Clare Mackintosh Jeg ser deg

Page 1



Jeg ser deg



Clare Mackintosh

Jeg ser deg Oversatt av Ulrik Farestad


Clare Mackintosh Originalens tittel: I See You Oversatt av Ulrik Farestad Copyright © Clare Mackintosh 2016 First published in Great Britain in 2016 by Sphere, an imprint of Little, Brown Book Group Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 ISBN 978-82-02-53036-5 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Mark Owen / Trevillion Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i Sabon 9,8/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Du gjør det samme hver dag. Du vet nøyaktig hvor du skal. Du er ikke alene.



1

Mannen bak meg står så nærme at huden i nakken min blir fuktig av pusten hans. Jeg flytter føttene noen centimeter forover og presser meg mot en grå frakk som lukter av våt hund. Det føles som det ikke har sluttet å regne siden begynnelsen av november, og det damper lett fra de varme, sammenstimlede kroppene. En koffert dulter meg i låret. Da toget skaker gjennom en sving, holdes jeg oppe av menneskemassen rundt meg, og et øyeblikk støtter jeg meg uvilkårlig med hånden mot den grå frakken. På Tower Hill spytter vognen ut et titall pendlere og sluker enda noen flere, som alle er hissige etter å komme seg hjem for helgen. «Bruk hele vognen!» lyder det over høyttaleren. Ingen rører seg. Den grå frakken er borte, og jeg har stilt meg der den var, mest fordi jeg kan holde meg i gelenderet her, men også fordi jeg ikke lenger har DNA-et til en fremmed i nakken. Vesken min har blitt skjøvet bak på ryggen, og jeg trekker den tilbake foran meg. To japanske turister bærer gigantiske ryggsekker på magen og tar opp dobbelt så mye plass. En kvinne i den andre enden av vognen ser at jeg betrakter dem; hun møter blikket mitt og skjærer en solidarisk grimase. Jeg holder blikk-kontakten et øyeblikk og ser ned på føttene mine. Skoene rundt meg er av forskjellig slag; herreskoene er store og skinnende; damenes sko har hæler og farger, og tær som er presset inn i urimelig spisse tupper. Blant beina ser jeg et par glatte strømper – ugjennomskinnelig, svart nylon som forsvinner ned i hvite joggesko. Eieren kan jeg ikke se, men 7


jeg antar at hun er i tjueårene, og at hun har et par sko med svimlende høye hæler i en romslig håndveske, eller i en skuff på kontoret. Selv har jeg aldri gått i høye hæler på dagtid. Jeg hadde knapt sluttet å gå i snøresko fra Clarks da jeg ble gravid med Justin, og det er ingen grunn til å bruke høye hæler bak kassen på Tesco, eller når man prøver å få med seg et småbarn bortover handlegaten. Nå er jeg gammel nok til å vite bedre. En time med banen på vei til jobben, og enda en time på vei hjem. Man snubler opp defekte rulletrapper. Blir påkjørt av barnevogner og sykler. Og til hvilket formål? For å tilbringe åtte timer bak et skrivebord. Jeg sparer hælene mine til spesielle anledninger. Min selvpålagte uniform består av svarte bukser og en rekke strykefrie topper med stretch, og den er akkurat pen nok til å funke på jobben. I tillegg har jeg en kardigan i den nederste skrivebordsskuffen, til de travle dagene når døren blir åpnet hele tiden, og varmen forsvinner ut med hver mulige kunde. Toget stopper, og jeg dytter meg vei til perrongen. Herfra tar jeg banen som går over bakken. Den er ofte like full, men jeg foretrekker det. Undergrunnen gir meg en ekkel følelse; jeg får ikke puste, selv om jeg vet at det bare er innbilning. Jeg drømmer om en jobb som ligger så nærme at jeg kan gå dit, men det kommer aldri til å skje: De eneste gode jobbene er i sone 1, og de eneste rimelige boligene ligger i sone 4. Jeg må vente på toget mitt, og i stativet ved billettkiosken finner jeg The London Gazette. De dystre overskriftene står godt til dagens dato: fredag den 13. november. Politiet har avslørt enda en terrorplan, og de tre første sidene er fulle av bilder av alle eksplosivene som ble beslaglagt i en leilighet nord i London. Mens jeg blar raskt forbi bildene av skjeggete menn, flytter jeg meg til sprekken i asfalten, der hvor døren på toget kommer til å åpne seg. Denne nøyaktige plasseringen gjør at jeg kan smette inn og finne favorittsetet mitt før vognen blir full, det som er helt i enden av raden, der jeg kan lene meg mot skilleveggen av glass. Resten av vognen blir 8


raskt fylt opp, og jeg kikker på passasjerene som må stå, og blir både lettet og skamfull da jeg ikke ser noen eldre folk eller åpenbart gravide kvinner blant dem. Føttene mine verker, til tross for de flate skoene, for jeg har stått ved arkivskapene i hele dag. Egentlig skal jeg ikke drive med arkivering. Vi har en jente som kopierer eiendomsopplysninger og holder orden i skapene, men hun skal være i Mallorca i to uker, og i dag oppdaget jeg at hun neppe kan ha gjort mye arkivering i den siste tiden. Jeg fant boliger sammen med bedriftslokaler, utleieboliger blant boligene som er til salgs, og jeg var dum nok til å si fra. «Så får du rydde da, Zoe,» sa Graham. I stedet for å avtale visninger sto jeg derfor i den trekkfulle korridoren utenfor kontoret til Graham og ønsket at jeg hadde holdt kjeft. Hallow & Reed er ingen dårlig arbeidsplass. Før i tiden kom jeg inn én gang i uken og førte regnskap, men så gikk kontorsjefen ut i mammapermisjon, og Graham ba meg om å steppe inn for henne. Jeg var egentlig bokholder, ikke personlig assistent, men lønnen var god, og jeg hadde mistet et par kunder, så jeg grep sjansen. Nå har det gått tre år, og jeg jobber der fremdeles. Innen vi kommer frem til Canada Water, er det blitt færre passasjerer i vognen, og de som står, velger selv å gjøre det. Mannen ved siden av meg har beina så langt fra hverandre at jeg må vinkle beina mine til siden, og da jeg ser på passasjerene overfor, legger jeg merke til to andre menn som sitter på samme måte. Er det helt bevisst? Eller et iboende behov for å gjøre seg selv større enn alle andre? Kvinnen rett foran meg flytter på handleposen sin, og jeg hører det umiskjennelige klinket fra en vinflaske. Jeg håper Simon har husket å legge en i kjøleskapet: Det har vært en lang uke, og nå vil jeg bare krølle meg sammen i sofaen og se på TV. Et par sider lenger ut i London Gazette klager en tidligere X Factor-finalist over hvor slitsom berømmelsen er, ved siden av en debatt om personvernlovgivning som tar opp mesteparten av spalteplassen. Jeg leser uten å oppfatte ordene: Jeg ser på bildene og skummer overskriftene, slik at 9


