Jeglardeggå
ClareMackintosh Jeglardeggå
OversattavUlrikFarestad
ClareMackintosh
Originalenstittel: ILetYouGo OversattavUlrikFarestad
Copyright©ClareMackintosh2014. FirstpublishedinGreatBritainin2014bySphere, animprintofLittle,BrownBookGroup.
Norskutgave: ©CAPPELENDAMMAS,2016
ISBN978-82-02-49729-3
1.utgave,1.opplag2016
Omslagsdesign:MiriamEdmunds Omslagsfoto:RoyBishop/ArcangelImages Sats:Type-it,AS
Trykkoginnbinding:UABPRINT-IT,Litauen2016
SattiSabon10/12ogtryktpå70gEnsoluxCream1,8.
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
Prolog
Vindenpiskerdetvåtehåretoveransiktethennes,oghun stirreroppmotregnet.Sliktværfåralletilåforteseg;folk hasterbortoverglattefortaumedhakenedyptijakkekragene,ogbileneraserforbiogsprutervannpåskoenederes. Støyenfratrafikkengjørdetumuligforhenneåhøremer ennetparløsrevneordavdenskravleteoppsummeringen sombegyntemeddetsammeskoleportenbleåpnet.Ordene strømmerutavhamutenstans,ogavogtilblanderhan demogsnakkerfeilirenbegeistringoverdennenyeverdenenhanvokserinni.Hunfårmedsegnoeomenbestevenn;etprosjektomverdensrommet;ennylærer.Ogda hunkikkernedpåham,glemmerhunkuldensomsnorseg gjennomskjerfetogmåsmileaviverenhans.Guttengliser tilbakeogleggerhodetbakoverforåsmakepåregnet;de våteøyenvippenedannermørkeklumperrundtøynene.
«Ogsåharjeglærtmegåskrivenavnetmitt,mamma!»
«Såflinkduer,»sierhunogstopperforågihametgodt kysspådenfuktigepannen.«Kanduvisemegdetnårvi kommerhjem?»
Degårsårasktsomdekortebeinakanbæreham.Iden andrehåndenholderhunskolesekkenhans,ogdendunker motknærne.
Snarthjemmenå.
Billyseneskinnerpådenvåteasfaltenogblenderdem medfåsekundersmellomrom.Vedentravelveiventerde påenåpningitrafikken,oghunfestergrepetrundtdenlille håndeninniullvottenoggårsårasktathanmåløpeforå
holdetritt.Detlysehøstløvetermørknetogblittbrunt,og devåtebladeneklistrersegtilrekkverkene.
Dekommerinnienstillegateogskalbarerundeett hjørnetil,såerdehjemme.Detergodtåtenkepådenforlokkendevarmenderinne.Nåsomdeerisittegettrygge nabolag,slipperhunhåndenhansforåstrykevekknoen våtehårstråfraøynene,oghunlerdadesenderenkaskade medsmådråpernedpåbakken.
«Seder,»sierhunidetderunderdetsistehjørnet.«Jeglot lysetståpåfoross.»
Pådenandresidenavgatenliggeretrødtmursteinshus. Tosoverom,etbittelitekjøkkenogenhagemedmassepottersomhunalltidhartilhensiktåfyllemedblomster.Det erbaredeto.
«Førstemanntildøren,mamma…»
Guttenerfullavenergi,frahanvåknerommorgenen tilhanleggerhodetpåputen.Aldristårhanstille;alltidi bevegelse,alltidpåfarten.
«Komigjen!»
Detheleskjerpåetblunk;hunkjennertomrommetved sidenavsegidethansetterisprangmothuset,somomhan blirtrukketmotdenvarmegangenogglødenfraterrasselampen.Melk,kjeksogtjueminuttermedTV.Fiskefingre tilmiddag.Detteerrutinendeharfaltinni,oghanerikke enganghalvveisisittførsteskolesemester.
Bilenkommerfraingensteds.Dethvinerivåtebremser.Den dumpelydenavenfemårgammelguttsomtrefferfrontruten,snurrerrundtoglanderhardtpåasfalten.Hunløper etterham,kastersegforanbilen,somennåikkeharstanset.Såsklirhun,falleroglanderpådeutstraktehendene. Allluftenpressesutavlungene.
