Gert Nygårdshaug
Cassandras finger
Opprinelig utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS, 1993 Denne utgaven: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-56785-9 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Marius Renberg (www.mariusrenberg.no) Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
«I Socrates Sag var det ikke at gøre det Abstracte concret, men igjennem det umiddelbart Concrete at lade det Abstracte komme tilsyne.» Søren Kierkegaard: «Om Begrebet Ironi med stadigt Hensyn til Socrates.»
«Vi kan utlede erkjennelsen av verden, men vi kan ikke utlede verden av erkjennelsen.» Tor Nørretranders: «Merk verden.»
Innhold 1. Skarphedin Olsen leser mer enn det som står skrevet, fruktbarhetens mor rammer brutalt og Fredric Drum tygger i seg en hel klase rognebær. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
9
2. Musvåken Av Innerste Lommedalen tror han er Alvekongen, etterforsker Olsen klager på sausen og Fredric Drum etterlyser sin krystallstjerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
28
3. Nærvær av det umulige gjør det mulige usynlig, Drum håndhilser på biskop Asgaut af Viken og død engelskmann har reservert bord på «Kasserollen». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
51
4. Han innlemmes i Gamleby-kjappienes hverdag, inntar raskt en halv flaske Canepa og møter ansiktet til den febersyke Eutropius fra Efesos . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
69
5. Serina Upp oppdager en spennende fot, 1. konservator Skiold smiler for første gang på lenge, mens Drum merker at vinden ikke lenger er varm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
91
6. Han spiser egget med solsiden opp, noterer seg at «Høygaflene» spiller på Blitz, og lytter til den truende stillheten bak lukket dør . . . . . . 109 7. Selv ikke en sirkel kan være fullstendig lukket, Moder Jord viser endelig sin godhet og Fredric Drum påstår å ha sett en sild komme dalende ned gjennom luften . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 132 8. Han spisser en ugripelig tanke under Ekebergåsen, forsøker å påvirke pendelens bevegelser og stifter nærmere bekjentskap med kardangen på en bil. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149 9. Fredric Drum gjør seg kjent med sylinderens toneverden, retter en varm takk til Yucatan-indianerne og ser en bevegelse under plommetreet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 170 10. Hva paddens øyne forteller paddens hjerne, Drum begriper at selv ikke et fall behøver å være et fall og Cassandras lys legger seg over kafébordet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 187 11. Åtte armer fester et solid grep, ti på tolv går stein fra stein og Fredric Drum møter endelig Higgs-partikkelen ansikt til ansikt. . . . . . . . . 208 12. Skarphedin Olsen kommer i tvil om sin egen posisjon, men erklærer seg selv frisk og fjerner to meget spesielle bøker fra sin hylle . . . . . . . 236
1 Skarphedin Olsen leser mer enn det som står skrevet, fruktbarhetens mor rammer brutalt og Fredric Drum tygger i seg en hel klase rognebær
Skarphedin Olsen stirret bedrøvet på bildet av mayaguden Quetzalcoatl, den fjærkledte slange, som hang på veggen midt imot ham. Så kakket han åndsfraværende pekefingeren tre ganger mot det eneste papiret som fantes på skrivepulten og mumlet: «Dette er slutten, Fredric Drum. Definitivt slutten.» Deretter ble han lenge sittende og se ut på ingenting. I etterforsker og fullmektig Skarphedin Olsens kontor ved kriminalpolitisentralen på Etterstad var det ikke stort å feste blikket på, bortsett fra bildet av mayaguden. I bokhyllen sto 24 tomme, ubrukte arkivbokser som burde ha struttet av saksdokumenter fra det stadig mer kriminelle Norge. På Skarphedin Olsens kontor fantes kun én sak: Fredric Drum. Det var til gjengjeld den største saken etterforskeren noensinne hadde hatt. Den gjorde at hodet hans var i ferd med å svulme som en ballong. Saken besto av ett eneste dokument; brevet som lå midt på den polerte skrivepulten. Ikke et støvfnugg for9