jeg ikke skal føle meg helt utenfor. Jeg kan ikke huske sist jeg faktisk leste en hel avis, eller så en nyhetssending fra start til slutt. Som regel ser jeg bruddstykker av Sky News til frokost, og leser avisoverskrifter over en tilfeldig skulder på vei til jobben. Toget stopper mellom Sydenham og Crystal Palace. Jeg hører et oppgitt sukk lenger borte i vognen, men gidder ikke å heve blikket for å se hvem det kom fra. Det er allerede mørkt, og da jeg kikker på vinduene, ser jeg ikke annet enn mitt eget ansikt, som stirrer tilbake på meg; det er enda blekere enn i virkeligheten, og er forvrengt av regnet. Jeg tar av meg brillene og gnir på merkene de har lagd på hver side av nesen. Vi hører en sprakende stemme fra høyttaleren, men den er så utydelig og gebrokken at det er umulig å få med seg beskjeden. Det kan ha vært hva som helst – en signalfeil eller en død kropp på sporet. Forhåpentligvis handler det ikke om et lik. Jeg tenker på vinglasset mitt, og på Simon som masserer føttene mine i sofaen, og med det samme skammer jeg meg over at jeg tenker på mitt eget velbehag, og ikke på desperasjonen til en eller annen suicidal sjel. Det er sikkert ikke et lik. Lik blir funnet på mandag morgen, ikke fredag ettermiddag, når man har en hel velsignet helg foran seg før neste arbeidsdag. Det spraker igjen, og så blir det stille. Vi kommer til å måtte vente en stund, uansett hva som har forårsaket forsinkelsen. «Det er ikke noe godt tegn,» sier mannen ved siden av meg. «Hmm,» svarer jeg uforpliktende. Jeg blar videre i avisen, men jeg er ikke opptatt av sport, og så er det for det meste annonser og teateranmeldelser. Hvis det fortsetter som dette, er jeg ikke hjemme før etter sju: Vi får ha noe lettvint til middag, i stedet for den ovnsbakte kyllingen jeg hadde tenkt å servere. Simon lager mat på hverdagene, og jeg tar meg av fredag kveld og helgen. Han ville ha gjort det hele uken hvis jeg hadde bedt ham om det, men det nekter jeg. Jeg kan ikke 10


la ham lage mat til oss – til barna mine – hver eneste kveld. Kanskje jeg skal kjøpe med meg litt hurtigmat. Jeg hopper over finanssidene og ser på kryssordet, men jeg har ikke med meg penn. Derfor leser jeg stillingsannonsene i stedet og tenker at jeg kanskje kan finne en jobb til Katie – eller meg selv, for den saks skyld, selv om jeg vet at jeg aldri kommer til å forlate Hallow & Reed. Lønnen er god, og jeg vet hva jeg driver med nå. Hadde det ikke vært for sjefen, ville det ha vært perfekt. Kundene er hyggelige, for det meste. De er som regel nyetablerte foretak på utkikk etter kontorlokaler, eller bedrifter som gjør det bra og trenger noe større. Vi selger ikke mange vanlige boliger, men leilighetene over lokalene kan funke for førstegangskjøpere eller folk som må flytte til noe mindre. Jeg møter stadig vekk nyseparerte. Av og til, hvis jeg får lyst til det, forteller jeg dem at jeg vet hva de går gjennom. «Gikk det bra til slutt?» spør kvinnene alltid. «Det er det beste valget jeg noensinne har tatt,» sier jeg selvsikkert. Det er det de ønsker å høre. Jeg finner ingen jobber for en nitten år gammel skuespillerspire, men jeg bretter hjørnet på en side hvor det er utlyst en stilling som kontorsjef. Det skader ikke å vite hva som finnes der ute. Enda en gang forestiller jeg meg at jeg går inn på kontoret til Graham Hallow, leverer oppsigelsen min og forteller ham at jeg nekter å bli behandlet som om jeg var noe dritt på skosålen hans. Så ser jeg lønnen som er oppgitt i annonsen, og jeg husker hvor lang tid det har tatt å klore meg opp til en inntekt jeg faktisk kan leve av. Man vet hva man har, men ikke hva man får, er det ikke det man sier? De siste sidene av avisen er fulle av erstatningskrav og økonomistoff. Jeg unngår bevisst reklamene for lån – med slike renter må man være enten gal eller desperat – og kikker ned på bunnen av siden, hvor det er annonser for sextelefoner. Gift kvinne søker diskré, uforpliktende eventyr. SMS ANGEL til 69998 for bilder. 11


Jeg rynker på nesen, men mer av den skyhøye prisen per tekstmelding enn av selve tjenesten. Kan jeg dømme hva andre folk gjør? Omsider gir jeg opp, og jeg skal til å bla om for å lese om gårsdagens fotballkamp, da jeg får øye på annonsen under den til «Angel». Først tror jeg at øynene mine er slitne: Jeg blunker hardt, men ingenting endrer seg. Jeg er så oppslukt av det jeg ser på, at jeg ikke merker at toget setter seg i bevegelse igjen. Plutselig skyter det fart, og jeg blir rykket til siden og tar meg automatisk for med hånden, slik at jeg kommer borti låret til personen ved siden av. «Unnskyld!» «Ingen fare, slapp av.» Han smiler, og jeg tvinger meg til å gjengjelde smilet. Men hjertet mitt hamrer, og jeg stirrer på annonsen. Den har de samme prisadvarslene som de andre innrammede annonsene, og øverst står det et 0809-nummer. Det er også oppgitt en nettadresse, www.finndenrette.com. Men det er bildet jeg ser på. Det er skåret tett inntil ansiktet, men man kan se det blonde håret klart og tydelig, samt skulderstroppen på en svart topp. Kvinnen er eldre enn de andre som byr seg frem, selv om fotografiet er så kornete at det ville være vanskelig å angi en nøyaktig alder. Hvis jeg ikke visste hvor gammel hun er. Jeg vet at hun er førti. For kvinnen i annonsen er meg.