Detheleeroverpåetblunk.
Hunknelervedsidenavhamogprøverfebrilskåfinne pulsen.Rundthenneserhunsinegenpustblitilenhvit skyiluften.Hunsermørketsomdannersegunderhodet hansoghørersittegetskriksomomdeternoenandresom
skriker.Såserhunopppådenuklarefrontruten,hvorvindusviskernesendervannetihøyebuerutidenmørknende natten,oghunhylertilsjåførenhunikkekanse,hylerom hjelp.
Hunbøyersegoverdenlilleguttenforåvarmehammed kroppen,holderfrakkenåpenoverdembegge,slikatkantenesugertilsegvannetfrabakken.Hunkysserhamog trygleromathanskalvåkne,samtidigsomdetgulelyset rundtdemblirsvakereogblirtilentynnstråleidetbilen ryggervekkfradem.Motorenjamrerbebreidendedasjåførenprøveråsnuidensmalegaten,prøverto,tre,fireganger.Ihastenskrapersidenavbilenmotenavplatanlønnene somstårlangsveien.
Såblirdetmørkt.
førstedel
FørstebetjentRayStevensstovedvinduetogbetraktetkontorstolensin.Etavarmlenenehaddeværtbrukketioveret år,ogtilnåhaddehanværtpragmatiskogsimpelthenunngåttålenesegtilvenstrenårhansattiden.Mendahan komtilbakefralunsj,haddenoenskribletordet«defekt» medsprittusjpåbaksidenavstolen.Rayundretpåom bedriftsavdelingensnyeentusiasmeforskadevurderingville føretilathanfikkenny,elleromhanblenødttilåstyre Bristolpolitietskriminalavdelingfraenkontorstolsomga godgrunntilåbetvileautoritetenhans.
Rayrotetfrementusjidenøversteskrivebordsskuffen, sattesegpåhukogendretordettil«detektiv».Inesteøyeblikkblekontordørenåpnet,oghanreistesegrasktogsatte hettentilbakepåpennen.
«Å,Kate,jegskullebare…»Hanstansetdahanså ansiktsuttrykkethennes,ogsålahanmerketilordreutskriftenhunholdtihånden.«Hvaharduder?»
«EnpåkjørseliFishponds,sjef.Enfemårgammelgutter død.Sjåførenstakkav.»
Raystrakteuthåndenforåtaimotarketoglesteraskt gjennommensKatebleståendelittutilpassidøråpningen. Hunvarakkuratferdigmedvaktensin,oghunhaddebare værtiavdelingenietparmånederogholdtfortsattpåå finnesegtilrette.Menhunvarflink.Flinkereennhun trodde.
«Hvamedregistreringsnummeret?»
«Detbleikkenotert,såvidtvivet.Vaktpatruljenharsik-
retstedet,ogandrebetjentenopptarmorensforklaringnå. Hunerisjokk,somdusikkertskjønner.»
«Erdetgreitfordegåjobbesent?»spurteRay,menKate nikketførhanrakkåsnakkeferdig.Desmilteskjevttil hverandre.Beggevisstehvorgaltdetføltesålasegrivemed avadrenalinrushetislikeforferdeligesituasjoner.
«Greit,laossdra.»
Denikkettilgjengensomhaddesamletsegforårøyke undertaketvedbakdøren.
«Hei,Stumpy,»saRay.«JegtarmedKatetildødsulykkeniFishponds.Kandusjekkeomdetharkommetinnrelevantetterretningfradetområdet?»
«Skalsjekke.»Stumpytoketsistedragavrullingsen. KriminalbetjentJakeOwenhaddeblittkaltStumpyavkollegenesålengeatdetstadigvarenoverraskelsenårhans fullenavnblelestoppirettssalen.Hanvarenmannavfå ord,enmannmedmangekrigshistoriersomhanikkelikte ådele,oghanvarutentvilRaysbestebetjent.Detomennenehaddejobbetsammeniflereår,ogselvomStumpyvar kort,varhansværtsterkoggodåhamedpålaget.
