Dødsfellen av Jeffery Deaver by Cappelen Damm AS

JEFFERY DEAVER

Dødsfellen

Jeffery Deaver Originalens tittel: The Blue Nowhere Oversatt av Tor Edvin Dahl Copyright © 2001 by Jeffery Deaver Norsk utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS 2002 Utgitt i CAP-serien første gang i 2003 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-30510-9 1. utgave, 1. opplag 2010

Omslagsdesign: Marius Renberg Trykk og innbinding: UAB Print-it, Litauen 2010 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Når jeg sier at hjernen er en maskin, er det ikke ment som en fornærmelse, men som en anerkjennelse av maskinens muligheter. Jeg sier ikke at menneskehjernen er mer begrenset enn vi tror, men snarere at maskinen kan være så mye, mye mer. W. Daniel Hillis: The Pattern in the Stone

ORDLISTE

Alias Konstruerte navn de fleste bruker når de presenterer seg på nettet. Bot (fra robot) Et dataprogram som fungerer uavhengig av brukerne og hjelper dem med andre programmer. Brannmur Et sikkerhetssystem som hindrer uønskede data i å komme inn på datamaskinen. Bug eller bøgg En feil i et program som gjør at programmet stanser eller oppfører seg merkelig. Chatte Å prate på nettet, se praterom og IRC. Cracker Se hacker. Datafjortis Barn som lager små dataprogrammer. Oftest meningsløse og ubrukelige, men preget av store datakunnskaper. Delevare Programvare som utvikleren gjør tilgjengelig for alle på Internett eller gjennom andre kanaler. Den kan ofte kjøpes for en symbolsk sum, eller man kan prøve den gratis i en periode før man eventuelt kjøper den. Demon Et lite (ofte skjult) program som arbeider uavhengig av brukeren. Det aktiveres ikke av noen bestemt kommando, men starter som oftest når visse betingelser i datamaskinen oppfylles. 7

Drive En enhet i en datamaskin, for eksempel en harddisk eller en diskettstasjon. Festningstelefon Et myntapparat der det er mulig å imitere de lydene som gjør at man kan ringe gratis over hele verden. Fiks Et hurtig skrevet, ofte improvisert, dataprogram som tjener et spesielt formål – ofte skrevet for å rette opp en feil (da kalles det en bugfiks) eller en svakhet ved et annet program. Flambere Oversvømme noen med e-post. Også kalt å spamme eller flomme. Forsøple Oversvømme en e-postadresse med søppelpost. På norsk brukes også ofte det engelske å «spamme». Gratisvare Programvare som utvikleren gjør gratis tilgjengelig for alle på Internett eller gjennom andre kanaler. Guru En fremragende dataekspert. Hacker Hacker har i dag to litt ulike betydninger. Ordet brukes positivt om en god dataprogrammerer. Men det brukes også negativt om en som bryter seg (ulovlig) inn i datasystemer. På engelsk kalles denne siste ofte for en «cracker». Header Det elektroniske brevhodet til et e-postbrev. Det inneholder blant annet informasjon om avsenderen. Hub Senter, kjerne. Brukes om større datasentraler. ICQ (Engelsk: I Seek You – jeg søker deg) Et subnettverk på Internett som minner om IRC, men er beregnet på private samtaler. IRC (Engelsk: Internet Relay Chat) Et populært subnettverk på Internett: et åpent prateprogram der deltakere kan ha sanntids-samtaler (chatte) om forskjellige tema i en rekke praterom. 8

IT-broiler En som jobber med salg eller utvikling av maskinvare i dataindustrien. .jpg (eller .jpeg) (joint photographers experts group) Filformat for komprimering og lagring av bilder på datamaskin. Bilder i dette formatet har etternavnet .jpg Kildekode «Råteksten» til et dataprogram, skrevet i et av de mange forskjellige dataspråkene som finnes. Den kan ikke leses direkte av datamaskinen, men må konverteres (oversettes) til et språk som maskinen forstår (maskinkode) før den kan brukes. Kildekoden holdes vanligvis hemmelig, og blir godt passet på av opphavspersonen eller eieren. Kode Teksten eller innholdet i et dataprogram. Kodeslave En lite oppfinnsom dataprogrammerer som utfører enkle eller hverdagslige programmeringsoppgaver. Maskinvare De fysiske delene i en datamaskin. MUD (Forkortelse for flere fenomener: Multiuser Domain, Multiuser Dimension, Multiuser Dungeons) Et nettverk beslektet med IRC der brukerne spiller ulike typer sanntidsspill. MUDer En som deltar i MUD-aktiviteter. Nerd En meget ivrig databruker som bare motvillig forlater maskinen. Pakke En liten enhet med datainformasjon. All informasjon som overføres på Internett (e-post, tekst, musikk, bilder, grafikk, lyder) deles opp i pakker og settes sammen igjen i lesbar form når de når mottakeren. Pakkesniffer Et program lastet inn på en ruter, server eller individuell datamaskin for å omdirigere datapakker til en tredje 9

parts maskin, vanligvis for å lese (ulovlig) en brukers meldinger eller for å finne passord og lignende informasjon. Praterom Steder på Internett der man kan ha tekstbaserte sanntidssamtaler med andre brukere. Programmeringsslave Programmerer som utfører enkelt programmeringsarbeid. Programvare Dataprogram. Rot Den delen av operativsystemet som er ansvarlig for – styrer – en datamaskin eller et nettverk. Å ta rotkontroll – slå rot – betyr å ta over kontrollen av en datamaskin. Ruter Datamaskin som fungerer som bindeledd mellom to nettverk og videresender datapakker fra avsender via Internett til mottaker. Samurai Dyktig programmerer som lager nyskapende programmer. Sanntid Brukes for å beskrive spill og samtaler – som oftest over Internett – der alle deltakerne opplever det samme samtidig og selv kan gripe inn via sin egen datamaskin, vanligvis via tastaturet. Spill i sanntid betyr at handlingen går sin gang omtrent som i en film, enten spillerne griper inn eller ikke. Server Stor, rask datamaskin i et nettverk – f.eks. Internett – der det ligger lagret data, nettsteder og filer som brukere kan få adgang til. Skript Dataprogram. Svitsj En enhet i et nettverk som dirigerer signaler fra avsender til mottaker. Kalles ofte (noe misvisende) for «telefonsentral». 10

Sysop (systemoperatør) Person som har ansvaret for daglig drift av datamaskinene og/eller nettverket for en organisasjon. Systemadministratoren har også ansvaret for sikkerheten. Telephrik En som bryter seg inn i telefonsystemer, hovedsakelig for å kunne ringe gratis, avlytte samtaler eller forårsake brudd på telenettet. Unix Et avansert operativsystem (som Windows). De fleste maskinene på Internett bruker Unix-systemet. Warez Ulovlig kopiert programvare. .wav Et format for lagring av lyd på data. Lydfiler i dette formatet har etternavnet .wav

1. GURUEN Det er mulig å begå så å si alle slags forbrytelser via datamaskin. Man kan til og med drepe mennesker med en datamaskin. En politimann ved Los Angeles-politiet