2

Kelly Swift sto midt i vognen på Central-linjen i Londons undergrunn og lente seg litt til siden for å holde balansen gjennom en sving. På Bond Street kom det på noen ungdommer – neppe mer enn fjorten–femten år gamle – som skubbet hverandre og bannet høylytt, noe som passet dårlig med den pene middelklasseuttalen deres. Det var for sent for fritidsklubber, og ute var det allerede mørkt. Kelly håpet at de var på vei hjem, og at de ikke skulle ut i kveld. Så unge som de var. «Jævla faenskap!» Gutten kikket opp, og da han fikk øye på Kelly, sluttet han beskjemmet med brautingen. Kelly antok det samme ansiktsuttrykket som moren hennes hadde brukt mange ganger, og tenåringene ble tause, rødmet kraftig og snudde seg for å undersøke innsiden av dørene som lukket seg. Hun var sikkert gammel nok til å være moren deres, tenkte hun bedrøvet, mens hun telte tilbake fra tretti og forestilte seg å ha en fjortenåring. Flere av de gamle klassekameratene hennes hadde barn som snart var på den alderen; Facebook-feeden til Kelly var stadig full av stolte familiebilder, og hun hadde til og med fått venneforespørsler fra et par av barna. Da kan man sannelig begynne å føle seg gammel. Kelly møtte blikket til en kvinne i rød kåpe som sto overfor henne og nikket anerkjennende til effekten hun hadde hatt på guttene. Kelly smilte tilbake. «Hatt en fin dag?» «Blir bedre nå som den er over,» sa kvinnen. «La helgen komme, eller hva?» 13


«Jeg skal jobbe. Har ikke fri før tirsdag.» Og da hadde hun bare én dag fri, etterfulgt av enda seks arbeidsdager på rad, tenkte hun og stønnet innvendig. Kvinnen så forferdet ut. Kelly trakk på skuldrene. «Noen må gjøre det, ikke sant?» «Du har vel rett.» Da toget senket farten før Oxford Circus, gikk kvinnen mot døren. «Jeg håper du får en rolig uke.» Bank i bordet, tenkte Kelly. Hun kikket på klokken. Ni stopp til Stratford. Hun måtte kaste fra seg utstyret og så reise tilbake igjen. Da ville hun ikke være hjemme før åtte, kanskje halv ni. Klokken sju måtte hun være på jobben. Hun gjespet tungt, uten å gidde å dekke til munnen, og lurte på om det var noe mat hjemme. Kelly delte et hus i nærheten av Elephant & Castle med tre andre, som hun bare kunne navnet på fordi regningene for husleien ble hengt opp på tavlen i gangen ved slutten av hver måned. Stuen var blitt omgjort til soverom, slik at utleieren kunne maksimere inntekten, og det lille kjøkkenet var det eneste fellesarealet. Der var det bare plass til to stoler, men de andre leieboerne hadde uregelmessige arbeidstider, og det kunne gå flere dager uten at Kelly møtte noen som helst. Kvinnen som bodde i det største soverommet, Dawn, var sykepleier. Hun var yngre enn Kelly, men langt mer huslig enn henne, og av og til satte hun frem en porsjon til Kelly ved siden av mikrobølgeovnen, og skrev «Forsyn deg!» på en av de sjokkrosa Post-it-lappene sine. Tanken på mat fikk magen hennes til å rumle, og hun gløttet på klokken. Denne ettermiddagen hadde vært travlere enn forventet. Hun ville bli nødt til å jobbe overtid i neste uke, ellers ville hun aldri bli ferdig med alt hun måtte gjøre. På Holburn kom det på en del forretningsmenn, og Kelly betraktet dem med trenet blikk. Ved første øyekast så de helt like ut, med kort hår, mørke dresser og dokumentmapper. Detaljene var avgjørende, tenkte Kelly. Hun merket seg en dress med svake nålstriper, tittelen på en bok som var stukket halvveis ned i en veske, brilleinnfatninger av metall med et hakk på den ene siden, en brun klokkerem av lær under 14


et hvitt bomullserme. Det var slike særegenheter i utseendet som gjorde at de ville skille seg ut i en oppstilling av nesten identiske menn. Kelly gransket dem rolig og åpenlyst. Dette var bare øvelse, tenkte hun, og hun brydde seg ikke om det da en av dem så opp og møtte det kjølige blikket hennes. Hun tenkte at han kanskje ville se vekk, men i stedet blunket han og smilte selvsikkert. Kelly flyttet blikket til den venstre hånden hans. Gift. Hvit, veltrent, rundt én åtti høy, med en skygge av skjeggstubber rundt kjeven som sikkert ikke var der for noen timer siden. Hun fikk et glimt av en gul renserilapp som hang igjen på innsiden av frakken. Han sto så rakrygget at hun ville vedde på at han hadde bakgrunn fra militæret. Av utseende var han ikke bemerkelsesverdig, men Kelly ville ha gjenkjent ham hvis hun møtte ham igjen. Da hun var fornøyd, vendte hun oppmerksomheten mot strømmen av nye passasjerer fra Bank stasjon som spredte seg i vognen for å finne de siste ledige setene. Nesten alle hadde en mobiltelefon i hånden; de spilte spill, hørte på musikk, eller klamret seg bare til den som om den var podet inn i håndflaten deres. I den andre enden av vognen holdt noen telefonen opp foran seg, og Kelly snudde seg instinktivt vekk. Det var bare noen turister som ville ha et ikonisk bilde av London-undergrunnen, men det var altfor sprøtt å tenke på at hun skulle være en kulisse i fremmede folks feriebilder. Skulderen hennes verket der hun hadde truffet veggen da hun tok en litt for krapp sving rundt hjørnet på vei fra rulletrappen til perrongen på Marble Arch. Hun hadde vært noen sekunder for sent ute, og det irriterte henne at det blomstrende blåmerket på overarmen hadde vært til ingen nytte. Neste gang skulle hun være raskere. Toget kjørte inn på Liverpool Street stasjon. På perrongen sto en menneskemengde og ventet utålmodig på at dørene skulle åpne seg. Pulsen til Kelly begynte å slå fortere. Der, midt i mengden, nesten helt tildekket med overdimensjonerte jeans, hettegenser og baseballkaps, sto Carl. Kelly 15


