Catch 22 av Joseph Heller

«Catch-22 er en av de mest fenomenale engelskspråklige romanene på grunn av Hellers evne til å få deg til å le på bokstavelig talt hver eneste side, mens han skriver om den mørkeste av alle menneskers tilstander, krig. Jeg er fremdeles lamslått av den boken.»

Entertainment Weekly «Først en bok, i dag et begrep. Men stadig er Catch-22 et fyrverkeri av ord […] Den norske oversettelsen ved Herbert Svenkerud vil bli stående som en av etterkrigstidens, ja, kanskje århundrets, lysende oversetterprestasjoner.»

Per Egil Hegge, Aftenposten «I Catch-22 skapte Heller en av litteraturens mest elleville anti-helter […] Men først og fremst er Catch-22 en uhyggelig morsom roman, en glitrende satire, ikke bare over krigens idioti, men også over det amerikanske samfunn, over byråkrati, kapitalisme og korrupte ledere.»

Marie Simonsen, Dagens Næringsliv «En vilt original, grotesk og makaber roman, en blendende prestasjon som vil opprøre like mange lesere som den vil begeistre.»

New York Times «Dette er litteraturens svar på rock n'roll. Det finnes ingen bok som denne. Overraskende kraftfull.»

Esquire Magazine «[…] ble en enorm suksess, med salg i mangfoldige millioner eksemplarer, en filmsuksess – og tittelen en del av "hverdagssproget".»

Svein Johs Ottesen, Aftenposten «Dette er ikke bare den beste amerikanske romanen om annen verdenskrig, dette er den beste amerikanske romanen om hva som helst på mange år.»

The Nation

Joseph Heller

Catch-22 Oversatt av Herbert Svenkerud

Joseph Heller Originalens tittel: Catch-22 Oversatt av Herbert Svenkerud Opprinnelig utgave: Copyright © 1955, 1961 by Joseph Heller Copyright renewed © 1989 by Joseph Heller Preface Copyright © 1994 by Joseph Heller Published by arrangement with Simon & Schuster, Inc All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 1994 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-40841-1 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign & illustrasjoner: Paul Bacon Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Pianosa er en øy. Den ligger i Midelhavet ca. 13 kilometer syd for Elba. Den er meget liten og kan forståelig nok ikke romme alle de hendelsene som er beskrevet i boken.

Så vel bakgrunnen for denne roman som personene er oppdiktet.

Innhold Innhold. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Texas . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Clevinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Havermeyer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Doktor Daneeka. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Høvding Hvite Villhavre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sultne Joe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

McWatt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Løytnant Scheisskopf . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Major Major Major Major. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Wintergreen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kaptein Black . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bologna . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Major … de Coverley . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kid Sampson . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Piltchard & Wren. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Luciana . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Soldaten i hvitt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Soldaten som så alt dobbelt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Oberst Cathcart . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Korporal Whitcomb . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

General Dreedle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Borgermester Milo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nately og gamlingen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Milo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Feltpresten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7 9 20 27 39 48 62 73 83 100 128 137 145 161 172 178 187 202 216 228 241 254 274 292 306 327 7

Aarfy . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Søster Duckett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Dobbs. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Peckem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Dunbar. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mrs. Daneeka. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Yo-Yo’s teltkamerater . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Natelys hore . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Thanksgiving Day . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Krigeren Milo. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kjelleren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

General Scheisskopf . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Lillesøster . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den evige stad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Paragraf 22. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Snowden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Yossarian . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

352 361 377 392 407 420 426 433 443 453 464 480 483 498 518 530 543

kapittel 1

Texas Det var kjærlighet ved første blikk.

Første gang Yossarian fikk se feltpresten, ble han vilt forelsket.

Yossarian lå på sykehuset med et levertilfelle som minnet om gulsott, men som ikke riktig var gulsott. Legene var litt i villrede fordi det ikke riktig var gulsott. Hvis det utviklet seg til riktig gulsott, kunne de behandle ham for det. Hvis det ikke ble gulsott, men ga seg av seg selv, kunne de friskmelde ham.

Men dette at det hele tiden ikke riktig var gulsott, det forvirret dem.

Hver morgen troppet de opp, tre energiske og alvorlige menn med besluttsomme lepper og ubesluttsomme øyne, fulgt av energiske og alvorlige søster Duckett, en av avdelingssøstrene, som ikke kunne fordra Yossarian. De leste på tavlen ved fotenden av sengen og spurte utålmodig hvordan det gikk med smertene. De virket irritert over at han hver gang sa de var likedan.

«Fremdeles ingen avføring?» spurte obersten.

Legene vekslet øyekast da han ristet på hodet.

«Gi ham en pille til.»

Søster Duckett noterte at Yossarian skulle ha en pille til, og alle fire fortsatte til neste seng. Ingen av søstrene likte Yossarian. I virkeligheten var leversmertene forsvunnet, men Yossarian sa ingen ting, og legene fattet aldri mistanke. Det eneste de mistenkte ham for, var at han hadde hatt avføring uten å si det til noen.

På sykehuset hadde Yossarian alt han trengte. Maten var slett ikke verst, og den ble servert på sengen. Det vanket eks9

tra kjøttrasjoner, og utover de varme kveldene fikk han og de andre pasientene iskald fruktsaft eller sjokolademelk. Bortsett fra legene og søstrene var det ingen som forstyrret ham. En liten stund om formiddagen måtte han sensurere brev, men deretter hadde han fri og kunne tilbringe resten av dagen med å ligge og dovne seg med god samvittighet Han hadde det fint på sykehuset, og ettersom han alltid hadde godt og vel åtteogtredve i feber, var det ingen sak å trekke ut oppholdet på ubegrenset tid. Han hadde det tilogmed finere enn Dunbar som måtte la seg ramle overende på gulvet tre ganger om dagen for å få sine måltider servert på sengen.

