E t st e d i nær h et en
Cecelia Ahern
E t st ed i nær h et en
Oversatt av Hedda Vormeland
Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo www.bazarforlag.com Originaltittel: A Place Called Here Copyright © Cecelia Ahern 2006 www.cecelia-ahern.com © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2011 Oversatt fra engelsk av Hedda Vormeland Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening Omslagsdesign: HarperCollins Publishers Tilrettelegging av design: Nic Oxby Forfatterfoto: © Mella Travers Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Adobe Garamond 11,31/14,26 pt. Trykk og innbinding: TBB, Slovakia Trykt på: 70 g Ensolux Cream, bulk 1,6 ISBN 978-82-8087-394-1
Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.
Til deg, pappa – av hele mitt hjerte. Per ardua surgo
En savnet person er en person hvis oppholdssted er ukjent, uaktet omstendighetene rundt forsvinningen. Personen vil betraktes som «savnet» inntil vedkommende er lokalisert og hans/hennes velbefinnende er bekreftet – eller avkreftet. Det irske politi
1 JENNY-MAY BUTLER, den vesle jenta som bodde rett over veien, forsvant da jeg var liten. Politifolkene satte i gang en etterforskning som fortsatte i en langvarig offentlig leteaksjon. I månedsvis var historien på nyhetene hver kveld, den var på avisforsidene hver dag, den ble drøftet overalt og i alle samtaler. Hele landet ville hjelpe til, det var den mest storstilte leteaksjonen jeg, som var ti år gammel, noensinne hadde sett, og den så ut til å berøre alle. Jenny-May Butler var en blond og blåøyd skjønnhet, som smilte strålende fra tv-skjermen inn i stua i hvert eneste hjem i hele landet, slik at øyne fyltes med tårer og foreldre klemte barna sine akkurat litt fastere inntil seg før de sendte dem i seng. Hun hadde en plass i alles drømmer og alles bønner. Hun var også ti år gammel og gikk i klassen min på skolen. Jeg pleide å stirre på det pene bildet av henne på nyhetene hver dag og lytte til reporterne som snakket om henne som om hun var en engel. Slik de beskrev henne, ville man aldri ha gjettet at hun kastet stein på Fiona Brady i friminuttene når læreren ikke så, eller at hun kalte meg «teite krøllete sau» foran Stephen Spencer bare for at han skulle like henne i stedet for meg. Nei, i løpet av de månedene hadde hun blitt til en perfekt skapning, og jeg syntes ikke det ville være riktig å ødelegge det bildet. Etter en stund glemte til og med jeg alle de slemme tingene hun hadde gjort, for hun var ikke bare Jenny-May lenger. Hun 9
var Jenny-May Butler, den nydelige forsvunne jenta fra den hyggelige familien som gråt på ni-nyhetene hver kveld. Hun ble aldri funnet – ikke kroppen hennes, heller ikke noe spor etter henne; det var som om hun hadde gått opp i røyk. Ingen hadde sett noen mistenkelig skikkelse snike seg rundt, ingen overvåkningskameraer kunne vise hennes siste bevegelser. Det var ingen vitner, ingen mistenkte, politiet hadde avhørt alle tenkelige. Gaten ble mistenksom, beboerne ropte vennlig hallo til hverandre på vei ut i bilene tidlig om morgenen, samtidig som de grublet, bebreidet seg selv og i tankene så for seg underlig forvridde bilder av naboene sine, som de ikke kunne hjelpe for. Å vaske biler, male stakitt, luke i blomsterbedene og klippe plenen på lørdagsformiddager mens man kastet stjålne blikk på nabolaget, framkalte skammelige tanker. Folk ble sjokkert over seg selv, og sinte over at denne hendelsen hadde forkvaklet sinnet deres. Pekende fingre bak stengte dører kunne ikke gi politifolkene noen ledetråder; de hadde absolutt ingenting å gå etter, bortsett fra et bilde av et pent fjes. Jeg lurte alltid på hvor det var blitt av Jenny-May, hvordan i all verden noen kunne gå sporløst opp i røyk uten at noen som helst visste noe som helst. Om kvelden pleide jeg å kikke ut av soveromsvinduet mitt og glane på huset hennes. Verandalampen var alltid på, som en fyrlykt som skulle vise Jenny-May veien hjem. Fru Butler fikk ikke sove lenger, og jeg kunne se henne sitte vaglet på kanten av sofaen til alle døgnets tider, som om hun sto med foten på startblokken og ventet på pistolskuddet. Hun satt i stua, så ut av vinduet og ventet på at noen skulle komme innom med nyheter. Iblant vinket jeg til henne, da vinket hun trist tilbake. Det meste av tiden kunne hun ikke se gjennom tårene sine. I likhet med fru Butler var jeg ikke tilfreds med å mangle alle svar. Jeg likte Jenny-May Butler mye bedre da hun var borte enn da hun var blant oss, og det fascinerte meg også. Jeg 10
savnet henne, ideen Jenny-May, og lurte på om hun befant seg et sted i nærheten og kastet steiner på noen andre og lo høyt, mens vi bare ikke kunne finne henne eller høre henne. Jeg begynte å lete grundig etter alt jeg forla etter det. Når yndlingssokkene mine forsvant, endevendte jeg huset mens de bekymrede foreldrene mine så på uten å vite hva de skulle gjøre. Til slutt hjalp de meg. Det plaget meg at de savnede gjenstandene mine ofte ikke var å finne noe sted, og de sjeldne gangene jeg faktisk fant dem, plaget det meg at jeg, i sokkenes tilfelle, alltid bare fant én. Da så jeg for meg Jenny-May Butler et eller annet sted hvor hun kastet steiner, lo og hadde på seg yndlingssokkene mine. Jeg ville aldri ha noe nytt; helt fra jeg var ti år gammel, var jeg overbevist om at man ikke kunne erstatte det som var tapt. Jeg insisterte på at ting måtte finnes igjen. Jeg tror jeg grublet like mye over de umake sokkeparene som fru Butler bekymret seg over datteren sin. Jeg var også våken om natten og jobbet meg gjennom alle de ubesvarte spørsmålene. Hver gang øyelokkene ble tunge og nesten lukket seg, kom et nytt spørsmål farende opp fra dypt nede i tankene og tvang øyelokkene fra hverandre igjen. Jeg gikk glipp av sårt tiltrengt søvn, og for hver morgen var jeg trøttere, men likevel ikke noe klokere. Kanskje var det derfor dette hendte meg. Kanskje var det slik at jeg hadde brukt så mange år på å endevende livet mitt og lete etter alt mulig at jeg hadde glemt å lete etter meg selv. Et eller annet sted hadde jeg glemt å finne ut hvem og hvor jeg var. Tjuefire år etter at Jenny-May Butler ble borte, forsvant jeg også. Dette er min historie.