kjente ham igjen med det samme, og selv om hun lengtet etter å komme seg hjem, visste hun at hun ikke kunne ignorere ham. Da han forsvant inn i mengden, skjønte hun at han hadde oppdaget henne et millisekund tidligere, og at han var like lite lysten på dette møtet som henne. Nå måtte hun handle kjapt. Kelly hoppet av toget akkurat idet dørene hveste bak henne. Først trodde hun at han hadde unnsluppet, men så fikk hun øye på en baseballkaps omtrent ti meter lenger fremme. Han løp ikke, men snodde seg raskt gjennom massen av passasjerer som var på vei ut. Etter ti år i undergrunnen hadde Kelly lært at høflighet ikke førte noe sted. «Se opp!» ropte hun, før hun satte på sprang og dyttet seg vei mellom to eldre turister som halte på koffertene sine. «Gi plass!» Hun hadde kanskje mistet ham i morges, og fått en forslått skulder i stedet, men hun skulle ikke la ham slippe unna igjen. Et øyeblikk tenkte hun på middagen hun hadde håpet å få når hun kom hjem, og hun anslo at dette kom til å forlenge arbeidsdagen med minst to timer. Men må man, så må man. Hun kunne alltids ta seg en kebab på vei hjem. Carl beinet opp rulletrappen. Nybegynnerfeil, tenkte Kelly, som valgte trappen i stedet. Her var det færre turister som sperret veien, og det var lettere for lårene enn den rykkete, ujevne bevegelsen i rulletrappen. Likevel sved musklene hennes da hun løp opp på siden av Carl. Han kastet et kjapt blikk over venstre skulder idet de kom til toppen, og snudde brått til høyre. Faen ta deg, Carl, tenkte hun. Jeg skulle ha vært ferdig på jobben nå. Med en siste kraftanstrengelse tok hun ham igjen idet han skulle til å hoppe over billettsperren, og hun grep tak i jakken hans med venstre hånd mens hun brukte den høyre til å vri armen hans bak på ryggen. Carl gjorde et halvhjertet forsøk på å komme seg unna, og hun mistet balansen slik at hatten hennes falt på bakken. Kelly la merke til at noen plukket den opp, og håpet at de ikke skulle stikke av med den. Hun var allerede i unåde hos depotet etter at hun hadde mis16


tet batongen i et sammenstøt uken før – hun ville helst slippe enda en skjennepreken. «Du har unnlatt å møte opp i retten, og jeg har en arrestordre med ditt navn på, kompis,» sa Kelly mens hun strevde med å få igjen pusten inne i den stramme, knivsikre vesten. Hun løsnet håndjernene fra beltet, festet dem raskt på Carls håndledd og sjekket at de satt godt. «Du er arrestert.»

17


Jeg ser deg. Men du ser ikke meg. Du er oppslukt av boken din – en paperback med en jente i rød kjole på forsiden. Jeg ser ikke tittelen, men det spiller ingen rolle, de er alle like. Hvis det ikke er gutt møter jente, så er det gutt forfølger jente. Gutt dreper jente. Jeg er ikke blind for ironien her. På neste stopp bruker jeg strømmen av nye passasjerer som unnskyldning til å flytte meg nærmere deg. Du holder deg i en av stroppene midt i vognen, har boken i én hånd og blar om med en dreven tommel. Vi er så nærme nå at jakkene våre berører hverandre, og jeg kan lukte basenoten av vanilje i parfymen din, en duft som kommer til å forsvinne lenge før du går fra jobben. Noen kvinner går på toalettet ved lunsjtid for å friske opp sminken og spraye på seg litt mer parfyme. Men ikke du. Når jeg ser deg igjen etter jobben, kommer den mørkegrå øyensminken til å være forvandlet til mørke, trøtte ringer under øynene, og leppestiften vil ha avsatt seg på utallige kaffekopper. Likevel er du pen, selv etter en lang dag. Det betyr mye. Riktignok handler det ikke alltid om skjønnhet. Av og til har de et eksotisk utseende, store bryster eller lange bein. Av og til er de stilige og elegante – skreddersydde, marineblå bukser og lysebrune hæler – og av og til er de frekke og vulgære. Horete til og med. Variasjon er viktig. Selv den fineste biffen blir kjedelig hvis man spiser den hver dag. Håndvesken din er større enn gjennomsnittet. Som regel bærer du den over skulderen, men når det er stor trengsel på 18


toget – som det er på denne strekningen – setter du den på gulvet, mellom beina. Den har glidd opp, slik at jeg kan se ned i den. En lommebok – mykt, brunt kalveskinn med forgylt haspe. En hårbørste med blonde hårstrå hengende fra busten. Et handlenett som er pent rullet sammen til en ball. Et par skinnhansker. To eller tre brune konvolutter er revet opp og stappet ned i vesken sammen med brevene. Dette er post som du har snappet opp fra dørmatten etter frokost og åpnet på perrongen mens du ventet på det første toget. Jeg strekker på nakken for å lese hva som står på den øverste konvolutten. Så jeg kan finne ut hva du heter. Ikke at det betyr noe: Man trenger ikke navn i den typen forhold som vi to kommer til å ha. Jeg tar frem telefonen og sveiper oppover for å starte kamerafunksjonen. Så snur jeg meg mot deg og zoomer med tommelen og pekefingeren til ansiktet ditt dekker hele skjermen. Hvis noen legger merke til meg nå, vil de tro at jeg bare legger ut et bilde fra reisen min på Instagram eller Twitter. Hashtag selfie. Et stille klikk, og så er du min. Idet toget kommer inn i en sving, slipper du stroppen og bøyer deg for å løfte vesken, uten å ta blikket fra boken. Hvis jeg ikke kjente deg bedre, ville jeg trodd at du hadde oppdaget sniktittingen min og ville flytte vesken vekk fra meg, men det er ikke grunnen. Svingen i jernbanesporet varsler simpelthen at vi nærmer oss stoppet ditt. Du liker virkelig denne boken. Som regel slutter du å lese mye tidligere. Når du er ferdig med et kapittel, pleier du å legge på plass postkortet du bruker som bokmerke. I dag leser du videre mens toget kjører inn på stasjonen. Og videre mens du skumper deg vei gjennom døren og sier «unnskyld meg» og «beklager» flere ganger. Selv da du går mot utgangen, fortsetter du å lese, mens du stadig hever blikket så du ikke skal brase inn i noen. Du leser fremdeles. Og jeg iakttar deg fremdeles.