Etter at han hadde bestemt seg for å tilbringe resten av krigen på sykehuset, skrev han til alle han kjente og fortalte at han var lagt inn, men han nevnte ikke noe om årsaken. En dag fikk han en bedre idé. Han skrev til alle sine kjente at han skulle ut på et meget farlig oppdrag. De ba om frivillige. Det er meget farlig, men noen må jo gjøre det. Jeg skal skrive igjen så snart jeg kommer tilbake. Siden hadde han ikke skrevet til noen.

Alle offiserene på avdelingen måtte sensurere brev for de menige, som holdt til på en avdeling for seg selv. Det var en kjedelig jobb, og Yossarian var skuffet over å oppdage at de meniges tilværelse bare var ubetydelig mer interessant enn offiserenes.

Etter den første dagen var nysgjerrigheten hans oppbrukt. For å bryte ensformigheten, fant han på litt av hvert å more seg med. Ned med alle beskrivende ord! erklærte han en dag, og dermed forsvant alle adjektiver og adverber ut av de brevene som passerte mellom hendene hans. Dagen etter erklærte han krig mot artiklene, men allerede neste dag nådde skaperevnen hans nye høyder da han fant på å stryke alt unntatt bestemte og ubestemte artikler. Det førte til mer dynamikk i de interlineære spenninger, syntes han, og dessuten ble budskapet i brevene i de aller fleste tilfelle langt mer universelt. Så fant han på å stryke deler av hilsener og underskrifter, mens han lot selve teksten være urørt. En gang strøk han alt unntatt Kjære Mary i et brev, og nederst skrev han: Jeg lengter så skrekkelig etter deg. A. T. Tappman, feltprest i De forente staters hær. A. T. Tappman var navnet på feltpresten i gruppen.

Da han hadde brukt opp alle mulighetene i brevene, be10

gynte han å gå løs på navnene og adressene utenpå konvoluttene; han strøk hjem og gater og tilintetgjorde hele byer med en skjødesløs fingerferdighet som om han skulle ha vært Vårherre selv. Ifølge paragraf 22 skulle sensurerende offiser sette navnet sitt på de brevene han sensurerte. De fleste brevene leste ikke Yossarian i det hele tatt, og på dem skrev han sitt eget navn. På dem han leste, skrev han Washington Irving. Da det begynte å bli ensformig, skrev han Irving Washington. Men konvoluttsensureringen fikk betenkelige følger og forårsaket en svak bølge av uro i en eller annen høyere militær stab, som sørget for å få sendt en mann fra sikkerhetstjenesten ned på avdelingen. Han ble innlagt som pasient, men alle visste at han var sikkerhetsoffiser fordi han ustanselig spurte etter en mann ved navn Irving eller Washington, og fordi han allerede etter første dagen ikke gad sensurere brev. Han syntes det var for kjedelig.

Det var en hyggelig avdeling de lå på denne gangen, en av de hyggeligste han og Dunbar noen gang hadde ligget på. De hadde også med seg den fireogtyve år gamle jagerflykapteinen med glissen, gyllen bart som var blitt skutt ned over Adriaterhavet midt på vinteren uten engang å bli forkjølet. Nå var det imidlertid sommer, og denne gangen var kapteinen ikke blitt skutt ned; han påsto tvert imot at han hadde influensa. Den forvirrede kapteinen lå i sengen til høyre for Yossarian, fremdeles på maven som om han skulle være forelsket, med malaria i blodet og baken full av moskitobitt. Midt imot Yossarian lå Dunbar, og ved siden av Dunbar artillerikapteinen som Yossarian ikke lenger spilte sjakk med. Kapteinen var en fremragende sjakkspiller, og det var alltid interessant å spille med ham. Yossarian hadde sluttet å spille med ham fordi partiene ble så interessante at det ble rent tåpelig. Så var det Texas fra Texas, velutdannet, med et utseende som om han var tatt rett ut av en farvefilm, og med den patriotiske innstillingen at velstående mennesker – pene mennesker – burde få flere stemmer enn løsgjengere, horer, forbrytere, undermålere, ateister og umoralske mennesker, kort sagt mennesker uten penger.

Den dagen Texas ble bragt inn, lå Yossarian og forsøkte å få litt rytme inn i brevene han sensurerte. Det var som van11

lig en fredelig og varm dag uten bekymringer. Heten presset tungt mot taket og dempet alle lyder. Dunbar lå ubevegelig på ryggen igjen og stirret opp i taket som en dukke. Han strevde hardt med å forlenge livet. Han gjorde det ved å rendyrke kjedsommeligheten. Dunbar strevde så hardt med å forlenge livet at Yossarian trodde han var død. De la Texas i en seng midt i rommet, og det varte ikke lenge før han begynte å belære dem om sitt syn på saker og ting.

Dunbar satte seg opp i sengen som et skudd. «Der har vi det» utbrøt han opphisset. «Det var noe som manglet, hele tiden har jeg visst det var noe som manglet, og nå vet jeg hva det er.» Han slo knyttneven i håndflaten. «Ingen patriotisme!» erklærte han.

