Clare Mackintosh Jeg lar deg gå

Page 1



Jeg lar deg gå



Clare Mackintosh

Jeg lar deg gå Oversatt av Ulrik Farestad


Clare Mackintosh Originalens tittel: I Let You Go Oversatt av Ulrik Farestad Copyright © Clare Mackintosh 2014. First published in Great Britain in 2014 by Sphere, an imprint of Little, Brown Book Group. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-49729-3 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Roy Bishop/Arcangel Images Sats: Type-it, AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2016 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Prolog

Vinden pisker det våte håret over ansiktet hennes, og hun stirrer opp mot regnet. Slikt vær får alle til å forte seg; folk haster bortover glatte fortau med hakene dypt i jakkekragene, og bilene raser forbi og spruter vann på skoene deres. Støyen fra trafikken gjør det umulig for henne å høre mer enn et par løsrevne ord av den skravlete oppsummeringen som begynte med det samme skoleporten ble åpnet. Ordene strømmer ut av ham uten stans, og av og til blander han dem og snakker feil i ren begeistring over denne nye verdenen han vokser inn i. Hun får med seg noe om en bestevenn; et prosjekt om verdensrommet; en ny lærer. Og da hun kikker ned på ham, glemmer hun kulden som snor seg gjennom skjerfet og må smile av iveren hans. Gutten gliser tilbake og legger hodet bakover for å smake på regnet; de våte øyenvippene danner mørke klumper rundt øynene. «Og så har jeg lært meg å skrive navnet mitt, mamma!» «Så flink du er,» sier hun og stopper for å gi ham et godt kyss på den fuktige pannen. «Kan du vise meg det når vi kommer hjem?» De går så raskt som de korte beina kan bære ham. I den andre hånden holder hun skolesekken hans, og den dunker mot knærne. Snart hjemme nå. Billysene skinner på den våte asfalten og blender dem med få sekunders mellomrom. Ved en travel vei venter de på en åpning i trafikken, og hun fester grepet rundt den lille hånden inni ullvotten og går så raskt at han må løpe for å 5


holde tritt. Det lyse høstløvet er mørknet og blitt brunt, og de våte bladene klistrer seg til rekkverkene. De kommer inn i en stille gate og skal bare runde ett hjørne til, så er de hjemme. Det er godt å tenke på den forlokkende varmen der inne. Nå som de er i sitt eget trygge nabolag, slipper hun hånden hans for å stryke vekk noen våte hårstrå fra øynene, og hun ler da de sender en kaskade med små dråper ned på bakken. «Se der,» sier hun idet de runder det siste hjørnet. «Jeg lot lyset stå på for oss.» På den andre siden av gaten ligger et rødt mursteinshus. To soverom, et bitte lite kjøkken og en hage med masse potter som hun alltid har til hensikt å fylle med blomster. Det er bare de to. «Førstemann til døren, mamma …» Gutten er full av energi, fra han våkner om morgenen til han legger hodet på puten. Aldri står han stille; alltid i bevegelse, alltid på farten. «Kom igjen!» Det hele skjer på et blunk; hun kjenner tomrommet ved siden av seg idet han setter i sprang mot huset, som om han blir trukket mot den varme gangen og gløden fra terrasselampen. Melk, kjeks og tjue minutter med TV. Fiskefingre til middag. Dette er rutinen de har falt inn i, og han er ikke engang halvveis i sitt første skolesemester. Bilen kommer fra ingensteds. Det hviner i våte bremser. Den dumpe lyden av en fem år gammel gutt som treffer frontruten, snurrer rundt og lander hardt på asfalten. Hun løper etter ham, kaster seg foran bilen, som ennå ikke har stanset. Så sklir hun, faller og lander på de utstrakte hendene. All luften presses ut av lungene. Det hele er over på et blunk. Hun kneler ved siden av ham og prøver febrilsk å finne pulsen. Rundt henne ser hun sin egen pust bli til en hvit sky i luften. Hun ser mørket som danner seg under hodet hans og hører sitt eget skrik som om det er noen andre som 6