2 LIVET MITT har bestått av skikkelig mange paradokser. Det at jeg forsvant, var bare et nytt punkt på en lang liste. For det første er jeg én åttifem. Helt siden barndommen har jeg raget over omtrent alle. Jeg kunne aldri bli borte på et kjøpesenter slik som andre barn, jeg kunne aldri gjemme meg skikkelig når vi lekte, jeg ble aldri spurt om å danse på diskoteker, jeg var den eneste tenåringsjenta som ikke verket etter å kjøpe sitt første par høyhælte sko. Kallenavnet Jenny-May Butler foretrakk å bruke på meg – eller i hvert fall et på toppti-listen hennes – var «stankelbein», som hun gjerne kalte meg foran store flokker av sine egne venner og beundrere. Tro meg, jeg har hørt alle sammen. Jeg var et sånt menneske man kunne se komme på en kilometers hold. Jeg var den keitete danseren på dansegulvet, den jenta som ingen ville sitte bak i kinosalen, kunden som rotet rundt etter bukser med ekstra lange bein, jenta i bakerste rad på hvert eneste gruppebilde. Du skjønner, jeg skiller meg ut. Alle som treffer meg, legger merke til meg og husker meg. Men til tross for alt det forsvant jeg. Glem de umake sokkene, glem Jenny-May Butler; hvordan noe så iøynefallende kunne bli oversett i en så blass forsamling, var toppen av kransekaka. Mysteriet som slo alle mysterier, var mitt eget. Det andre paradokset er at jobben min var å lete etter savnede personer. Jeg jobbet som politibetjent i flere år. Med et ønske om å jobbe utelukkende med forsvinningssaker, men 12
uten å være ansatt i en avdeling med det som oppgave, måtte jeg nøye meg med det «hellet» det var å snuble over slike saker. Du skjønner, det som skjedde med Jenny-May Butler, satte virkelig i gang noe inni meg. Jeg ville ha svar, jeg ville ha løsninger, og jeg ville finne dem helt på egen hånd. Letingen min ble vel en besettelse. Jeg søkte gjennom verden utenfor på jakt etter så mange ledetråder at jeg ikke en eneste gang tenkte over hva som foregikk i mitt eget hode. I politiet fant vi av og til savnede i en tilstand som er brent inn i hukommelsen for hele dette livet og langt inn i det neste, og så var det de menneskene som ganske enkelt ikke ønsket å bli funnet. Ofte avdekket vi bare et spor, altfor ofte hadde vi ikke engang det. Det var de tilfellene som tvang meg til å lete langt utover hva pliktene mine krevde. Jeg pleide å etterforske saker lenge etter at de var henlagt, vedlikeholde kontakten med familiene lenge etter at jeg burde sluttet. Jeg innså at jeg ikke kunne gå videre til neste sak uten å oppklare den foregående, og resultatet var at det ble for mye papirarbeid og for lite handling. Og med vissheten om at det å finne savnede var det eneste jeg ønsket, forlot jeg politiet og begynte å lete på eget initiativ. Du vil ikke tro hvor mange folk det fantes der ute som var like ivrige etter å lete som jeg var. Familiene lurte alltid på hva som var min grunn. De hadde en grunn, et bånd, kjærlighet til den savnede, mens mine honorarer knapt var nok til at jeg kunne klare meg, så hvis det ikke var penger, hva var det da som drev meg? Fred i sjelen, antar jeg. Noe som kunne hjelpe meg å lukke øynene og sove om natten. Hvordan kan noen som jeg, med mine fysiske mål og min mentale innstilling, forsvinne? Det gikk nettopp opp for meg at jeg ikke engang har fortalt hva jeg heter. Jeg heter Sandy Shortt. Det går bra, du kan bare le. Jeg vet at du gjerne vil. Jeg ville også gjort det hvis det ikke var så jævla hjerteskjærende. Foreldrene mine kalte meg Sandy 13
fordi jeg ble født med hodet fullt av sandfarget hår. Synd de ikke forutså at håret mitt kom til å bli svart som kull. De visste heller ikke at de søte, lubne små beina snart ville slutte å sprelle og begynne å vokse innmari fort, innmari lenge. Så jeg heter Sandy Shortt. Det er den jeg skal være, det jeg heter og er registrert som for all framtid, men jeg er ingen av de tingene. Motsigelsen får ofte folk til å le når vi hilser. Ha meg unnskyldt dersom jeg glemmer å smile. Du skjønner, det er ikke noe morsomt ved å være savnet, og jeg har innsett at det ikke er noe særlig annerledes å være savnet; hver dag gjør jeg det samme som jeg gjorde da jeg jobbet. Jeg leter. Bare at denne gangen leter jeg etter en vei tilbake, for å bli funnet. Jeg har lært én ting som er verdt å nevne. Det er en kjempestor forskjell i livet mitt, et avgjørende bevis. For en gangs skyld ønsker jeg å dra hjem. For et utrolig dårlig tidspunkt å innse noe sånt på. Det største paradokset av dem alle.