styrret den følsomme, ultrafrekvente balansen mellom det hvite papirets ytterkanter, bordets sterile flate, bokstavenes disiplinerte logikk og etterforskerens høyladete nevroner. Med pekefingeren kald som en firfisle, men uten å berøre papiret, gikk han gjennom innholdet en gang til:
«Kjære herr Fredric Drum. Vi har nå grundig undersøkt og analysert etter Deres anvisninger det objektet De sendte vårt laboratorium. Vi beklager at det har tatt så lang tid, men som nevnt i tidligere brev oppviser objektet foton-bevegelser, interferens og strålebrytninger som det har tatt lang tid å kartlegge ved bruk av gjeldende fysiske teorier. Beste herr Drum: Objektet, en femtakket krystallstjerne med diameter 40,051 mm og tykkelse 12,007 mm har høyst oppsiktsvekkende egenskaper, i den grad at lysets isospinn gjennomgår kvalitative forandringer langt sterkere enn tilfellet er i rubin-krystaller. Hvis den konsentrerte energien kan slippe ut av krystallobjektets kvantefelt, står vi her overfor et objekt med kvaliteter som kan vise nye veier innen fysikken. Om det er et Higgs-felt vi her har påvist, vil fysikken muligens kunne lokalisere den partikkelen den har lett etter lenge, og som binder all materie sammen, nemlig selveste Higgs-partikkelen. De skjønner sikkert derfor at det er av største vitenskapelige interesse at vi får beholde objektet nok en tid, for å kartlegge videre de lover som gjør seg gjeldende og som vi ikke kjenner tilstrekkelig, samt forsøke å frigjøre objektets energi til praktisk bruk. Vi 10
ber Dem derfor om tillatelse til å bringe objektet til våre forskere ved CERN. Vennligst send en bekreftelse snarest. Med vennlig hilsen dr. James Wilson, asc.f.f. University of Cambridge.» Da Skarphedin Olsen lot sin kalde pekefinger finne ro under haken, stirret han på den ene av de to bøkene som sto i bokhyllen, lent opp til den 24. tomme arkivmappen. Selv om til og med veggene på kontoret hans kunne tittelen utenat, repeterte han den høyt og tydelig: «De dansende Wu Li-mestrene. Gary Zukav.» Så tok tankene hans helt uventet en ny retning. Han så den kaneforisk elegante skikkelsen til 1.betjent Løvli passere som et stearinlys utenfor det matte vinduet i døren hans, og undret plutselig på om han skulle driste seg til å spørre om hun kunne tenke seg et måltid sterkt krydret mat på «Punjabi Sweet House» nede på Grønland. Omtrent i samme øyeblikk som Skarphedin Olsen fikk disse tankene, og meget kontant slo dem tilbake, skjedde det første mordet. * Det hadde vært en spesielt anstrengende dag for Hallgrim Hellgren. Han følte seg svært sliten der han svingte bilen opp den lange, frodige løvalleen opp mot den lille husmannsplassen han hadde kjøpt øverst i Lommedalen. Han hadde vært gjennom fire budsjettmøter angående nyinvesteringer i Nasjonalgalleriets avdeling for klassiske skulpturer, hvorav det ene endte som en stygg krangel med statssekretæren, dessuten den evinnelige disput11
ten med kollega professor Kaan de Bergh om betydningen av inskripsjonene som ble oppdaget sammen med det siste store funnet av Moder Jord-figurer i Syd-Frankrike. «Fruktbarhets-amuletter» som Kaan de Bergh ironisk kalte de frodige kvinnefigurene som dukket frem fra jorden overalt i Europa som en hemmelig hilsen fra en tidsalder verden kjente lite til. Hallgrim gned seg i tinningen og svingte bilen det siste humpete stykket opp mot det gamle, hvitmalte kaffekvernshuset som hadde vært hans hjem de tre siste årene. Trettheten forsvant sporenstreks ved synet av Yasser, den hvite skogkatten som satt og ventet på trammen. Hallgrim parkerte bilen, steg ut, gned seg over lårene og søp inn duften av gult løv, vått gress og levende jord. Selv om sommeren var i ferd med å få dype rynker, var ikke Hallgrim den som pansret seg inne i påvente av høstdepresjonenes sure vinder, tvertimot, han spilte med på naturens eget lag og lot bær og frukt bli til søte viner. Slik skulle det