«Du har rett,» skrek Yossarian tilbake. «Du har rett, du har rett, du har rett. Varme pølser, baseballaget fra Brooklyn!

Mammas kjøttkaker! Det er det vi slåss for, alle sammen. Ren og skjær egoisme! Men de pene menneskene – hvem slåss for dem? Hvem slåss for flere stemmer til de pene og pyntelige her i verden? Det finnes ingen patriotisme, det er saken. Og ingen matriotisme heller.»

Underoffiseren på Yossarians venstre side lot seg ikke affisere. «Dra til helvete,» sa han trett og snudde seg over på den andre siden for å sove.

Texas viste seg å være både hyggelig, gavmild og sympatisk.

Etter tre dager var det ingen som tålte ham.

Han fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på dem, og alle unngikk ham – alle unntatt soldaten i hvitt som ikke hadde noe valg. Soldaten i hvitt var tullet inn i gips og gasbind fra topp til tå. Han hadde to ubrukelige ben og to ubrukelige armer. De hadde smuglet ham inn på avdelingen om natten, og de andre ante ikke at han var der før de våknet morgenen etter og så de to fremmede bena som var heist opp fra hoftene og de to fremmede armene som var hengt loddrett opp, alle fire lemmene sprikende uhyggelig ut i luften og holdt oppe av mørke blylodder over den ubevegelige skikkelsen. På innsiden av begge albuene var det sydd inn lepper med glidelås. Gjennom dem ble han tilført en klar væske fra en klar flaske. Et sinkrør raget tyst opp fra gipsen over lysken hans, forbundet med en tynn 12

gummislange som førte avfallsstoffene bort fra nyrene og lot dem dryppe med regelmessige drypp ned i en klar, tilkorket flaske på gulvet. Når flasken på gulvet var full, var flasken over albuene hans tom, og de to flaskene ble i en fart ganske enkelt byttet, slik at væsken kunne dryppe tilbake i ham igjen. Det eneste de i virkeligheten så av soldaten i hvitt, var et frynset, svart hull over munnen hans.

Soldaten i hvitt var blitt kjørt inn ved siden av Texas, og Texas satt på sengekanten dagen lang og snakket hull i hodet på ham med velmodulert medfølelse. Texas brydde seg aldri om at han ikke fikk noe svar.

Temperaturen ble tatt to ganger om dagen på avdelingen.

Tidlig om morgenen og sent om ettermiddagen kom søster Cramer med et glass fullt av termometere og arbeidet seg opp langs den ene siden av midtgangen og ned langs den andre mens hun delte ut termometere til alle pasientene. Soldaten i hvitt tok hun seg av ved å stikke termometeret inn i hullet over munnen hans, og der lot hun det henge, balanserende i den svarte åpningen. Når hun kom tilbake til mannen i den første sengen, tok hun termometeret og noterte temperaturen, og deretter gikk hun til neste seng og fortsatte runden rundt en gang til. En ettermiddag etter at hun hadde fullført den første runden og for annen gang kom til soldaten i hvitt, skjønte hun av termometeret at han var død.

«Morder!» sa Dunbar rolig.

Texas så opp med en usikker grimase.

«Drapsmann!» sa Yossarian.

«Hva er det dere to snakker om?» spurte Texas nervøst.

«Du myrdet ham,» sa Dunbar.

«Du drepte ham,» sa Yossarian.

Texas rygget tilbake. «Er dere ikke riktig kloke? Jeg har ikke tatt i ham engang.»

«Du myrdet ham,» sa Dunbar.

«Jeg hørte du drepte ham,» sa Yossarian.

«Du drepte ham fordi han var farvet,» sa Dunbar.

«Dere er sprø, begge to,» skrek Texas. «Niggere slipper ikke inn her i det hele tatt. De har en spesiell avdeling for niggere.»

«Sersjanten smuglet ham inn,» sa Dunbar.

13

«Han som er kommunist,» sa Yossarian.

«Og dette har dere to visst om!»

Underoffiseren på Yossarians venstre side var uberørt av hele affæren med soldaten i hvitt. Underoffiseren var uberørt av alt som foregikk, og han sa aldri noe, med mindre det var for å lufte sin irritasjon.

Dagen før Yossarian traff feltpresten, eksploderte en ovn i kjøkkenet og satte fyr på veggen. En intens varmebølge slo gjennom hele bygningen. Selv på Yossarians avdeling, tredve meter unna, kunne de høre brølet fra flammene og den skarpe knitringen i det brennende treverket. Røken virvlet forbi de oransjefarvede vinduene. I løpet av et kvarter var brannbilene fra flyplassen der for å bekjempe brannen. I en hektisk halvtime så det ut til litt av hvert. Så begynte brannfolkene å få overtaket. Plutselig hørte de den velkjente, monotone brummingen fra bombeflyene som kom tilbake fra sine oppdrag, og mennene måtte rulle sammen slangene og dra i full fart tilbake til flyplassen for det tilfelle noen av flyene skulle styrte ned og begynne å brenne. Men flyene landet i god behold. Så snart det siste hadde tatt bakken, kastet brannmennene bilene rundt og raste tilbake oppover bakken mot sykehuset for å ta opp kampen mot flammene igjen. Da de kom frem, var det over. Brannen hadde sloknet av seg selv, sloknet helt og holdent uten at det var så mye som en glo igjen å pøse vann på, og de skuffede brannmennene hadde ikke annet å gjøre enn å drive omkring og drikke lunken kaffe og forsøke å velte sykepleierskene overende i en eller annen ledig seng.