3 JEG ER FØDT OG OPPVOKST I GREVSKAPET LEITRIM i Irland, det minste grevskapet i landet, med en befolkning på omtrent 25 000. Leitrim, som en gang var grevskapsbyen, har en slottsruin og noen andre utgamle bygninger, men har mistet sin tidligere betydning og falmet til landsby. Landskapet inneholder alt fra buskkledde brune åser til majestetiske fjell med vide daler og talløse pittoreske innsjøer. Bortsett fra et par kilometers kystlinje i Donegal-bukta er Leitrim omgitt av land på alle sider, avgrenset av Sligo og Roscommon i vest, Roscommon og Longford i sør, Cavan og Fermanagh i øst, og Donegal i nord. Når jeg er der, gir det meg en brå følelse av klaustrofobi og en overveldende lengsel etter fast grunn. Det finnes et munnhell om Leitrim, og det er at det beste som noensinne har kommet fra Leitrim, er veien til Dublin. Jeg ble ferdig på skolen da jeg var sytten, søkte om opptak i politiet og kom meg endelig på den veien til Dublin. Siden da har jeg sjelden reist tilbake. Jeg pleide å besøke foreldrene mine med et par måneders mellomrom i det fireroms rekkehuset i en liten blindvei med tolv hus der jeg vokste opp. Vanligvis var hensikten å bli der hele helgen, men for det meste holdt jeg bare ut et døgn, brukte en krise på jobben som påskudd for å trive den urørte bagen min som sto ved døren, og kjøre, kjøre, kjøre veldig fort på det beste som noensinne har kommet fra Leitrim. Jeg hadde ikke noe vanskelig forhold til foreldrene mine. 15
De var alltid utrolig støttende, ville til og med vært villige til å kaste seg foran kuler, inn i ild eller utfor klipper hvis det kunne trygget min lykke. Sannheten er at de gjorde meg utilpass. I øynene deres kunne jeg se hvem de så, og jeg likte det ikke. Jeg så meg selv tydeligere i øynene deres enn i noe speil. Noen folk har evnen til å gjøre det, til å se på deg, og så forteller ansiktet deres nøyaktig hvordan du oppfører deg. Jeg antar at det kom av at de var glad i meg, men jeg kunne ikke bruke for mye tid sammen med folk som var glad i meg, på grunn av de øynene, på grunn av det speilbildet. Helt siden jeg var ti, hadde de gått på tå hev i nærheten av meg, holdt bekymret øye med meg. De førte liksomsamtaler, og den falske latteren ga gjenlyd i huset. De prøvde å avlede meg, skape en atmosfære preget av sorgløshet og normalitet, men jeg skjønte at de gjorde det, og hvorfor, og det gjorde meg bare oppmerksom på at noe var galt. De var utrolig støttende, de var så glade i meg, og hver gang huset skulle til å endevendes i nok en utmattende leteaksjon, ga de aldri opp uten vennlig motstand. Melk og sjokoladekjeks ved kjøkkenbordet, radioen stående på i bakgrunnen og vaskemaskinen i gang, alt for å bryte den ubehagelige tausheten som uunngåelig ville følge. Mamma pleide å gi meg smilet, det smilet som ikke nådde øynene hennes, det smilet som fikk jekslene hennes til å gnure og gni når hun trodde jeg ikke så det. Med tilkjempet sorgløshet i stemmen og den tilkjempede masken av glede la hun hodet på skakke, prøvde å skjule for meg at hun gransket meg inngående, og sa «Hvorfor vil du lete gjennom huset igjen, vennen?» Hun kalte meg alltid «vennen», som om hun visste like godt som jeg at jeg ikke var noe mer Sandy Shortt enn Jenny-May Butler var en engel. Samme hvor mye aktivitet og lyd de sørget for på kjøkkenet for å unngå den ubehagelige tausheten, lot det ikke til å virke. Tausheten overdøvet alt sammen. 16
Svaret mitt: «Fordi jeg ikke finner den, mamma.» «Hvilket par var det?» – det sorgløse smilet, skinnet av at dette var en henslengt samtale og ikke et desperat forsøk på utspørring for å finne ut hvordan jeg var skrudd sammen. «De blå med hvite striper», svarte jeg for eksempel. Jeg forlangte å gå med sokker i sterke farger, sterke og synlige for at det skulle være lett å finne dem. «Tja, kanskje du ikke la begge i skittentøyskurven, vennen. Kanskje den du leter etter, er et eller annet sted på rommet ditt.» Et smil, tilkjempet ro, kraftig svelging. Jeg rystet på hodet. «Jeg la begge i skittentøyet, jeg så deg legge begge i maskinen, men bare én kom ut igjen. Den er ikke i maskinen og den er ikke i kleskurven.» Planen om å ha vaskemaskinen gående som en distraksjon, slo feil; den ble i stedet brennpunktet for all oppmerksomheten. Mamma prøvde å unngå å kjempe for å bevare det avslappede smilet idet hun kastet et blikk på den veltede kleskurven på kjøkkengulvet, alle de pent brettede klærne som nå lå strødd utover i rotete hauger. I ett sekund lot hun fasaden falle. Jeg kunne ha gått glipp av det om jeg hadde blunket, men det gjorde jeg ikke. Jeg så uttrykket i ansiktet hennes da hun slo blikket ned. Det var bekymring. Ikke over den savnede sokken, men over meg. Hun klistret kvikt på seg smilet igjen og trakk på skuldrene, som om hele greia ikke var noe å bry seg om. «Kanskje den blåste bort? Jeg lot verandadøren stå åpen.» Jeg rystet på hodet. «Eller den kunne ha falt ut av kurven da jeg bar den derfra og dit.» Jeg rystet på hodet igjen. Hun svelget, og smilet ble strammere. «Kanskje den har havnet i sengetøyet? Lakenene er så store, du ville aldri ha sett en liten sokk innimellom dem.» «Jeg har sett etter allerede.» 17
Hun tok en av kjeksene som lå midt på bordet og satte tennene hardt i den, hva som helst for å få det smilet bort fra det verkende ansiktet. Hun tygget en stund mens hun lot som om hun ikke tenkte, lot som om hun lyttet til radioen og nynnet melodien til en sang hun ikke kunne engang. Alt for å lure meg til å tro at det ikke var noe å engste seg over. «Vennen», sa hun smilende, «iblant blir ting bare borte.» «Hvor blir det av dem når de blir borte?» «De blir ikke av noe sted», sa hun smilende. «De er alltid på det stedet hvor vi mistet dem eller la dem igjen. Vi ser bare ikke etter på riktig sted når vi ikke finner dem.» «Men jeg har lett alle steder, mamma. Det gjør jeg alltid.» Jeg hadde det, jeg gjorde alltid det. Jeg endevendte alt; det var ikke noe sted i det lille huset som noen gang var urørt. «En sokk kan ikke bare reise seg og gå sin vei uten en fot inni», liksom-lo mamma. Du skjønner, akkurat slik mamma ga opp der og da, det er det punktet hvor de fleste slutter å undre seg, hvor de fleste slutter å bry seg. Du kan ikke finne en ting, du vet den er et eller annet sted, og selv om du har lett overalt, er den sporløst forsvunnet. Så du skriver det på kontoen for din egen galskap, klandrer deg selv for å ha mistet den og glemmer til slutt det hele. Jeg klarte ikke det. Jeg husker at pappa kom hjem fra jobb den kvelden til et hus som bokstavelig talt var blitt endevendt. «Mistet noe, vennen?» «Den blå sokken med hvite striper», lød det utydelige svaret mitt fra under sofaen. «Bare én, nå igjen?» Jeg nikket. «Den venstre eller den høyre?» «Venstre.» «Greit, jeg skal lete ovenpå.» Han hengte frakken på knaggrekken ved døren, satte paraplyen i stativet, ga sin nervøse kone 18