skriker. Så ser hun opp på den uklare frontruten, hvor vindusviskerne sender vannet i høye buer ut i den mørknende natten, og hun hyler til sjåføren hun ikke kan se, hyler om hjelp. Hun bøyer seg over den lille gutten for å varme ham med kroppen, holder frakken åpen over dem begge, slik at kantene suger til seg vannet fra bakken. Hun kysser ham og trygler om at han skal våkne, samtidig som det gule lyset rundt dem blir svakere og blir til en tynn stråle idet bilen rygger vekk fra dem. Motoren jamrer bebreidende da sjåføren prøver å snu i den smale gaten, prøver to, tre, fire ganger. I hasten skraper siden av bilen mot en av platanlønnene som står langs veien. Så blir det mørkt.



første del



1

Førstebetjent Ray Stevens sto ved vinduet og betraktet kontorstolen sin. Et av armlenene hadde vært brukket i over et år, og til nå hadde han vært pragmatisk og simpelthen unngått å lene seg til venstre når han satt i den. Men da han kom tilbake fra lunsj, hadde noen skriblet ordet «defekt» med sprittusj på baksiden av stolen. Ray undret på om bedriftsavdelingens nye entusiasme for skadevurdering ville føre til at han fikk en ny, eller om han ble nødt til å styre Bristolpolitiets kriminalavdeling fra en kontorstol som ga god grunn til å betvile autoriteten hans. Ray rotet frem en tusj i den øverste skrivebordsskuffen, satte seg på huk og endret ordet til «detektiv». I neste øyeblikk ble kontordøren åpnet, og han reiste seg raskt og satte hetten tilbake på pennen. «Å, Kate, jeg skulle bare …» Han stanset da han så ansiktsuttrykket hennes, og så la han merke til ordreutskriften hun holdt i hånden. «Hva har du der?» «En påkjørsel i Fishponds, sjef. En fem år gammel gutt er død. Sjåføren stakk av.» Ray strakte ut hånden for å ta imot arket og leste raskt gjennom mens Kate ble stående litt utilpass i døråpningen. Hun var akkurat ferdig med vakten sin, og hun hadde bare vært i avdelingen i et par måneder og holdt fortsatt på å finne seg til rette. Men hun var flink. Flinkere enn hun trodde. «Hva med registreringsnummeret?» «Det ble ikke notert, så vidt vi vet. Vaktpatruljen har sik11


ret stedet, og andrebetjenten opptar morens forklaring nå. Hun er i sjokk, som du sikkert skjønner.» «Er det greit for deg å jobbe sent?» spurte Ray, men Kate nikket før han rakk å snakke ferdig. De smilte skjevt til hverandre. Begge visste hvor galt det føltes å la seg rive med av adrenalinrushet i slike forferdelige situasjoner. «Greit, la oss dra.» De nikket til gjengen som hadde samlet seg for å røyke under taket ved bakdøren. «Hei, Stumpy,» sa Ray. «Jeg tar med Kate til dødsulykken i Fishponds. Kan du sjekke om det har kommet inn relevant etterretning fra det området?» «Skal sjekke.» Stumpy tok et siste drag av rullingsen. Kriminalbetjent Jake Owen hadde blitt kalt Stumpy av kollegene så lenge at det stadig var en overraskelse når hans fulle navn ble lest opp i rettssalen. Han var en mann av få ord, en mann med mange krigshistorier som han ikke likte å dele, og han var uten tvil Rays beste betjent. De to mennene hadde jobbet sammen i flere år, og selv om Stumpy var kort, var han svært sterk og god å ha med på laget. I tillegg til Kate besto Stumpys team av den stødige Malcolm Johnson og Dave Hillsdon, en ung, entusiastisk og litt ustyrlig betjent. Ray syntes han ofte nærmet seg grensen for det akseptable når han forsøkte å sikre en domskjennelse, men sammen utgjorde de et solid lag, og Kate lærte raskt av dem. Hun hadde en glødende iver som fikk Ray til å savne tiden da han selv var en ung, sulten betjent, før sytten år med papirarbeid gjorde ham sliten og lei. Kate navigerte den sivile Corsaen i retning av Fishponds. Rushtrafikken var begynt å tetne, og hun var en utålmodig sjåfør. Hun tutet når de stoppet for rødt lys og strakte hals for å se hva som skapte kø lenger frem. Hele tiden rørte hun på seg: hun dunket fingrene mot rattet, rynket på nesen, vred seg i setet. Hver gang trafikken beveget seg igjen, lente hun seg forover, som om dette ville få dem fortere frem. 12