Feltpresten kom dagen etter brannen. Yossarian var opptatt med å stryke alt unntatt kjærlighetserklæringer da presten satte seg på en stol mellom sengene og spurte hvordan det sto til. Han hadde satt seg litt på skrå, og kapteinsstripene på skjortekraven hans var det eneste Yossarian kunne se av offisersdistinksjoner og andre insignia. Yossarian hadde ingen anelse om hvem han var, og gikk ut fra at det var en lege eller et annet fjols.

«Ikke så verst,» svarte han. «Jeg har litt vondt i leveren, men jeg kan jo ikke akkurat påstå jeg har levd særlig regelmessig i det siste, så alt i alt må jeg nok si jeg har det ganske bra.»

14

«Det var godt å høre,» sa feltpresten.

«Ja,» sa Yossarian, «det er godt.»

«Jeg skulle ha kommet før,» sa feltpresten, «men jeg har faktisk ikke følt meg helt frisk selv heller.»

«Det var leit å høre,» sa Yossarian.

«Bare litt snue,» tilføyde feltpresten raskt.

«Jeg har feber i over åtteogtredve,» sa Yossarian like raskt.

«Det var ille,» sa feltpresten.

«Ja,» sa Yossarian, «det er ille.»

Feltpresten vred litt på seg. «Er det ikke noe jeg kan gjøre for Dem?» spurte han etter en stunds forløp.

«Nei, nei.» Yossarian sukket. «Legene gjør alt som står i menneskelig makt.»

«Nei, nei.» Det hørtes som et svakt ekko. «Jeg mente ikke nettopp det. Jeg tenkte på sigaretter eller bøker eller … noe å leke med?»

«Nei, nei,» sa Yossarian. «Jeg har alt jeg trenger. Tusen takk. Det er bare helsen det står på.»

«Så synd.»

«Ja,» sa Yossarian. «Det er synd.»

Feltpresten vred på seg igjen. Han så seg om et par ganger, stirret opp i taket og deretter ned i gulvet. Han trakk pusten dypt.

«Jeg skal hilse fra løytnant Nately,» sa han.

Det ergret Yossarian at de tydeligvis hadde felles kjente. Det så ut til å være grunnlag for en prat likevel. «Kjenner De løytnant Nately?» spurte han motvillig.

«Ja, jeg kjenner løytnant Nately temmelig godt.»

«Han er litt snål, synes De ikke?»

Feltpresten smilte forlegent. «Det er jeg redd jeg ikke kan uttale meg noe om. Jeg tror ikke jeg kjenner ham så godt.»

«De kan ta mitt ord for det,» sa Yossarian. «Han er helt sprø.»

Stillheten lå tung mellom dem, og feltpresten funderte lenge før han brøt den med et plutselig spørsmål: «De er kaptein Yossarian, ikke sant?»

«Nately fikk en dårlig start her i livet. Han kommer fra en god familie.»

15

«Unnskyld meg,» sa feltpresten fryktsomt. «Jeg har kanskje begått en meget stor feil. Er De kaptein Yossarian?»

«Ja,» sa kaptein Yossarian. «Jeg er kaptein Yossarian.»

«Fra skvadron 256?»

«Fra skvadron 256,» svarte Yossarian. «Jeg visste ikke det var flere som heter kaptein Yossarian. Så vidt jeg vet, er jeg den eneste kaptein Yossarian jeg kjenner, men jeg kjenner jo egentlig ikke så mange.»

«Jeg forstår,» sa feltpresten ulykkelig.

«De har kanskje tenkt å skrive et symbolsk dikt om skvadronen vår?» spurte Yossarian. «I så fall …»

«Nei,» mumlet feltpresten. «Jeg har ikke tenkt å skrive et symbolsk dikt om skvadronen.»

Yossarian rykket til da han plutselig fikk øye på sølvkorset på den andre siden av feltprestens skjortekrave. Han ble virkelig overrasket for han hadde aldri snakket med en feltprest før.

«Så, De er feltprest,» utbrøt han ekstatisk. «Jeg visste ikke De var feltprest.»

«Joda,» svarte feltpresten. «Visste De ikke at jeg var feltprest?»

«Neivisst. Jeg ante ikke at De var feltprest.» Yossarian stirret på ham med et stort, henrykt flir. «Jeg har aldri sett en virkelig feltprest før.»

Feltpresten rødmet og stirret ned på hendene sine. Han var spinkel av vekst, om lag toogtredve år gammel og hadde brunt hår og brune, flakkende øyne. Ansiktet var smalt og temmelig blekt. En uskyldig ansamling av gamle kvisemerker prydet kinnene hans. Yossarian fikk lyst til å hjelpe ham.

«Er det ikke noe jeg kan gjøre for Dem?» spurte feltpresten igjen.

Yossarian ristet på hodet, fremdeles med et bredt flir. «Nei, jeg beklager, jeg har alt jeg trenger, jeg har det egentlig ganske bra. Jeg er faktisk ikke engang syk.»

«Det er fint.» Ikke før hadde feltpresten sagt disse ordene, før han angret og kjørte knokene inn i munnen med et forskrekket hikst, men Yossarian forholdt seg taus og skuffet ham. «Jeg må se til de andre pasientene fra skvadronen 16

også,» sa feltpresten til slutt unnskyldende. «Jeg ser antageligvis innom Dem i morgen igjen.»