et ømt kyss på kinnet og gikk opp trappen. I to timer var han på soverommet deres og lette, men jeg kunne ikke høre at han beveget seg rundt. Et gløtt gjennom nøkkelhullet avslørte en mann som lå på rygg i sengen med en klut over øynene. Ved besøkene mine i senere år pleide de alltid å stille de samme henslengte spørsmålene som aldri var ment å være påtrengende, men for en som var helt innhyllet i forsvarsverker, føltes de slik. «Noen interessante saker på jobben?» «Hva skjer i Dublin?» «Hvordan er leiligheten?» «Noen gutter?» Det var aldri noen gutter; jeg ville ikke ha enda et par øyne like avslørende som mammas og pappas til å hjemsøke meg dag inn og dag ut. Jeg hadde hatt elskere og kampfeller, gutter, menn, énnattsbekjentskaper. Jeg hadde prøvd nok til å vite at noe langvarig ikke kom til å fungere. Jeg greide ikke å være fortrolig, jeg greide ikke bry meg nok, gi nok eller ønske nok. Jeg hadde ingen lengsel etter det disse mennene kunne tilby, de hadde ingen forståelse for det jeg ønsket, så det var stramme smil på alle kanter mens jeg fortalte foreldrene mine at det gikk bra på jobben, at det var travelt i Dublin, at leiligheten var super og nei, ingen gutter. Hver eneste gang jeg forlot huset, til og med de gangene jeg avbrøt besøket tidligere enn planlagt, erklærte pappa stolt at jeg var det beste som noensinne har kommet fra Leitrim. Det var aldri Leitrim som hadde skylden, ikke foreldrene mine heller. De var utrolig støttende, og jeg innser det først nå. Det går opp for meg at for hver dag som går, blir den innsikten så mye mer frustrerende enn det å aldri finne noe.
4 DA JENNY-MAY BUTLER FORSVANT, var den siste krenkelsen hennes å ta en bit av meg med seg. Jeg tror vi kan være enige om at etter forsvinningen var det en bit av meg som var blitt borte. Jo eldre jeg ble, jo høyere jeg ble, desto mer strakte det innvendige hullet på seg, helt til det gapte over hele voksenlivet mitt, som en gapende fisk med oppsperrede øyne som er lagt på is. Men hvordan var det jeg fysisk forsvant? Hvordan havnet jeg her hvor jeg er nå? Første spørsmål, og aller viktigst, hvor er jeg nå? Jeg er her, og det er alt jeg vet. Jeg ser meg om på leting etter noe kjent. Jeg vandrer hvileløst og leter etter den veien som fører bort herfra, men den finnes ikke. Hvor er her? Jeg skulle ønske jeg visste svaret. Det flyter av personlige eiendeler her: bilnøkler, husnøkler, mobiltelefoner, håndvesker, jakker, kofferter utstyrt med flyplassmerkelapper, umake sko, arkivmapper, fotografier, boksåpnere, sakser, øredobber som er strødd innimellom haugene av savnede gjenstander, glimter nå og da i lyset. Og så er det sokker, mengder av enkeltsokker. Overalt hvor jeg går, snubler jeg i ting som folk sannsynligvis fremdeles river seg i håret for å finne. Det er dyr her også. Mengder av katter og hunder med forfjamsede små fjes og hengende værhår, ikke lenger lik bildene av dem som var klistret på telefonstolpene i småbyene. Ingen tilbud om finnerlønn kan hente dem tilbake. 20
Hvordan kan jeg beskrive dette stedet? Det er et mellomsted. Det er som en storslått vestibyle som ikke leder noensteds hen, det er som en festmiddag bestående av rester, et fotballag dannet av de som aldri blir valgt, en mor uten barnet sitt, det er en kropp uten hjerte. Det er nesten til stede, men ikke helt. Det er fylt til randen av personlige gjenstander, men likevel er det tomt, for de som eier dem, er ikke her og kan være glad i dem. Hvordan havnet jeg her? Jeg var en slik forsvunnet jogger. Utrolig idiotisk. Jeg pleide å se på alle sånne B-skrekkfilmer og stønne hver gang filmen rullet i gang og viste tidlig morgenlys over åstedet hvor en jogger var drept. Jeg syntes det var tåpelig av kvinner å løpe bortover mørke sidegater i nattens mulm og mørke, eller i de stille timene tidlig om morgenen, særlig når det var kjent at en seriemorder var ute på jakt. Men det er akkurat det som hendte meg. Jeg var en forutsigbar, idiotisk, tragisk naiv morgenjogger, i grå treningsdress og med vrælende hodetelefoner, som løp langs en kanal i grålysningen. Men jeg ble ikke bortført, da. Jeg bare rotet meg inn på feil sti. Jeg løp langs en elvemunning, føttene mine hamret hissig mot bakken slik de alltid gjorde, og sendte rykkvise vibrasjoner oppover i kroppen. Jeg husker at jeg kjente svetteperler trille nedover pannen, brystkassen og ryggen. Den kjølige brisen bidro også og sendte en lett gysning gjennom kroppen min. Hver eneste gang jeg husker den morgenen, må jeg slåss mot trangen til å rope ut til meg selv og advare meg mot å gjøre den samme tabben. Noen ganger, på de lykkeligste dagene, holder jeg meg til den samme stien i det minnet, men etterpåklokskap er en vidunderlig ting. Hvor ofte skulle vi ikke ønske vi hadde holdt oss til den samme stien. Klokken var kvart på seks en klar sommermorgen, det var stille bortsett fra filmmusikken fra Rocky som ildnet meg opp. Selv om jeg ikke kunne høre meg selv, visste jeg at pusten min var høylytt. Jeg drev meg alltid til det ytterste. Hver gang jeg 21
