på hendene av nervøsitet så koppen han holdt, ristet, men Rollie var rolig og stø på hånden. Disse to hadde nå truffet hverandre i lignende situasjoner flere ganger, og Cayhall var forundret over hvor kjølig og kald den unge mannen var. Han hadde rapportert til Jeremiah Dogan at Rollie aldri syntes å bli opphisset eller nervøs, ikke engang når de nærmet seg målet og han håndterte dynamitten.

Wedges bil var leid på en flyplass i Memphis. Han hentet ut en liten bag fra baksetet, låste bilen og lot den stå igjen utenfor kafeen. Den grønne Pontiacen med Cayhall bak rattet forlot Cleveland og kjørte sørover på hovedvei 61. Klokken var nå nesten tre, og det fantes nesten ikke trafikk. Noen kilometer sør for landsbyen Shaw svingte Cayhall inn på en mørk grusvei og stanset. Rollie sa at Cayhall skulle sitte i bilen mens han sjekket eksplosivene. Sam gjorde som han fikk beskjed om. Rollie tok bagen med seg bak til bagasjerommet, der han sjekket sprengladningene, fenghettene og lunten nærmere. Han lot bagen bli stående igjen i bagasjerommet, lukket det og ba Sam om å kjøre mot Greenville.

De kjørte forbi Kramers kontor første gang ved firetiden.

Gaten utenfor lå folketom og mørk, og Rollie sa noe slikt som at dette kom til å bli den letteste jobben de hadde utført hittil.

«Det er synd vi ikke kan sprenge huset hans i lufta,» sa Rollie rolig da de kjørte forbi stedet der Kramer bodde.

«Ja. Det er beklagelig,» sa Sam nervøst. «Men du vet jo at han har en vaktmann utenfor.»

«Ja, jeg vet det. Men han ville ikke bety noe problem.»

«Kanskje ikke, men han har jo unger.»

«Ta drepen på dem mens de er små,» sa Rollie. «Små jødefaener vokser jo opp og blir til store jødefaener.»

Cayhall parkerte bilen i et smug bak Kramers kontor. Han stoppet motoren, og begge åpnet stille lokket til bagasjerom11

met, tok ut pappesken og bagen, og snek seg så langs en hekk som førte dem frem til en bakdør.

Sam Cayhall brøt opp bakdøren inn til kontoret, og de var inne i bygningen etter noen få sekunder. To uker tidligere hadde Sam gått inn og henvendt seg til forværelsesdamen under påskudd av å spørre om veien til et eller annet kontor, og etterpå hadde han bedt om å få bruke toalettet. I hovedkorridoren mellom toalettet og det rommet som åpenbart var Kramers kontor, var det et lite lagerrom fylt med bunker av gamle saksmapper og annet skrot.

«Stå ved døren og hold øye med smuget,» hvisket Wedge kaldt, og Sam gjorde nøyaktig som han sa. Han foretrakk å fungere som vaktpost og unngikk helst å håndtere eksplosiver.

Rollie satte raskt pappkartongen med dynamitt på gulvet og fikk koblet sammen sakene. Man måtte være lett på hånden, og Sams hjerte hamret i brystet hver gang han sto slik og ventet. Han stilte seg alltid med ryggen mot eksplosivene i tilfelle et eller annet skulle gå galt.

De var inne i bygningen i mindre enn fem minutter. Så var de ute i smuget igjen og snek seg stille bort til den grønne Pontiacen. De begynte å føle seg uovervinnelige. Det hele var så enkelt. I Jackson hadde de sprengt et meglerkontor i luften fordi den aktuelle eiendomsmegleren hadde solgt et hus til et svart ektepar. En jødisk eiendomsmegler. De hadde sprengt et lite avislokale fordi redaktøren hadde ymtet noen nøytrale ord om segregering. De hadde også utført en bombeaksjon mot en synagoge i Jackson, den største synagogen i delstaten.

De kjørte gjennom smuget i mørke, og først da den grønne bilen svingte ut i en sidegate, ble frontlysene tent.

I de tidligere aksjonene hadde Wedge benyttet en femten minutters lunte som ganske enkelt kunne tennes ved hjelp av en fyrstikk – ganske likt en kinaputt. Og som en del av opplegget likte de to å kjøre med nedrullede vinduer til de et lite stykke utenfor byen kunne høre hvordan eksplosjonen fikk natteluften til å revne. De hadde både hørt og kjent alle de tidligere eksplosjonene på behagelig avstand mens de var på vei i sikkerhet vekk fra åstedet.

Men slik skulle det ikke gå denne natten. Sam svingte på et 12

eller annet vis feil, og med ett måtte de stoppe foran en jernbaneovergang med blinkende, røde lys mens et godstog sneglet seg forbi foran dem. Det var et ganske langt godstog. Sam kikket på uret sitt mer enn én gang mens de sto der. Rollie sa ikke et ord. Toget passerte, og igjen svingte Sam feil. De befant seg nå i nærheten av elven med en bro et stykke foran seg, og på begge sider av gaten var det forfalne hus å se. Sam kastet et blikk på uret sitt igjen. Om mindre enn fem minutter ville bakken under dem riste merkbart, og han foretrakk så absolutt å være godt på vei inn i mørket på en øde landevei når det skjedde. Rollie var et lite øyeblikk urolig, som om han var irritert på sjåføren, men han sa ingenting.

Enda en sving inn i en ny gate. Greenville var ikke akkurat noen stor by, og hvis han fortsatte å svinge, antok Sam at han ville komme ut i en gate der han kjente seg igjen. Den neste svingen han tok feil, skulle vise seg å bli den siste. Sam tråkket inn bremsepedalen idet han skjønte at han hadde svingt inn i en enveiskjørt gate. Og da han gjorde det, stoppet motoren. Han røsket girstangen i parkeringsposisjon og vred på tenningsnøkkelen. Motoren reagerte som den skulle, men bilen ville likevel ikke starte. Så kjente de lukten av bensin.

«Pokker!» sa Sam mellom sammenbitte tenner. «Pokker!»

Rollie satte seg lavt ned i setet og stirret ut gjennom vinduet.

«Pokker ta! For mye bensin!» Han vred enda en gang på nøkkelen, men resultatet var like nedslående.

«Ikke tøm batteriet,» sa Rollie langsomt og rolig.

Sam var på panikkens rand. Selv om han ikke visste nøyaktig hvor de befant seg for øyeblikket, var han temmelig sikker på at de var ganske nær sentrum. Han trakk pusten dypt og gransket gaten utenfor. Han kikket på armbåndsuret sitt igjen. Det var ikke en eneste bil å se noe sted. Alt var stille.

Et perfekt tidspunkt for en bombeaksjon. Han kunne se for seg lunten som brant seg stadig kortere langs tregulvet. Han kunne kjenne hvordan det dirret i bakken. Han kunne høre hvordan treverk og plater, murstein og glass ble knust og revet og flenget opp. Vi kan jo for pokker risikere å bli truffet av nedfall fra eksplosjonen, tenkte Sam. «Jeg hadde trodd at Dogan ville forsyne oss med en skik13

kelig bil,» mumlet han for seg selv. Rollie reagerte ikke, men ble bare sittende og stirre ut av vinduet.

Det hadde nå gått mer enn femten minutter siden de forlot Kramers kontor, og tiden burde være inne til at fyrverkeriet braket løs. Sam tørket svette fra pannen og gjorde et nytt forsøk på å starte bilen. Og heldigvis startet den. Sam gliste til Rollie, som virket fullstendig likegyldig. Han rygget noen meter, og så satte han opp farten. Den første gaten de kom inn i, virket kjent, og to kvartaler senere var de ute på hovedgaten.

«Hva slags lunte brukte du?» spurte Sam endelig da de svingte inn på hovedvei 82 bare ti kvartaler fra Kramers kontor.

Rollie trakk på skuldrene som om det bare var hans sak og ikke noe Sam burde spørre om. De satte ned farten idet de passerte en parkert politibil, men i utkanten av byen satte de opp farten på ny. I løpet av få minutter hadde de lagt Greenville bak seg.

«Hva slags lunte brukte du?» spurte Sam igjen med en litt skarpere tone i stemmen.

«Jeg prøvde noe nytt,» svarte Rollie uten å se på ham.

«Hva da?»

«Noe du ikke forstår deg på,» svarte Rollie, og Sam kjente et ulmende sinne stige i seg.

«En tidsinnstilt innretning?» spurte han et par kilometer senere.

«Noe i den dur, ja.»

De kjørte til Cleveland uten å si mer til hverandre. Da lysene fra Greenville langsomt forsvant bak dem i det flate landskapet, ventet Sam hele tiden å få se en ildkule eller høre et fjernt drønn. Men ingenting skjedde. Wedge greide til og med å få seg en liten blund, Det var fremdeles mye folk på trailerkafeen da de kom dit.

Som ved tidligere anledninger gled Rollie ut av setet og lukket bildøren bak seg. «Vi sees,» sa han med et smil gjennom det åpne vinduet, og så gikk han bort til leiebilen sin. Sam så etter ham da han spankulerte av sted, og nok en gang måtte han innrømme at han var forbløffet over hvor iskald Rollie Wedge var.

14

Nå var klokken blitt fem minutter over halv seks, og en anelse oransje viste seg på himmelen i øst. Sam svingte den grønne Pontiacen ut på hovedvei 61 og kjørte sørover.

Den grufulle bombeaksjonen mot Kramer ble faktisk innledet omtrent på det tidspunktet da Rollie Wedge og Sam Cayhall skilte lag i Cleveland. Det hele begynte med at vekkerklokken på nattbordet ved siden av Ruth Kramers hodepute ringte. Da klokken ga lyd fra seg, viste den som vanlig halv seks. Ruth kjente øyeblikkelig at hun ikke var bra. Hun hadde litt feber og en ilter smerte i tinningene, og hun var temmelig kvalm. Marvin hjalp henne inn på badet, der hun oppholdt seg i nærmere tretti minutter. En særdeles ubehagelig influensaepidemi hadde den siste måneden herjet i Greenville, og nå hadde den tydeligvis funnet veien til Kramer-familien.

Ved halv sjutiden vekket tjenestejenta tvillingene Josh og John, som nå var blitt fem år gamle, og sørget for at de badet, kledde på seg og spiste i en fart. Marvin tenkte at det beste ville være å få dem av sted til barnehagen og ut av huset – og forhåpentligvis unna viruset. Han ringte til en lege han kjente for å få en resept, og deretter ga han tjenestejenta tjue dollar, så hun kunne hente medisinene på apoteket en times tid senere. Han sa farvel til Ruth, som lå på baderomsgulvet med en pute under hodet og en ispose på ansiktet, og deretter dro han hjemmefra sammen med guttene.

Praksisen hans omfattet ikke bare borgerrettighetssaker; det var ikke tilstrekkelig mange av dem i Mississippi i 1967 til at han kunne leve av det. Han hadde en del kriminalsaker og andre sivile saker som skilsmisser, trafikkforseelser, konkurser og eiendomssaker. Og til tross for at faren knapt snakket til ham og de fleste Kramerslektningene knapt nevnte navnet hans, satt Marvin minst en tredjedel av sin tid på kontoret sitt og arbeidet med familiesaker. Akkurat denne morgenen skulle han møte i retten klokken ni for å prosedere i en sak som gjaldt onkelens eiendom.

Tvillingene elsket å være på farens kontor. De skulle ikke i barnehagen før åtte, så Marvin kunne jobbe en stund før han leverte guttene der og dro i retten. Dette var noe som forekom kanskje en gang i måneden. Det gikk nesten ikke en dag uten 15

at den ene av tvillingene maste på Marvin om å få bli med på kontoret før de gikk i barnehagen.

De kom til kontoret halv åtte, og guttene satte straks kursen bort til sekretærens skrivebord, der det lå tykke bunker av skrivepapir som skulle deles opp og kopieres og stiftes og legges i konvolutter. Kontordelen var blitt bygd i etapper over et ganske langt tidsrom. Ytterdøren vendte ut mot en liten vestibyle, der forværelsesdamen hadde sin plass nærmest inne under hovedtrappen. Fire stoler for ventende klienter sto plassert inntil veggen. Tidsskrifter lå spredd utover under stolene.

Til høyre og venstre var det et par mindre advokatkontorer – Marvin hadde nå tre kompanjonger som jobbet for ham. En korridor gikk helt fra vestibylen tvers gjennom bygningen, slik at man helt fra vestibylen kunne se den andre enden av huset omkring tretti meter borte. Marvins kontor var det største i første etasje, og det var den siste døren til venstre rett ved siden av det overfylte lagerrommet. På den andre siden av korridoren rett overfor lagerrommet lå sekretærens kontor. Hun het Helen, en velformet, ung kvinne som Marvin hadde drømt om i atten måneder.

I andre etasje lå noen små, trange kontorrom til en annen advokat og to sekretærer. I tredje etasje fantes det hverken oppvarming eller luftavkjølingsanlegg, så den ble brukt som arkiv.

Marvin kom vanligvis til kontoret mellom halv åtte og åtte fordi han likte den fredelige timen før resten av staben ankom og telefonene begynte å kime. Som vanlig var han først ute også fredag 21. april.

Han låste opp ytterdøren, tente taklysene og stoppet et øyeblikk i vestibylen. Han formante tvillingene om at de ikke måtte rote på Helens skrivebord, men de var allerede et stykke borte i korridoren og hørte ikke etter hva han sa. Josh hadde allerede hentet frem en saks og John en stiftemaskin da Marvin stakk hodet inn og sa ifra. Han smilte for seg selv før han gikk inn på sitt eget kontor, der han prøvde å fordype seg i den aktuelle saken.

På sykehuset erindret Marvin senere at klokken var kvart på åtte da han gikk opp i tredje etasje for å hente frem en 16

gammel saksmappe som han mente ville være av betydning for den saken han satt og forberedte. Han sa et eller annet til seg selv da han gikk opp trappen. Det skulle vise seg at den gamle mappen reddet livet hans. Guttene lo og frydet seg et eller annet sted i korridoren.

Eksplosjonen trengte seg opp og til sidene med en hastighet på flere tusen meter i sekundet. Femten dynamittpatroner plassert midt inne i en trebygning forvandler den til en ruinhaug i løpet av sekunder. Det tok et helt minutt før skarpe tresplinter og andre, mindre brokker nådde bakken. Jorden skalv som om det skulle være et lite jordskjelv, og – slik vitner beskrev det etterpå – små glassbiter drysset ned over Greenville sentrum i noe som syntes å være en liten evighet.

Josh og John Kramer befant seg mindre enn fem meter fra eksplosjonens sentrum og merket lykkeligvis aldri hva som inntraff. De led ikke. De ille maltrakterte kroppene deres ble funnet under tre meter treverk og pulverisert murstein av brannfolkene som kom til. Marvin Kramer ble først slengt opp mot taket i tredje etasje, og i bevisstløs tilstand falt han sammen med rester av takkonstruksjonen ned i det rykende krateret som åpnet seg midt i bygningen. Han ble funnet tjue minutter senere og sendt til sykehuset i full fart. I løpet av de neste tre timene ble begge ben amputert ved kneet.