ItilleggtilKatebestoStumpysteamavdenstødigeMalcolmJohnsonogDaveHillsdon,enung,entusiastiskoglitt ustyrligbetjent.Raysynteshanoftenærmetseggrensenfor detakseptablenårhanforsøkteåsikreendomskjennelse, mensammenutgjordedeetsolidlag,ogKatelærterasktav dem.HunhaddeenglødendeiversomfikkRaytilåsavne tidendahanselvvarenung,sultenbetjent,førsyttenår medpapirarbeidgjordehamslitenoglei.
KatenavigertedensivileCorsaeniretningavFishponds. Rushtrafikkenvarbegyntåtetne,oghunvarenutålmodig sjåfør.Huntutetnårdestoppetforrødtlysogstraktehals foråsehvasomskaptekølengerfrem.Heletidenrørtehun påseg:hundunketfingrenemotrattet,rynketpånesen, vredsegisetet.Hvergangtrafikkenbevegetsegigjen,lente hunsegforover,somomdettevillefådemforterefrem.
«Savnerdublålysogsirene?»spurteRay. Kategliste.«Kanskjelitt.»Detenestehunbrukteav sminke,vareyeliner,somnåvardrattlittutover.Demørkebrunekrøllenehangløstrundtansiktet,tiltrossforhårklypensomåpenbartskulleholdedempåplass.
Rayfisketfremmobilenforåringetildemhanmåtte ringetil.Hanfikkbekreftetatenhetenforulykkesetterforskningvarpåvei,atvakthavendepolitioverbetjent haddeblittinformert,ogatnoenhaddesendtbudetteroperasjonsbilen–ensværvarebilfullavtelt,nødlysogvarmt drikke.Altvarordnetallerede.Detvardetegentligalltid, mensomvakthavendeførstebetjentvardethansomhadde ansvaretisisteinstans.Oftebledetlittsmåkjeklingmed patruljenpåstedetnårkriminaletterforskernedukketopp forågranskeåstedetsomdealleredehaddegåttgjennom, mendetvarslikdetmåttevære.Allehaddeværtgjennom det–tilogmedRay,somhaddegåttsålitesommuligiuniformførhanbleforfremmet.
Hansnakketmedsambandssentralenogsafraatdevar femminutterfrastedet,menhanringteikkehjem.IstedetforåsifratilMagsnårhanbleforsinket,pleidehan åtakontaktnårhanensjeldengangkomhjemtilnormal tid.Detvarenlangtmerpraktiskløsning,medtankepåde langearbeidsdagenesomjobbenkrevde.
Idetderundethjørnet,sakketKatefarten.Rundt omkringpåveienstosekspolitibiler;lysenekastetenflakkendeblåglødoveromgivelsene.Lyskasterevarsattopppå trebentestativer,ogstrålenelysteoppdetfineduskregnet. Heldigvishøljetdetikkelenger.
PåveiutavstasjonenhaddeKatestoppetforåtamed segregnfrakkogbyttedehøyehælenemedgummistøvler. «Nytteforanmote,»sahunoglodahunkastetskoenei skapetogtrakkpåsegstøvlene.Raybryddesegikkestort omnoenavdelene,mennåskullehanønskeathanidet minstehaddetattmedsegenfrakk.
Deparkertebilenomtrenthundremeterfradetstore, hviteteltetsomvarsattoppforåbeskyttealleeventuelle
bevisermotregnet.Denenesidenavteltetvaråpen,og derinnekunnedeseenåstedsgranskersomstopåallefire ogsamletprøverfraetellerannetpåbakken.Lengerbort igatenstoendaenskikkelseibeskyttelsesdraktogundersøkteetavdesværetrærnevedveien.
DaRayogKatenærmetsegselveåstedet,bledestoppet avenungpolitibetjentsomhaddedrattglidelåsenpårefleksjakkensåhøytatdetknaptgikkanåskimteansiktethans mellomkragenogskyggenpåhatten.
«Godkveld,sir.Vilduseåstedet?Isåfallmåjegskrive degpålisten.»
«Neitakk,»saRay.«Hvorerandrebetjentendin?»