følte behov for en pause, tvang jeg meg til å løpe fortere. Jeg vet ikke om det var en daglig straff, eller den delen av meg som var ivrig etter å etterforske, etter å komme til nye steder, tvinge kroppen min til å prestere noe den aldri hadde prestert før. Gjennom tussmørket og den grønne og svarte grøften ved siden av meg fikk jeg øye på en vannfiol et stykke lenger fram, den sto helt under vann. Jeg husker at pappa sa til meg da jeg var liten, hengslete, svarthåret og flau over det selvmotsigende navnet mitt, at vannfiolen også hadde fått feil navn, for den var ikke fiolett i det hele tatt. Den var lilla-rosa med gult svelg – men likevel: Var den ikke vakker, og fikk det meg ikke til å ville le? Selvfølgelig ikke, jeg rystet på hodet. Jeg så på den mens den kom nærmere og nærmere, og sa til den i tankene at jeg vet akkurat hvordan du føler deg. Mens jeg løp, kjente jeg armbåndsuret mitt gli av håndleddet og falle mot trærne til venstre for meg. Jeg hadde ødelagt låsen på lenken den aller første gangen jeg la den om håndleddet, og siden da hadde den iblant gått opp av seg selv og falt i gulvet. Jeg sluttet å løpe og gikk tilbake, fikk øye på uret, som lå på elvebredden. Jeg lente ryggen mot den ru, mørkebrune barken på en or, og mens jeg sto der og pustet litt, la jeg merke til en liten sti som slynget seg av sted til venstre. Den var ikke innbydende, den var ikke anlagt som noen tursti, men den utforskende siden av meg tok overhånd; det ransakende sinnet mitt sa meg at jeg skulle se hvor den førte. Den førte meg hit. Jeg løp så langt og så fort at på det tidspunktet da spillelisten på iPoden min tok slutt, så jeg meg omkring uten å kjenne igjen landskapet. Jeg var omgitt av tykk tåke og befant meg høyt oppe i noe som så ut som et furukledd fjell. Trærne sto ranke, med strittende nåler, i forsvarsposisjon som et truet pinnsvin. Jeg hektet hodetelefonen langsomt av meg mens pesingen min ga gjenlyd mellom de majestetiske fjellene, og 22
jeg visste straks at jeg ikke lenger var i den vesle byen Glin. Jeg var ikke engang i Irland. Jeg var bare her. Det var i går, og jeg er her fremdeles. Jeg er i letebransjen, og jeg vet hvordan det fungerer. Jeg er en kvinne som pakker min egen bagasje og ikke forteller noen hvor jeg skal en hel uke i livet mitt. Jeg forsvinner med jevne mellomrom, jeg mister kontakten med jevne mellomrom, ingen sjekker hvor jeg er, og jeg liker å ha det slik. Jeg liker å kunne komme og gå som jeg selv vil. Jeg reiser ofte til de stedene hvor de savnede sist ble sett, jeg undersøker området, spør meg for. Det eneste problemet var at jeg nettopp hadde kommet, samme morgen, og kjørt rett til Shannon-estuaret for å ta en joggetur. Jeg hadde ikke snakket med noen, hadde ennå ikke sjekket inn på noe overnattingssted, ei heller gått bortover en travel gate. Jeg vet hva de kommer til å si, jeg blir ikke engang noen sak – jeg kommer bare til å være enda en person som har spasert ut av sitt eget liv uten noe ønske om å bli funnet; det skjer stadig vekk – og på dette tidspunktet for en uke siden ville de antakelig hatt rett. Til slutt kommer jeg til å sorteres til den savnet-kategorien hvor det ikke er noen overhengende fare verken for den savnede personen eller publikum: For eksempel, personer fra atten år og oppover som har bestemt seg for å starte et nytt liv. Jeg er trettifire, og i andres øyne har jeg ønsket meg vekk veldig lenge. Alt dette betyr én ting: At akkurat nå er det ingen der ute som ser etter meg. Hvor lenge kommer det til å vare? Hva skjer når de finner den medtatte, røde 1991-modellen Ford Fiesta ved elveoset med en pakket bag i bagasjerommet, en mappe om en savnet person på dashbordet, en kopp med – innen da – kald, urørt kaffe og en mobiltelefon, sannsynligvis med tapte anrop, på setet. Hva da?
5 VENT NÅ LITT. Kaffen. Plutselig husker jeg kaffen. På turen fra Dublin stoppet jeg ved en stengt bensinstasjon for å få meg en kaffe fra en automat utenfor, og han så meg; mannen som fylte dekkene sine med luft, så meg. Jeg var midt ute i ingenmannsland, langt ute på landet klokken kvart over fem om morgenen da fuglene sang og kyrne rautet så høyt at jeg knapt kunne høre meg selv tenke. Lukten av gjødsel var gjennomtrengende, men ble mildnet av duften fra kaprifolene som sto og svaiet i den lette morgenbrisen. Denne fremmede og jeg var begge så langt unna alt mulig, men likevel midt oppe i noe. Det enkle faktum at vi begge var så fullstendig frikoplet fra livet, var nok til at øynene våre møttes og føltes sammenkoplet. Han var høy, men ikke så høy som jeg; det er de aldri. Én meter og åtti, med rundt ansikt, røde kinn, rødblondt hår, og klare, blå øyne som det føltes som jeg hadde sett før, de så trøtte ut på det tidlige klokkeslettet. Han hadde på seg et par slitte blå olabukser, den blå- og hvitrutete bomullsskjorten var krøllete etter bilturen, håret i uorden, haken ubarbert, livvidden hadde økt i takt med alderen. Jeg gjettet at han var i midten eller slutten av trettiårene, selv om han så eldre ut, med stressrynker langs øyebrynene og smilerynker … nei, jeg kunne se av den tristheten han utstrålte, at de ikke kom fra smil. 24
Noen få grå hår hadde krøpet fram ved tinningene, nye på det unge hodet hans, hvert eneste strå var resultatet av en dyr lekse. Til tross for den ekstra tyngden så han sterk ut, muskuløs. Han var en som gjorde mye fysisk arbeid, antakelsen min ble støttet av de tunge vernestøvlene han gikk med. Hendene hans var store, værbitte, men sterke. Jeg kunne se årene på underarmene hans bule ut da han beveget seg, ermene var skjødesløst skjøvet opp til like nedenfor albuene da han løftet luftpumpen fra stativet. Men han var ikke på vei til jobb, ikke med de klærne, ikke i den skjorten. For ham var dette finklærne. Jeg gransket ham mens jeg gikk tilbake til bilen. «Unnskyld, du mistet noe», ropte han. Jeg bråstanset og så meg tilbake. Der på asfalten lå armbåndsuret mitt, sølvet glitret i solskinnet. Jævla klokke, mumlet jeg mens jeg sjekket at den ikke var blitt ødelagt. «Takk», sa jeg smilende og smøg den tilbake rundt håndleddet. «Ingen årsak. Nydelig dag, ikke sant?» En velkjent stemme som passet sammen med de velkjente øynene. Jeg gransket ham en stund før jeg svarte. En fyr jeg hadde truffet på en bar en gang, en fylleforelskelse, en gammel elsker, en forhenværende kollega, klient, nabo eller skolekamerat? Jeg gikk gjennom den vanlige kontrollisten i hodet. Det var ingen flere tegn til gjenkjennelse fra noens side. Hvis han ikke var et av mine tidligere eventyr, kunne jeg godt tenke meg å gjøre ham til et. «Slående vakker.» Jeg smilte tilbake. Øyebrynene hans hevet seg i forundring først og gled så tilbake på plass mens ansiktet hans ga plass for åpenlys glede idet han forsto komplimenten. Men enda så gjerne jeg ville ha blitt værende og kanskje ha avtalt et møte i nærmeste framtid, hadde jeg en avtale med Jack Ruttle, den hyggelige mannen jeg hadde lovet å hjelpe, den mannen jeg kjørte fra Dublin til Limerick for å treffe. 25
Å, vær så snill, kjekke mann fra bensinstasjonen den dagen, vær så snill å huske meg, tenke på meg, lete etter meg, finne meg. Ja, jeg vet det: enda et paradoks. Jeg håper at en mann skal ringe? Foreldrene mine ville blitt så stolte.