Kapittel 00000001 / 1

Den bulkete, hvite varebilen hadde gjort henne urolig. Lara Gibson satt i baren i Vestas Grill på De Anza i Cupertino, California. Hun holdt godt fast rundt den kalde stetten på martiniglasset og overså de to unge IT-broilerne som sto like i nærheten og sendte flørtende blikk i hennes retning. Hun så ut av vinduet igjen. Det var overskyet og sildrende regn, og hun så ikke lenger noe tegn til den vindusløse Econolinen hun trodde hadde fulgt etter henne hjemmefra, noen kilometer borte, og hit til restauranten. Lara gled ned av barkrakken, gikk bort til vinduet og kikket ut. Ingen tegn til varebilen på parkeringsplassen utenfor restauranten. Heller ikke på andre siden av gata, der Apple Computers holdt til, eller på Sun Microsystems parkeringsplass ved siden av. Begge ville vært logiske steder å parkere for å holde øye med henne – hvis det da var slik at sjåføren faktisk hadde fulgt etter henne. Hun bestemte seg for at nei, varebilen var en tilfeldighet – en tilfeldighet forsterket av et snev av paranoia. Hun gikk og satte seg i baren igjen og kastet et blikk mot de to unge mennene, som vekslet mellom å overse henne og sende skjelmske smil. I likhet med nesten alle andre unge menn som kom hit i happy hour-tida, var de kledd i hverdagsbukser og skjorte uten slips og bar det allestedsnærværende Silicon Valley-merket – bedriftsidentitetsbeviset som hang i en tynn snor rundt halsen. Blåfargen fortalte at disse to tilhørte Sun Microsystems. Andre firmaer som var representert her i kveld var Compaq, Hewlett Packard og Apple, i tillegg til en skokk ferskinger, nystar15

tede internettselskaper, som de ærverdige veteranene i Silicon Valley nærte en viss forakt for. Lara Gibson var med sine trettito år sannsynligvis fem år eldre enn de to beundrerne. Hun var forretningskvinne med egen bedrift og ikke noen datanerd – tilknyttet en IT-bedrift – og derfor også minst fem ganger fattigere. Det betydde åpenbart ikke noe for disse to mennene, som allerede var besnæret av det eksotiske, intense uttrykket i ansiktet hennes. De stirret på det viltre, ravnsvarte håret, ankelstøvlene, det røde og oransje sigøynerskjørtet og en svart, ermeløs topp som viste fram et par hardt ervervede biceps. Hun tippet at det ville ta to minutter innen en av guttene kom bort til henne, og bommet med bare ti sekunder. Den unge mannen liret av seg en variant av en sjekkereplikk hun hadde hørt et titall ganger tidligere: Unnskyld det er ikke meningen å forstyrre men har du noe imot at jeg knuser kneskålene til kjæresten din som lar en så vakker kvinne vente alene i baren og kunne jeg kanskje få spandere en drink mens du grubler over hvilken av kneskålene hans jeg bør ta først? En annen kvinne kunne blitt sint, eller begynt å stamme og rødme og se forvirret ut – eller hun ville kanskje flørtet tilbake og latt ham spandere en uønsket drink fordi hun ikke hadde åndsnærværelse nok til å håndtere situasjonen. Men det ville vært en svakere kvinne enn henne. Lara Gibson var «storbyens selvforsvarsdronning», som San Francisco Chronicle en gang hadde kalt henne. Hun festet blikket på ham, smilte stivt og sa: – Jeg er ikke interessert i selskap akkurat nå. Så enkelt var det. Slutt på samtalen. Han blunket fordi hun var så direkte, unngikk det urokkelige blikket hennes og vendte tilbake til kameraten. Makt … alt dreide seg om makt. Hun smakte litt på drinken sin. Faktum var at den forbannede hvite varebilen hadde fått henne til å tenke på alle de reglene hun pleide å gjenta for kvinnene hun underviste i selvforsvar i dagens samfunn. Flere ganger på veien til restauranten hadde hun kikket i bakspeilet og merket seg varebilen ti-tolv meter bak. En guttunge hadde sittet ved rattet. Han var hvit, men hadde rotete, brune rastafletter. Han hadde hatt på seg kamuflasjeutstyr og solbril16

ler, på tross av den grå himmelen og duskregnet. Men dette var jo Silicon Valley, hackernes og krøllbuksenes rike, og når hun stakk innom en kaffebar for å kjøpe en latte, var det ikke uvanlig å bli servert av en høflig tenåring med et dusin piercinger, glattbarbert hode og klær som hadde passet bedre på en gangster. Likevel, blikket til sjåføren hadde virket ubehagelig fiendtlig. Lara tok seg selv i å fikle fraværende med peppersprayen hun hadde i veska. Nok et blikk ut av vinduet. Ingen varebil. Bare dyre biler betalt med dot-com-penger. Hun kastet et blikk rundt i rommet. Bare harmløse nerder. Slapp av, sa hun til seg selv og drakk litt av den sterke martinien. Hun kikket bort på klokka på veggen. Kvart over sju. Sandy var femten minutter forsinket. Det lignet ikke henne. Lara dro fram mobiltelefonen, men den lille skjermen viste Intet nett. Hun skulle til å se seg om etter et myntapparat, da hun kikket opp og så en ung mann som kom inn i baren og vinket til henne. Hun hadde truffet ham før, men visste ikke hvor. Hun husket det pent klippede, men lange blonde håret og fippskjegget. Han hadde hvite olabukser og en krøllete, blå arbeidsskjorte. Han erkjente sin tilknytning til storkapitalens verden ved å gå med slips, men som det sømmet seg for en forretningsmann i Silicon Valley, var mønsteret verken striper eller Jerry Garcia-blomster, men en tegneseriefigur. – Hei, Lara. Han gikk bort til henne og håndhilste. Lente seg mot baren. – Husker du meg? Jeg er Will Randolph. Fetteren til Sandy. Cheryl og jeg møtte deg i Nantucket – i bryllupet til Fred og Mary. Riktig. Det var der hun hadde ham fra. Han og den gravide kona hans hadde sittet ved det samme bordet som hun selv og kjæresten hennes, Hank. – Javisst. Hvordan går det? – Bra. Travelt. Men hvem har det ikke travelt på disse kanter? Plastbrikken han hadde hengende rundt halsen var merket Xerox Corporation PARC. Hun var imponert. Selv ikke-nerder hadde hørt om Xeroxs legendariske Palo Alto Research Center sju-åtte kilometer lenger nord. 17

Will vinket på bartenderen og bestilte en lettøl. – Hvordan går det med Hank? spurte han. – Sandy sa han hadde søkt jobb hos Wells Fargo. – Stemmer, han fikk den. Han er på et orienteringskurs i L.A. nå, faktisk. Ølet kom og Will drakk litt: – Gratulerer. Et glimt av noe hvitt på parkeringsplassen. Lara så raskt mot den, skremt. Men det viste seg å være en hvit Ford Explorer med et ungt par i forsetet. Hun konsentrerte seg om området bak Forden og studerte gata og parkeringsplassene igjen. Hun husket at hun hadde fått et glimt av siden av varebilen da hun svingte inn på parkeringsplassen. Det hadde vært noe mørkt og rødlig der, sannsynligvis bare gjørme, men hun hadde tenkt med seg selv at det nesten så ut som blod. – Er det noe i veien? spurte Will. – Nei da. Beklager. Hun vendte seg mot Will igjen, glad for å ha en alliert. Det var en av bybeskyttelsesreglene hennes: «To mennesker er alltid bedre enn ett.» Nå modifiserte hun utsagnet ved å legge til: Selv om det ene er en radmager nerd på knapt én seksti med tegneserieslips. Will fortsatte: – Sandy ringte meg da jeg var på vei hjem og ba meg stikke innom og gi deg en beskjed. Hun hadde prøvd å ringe deg, men fikk ikke tak i deg på mobilen. Hun er forsinket og spurte om du kunne møte henne på Ciro, det stedet rett ved siden av kontoret hennes der dere var forrige måned. Det ligger i Mountain View. Hun har bestilt bord til klokka åtte. – Du hadde ikke behøvd å stikke innom her av den grunn. Hun kunne ringt bartenderen. – Hun ville jeg skulle gi deg bildene jeg tok i bryllupet. Så kan dere se på dem i kveld og bestemme dere for om dere vil ha noen kopier. Will oppdaget en venn i den andre enden av baren og vinket. Silicon Valley er riktignok mange hundre kvadratkilometer stort, men det er likevel bare en småby. Han sa til Lara: – Cheryl og jeg hadde egentlig tenkt å ta med oss bildene til helga, til Sandy i Santa Barbara … 18