«Savner du blålys og sirene?» spurte Ray. Kate gliste. «Kanskje litt.» Det eneste hun brukte av sminke, var eyeliner, som nå var dratt litt utover. De mørkebrune krøllene hang løst rundt ansiktet, til tross for hårklypen som åpenbart skulle holde dem på plass. Ray fisket frem mobilen for å ringe til dem han måtte ringe til. Han fikk bekreftet at enheten for ulykkesetterforskning var på vei, at vakthavende politioverbetjent hadde blitt informert, og at noen hadde sendt bud etter operasjonsbilen – en svær varebil full av telt, nødlys og varmt drikke. Alt var ordnet allerede. Det var det egentlig alltid, men som vakthavende førstebetjent var det han som hadde ansvaret i siste instans. Ofte ble det litt småkjekling med patruljen på stedet når kriminaletterforskerne dukket opp for å granske åstedet som de allerede hadde gått gjennom, men det var slik det måtte være. Alle hadde vært gjennom det – til og med Ray, som hadde gått så lite som mulig i uniform før han ble forfremmet. Han snakket med sambandssentralen og sa fra at de var fem minutter fra stedet, men han ringte ikke hjem. I stedet for å si fra til Mags når han ble forsinket, pleide han å ta kontakt når han en sjelden gang kom hjem til normal tid. Det var en langt mer praktisk løsning, med tanke på de lange arbeidsdagene som jobben krevde. Idet de rundet hjørnet, sakket Kate farten. Rundt omkring på veien sto seks politibiler; lysene kastet en flakkende blå glød over omgivelsene. Lyskastere var satt opp på trebente stativer, og strålene lyste opp det fine duskregnet. Heldigvis høljet det ikke lenger. På vei ut av stasjonen hadde Kate stoppet for å ta med seg regnfrakk og bytte de høye hælene med gummistøvler. «Nytte foran mote,» sa hun og lo da hun kastet skoene i skapet og trakk på seg støvlene. Ray brydde seg ikke stort om noen av delene, men nå skulle han ønske at han i det minste hadde tatt med seg en frakk. De parkerte bilen omtrent hundre meter fra det store, hvite teltet som var satt opp for å beskytte alle eventuelle 13