3

Crystal Palace er endestasjonen for toget mitt. Hadde det kjørt videre, ville jeg kanskje ha blitt sittende og stirre på annonsen, i håp om å forstå den. Nå er jeg den siste som går av. Regnet har lettet og blitt til yr, men jeg er knapt ute av stasjonen før avisen jeg holder, er blitt gjennombløt og trykksverten setter merker på fingrene mine. Det er allerede mørkt, men gatebelysningen er på, og jeg ser klart og tydelig takket være neonlysene over alle hurtigmatsjappene og mobilbutikkene i Anerley Road. Fra alle gatelyktene henger glorete lys og venter på Z-kjendisen som skal tenne dem til helgen, men det er for mildt i været – og for tidlig på året – til at jeg skal begynne å tenke på julefeiring. Jeg stirrer på annonsen mens jeg går hjem, uten å bry meg om regnet som klistrer luggen min fast til pannen. Kanskje det rett og slett ikke er meg. Kanskje jeg har en dobbeltgjenger. Jeg er ikke akkurat en åpenbar kandidat til å markedsføre telefonsex: Man skulle tro de ville velge noen som er yngre og mer tiltrekkende. Ikke en middelaldrende kvinne med to voksne barn og litt ekstra sideflesk. Det er nesten så jeg må le høyt. Jeg vet at folk er forskjellige, men det må være en veldig smal nisje. Mellom det polske supermarkedet og låsesmeden ligger kafeen til Melissa. Én av kafeene til Melissa, mener jeg. Den andre ligger i en sidegate i Covent Garden, hvor stamgjestene ringer inn sandwichbestillinger før lunsj for å unngå kø, og hvor turistene nøler utenfor døren mens de lurer på om 20


det er verdt å vente på paninien. Man skulle tro at man virkelig kunne håve inn i Covent Garden, men den høye leieprisen har gjort at kafeen bare så vidt har gått med overskudd i de fem årene den har vært åpen. Dette stedet, med sitt sjaskete utseende og sine merkelige naboer, er derimot en gullgruve. Kafeen har ligget her i mange år, og pengene rant inn selv lenge før Melissa tok over og satte navnet sitt over døren. Dette er en av de skjulte hemmelighetene som av og til omtales i reiseguider. Den beste frokosten i Sør-London står det i artikkelen som er kopiert og tapet fast på døren. Jeg blir stående en stund på den andre siden av veien, så jeg kan betrakte uten å bli sett. Det dugger langs kantene på innsiden av vinduene, som et dust, slørete fotografi fra åttitallet. Bak disken midt i rommet står en mann og vasker innsiden av en pleksiglassmonter. Han har brettet sammen forkleet og festet det rundt livet – som en parisisk kelner – i stedet for å ha hempen rundt halsen, og med svart T-skjorte og mørkt, sengerufsete hår ser han altfor kul ut til å jobbe på kafé. Er han kjekk? Jeg vet jeg er partisk, men jeg synes han er det. Jeg krysser veien, passer meg for syklistene og skynder meg da en bussjåfør vinker meg over. Det ringler i bjellen over kafédøren, og Justin ser opp. «Hei sann, mamma.» «Hei, vennen.» Jeg ser meg om etter Melissa. «Er du her alene?» «Hun er i Covent Garden. Daglig leder der er syk, så hun lot meg ta over her.» Tonen hans er likefrem, og jeg prøver å svare på samme måte, men jeg blir fylt av en voldsom stolthet. Jeg har alltid visst at Justin var en flink gutt, hvis noen bare ville gi ham en sjanse. «Hvis du venter fem minutter,» sier han og skyller kluten i den rustfrie vasken bak disken, «tar jeg følge med deg hjem.» «Jeg tenkte jeg skulle kjøpe med meg middag. Men frityren er vel av nå?» «Jeg har nettopp slått den av. Men det tar ikke lang tid å lage litt pommes frites. Og jeg har noen pølser som må kas21


tes hvis de ikke blir spist i dag. Melissa bryr seg ikke om vi tar dem med hjem.» «Jeg betaler for dem,» sa jeg, for jeg ville ikke at Justin skulle bli altfor revet med av den midlertidige ansvarsposisjonen sin. «Hun bryr seg ikke om det.» «Jeg betaler,» sier jeg bestemt og finner frem lommeboken. Så kikker jeg opp på tavlen og regnet ut prisen for fire pølser og pommes frites. Han har rett i at Melissa ville ha gitt dem til oss hvis hun hadde vært her, men hun er ikke her, og i denne familien betaler vi for oss. Det blir stadig færre butikker og bedriftslokaler jo lenger vi kommer fra stasjonen, og vi går forbi rader med rekkehus, det ene etter det andre. Flere av boligene har fått grå metallplater foran vinduene, noe som betyr at de er tatt over av banken; graffitien på dørene ser ut som fyrverkeri av rødt og oransje. Det samme gjelder rekken vår – huset tre dører bortenfor vårt har løse takstein og tykk kryssfiner spikret foran rutene – og man kan se hvilke steder som er utleieboliger, på de tette takrennene og de skitne fasadene. Ved enden av rekken ligger to privateide hus: Melissa og Neil har den ettertraktede plassen helt på enden, og jeg bor like ved siden av. Justin roter rundt i sekken etter nøklene, og jeg blir stående på fortauet en stund, ved gjerdet som går rundt det man med litt godvilje kan kalle en forhage. Ugresset stikker opp gjennom den våte grusen, og den eneste pynten er en soldrevet lampe som ser ut som en gammeldags lykt, og som avgir en svak, gul glød. Hagen til Melissa er også dekket med grus, men der er det ikke noe ugress å se, og på hver side av inngangsdøren hennes står en velfrisert, spiralformet buksbombusk. Like under stuevinduet er mursteinene litt lysere enn ellers; det var der Neil skrubbet av taggingen fra en eller annen i Sør-London som stadig er trangsynt nok til å mislike ekteskap med folk av forskjellig rase. Ingen har giddet å trekke for gardinene i stuen vår, og jeg kan se Katie, der hun sitter ved stuebordet og lakker neglene. 22


Tidligere insisterte jeg på at vi alle skulle spise middag ved bordet, og jeg likte muligheten til å høre om hva de hadde gjort på skolen. Før i tiden, da vi først flyttet hit, var det de eneste gangene jeg følte at vi klarte oss uten Matt. Der satt vi, en liten familieenhet med tre personer, og spiste middag sammen klokken seks. Gjennom vinduet – som er dekket med det evinnelige laget av smuss fra den travle veien utenfor – ser jeg at Katie har ryddet plass til negleutstyret sitt mellom alle bladene, bunkene med regninger og kleskurven, som av en eller annen grunn har valgt spisebordet som sitt naturlige hjem. Fra tid til annen rydder jeg unna alt rotet så vi kan spise søndagslunsj sammen, men det tar ikke lang tid før tidevannet av papirer og brukte bæreposer kommer og fortrenger oss, så vi må spise med tallerkenen i fanget foran TV-en. Justin åpner døren, og jeg husker hvordan det var da barna var små og de kom løpende for å ta meg imot når jeg kom hjem, som om jeg hadde vært borte i mange måneder, og ikke bare stablet varer på Tesco i åtte timer. Da de ble eldre, ringte jeg på døren ved siden av og takket Melissa for barnepasset, som ungene hevdet de var for gamle for, men som de egentlig satte pris på. «Hallo?» roper jeg. Simon kommer fra kjøkkenet med et vinglass i hånden. Han gir det til meg og kysser meg på munnen, og så legger han armen rundt livet mitt og trekker meg inntil seg. Jeg gir ham plastposen fra Melissas kafé. «Ro ned litt, dere to.» Katie kommer fra stuen med spredte fingre og hendene høyt hevet. «Hva er det til middag?» Simon slipper meg og tar med posen inn på kjøkkenet. «Pølser og pommes frites.» Hun rynker på nesen, og jeg avbryter henne før hun begynner å sutre om kalorier. «Vi har litt salat i kjøleskapet – du kan spise den i stedet for pommes frites.» «Det hjelper ikke på de feite anklene dine,» sier Justin. Katie slår ham i armen idet han dukker forbi henne og løper opp trappen i to trinn om gangen. «Kan ikke dere to bli voksne snart?» Katie er nitten, defi23


nitivt størrelse «small», og på bare et par år har hun mistet alt valpefettet sitt. Det er ingenting i veien med anklene hennes. Jeg skal til å gi henne en klem, men husker de nylakkede neglene og kysser henne på kinnet i stedet. «Beklager, vennen, men jeg er utslitt. Du dør ikke av litt hurtigmat en gang iblant – alt med måte, ikke sant?» «Hvordan var det på jobben i dag, elskling?» spør Simon. Han følger etter meg inn i stuen, og jeg synker ned i sofaen, lukker øynene et par sekunder og sukker da jeg kjenner at jeg slapper av. «Det var greit. Bortsett fra at Graham tvang meg til å arkivere.» «Det er ikke jobben din,» sier Katie. «Det er ikke jobben min å vaske do heller, men gjett hva han ba meg om å gjøre i går?» «Uff. Den fyren er en drittsekk.» «Du burde ikke finne deg i det.» Simon setter seg ved siden av meg. «Du burde klage.» «Til hvem? Han eier bedriften.» Graham Hallow er av den typen menn som tråkker på folk rundt seg for å blåse opp sitt eget ego. Dette vet jeg, og derfor plager det meg ikke. Som regel. For å endre tema griper jeg avisen, som jeg slengte fra meg på stuebordet. Den er fortsatt fuktig, og deler av skriften er utydelig, men jeg bretter den i to så de kan se annonsene for telefonsex og eskortetjenester. «Mamma! Hvorfor ser du på eskorteannonser?» sier Katie og ler. Hun legger på et siste lag med lakk på neglene, skrur lokket forsiktig på og går tilbake til spisebordet, hvor hun holder hendene under en UV-lampe for å herde lakken. «Kanskje hun vurderer å bytte ut Simon med en nyere modell,» sier Justin idet han kommer inn i stuen. Han har skiftet fra den svarte T-skjorten og jeansene han hadde på jobben, til grå joggebukser og en genser. Føttene hans er bare. I den ene hånden holder han mobilen, og i den andre har han en tallerken med pølser og pommes frites. «Det er ikke morsomt,» sier Simon. Han tar fra meg avi24


sen. «Men alvorlig talt, hvorfor ser du på disse annonsene?» Pannen hans rynker seg, og jeg ser en skygge i ansiktet hans. Jeg skuler på Justin. Simon er fjorten år eldre enn meg, men det hender jeg ser meg selv i speilet og tenker at jeg holder på å ta ham igjen. Jeg har rynker rundt øynene som jeg ikke hadde da jeg var i trettiårene, og huden på halsen min begynner å legge seg i folder. Selv har jeg aldri hatt problemer med aldersforskjellen mellom oss, men Simon nevner den så ofte at jeg vet at han uroer seg. Justin vet det også, og han griper enhver sjanse til å stikke inn kniven. Jeg er aldri helt sikker på om det er Simon eller meg han ønsker å såre. «Synes dere ikke at det ser ut som meg?» Jeg peker på annonsen nederst på siden, under Angels «modne» tjenester. Justin lener seg over skulderen til Simon, og Katie fjerner hendene fra lampen så hun kan se bedre. En liten stund stirrer vi alle på bildet uten å si noe. «Nei,» sier Justin akkurat idet Katie sier: «Jo, litt.» «Du bruker briller, mamma.» «Ikke alltid,» påpeker jeg. «Det hender jeg bruker linser.» Riktignok kan jeg ikke huske sist jeg gjorde det. Jeg har aldri hatt noe imot å gå med briller, og jeg liker dem jeg har nå, med den tykke, svarte innfatningen som får meg til å se langt flittigere og mer seriøs ut enn jeg noensinne gjorde på skolen. «Kanskje det er noen som spiller deg et puss,» sier Simon. «Finndenrette.com – tror du noen har meldt deg på en kontakttjeneste som en spøk?» «Hvem ville finne på noe sånt?» Jeg kikker på barna for å ta dem på fersken hvis de utveksler blikk, men Katie virker like forvirret som meg, og Justin konsentrerer seg om pommes fritesen. «Har du ringt nummeret?» sier Simon. «For 1,50 pund i minuttet? Er du gal?» «Er det deg?» spør Katie og sender meg et skjelmsk blikk. «Sånn for å spe på lønnen litt? Kom igjen, mamma, du kan si det til oss.» Engstelsen jeg har kjent siden jeg først så annonsen, begynner å slippe taket, og jeg ler. «Kjære deg, jeg vet ikke 25


hvem som er villig til å betale 1,50 pund i minuttet for meg. Men det ser virkelig ut som meg, gjør det ikke? Jeg fikk litt av en støkk.» Simon finner frem mobilen fra lommen og trekker på skuldrene. «Jeg vedder på at det er noen som planlegger noe for bursdagen din.» Han skrur på høyttaleren på telefonen og taster inn nummeret. Det føles latterlig: Her er vi alle samlet rundt The London Gazette og ringer en telefonsexlinje. «Nummeret du har ringt, er ikke i bruk.» Jeg merker at jeg har holdt pusten. «Det var det,» sier Simon og gir meg avisen. «Men hvorfor er det et bilde av meg der?» sier jeg. Det er lenge til bursdagen min, og jeg kommer ikke på noen som kunne synes det var morsomt å melde meg på en kontakttjeneste. Det slår meg at det kan være noen som misliker Simon, noen som ønsker å skape splid mellom oss. Matt? Jeg avfeier tanken med det samme den dukker opp. Instinktivt klemmer jeg Simon i skulderen, selv om han ikke later til å være plaget av annonsen. «Mamma, det ser ikke ut som deg. Det er bare en gammel kjerring med stygge hårrøtter,» sier Justin. Jeg tror det er ment som en kompliment. «Jus har rett, mamma.» Katie ser på annonsen igjen. «Det ligner på deg, men det er mange som ligner på andre. En jente på jobben min er prikk lik Adele.» «Ja, kanskje.» Jeg kaster et siste blikk på annonsen. Kvinnen på fotografier ser ikke rett inn i kameraet, og oppløsningen er så dårlig at man skulle tro det var ubrukelig. Jeg gir avisen til Katie. «Putt den i resirkuleringen, vennen, når du går ut på kjøkkenet og henter mat til oss.» «Men neglene mine!» roper hun. «Føttene mine,» svarer jeg. «Jeg tar det,» sier Justin. Han setter fra seg tallerkenen på stuebordet og reiser seg. Simon og jeg utveksler et forbauset blikk, og Justin himler med øynene. «Hva? Man skulle tro at jeg aldri hjelper til her hjemme.» Simon ler kort. «Og hva er poenget ditt?» 26