Eksplosjonen inntraff nøyaktig klokken sju førtiseks, og det kunne man for så vidt anse som et lykketreff. Helen, Marvins sekretær, kom akkurat da ut fra postkontoret fire kvartaler unna og kjente lufttrykket fra eksplosjonen. Hadde bomben eksplodert ti minutter senere, ville hun ha vært i gang med å lage kaffe inne på kontoret. David Lukland, en av de unge kompanjongene i firmaet, bodde tre kvartaler unna, og han hadde nettopp låst ytterdøren da han både hørte og kjente eksplosjonen. Ti minutter senere ville han ha stått og sortert post på kontoret sitt i andre etasje.

Det var tilløp til brann i kontorbygningen ved siden av, og selv om den raskt ble slukket, bidro den til å gjøre forvirringen og sjokket desto større. Røyken lå tett en liten stund, og folk løp livredde til alle kanter.

To forbipasserende ble lettere skadet i forbindelse med bom17

beaksjonen. Et nitti centimeter langt stykke av to ganger fire tommers treverk landet på fortauet nesten ett hundre meter unna bygningen, ble kastet opp i luften igjen én gang og traff Mrs. Mildred Talton rett i ansiktet idet hun tok et skritt tilbake fra den parkerte bilen sin og så i retning av eksplosjonen. Nesebenet hennes ble brukket, og hun ble påført et stygt kutt, men etter relativt kort tid hadde hun kommet over hendelsen.

Den andre skaden var på én måte høyst ubetydelig, men på andre måter av meget stor betydning. En fremmed ved navn Sam Cayhall kom gående langsomt mot Kramer-kontoret da jorden plutselig ristet så voldsomt at han mistet balansen og snublet i en fortauskant. Da han kom seg på bena igjen, ble han truffet først i halsen og så i det venstre kinnet av flyvende glassplinter. Han dukket inn under et tre idet det for alvor begynte å regne glass rundt ham. Han ble stående et øyeblikk og måpe over ødeleggelsene rundt seg, før han satte på sprang derfra.

Det dryppet blod fra kinnet og ned på skjorten hans. Han var i sjokktilstand og var ikke i stand til å huske stort av dette senere. I den grønne Pontiacen kjørte han av sted i vill fart, og han ville mest sannsynlig ha greid å komme seg bortimot helskinnet ut av Greenville for annen gang, hadde han bare tenkt seg litt om og vært oppmerksom. To politimenn i en patruljebil var i full fart på vei inn til sentrum på grunn av eksplosjonen, da de møtte en grønn Pontiac som av en eller annen grunn nektet å kjøre til side og vike plass for politibilen. Sirenene gjallet, varsellysene blinket, bilhorn tutet og politifolkene bannet, men den grønne Pontiacen ble bare stående uten å gjøre tegn til å ville rikke seg. Politimennene løp bort til den, rev opp bildøren og fant en mann med blodflekker over hele seg. Håndjern ble smekket på plass rundt Sams håndledd. Så ble han ganske røft plassert i baksetet på politibilen og kjørt direkte til fengselet. Pontiacen ble beslaglagt.

Bomben som tok livet av Kramer-tvillingene, var av den mest primitive sorten. Femten dynamittpatroner var blitt pakket tett sammen ved hjelp av grå, bred rørtape. Men det var in18

gen lunte å finne. Rollie Wedge hadde i stedet brukt en detoneringsinnretning, en billig, opptrekkbar vekkerklokke. Han hadde fjernet minuttviseren og boret et lite hull mellom tallene sju og åtte. I det vesle hullet hadde han satt inn en metallstift, som sluttet kretsen og detonerte bomben når timeviseren kom i berøring med den. Rollie ville ha mer tid på seg enn det en femten minutters lunte innebar. Dessuten betraktet han seg selv som litt av en ekspert, og ønsket å eksperimentere med nye innretninger.

Kanskje var timeviseren en anelse vridd. Kanskje var ikke urskiven helt plan. Kanskje hadde Rollie i sin iver trukket den for hardt opp – eller kanskje ikke hardt nok. Kanskje var ikke metallstiften riktig forsenket i forhold til urskiven. Dette var jo tross alt Rollies første forsøk med en tidsinnstilt bombe.

Men det kan også være at innretningen fungerte nøyaktig som planlagt.

Men uansett hvordan dette hadde seg, hadde nå Jeremiah Dogans og Ku Klux Klans bombeaksjoner ført til tap av menneskeliv og jødisk blod i Mississippi. Og i alle praktiske henseender var nå dette felttoget over.

2

Straks de omkomne var blitt ført bort fra ruinene, stengte Greenville-politiet av hele området og fikk tilskuerne unna.

Etter noen timer ble stedet overlatt til et FBI-team fra Jackson, og før det begynte å mørkne, var sprengstoffeksperter i gang med å lete i ruinene. En liten hær av FBI-agenter begynte den tidkrevende oppgaven det var å plukke opp hver eneste liten bit, undersøke den nærmere, vise den til en kollega, for så å ta vare på den og sette den i sammenheng med andre biter senere. En tom lagerbygning i utkanten av byen ble leid og ble oppbevaringssted for restene av Kramers kontorbygning.

Etter en tid kunne FBI bekrefte det de først hadde antatt.

Noen dynamittpatroner, en detoneringsinnretning og noen ledninger. En primitiv bombe som var koblet sammen av en amatør som kunne prise seg lykkelig over at han ikke hadde sprengt seg selv i luften.

Marvin Kramer ble raskt fløyet til et mer avansert sykehus i Memphis, og tilstanden hans ble ansett som kritisk, men stabil, i tre dager. Ruth Kramer ble innlagt på sykehus i sjokktilstand, først i Greenville, og deretter kjørt i ambulanse til det samme sykehuset i Memphis. Mr. og Mrs. Kramer fikk et rom sammen foruten anselige doser beroligende midler. Mange leger og slektninger våket over dem. Ruth var født og oppvokst i Memphis, så hun hadde mange venner som kom på besøk på sykehuset.

Da støvet hadde begynt å legge seg omkring Marvins kontor, satte naboene – noen av dem butikkeiere og kontorfolk – i gang med å feie vekk glass fra fortauene, mens de snakket lavt 20

sammen og så på at politiet og redningsmannskapene begynte å grave i ruinene. Et hardnakket rykte spredte seg etter hvert i Greenville sentrum – et rykte som sa at en mistenkt allerede satt i varetekt. Ved tolvtiden samme dag var det alminnelig kjent blant innbyggerne at mannen het Sam Cayhall og at han var fra Clanton, Mississippi, at han var medlem av Ku Klux Klan, og at han på et eller annet vis var kommet til skade i aksjonen. En beretning inneholdt redselsfulle detaljer fra andre bombeaksjoner som Cayhall hadde stått bak – makabre skader og ugjenkjennelige lik, men i alle tilfellene var det riktignok snakk om noen arme negre. En annen beretning fortalte om Greenville-politiets heroiske og strålende innsats for å oppspore den gale attentatmannen bare sekunder etter at eksplosjonen inntraff. I middagsnyhetene bekreftet Greenville TVstasjon det man allerede visste – at de to småguttene var døde, at faren var kommet alvorlig til skade og at Sam Cayhall var satt i varetektsarrest.

Sam Cayhall var bare noen minutter fra å bli løslatt mot å betale en bot på tretti dollar. På vei til politistasjonen var han kommet til sans og samling igjen og hadde unnskyldt og beklaget sin reaksjon overfor de arge politifolkene gang på gang.

Han ble bøtelagt og registrert for en heller ubetydelig forseelse og plassert i en varetektscelle i påvente av å bli løslatt. De to politimennene som hadde arrestert ham, forlot kort etter stasjonen for å delta i etterforskningen etter eksplosjonen.

En vaktmann som også fungerte som en slags fengselssykepleier, kom inn til Sam med et velbrukt førstehjelpsskrin og vasket vekk det størknede blodet fra ansiktet hans. Blødningene hadde opphørt på dette tidspunktet. Sam gjentok enda en gang at han hadde havnet i slagsmål i en bar. Han hadde vært igjennom en ganske barsk natt. Fengselssykepleieren forsvant, og en times tid senere dro en fangevokter dørluken til side og sendte inn noen dokumenter til Sam. Tiltalen lød på unnlatelse når det gjaldt å vike plass for et utrykningskjøretøy, og maksimumsboten var på tretti dollar. Og hvis Sam kunne fremskaffe denne summen i kontanter, ville han kunne spasere ut så snart papirene var i orden og bilen frigitt. Sam gikk nervøst frem og tilbake i rommet, kikket ustanselig på 21

armbåndsuret sitt og gned forsiktig såret han hadde på kinnet.

Han ville bli nødt til å forsvinne. Arrestasjonen ville bli registrert, og det ville neppe ta lang tid før disse bondetampene satte hans navn og bombeattentatet i sammenheng med hverandre. Derfor ville han bli nødt til å stikke av. Han fikk forlate Mississippi, kanskje slå seg sammen med Rollie Wedge og dra til Brasil eller noe slikt. Dogan ville nok forsyne dem med penger. Han aktet å ta kontakt med Dogan så snart han kom seg ut av Greenville. Bilen hans sto jo ved den trailerkafeen i Cleveland. Der kunne han bytte bil, for så å fortsette til Memphis og ta en Greyhound-buss derfra.

Slik måtte det bli. Det hadde vært tåpelig av ham å dra tilbake til Greenville, men om han nå bare holdt hodet kaldt, ville disse klovnene slippe ham fri.

Det gikk en halv time før fangevokteren kom tilbake med enda et skjema. Sam ga ham tretti dollar og fikk en kvittering.

Han fulgte mannen gjennom en smal korridor ut til fengselskontorene, der han mottok en stevning som sa at han måtte møte i Greenville byrett to uker senere. «Hvor er bilen?» spurte han mens han brettet sammen stevningen.

«De kommer straks med den. Bare vent litt her.»

Sam så på armbåndsuret sitt og ventet i femten minutter.

Gjennom et lite vindu i en ståldør så han biler komme og kjøre av sted på parkeringsplassen foran fengselet. To fylliker ble slept frem til skranken av en kraftig politimann. Sam ventet urolig en stund til.

Fra et sted rett bak ham lød med ett en ny stemme. «Mr. Cayhall.» Sam snudde seg og sto ansikt til ansikt med en kortvokst mann i en velbrukt dress. Han viftet med et skilt under nesen på Sam. «Jeg er kriminalbetjent Ivy ved Greenville-politiet. Jeg må stille deg et par spørsmål.» Ivy pekte i retning av en korridor med flere dører, og Sam fulgte lydig etter ham.

Fra første øyeblikk han satt foran det skitne skrivebordet til kriminalbetjent Ivy, hadde Sam Cayhall lite og ingenting han skulle ha sagt. Ivy var tidlig i førtiårene, men han var allerede 22

grå i håret og hadde dype rynker rundt øynene. Han tente en Camel uten filter, tilbød Sam en, og spurte hvordan det hadde seg at han hadde fått kuttene i ansiktet. Sam fomlet med sigaretten, men tente den ikke. Han hadde sluttet å røyke flere år tidligere, og selv om han akkurat i dette avgjørende øyeblikket kjente trang til å ta noen drag, endte det med at han bare la den fra seg på skrivebordet. Uten å se direkte på Ivy svarte han at han trolig hadde vært i slagsmål.

Ivy nærmest gryntet og smilte blekt, som om han hadde forventet seg nettopp et slikt svar, og Sam skjønte at han her hadde med en profesjonell politimann å gjøre. Nå begynte han å bli redd, og han skalv på hendene. Og Ivy la selvsagt merke til dette. Hvor hadde slagsmålet forekommet? Hvem hadde han slåss med? Når skjedde det? Hvordan hadde det seg at han havnet i slåsskamp her i Greenville når han bodde tre timers kjøretur unna? Hvor hadde han fått tak i bilen?

Sam svarte ikke. Ivy bombarderte ham med spørsmål, men han kunne ikke svare på noen av dem ettersom løgnene ville føre til enda flere løgner, og dermed ville Ivy kunne sette ham bom fast i løpet av sekunder.

«Jeg vil snakke med en advokat,» sa Sam til slutt.

«Ypperlig, Sam. Jeg tror det er nettopp det du bør gjøre.»

Ivy tente en ny Camel og blåste tykk røyk opp mot taket.

«Det forekom en liten eksplosjon her i morges, Sam. Vet du det?» spurte Ivy med en stemme som nå lød en anelse hånlig.

«Nei.» «Det endte tragisk. Kramer, en advokat herfra, fikk kontorbygningen sin sprengt i fillebiter. Det skjedde for to timer siden. Det er trolig Klanen som står bak. Vi har ingen klanmedlemmer her i distriktet, men Mr. Kramer er jøde. Jeg antar at du ikke kjenner noe som helst til den saken?»

«Nei, det stemmer.»

«Det er virkelig trist, Sam. Mr. Kramer hadde nemlig to små gutter, Josh og John, og skjebnen ville at de befant seg på kontoret sammen med faren da bomben eksploderte.»

Sam trakk pusten dypt og så på Ivy. Få høre resten også, røpet blikket hans.

23

«Og disse to småguttene, tvillinger, to søte femåringer, ble også sprengt i filler, Sam. Stein døde, Sam.» Sam senket langsomt hodet til haken rørte ved brystet hans.

Han var solgt. Mord, to mord. Advokater, rettssaker, dommere, juryer, fengsel – alt sammen veltet inn over ham, og han lukket øynene.

«Faren deres var kanskje heldig. Nå ligger han på sykehuset og blir operert. Småguttene befinner seg i gravkapellet. En tragedie, Sam. Men du kjenner vel ikke til noe om denne bomben, Sam?» «Nei. Jeg vil gjerne snakke med en advokat.»

«Selvsagt.» Ivy reiste seg langsomt og forsvant ut av rommet.

Glassplinten som var blitt sittende i ansiktet til Sam, ble fjernet av en lege og sendt til et FBI-laboratorium. Innholdet i rapporten var ikke overraskende – splinten var av samme type glass som i fasadevinduene på kontorbygningen. Den grønne Pontiacen ble raskt sporet tilbake til Jeremiah Dogan i Meridian. En femten minutters lunte ble funnet i bagasjerommet på bilen. Et spedisjonsbud meldte seg og forklarte politiet at han hadde observert bilen i nærheten av Mr. Kramers kontor ved firetiden om morgenen.

FBI forsikret seg om at pressen omgående fikk kjennskap til at Mr. Sam Cayhall lenge hadde vært medlem av Ku Klux Klan, og at han var hovedmistenkt også i en rekke andre bombeaksjoner. De ga uttrykk for at saken var løst, og de overøste Greenville-politiet med honnør for innsats og snarrådighet. Til og med J. Edgar Hoover selv sendte ut en erklæring om saken.

To dager etter attentatet ble Kramer-tvillingene stedt til hvile på en liten kirkegård. På den tiden bodde det 146 jøder i Greenville, og med unntak av Marvin Kramer og seks andre deltok de alle sammen i begravelsen. Antallet journalister og fotografer fra hele landet var imidlertid dobbelt så høyt.