være. Moder Jord var god. Han fisket nøkkelknippet frem fra lommen og skulle til å stryke Yasser over ryggen før han låste seg inn, da han fikk den første overraskelsen: Kattens øyne var smale og giftig gule, og istedenfor å stryke seg kjælent inntil buksebeinet hans, freste den, skjøt rygg og trakk seg baklengs på skrå ned fra trammen og forsvant i et byks bak uthusveggen. «Tulling. Værsjuk, eller?» ropte han tafatt og stirret etter den forsvunne katten. «Bare bli der, du. Så slipper jeg å åpne tunfiskboksen din før jeg selv går i gang med maten.» Men det var først da Hallgrim Hellgren åpnet døren inn til stuen, at han fikk det virkelige sjokket. Han ble stående og kjenne blodet forlate ansiktet, forsvinne fra 12
armer, bryst og mage; all tyngde i kroppen hans ség nedover, samlet seg i fotbladene som med tonns trykk presset seg mot gulvplankene, nøyaktig slik den enorme statuen foran ham måtte gjøre. For midt på stuegulvet sto en steinkoloss. En fullstendig umulig steinkoloss; umulig i den forstand at ikke noe menneske kunne ha brakt den dit, umulig fordi den var så stor at den ikke lot seg bringe gjennom døren, totalt umulig fordi den hørte hjemme i avdelingen for klassiske skulpturer ved Nasjonalgalleriet; der den de siste tredve årene hadde tronet med sine fire tonn og en høyde på to meter og førti. Statuen av assyrerkongen Assurbanipal, et av Nasjonalgalleriets flotteste klenodier, befant seg nå i den lille stuen til konservator Hallgrim Hellgren innerst i Lommedalen. Selvsagt var dette det rene, skjære tøv. Da de første sekunders? minutters? lammelse hadde fortatt seg, tok han to steg fremover mot kong Assurbanipal og sendte avgårde et velrettet knyttneveslag opp mot kolossens lyske, overbevist om at dette var en særdeles utspekulert spøk og at statuen derfor måtte bestå av et stoff som lett lot seg frakte, dele opp og sette sammen, isopor, eller muligens en ballong som lot seg blåse opp? stein var det definitivt ikke! Med et hyl av smerte ség han sammen på gulvet foran Assurbanipal, tårene spratt fra øynene hans over smerten fra de knuste knokene, han jamret seg, kravlet opp på knærne og støttet seg opp mot steinstatuen. Det var stein! stein! Den var ekte, det var kong Assurbanipal fra Nasjonalgalleriet, han så det nå, det var ikke tvil, han kjente furene, detaljene i denne mange tusenår gamle statuen som han hadde studert og beundret så ofte. 13
Hallgrim sjanglet inn på kjøkkenet. Dyppet den ødelagte hånden i lunkent vann, viklet et håndkle rundt og gløttet mellom smertetoktene inn i stuen for å få bekreftelse på det umulige. Så sprang han ut. Skled på den fuktige gressbakken og griset seg til med svart jord, rev bildøren opp med den friske hånden, startet og spant rundt. Han skalv der han kjørte. De knuste knokene ga ham feber. Bærum Sykehus. Han kjørte fort. Han tenkte ikke. Jo, han tenkte én tanke, en eneste tanke kvernet rundt i hodet hans hele tiden: Kvinnene som eide og styrte jorden for ti tusen år siden levde i fred. Fred. Fred, var den siste tanken Hallgrim Hellgren tenkte før en gjenstand splintret frontruten, knuste skallen hans og fortsatte ut bakruten, trillet bortover veibanen og ble liggende og snurre i veikanten halvveis skjult av en nypebusk. * Skikkelig store og saftige nyper i år, tenkte Fredric, der han svingte av opp mot Lommedalen. På tilbaketuren kunne han stoppe et passende sted og plukke med seg noen kilo, han hadde ideen til en særdeles pikant nyperelish: En lett puré av nyper blandes med litt sukker, salt og hvitvin. Ingefær og nellik, samt litt safran for fargens skyld. Kokes opp, smakes til og tilsettes fortykningsmiddel. Det perfekte garnityr til visse fugle-retter, f.eks. fasanbryst. Tanken på nye gourmetiske kreasjoner gjorde innehaveren av «Kasserollen», byens eneste restaurant med to stjerner i Michelin-katalogen, oppstemt. Fredric Drum nynnet den gamle slageren «Seemann» mens bilen nærmet seg den avsides husmannsplassen øverst i Lomme14