«Dra til helvete, Simon. Du kan hente maten din selv.» «Hold opp, dere to!» glefser jeg. «Herregud, av og til vet jeg ikke hvem som er barnet, og hvem som er forelderen.» «Men det er jo poenget, han er ikke …» begynner Justin, men stanser da han ser uttrykket i ansiktet mitt. Vi spiser med maten i fanget, ser på TV og krangler om fjernkontrollen, og jeg møter blikket til Simon. Han blunker til meg. Et privat øyeblikk midt oppi dette kaotiske livet med to voksne barn. Da det ikke er mer igjen på tallerkenene enn glinsende fett, tar Katie på seg jakken. «Du skal vel ikke ut nå?» sier jeg. «Klokken er over ni.» Hun sender meg et foraktfullt blikk. «Det er fredag kveld, mamma.» «Hvor skal du?» «Ut på byen.» Hun ser minen min. «Jeg skal dele taxi med Sophia. Det blir som når jeg kommer sent hjem fra jobben.» Jeg får lyst til å si at det ikke er det samme. At det svarte skjørtet og den hvite toppen Katie har på seg som servitrise, er langt mindre utfordrende enn den åletrange kjolen hun har tatt på seg nå. At hun ser ung og uskyldig ut med håret samlet i en stram hestehale, mens frisyren hennes i kveld er rufsete og sexy. Jeg får lyst til å si at hun har på seg for mye sminke, at hælene er for høye og neglene for røde. Selvfølgelig sier jeg ingenting. Jeg har vært nitten selv en gang, og jeg har vært mamma lenge nok til å vite når jeg skal holde tankene mine for meg selv. «Ha det gøy.» Men jeg kan ikke la være. «Vær forsiktig. Pass på hverandre. Og hold hånden over drinken din.» Katie kysser meg på pannen og snur seg mot Simon. «Ta deg en prat med henne, er du snill,» sier hun og nikker i min retning. Men hun smiler og blunker til meg før hun svinser ut av døren. «Nå får dere to oppføre dere ordentlig!» roper hun. «Og hvis dere ikke klarer å oppføre dere pent – vær forsiktige!» «Jeg kan ikke noe for det,» sier jeg da hun har gått. «Jeg uroer meg for henne.» 27


«Jeg vet du gjør det, men den jenta har hodet på rett sted.» Simon klemmer kneet mitt. «Hun tar etter moren sin.» Han ser på Justin, som ligger henslengt på sofaen med telefonen like foran ansiktet. «Skal ikke du ut?» «Jeg er blakk,» sier Justin uten å ta blikket fra den lille skjermen. Jeg ser de blå og hvite samtaleboksene, men kan ikke lese meldingene her jeg sitter. Mellom joggebuksene og genseren er en stripe av den røde boksershortsen synlig, og han har genserhetten trukket over hodet, til tross for at han er innendørs. «Får du ikke lønn av Melissa på fredager?» «Hun sa at hun skulle stikke innom med pengene i løpet av helgen.» Justin har jobbet på kafeen siden begynnelsen av sommeren, da jeg nesten hadde gitt opp håpet om at han skulle finne seg en ny jobb. Han var blitt innkalt til et par intervjuer – ett for en platebutikk, og enda et for Boots – men de sa nei begge stedene så snart de fikk vite at han hadde nasking på rullebladet. «Det er forståelig,» hadde Simon sagt. «Ingen arbeidsgiver vil ansette en som kanskje vil stjele fra kassen.» «Han var fjorten!» Jeg kunne ikke la være å ta ham i forsvar. «Foreldrene hans hadde nettopp skilt seg, og han hadde byttet skole. Han er ikke akkurat noen vaneforbryter.» «Likevel.» Jeg lot det ligge. Jeg ville ikke krangle med Simon. På papiret var ikke Justin en attraktiv arbeidssøker, men hvis man kjente ham … Jeg gikk til Melissa med luen i hånden. «Han kan jobbe som bud,» foreslo jeg. «Han kan dele ut reklame. Hva som helst.» Justin har aldri vært akademisk anlagt. Han begynte ikke å lese like raskt som de andre barna i første klasse – han kunne ikke engang alfabetet før han var åtte år gammel. Og da han ble eldre, ble det vanskelig å få ham på skolen i det hele tatt – fotgjengerundergangen og kjøpesenteret var visst mer tiltrekkende enn klasserommet. Han gikk ut av skolen med en eksamen i datateknikk, og en advarsel fra politiet for 28