«Hanerinnehosmoren,»sabetjentenogpektemoten radmedsmårekkehus,førhantrakkseginnikragenigjen. «Nummerfire,»hørtedefrainnsidenavjakken.
«Herregud,forenbegredeligjobb,»saRaydahanog Kategikksinvei.«Jeghuskerengangdajegvaraspirant ogstoåstedsvaktitolvtimeripøsenderegn,ogsåfikkjeg kjeftfordijegikkesmiltetilførstebetjentenfrakriminalavdelingendahandukketoppklokkenåttenestemorgen.»
Katelo.«Vardetderforduspesialisertedegsomkriminaletterforsker?»
«Ikkeakkurat,»saRay,«selvomdetvarsiderveddet somfristet.Nei,detvarmestfordijegvarleiavåoverlate alledeviktigejobbenetilspesialisterogaldrifåfølgeensak helttilslutten.Hvorforvalgtedudet?»
«Littavdetsamme.»
Dekomtilhusrekkensompolitibetjentenhaddepektpå, ogKatefortsatteåsnakkemensdeletteetternummerfire.
«Jeglikerdemerseriøsejobbene.Mendetermestfordi jegkjedermeglett.Jeglikerdeetterforskningenesomerså kompliserteatdegirmeghodepine.Jegforetrekkervanskeligekryssordfremfordelette.Girdetmening?»
«Absolutt,»saRay.«Menjegharaldriværtgodtilåløse vanskeligekryssord.»
«Jegkanetknep,»saKate.«Jegskallæredegdeten gang.Herernummerfire.»
Denpentmalteinngangsdørenstopågløtt.Raydyttet denoppogropteinn.«Vierfrakriminalavdelingen.Kanvi kommeinn?»
«Vieristuen,»lødsvaret.
Detørketavsegpåbeinaoggikkinnidentrangegangen,forbienoverlessetstumtjener.Pågulvetvaretparrøde gummistøvleribarnestørrelseplassertpentvedsidenavet voksentpar.
Barnetsmorsattienlitensofaogstirretpåenblåskolesekksomhuntrykkettilsegifanget.
«JegerførstebetjentRayStevensfrakriminalavdelingen. Detvarfrykteligtriståhøreomsønnendin.»
Hunsåopppåhamogvikletsnorenpåsekkensåstramt rundthendeneatdenlagderøderennerihuden.«Jacob,» sahunmedtørreøyne.«HanheterJacob.»
Påenkjøkkenstolvedsidenavsofaensattenuniformertandrebetjentogbalansertepapirarbeidetifanget.Ray haddesetthamrundtomkringpåstasjonen,menhanvisste ikkehvahanhet.Hankikketpåskiltethans.
«Brian,kandutameddegKateutpåkjøkkenetogfortellehennehvaduharfunnetutsålangt?Jegvilgjernestille vitnetetparspørsmål,hvisdeteriorden?Dettarikkelang tid.Kanskjedukanlageenkopptetilhenneisammeslengen.»
Briansansiktsuttrykkrøpetatdettevardetsistehanønsketågjøre,menhanreistesegoggikkutsammenmedKate, sikkertforåsutreomhvorsjefetekriminaletterforskerevar. Raybryddesegikke.
«Beklageratjegmåstilleflerespørsmål,mendeter avgjørendeatvifårsåmyeinformasjonsommulig,såtidligsommulig.»
Jacobsmornikketutenåseopp.
«Stemmerdetatduikkekunnesebilensregistreringsskilt?»
«Detskjeddesåraskt,»sahun,ogordenesatteigang endaetfølelsesutbrudd.«Hansnakketomskolen,også… Jegslappbaretaketetsekund.»Hunvikletsnorenenda
strammererundthånden,ogRaysåatfingreneblebleke. «Detgikksåfort.Bilenkomsåplutselig.»
Hunbesvartespørsmålenerolig,utenårøpenoeavden frustrasjonenhunganskesikkertfølte.Raylikteikkeå pressehenneslik,menhanhaddeikkenoevalg.
«Hvordansåsjåførenut?»
«Jegkunneikkeseinn,»sahun. «Vardetflereibilen?»