beviser mot regnet. Den ene siden av teltet var åpen, og der inne kunne de se en åstedsgransker som sto på alle fire og samlet prøver fra et eller annet på bakken. Lenger bort i gaten sto enda en skikkelse i beskyttelsesdrakt og undersøkte et av de svære trærne ved veien. Da Ray og Kate nærmet seg selve åstedet, ble de stoppet av en ung politibetjent som hadde dratt glidelåsen på refleksjakken så høyt at det knapt gikk an å skimte ansiktet hans mellom kragen og skyggen på hatten. «God kveld, sir. Vil du se åstedet? I så fall må jeg skrive deg på listen.» «Nei takk,» sa Ray. «Hvor er andrebetjenten din?» «Han er inne hos moren,» sa betjenten og pekte mot en rad med små rekkehus, før han trakk seg inn i kragen igjen. «Nummer fire,» hørte de fra innsiden av jakken. «Herregud, for en begredelig jobb,» sa Ray da han og Kate gikk sin vei. «Jeg husker en gang da jeg var aspirant og sto åstedsvakt i tolv timer i pøsende regn, og så fikk jeg kjeft fordi jeg ikke smilte til førstebetjenten fra kriminalavdelingen da han dukket opp klokken åtte neste morgen.» Kate lo. «Var det derfor du spesialiserte deg som kriminaletterforsker?» «Ikke akkurat,» sa Ray, «selv om det var sider ved det som fristet. Nei, det var mest fordi jeg var lei av å overlate alle de viktige jobbene til spesialister og aldri få følge en sak helt til slutten. Hvorfor valgte du det?» «Litt av det samme.» De kom til husrekken som politibetjenten hadde pekt på, og Kate fortsatte å snakke mens de lette etter nummer fire. «Jeg liker de mer seriøse jobbene. Men det er mest fordi jeg kjeder meg lett. Jeg liker de etterforskningene som er så kompliserte at de gir meg hodepine. Jeg foretrekker vanskelige kryssord fremfor de lette. Gir det mening?» «Absolutt,» sa Ray. «Men jeg har aldri vært god til å løse vanskelige kryssord.» «Jeg kan et knep,» sa Kate. «Jeg skal lære deg det en gang. Her er nummer fire.» 14


Den pent malte inngangsdøren sto på gløtt. Ray dyttet den opp og ropte inn. «Vi er fra kriminalavdelingen. Kan vi komme inn?» «Vi er i stuen,» lød svaret. De tørket av seg på beina og gikk inn i den trange gangen, forbi en overlesset stumtjener. På gulvet var et par røde gummistøvler i barnestørrelse plassert pent ved siden av et voksent par. Barnets mor satt i en liten sofa og stirret på en blå skolesekk som hun trykket til seg i fanget. «Jeg er førstebetjent Ray Stevens fra kriminalavdelingen. Det var fryktelig trist å høre om sønnen din.» Hun så opp på ham og viklet snoren på sekken så stramt rundt hendene at den lagde røde renner i huden. «Jacob,» sa hun med tørre øyne. «Han heter Jacob.» På en kjøkkenstol ved siden av sofaen satt en uniformert andrebetjent og balanserte papirarbeidet i fanget. Ray hadde sett ham rundt omkring på stasjonen, men han visste ikke hva han het. Han kikket på skiltet hans. «Brian, kan du ta med deg Kate ut på kjøkkenet og fortelle henne hva du har funnet ut så langt? Jeg vil gjerne stille vitnet et par spørsmål, hvis det er i orden? Det tar ikke lang tid. Kanskje du kan lage en kopp te til henne i samme slengen.» Brians ansiktsuttrykk røpet at dette var det siste han ønsket å gjøre, men han reiste seg og gikk ut sammen med Kate, sikkert for å sutre om hvor sjefete kriminaletterforskere var. Ray brydde seg ikke. «Beklager at jeg må stille flere spørsmål, men det er avgjørende at vi får så mye informasjon som mulig, så tidlig som mulig.» Jacobs mor nikket uten å se opp. «Stemmer det at du ikke kunne se bilens registreringsskilt?» «Det skjedde så raskt,» sa hun, og ordene satte i gang enda et følelsesutbrudd. «Han snakket om skolen, og så … Jeg slapp bare taket et sekund.» Hun viklet snoren enda 15