– Akkurat, vi skal dit på fredag. Will stoppet og smilte som om han hadde en stor hemmelighet å betro henne. Han tok fram lommeboka, åpnet den og viste henne et bilde av ham selv, kona hans og en meget liten, rødmusset unge: – Forrige uke, sa han stolt. – Claire. – Så skjønn, hvisket Lara. – Vi kommer stort sett til å holde oss hjemme en stund framover. – Hvordan har Cheryl det? – Bare bra. Ungen også. Det er helt utrolig … Å bli far snur virkelig opp-ned på livet, tro du meg. – Det tror jeg så gjerne. Lara kikket på klokka igjen. Halv åtte. Det tok en halvtimes tid å kjøre ut til Ciro på denne tida av døgnet. – Jeg får komme meg av gårde. Med ett kom uroen tilbake og hun tenkte nok en gang på varebilen og sjåføren. Rastaflettene. Den rustrøde flekken på den bulkete døra. Will vinket på regningen og betalte. – Det er ikke nødvendig, sa hun. – Jeg kan betale selv. Han lo: – Du har allerede gjort det. – Hva? – Husker du det aksjefondet du fortalte meg om i bryllupet, der du nettopp hadde kjøpt andeler? Lara husket at hun hadde skrytt noe aldeles forferdelig av et bioteknikk-fond som hadde gått opp seksti prosent i verdi året før. – Da jeg kom hjem fra Nantucket, kjøpte jeg en hel haug med andeler i det … Så … takk skal du ha. Han skålte med ølflaska mot henne før han reiste seg: – Er du klar? – Absolutt. Lara stirret nervøst mot døra idet de gikk mot den. Jeg er bare paranoid, sa hun til seg selv. Et øyeblikk tenkte hun, som hun gjorde fra tid til annen, at hun burde skaffe seg en ordentlig jobb, akkurat som alle de andre i baren. Hun burde ikke dvele så mye ved all volden i samfunnet. 19

Bare paranoia, selvfølgelig … Men hvis det bare var det, hvorfor hadde guttungen med rastaflettene satt opp tempoet så fælt da hun svingte inn på parkeringsplassen og kikket på ham? Will gikk ut og slo opp paraplyen. Han holdt den slik at begge kunne gå under. Lara tenkte på en annen leveregel for byboere: Vær aldri for redd eller stolt til å be om hjelp. Likevel, da Lara skulle be Will Randolph om å følge henne bort til bilen etter at han hadde hentet fotografiene, tenkte hun: Hvis guttungen i varebilen faktisk var farlig, ville det ikke da være egoistisk av henne å be ham om å sette sitt eget liv på spill? Han var både ektemann og nybakt far. Andre mennesker var avhengige av ham. Det virket ikke riktig å … – Er det noe galt? spurte Will. – Neida, ikke egentlig. – Er du sikker? insisterte han. – Det er bare det at jeg tror noen fulgte etter meg hit til restauranten. En guttunge. Will så seg rundt: – Kan du se ham? – Ikke nå. Han sa: – Har du fortsatt det nettstedet om selvforsvar for kvinner? – Ja. – Tror du han vet om det? Kanskje han er ute etter å plage deg. – Det kan tenkes. Du aner ikke hvor mange hat-brev jeg får. Han lette etter mobiltelefonen sin: – Skal jeg ringe politiet? Hun veide for og imot. Vær aldri for redd eller stolt til å be om hjelp. – Nei … neida. Men … kunne du fulgt meg bort til bilen etter at du har funnet fram bildene? Will smilte: – Selvfølgelig. Jeg kan ikke karate, men jeg er en mester i å rope om hjelp. Hun lo: – Takk. De gikk bortover fortauet foran restauranten, og hun sjekket bilene. Akkurat som på enhver parkeringsplass i Silicon Valley var det massevis av Saaber, BMWer og Lexuser. Men ingen varebil. Ingen guttunge. Ingen blodflekker. 20

Will nikket mot der bilen hans sto parkert, og sa: – Ser du ham? – Nei. De gikk forbi en einebærbusk og bort til bilen hans, en plettfri sølvfarget Jaguar. Herregud, hadde alle i Silicon Valley massevis av penger bortsett fra henne? Han gravde nøklene opp av lomma. De gikk bort til bagasjerommet: – Jeg tok bare to filmer i bryllupet. Men noen av dem ble ganske bra. Han åpnet bagasjerommet, stoppet og så seg rundt på parkeringsplassen. Hun gjorde det samme. Den var fullstendig forlatt. Bilen hans sto helt alene. Will kikket på henne: – Du lurte kanskje på det med flettene. – Flettene? – Ja, sa han. – Rastaflettene. Han hørtes annerledes ut nå, mer monoton, fraværende. Han smilte fortsatt, men ansiktet var forandret. Det hadde et sultent uttrykk. – Hva mener du? spurte hun rolig, mens frykten eksploderte inni henne. Hun så at det var strukket en kjetting tvers over innkjørselen til parkeringsplassen. Og hun skjønte at han hadde hektet den på etter at han hadde parkert, for å sikre seg at ingen andre stoppet her. – Det var en parykk. Å Herregud min skaper, tenkte Lara Gibson, som ikke hadde bedt på tjue år. Han så henne inn i øynene og registrerte frykten. – Jeg parkerte Jaguaren her for en stund siden, før jeg stjal varebilen og fulgte etter deg hjemmefra. Med kamuflasjejakka og parykken på. Bare for å gjøre deg såpass nervøs og paranoid at du ville be meg om hjelp … Jeg kan alle reglene dine, alle de selvforsvar i storbyen-greiene. Gå aldri inn på en forlatt parkeringsplass med en mann. Gifte menn med barn er tryggere enn enslige menn. Og det familiebildet i lommeboka? Jeg satte det sammen fra et bilde i et familieblad. Hun hvisket fortvilet: – Så du er ikke …? 21

– Fetteren til Sandy? Aner ikke hvem han er engang. Jeg valgte Will Randolph fordi han er en du kjenner sånn halvveis, en som ligner litt på meg. Jeg hadde jo ikke hatt sjanse til å trekke deg ut hit hvis du ikke kjente meg … eller trodde du gjorde det. Du kan forresten ta hånden ut av veska di nå. Han viste henne peppersprayboksen: -Jeg tok den ut da vi forlot restauranten. – Men … Hun hulket nå, og skuldrene hang hjelpeløst framover: – Hvem er du? Du kjenner meg ikke engang … – Det er ikke sant, Lara, hvisket han og gransket redselen hennes slik en seierssikker sjakkmester studerer ansiktet til sin slagne motstander: – Jeg vet alt om deg. Absolutt alt.

Kapittel 00000010 / 2

Sakte, sakte … De må ikke bli ødelagt, må ikke brekke. En for én løsnet de små skruene fra det svarte plastkabinettet til den lille radioen og falt ned i de lange, påfallende sterke fingrene til den unge mannen. En gang var han like ved å ødelegge de fine gjengene på en skrue og måtte stoppe, lene seg bakover i stolen og stirre ut av det lille vinduet sitt på alle de grå skyene som dekket himmelen over Santa Clara, helt til han ble roligere. Klokka var åtte om morgenen, og han hadde holdt på med dette nitide arbeidet i to timer allerede. Endelig var alle de tolv skruene som holdt radiokassa fjernet og lagt oppå den klebrige siden av en gul Post-it-lapp. Wyatt Gillette tok av plasthuset på Samsungen og studerte innholdet. Som alltid var nysgjerrigheten hans ivrig som en veddeløpshest. Han lurte på hvorfor de som hadde designet radioen, hadde latt det være akkurat så mye plass mellom brettene, hvorfor tuneren hadde nettopp så tykk streng og hva slags metaller som var brukt i loddingen. Kanskje dette var den optimale designen, kanskje ikke. Kanskje ingeniørene hadde vært late eller ukonsentrerte. Fantes det en bedre måte å bygge denne radioen på? Han fortsatte å ta den fra hverandre, og skrudde løs selve kretskortene. Sakte, sakte … Wyatt Gillette var tjueni år og hadde det innhule ansiktet til en mann som var én åtti høy og veide syttisju kilo. Folk som så ham hadde en tendens til å tenke: Noen burde fete ham opp. Håret hans var mørkt, nesten svart, og det var ikke blitt vasket eller stelt i det siste. På den høyre armen hadde han en 23