6 JACK RUTTLE KJØRTE LANGSOMT etter en trailer bortover N69, kystveien som førte fra Nord-Kerry til hans eget hjem i Foynes, en liten by i grevskapet Limerick, en halvtimes vei fra byen Limerick. Klokken var fem om morgenen da han tok den eneste veien til Shannon Foynes’ havn, den eneste sjøhavnen i Limerick. Han stirret på speedometeret og prøvde ved hjelp av tankekraft å tvinge traileren til å kjøre fortere mens han tviholdt så hardt i rattet at knokene hvitnet. Han ga blaffen i rådet han hadde fått av tannlegen han hadde vært hos dagen før i Tralee og begynte å skjære tenner. Den vedvarende skjæringen slipte ned tennene og skadet tannkjøttet, fikk munnen til å hamre og verke. Kinnene hans var røde og hovne, de passet til de trette øynene hans. Han hadde forlatt sofaen han overnattet på hos en venn i Tralee for å kjøre hjem gjennom natten. Søvnen kom ikke lett til ham nå for tiden. «Er det noe som plager deg?» hadde tannlegen spurt mens han studerte innsiden av Jacks munn. En gapende Jack hadde svelget en ed og nedkjempet trangen til å klappe tennene sammen om den sterile fingeren han hadde i kjeften. Plager var ikke engang riktig ord. Broren hans, Donal, hadde forsvunnet på tjuefireårsdagen sin etter en kveld på byen med noen venner i Limerick. Etter å ha tatt seg en matbit, burger og pommes frites på en burgersjappe i de små timer, hadde han forlatt vennene sine og sjang27
let av sted alene. Det var for mye folk i sjappa til at en enkelt ble lagt merke til; de fire vennene hans var for fulle, og dessuten for opptatt av sine egne forsøk på å få en representant for det annet kjønn med seg hjem, til at de brydde seg. Overvåkningskameraet viste ham idet han tok ut 30 euro fra en minibank i O’Connell Street klokken 03.08 en fredagsnatt, og senere ble han filmet idet han sjanglet i retning av Arthur’s Quay. Etter det fantes ingen spor etter ham. Det var nesten som om føttene hans hadde forlatt jordskorpen og han hadde svevet av sted opp mot himmelen. Jack forberedte seg på det at han, på en måte, kanskje hadde gjort det. At han var død, var en tanke han visste han med tiden kunne akseptere, bare det hadde vært et aldri så lite tegn som kunne sannsynliggjøre det. Det var det å ikke vite som torturerte ham, bekymringen og frykten som holdt ham våken hver eneste natt, og politiets resultatløse leting som drev hans egen ustanselige jakt. Han hadde kombinert tannlegebesøket i Tralee med en visitt hos en av Donals venner som hadde vært sammen med ham den natten han forsvant. Akkurat som resten av gjengen som var der den natten, var han en person som Jack fikk lyst til å både slå og omfavne på én gang. Han ville rope til ham, men også trøste ham i tapet av en venn. Han ville aldri se ham igjen, men han ville heller ikke vike fra hans side, i tilfelle han skulle komme på noe – noe han hittil hadde glemt og som plutselig ville være den ledetråden de alle lette etter. Han var våken om nettene og studerte kart, leste rapporter på ny og på ny, dobbeltsjekket tider og vitneutsagn mens Glorias brystkasse steg og sank ved siden av ham i takt med det nesten uhørlige åndedrettet hennes; den milde pusten hennes blåste iblant mot hjørnene av papirene hans mens hennes søvnverden snek seg innpå hans. Gloria, kjæresten hans gjennom åtte år, sov bestandig. Hun hadde sovet tungt gjennom hele det året Jacks forferdelige 28
mareritt hadde vart, og fremdeles drømte hun. Fremdeles hadde hun håp for morgendagen. Hun hadde falt i dyp søvn etter timevis på politistasjonen, den første dagen de bekymret seg over at de ikke hørte fra Donal, etter fire dagers taushet. Hun sov etter at politiet hadde brukt dagen til å sokne etter liket av ham i elven. Hun sov etter den dagen de hadde brukt mange timer på å klistre opp bilder av Donal på butikkvinduer, oppslagstavler og lyktestolper. Hun sov den natten de trodde de hadde funnet liket hans i en bakgate i byen, og sov den neste natten da de fant ut at det ikke var ham. Hun sov den natten politiet sa at det ikke var mer de kunne gjøre etter flere måneders leting. Hun sov natten etter begravelsen til moren hans, etter å ha sett en sorgrammet mors kiste senkes i jorden, for å slutte seg til ektemannens etter tjue år i livet uten ham. Det gjorde Jack frustrert, men han visste at det ikke var mangel på omsorg som gjorde at Glorias øyelokk gled igjen. Han visste det fordi hun holdt ham i hånden da de satt der med alle spørsmålene fra politiet den første gangen. Hun sto ved siden av ham på elvebredden mens vinden og regnet pisket ansiktene deres og de så dykkerne komme til syne i overflaten av det grå, uklare vannet med enda dystrere ansikter enn de hadde hatt da de forsvant ned i verdenen der nede. Hun hadde hjulpet ham å klistre plakater av Donal til vinduer og stolper. Hun hadde holdt hardt rundt ham mens han gråt den dagen politiet avsluttet letingen, og hun sto i første rad i kirken og ventet på ham mens han bar morens kiste fram til alteret. Hun næret definitivt omsorg for ham, men etter et år sov hun fremdeles om natten, gjennom de tyngste timene i livet hans. De timene da Jack brydde seg aller mest om alt sammen, men da Gloria, i sin dypeste søvn, verken kunne eller ville bry seg det aller minste. Hver natt følte han avstanden øke mellom hennes verden og hans. Han fortalte henne ikke at han hadde snublet over denne 29