strammere rundt hånden, og Ray så at fingrene ble bleke. «Det gikk så fort. Bilen kom så plutselig.» Hun besvarte spørsmålene rolig, uten å røpe noe av den frustrasjonen hun ganske sikkert følte. Ray likte ikke å presse henne slik, men han hadde ikke noe valg. «Hvordan så sjåføren ut?» «Jeg kunne ikke se inn,» sa hun. «Var det flere i bilen?» «Jeg kunne ikke se inn i bilen,» gjentok hun med matt, uttrykksløs stemme. «Det er greit,» sa Ray. Hvor i all verden skulle de begynne? Hun så på ham. «Kommer dere til å finne ham? Mannen som drepte Jacob? Kommer dere til å finne ham?» Stemmen brast, ordene gikk i oppløsning og ble til et lavt stønn. Hun bøyde seg forover og presset skolesekken mot magen, og Ray kjente at det strammet seg i brystet. Så trakk han pusten dypt og tvang følelsen bort. «Vi skal gjøre alt vi kan,» sa han, samtidig som han foraktet seg selv for å ha henfalt til denne klisjeen. Kate kom tilbake fra kjøkkenet, etterfulgt av Brian, som holdt et krus med te i hånden. «Kan jeg få gjøre meg ferdig med forklaringen, sjef?» spurte han. Slutt å plage vitnet mitt, mener du, tenkte Ray. «Ja, takk skal du ha … unnskyld avbrytelsen. Har vi det vi trenger, Kate?» Kate nikket. Hun så blek ut, og han lurte på om Brian hadde sagt noe som hadde opprørt henne. Om et år eller så ville han nok kjenne henne like godt som resten av teamet, men han hadde ikke blitt helt klok på henne ennå. Hun var ikke redd for å si det hun mente, det visste han, og hun var ikke for nervøs til å snakke i gruppemøter. Dessuten lærte hun raskt. De gikk ut av huset og bort til bilen, uten å si noe. «Går det bra med deg?» spurte han, selv om det var åpenbart at det ikke gjorde det. Kjeven hennes var spent; fargen var borte fra ansiktet. 16


«Alt i orden,» sa Kate, men stemmen var grøtete, og Ray innså at hun prøvde å holde gråten tilbake. «Hei, du,» sa han og la armen litt keitete rundt skuldrene hennes. «Er det jobben?» I løpet av karrieren hadde Ray klart å bygge opp en forsvarsmekanisme mot ettervirkningene som fulgte med slike saker. De fleste politifolk hadde det – det var derfor man måtte ta alle de drøye vitsene i kantinen med en klype salt – men Kate var kanskje annerledes. Hun nikket og trakk pusten dypt og skjelvende. «Beklager, jeg pleier ikke å reagere slik, det lover jeg. Jeg har vært borti drøssevis av dødsulykker, men … Herregud, han var fem år gammel! Faren til Jacob ville visstnok ikke ha noe med ham å gjøre, så det var bare ham og moren. Jeg kan ikke forestille meg hva hun går gjennom nå.» Stemmen brast, og Ray kjente at det strammet seg i brystet igjen. Forsvarsmekanismen hans var avhengig av at han konsentrerte seg om etterforskningen – om de konkrete bevisene i saken – og ikke tenkte for mye på følelsene til de som var involvert. Hvis han skulle prøve å forestille seg hvordan det var å se sitt eget barn dø i ens egne armer, ville han ikke være til nytte for noen, særlig ikke Jacob og moren. Uvilkårlig måtte han tenke på sine egne barn, og han fikk en irrasjonell trang til å skynde seg hjem og sjekke om de begge var trygge. «Unnskyld.» Kate svelget og smilte forlegent. «Jeg lover at jeg ikke alltid skal reagere sånn.» «Du, det er i orden,» sa Ray. «Vi har alle hatt slike reaksjoner.» Hun hevet brynene. «Til og med du? Du virker ikke som den følsomme typen, sjef.» «Jeg har mine stunder.» Ray klemte skulderen hennes og trakk til seg armen. Han kunne faktisk ikke huske å ha grått på jobben, men det hadde vært nære på. «Klarer du deg?» «Jeg klarer meg. Takk.» Da de kjørte vekk, så Kate tilbake på stedet hvor åsteds17


granskerne fortsatt var i full sving. «Hva slags jævel kjører ned en fem år gammel gutt og stikker av?» Ray nølte ikke med å svare. «Det er det vi skal finne ut.»