«Det er snilt av Dem,» sa Yossarian.

«Jeg kommer bare hvis De virkelig ønsker det,» sa feltpresten og bøyde hodet sjenert. «Jeg har lagt merke til at enkelte finner det påtrengende.»

Yossarian strålte av velvilje. «Jeg vil gjerne De skal komme,» sa han. «Jeg synes ikke det er påtrengende.»

Feltpresten strålte takknemlig tilbake og kikket deretter ned på en papirlapp han hele tiden hadde holdt skjult i hånden.

Han beveget leppene svakt mens han tellet sengene på avdelingen; så stanset blikket hans tvilende ved Dunbar.

«Tør jeg spørre,» hvisket han lavt, «om det der er løytnant Dunbar?»

«Ja,» svarte Yossarian høyt. «Det der er løytnant Dunbar.»

«Takk skal De ha,» hvisket feltpresten. «Hjertelig takk skal De ha. Ham må jeg besøke. Jeg må besøke alle som tilhører vår skvadron.»

«De som ligger på de andre avdelingene også?» spurte Yossarian.

«De som ligger på de andre avdelingene også.»

«Vær forsiktig på de andre avdelingene, fader,» sa Yossarian advarende. Det er der de har de sinnssyke. De andre avdelingene er fulle av gærninger.»

«De behøver ikke kalle meg fader,» avbrøt feltpresten. «Jeg er anabaptist.»

«Jeg mener det på ramme alvor med de andre avdelingene,» fortsatte Yossarian barskt. «Og tro ikke at MP-ene kan hjelpe Dem, for MP-ene er de sprøeste av alle sammen. Jeg skulle gjerne ha blitt med Dem over, men faktum er at jeg er livende redd. Den slags er smittsomt, vet De. Dette her er den eneste normale avdelingen vi har. Alle er gærne unntatt vi. Forsåvidt er vi sannsynligvis den eneste normale avdelingen i hele verden.»

Feltpresten reiste seg raskt og smøg seg noen skritt bort fra sengen til Yossarian. Så nikket han med et forsonlig smil og lovte å oppføre seg med all mulig forsiktighet. «Men nå må jeg bort og se til løytnant Dunbar,» sa han og ble fremdeles 17

stående, halvveis tvilende. «Hvordan er egentlig løytnant Dunbar?» spurte han endelig.

«God som gull,» forsikret Yossarian ham. «En virkelig prins. En av de beste og minst hengivne menn i hele verden.»

«Jeg mente det ikke på den måten,» sa feltpresten, fremdeles hviskende. «Er han svært syk?»

«Neida, han er ikke stort syk. Han er ærlig talt ikke syk i det hele tatt.»

«Fint.» Feltpresten sukket lettet.

«Ja,» sa Yossarian. «Det er fint.»

«En feltprest,» sa Dunbar da feltpresten hadde vært borte hos ham og var gått igjen. «Så du det? En virkelig feltprest!»

«Var han ikke søt?» sa Yossarian. «Synes du ikke de burde gi ham minst tre stemmer?»

«Hvem er det du egentlig snakker om?» spurte Dunbar mistenksomt.

I en seng for seg i den lille private avdelingen i den ene enden av salen, ustanselig og utrettelig opptatt bak den grønne skilleveggen av finér, lå den høytidelige, middelaldrende obersten som hver dag fikk besøk av den stillferdige unge piken med det nydelige ansiktet og det krøllete, askeblonde håret som ikke var sykesøster og ikke lotte og ikke rødekorspike, men som likevel dukket opp i feltsykehuset på Pianosa hver eneste ettermiddag, iført lekre og ytterst smarte sommerkjoler i pastellfarver og hvite pumps med halvhøye hæler under de alltid snorrette nylonstrømpesømmene. Obersten kom fra sambandet, og nå ble han holdt i ånde dag og natt med å ekspedere slimholdige meldinger fra sitt eget indre til firkantete lapper av gasbind som han omhyggelig forseglet og slapp ned i en tildekket hvit bøtte ved siden av sengen. Det var et prakteksemplar av en oberst. Han hadde råtten munn, råtne kinn, råtne, triste, mugne øyne. Ansiktsfarven hans var som matt sølv. Han hostet stillferdig og varsomt og førte gasbitene langsomt opp til leppene med en motvilje som allerede syntes medfødt.

Obersten befant seg i en virvel av spesialister som stadig var i ferd med å spesialisere seg på å finne ut hva som feilte ham.

De slynget lysstråler inn i øynene hans for å finne ut om han kunne se, kjørte nåler inn i nervene hans for å høre om han 18

kunne føle. Han hadde en urolog for urinen, en lymfolog for lymfen, en endokrinolog for de endokrine organer, en psykolog for psyken, en dermatolog for derma, en patolog for patos, en cystolog for cystene og en skallet og pedantisk cetolog fra den zoologiske avdelingen på Harvard, som hensynsløst var blitt sjanghaiet inn i saniteten av en defekt anode i en IBMmaskin og nå tilbragte sine timer hos den døende obersten med å diskutere Moby Dick med ham.