kvinnen, Sandy Shortt, fra byrået som lette etter savnede personer, på Gule sider. Han fortalte henne ikke at han hadde ringt. Han fortalte henne ikke om telefonsamtalene i de små timer hele siste uke, eller om den nye følelsen av håp som denne kvinnens besluttsomhet og tro hadde fylt hjertet og hodet hans med. Og han hadde ikke fortalt henne at de hadde avtalt å møtes i nabobyen nettopp denne dagen, fordi … tja, fordi hun sov. Jack greide endelig å kjøre forbi det lange kjøretøyet, og mens han nærmet seg hjemme, var han alene på den nå ganske rolige landeveien i den tolv år gamle rustne Nissanen sin. Inne i bilen var det stille. Det siste året hadde han oppdaget at han ikke orket uønsket støy; lyden av en tv eller en radio i bakgrunnen gjorde ikke annet enn å forstyrre hans egen jakt på svar. I hodet hans gikk tankene på høygir: roping, skriking, gjentatt avspilling av tidligere samtaler og ideer om kommende spratt rundt i hodet hans som en spyflue fanget i en syltetøykrukke. Utenfor bilen brølte motoren, metallet skranglet, hjulene hoppet og snublet i hver hump og dump i veidekket. Tankene hans bråkte i den stille bilen, bilen hans skranglet på den stille landeveien. Klokken var kvart over fem en solfylt søndag midt i juli, og han var nødt til å stoppe for å få litt luft – i lungene og i det slunkne forhjulet. Han svingte inn på den folketomme bensinstasjonen, som kom til å være stengt fram til senere på morgenen, og stanset ved siden av luftpumpen. Han lot fuglesangen fylle hodet for en stund og skyve bort tankene mens han brettet opp ermene og strakte seg etter den lange reisen. Spyfluen falt til ro for en stund. Ved siden av ham svingte en bil inn og stanset. Befolkningen i området var ikke stor, så han kunne se en fremmed bil på kilometers hold … og Dublin-skiltene avslørte det også. Ut fra den bitte lille slitne bilen kom to lange bein i grå jogge30
bukser til syne, fulgt av en lang kropp. Jack klarte å la være å glane, men fra øyekroken betraktet han kvinnen med det krøllete, svarte håret mens hun strenet bort til kaffeautomaten ved den stengte døren til bensinstasjonen. Han var overrasket over at noen så høy som henne overhodet kunne få plass i den lille bilen. Han la merke til at noe falt fra hånden hennes, og hørte lyden av metall mot bakken. «Unnskyld, du mistet noe», ropte han ut. Hun så seg forvirret rundt og gikk tilbake dit hvor metallet glimtet på bakken. «Takk», sa hun smilende og smøg noe som så ut som et armbånd eller en klokke rundt håndleddet. «Ingen årsak. Nydelig dag, ikke sant?» Jack kjente smerten i de hovne kinnene enda mer intenst idet de løftet seg i et smil. De grønne øynene hennes gnistret som smaragder mot den snøhvite huden hennes og glitret idet de fanget inn sollyset som strømmet gjennom de høye trærne. De kullsvarte krøllene snodde seg lekent rundt ansiktet hennes og avslørte enkelte av trekkene, skjulte andre. Hun betraktet ham fra øverst til nederst, registrerte ham som om hun analyserte hver millimeter av ham. Endelig hevet hun et øyebryn. «Slående vakker», svarte hun, og gjengjeldte smilet. Hun, med det kullsvarte håret, isoporkaffekruset, beina og alt sammen, forsvant inn i den bitte lille bilen som en sommerfugl inn i en venusfluefanger. Mens Jack betraktet Ford Fiestaen som kjørte av sted, ønsket han at hun hadde blitt værende, og igjen la han merke til hvordan forholdet mellom ham og Gloria, eller kanskje bare følelsene hans for henne, forandret seg. Men han hadde ikke tid til å tenke på det nå. I stedet gikk han tilbake til bilen og bladde gjennom mappene sine for å forberede seg på å møte Sandy Shortt senere samme morgen. Jack var ikke religiøs; han hadde ikke vært i kirken på over tjue år. De siste tolv månedene hadde han bedt tre ganger. En 31
gang om at Donal ikke måtte bli funnet da de soknet i elven etter liket hans, den andre gangen om at liket i bakgaten ikke måtte være ham, og den tredje gangen om at moren hans måtte overleve sitt andre hjerneslag på seks år. To av tre bønner var blitt hørt. Han ba igjen i dag, for fjerde gang. Han ba om at Sandy Shortt måtte ta ham bort fra det stedet hvor han var, og være den som skulle gi ham de svarene han trengte.