«Jegkunneikkeseinnibilen,»gjentokhunmedmatt, uttrykksløsstemme.
«Detergreit,»saRay.Hvoriallverdenskullede begynne?
Hunsåpåham.«Kommerderetilåfinneham?Mannen somdrepteJacob?Kommerderetilåfinneham?»Stemmenbrast,ordenegikkioppløsningogbletiletlavtstønn.
Hunbøydesegforoverogpressetskolesekkenmotmagen, ogRaykjenteatdetstrammetsegibrystet.Såtrakkhan pustendyptogtvangfølelsenbort.
«Viskalgjørealtvikan,»sahan,samtidigsomhanforaktetsegselvforåhahenfalttildenneklisjeen.
Katekomtilbakefrakjøkkenet,etterfulgtavBrian,som holdtetkrusmedteihånden.«Kanjegfågjøremegferdig medforklaringen,sjef?»spurtehan.
Sluttåplagevitnetmitt, menerdu,tenkteRay.«Ja,takk skalduha…unnskyldavbrytelsen.Harvidetvitrenger, Kate?»
Katenikket.Hunsåblekut,oghanlurtepåomBrian haddesagtnoesomhaddeopprørthenne.Ometårellerså villehannokkjennehennelikegodtsomrestenavteamet, menhanhaddeikkeblittheltklokpåhenneennå.Hunvar ikkereddforåsidethunmente,detvisstehan,oghunvar ikkefornervøstilåsnakkeigruppemøter.Dessutenlærte hunraskt.
Degikkutavhusetogborttilbilen,utenåsinoe. «Gårdetbrameddeg?»spurtehan,selvomdetvaråpenbartatdetikkegjordedet.Kjevenhennesvarspent;fargen varbortefraansiktet.
«Altiorden,»saKate,menstemmenvargrøtete,ogRay innsåathunprøvdeåholdegråtentilbake.
«Hei,du,»sahanoglaarmenlittkeiteterundtskuldrene hennes.«Erdetjobben?»IløpetavkarrierenhaddeRay klartåbyggeoppenforsvarsmekanismemotettervirkningenesomfulgtemedslikesaker.Deflestepolitifolkhadde det–detvarderformanmåttetaallededrøyevitsenei kantinenmedenklypesalt–menKatevarkanskjeannerledes.
Hunnikketogtrakkpustendyptogskjelvende.«Beklager,jegpleierikkeåreagereslik,detloverjeg.Jegharvært bortidrøssevisavdødsulykker,men…Herregud,hanvar femårgammel!FarentilJacobvillevisstnokikkehanoe medhamågjøre,sådetvarbarehamogmoren.Jegkan ikkeforestillemeghvahungårgjennomnå.»Stemmen brast,ogRaykjenteatdetstrammetsegibrystetigjen.Forsvarsmekanismenhansvaravhengigavathankonsentrerte segometterforskningen–omdekonkretebevisenei saken–ogikketenkteformyepåfølelsenetildesomvar involvert.Hvishanskulleprøveåforestilleseghvordandet varåsesittegetbarndøiensegnearmer,villehanikke væretilnyttefornoen,særligikkeJacobogmoren.Uvilkårligmåttehantenkepåsineegnebarn,oghanfikken irrasjonelltrangtilåskyndeseghjemogsjekkeomdebegge vartrygge.
«Unnskyld.»Katesvelgetogsmilteforlegent.«Jeglover atjegikkealltidskalreageresånn.»
«Du,deteriorden,»saRay.«Viharallehattslikereaksjoner.»
Hunhevetbrynene.«Tilogmeddu?Duvirkerikkesom denfølsommetypen,sjef.»
«Jegharminestunder.»Rayklemteskulderenhennesog trakktilsegarmen.Hankunnefaktiskikkehuskeåha gråttpåjobben,mendethaddeværtnærepå.«Klarerdu deg?»
«Jegklarermeg.Takk.»
Dadekjørtevekk,såKatetilbakepåstedethvoråsteds-
granskernefortsattvarifullsving.«Hvaslagsjævelkjører nedenfemårgammelguttogstikkerav?»
Raynølteikkemedåsvare.«Deterdetviskalfinne ut.»