Sam så bildene og leste artiklene i den trange cellen sin dagen etter. Fangevokteren, Larry Jack Polk, var en troskyldig sjel som raskt var blitt Sams venn, for han hadde tidligere hvisket 24

til Sam at han hadde slektninger som var klanmedlemmer og at han selv lenge hadde ønsket å slutte seg til, men hans kone gikk ikke med på det. Han skaffet Sam nytrukket kaffe og aviser hver morgen. Larry Jack hadde allerede innrømmet sin beundring for Sams dyktighet når det gjaldt bombeaksjoner.

Bortsett fra de snaue utsagnene som var nødvendige for å manipulere Larry Jack til sin fordel, sa Sam praktisk talt ikke et ord. Dagen etter bombeaksjonen var han blitt siktet for to overlagte drap, så tankene på gasskammeret var det eneste som opptok ham. Han nektet å si noe til Ivy eller andre politifolk, og det samme gjaldt FBI. Journalistene stilte selvsagt også spørsmål, men ingen av dem slapp forbi Larry Jack. Sam ringte kona si og sa at hun måtte holde seg innendørs i Clanton og låse dørene. Han satt alene i betongcellen sin og begynte å skrive dagbok.

Hvis Rollie Wedge skulle bli avslørt og satt i forbindelse med attentatet, ville det måtte skje fra politiets side. Sam Cayhall hadde avlagt ed som klanmedlem, og for ham var den eden hellig. Han ville aldri under noen omstendighet tyste på et annet klanmedlem. Han håpet inderlig at Jeremiah Dogan følte det på samme måte når det gjaldt hans edsavleggelse.

To dager etter bombeaksjonen dukket for første gang Clovis Brazelton opp i Greenville, en suspekt advokat med rufsete hårfrisyre. Han var hemmelig medlem av Ku Klux Klan, og var blitt nærmest notorisk berømt i Jackson-distriktet for å ha forsvart forbrytere av alle slag. Han ønsket å stille til valg som guvernør, og sa at hans utgangspunkt var å opprettholde den hvites rases posisjoner, at FBI var satans verk, at svarte burde beskyttes, men ikke blandes med hvite og så videre. Det var Jeremiah Dogan som hadde sendt ham for å forsvare Sam Cayhall – og enda viktigere – å forsikre seg om at Cayhall holdt munn. FBI hadde kastet seg over Dogan på grunn av den grønne Pontiacen, og han var redd for å bli tiltalt som medskyldig.

Uten å blunke hadde Clovis forklart sin nye klient at en medskyldig er like skyldig som den som faktisk trykker på avtrekkeren. Sam lyttet, men sa lite. Han hadde hørt om Brazelton og stolte ennå ikke på ham.

25

«Hør nå her, Sam,» sa Clovis som om han prøvde å forklare dette for en førsteklassing. «Jeg vet at det var du som plasserte bomben. Det har Dogan fortalt meg. Hvis jeg har telt riktig, er vi fire om å vite det – jeg, du, Dogan og Wedge.

Dogan er nærmest overbevist om at Wedge aldri vil bli oppsporet. Han har ikke snakket med ham, men gutten er gløgg, og akkurat nå befinner han seg trolig i utlandet et sted. Dermed er det bare du og Dogan igjen. Ærlig talt tror jeg Dogan kan bli tiltalt når som helst. Men politiet vil få store problemer med å knipe ham dersom de ikke kan bevise at dere var sammen om å sprenge jødeadvokatens kontor i luften. Og det er bare hvis du forteller dem det at de kan være i stand til å bevise det.»

«Så jeg skal altså angi ham?» spurte Sam. «Nei. Du holder tett om Dogan. Benekt alt sammen. Vi fabrikkerer en historie om bilen. Det kan du trygt overlate til meg. Jeg skal sørge for å få rettssaken flyttet til et annet distrikt, kanskje et sted lenger nord der det ikke finnes jøder. Jeg skal fremskaffe en jury som bare består av hvite, og fort sørge for at medlemmene ikke blir enige. Så ender vi opp som helter både du og jeg. Bare overlat alt det til meg.»

«Du tror altså at jeg ikke vil bli dømt?»

«Nei, for pokker. Det har du mitt æresord på, Sam. Vi skal få frem en jury som bare består av patrioter, folk som står på din side, Sam. Bare hvite. En jury der alle er bekymret for barna sine som blir tvunget til å gå sammen med små niggerunger på skolen. Anstendige mennesker, Sam. Vi skal plukke ut tolv stykker og få dem plassert på jurybenkene, og så skal jeg fortelle dem hvordan disse illeluktende jødene har bidratt til å sette i gang alt dette våset om borgerrettigheter. Stol på meg, Sam. Det blir en enkel sak.» Clovis bøyde seg over det vaklevorne bordet, klappet Sam på armen og sa: «Stol på meg, Sam. Dette har jeg gjort før.»

Senere samme dag fikk Sam håndjern på, og omgitt av politimenn fra Greenville ble han ført ut til en ventende politibil.

På turen mellom fengselet og bilen tok en liten hær av fotografer bilder av ham. Da Sam med følge kom til rettsbygningen, sto en annen gruppe fotografer og journalister klar utenfor.

26

Han ble fremstilt for byrettsdommeren sammen med sin nye advokat Clovis Brazelton, som fikk utsatt det foreløpige rettsmøtet og dessuten foretok et par andre juridiske rutinemanøvrer i all stillhet. Tjue minutter etter at han hadde forlatt fengselet, var han på plass der igjen. Clovis lovet å komme tilbake noen dager senere for å bestemme taktikken videre, og så spaserte han ut og opptrådte særdeles overbevisende for journalistene som ventet der.

Det gikk en hel måned før den enorme medieoppmerksomheten begynte å stilne av i Greenville. Både Sam Cayhall og Jeremiah Dogan ble tiltalt for overlagt drap 5. mai 1967. Den offentlige anklageren erklærte høyt og tydelig at han tok sikte på dødsstraff for dem begge. Rollie Wedges navn ble aldri nevnt. Hverken politiet eller FBI ante at han eksisterte.

Clovis, som nå representerte begge de tiltalte, lyktes i sin argumentasjon når det gjaldt å finne et nytt sted for rettsforhandlingene, og 4. september 1967 ble rettssaken innledet i Nettles County, mer enn tretti mil fra Greenville. Saken utviklet seg til et veritabelt sirkus. Ku Klux Klan slo nærmest leir på gresset utenfor rettsbygningen og iscenesatte støyende sammenkomster praktisk talt døgnet rundt. De sørget for å mobilisere klanmedlemmer fra andre stater, og hadde til og med en lang liste med gjestetalere. Sam Cayhall og Jeremiah Dogan ble betraktet som symboler på hvitt overherredømme, og de avholdte navnene deres ble ropt ut tusentalls ganger av deres kuttekledde beundrere.

Pressefolkene holdt et våkent øye med alt som foregikk, og ventet tålmodig. Rettssalen var fylt av reportere og journalister, så de mindre heldige var nødt til å vente i skyggene av trærne utenfor lokalet. De betraktet klanmedlemmene og lyttet til talene, og jo mer de betraktet dem, fotograferte og lyttet, desto lengre ble talene.

Inne i rettssalen gikk saken usannsynlig glatt for Cayhall og Dogan. Brazelton hadde svingt tryllestaven sin og greide å bevirke at juryen til slutt besto av tolv «patrioter», som han foretrakk å kalle dem, og så begynte han å stikke heller vesentlige hull i aktors fremstilling. Det aller viktigste var det faktum at fremstillingen var basert på indisier – ingen hadde 27

faktisk vært vitne til at Sam Cayhall plasserte bomben. Clovis gjorde nettopp dette klinkende klart som noe av det første han sa i retten, og det hadde utvilsomt sin virkning. Cayhall var faktisk blitt ansatt av Dogan, som hadde sendt ham på et oppdrag til Greenville, og det berodde bare på ren tilfeldighet at han hadde vært i nærheten av Kramer-bygningen i det ulykkelige øyeblikket da bomben eksploderte. Clovis var på gråtens rand når han tenkte på de to små, dyrebare guttene.

Dynamittlunten i bagasjerommet var trolig blitt liggende igjen etter den tidligere eieren, en Mr. Carson Jenkins, en entreprenør fra Meridian. Mr. Carson Jenkins avla vitneprov på at han stadig håndterte dynamitt, og at han trolig hadde glemt lunten i bagasjerommet da han solgte bilen til Dogan. Mr. Carson Jenkins var søndagsskolelærer, en stillferdig, hardt arbeidende og nøktern liten mann som man kunne stole hundre prosent på. Han var også medlem av Ku Klux Klan, men det visste ikke FBI. Clovis arrangerte dette vitneprovet feilfritt.

Det faktum at Cayhalls bil var blitt etterlatt utenfor trailerkafeen i Cleveland, ble aldri oppdaget hverken av politiet eller FBI. I den første telefonsamtalen han tok fra fengselet, ga han sin kone beskjed om at sønnen, Eddie Cayhall, måtte dra og hente bilen straks. For forsvaret var dette et nærmest uvurderlig lykketreff.

Men det vektigste argumentet Clovis Brazelton la frem, var ganske enkelt at ingen kunne bevise at klientene hans hadde konspirert om noe som helst, og hvordan i all verden kan da dere jurymedlemmer i Nettles County forsvare å sende disse to mennene i døden?

Etter fire dagers rettsforhandlinger trakk juryen seg tilbake for å vurdere spørsmålet. Clovis gikk så langt som til å garantere klientene sine frikjennelse. Aktoratet var nesten sikker på én ting, og det var at klanmedlemmene ante at det lå seier i luften, og de økte sine anstrengelser på gresset utenfor rettsbygningen.

Det ble ingen frikjennelser og ingen domfelling. Oppsiktsvekkende nok satte to av jurymedlemmene seg på bakbena og ville ha de to mennene dømt. Etter en og en halv dags overveielser måtte juryformannen rapportere til dommeren at ju28

ryen sto bom fast. Saken ble dermed erklært for avvist, og for første gang på fem måneder kunne Sam Cayhall dra hjem.

Ny rettssak ble innledet seks måneder senere i Wilson County, også et landdistrikt fire timer fra Greenville og seksten mil fra stedet for den første rettssaken. Det kom inn klager om trakassering av potensielle jurymedlemmer i forbindelse med den første rettssaken, så av uklare årsaker henla dommeren rettsforhandlingene til et område der det krydde av klanmedlemmer og deres sympatisører. Igjen besto juryen bare av hvite, og det var ikke en eneste jøde blant dem. Clovis berettet de samme historiene og brukte de samme poengene. Mr. Carson Jenkins fortalte løgnene sine enda en gang.

Aktoratet endret en anelse på sin strategi, men til ingen nytte.

Statsadvokaten frafalt tiltalen om overlagt drap og gikk i stedet inn for tiltale om drap. Ingen dødsstraff, og juryen kunne, hvis den valgte det, finne Cayhall og Dogan skyldig i uaktsomt drap, en atskillig mildere tiltale, men ikke desto mindre en dom.

Den andre rettssaken inneholdt et nytt moment. Marvin Kramer satt i rullestol ved første benkerad og stirret intenst på jurymedlemmene i tre dager. Ruth hadde gjort forsøk på å være til stede under den første rettssaken, men på grunn av psykiske problemer måtte hun dra hjem til Greenville igjen og ble innlagt på sykehus på nytt. Marvin hadde vært inn og ut av sykehuset flere ganger etter bombeattentatet, og legene hans tillot ikke at han var til stede under sirkuset i Nettles County.

Stort sett maktet ikke jurymedlemmene å se på ham. De vendte blikket vekk fra tilhørerne, og til jurymedlemmer å være viet de vitnene usedvanlig stor oppmerksomhet. En ung kvinne, Sharon Culpepper, som var mor til to gutter, greide imidlertid ikke å la være. Hun kastet stadig et blikk bort på Marvin, og flere ganger møttes blikkene deres. Han bønnfalt henne om at rettferdigheten måtte skje fyllest.

Sharon Culpepper var også den eneste som fra første stund stemte for domfelling. I to dager ble hun verbalt utskjelt og sjikanert fra alle hold, ikke minst blant de andre jurymedlemmene. Hun gråt sine modige tårer, men holdt fast på sitt.

29

Den andre rettssaken endte med at juryen ikke kunne komme til enighet – elleve mot en. Dommeren erklærte saken for avvist og sendte alle hjem. Marvin Kramer dro hjem til Greenville og deretter til Memphis for å gjennomgå enda en operasjon.

Clovis Brazelton triumferte stort i pressen. Statsadvokaten kunne ikke love at det ville bli noen ny rettssak. Sam Cayhall dro tilbake til Clanton uten noe slags oppstyr, og i sitt stille sinn bestemte han seg for aldri mer å ha noe med Jeremiah Dogan å gjøre. Dogan selv vendte triumferende hjem til Meridian under flagg og faner og skrøt høylydt av at kampen for hvitt overherredømme bare så vidt hadde begynt, at det gode hadde seiret over det onde og så videre og så videre.

Rollie Wedges navn var bare blitt nevnt én eneste gang. I en lunsjpause under den andre rettssaken hadde Dogan hviskende overbrakt Cayhall en beskjed fra den unge mannen. Budbæreren var en fremmed som hadde henvendt seg til Dogans kone utenfor rettslokalet. Og beskjeden var enkel og utvetydig. Wedge befant seg i skogen et eller annet sted i nærheten og fulgte rettssaken nøye, og dersom Dogan eller Cayhall så mye som nevnte hans navn, kom deres hjem og familier til å bli bombet inn i evigheten og tilbake.

3

Ruth og Marvin Kramer ble separert i 1970. Senere samme år ble han innlagt på et mentalsykehus, og begikk selvmord i 1971. Ruth dro tilbake til Memphis og bosatte seg hos foreldrene sine. Til tross for utallige problemer hadde de presset på for å få til en tredje rettssak. Det jødiske samfunnet i Greenville ble mildest talt forbitret da det kom for en dag at statsadvokaten var lei av å tape og at han hadde mistet all lyst til å ta opp igjen saken mot Dogan og Cayhall.

Marvin ble gravlagt ved siden av sønnene sine. En nyanlagt park ble tilegnet minnet om Josh og John Kramer, og det ble opprettet flere stipendier. Med tiden bleknet de grufulle omstendighetene omkring deres tragiske død noe. Årene gikk, og i Greenville snakket man stadig sjeldnere om det skrekkelige bombeattentatet.

På tross av påtrykk fra FBIs side så det ikke ut til å være mulig å få i gang en tredje rettssak. Det fantes ingen nye beviser. Dommeren ville uten tvil henlegge saken til et tredje sted.

Det hele virket nå ganske håpløst, men FBI ga seg allikevel ikke.