7 VERANDALAMPEN STO FORTSATT PÅ da Jack kom hjem. Han insisterte på at den skulle lyse hele natten, for Donals skyld, som en fyrlykt som skulle vise broren veien hjem. Han skrudde den av nå da det var fullt dagslys, og listet seg stille rundt det vesle huset deres, nøye med ikke å vekke Gloria, som nøt å kunne sove litt lenger på søndagene. Han romsterte rundt i skittentøyskurven og trev det minst krøllete plagget han kunne finne, før han kvikt byttet den rutete skjorten han hadde på seg, med en annen. Han hadde ikke vasket seg, siden han ikke ville at vannvarmeren eller viften i baderomstaket skulle vekke henne. Han hadde til og med latt være å trekke ned i toalettet. Han visste at det ikke var hans egen overstrømmende raushet som fikk ham til å oppføre seg slik, men likevel kunne han ikke helt skamme seg over at det faktisk forholdt seg stikk motsatt. Han gjorde seg flid med å holde møtet med Sandy Shortt hemmelig for Gloria og resten av familien. Det var like mye for å hjelpe dem som for å hjelpe seg selv. Innerst inne begynte de å komme seg videre i livet. De gjorde sitt ytterste for å falle til ro igjen etter den voldsomme omveltningen og sjokket det var å miste ikke bare ett, men to familiemedlemmer i løpet av et år. Jack forsto holdningen deres, de hadde alle nådd et punkt hvor de ikke kunne ta flere fridager fra jobben, medfølende smil vek plassen for hverdagslige hilsener, og samtalene med naboene vendte tilbake til det normale. 33
Tenk, folk snakket faktisk om andre ting, uten å stille spørsmål eller komme med råd. Kort fylt av trøstende ord hadde sluttet å lande på dørmatten. Folk hadde vendt tilbake til sin egen hverdags travelhet, arbeidsgivere hadde snudd og vendt så mye som mulig på vaktplaner, nå var det på tide å bli virksom igjen for alle involverte. Men for Jack føltes det feil og besværlig at livet skulle komme i gang igjen uten Donal. Sant å si var det ikke fraværet av Donal som hindret Jack i å slutte seg til resten av familien i tappert å fortsette resten av livet. Naturligvis savnet han ham, men akkurat som med morens død, kunne og ville han til slutt komme gjennom sorgen. Men det var gåtene rundt brorens forsvinning; alle de ubesvarte spørsmålene etterlot seg spørsmålstegn som forstyrret synet, som ettervirkningen av blitsfotografering. Han gikk ut av den overfylte toroms bungalowen han og Gloria hadde bodd i de siste fem årene, og lukket døren bak seg. Akkurat som faren hadde Jack jobbet som losse- og lastearbeider i Shannon Foynes havn hele sitt yrkesaktive liv. Han hadde valgt landsbyen Glin, tretten kilometer vest for Foynes, som åsted for møtet med Sandy Shortt fordi ingen i familien hans bodde der. Han satt på en liten kafé klokken ni om morgenen, en halvtime før de hadde avtalt å treffes. Sandy hadde sagt i telefonen at hun alltid kom for tidlig, og han var ivrig, rastløs og mer enn villig til å gi denne nye innskytelsen en sjanse. Jo mer tid de fikk sammen, desto bedre. Han bestilte kaffe og stirret på det siste bildet av Donal, som lå på bordet foran ham. Det hadde stått på trykk i nesten hver eneste avis i Irland og hengt på oppslagstavler og i butikkvinduer hele det siste året. I bakgrunnen på bildet var det hvite plastjuletreet moren hans hadde satt opp i stua hvert år. Juletrekulene reflekterte kamerablitsen, og glitteret blinket. Donals rampete smil gliste opp mot Jack som om han hånet ham, utfordret ham til å finne ham. Donal hadde alltid elsket å leke gjemsel da han var liten. Han kunne sitte gjemt i timevis hvis det var det som 34
skulle til for å vinne. Alle ble utålmodige og erklærte at Donal var seierherren, bare for å få ham til å komme fram med et stolt, strålende smil. Dette var den mest langvarige letingen Jack hadde vært tvunget til å holde ut, og han skulle ønske broren ville komme fram fra gjemmestedet nå, komme til syne med det stolte smilet sitt og få avsluttet leken. Donals blå øyne, det eneste likhetstrekket de to brødrene hadde, glitret opp mot Jack, og han ventet nesten at han skulle blunke. Samme hvor lenge og hardt han hadde stirret på fotografiet, kunne han aldri gi det noe liv. Han kunne ikke strekke hånden inn i bildet og trekke ut broren, han kunne ikke lukte aftershaven han pleide å dynke seg med, han kunne ikke ruske i det brune håret og ødelegge sveisen slik han hadde pleid å irritere ham med, og han kunne ikke høre stemmen hans mens han hjalp moren i huset. Etter et år kunne han fremdeles huske hvordan han kjentes og luktet, men til forskjell fra resten av familien, hadde ikke han nok med minnene. Bildet var tatt ikke sist jul, men julen før den, bare seks måneder før han forsvant. Jack pleide å stikke innom moren en gang i uken, og Donal var den eneste av de seks søsknene hans som fortsatt bodde hjemme. Bortsett fra de vante, kortvarige og henslengte samtalene mellom Jack og Donal, som aldri varte mer enn to minutter, var den julen den siste gangen Jack hadde snakket skikkelig med Donal. Donal hadde gitt ham den vanlige gaven, sokker, og Jack hadde gitt ham den esken med lommetørklær som han selv hadde fått av den eldste søsteren deres året før. Begge hadde ledd av hvor lite omtanke som lå bak gavene. Den dagen hadde Donal vært oppglødd, fornøyd med den nye jobben som datatekniker. Han hadde begynt i den i september etter å ha gått ut fra universitetet i Limerick i en seremoni der moren deres nesten hadde falt av stolen, så stolt var hun av veslegutten sin. Donal hadde snakket selvsikkert om hvor godt han likte arbeidet sitt, og Jack kunne se hvor mye 35
mer moden og trygg han var blitt etter å ha lagt studentlivet bak seg. De hadde aldri stått hverandre spesielt nær. I seksbarnsfamilien hadde Donal kommet som en overraskelse, og ingen hadde vært mer overrasket enn moren, som var førtisju år gammel da hun oppdaget at hun var gravid igjen. At Jack var tolv år eldre enn Donal, innebar at han flyttet ut da Donal var seks år gammel. Han lærte aldri å kjenne de hemmelige sidene ved broren, sånn som man bare gjør ved å bo sammen med noen, så i atten år hadde de vært brødre, men ikke venner. Jack spurte seg, ikke for første gang, om hvorvidt han ville ha kunnet løse noe av gåten dersom han hadde kjent Donal bedre. Kanskje, dersom han hadde brukt mer krefter på å bli kjent med lillebroren eller hadde snakket mer med ham om noe, heller enn ikke noe, kanskje ville han ha vært ute sammen med ham den bursdagskvelden. Kanskje kunne han ha hindret ham i å forlate den burgersjappa, eller kanskje han kunne ha gått sammen med ham og delt en drosje. Eller kanskje Jack ville ha befunnet seg på samme sted som Donal nå. Hvor nå det stedet var.