Jegharikkelystpåte,mentarimotkrusetlikevel.Med beggehendenerundtdetbøyerjeghodetoverdampentil jegskåldermeg.Smertenprikkerihuden,følelsenforsvinnerfrakinneneogøynenesvir.Jegkjempermottrangentil åtrekkemegunna;jegtrengerdennenummenhetenforå glemmebildenesomstadigsvirrerihodet.
«Vilduhanoeåspise?»
Hantårnerovermeg,ogjegvetatjegburdeseopp,men jegorkerikke.Hvordankanhantilbymegmatogdrikke somomingentingharhendt?Jegkjenneratjegblirforferdeligkvalm,ogjegsvelgerunnadenbeskesmaken.Han klandrermegfordetsomskjedde.Hanharikkesagtdet, mendettrengerhanhellerikke.Deterlettåsedetiøynene hans.Oghanharrett–detvarminfeil.Viburdehatatten annenveihjem,jegburdeikkehapratet,jegburdehastoppetham…
«Neitakk,»sierjegstille.«Jegerikkesulten.»
Ulykkenspillesavkontinuerligihodetmitt.Jegprøver åpauseden,menfilmenlarsegikkestoppe:kroppenhans smellermotpanseret,igjenogigjen.Jegløfterkrusetmot ansiktetendaengang,menteenharkjølnetogvarmerikke hudennoktilatdetgjørvondt.Jegkanikkekjenneat tårenedannerseg,menjegserdefeitedråpenesomsprekkernårdetrefferknærnemine.Jegserdemtrekkeinni jeansen,ogjegskrapermedneglenpåensøleflekkpålåret.
Jegkikkerrundtmegirommetidettehjemmetjeghar bruktsåmangeårpååskape.Gardinenejegvalgteforå
matchemedputene;kunstenpåveggene,somjegdelvishar lagdselv,delvisforelsketmegiogkjøptpågallerier.Jeg troddejeglagdeethjem,mendetblealdrimerennethus.
Håndengjørvondt.Jegkankjennepulsensomhamrerrasktihåndleddet.Dennesmertenerkjærkommen.Jeg skulleønskedetgjordemervondt.Detvarmegbilenskulle hatruffet.
Hansnakkerigjen. Politieteruteogleteretterbilen… vitnervilblietterlystiavisene…detkommerpånyhetene…
Rommetsnurrerrundtogjegfokusererpåstuebordet, nikkernårdetvirkernaturlig.Hangårtoskrittmotvinduet,såtilbake.Jegskulleønskehankunnesetteseg–han gjørmegnervøs.Hendenemineskjelver,ogjegsetterfra megdenurørteteenførjegmisterden,menporselenetklirrermotbordet.Hanserfrustrertpåmeg.
«Unnskyld,»sierjegogkjennerenmetallisksmakimunnen,førjegskjønneratjegharbittgjennominnsidenav leppen.Jegsvelgerblodet.Jegvilikketiltrekkemegoppmerksomhetvedåbeometpapirlommetørkle.
Altharendretseg.Livetmittbleendretisammeøyeblikk sombilenskledoverdenvåteasfalten.Jegkansealtklart ogtydelig,somomjegstårvedsidenavogserpå.Jegkan ikkefortsetteslik.
Dajegvåknervetjegførstikkehvaslagsfølelsedeter.Alt ersomfør,oglikeveleraltannerledes.Også,førjegrekker ååpneøynene,blirhodetfyltavstøy,somfraetunderjordisktog.Ogsåerdender;denlivaktigefilmensomjegikke klareråblikvitt,ikkeklarerådempe.Jegpresserhåndflatenemottinningeneforåseomjegkanstansebildenemed råmakt,mendefortsetteråkomme,klareograske,som omjegvillehaglemtaltutendem.
PånattbordetstårvekkerklokkenavmessingsomEvega megdajegdroforåstudere–«Hvisikke,kommerdualdri tilårekkenoenforelesninger»–ogjegblirsjokkertdajeg seratdenalleredeerhalvelleve.Smertenihåndenblirover-
skyggetavenhodepinesomblendermegnårjegrørerfor rasktpåhodet,oghverenestemuskelverkernårjegreiser megfrasengen.