Ettersom Cayhall ikke lenger var villig og Wedge ikke var tilgjengelig, løp Dogans attentatkampanje ut i sanden. Han fortsatte å kle seg i den hvite drakten og holdt taler og innbilte seg at han nærmest var en viktig politisk maktfaktor. Journalister i nord lot seg stadig vekk fascinere av hans pågående, rasistiske uttalelser, og han var når som helst villig til å trekke hetten over hodet og gi skandaløse intervjuer. En kort periode var han landskjent, og det var noe han nøt overordentlig.

Mot slutten av syttiårene ble imidlertid Jeremiah Dogan 31

ansett som en primitiv kjeltring som tilhørte en organisasjon i rask tilbakegang. Svarte stemte ved valgene. I de offentlige skolene var raseskillet opphevet. Stadig flere rasebarrierer ble revet ned av føderale dommere i alle sørstatene. Borgerrettighetene var kommet for å bli også i Mississippi, og Klanen hadde vist seg ynkverdig uskikket til å holde negrene nede.

Dogan var knapt i stand til å trekke fluer til sine korsbrenningsseremonier.

11979 inntraff to betydningsfulle hendelser i den ikke avsluttede, men midlertidig henlagte Kramer-saken. For det første ble David McAllister valgt til statsadvokat i Greenville. I en alder av tjuesju år ble han den yngste statsadvokaten i statens historie. Som tenåring hadde han stått i folkemengden og sett på at FBI møysommelig lette seg gjennom ruinene av Marvin Kramers kontorbygning. Kort tid etter at han var blitt valgt, lovet han at rettferdigheten skulle skje fyllest når det gjaldt terroristene.

For det andre ble Jeremiah Dogan siktet for skatteunndragelser. Etter å ha greid å vri seg unna FBI i årevis begynte Dogan å bli uforsiktig, og det endte med at han kom på kant med skattemyndighetene. Etterforskningen tok åtte måneder og resulterte i en anklage på tretti sider. Ifølge denne hadde Dogan unnlatt å innberette over ett hundre tusen dollar i årene mellom 1974 og 1978. Tiltalen var i åttiseks punkter og innebar en maksimumsstraff på tjueåtte år i fengsel.

Dogan var uten noen som helst tvil skyldig, og hans advokat (ikke Clovis Brazelton) begynte umiddelbart å undersøke mulighetene for å kunne få til en avtale mellom påtalemyndigheten og den siktede om en mildere siktelse. Så kom FBI inn i bildet.

Etter en rekke opphetede møter med Dogan og advokaten hans, kom påtalemyndigheten med et tilbud. Hvis Dogan var villig til å vitne mot Sam Cayhall i Kramer-saken, skulle han til gjengjeld slippe å sone fengselsstraff for sine skattesynder.

Null dager bak et fengselsgitter. Streng prøvetid og kraftige bøter, men altså ikke fengsel. Dogan hadde på dette tidspunktet ikke snakket med Cayhall på over ti år. Dogan var ikke lenger aktiv innenfor Ku Klux Klan. Det fantes mange gode 32

grunner til å vurdere denne hestehandelen nøye, for alternativet ville utvilsomt være å tilbringe minst et tiår bak fengselsmurene. Han kunne fortsette å være en fri mann.

For å få ham til å skjønne alvoret båndla skattemyndighetene også alle hans aktiva og planla et aldri så lite brannutsalg.

Og for ytterligere å bidra til at han bestemte seg raskt, greide David McAllister å overbevise en storjury om at det forelå gode grunner til enda en gang å sikte Dogan og hans kollega Cayhall for Kramer-attentatet.

Dogan ga etter for overmakten og grep begjærlig sjansen.

Etter å ha levd stille og rolig i Ford County i tolv år, ble nå plutselig Sam Cayhall atter en gang siktet og arrestert, og han måtte igjen forberede seg på rettssak. I det fjerne skimtet han atter konturene av gasskammeret. Han ble nødt til å pantsette huset sitt og den vesle gården for å få råd til å engasjere en advokat. Clovis Brazelton hadde skiftet beite og drev med langt større saker, og Dogan var ikke lenger hans allierte.

Det hadde skjedd store forandringer i Mississippi siden de to første rettssakene. Svarte hadde latt seg registrere og stemte i rekordhøye antall, og alle disse nye stemmeberettigede hadde valgt inn mange svarte funksjonærer. Juryer som bare besto av hvite, var nå et særsyn. Staten hadde to svarte rettsdommere, to svarte sheriffer, og sammen med sine hvite brødre kunne man observere stadig flere svarte advokater i korridorene i rettsbygningene rundt omkring. Offisielt var raseskillet slutt. Og mange hvite Mississippi-boere hadde begynt å se seg tilbake og spørre seg selv om hva alt bråket egentlig hadde dreid seg om. Hvorfor hadde det eksistert en så sterk motstand mot at alle mennesker skulle ha sine grunnleggende rettigheter? Selv om det ennå var langt igjen, var Mississippi et ganske annerledes sted i 1980 enn i 1967. Og det hadde Sam Cayhall forstått.

Han engasjerte en dreven forsvarsadvokat fra Memphis – Benjamin Keyes. Hans første taktiske trekk var å gjøre forsøk på å få henlagt siktelsen på bakgrunn av at det ville være urettferdig å stille ham for retten enda en gang etter så lang tid. Det viste seg at dette fremstøtet vakte en viss sympati, og 33

det endte med at Mississippis Høyesterett måtte avgjøre saken. Med et stemmetall på seks mot tre bestemte Høyesterett at rettsforhandlingene kunne fortsette og tiltale reises.

Og fortsette gjorde den så absolutt. Den tredje og endelige rettssaken mot Sam Cayhall ble innledet i februar 1981 i et kjølig, lite rettslokale i Lakehead County, et mindre fjellsamfunn i det nordøstre hjørnet av staten. Det kunne sies mangt og mye om denne rettssaken. Den unge statsadvokaten David McAllister, som prosederte strålende, hadde imidlertid den leie uvanen at han tilbrakte så å si all fritid sammen med pressefolkene. Han var en flott mann, meget talefør og medfølende, og det ble raskt klart at han hadde et videre mål med denne rettssaken. Mr. McAllister hadde store, politiske ambisjoner.

Juryen besto av åtte hvite og fire svarte. Igjen ble glassplinten trukket frem sammen med lunten, FBI-rapportene og alle de andre fotografiene og objektene fra de to første rettssakene.

Og så fulgte vitneutsagnet fra Jeremiah Dogan, som tok plass i vitneboksen iført en arbeidsskjorte i dongeri. Med ydmykt oppsyn fortalte han juryen høytidelig hvordan han sammen med Sam Cayhall, som for øvrig satt der borte, hadde planlagt å sprenge Mr. Kramers kontorbygning i luften. Sam nistirret hele tiden på Dogan og lot ikke et eneste ord gå upåaktet hen, men Dogan så ikke på ham. Sams advokat gikk hardt ut mot Dogan i en halv dag og tvang ham til å innrømme at han hadde gjort en avtale med påtalemyndigheten. Men skaden var allerede skjedd.

Det ville på ingen måte være noen fordel for Sam Cayhalls forsvar å bringe Rollie Wedge på bane nå. Det ville være det samme som en klar innrømmelse av at Sam faktisk hadde vært med og plassert bomben. Sam ville dermed bli nødt til å medgi at han var medskyldig, og i henhold til loven ville han være like skyldig som mannen som fysisk hadde plassert bomben.

For eventuelt å gjøre rede for alt dette overfor juryen ville Sam bli tvunget til å vitne, og det var noe som hverken han eller forsvareren hans ønsket. Sam ville så allikevel ikke kunne tåle en hard krysseksaminasjon, for han ville bli nødt til å fortelle den ene løgnen etter den andre for å dekke over den forrige.

På dette stadiet ville vel heller ingen tro på beretningen om 34

en mystisk, ny terrorist som aldri med ett ord var blitt nevnt tidligere, og som kunne ha kommet og gått uten å ha blitt observert av en levende sjel. Sam skjønte at å trekke inn Rollie Wedge nå ville være nytteløst, og han nevnte heller ikke Wedge for sin egen advokat.

Ved avslutningen av rettssaken sto David McAllister foran juryen i en fullpakket rettssal og holdt sluttinnlegget sitt. Han snakket om at han hadde vært tenåring i Greenville og at han hadde jødiske venner. Han visste ikke at de var annerledes.

Han kjente noen i Kramer-familien, fine mennesker som arbeidet hardt og var positive tilskudd til byen. Han pleide også å leke med små, svarte gutter og lærte dem å kjenne som noen strålende venner. Han hadde aldri forstått hvorfor de gikk på forskjellige skoler. Så gikk han over til å berette en gripende historie om at han hadde kjent jorden riste om morgenen 21. april 1967, og at han hadde sprunget ned mot sentrum i retning av all røyken som steg til værs. I tre timer hadde han stått bak politisperringene og ventet. Han hadde sett hvordan brannmennene hadde fått det travelt da de fant Marvin Kramer i ruinene. Han hadde sett hvordan de satte seg på huk da de fant guttene. Tårene rant nedover kinnene hans da de spinkle kroppene tildekket med hvite laken langsomt ble båret bort til en ambulanse.

Det var en storartet forestilling, og da McAllister avsluttet, var det helt stille i rettssalen. Flere av jurymedlemmene satt med lommetørkleet og tørket tårer.

12. februar 1981 ble Sam Cayhall dømt for to overlagte drap og et mordforsøk. To dager senere vendte den samme juryen tilbake til den samme rettssalen og avsa en fellende dødsdom.

Han ble kjørt til Parchman statsfengsel, der han innledet ventetiden til sitt møte med gasskammeret. 19. februar 1981 satte han for første gang sine ben i de dødsdømtes avdeling.

4

Advokatfirmaet Kravitz & Bane hadde henimot tre hundre advokater, som opererte fredelig sammen under ett og samme tak i Chicago. 286 for å være helt nøyaktig, selv om det var vanskelig å holde nøyaktig telling fordi det til enhver tid var en håndfull eller to som forlot firmaet av en eller annen grunn.

Samtidig kom det til omtrent like mange nye, ferske rekrutter som var i topptrim og sugne etter å slå fra seg. Og selv om firmaet var stort, hadde ikke Kravitz & Bane ekspandert like raskt som mange andre; det hadde ikke slukt mindre, svakere stilte firmaer i andre byer, hadde ikke vært særlig pågående når det gjaldt å kapre klienter fra sine konkurrenter, og dermed måtte det finne seg i å være bare det tredje største advokatfirmaet i Chicago. Det hadde riktignok underkontorer i seks byer, men i brevhodet var det ingen London-adresse å finne, og det var et litt sårt punkt for mange av de yngre advokatene.

Selv om Kravitz & Bane var blitt noe mer avdempet med årene, var firmaet fremdeles kjent for å være særdeles pågående i tvistemålssaker. Avdelingene for eiendom, skatt og antitrust var noe mildere, men det var innenfor tvistemål firmaet gjorde det best og tjente mest penger. Når firmaet ansatte nye kandidater, lette det seg frem til de gløggeste tredjeårsstudentene med de beste resultatene innenfor arrangerte rettssaker og debatt. Firmaet var ute etter unge menn (en og annen kvinnelig advokat var for skams skyld plassert her og der) som kunne settes rett inn i trening på å benytte den frontalangrepsstilen som for lengst var blitt utviklet til perfeksjon av Kravitz & Banes tvistemålsadvokater.

36

Det fantes en god, om enn liten, avdeling for saker som dreide seg om personskader, og på dette området tok firmaet 50 prosent og lot klientene få restbeløpet. Firmaet hadde en ganske betydelig avdeling for hvitsnippforbrytelser, men den anklagede måtte kunne vise til en temmelig høy nettoverdi for å kunne få med seg Kravitz & Bane på banen. Ellers var det de to største avdelingene, den ene for kommersielle tvistemål og den andre for forsikringssaker. Med unntak av seksjonen for personskader – og regnet i prosent av den totale virksomheten var den å anse som ubetydelig – var firmaets hovedinntekt basert på det totale antallet timer man kunne føre opp på regningene. To hundre dollar per time i forsikringssaker, mer om aktiviteten kunne tåle det. Tre hundre dollar i kriminalsaker. Fire hundre for en større bank. Ja, fem hundre dollar per time for en velstående konsernklient der selskapets egne jurister hadde vært for slappe og hadde sovnet bak rattet.

Kravitz & Bane gjorde penger på timebasis og bygde opp et dynasti i Chicago. Firmaets kontorer var fornemme, men ikke i plysjklassen. De fylte toppetasjen i den tredje høyeste bygningen i sentrum av byen – noe som måtte sies å være ganske passende.

I likhet med de fleste store firmaer tjente de så mye penger at de følte seg forpliktet til å opprette en liten, veldedig avdeling for å oppfylle sitt moralske ansvar overfor samfunnet.

Firmaet var ganske stolt over det faktum at det hadde en heltidsansatt partner, en eksentrisk idealist ved navn E. Garner Goodman, som hadde et romslig kontor med to sekretærer i sekstiførste etasje. Firmaets brosjyre i gull og dyptrykk gjorde maksimalt ut av det faktum at deres advokater ble oppmuntret til å sysle med veldedige saker. Brosjyren kunne fortelle at året før, i 1989, hadde advokater hos Kravitz & Bane donert nesten seksti tusen timer av sin dyrebare tid til klienter som ikke var i stand til å betale for seg. Det dreide seg om boligprosjekter for barn, dødsdømte, ulovlige innvandrere, stoffmisbrukere, og dessuten var selvsagt firmaet i høyeste grad opptatt av de hjemløses skjebne. Brosjyren inneholdt til og med et bilde av to unge advokater som hadde kastet jakken, rullet opp skjorteermene, løsnet på slipset; de hadde tydelige 37

svettemerker i armhulene, og blikket var fylt av engasjement og medfølelse mens de utførte et eller annet velferdsoppdrag blant en gruppe minoritetsbarn på et sted som kunne se ut som et saneringsområde midt i byen. Advokater som samfunnsfrelsere.

Adam Hall hadde en av disse brosjyrene i den slanke mappen han bar på, mens han gikk langsomt gjennom korridoren i etasje nummer sekstien på vei mot kontoret til E. Garner Goodman. Han nikket og henvendte seg kort til en annen ung advokat, en han aldri hadde truffet før. På firmaets juleselskap pleide man å dele ut navneskilt ved inngangen. Mange av partnerne kjente hverandre knapt nok. Enkelte av kollegene traff hverandre en eller to ganger i året. Adam åpnet en dør og kom inn i et mindre rom, der en sekretær sluttet å skrive på maskinen og nesten smilte til ham. Han spurte etter Mr. Goodman, og hun nikket bestemt mot en stolrekke der han skulle vente.

Han var fem minutter for tidlig ute til sin avtale klokken 10 – som om det spilte noen rolle. Nå var dette veldedighet. Det var bare å glemme tiden. Glemme timeregninger. Glemme alt som het ytelsesbonus. Gå på tvers av alt det som resten av firmaet ellers var basert på. Goodman tillot ikke noen klokker på sine vegger.