klønete tatovering av en måke som fløy over et palmetre. Et par blå olabukser og en grå arbeidsskjorte hang løst på ham. Han gyste i den kjølige vårlufta. En skjelving fikk fingrene hans til å rykke, og han ødela sporet i hodet på en tynn skrue. Han sukket frustrert. Det var begrenset hva selv en så dyktig mekaniker som Gillette kunne gjøre uten det riktige utstyret, og utstyret hans nå var en skrutrekker han hadde laget av en binders. Han hadde ikke annet redskap enn den og neglene sine. Selv et barberblad ville vært mer effektivt, men det var blant de ting som ikke fantes her i Gillettes midlertidige hjem: det føderale fengselet i San Jose i California. Sakte, sakte … Straks kretskortet var fjernet, så han den hellige gralen han var ute etter – en liten, grå transistor – og han bøyde de tynne ståltrådene til de brakk. Deretter plasserte han transistoren på det lille kretskortet han hadde arbeidet med i månedsvis og tvinnet ledningene omhyggelig sammen. I det samme han var ferdig, smalt det i en dør like i nærheten, og han hørte fottrinn i korridoren utenfor. Gillette så nervøst opp. Noen var på vei til hans celle. Å herregud, tenkte Gillette. Fottrinnene var sju-åtte meter borte. Han stakk kretskortet han hadde arbeidet med, inn i et eksemplar av bladet Wired og dyttet komponentene tilbake i kassa til radioen. Han skjøv den inn til veggen. Han la seg på sprinkelsenga og begynte å bla gjennom hackerbladet 2600 mens han ba til den universelle gud som selv ateistiske fanger begynner å forhandle med straks de hadde havnet i fengsel: Vær så snill, la dem ikke ransake meg. Og hvis de gjør det, sørg for at de ikke finner kretskortet. Vakten stirret gjennom kikkhullet og sa: – Innta stilling, Gillette. Den innsatte reiste seg og stilte seg innerst i rommet med hendene på hodet. Vakten kom inn i den lille, dunkle cella. Men det viste seg at han ikke var ute for å ransake. Vakten så seg ikke engang om i rommet; han lenket taust hendene til Gillette foran ham og førte ham ut av døra. 24

Der korridoren med vanlige celler møtte korridoren med spesialceller, snudde vakten og førte fangen bortover en korridor som var ukjent for Gillette. Lyden av musikk og skrål fra luftegården ble svakere, og etter et par minutter ble han bragt inn i et lite rom med et bord og to benker, begge boltet til gulvet. Det var ringer på bordet beregnet på fangenes håndlenker, men vakten festet ikke Gillettes til dem. – Sett deg. Gillette adlød. Vakten gikk sin vei. Døra smalt igjen bak ham, og Gillette ble sittende alene med nysgjerrigheten og kløen etter å komme seg tilbake til kretskortet. Han skalv litt i det vindusløse rommet som sto for ham ikke som et sted i den virkelige verden, men som en scene fra et dataspill henlagt til middelalderen. Denne cella, bestemte han seg for, var kammeret der kjettere med brukne ben fra pinebenken ble plassert i påvente av skarpretterens øks. Thomas Frederick Anderson var en mann av mange navn. Tom eller Tommy på grunnskolen. Et titall dekknavn som Stealth og CryptO da han gikk på videregående i Menlo Park i California og laget elektroniske oppslagstavler og hacket på Trash-80-maskiner, Commodorer og de første fra Apple. T.F. da han jobbet i sikkerhetsavdelingen til AT&T, Sprint og Cellular One og sporet opp hackere, telephrikere og tellerskrittyver. Kollegene hans hadde blitt enige om at T.F. sto for Trassig Faen, fordi han lyktes i å finne ugjerningsmennene for politiet i 97 prosent av tilfellene. Som ung politietterforsker i San Jose hadde han hatt en rekke andre navn; han hadde kalt seg Courtney334, Lonelygirl eller BrittanyT på praterom på nettet, der han utga seg for å være fjortenårige jenter og sendte ut keitete meldinger til pedofile som skrev forføreriske e-poster til de fiktive drømmepikene og dro av sted til handlesentre i drabantbyene i håp om romantiske eventyr, bare for å oppdage at småripsene deres var femseks politifolk med skytevåpen og arrestordre. Nå for tida ble han vanligvis kalt enten Dr. Anderson – når 25

han ble presentert på datakonferanser – eller bare Andy. Offisielt var han overbetjent Thomas F. Anderson, leder for Californiapolitiets datakrimteam. Den hengslete førtifem år gamle mannen med krøllete, brunt hår som stadig ble tynnere, gikk bortover en kjølig, fuktig korridor sammen med den tykke fengselsdirektøren i San Josefengselet – kalt San ’Ho av både politi og kriminelle. En kraftig bygd vakt med søramerikanske trekk gikk sammen med dem. De fortsatte bortover gangen til de kom til en dør. Fengselsdirektøren nikket. Vakten åpnet og Anderson gikk inn og mønstret fangen. Wyatt Gillette var meget blek – han var «hackerbrun», som det ironisk nok het på folkemunne – og ganske tynn. Håret hans var skittent, og det samme var neglene. Gillette hadde åpenbart verken dusjet eller barbert seg på mange dager. Politimannen merket seg et merkelig uttrykk i Gillettes mørkebrune øyne. Han blunket forbløffet: – Er ikke du … er du Andy Anderson? – Etterforsker Anderson, korrigerte fengselsdirektøren med stemme som et piskeslag. – Du er leder for Californias datakrimteam, sa Gillette. – Så du kjenner meg? – Jeg hørte en forelesning du holdt på Comsec for noen år siden. Comsec-konferansen om data- og nettsikkerhet var kun for politiet og profesjonelle sikkerhetsfolk som kunne dokumentere hvem de var, og ikke åpen for utenforstående. Anderson visste at unge hackere lot det gå sport i å prøve å trenge seg inn i registreringsmaskinen og tildele seg selv adgangstegn. Men bare to eller tre hadde noensinne greid å gjøre det. – Hvordan kom du deg inn? Gillette trakk på skuldrene: – Jeg fant et adgangstegn noen hadde mistet. Anderson nikket skeptisk: – Hva syntes du om forelesningen? – Jeg er enig med deg: silikonbrikker kommer til å bli erstattet fortere enn de fleste tror. Datamaskiner kommer til å gå på molekulær-elektronikk. Og det betyr at brukerne er nødt 26

til å se seg om etter helt nye måter å beskytte seg mot hackere på. – Det var ingen andre på konferansen som var enige. – De pep deg ut, husket Gillette. – Men ikke du? – Nei. Jeg tok notater. Fengselsdirektøren lente seg mot den hvite veggen mens politimannen satte seg ned overfor Gillette og sa: – Du har ett år igjen av en tre års dom for brudd på loven om datamisbruk og -bedrageri. Du hacket deg inn på Western Softwares maskiner og stjal kildekodene til de fleste av programmene deres. Gillette nikket. Kildekoden er hjertet og hjernen i ethvert dataprogram, og blir omhyggelig voktet av eieren. Den som får tak i den kan lett fjerne sikkerhets- og identitetskoder, omforme programmet og selge det under sitt eget navn. Kildekodene til Western Softwares spill, bedriftsprogrammer og hjelpeprogrammer var bedriftens viktigste verdier. Hvis en skruppelløs hacker hadde stjålet dem, kunne han fort ha slått milliard-selskapet konkurs. Gillette påpekte: – Jeg gjorde ingenting med kodene. Jeg slettet dem etter at jeg hadde lastet dem ned. – Hvorfor hacket du deg inn på systemet deres da? Gillette trakk på skuldrene: – Jeg så direktøren for selskapet på CNN eller noe sånt. Han sa at ingen kunne komme seg inn i nettverket deres. At sikkerhetssystemet deres var idiotsikkert. Jeg ville se om det var sant. – Var det det? – Jo da, det var faktisk det. Men problemet er at du ikke behøver å beskytte deg mot idioter. Du må beskytte deg mot folk som meg. – Men når du først hadde kommet deg inn, kunne du jo ha fortalt dem om svakhetene i systemet – tatt på deg den hvite hatten? Hvorfor gjorde du ikke det? Hvite hatter var hackere som knekket datasystemer og deretter gjorde ofrene oppmerksomme på sikkerhetshullene. Noen ganger for triumfens skyld, andre ganger for penger. Noen gjorde det til og med fordi de syntes det var det rette å gjøre. 27