Obersten var en såre undersøkt mann. Det var ikke det organ i kroppen hans som ikke var blitt medisinert og mishandlet, støvtørket og drenert, plukket på og fotografert, tatt ut, plyndret og satt inn igjen. Den slanke, ranke og velsoignerte unge piken rørte ofte ved ham der hun satt ved sengen hans og smilte vemodig – et fullkomment bilde på korrekt og anstendig sorg. Obersten var høy, tynn og lut. Når han reiste seg for å gå, bøyde han ryggen enda mer og fikk kroppen til å se ut som en stor bulk hver gang han med den ytterste varsomhet og med små bevegelser fra knærne og ned satte det ene benet nølende foran det andre. Han hadde fiolette poser under øynene. Piken snakket lavt, tilogmed lavere enn obersten hostet, og ingen av offiserene på avdelingen hadde noen gang hørt stemmen hennes.

På mindre enn ti dager hadde Texas tømt avdelingen for pasienter. Artillerikapteinen var den første som brøt sammen, og deretter startet flukten for alvor. Dunbar, Yossarian og jagerflykapteinen rømte samme morgen, alle tre. Dunbar var blitt kvitt svimmelhetsanfallene sine, og jagerflykapteinen pusset nesen. Yossarian sa til legene at smertene i leveren hadde gitt seg. Vanskeligere var det ikke. Selv underoffiseren stakk av. På mindre enn ti dager drev Texas alle på avdelingen tilbake til tjenesten – alle unntatt sikkerhetsoffiseren som var blitt smittet av jagerflykapteinen. Han ble forkjølet og fikk lungebetennelse.

kapittel 2

Clevinger På sett og vis hadde sikkerhetsoffiseren flaks, for utenfor sykehuset var krigen fremdeles i full gang. Menn ble vanvittige og fikk medaljer for det. Over hele verden, på begge sider av frontene, ofret unge gutter og menn livet for noe man hadde fortalt dem var fedrelandet, og ingen syntes å bry seg om det, aller minst de guttene som ofret sine unge liv. Det var ingen ende i sikte. Den eneste enden i sikte var Yossarians egen, og den kunne han ha ligget på til dommedag om det ikke hadde vært for den patriotiske Texas med de langstrakte dobbelthakene og det deigete, pløsete, uforstyrrelige smilet uavlatelig klistret tvers over fjeset som bremmen på en svart tredveliters hatt fra ville vesten. Texas ville at alle på avdelingen unntatt Yossarian og Dunbar skulle være lykkelige. Han var faktisk meget syk.

Men Yossarian kunne ikke være lykkelig selv om Texas hadde villet han skulle være det, for utenfor sykehuset var det fremdeles ikke noe hyggelig i gang. Det eneste som var i gang, var en krig, og ingen andre enn Yossarian og Dunbar syntes å ta seg nær av det. Da Yossarian forsøkte å minne de andre om det, trakk de seg unna og trodde han var blitt gal. Selv Clevinger som burde ha visst bedre, men som ikke gjorde det, hadde beskyldt ham for å være gal sist de hadde vært sammen, det vil si like før Yossarian hadde søkt tilflukt på sykehuset.

Clevinger hadde stirret apoplektisk på ham og skreket opphisset mens han dundret med nevene i bordplaten: «Du er fullstendig skjør!»

«Hva er det egentlig du forlanger av menneskene?» spurte Dunbar trett over bråket i offisersklubben.

20

«Jeg mener det,» fastholdt Clevinger. «Dette er ikke spøk.»

«De forsøker jo å ta livet av meg,» sa Yossarian rolig.

«Ingen forsøker å ta livet av deg,» skrek Clevinger.

«Hvorfor skyter de på meg da?» spurte Yossarian.

«De skyter på alle,» svarte Clevinger. «De forsøker å ta livet av alle.»

«Mener du det gjør saken bedre?»

Men Clevinger var alt halvveis oppe fra stolen sin i rettferdig vrede; øynene hans var fuktige og leppene skjelvende og blodløse. Som alltid når de trettet om prinsipper han trodde lidenskapelig på, endte det med at han gispet rasende etter luft mens han blunket forbitrelsens påståelige tårer tilbake. Det var mange prinsipper Clevinger trodde lidenskapelig på. Han var sinnssyk.

«Hvem er forresten de?» ville han vite. «Hvem er det du sikter til når du sier de vil ta livet av deg? Hvem?»

«Hver eneste en,» sa Yossarian.

«Hver eneste en av hvem?»

«Hver eneste en av hvem tror du?»

«Jeg har ingen anelse.»

«Hvordan kan du da nekte å tro på dem?»

«Fordi …» Clevinger frådet og ble stum av fortvilelse.

Clevinger mente virkelig han hadde rett, men Yossarian kunne bevise sin påstand, ettersom mennesker han ikke engang kjente, skjøt på ham med kanoner hver gang han fløy opp i luften for å slippe bomber på dem, og det var ikke noe morsomt i det hele tatt. Og hvis ikke det var morsomt, var det en masse andre ting som heller ikke var morsomme. Det var ikke noe morsomt å bo som landstryker i telt på Pianosa med stinne fjell bak seg og et stille, blått hav foran seg, som på et øyeblikk kunne sluke en mann med krampe og levere ham på stranden tre dager senere, gratis og franko, oppblåst og blå og råtnende, med vannet silende ut gjennom kalde nesebor.