Adam bladde tankefull gjennom mappen. Han lo litt for seg selv ved synet av brosjyren. Han skummet igjennom sitt eget lille resymé – college ved Pepperdine, jusstudier ved Michiganuniversitetet, redaktør for jusbladet der, saksnotater om grusom og uvanlig avstraffelse, kommentarer om ferske saker angående dødsstraff. Det var et heller kort resymé, men så var han heller ikke mer enn tjueseks år gammel ennå. Han hadde vært ansatt hos Kravitz & Bane i ni måneder.

Han leste og gjorde notater fra to meget utførlige høyesterettsavgjørelser som omhandlet henrettelser i California. Han kikket på armbåndsuret sitt og leste videre. Til slutt spurte sekretæren om han kunne ha lyst på litt kaffe, men han avslo høflig tilbudet.

E. Garner Goodmans kontor var en overveldende studie i uorden. Rommet var stort, men det var likevel trangt der inne med 38

nedhengende bokhyller på alle vegger og støvete saksmapper som langt på vei dekket gulvet. Små papirbunker av alle slag og størrelser dekket skrivebordet som sto midt i rommet. Kassert papir, gamle brev og annet avfall lå på teppet under bordet. Om det ikke hadde vært for de lukkede persiennene av tre, kunne man fra det store vinduet ha hatt en strålende utsikt over Lake Michigan, men det var åpenbart at Mr. Goodman ikke tilbrakte mye tid foran vinduet sitt.

Han var en gammel mann med et kledelig, grått skjegg og buskete, grått hår. Den hvite skjorten hans virket ubehagelig kraftig stivet. En grønn silkesløyfe, som var hans varemerke, var knyttet pinlig nøyaktig under haken. Adam gikk inn i rommet og smøg seg forsiktig mellom papirbunkene. Goodman reiste seg ikke, men tilbød ham å sitte med en kjølig håndbevegelse.

Adam rakte mappen til Goodman og satte seg i den eneste ledige stolen han kunne få øye på i rommet. Han ventet nervøst mens Goodman bladde igjennom mappen, strøk seg i skjegget og fingret litt med sløyfen.

«Hvorfor ønsker du å drive med veldedig arbeid?» spurte Goodman lavt etter at det hadde vært stille en god stund. Han så ikke opp fra dokumentene i mappen. Klassisk gitarmusikk kunne høres svakt fra skjulte høyttalere i taket.

Adam skiftet urolig stilling der han satt. «Vel …, av flere grunner.»

«La meg gjette. Du vil tjene menneskeheten, yte noe igjen overfor samfunnet – eller kanskje du har skyldfølelse for at du bruker så mye av din tid her i denne heksegryten og tar deg betalt per time? Du vil rense sjelen din, skitne til hendene dine, gjøre noe ærlig arbeid og hjelpe andre mennesker.»

Goodmans små, stikkende øyne kastet et raskt blikk på Adam over de svarte lesebrillene som hang helt ute på spissen av den markerte nesen hans. «Har jeg rett i noe av det?»

«Nei, ikke egentlig.»

Goodman fortsatte å se igjennom dokumentene. «Så du jobber under Emmitt Wycoff?» Han leste et brev fra Wycoff, Adams overordnede.

«Ja, sir.»

39

«Han er en dyktig advokat. Jeg har ikke noe spesielt til overs for ham, men han har jo uten tvil glimrende teft når det gjelder kriminalsaker. Sannsynligvis en av våre tre store hvitsnippgutter, men han er ganske slitsom, synes du ikke det?»

«Han er ok.»

«Hvor lenge har du jobbet under ham?»

«Siden jeg begynte. For ni måneder siden.»

«Så du har vært her i ni måneder?»

«Ja, sir.»

«Og hva synes du?» Goodman lukket mappen og så på Adam. Han tok langsomt av seg lesebrillene og stakk den ene stangen i munnen.

«Hittil trives jeg. Det er utfordrende.»

«Selvsagt. Hvorfor valgte du Kravitz & Bane? Med dine resultater kunne du jo ha kommet inn hvor som helst. Hvorfor nettopp her?»

«På grunn av kriminalavdelingen. Det er på det feltet jeg ønsker å få erfaring, og dette firmaet har jo et spesielt bra rykte på seg.»

«Hvor mange tilbud fikk du? Kom igjen, jeg er bare nysgjerrig.»

«Flere.»

«Og hvor da?»

«Hovedsakelig i Washington. Og en jobb i Denver. Jeg prøvde ikke hos noen New York-firmaer.»

«Hvor mye tilbød vi deg?»

Adam skiftet stilling i stolen igjen. Goodman var tross alt en kollega. Han visste da sikkert hvor mye firmaet betalte sine nyansatte. «Omkring seksti. Hva betaler vi deg?»

Dette syntes å more den gamle mannen, og for første gang kom smilet frem. «Jeg får fire hundre tusen dollar i året for å bruke av firmaets arbeidstid og gi den bort, slik at sjefene kan klappe seg selv på skuldrene og preke om advokater og sosial ansvarsfølelse. Fire hundre tusen, er det ikke helt utrolig?»

Adam hadde snappet opp ryktene. «Du klager da vel ikke?»

«Nei. Jeg er byens heldigste advokat, Mr. Hall. Jeg mottar 40

en haug med penger for å utføre arbeid jeg trives med, og jeg stempler hverken inn eller ut, og trenger ikke bekymre meg om å fakturere. Det må vel sies å være en advokats drøm. Det er forklaringen på at jeg fremdeles sliter baken her seksti timer i uken. Jeg blir jo tross alt snart sytti.»

Det gikk et rykte i firmaet om at Goodman i yngre år bukket under for presset og nesten tok livet av seg med alkohol og piller. Han ble avruset i løpet av et års tid, mens kona tok med seg barna og forlot ham. Så greide han å overbevise sine partnere om at han var verd å berge. Han trengte bare et kontor der tilværelsen ikke dreide seg om urskiven.

«Hva slags arbeid gjør du hos Emmitt Wycoff?» spurte Goodman.

«Mye undersøkelsesarbeid. Akkurat nå forsvarer han en rekke saksøkte entreprenører, og det tar det meste av tiden min. Jeg prosederte en sak i retten i forrige uke.» Adam sa dette med en snev av stolthet i stemmen. Nybegynnere ble vanligvis lenket til skrivebordene sine de første tolv månedene.

«Jaså?» sa Goodman fylt av respekt.

«Ja, sir.»

«I en virkelig rettssal?»

«Ja, sir.»

«Med en virkelig dommer til stede?»

«Ja visst.»

«Hvem vant?»

«Dommeren avgjorde til aktoratets fordel, men det var nære på. Jeg gjorde ham temmelig usikker.» Goodman smilte da Adam sa dette, men det bleknet fort. Han åpnet mappen igjen.

«Wycoff har sendt med deg et ganske solid anbefalingsbrev.

Det ligner ikke ham.»

«Han har vel oppdaget at jeg har talent,» sa Adam med et lite smil.

«Jeg forstår at dette er en viktig forespørsel fra din side, Mr. Hall. Hva er det egentlig du har i tankene?»

Adam sluttet å smile og kremtet. Med ett ble han nervøs og bestemte seg for å legge begge bena over kors den andre veien. «Det er, eeh … vel, det dreier seg om en dødsdomsak.»

«En dødsdomsak?» gjentok Goodman.

41

«Ja, sir.»

«Hvorfor det?»

«Fordi jeg er imot dødsstraff.»

«Men det er vi da vel alle, Mr. Hall? Jeg har skrevet bøker om det emnet. Jeg har hatt med et tjuetalls saker av det fordømte slaget å gjøre. Hvorfor ønsker du å engasjere deg i det?»

«Jeg har lest bøkene dine. Jeg vil bare bidra med noe positivt.»

Goodman lukket mappen igjen og lente seg frem over bordet. To papirark gled ut og flagret ned på gulvet. «Du er for ung, og du er for grønn.»

«Det kunne hende du ville bli overrasket.»

«Hør her, Mr. Hall, den slags er ikke det samme som å gi råd til fylliker i et suppekjøkken. Dette gjelder liv og død.

Det er temmelig tøffe saker, min sønn, og ikke nettopp fornøyelig.»

Adam nikket, men sa ikke noe. Han så Goodman rett inn i øynene, og han nektet å blunke. Et eller annet sted i nærheten ringte en telefon, men begge to ignorerte den.

«Tenker du på noen spesiell sak, eller har du en ny klient for Kravitz & Bane?» spurte Goodman.

«Cayhall-saken,» svarte Adam en anelse nølende.

Goodman ristet på hodet og dro i begge ender av sløyfen sin.

«Det er ikke lenge siden Sam Cayhall ga oss sparken. Femte Rettsdistrikt uttalte i forrige uke at han har rett til å avslutte vår representasjon.»

«Jeg har lest den uttalelsen. Jeg er klar over hva Femte Rettsdistrikt mener. Mannen trenger en advokat.»

«Nei, det gjør han ikke. Med eller uten advokat er han død om tre måneder. Jeg er oppriktig talt lettet over at han ikke er vårt ansvar lenger.»

«Han trenger en advokat,» gjentok Adam.

«Han representerer seg selv, og for å være ærlig er han knakende dyktig. Han skriver sine egne begjæringer og saksfremstillinger, tar selv hånd om eventuelle undersøkelser. Jeg har hørt at han har vært rådgiver for flere av medfangene sine blant de dødsdømte – riktignok bare de hvite.»

42

«Jeg har studert hele saken nøye.»

E. Garner Goodman snurret langsomt brillene sine mellom to fingre og tenkte seg om. «Det er minst et halvt tonn med dokumenter. Hvorfor har du gjort det?»

«Saken opptar meg sterkt. Jeg har fulgt den nøye i flere år, lest alt som er skrevet om mannen. Du spurte meg tidligere hvorfor jeg valgte Kravitz & Bane. Vel, sannheten er at jeg ønsket å jobbe med Cayhall-saken, og jeg tror dette firmaet må ha hatt den som veldedighetssak i – er det åtte år nå?»

«Sju, men det virker som tjue. Mr. Cayhall er ikke verdens mest elskverdige mann å ha med å gjøre.»

«Er ikke det lett å forstå? Han har jo sittet i enecelle i bortimot ti år.»

«Ikke kom her og belær meg om fengselstilværelsen, Mr. Hall. Har du noensinne sett et fengsel fra innsiden?»

«Nei.» «Men det har jeg. Jeg har vært innom de dødsdømtes avdeling i seks stater. Jeg har opplevd å bli rakket ned på og forbannet av Sam Cayhall mens han ble lenket fast til stolen han satt på. Han er ikke noe hyggelig menneske. Han er en uforbederlig rasist som hater omtrent alt og alle, og han ville komme til å legge også deg for hat hvis du møtte ham.»

«Det tror jeg neppe.»

«Du er advokat, Mr. Hall. Han hater advokater mer enn han hater svarte og jøder. I nesten ti år har han sett døden i øynene, og han er overbevist om at han er offer for en sammensvergelse av advokater. Han prøvde jo å bli kvitt oss i to år, for pokker. Dette firmaet brukte mer enn to millioner dollar regnet i vanlige kostnader på å forsøke å holde ham i live, og han var mer opptatt av å gi oss sparken. Jeg har ikke tall på alle de gangene han nektet å snakke med oss etter at vi hadde reist helt ned til Parchman-fengselet ene og alene for å treffe ham. Han er gal, Mr. Hall. Finn deg et annet prosjekt.

Hva med mishandlede barn eller noe slikt, for eksempel?»

«Nei, takk. Jeg er interessert i dødsdomsaker, og jeg er nærmest besatt av Sam Cayhalls sak.»

Goodman satte brillene sine på nesetippen igjen og la føttene opp på hjørnet av skrivebordet. Han foldet hendene på 43

den stivede skjorten. «Kan jeg få spørre om hvorfor du er så til de grader opptatt av Sam Cayhall?»

«Vel, du synes vel også at det er en fascinerende sak? Ku Klux Klan, borgerrettighetsbevegelsen, bombeaksjonene, hele den brutale bakgrunnshistorien. Bakteppet er en så mangslungen periode i amerikansk historie. Den kan fortone seg som eldgammel og passert, men det er likevel ikke mer enn tjuefem år siden det skjedde. Det er en fengslende historie.»

En takvifte roterte sakte rett over ham. Det gikk nesten et minutt.

Goodman plasserte føttene på gulvet igjen og støttet seg på albuene. «Mr. Hall, jeg setter stor pris på at du bryr deg om veldedig arbeid, og jeg kan bare bekrefte at det er mangt og mye som skulle ha vært gjort. Men du må finne deg et annet prosjekt. Dette er ikke noen konkurranse i arrangerte rettssaker.»

«Og jeg er heller ikke noen jusstudent lenger.»

«Sam Cayhall har effektivt satt strek for våre tjenester, Mr. Hall. Det virker som om du ikke har innsett det.»

«Jeg ønsker å få sjansen til å møte ham.»

«I hvilken hensikt?»

«Jeg tror jeg kan overbevise ham om å gi meg tillatelse til å representere ham.»

«Du sier ikke det?»

Adam trakk pusten dypt, reiste seg og gikk varsomt rundt dokumentbunkene og bort til vinduet. Han trakk pusten dypt enda en gang. Goodman holdt øye med ham og ventet.

«Jeg har en hemmelighet å fortelle deg, Mr. Goodman. Ingen andre enn Emmitt Wycoff kjenner den, og jeg ble nærmest tvunget til å fortelle den til ham. Det må behandles konfidensielt, ok?»

«Jeg er lutter øre.»

«Har jeg ditt æresord?»

«Ja, du har mitt æresord på det,» svarte Goodman mens han bet på den ene brillestangen.

Adam kikket ut gjennom en åpning i persiennene og så på en seilbåt på Lake Michigan. Han sa det lavt. «Jeg er i slekt med Sam Cayhall.»

44

«Jeg skjønner. Hvordan i slekt?» spurte Goodman uten å blunke.

«Han hadde en sønn, Eddie Cayhall. Og Eddie Cayhall forlot Mississippi av skamfølelse etter at faren ble arrestert for bombeattentatet. Han rømte til California, skiftet navn og prøvde å glemme sin fortid. Men han ble forfulgt og plaget av den skjendige familiearven. Han begikk selvmord like etter at faren ble dømt i 1981.»

Nå hadde Goodman satt seg på kanten av stolen.

«Eddie Cayhall var faren min.»

Goodman nølte litt. «Sam Cayhall er altså bestefaren din?»

«Ja. Jeg visste ikke det før jeg var nesten sytten. Etter fars begravelse fortalte min tante meg det.»

«Bevares.»

«Du har lovet å la det bli mellom oss.»

«Selvsagt.» Goodman flyttet seg så han ble sittende på kanten av skrivebordet, og plasserte føttene i stolen. Han stirret på persiennene.