dalen. Han hadde fri fra restauranten i kveld, og hadde lenge sett frem til denne ettermiddagen: En av Hallgrim Hellgrens enkle, men kraftfulle husmanns-inspirerte retter, et glass av vennens meget spesielle, hjemmelagede vin og samtaler om det som lå dem begge nært på hjertet: De siste nyvinninger og oppdagelser innen arkeologien. Fredric hadde en sterk anelse om hva kveldens tema kom til å bli: Funnene av Moder Jord-figurer i Syd-Frankrike og noen merkelige inskripsjoner på potteskår. Skriftspråk så tidlig i menneskenes historie? Det ville være en sensasjon; disse små ferme, fruktbarhetssvulmende kvinnefigurene kunne dateres så langt som 30 000 år tilbake i historien. Kontroversene omkring betydningen av disse figurene bølget for tiden faretruende høyt i arkeologiske fagmiljøer, og omseggripende ville den teori bli som tilsist vant anerkjennelse og fotfeste. Fredric smilte og nøs lykkelig. Han visste hvilken hypotese Hallgrim hadde lansert. Den ville til og med kunne vekke slumrende dødbitere til kamp i arkeologenes spindelvevskorridorer. Han svingte av fra hovedveien, opp den lange rette bygdeveien. Senket farten, kikket interessert på vegetasjonen. Høsten var råvarenes tid. Sopp og bær. Urter og grønnsaker. En snau kilometer før han kom til veibroen, der veien han kjørte krysset under en annen vei, så han en bil stå parkert ved et flammende rødt rognetre og han kunne ane en skikkelse oppe mellom greinene. Rognebærgelé, tenkte Fredric Drum og kjørte bremsepedalen i bånn da tau-enden som hang ned fra veibroen over ham klasket mot frontruten. Hva pokker var dette? Han vred på nakken og kikket gjennom bakvinduet. Det hang et tau ned fra broen, det sluttet omtrent i frontrute-høyde. Det kunne være farlig, tenkte han, om … 15
Han rakk ikke tenke den grufulle tanken fullt ut før han så det: Femti-seksti meter i motsatt retning fra broen, kunne han tydelig se spor etter en bil som nylig var kjørt av veien, vegetasjonen var høvlet ned, bilen sannsynligvis havnet i den lille bekkedalen. Hadde dette skjedd nå, nettopp? Og som et resultat av den særdeles ubehagelige tanken han slett ikke ville tenke? Repet hang der. Det svaiet lett. Sporene i veikanten nedenfor var meget tydelige. Fredric stanset motoren, og steg påtvunget rolig ut av bilen. Ingen trafikk. Sjelden det kom biler her. Han sto et øyeblikk og vurderte situasjonen: Repet hang omtrent midt over veibanen. Det kunne stemme. Om en bil hadde kommet kjørende nedover, ville tauet nødvendigvis treffe frontruten omtrent der føreren satt. Men en skarve tau-ende ville neppe kunne forårsake noen avkjørsel? Om det ikke hadde hengt noe i tau-enden, en gjenstand, en tung gjenstand, en stein … Fredric kikket opp på broen. Han så at tauet var knyttet til gelenderet. Det var et grønt tau, et nylontau, ikke særlig tykt. Han gikk bort til tauet, grep etter det, men stoppet midt i bevegelsen, snudde seg brått mot bilsporene i veikanten og begynte å småløpe mot stedet. Han kikket ned i skråningen. Halvveis skjult i det tette buskaset lå bilen. En blå Honda Civic med LS-skilter. Hallgrim Hellgrens bil. Fredric klatret to meter ned i skråningen og så det han ikke ville se: Knust frontrute, knust bakrute. I førersetet lå en skikkelse sterkt forvridd. Hodet var ikke noe hode, men en blodig klump med bensplinter som stakk opp mellom skulderbladene. Restene etter det som en 16
gang hadde vært Hallgrim Hellgrens hode dekket også den delen av bakruten som fremdeles satt i. Fredric krøp opp på veien igjen og tørrbrakk seg flere ganger mens tårene spratt fra øynene. Så begynte han å gå nedover veien, mot bilen som sto parkert i veikanten ved rognetreet. Han ble stående og se på mannen som satt oppe mellom greinene og håvet inn klase på klase med rognebær som han puttet i en stor plastsekk. Ved foten av stammen sto to sekker svulmende fulle. Mannen i treet kikket ned på ham. «Hvad søren skuer mitt øye? Er det ikke selveste Fredric Drum der er ude og spaserer? Men jeg fant sku dette træ først!» Mannen snakket kav dansk og Fredric kjente igjen stemmen straks. Den tilhørte den blide dansken som drev Oslos nestbeste restaurant, «D’Artagnan». En stjerne i Michelin-katalogen. Fredric sto stum og uten tanker. Han så sin egen hånd strekke seg opp mot en grein, gripe en klase rognebær og putte i munnen. Han tygde. «Du har vel hørt om flogrogn? Dette er en flogrogn, Fredric, en epifytt der har vokset ud av den opprindelige stamme. Bærene på flogrogn er surere og saftigere enn på vanlig rogn.» Freddie Nielsen snakket, men Fredric hørte ikke. Da han hadde svelget alle rognebærene, breket han: «Det er overlagt mord, Freddie. Har du mobiltelefon?» * Fredric satt i veikanten, på en morken stubbe der fuktigheten fra soppdannelser trakk seg inn i buksebaken 17
hans, uten at han følte noe spesielt ubehag ved det. Freddie Nielsen sto på veien foran ham, og Bo, en annen danske fra «D’Artagnan» som hadde vært på sopptur i terrenget og var i følge med Freddie, holdt en hånd på Fredrics skulder. «Det var en fandens affære.» Bo var blek og dratt i ansiktet, den følsomme kokkesjelen hans var sterkt skaket. «Men her kan du ikke sitte i natt, Fredric.» Politi og ambulanse hadde vært der. Bilvraket var tauet bort og området rundt broen var sperret av, bortsett fra selve kjørebanen. Som førstemann på åstedet var Fredric blitt grundig forhørt, uten at han kunne si mer enn det han hadde sett. Som venn og bekjent av myrdede hadde han fått beskjed om å være disponibel i dagene som kom, i tilfelle politiet trengte utfyllende opplysninger om den myrdedes spesielle interesser og virkefelt. Drum var jo ellers også en kapasitet innen det fagområdet som Hallgrim Hellgren representerte. At det var mord, tvilte selv ikke politiet på. Mordredskapet, gjenstanden som hadde hengt i repet, var ikke funnet, men sporhunder ville bli hentet til åstedet i løpet av kvelden. «Kom så, Fredric.» Freddie gjorde mine til å ville gå. «Kommer. Bare dra dere, jeg følger straks etter.» Han smilte blekt etter de danske vennene som satte seg i bilen og kjørte. Rognebær i sekker. Sopp i kurver. Nyper. Nype-relish. Assosiasjonene var ikke behagelige og egnet seg ikke for noe spisekart. En kvinne kom ruslende nedover veien med et fullt tyttebærspann, hun skvatt da hun så Fredric, stirret på ham og så ikke de gul-røde plastbåndene som politiet hadde strukket ut, viklet seg inn i ett, og halvparten av 18
innholdet i bærspannet gikk tapt. Hun forsvant småløpende ut av syne, pussig nok samme vei som hun var kommet. Høstkvelden kom sigende, det begynte å skumre. Fredric reiste seg fra stubben og slentret langs veikanten i retning bilen som sto parkert nøyaktig der han hadde stoppet. Snart ville politiet være tilbake, de var oppe ved Hallgrims hus for å sperre av også det. Han vek unna for en nypebusk som stakk langt ut i veien. Stoppet og stirret under busken. Hva var det som lå der? En rund, oval gjenstand? Han skjøv busken tilside og fikk øye på steinen, innsmurt med størknet blod og hårtuster. Fredric klappet kjevene sammen i et smell som ga ekko langt oppover granliene. Dette var ingen vanlig stein! Han rullet steinen rundt med skotuppen. Det var en skulptur, omtrent tredve centimeter lang og halvparten så tykk. Den forestilte en frodig, overdrevent frodig kvinne, med bakende, lår og pupper sterkt overdimensjonert. Om det ikke var en ekte, så var det en nøyaktig kopi av en Moder Jord-figur; gjengangeren fra de kulturer Hallgrim hadde vært så opptatt av. Fredric pustet fort og kikket seg rundt. Snart ville politiet være tilbake, snart ville lyskastere, pressefolk og sporhunder fokusere området. Skulle han? Ja, visst pokker skulle han! Politiet ville ikke ha forutsetninger for å tolke denne steinen/skulpturen slik som den kunne tolkes; for politiet ville dette bare være et bisart mordvåpen som muligens kunne antyde en viss sammenheng. Men Fredric visste at sammenhenger som er innlysende, er innlysende nettopp fordi annet lys effektivt stenges ute. Han knegget som en hest, bøyde seg raskt ned og grep 19