Gillette trakk på skuldrene: – Det var deres problem. Fyren sa det var umulig. Jeg ville bare finne ut om det var det. – Hvorfor? Nok en skuldertrekning: – Nysgjerrighet. – Hvorfor slo myndighetene så hardt ned på deg? spurte Anderson. Hvis en hacker ikke påfører en bedrift tap eller prøver å selge det han har stjålet, pleier FBI sjelden etterforske saken, enn si sende den til USAs statsadvokat. Det var fengselsdirektøren som svarte: – På grunn av FD. – Forsvarsdepartementet? sa Anderson og kikket på en grell tatovering på armen til Gillette. Et fly? Nei, det var nok ment å skulle være en fugl. – Det er bare piss, mumlet Gillette. – Det har ingenting med virkeligheten å gjøre. Politimannen så på fengselsdirektøren, som forklarte: – Pentagon mener han laget et program eller noe sånt som knekket det siste krypteringsprogrammet deres. – Standard 12? Anderson måtte le: – Du måtte hatt et dusin supermaskiner på full tid i seks måneder bare for å dechiffrere en eneste e-post. Standard 12 hadde nylig erstattet det gamle DES – forsvarets krypteringsstandard – som regjeringens fremste krypteringsprogram. Det ble brukt til å kryptere hemmelige data og beskjeder, og var så viktig for den nasjonale sikkerheten at det gikk som våpen under eksportreglementet, og dermed ikke kunne sendes utenlands uten militærets godkjennelse. Anderson fortsatte: – Men sett at han faktisk greide å knekke noe som var kryptert etter Standard 12, hva så? Alle prøver å knekke krypteringer. Det var ingenting ulovlig i dette så lenge det krypterte programmet ikke var gradert eller stjålet. Faktisk er det mange dataprodusenter som utfordrer folk til å prøve å knekke dokumenter de har kryptert og premierer dem som får det til. – Nei, forklarte Gillette. – Forsvarsdepartementet påstår at jeg brøt meg inn i datamaskinen deres og fant ut noe om hvordan Standard 12 fungerer og så skrev et program som dekrypterer dokumenter på noen få sekunder. – Umulig, sa Anderson og lo. – Det går bare ikke. 28

Gillette sa: – Det var det jeg sa også. Men de hørte ikke på meg. Men Anderson studerte mannen med de rastløse hendene og de kvikke øynene, innsunkne under de mørke brynene, og spurte seg selv om ikke hackeren likevel kunne ha skrevet et slikt magisk program. Selv kunne Anderson aldri fått det til; og han kjente ingen som kunne det. Men nå sto han da her med hatten i hånden fordi Gillette var en guru, ordet hackere bruker om dem som har oppnådd de fremste ferdighetene i Maskinverdenen. Noen banket på døra, og vakten slapp inn to menn. Den første var rundt førti, med et magert ansikt og mørkeblondt hår som var strøket bakover og fryst på plass med hårspray. Han hadde ekte, gammeldags kinnskjegg også, og gikk kledd i en billig, grå dress. Den utvaskede, hvite skjorta var altfor stor for ham og kunne vært stukket bedre ned i buksa. Han kastet et fullstendig uinteressert blikk på Gillette og sa: – Etterforsker Frank Bishop her. Drapsavsnittet, Californiapolitiet. Deretter nikket han svakt til Anderson og tidde. Den andre mannen, noe yngre og mye kraftigere, håndhilste på fengselsdirektøren og deretter på Anderson: – Bob Shelton. Etterforsker. Ansiktet hans var fullt av arr etter tenåringskviser. Anderson visste ikke hvem Shelton var, men han hadde hørt om Bishop og hadde blandede følelser med tanke på at mannen skulle arbeide med den saken han selv var kommet hit for. Bishop var visstnok for guru å betrakte han også, men hans ekspertise lå i oppsporing av mordere og voldtektsmenn i røffere områder som Oakland-havna, Haight-Ashbury og det beryktede Tenderloinområdet i San Francisco. Datakrimteamet hadde ikke tillatelse til – og var heller ikke utstyrt for – å lede en mordsak som denne uten noen fra drapsavsnittet. Men etter flere korte telefonsamtaler med Bishop var ikke Anderson imponert. Drapsetterforskeren virket humørløs og åndsfraværende og – hvilket var mer bekymringsfullt – han visste ingenting om datamaskiner. Anderson hadde dessuten hørt at Bishop ikke hadde ønsket å samarbeide med datakrimteamet. Han hadde gått hardt inn 29

for å få Marin-mordene. FBI hadde kalt dem det etter åstedet: Tre bankranere hadde drept to tilskuere og en politimann i en avdeling av Bank of America i Sausalito i Marin fylke noen dager tidligere. De var observert på vei østover, hvilket betydde at de meget godt kunne vende sørover mot det som for øyeblikket var Bishops nåværende område, San Jose. Nå var det første Bishop gjorde å sjekke monitoren på mobiltelefonen sin, antakelig for å se om han hadde fått noen beskjed om at oppdraget hans var endret. Anderson sa til etterforskerne: – Vil dere ikke sette dere? Han nikket mot benkene rundt metallbordet. Bishop ristet på hodet og ble stående. Han stakk skjorta ordentlig ned i buksa og la armene over kors. Shelton satte seg ned ved siden av Gillette. Så stirret den kraftige politimannen misbilligende på fangen, reiste seg og flyttet over til den andre siden av bordet. Han mumlet til Gillette: – Kanskje du burde ta deg en tur i dusjen snart. Fangen svarte: – Kanskje du burde spørre fengselsdirektøren hvorfor jeg bare får dusje en gang i uka. Fengselsdirektøren svarte tålmodig: – Det, Wyatt, er fordi du brøt fengselsreglementet. Derfor er du isolert på spesialcelleavdelingen. Anderson hadde ikke tid til kjekling. Han sa til Gillette: – Vi har et problem som vi håper du kan hjelpe oss med. Han så opp på Bishop og spurte: – Vil du forklare saken for ham? Ifølge delstatspolitiets retningslinjer var Frank Bishop teknisk sett leder for etterforskningen. Men etterforskeren ristet på hodet: – Neida, bare sett i gang. – I går kveld ble en kvinne kidnappet fra en restaurant i Cupertino. Hun ble drept, og liket ble funnet i Portola Valley. Hun var stukket i hjel. Hun var ikke blitt utsatt for noe seksuelt overgrep, og vi har ikke noe opplagt motiv. Men offeret, Lara Gibson, var berømt. Hun holdt forelesninger og hadde sin egen nettside om hvordan kvinner skal beskytte seg. Hun var blitt omtalt flere ganger i de store avisene, og hadde vært på TV-showet til Larry King. Det som skjedde, var at hun befant seg i en bar. En fyr kommer bort til henne, og det virker 30

som om han kjenner henne. Ifølge bartenderen presenterte han seg som Will Randolph. Det er navnet til fetteren til den kvinnen offeret skulle spist middag med i går kveld. Randolph har ikke hatt noe med saken å gjøre – han har vært i New York en ukes tid – men vi fant et digitalt bilde av ham på offerets datamaskin, og den mistenkte og Randolph ligner hverandre. Vi tror det er derfor forbryteren valgte å gi seg ut for å være ham. Han fortsatte: – Så han vet med andre ord en god del om henne. Han kjenner vennene hennes, hvor hun har vært, hva hun driver med, hva slags aksjer hun eier, hva kjæresten hennes heter. Det virket til og med som om han vinket til noen i baren, men drapsavsnittet sjekket de fleste av dem som var i baren i går kveld, og fant ingen som kjente ham. Så vi regner med at han bare lot som. For å få henne til å slappe av og tro at han gikk dit ofte. – Han tok en sosialmanøver, kommenterte Gillette. – Hva sa? spurte Shelton. Anderson kjente uttrykket, men lot Gillette forklare: – Det betyr å lure noen, late som du er en du ikke er. Hackere gjør det for å få adgang til databaser og telefonlinjer og passord. Jo mer du vet om noen, jo mer du kan mate dem med, jo mer naturlig blir det å tro deg. Og jo lettere får du dem til å gjøre det du vil. – Nettopp. Egendig skulle Lara møtt en venninne – Sandy Hardwick – men hun sa at hun var blitt oppringt av noen som utga seg for å være kjæresten til Lara. Han avlyste middagsplanene. Hun prøvde å ringe Lara, men telefonen hennes var ikke på. Gillette nikket: – Han krasjet mobiltelefonen hennes. Så rynket han panna: – Nei, sannsynligvis krasjet han hele området. Anderson nikket: – Mobile America meldte i går om et brudd i område 850 i nøyaktig førtifem minutter. Noen hadde lagt inn en kode som koblet ut svitsjen og så koblet den inn igjen. Øynene til Gillette ble smalere. Anderson kunne se at han begynte å bli interessert. – Han ga seg ut for å være noen hun kunne stole på, og så 31