Teltet Yossarian bodde i, lå klint inntil den smale, gustengrønne skogtappen som skilte Dunbars leir fra hans egen. Like ved siden av lå grøften etter den nedlagte jernbanen, og i grøften løp rørledningen som førte flybensinen ned til tankbilene på flyplassen. Takket være Orr, som han bodde sammen med, 21

var teltet det mest luksuriøse i hele leiren. Hver gang Yossarian kom tilbake fra en av sine ferier på sykehuset eller fra permisjonsturene til Roma, ble han overrasket over å finne en eller annen innretning som Orr hadde installert – rennende vann, peis, sementert gulv. Yossarian hadde valgt ut stedet, og han og Orr hadde reist teltet sammen. Orr, som var en flirende pygme med ving og tykt, bølget, brunt hår med midtskill, stilte sine kunnskaper til rådighet, mens Yossarian, som var større, bredere, sterkere og raskere, gjorde det meste av arbeidet. De bodde der helt alene til tross for at teltet var stort nok til seks.

Da sommeren kom, rullet Orr opp teltveggene for å la den friske brisen som aldri blåste, lufte teltet riktig ut.

Vegg i vegg med Yossarian bodde Havermeyer som var gal etter peanøttkarameller og bodde helt alene i et tomannstelt hvor han hver natt skjøt bittesmå markmus med de digre kulene fra en 45 kalibers revolver han hadde stjålet fra den døde mannen i teltet til Yossarian. Bortenfor teltet til Havermeyer sto det teltet McWatt ikke lenger delte med Clevinger, som ennå ikke var kommet tilbake da Yossarian kom ut fra sykehuset. Nå delte McWatt teltet med Nately som var i Roma på jakt etter en søvnig hore han var blitt dypt forelsket i, men som var blitt lei av jobben sin og av ham også. McWatt var sinnssyk. Han var flyver, og så ofte han fikk anledning til det, tok han flyet sitt så lavt ned over Yossarians telt som han våget for å se hvor mye han kunne skremme ham, og han elsket å komme brølende i sinnssvak lav høyde over treflåten som husket på tomme oljefat utenfor sandbanken på den ulastelige, hvite stranden hvor soldatene badet nakne. Det var ikke lett å dele telt med en sinnssyk mann, men Nately brydde seg ikke noe om det. Han var også sinnssyk og hadde tilbragt alle fridagene sine med å arbeide på offisersklubben som Yossarian ikke hadde vært med på å bygge.

Det var etter hvert blitt mange offisersklubber som Yossarian ikke hadde vært med på å bygge, men stoltest var han av den på Pianosa. Den sto der som et traust og sinnrikt monument over hans faste besluttsomhet. Yossarian gikk aldri bort for å hjelpe til så lenge arbeidet pågikk, men deretter gikk han dit ofte, så fornøyd var han med den store, flotte, rommelige, 22

spontekte bygningen. Offisersklubben var virkelig et førsteklasses byggverk, og hver gang Yossarian betraktet den, banket hjertet hans av mektig stolthet over at han ikke hadde lagt ned et minutts arbeid der.

De hadde sittet fire stykker sammen ved et bord i offisersklubben den siste gangen da han og Clevinger hadde beskyldt hverandre for å være sinnssyke. De satt lengst inne, ved terningbordet hvor Appleby alltid så sitt snitt til å vinne. Appleby var like god til å kaste med terninger som han var til å spille bordtennis som han var til alt annet. Alt Appleby gjorde, gjorde han godt. Appleby var en lyshåret gutt fra Iowa som trodde på Gud, Moderskapet og Den amerikanske livsform uten noen gang å ha tenkt over noe av det, og alle som kjente ham, likte ham.

«Jeg avskyr den tosken,» brummet Yossarian.

Krangelen med Clevinger hadde begynt noen minutter tidligere da Yossarian forgjeves hadde forsøkt å finne et maskingevær. Det var en livlig kveld. Det var livlig ved baren, det var livlig ver terningbordet, det var livlig ved bordtennisbordet. De som Yossarian ville meie ned med maskingeværet, var opptatt borte ved baren med å synge sentimentale slagere de aldri ble lei av. Istedenfor å skyte dem, satte han hælen hardt ned på en bordtennisball som kom trillende mot ham fra racketen til en av de to offiserene som spilte bordtennis.

«Den Yossarian,» lo de to offiserene og ristet på hodet og tok ned en ny ball fra esken på hyllen.

«Den Yossarian,» hermet Yossarian.

«Yossarian,» hvisket Nately advarende.

«Skjønner du nå hva jeg mener?» spurte Clevinger.

Offiserene lo igjen da de hørte hvordan Yossarian hermet etter dem. «Den Yossarian,» sa de høyere.

«Den Yossarian,» sa Yossarian som et ekko.

«Yossarian, vær så snill,» bønnfalt Nately.

«Skjønner du nå hva jeg mener?» spurte Clevinger. «Han er antisosial og aggressiv.»

«Ah, hold kjeft!» sa Dunbar til Clevinger. Dunbar likte Clevinger fordi Clevinger kjedet ham og fikk tiden til å gå langsomt.

23

«Appleby er ikke her engang,» fremholdt Clevinger triumferende til Yossarian.

«Hvem er det som har sagt noe om Appleby?» ville Yossarian vite.

«Oberst Cathcart er ikke her heller.»

«Hvem er det som har sagt noe om oberst Cathcart?»

«Hvem faen er det du hater da?»

«Hvem faen er her? Si meg heller det!»

«Jeg har ikke tenkt å krangle med deg,» sa Clevinger fast.

«Du vet ikke engang hvem du hater.»

«Alle som forsøker å forgifte meg,» sa Yossarian.

«Det er ingen som forsøker å forgifte deg.»

«Har de kanskje ikke hatt gift i maten min to ganger? Hadde de kanskje ikke gift i maten min da vi bombet Ferrara og under den store og ærerike beleiringen av Bologna?»