«Vet Sam at …»

«Nei. Jeg ble født i Ford County, Mississippi, i en by som heter Clanton, ikke i Memphis. Jeg ble alltid fortalt at jeg ble født i Memphis. Da het jeg Alan Cayhall, men det fikk jeg ikke vite før lang tid senere. Jeg var tre år gammel da vi dro fra Mississippi, og foreldrene mine nevnte aldri stedet. Mor tror at det ikke forekom noen kontakt mellom Eddie og Sam fra den dagen vi dro, helt til hun skrev til ham i fengselet og fortalte at sønnen hans var død. Han skrev aldri tilbake.»

«Det var som bare pokker,» mumlet Goodman for seg selv.

«Det er ikke småtteri, Mr. Goodman. Det er en temmelig syk familie.»

«Ikke din feil.»

«Ifølge mor var Sams far aktivt medlem av Klanen, deltok i lynsjinger og alt det som hørte med. Så min bakgrunn er ikke akkurat noe å skryte av – svake mennesker.»

«Faren din var annerledes.»

«Faren min tok livet av seg. Jeg skal spare deg for detaljer, men det var jeg som fant ham, og jeg prøvde å rydde og gjøre rent før mor og søsteren min kom hjem.»

45

«Og da var du altså sytten?»

«Nesten sytten. Det var i 1981. Det er ni år siden nå. Etter at tanten min, Eddies søster, fortalte meg sannheten, ble jeg voldsomt opptatt av Sam Cayhalls tragiske og skjendige historie. Jeg har tilbrakt utallige timer i biblioteker for å grave frem gamle aviser og magasiner med stoff om ham og saken, og det finnes utrolig mye. Jeg har lest utskriftene fra alle de tre rettssakene. Jeg har studert ankebeslutningene grundig. Allerede mens jeg studerte jus, begynte jeg å gå igjennom dette firmaets representasjon av Sam Cayhall. Du og Wallace Tyner har utført eksemplarisk arbeid.»

«Det gleder meg at du bifaller det.»

«Jeg har lest hundrevis av bøker og tusenvis av artikler om Åttende lovtillegg og dødsstraffprosedering. Du har skrevet fire bøker så vidt jeg vet. Og en rekke artikler. Jeg vet jeg bare er nybegynner, men mitt forskningsarbeid er det ikke noe i veien med.»

«Og du mener at Sam vil stole på deg som sin advokat?»

«Det vet jeg ikke. Men han er bestefaren min, om han liker det eller ikke, og jeg må få treffe ham.»

«Du har ikke hatt noen kontakt …»

«Absolutt ingen. Jeg var tre år da vi flyttet, og jeg husker ham overhodet ikke. Jeg har satt meg ned for å skrive til ham minst tusen ganger, men det har aldri blitt noe av. Jeg kan ikke forklare hvorfor.»

«Det er forståelig.»

«Ingenting er forståelig, Mr. Goodman. Jeg forstår ikke hvordan og hvorfor jeg befinner meg her på ditt kontor i dette øyeblikk. Jeg har alltid ønsket å bli pilot, men jeg endte opp med å studere jus fordi jeg følte et vagt kall om å utrette noe samfunnsgavnlig. Noen trengte meg, og det var vel egentlig slik at jeg følte at denne ’noen’ var min forrykte bestefar. Jeg fikk fire jobbtilbud, og jeg valgte dette firmaet fordi det hadde mot til å representere ham gratis.»

«Du burde ha snakket rett ut om dette til noen før vi ansatte deg.»

«Jeg er klar over det. Men det var ingen som spurte om min bestefar var klient i dette firmaet.»

46

«Du burde ha nevnt et eller annet om det.»

«Jeg vil da vel ikke få sparken?»

«Det tror jeg neppe. Hvor har du oppholdt deg de siste ni månedene?»

«Her – jeg har jobbet nitti timer i uken, sovet ved skrivebordet mitt, spist på biblioteket, pugget til advokateksamen, den klassiske prosedyren dere har klekket ut for oss nybegynnere.»

«Ja, er det ikke tåpelig?»

«Jeg er en tøffing.» Adam løftet litt på en av persiennelamellene for å kunne se innsjøen bedre. Goodman iakttok ham.

«Hvorfor åpner du ikke persiennene?» spurte Adam. «Det er virkelig en storslått utsikt.»

«Jeg har sett den før.»

«Jeg kunne ha myrdet for en slik utsikt. Den vesle hulen min ligger minst en kilometer fra noe vindu.»

«Jobb hardt, skriv fete regninger, og så en dag vil alt dette bli ditt.»

«Ikke meg, nei.»

«Har du tenkt på å forlate oss, Mr. Hall?»

«Det skjer trolig til slutt. Men jeg har en annen hemmelighet. Jeg har planer om å stå på alt jeg kan et par år, og deretter gå videre. Kanskje åpne min egen praksis, der tilværelsen ikke styres av en klokke. Jeg ønsker å utføre samfunnsgavnlig arbeid – langt på vei slik som du.»

«Så allerede etter ni måneder er du desillusjonert med hensyn til Kravitz & Bane.»

«Nei. Men det aner meg at det vil skje. Jeg vil ikke bruke hele min karriere på å forsvare velstående skurker og suspekte selskaper.»

«I så fall har du absolutt havnet på feil hylle.»

Adam snudde seg fra vinduet og gikk bort til skrivebordet.

Han så ned på Goodman. «Jeg har havnet på feil hylle og ønsker å skifte beite. Wycoff har sagt at han går med på å sende meg til firmaets vesle kontor i Memphis så jeg kan jobbe med Cayhall-saken der de kommende ukene. En slags permisjon – med full lønn selvsagt.»

«Hva mer?»

47

«Det er bortimot det hele. Det kommer til å fungere. Jeg er bare en beskjeden nybegynner som man uten videre kan greie seg uten her. Ingen kommer til å savne meg. Det finnes jo for søren massevis av unge tøffinger her som er villige til å jobbe atten timer om dagen og skrive regninger på tjue dollar timen.»

Goodmans ansikt lyste opp i et inderlig smil. Han ristet på hodet som om det Adam nettopp hadde sagt, gjorde inntrykk på ham. «Du har planlagt alt dette, ikke sant? Du valgte nettopp dette firmaet fordi vi forsvarte Sam Cayhall og fordi vi har et kontor i Memphis.»

Adam nikket bekreftende uten å smile. «Jo, det har gått som jeg mente hittil. Jeg ante ikke hvordan og når jeg skulle oppleve dette øyeblikket, men jo, på en måte planla jeg det.

Ikke spør meg om hva som blir neste trekk.»

«Om tre måneder er han død, om ikke før.»

«Men jeg må foreta meg et eller annet, Mr. Goodman. Hvis firmaet ikke tillater at jeg tar meg av saken, kommer jeg trolig til å si opp jobben og prøve på egen hånd.»

Goodman ristet på hodet igjen og reiste seg. «Ikke foreta deg noe så forhastet, Mr. Hall. Vi skal nok finne en løsning.

Jeg blir nødt til å legge dette frem for Daniel Rosen, min kollega i dette tilfellet. Jeg tror nok han kommer til å velsigne det.»

«Det går temmelig negative rykter om ham.»

«Og det er vel fortjent. Men jeg kan snakke med ham.»

«Han går med på det hvis du og Wycoff anbefaler det, ikke sant?»

«Selvfølgelig. Er du sulten?» Goodman strakte seg etter jakken sin.

«Litt.»

«Vi går ut og tar oss et smørbrød.»

Det var ennå ikke lunsjrush på hjørnerestauranten. Veteranen og nybegynneren satte seg ved et vindusbord ut mot gaten.

Trafikken gikk tregt, og rett utenfor dem hastet fotgjengere av sted på fortauet. Kelneren kom med en fet Reuben til Goodman og en tallerken kyllingsuppe til Adam.

48

«Hvor mange dødsdømte fanger finnes det i Mississippi?» spurte Goodman.

«I forrige måned var det førtiåtte. Tjuefem svarte, tjuetre hvite. Det er to år siden sist noen ble henrettet, Willie Paris.

Om det ikke skjer et mirakel, blir Sam Cayhall den neste.»

Goodman tygget energisk på en stor bit. Han tørket seg om munnen med en papirserviett. «Et stort mirakel, vil jeg si. Det gjenstår ikke stort å foreta seg juridisk.»

«Det vanlige arsenalet av anker i siste liten.»

«La oss vente med å snakke om strategien. Jeg antar at du aldri har vært i Parchman.»

«Nei. Etter at jeg fikk vite sannheten, er jeg flere ganger blitt fristet til å vende tilbake til Mississippi, men det har blitt med tanken hittil.»

«Det er et enormt anlegg midt i Mississippi-deltaet, ironisk nok ikke så langt fra Greenville. Noe slikt som seks tusen åtte hundre hektar, og trolig verdens varmeste sted. Det ligger ved hovedvei 49 og minner om en mindre by bestående av en masse større og mindre bygninger. De fremre delene er administrasjonsbygninger og er ikke omgitt av noen form for inngjerding. Det ligger omkring tretti forskjellige, atskilte avdelinger spredt rundt om på området, og alle er inngjerdet og sikret på alle mulige måter. Noen av dem ligger flere kilometer unna hverandre. Når man kjører forbi de forskjellige avdelingene, ser man at de er omgitt av nettinggjerder og piggtråd, og i hver avdeling ser man hundrevis av fanger som bare driver omkring uten å ha noe å ta seg til. De er kledd i forskjellige farger avhengig av klassifisering. Det kan virke som om alle er unge, svarte gutter som bare slentrer omkring. Noen spiller basketball mens andre bare sitter og glor utenfor bygningene.

Nå og da kan man oppdage et hvitt ansikt der. Man kjører alene og ganske langsomt langs en gruslagt vei forbi de andre avdelingene og all piggtråden til man kommer til en tilsynelatende uskyldig utseende bygning med flatt tak. Rundt den er det høye gjerder og vakttårn. Det er et forholdsvis moderne anlegg. Det har et offisielt navn, men alle refererer ganske enkelt til det som ’Dødscellene’, avdeling 17.»

«Det høres ut til å være et hyggelig sted.»

49

«Jeg trodde det var et fangehull, mørkt og kaldt der det dryppet vann fra taket. Men det er bare en mindre, lav bygning midt ute i bomullsmarkene. Det er faktisk ikke så ille som de dødsdømtes avdeling i andre stater.»

«Jeg kunne tenke meg å se det med egne øyne.»

«Du er ikke beredt til det. Det er et skremmende sted der deprimerte mennesker bare sitter og venter på at de skal dø.

Jeg var seksti år gammel før jeg hadde den tvilsomme opplevelsen å få se det, og jeg sov ikke på en hel uke etterpå.» Han tok en slurk kaffe. «Jeg vet jo ikke med sikkerhet hvordan du vil reagere hvis du drar dit. Det er ille nok om man representerer en vilt fremmed.»

«Han er en vilt fremmed.»

«Hvordan hadde du tenkt å si det til ham …»

«Jeg vet ikke. Jeg finner nok på noe. Jeg er overbevist om at det kommer til å skje.»

Goodman ristet på hodet. «Dette er direkte ubegripelig.»

«Hele familien er ubegripelig.»

«Jeg husker nå at Sam hadde to barn, et av dem trolig en datter. Det begynner å bli en stund siden. Tyner gjorde stordelen av jobben, som du sikkert har registrert.»

«Hans datter er min tante, Lee Cayhall Booth, men hun forsøker å glemme sitt pikenavn. Hun giftet seg til gamle Memphis-penger. Ektemannen eier et par banker, og de holder tett om hennes far.»

«Hvor er moren din?»

«I Portland. Hun giftet seg igjen for noen år siden, og vi snakker med hverandre to, tre ganger om året. Det fungerer mildt sagt elendig.»

«Hvordan hadde du råd til å gå på Pepperdine?»

«Livsforsikring. Far hadde problemer med å beholde de jobbene han fikk, men han var klok nok til å ha en livsforsikring.

Karenstiden hadde gått ut flere år før han tok livet av seg.»

«Sam fortalte aldri noe om familien sin.»

«Og familien hans snakker aldri om ham. Hans kone, min bestemor, døde noen år før han ble dømt. Det visste selvsagt ikke jeg noe om. Det meste som gjelder slekt og opphav, har jeg fått fra mor, som på fremragende vis har greid å glemme 50

fortiden. Jeg vet ikke hvordan det er i andre familier, Mr. Goodman, men i vår familie treffes vi sjelden, og når det er aktuelt, er fortiden det siste som blir nevnt. Det finnes mange godt bevarte hemmeligheter.»

Goodman gnaget litt på en bit og lyttet oppmerksomt. «Du nevnte en søster.»

«Ja, jeg har en søster. Carmen. Hun er tjuetre – en intelligent og vakker kvinne som studerer ved Berkeley. Hun ble født i Los Angeles, så hun skiftet ikke navn som resten av oss.

Vi holder kontakten.»

«Og hun kjenner til dette?»

«Ja, det gjør hun. Tante Lee fortalte det til meg først like etter fars begravelse, og det var ganske typisk at mor etterpå ba meg om å fortelle det til Carmen. Hun var bare fjorten på det tidspunktet. Hun har aldri vist noen interesse for Sam Cayhall. For å være ærlig, ønsker resten av familien at han bare forsvinner stille og rolig.»

«De er i ferd med å få ønsket sitt oppfylt.»

«Men det kommer vel neppe til å gå stille for seg, Mr. Goodman?»

«Nei. Slik er det aldri. Noen korte, men skrekkelige øyeblikk kommer Sam Cayhall til å være landets mest omtalte menneske. Vi vil få se de gamle nyhetsklippene etter attentatet og fra rettssakene, der klanmedlemmer marsjerer rundt rettslokalene. Den gamle diskusjonen om dødsstraff får fornyet aktualitet. Pressen kommer til å beleire Parchman-fengselet. Så tar de livet av ham, og to dager etter vil alt være glemt. Slik er det hver gang.»

Adam rørte i suppen og plukket forsiktig opp en bit kyllingkjøtt. Han så nøye på den et øyeblikk, så la han den ned i tallerkenen igjen. Han var ikke sulten. Goodman tok enda en munnfull og brukte servietten i munnvikene.

«Du tror vel ikke at du kan holde dette hemmelig, Mr. Hall?»

«Jeg har faktisk tenkt en god del på det.»

«Glem det.»

«Mor bønnfalt meg om ikke å gjøre det. Søsteren min var ikke engang villig til å snakke om saken, og min tante i Memphis er livredd for den fjerne muligheten at vi alle skal bli 51

identifisert og utpekt som medlemmer av Cayhall-familien og dermed bli knekket for all fremtid.»

«Den muligheten er slett ikke så fjern. Når mediene har gjort seg ferdig med deg, har de offentliggjort gamle svarthvittbilder av deg sittende på bestefars kne. Det blir garantert store oppslag, Mr. Hall. Bare tenk etter. Den glemte sønnesønn som går til aksjon i siste øyeblikk og gjør et heroisk forsøk på å berge sin stakkars, gamle bestefar mens nedtellingen nærmer seg null.»

«Det er nesten så jeg liker tanken for min egen del.»

«Egentlig ikke så verst, heller. Det ville jo skape en enorm oppmerksomhet om vårt kjære, lille advokatfirma.»