nasking. Innen den tid hadde lærerne funnet ut at han var dyslektisk, men da var det for sent å hjelpe ham. Melissa så ettertenksomt på meg. Jeg lurte på om jeg hadde overskredet en grense i vennskapet vårt – om jeg hadde satt henne i en ubehagelig situasjon. «Han kan jobbe på kafeen.» Jeg ble målløs. En enkel takk virket utilstrekkelig. «Han får minstelønn,» sa Melissa kort, «og han må ha en prøveperiode. Mandag til fredag, både tidlige og sene vakter. Noen helger også.» «Jeg skylder deg en tjeneste,» sa jeg. Hun avfeide takknemligheten min med en håndbevegelse. «Hvorfor har man ellers venner?» «Kanskje du kan begynne å betale moren din husleie, nå som du har fått deg jobb?» sier Simon. Jeg ser strengt på ham. Simon blander seg aldri i oppdragelsen. Vi har ikke hatt behov for å snakke om det, for barna var atten og fjorten da jeg møtte Simon. De var nesten voksne, selv om de ikke oppførte seg sånn. De trengte ikke en ny pappa, og Simon har heldigvis ikke prøvd å være det. «Dere ber ikke Katie om å betale husleie.» «Hun er yngre enn deg. Du er tjueto, Justin, du er gammel nok til å stå på egne bein.» Justin svinger beina over sofakanten og reiser seg i én rask bevegelse. «Du er faen meg frekk. Kan ikke du begynne å betale leie, før du forteller meg hva jeg skal gjøre?» Jeg avskyr dette. To mennesker jeg er glad i som går i strupen på hverandre. «Justin, ikke snakk slik til Simon.» Jeg tar parti uten å tenke meg om, men så snart jeg har sagt det, ser jeg at Justin føler seg sveket. «Han kom bare med et forslag. Jeg ber deg ikke om å betale leie.» Det ville jeg aldri ha gjort, og jeg bryr meg ikke om folk synes jeg er ettergivende. Jeg viker ikke. Jeg kunne ha forlangt en ørliten sum for kost og losji, men han ville likevel ikke hatt noe til overs. Og hvordan skulle han i så fall leve livet sitt, enn si spare til fremtiden? Jeg var 29


yngre enn Katie da jeg flyttet hjemmefra, uten mer enn en koffert med klær, en voksende mage og ekkoet av mamma og pappas fordømmelse i ørene. Jeg ønsker mer for barna mine. Simon vil ikke la saken ligge. «Er du på utkikk etter jobber? Kafeen er grei nok, men hvis du vil kjøpe deg en bil og skaffe deg et eget sted å bo, trenger du mer enn det Melissa kan betale.» Jeg skjønner ikke hva som går av ham. Vi er ikke rike, men vi klarer oss. Vi trenger ikke å ta betalt av barna. «Pappa har sagt at han skal låne meg penger til en bil så snart jeg har bestått førerprøven.» Jeg merker at Simon reiser bust ved siden av meg, slik han alltid gjør når noen nevner Matt. Av og til er denne reaksjonen irriterende, men som regel fyller den meg med en varm glød. Jeg tror ikke Matt noensinne tenkte at en annen mann kunne være tiltrukket av meg, og jeg liker at Simon bryr seg såpass om meg at han er sjalu. «Det var snilt av pappa,» sier jeg raskt. Min lojalitet til Justin tvinger meg til å si noe – hva som helst – for å støtte ham. «Kanskje du kunne vurdere å ta drosjelappen?» «Jeg vil ikke kjøre taxi resten av livet, mamma.» Justin og jeg sto hverandre svært nær da han var mindre, men han har aldri tilgitt meg helt for at jeg forlot Matt. Det ville han nok hvis han kjente hele historien, men jeg har aldri ønsket at barna skal tenke ille om faren sin. Jeg har ikke ønsket at de skulle bli like såret som meg. Elskerinnen til Matt var nøyaktig midtveis mellom min og Katies alder. Det er rart med de detaljene man velger å feste seg ved. Jeg møtte henne aldri, men jeg pleide å plage meg selv med å se for meg hvordan hun så ut, og hvordan hendene til mannen min strøk over en tjuetre år gammel kropp uten strekkmerker. «Man kan ikke alltid velge og vrake,» sier Simon. «Det er en bra jobb.» Jeg ser forbauset på ham. Han har titt og ofte kritisert Matts manglende ambisjoner. Det irriterer meg litt at dette «yrket uten utsikter», som han har kalt det, tydeligvis er 30


godt nok for sønnen min. Matt gikk på universitetet og studerte for å bli ingeniør, helt til den dagen jeg innså at menstruasjonen min var så sen at det bare kunne bety én ting. Matt sluttet på studiet og fikk seg en jobb den samme dagen. Det var bare kroppsarbeid, på en byggeplass i nærheten, men lønnen var god nok. Og etter at vi giftet oss, tok han drosjelappen, og foreldrene hans ga oss penger til å kjøpe den første taxien i bryllupsgave. «Kafeen er grei nok inntil videre,» sier jeg. «Det dukker nok opp noe bedre en gang i fremtiden.» Justin grynter uforpliktende og forlater stuen. Han går opp trappen, og jeg hører at sengen hans knirker idet han inntar sin vante positur, liggende på ryggen med hodet akkurat høyt nok til å se skjermen på laptopen. «Hvis det fortsetter slik, kommer han til å bo her til han fyller tretti.» «Jeg vil bare at han skal ha det bra.» «Han har det bra,» sier Simon. «Fordi han snylter på deg.» Jeg biter i meg det jeg ønsker å si. Det ville ha vært urettferdig. Jeg bestemte selv at Simon ikke skulle betale leie. Vi kranglet faktisk om det, men jeg nektet å la ham gjøre det. Vi spleiser på maten og regningene, og han spanderer stadig restaurantbesøk og utenlandsreiser på meg – og på barna. Han er fryktelig sjenerøs. Vi har en felles bankkonto, og vi har aldri brydd oss om hvem som betaler for hva. Men huset er mitt. Matt og jeg hadde dårlig med penger da vi giftet oss. Han jobbet kveldsskift, og jeg var på Tesco fra fire til åtte, og slik levde vi til Justin begynte på skolen. Da Katie kom, var situasjonen blitt enklere; Matt hadde mer arbeid enn han trengte, og etter hvert fikk vi råd til å skeie litt ut. Vi kunne spise ute en gang iblant, og til og med dra på reise i sommerferien. Så skilte vi oss, og jeg var tilbake til start. Ingen av oss hadde råd til å beholde huset selv, og det var ennå mange år til jeg hadde spart nok til å flytte hit. Jeg lovte meg selv at jeg aldri igjen skulle slå meg sammen med en mann. 31


Riktignok lovte jeg meg selv at jeg ikke skulle forelske meg heller, og man ser hvordan det gikk. Simon kysser meg, legger en hånd under haken min og flytter den til bakhodet. Selv etter en lang dag dufter han godt av barberingssåpe og etterbarberingsvann. Jeg føler den velkjente varmen som fyller kroppen mens han vikler håret mitt rundt hånden og trekker forsiktig i det, slik at jeg løfter haken og blottlegger halsen for kysset hans. «Skal vi ta en tidlig kveld?» hvisker han. «Jeg kommer straks opp.» Jeg tar med meg tallerkenene og The London Gazette og går ut på kjøkkenet for å sette i oppvaskmaskinen. Avisen slenger jeg i resirkuleringskurven, og kvinnen i annonsen stirrer opp på meg. Jeg slukker lyset og rister på hodet over min egen dumhet. Selvfølgelig er det ikke meg. Hvorfor skulle det være et fotografi av meg i avisen?