drepte han henne, sa hackeren. – Og det gjorde han med opplysninger han hadde funnet på maskinen hennes. – Riktig. – Hadde hun en online-tjeneste? – Horizon On-Line. Gillette lo: – Herregud, vet du hvor sikker den er? Han hacket seg bare inn i en av ruterne deres og leste e-posten hennes. Han ristet på hodet og studerte ansiktet til Anderson. – Men det der er jo bare barnemat. En idiot kan få til det der. Det er nok mer her, hæ? – Stemmer det, fortsatte Anderson. – Vi snakket med kjæresten hennes og gikk gjennom datamaskinen hennes. Halvparten av det bartenderen overhørte drapsmannen fortelle henne, var ikke i e-posten hennes. Informasjonen lå inne på selve maskinen. – Kanskje han gikk på søppeljakt og fant opplysningene på den måten. Anderson forklarte Bishop og Shelton: – Han mener at drapsmannen kanskje gikk gjennom søppelkasser for å skaffe seg informasjon – fra vrakede bedriftsmanualer, utskrifter, regninger, kvitteringer og den slags. Deretter sa han til Gillette: – Jeg tviler på det. Alt han visste var lagret på maskinen hennes. – Kanskje han gjorde et skikkelig innbrudd, sa Gillette. Et skikkelig innbrudd betydde at hackeren brøt seg fysisk inn i huset eller kontoret og deretter gikk gjennom offerets datamaskin selv. Ellers betydde innbrudd at noen kom seg inn i maskinen via nettet fra et sted langt unna. Anderson ristet på hodet: – Nei, det må ha vært et vanlig innbrudd. Jeg snakket med Sandy, venninnen som hun hadde planlagt å møte. Hun sa at den eneste gangen de hadde snakket om å møtes den kvelden var i en melding som ble sendt samme ettermiddag, og at hun hadde vært hjemme hele dagen. Gjerningsmannen må ha befunnet seg et annet sted. – Interessant, hvisket Gillette. – Det var det jeg syntes også, sa Anderson. – Saken er at vi tror vi har å gjøre med et slags nytt virus drapsmannen har brukt for å komme seg inn i maskinen hennes. Men datakrim32

teamet klarer ikke å finne det. Vi håpet du ville ta en titt på maskinen. Gillette nikket og myste med øynene mens han så opp i det grimete taket. Anderson la merke til at fingrene til den unge gutten dunket raskt og forsiktig mot bordet. Til å begynne med trodde politimannen at Gillette hadde cerebral parese eller en slags tiks. Men så skjønte han plutselig hva hackeren gjorde. Han satt ubevisst og skrev på et usynlig tastatur – sikkert en nervøs uvane. Hackeren senket blikket og så på Anderson: – Hva brukte du for å sjekke driven hennes? – Norton Commander, Vi-Scan 5.0, FBIs Forensic-Detection Package, Restore8 og forsvarsdepartementets Partition og File Allocation Analyzer 6.2. Vi prøvde til og med Surface-Scour. Gillette lo forbløffet: – Alt det der – og så fant dere ingenting? – Niks. – Hvordan skal jeg kunne finne noe når ikke dere gjorde det? – Jeg har sett på noen av programmene du har laget – det er bare tre eller fire i hele verden som kan lage sånne skript. Du er nødt til å ha kjennskap til bedre koder enn oss – eller kunne lage noen. Gillette spurte Anderson: – Og hva får jeg igjen for det? – Hva? spurte Bob Shelton, rynket det arrete ansiktet og stirret på hackeren. – Hvis jeg hjelper dere, hva får jeg igjen for det? – Griske jævel, sa Shelton skarpt. – Ei jente er drept. Og det gir du bare faen i? – Det er trist å høre det, svarte Gillette skarpt tilbake. – Men hvis jeg hjelper dere, vil jeg ha noe igjen for det. Anderson spurte: – Hva da for eksempel? – Jeg vil ha en maskin. – Ingen datamaskiner, sa fengselsdirektøren bestemt. – Ikke tale om. Deretter sa han til Anderson: – Det er derfor han er isolert akkurat nå. Vi oppdaget ham ved datamaskinen på biblioteket – på Internett. Dommeren instruerte om at det var en del av straffen at han ikke fikk gå ut på nettet. – Jeg skal ikke koble meg opp, sa Gillette. – Jeg blir på avdeling E, der jeg er nå. Der er det ikke noen telefonlinje. 33

Fengselsdirektøren sa hånlig: – Du vil heller være på spesialcelle … – Isolat, korrigerte Gillette. – … bare for å få en datamaskin? – Ja. Anderson spurte: – Hvis han fortsetter å sitte på isolat der det ikke er noen mulighet for å koble seg opp, kunne det latt seg gjøre da? – Burde vel det, sa fengselsdirektøren. Politimannen sa til Gillette: – Det er en avtale. Vi skaffer deg en bærbar maskin. – Har du tenkt å forhandle med ham? sa Shelton vantro til Anderson. Han stirret på Bishop i håp om å få støtte, men den tynne politimannen bare strøk seg over det anakronistiske kinnskjegget og studerte mobiltelefonen sin igjen i håp om at benådningen skulle komme. Anderson svarte ikke Shelton. Han sa til Gillette: – Men du får ikke maskinen før etter at du har analysert datamaskinen til Gibson-jenta og gitt oss en fullstendig rapport. – Greit nok, svarte fangen, og øynene glødet forventningsfullt. – Maskinen er en IBM-klon, lagervare. Du har den her innen en time. Vi har alle diskettene hennes og all programvaren … – Nei, nei, nei, sa Gillette bestemt: – Jeg kan ikke gjøre det her. – Hvorfor ikke? – Jeg må ut. – Hvorfor? – Jeg må ha adgang til en stormaskin – kanskje til og med en superdatamaskin. Og tekniske manualer og programvarer. Anderson så på Bishop, som ikke så ut til å følge med i det hele tatt. – Ikke faen, sa Shelton, den mest snakkesalige av de to drapsetterforskerne, selv om han lot til å ha et svært begrenset ordforråd. Anderson diskuterte med seg selv hva han skulle gjøre, da fengselsdirektøren spurte: – Kunne jeg få et ord med dere ute på gangen? 34

Kapittel 00000011 / 3

Det hadde vært en morsom hackeopplevelse. Men ikke så utfordrende som han hadde ønsket. Phate – det var aliaset hans, som han i overensstemmelse med hackertradisjonen stavet med ph og ikke f – kjørte til huset sitt i Los Altos, midt i hjertet av Silicon Valley. Han hadde hatt en travel morgen: Han hadde forlatt den blodflekkede hvite varebilen han hadde brukt for å vekke litt paranoia hos Lara Gibson dagen før. Og han hadde kvittet seg med forkledningene – rastaparykken, kamuflasjejakka og solbrillene som hadde vært forfølgeren, og den splitter nye ITbroiler-dressen til Will Randolph, Sandy Hardwicks elskverdige fetter. Nå var han en helt annen. Ikke den han virkelig var, selvfølgelig – Jon Patrick Holloway, født for tjuesju år siden i Saddle River i New Jersey. Nei, for øyeblikket var han en av de seks-sju oppdiktede skikkelsene han hadde skapt den siste tida. De var som en venneflokk for ham, og alle hadde egne sertifikater, bedriftsidentitetsbevis, trygdekort og andre typer dokumentasjon som var blitt så uunnværlig nå for tida. Han hadde til og med gitt ensemblet forskjellige aksenter og vaner som han trente omhyggelig på. Hvem har du lyst til å være? Phates svar på dette spørsmålet var: omtrent hvem som helst i verden. Han tenkte tilbake på Lara Gibson-hackingen og bestemte seg for at det i grunnen hadde vært litt for enkelt å komme nært innpå henne, sett i forhold til at hun liksom var storbyens selvforsvarsdronning. 35