Jegtarpåmeggårsdagensantrekkoggårutihagenuten ålagekaffe,selvommunnenersåtørratdetertungtå svelge.Skoenefinnerjegikke,ogfrostensvirunderføttene nårjeggårovergresset.Hagenerikkestor,menvinteren erpåvei,oginnenjegkommertildenandreenden,harjeg ikkelengerfølelseitærne.
Detlilleatelieretihagenharværtmitttilfluktsstedde sistefemårene.Fortilfeldigforbipasserendeserdetnok utsometvanlighageskjul,mendeterhitjegkommerfor åtenke,arbeide,unnslippehverdagen.Påtregulvetligger leirklumpersomharfaltfradreieskivensomerplassert midtirommet,slikatjegkangårundtdenogbetrakte arbeidetmedetkritiskblikk.Påtreavveggeneiskjuleter detslåttopphyllerhvorjegplassererskulptureneminei etslagsordnetkaossombarejegforstår.Derståruferdige arbeider,hererdesomerbrent,menikkemalt,ogderstår desomerklaretilåblifraktettilkundene.Hundrevisav enkeltverker,menhvisjeglukkerøynene,kanjeglikevel kjennehverenkeltformunderfingertuppene,føledenvåte leirenmothåndflatene.
Jegtarnøkkelenfragjemmestedetundervinduskarmen ogåpnerdøren.Deterverreennjegtrodde.Pågulvetliggerdenødelagteleirensomettettteppe.Runde,halvepotterenderisinte,taggetekanter.Trehylleneertommealle sammen,altsomlåpåarbeidsbordeterfeidpågulvetog desmåfigureneivinduskarmenerblitttilugjenkjennelige skårsomglinserisolen.
Veddørenliggerenlitenkvinnefigur.Jeglagdehennei fjor,somendelavenseriemedfigurerforenbutikkiClifton.Jegønsketåskapenoevirkelig,noesomvarsålangt fraperfeksjonsommulig,mensomlikevelvarvakkert.Ti kvinnerlagdejeg,hvermedsineegnedistinkteformer,sine egneklumper,arrogskavanker.Somforeleggbruktejeg morenmin,søstrenemine,jenterfrakeramikkurset,kvin-
nerjegsåiparken.Dennefigurenerløseligbasertpåmeg selv.Ingenvillehakjentmegigjen,mendeterlikevelmeg. Brysteterlittforflatt,hoftenelittforsmale,føttenelittfor store.Detfloketehåreterfestetienknutebakinakken.Jeg bøyermegnedforåløftehenne.Førsttroddejeghunvar intakt,menidetjegberørerhenne,kjennerjegleirenrøre segunderfingrene,ogjegholdertoødelagtebiter.Jegserpå demogkasterdemsåhardtjegkaniveggen,ogdeknuser iørsmåbitersomdryssernedpåarbeidsbordet.
Jegtrekkerpustendyptogslipperdenlangsomtut.
Jegvetikkehvormangedagersomergåttsidenulykken, ellerhvordanjegharklartåkommemeggjennomuken. Detfølessomjegtråkkerisirup.Ogjegvetikkehvadeter somfårmegtilåbestemmeattidenerinne.Mendeterden. Jegtarkunmedmegdetjegfårplasstilireisevesken,for hvisjegikkedrarnå,kommerjegaldritilåklaredet.Jeggår rundtihusetpåmåfåogprøveråforestillemegatjegaldri skalværeherigjen.Tankenerbådeforferdeligogbefriende. Kanjeggjøredette?Erdetmuligågioppettlivogbegynne påetnytt?Jegmåprøve.Deterdenenestemulighetenjeg hartilåkommemeghelskinnetgjennomdette.