2

Jeg har ikke lyst på te, men tar imot kruset likevel. Med begge hendene rundt det bøyer jeg hodet over dampen til jeg skålder meg. Smerten prikker i huden, følelsen forsvinner fra kinnene og øynene svir. Jeg kjemper mot trangen til å trekke meg unna; jeg trenger denne nummenheten for å glemme bildene som stadig svirrer i hodet. «Vil du ha noe å spise?» Han tårner over meg, og jeg vet at jeg burde se opp, men jeg orker ikke. Hvordan kan han tilby meg mat og drikke som om ingenting har hendt? Jeg kjenner at jeg blir forferdelig kvalm, og jeg svelger unna den beske smaken. Han klandrer meg for det som skjedde. Han har ikke sagt det, men det trenger han heller ikke. Det er lett å se det i øynene hans. Og han har rett – det var min feil. Vi burde ha tatt en annen vei hjem, jeg burde ikke ha pratet, jeg burde ha stoppet ham … «Nei takk,» sier jeg stille. «Jeg er ikke sulten.» Ulykken spilles av kontinuerlig i hodet mitt. Jeg prøver å pause den, men filmen lar seg ikke stoppe: kroppen hans smeller mot panseret, igjen og igjen. Jeg løfter kruset mot ansiktet enda en gang, men teen har kjølnet og varmer ikke huden nok til at det gjør vondt. Jeg kan ikke kjenne at tårene danner seg, men jeg ser de feite dråpene som sprekker når de treffer knærne mine. Jeg ser dem trekke inn i jeansen, og jeg skraper med neglen på en søleflekk på låret. Jeg kikker rundt meg i rommet i dette hjemmet jeg har brukt så mange år på å skape. Gardinene jeg valgte for å 19


matche med putene; kunsten på veggene, som jeg delvis har lagd selv, delvis forelsket meg i og kjøpt på gallerier. Jeg trodde jeg lagde et hjem, men det ble aldri mer enn et hus. Hånden gjør vondt. Jeg kan kjenne pulsen som hamrer raskt i håndleddet. Denne smerten er kjærkommen. Jeg skulle ønske det gjorde mer vondt. Det var meg bilen skulle ha truffet. Han snakker igjen. Politiet er ute og leter etter bilen … vitner vil bli etterlyst i avisene … det kommer på nyhetene … Rommet snurrer rundt og jeg fokuserer på stuebordet, nikker når det virker naturlig. Han går to skritt mot vinduet, så tilbake. Jeg skulle ønske han kunne sette seg – han gjør meg nervøs. Hendene mine skjelver, og jeg setter fra meg den urørte teen før jeg mister den, men porselenet klirrer mot bordet. Han ser frustrert på meg. «Unnskyld,» sier jeg og kjenner en metallisk smak i munnen, før jeg skjønner at jeg har bitt gjennom innsiden av leppen. Jeg svelger blodet. Jeg vil ikke tiltrekke meg oppmerksomhet ved å be om et papirlommetørkle. Alt har endret seg. Livet mitt ble endret i samme øyeblikk som bilen skled over den våte asfalten. Jeg kan se alt klart og tydelig, som om jeg står ved siden av og ser på. Jeg kan ikke fortsette slik. Da jeg våkner vet jeg først ikke hva slags følelse det er. Alt er som før, og likevel er alt annerledes. Og så, før jeg rekker å åpne øynene, blir hodet fylt av støy, som fra et underjordisk tog. Og så er den der; den livaktige filmen som jeg ikke klarer å bli kvitt, ikke klarer å dempe. Jeg presser håndflatene mot tinningene for å se om jeg kan stanse bildene med rå makt, men de fortsetter å komme, klare og raske, som om jeg ville ha glemt alt uten dem. På nattbordet står vekkerklokken av messing som Eve ga meg da jeg dro for å studere – «Hvis ikke, kommer du aldri til å rekke noen forelesninger» – og jeg blir sjokkert da jeg ser at den allerede er halv elleve. Smerten i hånden blir over20