«De har gift i alles mat,» beriktiget Clevinger.

«Og hva er forskjellen?»

«Og det var ikke engang gift!» skrek Clevinger opphisset; han ble mer og mer påståelig etter hvert som han ble mer og mer forvirret.

Så langt tilbake han kunne huske, forklarte Yossarian Clevinger med et tålmodig smil, hadde folk lagt planer om å drepe ham. Noen brydde seg om ham, andre ikke, og de som ikke brydde seg om ham, hatet ham og la seg etter ham. De hatet ham fordi han var assyrer. Men knekke ham kunne de ikke, erklærte han overfor Clevinger, for han hadde en sunn sjel i et rent legeme og var sterk som en okse. De kunne ikke ta knekken på ham, for han var Tarzan, Mandrake og Lyn Gordon.

Han var Bill Shakespeare. Han var Kain, Ulysses, Den flyvende hollender; han var Lot i Sodoma, Deirdre med sorgene, Sweeney blant nattergalene i trærne. Han var vidunderstoffet Z-247. Han var …

«Vanvittig!» avbrøt Clevinger skingrende. «Det er det du er!

Splitter pine gal!» «… fenomenal. Jeg er sterk som faen. Ingenting biter på meg. Jeg er et ekte supramenneske.»

«Supermenneske!» skrek Clevinger. «Supermenneske?»

«Supramenneske,» rettet Yossarian.

24

«Gi pokker nå karer,» ba Nately forlegent. «Alle ser hitover.»

«Du er gal!» hylte Clevinger vilt, og øynene hans sto fulle av tårer. «Du har et Jahve-kompleks!»

«Jeg tror alle er Natanael.»

Clevinger holdt brått inne midt i et utbrudd. «Hvem er Natanael?» spurte han mistenksomt.

«Hvilken Natanael?» spurte Yossarian uskyldig.

Clevinger unngikk behendig fellen. «Du tror alle er Jahve.

Du er ikke stort bedre enn Raskolnikov …»

«Hvem?» «… Raskolnikov, ja! Raskolnikov som …»

«Raskolnikov!» «… som – ja, jeg mener det – mente han kunne rettferdiggjøre å drepe en gammel kvinne …»

«Ikke bedre enn?»

«Rettferdiggjøre, ja, det er riktig – med en øks! Og jeg kan bevise det for deg!» Clevinger gispet som rasende etter luft og regnet opp alle symptomene til Yossarian: en grunnløs tro på at alle omkring ham var sinnssyke, en selvmorderisk trang til å meie ned vilt fremmede mennesker, en konsekvent forfalskning av alle erindringer, en fjollete mistanke om at folk hatet ham og sammensverget seg om å drepe ham.

Men Yossarian visste han hadde rett fordi – som han forklarte for Clevinger – han etter sin beste overbevisning aldri hadde hatt urett noen gang. Hvor han enn snudde seg, var det bare sinnssyke mennesker å se, og en så fornuftig ung mann som han selv hadde mer enn nok med å bevare perspektivet blant så mye galskap. Og det var påkrevet at han gjorde det, for han visste at hans liv var i fare.

Da Yossarian kom tilbake til skvadronen fra sykehuset, gransket han mistenksomt alle han møtte. Milo var også borte, som så mange andre, men han var bare i Smyrna for å overvåke fikenhøsten. Det gikk utmerket i messen under Milos fravær.

Yossarian hadde reagert med glupende appetitt på den pikante duften av velkrydret lammestek som drev inn til ham der han humpet av sted i sykebilen langs den kronglete veien som lå som et medtatt strømpebånd mellom sykehuset og leiren. Til 25

lunsj var det shish-kabob, digre, saftige kjøttskiver som freste på spidd over trekullene som argsinte smådjevler, etter at de først hadde ligget og godgjort seg i toogsytti timer i en hemmelig blanding som Milo hadde stjålet oppskriften på fra en kjeltring av en levantinsk kjøpmann; hvoretter de ble servert med persisk ris og aspargesskudd, fulgt av kirsebæris til dessert og til slutt rykende kopper nykokt kaffe med Benedictiner og konjakk. Måltidet ble servert i enorme tallerkener på damaskduker av de fremragende italienske messetjenerne som major … de Coverley hadde kidnappet på fastlandet og overlatt til Milo.

Yossarian proppet i seg i messen til han trodde han skulle sprekke, og deretter lente han seg tilbake i stolen, mett og døsig og med restene og smaken klebende til ganen som en seig hinne. Ingen av offiserene i skvadronen hadde noen gang spist så godt som de nå regelmessig gjorde i messen til Milo, og Yossarian undret seg av og til på om ikke det tross alt veide opp alt det andre. Men så rapte han og kom til å tenke på at de forsøkte å ta livet av ham, og styrtet i vill fart ut for å lete etter doktor Daneeka for å bli satt på bakken og sendt hjem.

Han fant doktor Daneeka, sittende på en høy krakk i solskinnet utenfor teltet sitt.

«Femti bombetokt,» sa doktor Daneeka og ristet på hodet.

«Nå vil obersten ha femti tokt.»

«Og jeg som bare har femogførti!»

Doktor Daneeka var urokkelig. Han var en nedtrykt, fuglelignende mann med en velskrubbet rottes avsmalnende trekk i det spadeformede ansiktet.

«Femti tokt,» gjentok han og fortsatte å riste på hodet.

«Obersten vil ha femti utførte oppdrag.»