Laptopenerpåkjøkkenet.Deninneholderbilder,adresseroganneninformasjonsomjegtenktejegvilletrengeen dag,utenatjeglagretdenandresteder.Jegharikketidtilå tenkepådettenå,såjegleggerdenivesken,selvomdener storogtung.Nåerdetikkemyeplassigjen,menénsistebit avfortidenminmåjeghamedmeg.Jegtarutengenserog noenT-skjorterforågjøreplasstiltreesken.Underlokket avsedertreliggerminnene,lagpålag.Jegåpnerdenikke –jegvethvasomerder.Dagbøkenesomjegførtesporadisk oppgjennomtenårene,medutrevnesiderderjegangret pådetjeghaddeskrevet.Enmassekonsertbillettersamlet medenstrikkrundt.Vitnemålet.Avisutklippframinførste utstilling.Ogfotografieneavsønnenjegelsketsåhøytat detikkeskulleværtmulig.Dyrebarefotografier.Såfåiforholdtilhvorgladjegvariham.Detersålitesomerigjen
avhamiverden,avhamsomvarmidtpunktetiminegen verden.
Deterumuligåståimot.Jegåpnereskenogholderopp detøverstefotografiet:etpolaroidbildetattavenelskverdigjordmorsammedagsomhanblefødt.Hanerenliten, rosaklump,knaptsynligunderdethvitesykehushåndkleet.
Påbildetholderjegarmenepåenlittklønetmåte,somalle nybaktemødre,ogjegeroverveldetavkjærlighetogutmattelse.Dethaddegåttsåfort,værtsåskremmende,såulikt allebøkenejeghaddesluktmensjegvargravid.Plutselig klarerjegikkeåpuste,ogjegleggerbildettilbakeogstappereskenireisevesken.
Jacobsdødsfallerforsidestoff.Overskrifteneskrikertilmeg frabensinstasjonenjegpasserer,frabutikkenpåhjørnetog frakøenvedbusstoppet,hvorjegstillermegsomomjeger enheltvanligperson.Somomjegikkeerpåflukt.
Allesnakkeromulykken.Hvordankunnedetskje? Hvemkanhagjortdet?Hvergangbussenstopper,kommer nyepassasjererpåmednyerykter,mersladdersomflyter overhodenevåre.Denerumuligåunngå.
Detvarensvartbil.
Detvarenrødbil.
Politietkommertilåarresterenoensnart.
Politietharingenledetråder.
Enkvinnesittervedsidenavmeg.Hunåpneravisen,og plutseligerdetsomomnoenpressermotbrystetmitt.Jacob stirrerpåmeg;øynenehansbebreidermegforatjegikke beskyttetham,foratjeglothamdø.Jegtvingermegselv tilåsepåham,ogdetsnørersegihalsen.Synetblirtåkete, ogjegklarerikkeåleseordene,mendeterikkenødvendig–jegharsettforskjelligeversjoneravdenneartikkelenihverenesteavisjeghargåttforbiidag.Sitatenefra sørgendelærere,beskrivelseneavblomstenevedveikanten, rettensundersøkelseavdødsfallet,somalleredeeravsluttet. Etannetbildeviserenkransmedgulekrysantemerpåen altforlitenkiste.Kvinnenuffersegogbegynneråsnakke,
mesttilsegselvtrorjeg,menhuntenkerkanskjeatjeghar enmeningomsaken.
«Erdetikkegrusomt?Ogsålikeførjul,da.» Jegsieringenting.
«Tenkåkjøresinveipådenmåten.»Hunuffersegigjen. «Menguttenvarfemårgammel,»sierhunvidere.«Hva slagsmorlaretsålitebarnkrysseveienalene?»
Jegklarerikkeåholdedettilbake–jegslipperutet klynk.Plutseligrennervarmetårernedoverkinnenemine ognedpåpapirlommetørkleetsomkvinnendytterforsiktig innihåndenmin.
«Stakkarsliten,»sierkvinnen,somomhunviltrøsteet barn.JegskjønnerikkeomhunmenermegellerJacob.«Du kanikkeforestilledegnoesånt,kanduvel?»
Mendetkanjeg,ogjegvilsågjernesidettilhenne.Uansetthvahunforestillerseg,ervirkelighetentusenganger verre.Hunfinnerfremendaetpapirlommetørkle–krøllete, menrent–ogblaromiavisenforåleseomtenningenav julelyseneiClifton.
Jegtroddealdriatjegskulleflykte.Jegtroddeikkejeg skulletrengeågjøredet.