skygget av en hodepine som blender meg når jeg rører for raskt på hodet, og hver eneste muskel verker når jeg reiser meg fra sengen. Jeg tar på meg gårsdagens antrekk og går ut i hagen uten å lage kaffe, selv om munnen er så tørr at det er tungt å svelge. Skoene finner jeg ikke, og frosten svir under føttene når jeg går over gresset. Hagen er ikke stor, men vinteren er på vei, og innen jeg kommer til den andre enden, har jeg ikke lenger følelse i tærne. Det lille atelieret i hagen har vært mitt tilfluktssted de siste fem årene. For tilfeldig forbipasserende ser det nok ut som et vanlig hageskjul, men det er hit jeg kommer for å tenke, arbeide, unnslippe hverdagen. På tregulvet ligger leirklumper som har falt fra dreieskiven som er plassert midt i rommet, slik at jeg kan gå rundt den og betrakte arbeidet med et kritisk blikk. På tre av veggene i skjulet er det slått opp hyller hvor jeg plasserer skulpturene mine i et slags ordnet kaos som bare jeg forstår. Der står uferdige arbeider, her er de som er brent, men ikke malt, og der står de som er klare til å bli fraktet til kundene. Hundrevis av enkeltverker, men hvis jeg lukker øynene, kan jeg likevel kjenne hver enkelt form under fingertuppene, føle den våte leiren mot håndflatene. Jeg tar nøkkelen fra gjemmestedet under vinduskarmen og åpner døren. Det er verre enn jeg trodde. På gulvet ligger den ødelagte leiren som et tett teppe. Runde, halve potter ender i sinte, taggete kanter. Trehyllene er tomme alle sammen, alt som lå på arbeidsbordet er feid på gulvet og de små figurene i vinduskarmen er blitt til ugjenkjennelige skår som glinser i solen. Ved døren ligger en liten kvinnefigur. Jeg lagde henne i fjor, som en del av en serie med figurer for en butikk i Clifton. Jeg ønsket å skape noe virkelig, noe som var så langt fra perfeksjon som mulig, men som likevel var vakkert. Ti kvinner lagde jeg, hver med sine egne distinkte former, sine egne klumper, arr og skavanker. Som forelegg brukte jeg moren min, søstrene mine, jenter fra keramikkurset, kvin21


ner jeg så i parken. Denne figuren er løselig basert på meg selv. Ingen ville ha kjent meg igjen, men det er likevel meg. Brystet er litt for flatt, hoftene litt for smale, føttene litt for store. Det flokete håret er festet i en knute bak i nakken. Jeg bøyer meg ned for å løfte henne. Først trodde jeg hun var intakt, men idet jeg berører henne, kjenner jeg leiren røre seg under fingrene, og jeg holder to ødelagte biter. Jeg ser på dem og kaster dem så hardt jeg kan i veggen, og de knuser i ørsmå biter som drysser ned på arbeidsbordet. Jeg trekker pusten dypt og slipper den langsomt ut. Jeg vet ikke hvor mange dager som er gått siden ulykken, eller hvordan jeg har klart å komme meg gjennom uken. Det føles som jeg tråkker i sirup. Og jeg vet ikke hva det er som får meg til å bestemme at tiden er inne. Men det er den. Jeg tar kun med meg det jeg får plass til i reisevesken, for hvis jeg ikke drar nå, kommer jeg aldri til å klare det. Jeg går rundt i huset på måfå og prøver å forestille meg at jeg aldri skal være her igjen. Tanken er både forferdelig og befriende. Kan jeg gjøre dette? Er det mulig å gi opp ett liv og begynne på et nytt? Jeg må prøve. Det er den eneste muligheten jeg har til å komme meg helskinnet gjennom dette. Laptopen er på kjøkkenet. Den inneholder bilder, adresser og annen informasjon som jeg tenkte jeg ville trenge en dag, uten at jeg lagret den andre steder. Jeg har ikke tid til å tenke på dette nå, så jeg legger den i vesken, selv om den er stor og tung. Nå er det ikke mye plass igjen, men én siste bit av fortiden min må jeg ha med meg. Jeg tar ut en genser og noen T-skjorter for å gjøre plass til treesken. Under lokket av sedertre ligger minnene, lag på lag. Jeg åpner den ikke – jeg vet hva som er der. Dagbøkene som jeg førte sporadisk opp gjennom tenårene, med utrevne sider der jeg angret på det jeg hadde skrevet. En masse konsertbilletter samlet med en strikk rundt. Vitnemålet. Avisutklipp fra min første utstilling. Og fotografiene av sønnen jeg elsket så høyt at det ikke skulle vært mulig. Dyrebare fotografier. Så få i forhold til hvor glad jeg var i ham. Det er så lite som er igjen 22