«Noe som bringer på bane enda et ubehagelig spørsmål.»

«Det tror jeg ikke. Det finnes ingen feiginger hos Kravitz & Bane, Adam. Vi har overlevd og blomstret i Chicago-jusens tøffe og omskiftelige verden. Vi er kjent som byens listigste drittsekker. Vi er de mest tykkhudede. Du trenger ikke bekymre deg om firmaet.»

«Betyr det at du vil støtte meg?»

Goodman la servietten fra seg på bordet og tok enda en slurk av kaffekoppen. «Å – det er en strålende idé forutsatt at din bestefar går med på det. Hvis du greier å få ham med på dette – eller rettere sagt få ham med på ny – så er vi i gang igjen. Du vil bli frontfiguren. Vi kan fôre deg med alt du trenger herfra. Jeg skal hele tiden være parat til å bistå deg.

Det kommer nok til å fungere greit. Så tar de livet av ham, og du kommer aldri over det. Jeg har sett tre av mine klienter dø, Mr. Hall, én av dem i Mississippi. Du blir aldri mer den samme etter noe slikt.»

Adam nikket og smilte og så ut på fotgjengerne. Goodman fortsatte. «Vi kommer til å være til stede og støtte deg når de dreper ham. Du behøver ikke å gjennomgå det alene.»

«Det er da vel ikke helt håpløst?»

«Nesten. Vi tar for oss strategien senere. Først må jeg snakke med Daniel Rosen. Han vil trolig ha en lengre prat med deg.

Deretter må du oppsøke Sam og så å si gjenforenes med ham.

Og det vil bli det vanskeligste. For det tredje – hvis han så ønsker det slik, kan vi sette i gang.»

52

«Takk.»

«Ikke takk meg, Adam. Jeg tviler på om vi kommer til å være på talefot når dette er over.»

«Takk i alle fall.»

5

Møtet kom raskt i stand. E. Garner Goodman tok den første telefonen, og før det hadde gått en time, var de nødvendige deltakerne sammenkalt. Før fire timer hadde gått, satt de samlet i et lite og sjelden benyttet konferanserom ved siden av Daniel Rosens kontor. Dette var Rosens enemerker, og det gjorde Adam mer enn urolig.

Ryktene sa at Daniel Rosen var et uhyre selv om to hjerteanfall hadde gjort ham litt rundere i kantene og mildnet ham noe. I tretti år hadde han vært en nådeløs jurist – den slueste, vemmeligste og uten tvil en av de mest effektive rabulistene i Chicagos advokatmiljø. Før hjerteanfallene var han velkjent for sin brutale arbeidsmengde – nittitimers uke, arbeidsorgier midt på natten med kontorister og juridiske rådgivere. Flere koner forlot ham. Opptil fire sekretærer jobbet som avsindige for å holde tritt med ham. Daniel Rosen hadde vært Kravitz & Banes hjerte og sjel, men det var nå en saga blott. Legen hans innskrenket arbeidstiden til femti timer i uken, alt arbeid skulle skje på kontoret, og han nedla forbud mot all virksomhet i retten.

I en alder av sekstifem begynte Rosen nå å bli ganske tykkfallen, og hans avholdte kolleger hadde enstemmig valgt ut ham til å kunne beite på advokatkontorets mer vennlige marker. Han hadde ansvaret for å overvåke det nokså vidløftige byråkratiet hos Kravitz & Bane. Det var en æresbevisning, hadde kollegene bedyret da de ga ham dette ansvaret.

Så langt hadde æresbevisningen vært en katastrofal avgjørelse. Utestengt fra den slagmarken han elsket og trengte som en desperat, utførte Rosen denne jobben som om det dreide 54

seg om forberedelsene til en meget kostbar rettssak. Han krysseksaminerte sekretærer og kontorister om de mest trivielle og banale forhold. Han slo ned på andre kolleger og ga dem huden full i timevis på grunn av vaklende praktisering av firmaets politikk. Innesperret i sitt fengsel av et kontor tilkalte han yngre advokater og satte i gang regelrette verbale slag for å finne ut hvor mye de kunne tåle når de ble satt under press.

Han satte seg med hensikt rett overfor Adam ved det vesle konferansebordet og holdt en tynn arkivmappe i hånden som om den inneholdt en dødbringende hemmelighet. E. Garner Goodman satte seg dypt i stolen ved siden av Adam, snurret litt på sløyfen og klødde seg i skjegget. Da han ringte Rosen angående Adams forespørsel og avslørte Adams slektsforhold, hadde Rosen reagert like tåpelig som antatt.

Emmitt Wycoff sto i den ene enden av rommet med en mobiltelefon på størrelse med en fyrstikkeske til øret. Han var henimot femti, men virket langt eldre og gjennomlevde hver eneste dag i en konstant tilstand av panikk og telefoner.

Rosen åpnet langsomt mappen i Adams påsyn og tok ut noen gule ark. «Hvorfor fortalte du oss ikke om din bestefar da vi intervjuet deg i fjor?» begynte han med skarp stemme og lynende blikk.

«Fordi dere ikke spurte meg om det,» svarte Adam. Goodman hadde varslet ham om at møtet kunne bli temmelig tøft, men at han og Wycoff ville få det slik de ville til slutt.

«Ikke kom her og vær nesevis,» glefset Rosen.

«Nå, nå,» sa Goodman og lot blikket gli bort til Wycoff, som ristet på hodet og så opp i taket.

«Mr. Hall – synes du ikke at du burde ha informert oss om at du var i slekt med en av våre klienter? Du er da vel av den oppfatning at vi har rett til å vite det, Mr. Hall?» Det hånlige tonefallet var normalt forbeholdt vitner som løy og satt i saksen.

«Dere spurte meg ut om alt mulig annet,» svarte Adam og hadde i alle fall ikke mistet fotfestet foreløpig. «Dere husker vel sikkerhetssjekken? Fingeravtrykkene? Det var til og med snakk om å ta i bruk løgndetektor.»

«Ja, men du kjente til saker og ting som vi ikke gjorde. Og 55

din bestefar var klient i dette firmaet da du sendte inn jobbsøknaden, så du burde for pokker ha fortalt oss det.» Rosens stemme var fyldig og kraftfull og spente over et bredt register, som han benyttet like nyansert dramatisk som en dreven skuespiller. Han slapp ikke Adam med øynene et eneste øyeblikk.

«Han er ikke akkurat noen typisk bestefar,» sa Adam stille, «Han er allikevel din bestefar, og du visste at han var en av våre klienter da du søkte om jobb her.»

«Da beklager jeg det,» sa Adam. «Dette firmaet har tusenvis av klienter, alle er bra forspent og betaler blodpriser for våre tjenester. Jeg drømte aldri om at en ubetydelig, liten veldedighetssak skulle forårsake noen problemer.»

«Du er en bedrager, Mr. Hall. Du valgte bevisst dette firmaet fordi vi på det tidspunktet representerte din bestefar. Og nå kommer du plutselig her og tigger om å få saken. Det setter oss i en kinkig situasjon.»

«Kinkig situasjon? Hva mener du?» spurte Emmitt Wycoff, slo sammen telefonen og puttet den ned i en lomme. «Hør her, Daniel. Vi snakker om en dødsdømt mann. Han trenger en advokat, for pokker!»

«Sin egen sønnesønn?» spurte Rosen.

«Hvem bryr seg om det er hans egen sønnesønn? Mannen står med den ene foten i graven, og han har behov for en advokat.»

«Han ga oss sparken – ikke glem det,» fyrte Rosen tilbake.

«Ja, og han kan alltids engasjere oss på ny. Det er verdt et forsøk. Se på de positive sidene ved saken.»

«Det er min jobb å ta ansvar for firmaets ansikt utad, Emmitt, og jeg liker ikke tanken på å sende en av våre helt ferske ned til Mississippi så han får seg en nesestyver og klienten blir henrettet. Ærlig talt mener jeg at Mr. Hall burde sies opp hos Kravitz & Bane.»

«Strålende, Daniel,» sa Wycoff. «En betegnende hardhudet reaksjon på et delikat emne. Hvem skal så representere Cayhall? Tenk nå på ham et øyeblikk. Mannen trenger en advokat! Adam er kanskje hans eneste sjanse.»

«Gud hjelpe ham,» mumlet Rosen.

E. Garner Goodman bestemte seg for å opplate sin røst. Han 56

foldet hendene på bordplaten og så skarpt på Rosen. «Firmaets ansikt utad? Tror du ærlig talt på at vi blir betraktet som en gjeng underbetalte sosialarbeidere som ofrer oss helt og fullt for å hjelpe folk?»

«Eller en flokk nonner som driver med humanitært arbeid?» tilføyde Wycoff hjelpsomt med et spotsk flir.

«Hvordan kan dette på noen måte skade firmaets ansikt utad?» spurte Goodman. Å forestille seg noen form for retrett hadde ikke falt Rosen inn. «Enkelt og greit, Garner. Vi slipper ikke nybegynnerne våre løs på dødsdømte. Vi misbruker dem kanskje, vi kan prøve å kjøre dem fullstendig i senk, forvente at de jobber tjue timer i døgnet, men vi sender dem ikke i kamp før de er rede til det. Du vet inderlig vel hvor tøft det er å ha med dødsdomssaker å gjøre. Du har jo skrevet side opp og side ned om det. Hvordan kan du da mene at Mr. Hall skal greie å hamle opp med det?»

«Jeg skal ha oppsyn med alt han foretar seg,» svarte Goodman.

«Han er faktisk ganske dyktig,» tilføyde Wycoff igjen. «Han kan absolutt hele saken utenat, Daniel.»

«Det går bra,» sa Goodman. «Stol på meg, Daniel. Jeg har vært igjennom nok av dette til å kunne vurdere det. Jeg skal ha det hele under oppsyn.»

«Og jeg skal sette av noen timer til å bistå,» tilføyde Wycoff. «Jeg kan til og med fly ned om nødvendig.»

Goodman rykket til og stirret på Wycoff. «Du! En veldedig sak?»

«Ja visst. Jeg har da også en samvittighet.»

Adam ignorerte fleipingen og betraktet Daniel Rosen. Bare gi meg sparken, hadde han lyst til å si. Bare gjør det, Mr. Rosen, si meg opp, så jeg kan få legge min bestefar i graven og fortsette livet.

«Og hvis han blir henrettet?» spurte Rosen i retning av Goodman.

«Det har skjedd før, Daniel, det vet du godt. Tre stykker mens jeg har hatt hånd om de sakene.»

«Hvordan er sjansene hans?»

57

«Marginale. Akkurat nå er det hele stilt i bero etter en utsettelse som Femte Rettsdistrikt innrømmet ham. Denne utsettelsen opphører hver dag som helst nå, og en ny henrettelsesdato vil bli fastsatt. Trolig på sensommeren.»

«Altså ikke så lang tid.»

«Nettopp. Vi har håndtert ankene hans i sju år, og de har gått sin gang.»

«Av alle de dødsdømte – hvordan hadde det seg egentlig at vi kom til å representere denne drittsekken?» ville Rosen vite.

«Det er en meget lang historie, og her og nå er det fullstendig irrelevant.»

Rosen gjorde noe som kunne se ut som viktige notater på blokken sin. «Dere mener vel ikke et sekund at dette kan skje i all stillhet?»

«Kanskje.»

«Kanskje? Like før de tar ham av dage, vil han bli gjort til en berømthet. Mediene kommer til å henge seg etter ham som et kobbel ulver. Du vil bli avslørt, Mr. Hall.»

«Og hva så?»

«Så blir det slått stort opp, Mr. Hall. Kan du ikke allerede se for deg overskriftene – FORSVUNNET SØNNESØNN VENDER TILBAKE FOR Å REDDE SIN BESTEFAR.» «Kutt ut nå, Daniel,» sa Goodman.

Men han fortsatte. «Pressen vil fråtse i dette. Skjønner du ikke det, Mr. Hall? De kommer til å avsløre deg og legge ut om hvor gal hele din familie er.»

«Men vi har da vel ikke noe imot mediene, Mr. Rosen?» spurte Adam kjølig. «Vi er jo rettsadvokater. Er det ikke nærmest en forutsetning at vi skal opptre for kameraene? Dere har aldri …»

«Et meget godt poeng,» avbrøt Goodman. «Daniel – du burde vel ikke råde denne unge mannen til å overse mediene.

Vi kan berette mang en historie om dine krumspring og vågestykker.»

«Ja, Daniel – du kan holde foredrag om alt annet for den unge mannen, men la det medievåset ligge,» sa Wycoff med et surt glis. «Du har selv vært med og lagt grunnlaget for det.»

58

Et kort øyeblikk kunne det se ut som om Rosen følte seg en smule brydd. Adam iakttok ham.

«Det er nesten så jeg liker scenariet for min del,» sa Goodman og fiklet med sløyfen og studerte bokhyllene bak Rosen.

«Det er faktisk mye som taler for dette. Det kunne faktisk være fint for oss som driver med disse veldedighetssakene. Bare tenk etter – denne unge advokaten som kjemper som besatt for å redde en ganske berømt, dødsdømt drapsmann. Og han er vår advokat – Kravitz & Bane. Det vekker selvsagt en voldsom oppmerksomhet i mediene, men hvordan kan det skade oss?»

«Det er en ypperlig idé, spør du meg,» tilføyde Wycoff akkurat idet mobiltelefonen hans pep dypt nede i en eller annen lomme. Han klappet den opp til øret og snudde seg vekk fra bordet.

«Og hva om han dør? Vil ikke det slå negativt ut for oss?» spurte Rosen henvendt til Goodman.

«Det er jo meningen at han skal dø, ikke sant? Det er jo derfor han befinner seg der han er,» sa Goodman forklarende.

Wycoff tidde og slapp telefonen ned i en lomme igjen. «Jeg må gå,» sa han, beveget seg mot døren og hadde det tydeligvis fryktelig travelt. «Hvor står vi?»

«Jeg liker det fremdeles ikke,» sa Rosen.

«Daniel, Daniel – du har alltid vært en hard negl,» sa Wycoff og stoppet ved bordenden og støttet seg på den med begge hender. «Du vet inderlig godt at det er en god idé – du er bare forbannet fordi han ikke fortalte oss dette med én gang uoppfordret.»

«Det er riktig. Han narret oss, og nå forsøker han å utnytte oss.»

Adam trakk pusten dypt og ristet på hodet.

«Hold deg til saken nå, Daniel. Det intervjuet foregikk for ett år siden – det er fortid. Glem det. Vi har langt mer presserende saker foran oss. Han er intelligent. Han jobber som en helt. Fatter det meste raskt. Han går meget grundig til verks.

Vi er heldige som har ham i firmaet. Familieforholdene hans er altså blitt rotet til. Vi akter da vel ikke å si opp hver eneste advokat som har problemer innen familien.» Wycoff smilte 59

bredt til Adam. «Dessuten synes alle sekretærene at han er kjekk. Jeg stemmer for at vi sender ham sørover i noen måneder, og sørger for å få ham hit igjen så raskt som mulig etterpå. Jeg trenger ham. Men nå må jeg gå.» Han forsvant og lukket døren bak seg.