Så det var på tide å øke vanskelighetsgraden. Phates Jaguar beveget seg sakte i morgentrafikkrushet langs Riksvei 280, Junipero Serro-motorveien. I vest steg Santa Cruzfjellene opp av den spøkelsesaktige tåken som gled mot San Francisco-bukta. I de senere årene hadde Silicon Valley vært plaget av tørke, men denne våren – og denne dagen var et godt eksempel – hadde det vært mye regn, og det var grønt overalt. Men Phate brydde seg ikke om den storslagne utsikten. Han lyttet til et teaterstykke på CD-spilleren: En handelsreisendes død. Det var et av yndlingsstykkene hans. Fra tid til annen formet munnen hans replikkene (han kunne alle rollene). Ti minutter senere, klokka kvart på ni, kjørte han inn i garasjen til den store villaen i Stonecrest-byggefeltet et stykke bort fra El Monte-veien i Los Altos. Han parkerte bilen i garasjen og lukket porten. Han merket seg at en dråpe av blodet til Lara Gibson lå som et slurvete komma på det ellers så rene gulvet. Det var sløvt av ham ikke å oppdage det tidligere, sa han bebreidende til seg selv. Han gned vekk flekken og gikk inn, lukket og låste døra. Huset var nytt, bare seks måneder gammelt, og luktet av teppelim og fersk maling. Hvis naboene skulle komme innom for å ønske ham velkommen i nabolaget og stå ute i entreen og kikke inn i dagligstua, ville de se at dette var et typisk øvre middelklassehjem der man levde det gode livet som datapenger hadde skaffet så mange mennesker her i Silicon Valley. Hei, hyggelig å hilse på deg … Joda, det stemmer – flyttet inn nå nettopp, i forrige måned … Jeg arbeider i et nystartet Internettselskap i Palo Alto. De flyttet meg og halvparten av møblene fra Austin og hit, mens Kathy og ungene ikke kommer før i juni, når skoleferien begynner … Her er de. Det tok jeg da vi var på ferie i Florida i januar. Troy og Brittany. Han er sju. Hun blir fem neste måned. På peishylla og de kostbare småbordene og salongbordene sto det tallrike bilder av Phate og en blond kvinne – på stranda, til hest, hett omslynget på en fjelltopp under en skiferie og et fra bryllupet mens de danset brudevalsen. Andre bilder viste paret med deres to barn. På ferier, på fotballtrening, fra jul og påske. 36

Jeg skulle gjerne invitert dere over til middag eller noe sånt, men dette nystartede selskapet tvinger meg til å jobbe som et pisket skinn … Det blir sikkert bedre når familien kommer – du vet. Det er liksom Kathy som er sjefen for vårt sosiale liv … Og dessuten er hun en mye bedre kokk enn meg. Vel, ha det bra så lenge. Og så ville naboene legge igjen velkomstvinen eller kakene eller begoniaene og dra hjem uten å være klar over at hele situasjonen var falsk som en teaterscene – i aller beste sosialmanøver-tradisjon. I likhet med bildene han hadde vist Lara Gibson, var alle familiebildene laget på data. Han hadde satt inn sitt eget ansikt i stedet for ansiktet til en mannlig modell, mens ansiktet til Kathy var et bearbeidet kvinneansikt hentet fra en modell i bladet Self. Ungene hadde han funnet i Vogue Bambini. Selv huset var en fasade. Det var bare dagligstua og entreen som var fullt møblert – og det var utelukkende gjort for å lure dem som eventuelt skulle dukke opp. På soverommet var det en sprinkelseng og en lampe. I spisestua, som Phate brukte som kontor, var det et bord, en lampe, to bærbare datamaskiner og en kontorstol. Og kjelleren … vel, kjelleren inneholdt et og annet som definitivt ikke var beregnet på offentligheten. Hvis det skulle bli nødvendig, og han visste at det kunne bli det, kunne han gå ut av døra på et øyeblikks varsel og la alt stå igjen. Alt det viktige – de ordentlige datamaskinene, dataantikvitetene han samlet på, maskinen han brukte til å lage IDbevis på og superdatamaskindelene han kjøpte og solgte for å ha noe å leve av – sto på et lager mange kilometer unna. Og det var ingenting her som kunne føre politiet dit. Han gikk inn i spisestua, satte seg ved bordet og slo på en av de bærbare. Skjermen våknet og C:> blinket. Straks dette symbolet viste seg, var det som om Phate sto opp fra de døde. Hvem har du lyst til å være? Vel, akkurat nå var han ikke lenger Jon Patrick Holloway, Will Randolph, Warren Gregg, James L. Seymour eller noen av de andre figurene han hadde skapt. Nå var han Phate. Ikke lenger den blonde, slanke figuren på en åtti som drev målløst 37

omkring i tredimensjonale hus og kontorbygg og butikker og fly og asfalt og brune plener lenker gjerder halvledere fabrikker butikkgater kjæledyr mennesker mennesker mennesker som kryr som fluer … Dette var hans virkelighet, verdenen inni monitoren. Han tastet noen kommandoer og kjente en opphissende murring i skrittet da han hørte den stigende og synkende vislingen fra modemet der det håndhilste elektronisk og sensuelt. (De fleste ordentlige hackere ville aldri brukt slike sirupstrege modemer og telefonlinjer, de foretrakk en fiberoptisk forbindelse for å komme ut på nettet. Men Phate var nødt til å godta dette kompromisset, hurtighet var langt mindre viktig enn det å kunne skjule sine spor gjennom millioner av mil med telefonlinjer verden over.) Etter at han var koblet opp på nettet, sjekket han e-posten. Han ville åpnet brev fra Shawn med én gang, men det var ingen der. De andre kunne han lese senere. Han gikk ut av postleseren og tastet inn en ny kommando. En meny dukket opp på skjermen. Da han og Shawn hadde skrevet programmet til Bakdøra året før, hadde han bestemt at selv om ingen andre kom til å bruke det, ville han lage menyen så brukervennlig som mulig – rett og slett fordi det var det du gjorde når du var en virkelig programsamurai, når du var en guru. Bakdøra Hovedmeny 1. 2. 3. 4. 5.

Vil du fortsette en tidligere arbeidsøkt? Vil du opprette/åpne/redigere en bakgrunnsfil? Vil du finne et nytt mål? Vil du dekode/dekryptere et passord eller en tekst? Vil du gå ut av programmet?

Han søkte nedover til 3 og trykket på Enter. Et øyeblikk etterpå spurte Bakdøra høflig: Oppgi e-postadressen til målet. Han skrev ned et alias etter hukommelsen og trykket på Enter. I løpet av ti sekunder hadde han fått forbindelse med en annens maskin – i praksis kikket han over skulderen på den intetanende brukeren. Han leste en liten stund og begynte deretter å ta notater. Lara Gibson-hackingen hadde vært morsom, men denne kom til å bli bedre. – Han laget denne, fortalte fengselsdirektøren dem. Politiet sto i et lagerrom på San ’Ho. På hyllene sto det diverse narkotikautstyr, nazidekorasjoner og faner for Nation of Islam, håndlagede våpen – klubber og kniver og slåsshansker, ja til og med et par skytevåpen. Dette var rommet for konfiskerte effekter, og alle de uhyggelige gjenstandene var tatt fra fengselets mer vanskelige gjester i løpet av de siste årene. Det fengselsdirektøren nå pekte på, var ikke så åpenbart provoserende eller dødelig. Det var en trekasse på seksti ganger nitti centimeter fylt med hundrevis av biter med ringeledning som forbandt et titall elektroniske komponenter. – Hva er det? spurte Bob Shelton med den grumsete stemmen sin. Andy Anderson lo og hvisket: – Jøss, det er en datamaskin. Det er en hjemmelaget datamaskin. Han lente seg framover og studerte den enkle tilkoblingen, den perfekte tvinningen av de ikke-loddede forbindelsene, den effektive utnyttelsen av plassen. Det var primitivt og likevel forbløffende elegant. – Jeg visste ikke at det gikk an å lage sin egen datamaskin, innrømte Shelton. Frank Bishop sa ingenting. Fengselsdirektøren sa: – Gillette er mer avhengig enn noen andre jeg noensinne har støtt på – og vi har folk her inne som har gått på heroin i årevis. Bare det at han er avhengig av 39