av ham i verden, av ham som var midtpunktet i min egen verden. Det er umulig å stå imot. Jeg åpner esken og holder opp det øverste fotografiet: et polaroidbilde tatt av en elskverdig jordmor samme dag som han ble født. Han er en liten, rosa klump, knapt synlig under det hvite sykehushåndkleet. På bildet holder jeg armene på en litt klønet måte, som alle nybakte mødre, og jeg er overveldet av kjærlighet og utmattelse. Det hadde gått så fort, vært så skremmende, så ulikt alle bøkene jeg hadde slukt mens jeg var gravid. Plutselig klarer jeg ikke å puste, og jeg legger bildet tilbake og stapper esken i reisevesken. Jacobs dødsfall er forsidestoff. Overskriftene skriker til meg fra bensinstasjonen jeg passerer, fra butikken på hjørnet og fra køen ved busstoppet, hvor jeg stiller meg som om jeg er en helt vanlig person. Som om jeg ikke er på flukt. Alle snakker om ulykken. Hvordan kunne det skje? Hvem kan ha gjort det? Hver gang bussen stopper, kommer nye passasjerer på med nye rykter, mer sladder som flyter over hodene våre. Den er umulig å unngå. Det var en svart bil. Det var en rød bil. Politiet kommer til å arrestere noen snart. Politiet har ingen ledetråder. En kvinne sitter ved siden av meg. Hun åpner avisen, og plutselig er det som om noen presser mot brystet mitt. Jacob stirrer på meg; øynene hans bebreider meg for at jeg ikke beskyttet ham, for at jeg lot ham dø. Jeg tvinger meg selv til å se på ham, og det snører seg i halsen. Synet blir tåkete, og jeg klarer ikke å lese ordene, men det er ikke nødvendig – jeg har sett forskjellige versjoner av denne artikkelen i hver eneste avis jeg har gått forbi i dag. Sitatene fra sørgende lærere, beskrivelsene av blomstene ved veikanten, rettens undersøkelse av dødsfallet, som allerede er avsluttet. Et annet bilde viser en krans med gule krysantemer på en altfor liten kiste. Kvinnen uffer seg og begynner å snakke, 23


mest til seg selv tror jeg, men hun tenker kanskje at jeg har en mening om saken. «Er det ikke grusomt? Og så like før jul, da.» Jeg sier ingenting. «Tenk å kjøre sin vei på den måten.» Hun uffer seg igjen. «Men gutten var fem år gammel,» sier hun videre. «Hva slags mor lar et så lite barn krysse veien alene?» Jeg klarer ikke å holde det tilbake – jeg slipper ut et klynk. Plutselig renner varme tårer nedover kinnene mine og ned på papirlommetørkleet som kvinnen dytter forsiktig inn i hånden min. «Stakkars liten,» sier kvinnen, som om hun vil trøste et barn. Jeg skjønner ikke om hun mener meg eller Jacob. «Du kan ikke forestille deg noe sånt, kan du vel?» Men det kan jeg, og jeg vil så gjerne si det til henne. Uansett hva hun forestiller seg, er virkeligheten tusen ganger verre. Hun finner frem enda et papirlommetørkle – krøllete, men rent – og blar om i avisen for å lese om tenningen av julelysene i Clifton. Jeg trodde aldri at jeg skulle flykte. Jeg trodde ikke jeg skulle trenge å gjøre det.