Det ble stille i rommet mens Rosen satt og skriblet på blokken sin. Så ga han opp og lukket mappen. Adam syntes nesten synd på ham. Her satt den store krigeren, den legendariske skikkelsen innenfor Chicagos jusverden, en fremragende advokat som i tretti år hadde hatt taket på den ene juryen etter den andre og som hadde skremt motstandere og dommere. Nå satt han her som en skarve blyantsorterer og prøvde fortvilt å la seg bekymre i spørsmålet om å sette en nybegynner på et veldedighetsprosjekt. Adam så både det humoristiske, det ironiske og det ynkverdige ved situasjonen.

«Jeg får gå med på det, da, Mr. Hall,» sa Rosen så dramatisk han kunne med lav stemme som nærmet seg hvisking og som om han var skrekkelig frustrert over alt sammen. «Men jeg kan love deg én ting – når denne Cayhall-affæren er over, og du kommer tilbake til Chicago, skal jeg anbefale at du blir oppsagt her hos Kravitz & Bane.»

«Det vil trolig ikke bli nødvendig,» sa Adam fort.

«Du kom hit på falske premisser,» fortsatte Rosen.

«Jeg har sagt jeg beklager det. Det kommer ikke til å skje igjen.»

«Dessuten er du litt av en sleiping.»

«Det er du også, Mr. Rosen. Vis meg en rettsadvokat som ikke er det.»

«Nydelige greier. Kos deg med Cayhall-saken, Mr. Hall, for det vil bli det siste du gjør i dette firmaet.»

«Mener du jeg skal nyte en henrettelse?»

«Ta det nå med ro, Daniel,» sa Goodman rolig. «Slapp av.

Her blir ingen oppsagt.»

Rosen løftet en dirrende pekefinger mot Goodman. «Jeg sverger på at jeg skal få ham oppsagt.»

«Godt. Du kan ikke gjøre annet enn å anbefale det, Daniel.

Hvis jeg legger frem saken for komiteen, ender det bare med spetakkel. Ikke sant?»

60

«Jeg kan nesten ikke vente,» snerret Rosen og spratt opp.

«Jeg akter å begynne å bearbeide alle sammen omgående. Før uken er omme, står de på min side, alle sammen. Ha en fortsatt god dag!» Han stormet ut av rommet og slo døren igjen etter seg.

De ble sittende tause ved siden av hverandre og stirre over bordplaten og stolryggene bort på rekkene av tykke jusbøker som dekket veggen, mens de lyttet til ekkoet av døren som ble slått igjen.

«Takk,» sa Adam til slutt.

«Han er egentlig ikke noe uhyre,» sa Goodman.

«Sjarmerende. En ekte prins.»

«Jeg har kjent ham lenge. Han har det ikke godt nå og er alvorlig frustrert og deprimert. Vi vet ikke riktig hva vi skal gjøre med ham.»

«Hva med å pensjonere ham?»

«Det er blitt vurdert, men ingen her i firmaet har til nå blitt tvunget til å pensjonere seg. Av innlysende årsaker er det en presedens vi gjerne vil unngå.»

«Mener han alvor når det gjelder å gi meg sparken?»

«Det trenger du ikke å bekymre deg om, Adam. Det kommer ikke til å bli aktuelt. Det lover jeg deg. Det var galt av deg ikke å fortelle det, men det er en uvesentlig unnlatelsessynd. Og fullt ut forståelig. Du er ung, nervøs, naiv, og du ønsker å hjelpe. Du behøver ikke å være redd for Rosen. Jeg tviler sterkt på om han innehar denne stillingen tre måneder fra nå.»

«Langt inni seg tror jeg han beundrer meg.»

«Det er helt åpenbart.»

Adam trakk pusten dypt og gikk rundt bordet. Goodman tok hetten av pennen sin og ga seg til å notere. «Du har ikke mye tid på deg, Adam,» sa han.

«Jeg er klar over det.»

«Når kan du dra?»

«I morgen. Jeg pakker i kveld. Det tar ti timer å kjøre dit.»

«Saksdokumentene veier femti kilo til sammen. De er i ferd med å bli skrevet ut nå. Jeg skal få sendt dem etter i morgen.»

«Hvordan er det med kontoret i Memphis?»

61

«Jeg snakket med dem for en time siden. Administrerende leder er Baker Cooley, og han venter deg. Du får et lite kontor og en sekretær, og de hjelper deg så langt de kan. De er imidlertid ikke spesialister på den slags saker.»

«Hvor mange advokater er det der?»

«Tolv. Det var opprinnelig et lite firma som vi kjøpte opp for ti år siden, og ingen synes å erindre nøyaktig hva som var foranledningen til det. Men de er noen dyktige advokater – restene av et gammelt firma som blomstret opp der nede sammen med bomullen og kornhandelen, og jeg tror det må være forbindelsen til Chicago. Det tar seg i alle fall godt ut på brevhodet. Har du noen gang vært i Memphis?»

«Jeg må få minne om at jeg ble født der.»

«Ja visst.»

«Jeg har vært der én gang. Jeg besøkte tanten min for noen år siden.»

«Det er en gammel elveby som ligger idyllisk til. Du kommer nok til å like deg der.»

Adam satte seg rett overfor Goodman på den andre siden av bordet. «Hvordan skulle jeg kunne nyte de neste månedene?»

«Du har et poeng der. Du burde oppsøke de dødsdømtes avdeling der så fort som mulig.»

«Jeg skal det i overmorgen.»

«Godt. Jeg skal ringe fengselsinspektøren. Han heter Phillip Naifeh, merkelig nok en libaneser. Man finner etter hvert ganske mange av dem i Mississippi-deltaet. Han er i alle fall en gammel venn av meg, og jeg skal varsle ham om at du kommer.»

«Er han en venn av deg?»

«Ja. Forholdet har sitt opphav flere år tilbake i tiden og hadde sammenheng med Maynard Tole, en usympatisk, liten guttunge som ble mitt første tap i denne striden. Jeg mener å huske at han ble henrettet i 1986, og Naifeh og jeg ble venner den gang. Han er motstander av dødsstraff, om du tror det eller ei.»

«Jeg tror deg ikke.»

«Han hater henrettelser. Du kommer til å oppdage litt av hvert, Adam – dødsstraff blir kan hende bifalt av store deler 62

av befolkningen her i landet, men de som må eksekvere den i praksis, er ikke tilhengere. Du kommer til å møte dem – fangevokterne, som kommer de innsatte nær inn på livet, ledelsen, som må planlegge med tanke på effektive drapsmetoder, de fengselsansatte, som må øve på det en måned i forveien.

Det er en besynderlig, liten avkrok av verden – og særdeles deprimerende.»

«Jeg kan nesten ikke vente med å komme meg av gårde dit.»

«Jeg skal snakke med Naifeh og innhente tillatelse til din visitt der. Det er vanlig å få et par timer til rådighet. Du trenger jo kanskje ikke mer enn fem minutter hvis Sam ikke vil ha noen advokat.»

«Han vil da vel snakke med meg, tror du ikke det?»

«Jeg tror det. Jeg kan ikke forutsi hvordan mannen kommer til å reagere, men han kommer nok til å snakke med deg.

Det kan bli nødvendig med et par visitter for å få ham til å bestemme seg, men du har mulighet til å greie det.»

«Når var det du traff ham sist?»

«For et par år siden. Wallace Tyner og jeg reiste ned. Du blir nødt til å ta kontakt med Tyner. Han var vårt lokale bindeledd i denne saken i seks år.»

Adam nikket og tenkte videre. I de foregående ni månedene hadde han nærmet seg Tyner skritt for skritt.

«Hva skal vi satse på først?»

«Det snakker vi om senere. Tyner og jeg skal møtes i morgen tidlig for å se igjennom saken. Alt stilles imidlertid i bero til vi hører fra deg. Vi kan ikke foreta oss noe hvis vi ikke representerer ham.»

Adam tenkte på avisbildene, svart-hvittfotografiene fra 1967, da Sam ble arrestert, og på fargebildene i forskjellige magasiner fra den tredje rettssaken i 1981, og de filmopptakene han hadde satt sammen til et tretti minutters videosammendrag om Sam Cayhall.

«Hvordan ser han ut?»

Goodman lot pennen bli liggende på bordet og fiklet med sløyfen.

«Han er middels høy. Tynn – men det er jo ytterst sjelden man finner noen tykke menn blant de dødsdømte – nerver og 63

mager kost. Han kjederøyker, noe som er svært vanlig fordi det ikke finnes særlig mye annet å gjøre, og de skal jo dø i alle fall. Et eller annet aparte merke, Montclair, tror jeg, i en blå pakke. Håret hans er grått og fett, slik jeg husker det. Disse mennene får seg ikke en dusj hver dag. Ganske langt i nakken, men det var for to år siden. Han har ikke mistet mye hår. Grått skjegg. Han er temmelig rynkete, men så nærmer han seg jo også sytti. Pluss den intense røykingen. Du vil legge merke til at de hvite mennene ser verre ut enn de svarte. De må holde seg innendørs tjuetre timer i døgnet, så de mister nærmest hudfargen. De er virkelig bleke, utseendet er nesten sykelig. Sam har blå øyne, fine trekk. Jeg har en mistanke om at Sam Cayhall en gang var en flott mann.»

«Etter at far døde og jeg fikk vite sannheten om Sam, stilte jeg mor en masse spørsmål. Hun hadde ikke mange svar å gi meg, men hun fortalte meg i hvert fall at det var få fysiske likhetstrekk å finne mellom Sam og min far.»

«Og heller ikke mellom deg og Sam hvis du tenker på det.»

«Vel, tanken har nok streifet meg.»

«Han har ikke sett deg siden du var en liten pjokk, Adam.

Han kommer ikke til å kjenne deg igjen. Det blir ikke så lett.

Du blir nødt til å fortelle ham det.»

Adam stirret tomt på bordet. «Du har rett i det. Hva kommer han til å si?»

«Aner ikke. Jeg antar han blir for sjokkert til å si stort. Men han er en meget intelligent mann, om ikke formelt utdannet, og han har lest mye og har lett for å uttrykke seg. Han finner nok på noe å si. Det kan imidlertid hende det tar noen minutter.»

«Det høres nesten ut som om du liker ham.»

«Det gjør jeg ikke. Han er en avskyelig rasist og fanatiker, og han har aldri vist noen tegn til anger for det han har gjort.»

«Du er overbevist om at han er skyldig.»

Goodman gryntet og smilte for seg selv – så tenkte han på hva han skulle svare. Tre rettssaker var blitt avholdt for å avgjøre Sam Cayhalls skyld eller uskyld. I ni år hadde saken nå gått runden mellom ankeinstansene, og den var blitt vurdert av mange dommere. Utallige artikler i aviser og tidsskrifter 64

hadde gått nærmere inn på bombeattentatet og attentatene før det. «Juryen mente det, og det er vel det som teller.»

«Men hva med deg? Hva mener du?»

«Du har jo lest dokumentene, Adam. Du har studert saken i lang tid. Det er ingen tvil. Sam deltok i bombeaksjonen.»

«Men?» «Det er mange ’men’. Det er det nesten alltid.»

«Han hadde ingen bakgrunn når det gjaldt å håndtere eksplosiver.»

«Sant nok. Men han var Ku Klux Klan-terrorist, og de sto bak et skred av bombeattentater. Så blir Sam arrestert, og virksomheten opphører.»

«Men i forbindelse med et av attentatene før det mot Kramer hevder et vitne å ha sett to personer i den grønne Pontiacen.»

«Det stemmer. Men vitnet fikk ikke vitne under rettssaken.

Vedkommende hadde nettopp kommet ut fra en bar klokken tre om natten.»

«Men et annet vitne, en trailersjåfør, påstår at han så Sam og en annen mann i samtale på en kafé i Cleveland noen timer før Kramer-attentatet.»

«Riktig. Men sjåføren sa ikke noe om det før det hadde gått tre år, og han fikk ikke vitne i den siste rettssaken. Det er for perifert.»

«Så hvem var Sams medskyldige?»

«Jeg tviler på om vi noensinne får vite det. Husk at det her er snakk om en mann som har møtt i retten tre ganger uten i det hele tatt å ha vitnet. Han sa praktisk talt ingenting til politiet, svært lite til sine forsvarsadvokater, ikke et ord til juryene, og han har ikke fortalt oss noe nytt i løpet av de siste sju årene.»

«Tror du han handlet alene?»

«Nei. Han hadde hjelp. Sam bærer på mørke hemmeligheter, Adam. Han kommer aldri til å avsløre dem. Han avla ed som klanmedlem, og han har denne fordreide, romantiske forestillingen om et hellig løfte som han aldri må bryte. Faren var også medlem av Klanen, som du jo vet.»

«Ja, jeg vet det. Du trenger ikke å minne meg på det.»

65

«Beklager. Det er i alle fall for sent i spillet til at det har noe for seg å fiske etter nye beviser. Hvis han faktisk hadde en medhjelper, burde han ha sunget ut om det for lenge siden.

Kanskje burde han ha sagt noe til FBI. Kanskje burde han ha gjort en avtale med statsadvokaten. Sannelig om jeg vet, men når man blir anklaget for to overlagte drap og stirrer døden i øynene, begynner man normalt å synge ut. Man sier noe, Adam. Man prøver å redde sitt eget skinn og overlater til kameraten å bekymre seg for sitt.»

«Og hvis det ikke finnes noen medskyldig?»

«Det var det.» Goodman tok opp pennen og skrev et navn på et ark. Han sendte det over bordet til Adam, som så på det og sa: «Wyn Lettner. Det er noe kjent med det navnet.»

«Lettner var den FBI-agenten som hadde ansvaret for Kramersaken. Nå er han pensjonert og holder til ved en ørretelv i Ozarkfjellene. Han elsker å berette krigshistorier om Klanen og borgerrettighetskampen i Mississippi.»

«Vil han snakke med meg?»

«Ja, helt sikkert. Han er storkonsument av øl, og når han får litt innabords, forteller han de mest utrolige historier. Han avslører aldri noe konfidensielt, men han vet mer om Kramerattentatet enn noen andre. Jeg har alltid hatt en mistanke om at han vet mer enn han har villet ut med.»

Adam brettet sammen arket og puttet det i en lomme. Han kikket på armbåndsuret sitt. Klokken var nesten seks. «Jeg må stikke. Jeg må pakke og ordne alt i kveld.»

«Jeg skal sende dokumentene nedover i morgen. Du må ringe meg med én gang du har snakket med Sam.» «Det skal jeg. Kan jeg få si en ting?»

«Selvsagt.»

«På vegne av min familie – mor, som hardnakket nekter å snakke om Sam, søsteren min, som bare hvisker navnet hans, min tante i Memphis, som ikke vil vite av Cayhall-navnet – og på vegne av min avdøde far – vil jeg gjerne få takke deg og dette firmaet for det dere har gjort. Jeg er full av beundring.»

«Ingen årsak. Og jeg beundrer deg. Se nå til å komme deg av sted til Mississippi.»