disse – datamaskinene. Jeg kan garantere deg at han vil gjøre hva som helst for å kunne koble seg opp til nettet. Og han er i stand til å skade andre mennesker for å få det til. Jeg mener, virkelig skade dem alvorlig. Han bygde denne her bare for å komme inn på Internett. – Er det bygd inn modem her? spurte Anderson, som fortsatt var imponert over det han så. – Javisst, der er det. – Så jeg ville tenkt meg om to ganger før jeg slapp ham ut. – Vi kan kontrollere ham, sa Anderson og så motvillig vekk fra skaperverket til Gillette. – Du tror du kan det, sa fengselsdirektøren og trakk på skuldrene. – Folk som ham sier hva som helst for å få komme seg på nettet. Akkurat som alkoholikere. Har dere hørt om kona hans? – Er han gift? spurte Anderson. – Han var. Han prøvde å slutte å hacke etter at de ble gift, men han greide det ikke. Så ble han arrestert, og de måtte selge alt de eide for å betale advokaten og boten. Hun skilte seg fra ham for et par år siden. Jeg var her da han fikk papirene. Han reagerte ikke engang. Døra gikk opp, og vakten kom med en slitt, resirkulert, gråbrun mappe. Han rakte den til fengselsdirektøren, som ga den videre til Anderson. – Her er papirene vi har om ham. Kanskje de vil gjøre det lettere for dere å bestemme dere. Anderson bladde seg gjennom papirene. Strafferegisteret hans gikk langt tilbake i tid, men han hadde ikke sonet for noe virkelig alvorlig i ungdommen. Gillette hadde ringt hovedkontoret til Pacific Bell fra en telefonkiosk – det hackere gjerne kalte «festningstelefoner» – og omprogrammert telefonen slik at han kunne ringe gratis rikstelefoner. Festningstelefoner blir sett på som grunnskolen for unge hackere, der lærer de hvordan de kommer seg inn i svitsjene til teleselskapene. Disse svitsjene er ikke annet enn store datasystemer. Kunsten å bryte seg inn hos et teleselskap for å kunne ringe gratis eller bare fordi det er en utfordring å få det til, kalles phriking. Merknadene i Gillettes papirer viste at han hadde ringt ulovlig til numre som opplyste om klokka og været i Paris, Aten, Frankfurt, Tokyo og Ankara. Hvilket tydet på at han hadde 40

brutt seg inn i systemet bare for å finne ut om han kunne få det til, ikke for pengenes skyld. Anderson fortsatte å bla gjennom papirene til den unge mannen. Det var åpenbart noe i det fengselsdirektøren sa; Gillette oppførte seg virkelig som en avhengig. Han var blitt avhørt i forbindelse med tolv større hackersaker i løpet av de siste åtte årene. Da han ble dømt for å ha brutt seg inn i Western Software, hadde anklageren brukt en formulering som tidligere var blitt brukt av han som hadde avsagt dommen over den berømte hackeren Kevin Mitnick: Gillette var «farlig når han var bevæpnet med et tastatur». Men Gillettes dataoppførsel var ikke utelukkende forbrytersk, oppdaget Anderson. Han hadde arbeidet for en rekke selskaper i Silicon Valley og alltid fått fabelaktige attester for sine programmeringsferdigheter – i hvert fall fram til han fikk sparken fordi han ikke stilte på arbeidet eller sovnet på jobben etter å ha sittet oppe hele natta og hacket. Han hadde også skrevet en masse gratisvare og delevare – dataprogrammer som gis bort til alle som er interessert. Den unge mannen hadde forelest ved konferanser om utviklingen innenfor dataprogrammeringsspråk og -sikkerhet. Plutselig rykket Anderson til og lo overrasket. Han så på en kopi av en artikkel som Wyatt Gillette hadde skrevet for bladet On-Line noen år tidligere. Artikkelen var velkjent, og Anderson husket han hadde lest den da bladet kom ut, uten å ha festet seg ved navnet til forfatteren. Tittelen var «Livet i Det blå intet». Poenget i artikkelen var at datamaskinen er den første teknologiske oppfinnelsen i historien som påvirker alle aspekter ved menneskelivet, fra psykologi til underholdning til intelligens til materiell velstand til ondskap – og at mennesket og maskinen dermed kom til å fortsette å vokse seg tettere sammen. Det var mange fordeler ved dette, men også mange farer. Uttrykket «Det blå intet», som ble brukt i stedet for den vanlige betegnelsen «kyberrom», betydde datamaskinenes verden, eller – som den også kaltes – Maskinverdenen. I Gillettes egen formulering representerte «blått» elektrisiteten som gjorde at datamaskinene virket, og «intet» viste til at det dreide seg om et uhåndgripelig sted. 41

Andy Anderson fant også kopier fra den siste rettssaken mot ham. Han så et titall brev som var blitt sendt til dommeren. Der ble han bedt om ikke å gi Gillette en for hard straff. Moren hans var død – hun hadde helt uventet fått et hjerteattakk da hun var i femtiårene – men det virket som om forholdet var godt mellom far og sønn. Faren hans, en amerikansk ingeniør som arbeidet i Saudi-Arabia, hadde sendt flere oppriktige bønner per e-post i håp om at dommeren skulle redusere soningstida. Hackerens bror, Rick Gillette, som arbeidet for regjeringen og holdt til i Montana, hadde fakset flere brev til retten og bedt om mild behandling. Rick hadde til og med foreslått at broren kunne komme og bo hos ham i et «røft og primitivt fjellandskap», som om frisk luft og hardt fysisk arbeid ville kurere hackeren for kriminelle tilbøyeligheter. Anderson ble rørt og overrasket på samme tid; de fleste av de hackerne Anderson hadde trukket for retten, kom fra dysfunksjonelle familier. Han la papirene tilbake i mappen og rakte den til Bishop, som leste åndsfraværende gjennom materialet, tilsynelatende svært forvirret over alle de tekniske henvisningene til maskinene. Etterforskeren mumlet: – Det blå intet? Et øyeblikk etter ga han opp og leverte mappen tilbake til Anderson. – Når kan han bli med oss? spurte Shelton og bladde gjennom papirbunken. Anderson svarte: – Papirarbeidet er i tinghuset i dette øyeblikk. Så snart vi får en føderal dommer til å undertegne, blir Gillette utlevert til oss. – Jeg bare advarer dere, sa fengselsdirektøren dystert. Han nikket mot den hjemmelagde datamaskinen: – Hvis dere akter å ta ham med dere, så vær så god. Men se på ham som en narkoman som ikke har fått stoff på to uker. Shelton sa: – Jeg tror vi burde ringe FBI. Vi kan uansett trenge noen føderale agenter på denne saken. Så ville vi være flere om å holde øye med ham. Men Anderson ristet på hodet: – Hvis vi forteller dem noe som helst, får forsvarsdepartementet kjennskap til det, og de kommer til å få slag når de hører at vi har hentet hackeren 42

som knekket Standard 12-programmet deres, ut av fengselet. Gillette vil havne bak murene igjen i løpet av en halvtime. Nei, vi er nødt til å holde en lav profil. Løslatelsesordren utstedes på NN. Anderson så bort på Bishop, som nok en gang sjekket den tause mobiltelefonen sin: – Hva sier du, Frank? Den magre etterforskeren stappet skjorta ned i buksa igjen og greide endelig å få fram flere fullstendige setninger: – Jeg tror vi bør få ham ut jo før jo heller. Drapsmannen sitter nok ikke på rumpa og prater. Sånn som vi gjør.