steinen, småløp bort til bilen, fikk slengt den inn i bagasjerommet og dekket den til med et pledd. Da han vred om tenningen og skulle til å kjøre, så han blålys nede i veien; fire biler kjørte inn mot veibroen og stanset. Mer politi. Pressen. Han tok det med ro, kjørte i annetgear den siste biten opp mot husmannsplassen. Møtte politifolkene som var på vei tilbake etter å ha plombert dører og vinduer. De gjorde tegn til Fredric at han skulle stanse. Han sveivet ned vindusruten. «Hva skal du?» Politimannen var brysk. «Opp til husene og hente Yasser.» «Yasser?» «Katten.» «Jasså, katten. Han hadde katt også.» «Også?» «Ja, han hadde i hvert fall en spesiell smak for stueinnredning, kameraten din.» Politimannen tok av seg båtluen og klødde seg. «Dere har ikke stengt ham inne?» «Hvem?» «Katten, selvfølgelig!» Alle i politibilen lo, uten at Fredric evnet å begripe latterens berettigelse akkurat der og da. «Bare hent katten, du, om du finner noen katt. Vi så i hvert fall ikke noe dyr.» Trykk på dyr. «Men hold deg unna huset, ikke rør noen ting. Du hører sannsynligvis fra oss med det første.» Politibilen kjørte. Fredric stirret dumt på sitt eget bilratt. Hva skulle han egentlig der oppe på husmannsplassen? Hente katten? Selvfølgelig skulle han hente Yasser. Yasser var født og oppvokst på tunfisk, og denslags kost lot seg 20
ikke uten videre frembringe fra granskogene i Lommedalen. Han kjørte opp til tunet og parkerte. Tomme graver og sæd luktet nøyaktig det samme, hadde Fredric en gang slått fast; han assosierte med sin vin-erfarne nese de underligste ting. Her luktet også sæd, eller i det minste hadde tunet en bouquet av umoden Moselblumchen Tafelwein, som lå meget tett opp til sæd i duft. En lommedøl ville muligens ha sagt at det lå en snev av høst i luften. Han gikk ut av bilen og stirret ned i bakken. Stillheten rundt tunet var vond. Skumringen bar ingen lunhet i seg, den trengte seg på som et klamt, stikkende teppe. Morderhender. Nå hadde morderhender hyllet denne idylliske plassen inn i taushet. Tankene som var tenkt her de siste årene hadde skreket noen så hardt i ørene at ett eller flere sinn avlet en stygg forbrytelse. De samme tankene som Hallgrim Hellgren hadde tenkt, delte også Fredric Drum. Logikken, konsekvensen i dette lot seg ikke skjule. Men Fredric kjente ingen angst der han skrådde over tunet opp mot huset, bare sorg. Hva skulle han? Huset var lukket, låst og plombert, han hadde ingenting her å gjøre. Likevel var det noe som drev ham rundt bygningen; den gamle, uforbederlige drumske nysgjerrigheten gjorde at han klatret opp på grunnmuren av nydelig fuget naturstein og kikket inn av vinduene. Hvert vindu var forseglet, teipet med politiets spesielle limbånd. Men det forhindret ikke innsynet. Soverommet. Kjøkkenet. På kjøkkenbenken sto en plastpose med varer fra Jacobs. Pussig: Hallgrim hadde altså vært inne med vareposen etter at han kom fra jobb, 21
men ett eller annet hadde gjort at han ikke hadde satt matvarene i kjøleskapet. Isteden hadde han altså gått ut igjen, tatt bilen og kjørt avgårde. Om han hadde fått fortsette turen helt inn til Oslo, ville han nødvendigvis ha møtt Fredric omtrent på halvveien. Hadde han glemt avtalen de hadde? Neppe. Hallgrim hadde ikke for vane å glemme avtaler. Særlig ikke når han så sent som i dag morges hadde ringt Fredric og spurt om laksen de solgte på Jacobs muligens kunne ha rogn i seg. Noe hadde skremt Hallgrim avgårde i en viss fart. En telefon? Hadde morderen ringt og lokket ham rett inn i dødsfellen? Stuevinduet. Fredric så først en stor, mørk skygge som strakk seg fra tak til gulv. Han blunket med øynene og stirret. Hva i all verden var det som befant seg i Hallgrims stue? Det var blitt så mørkt at Fredric ikke kunne se tydelig, men at det var noe stort, noe usedvanlig stort som opptok den sentrale plassen i stuen, såpass kunne han skimte. Politimennenes malplasserte latter. Hadde de ikke nevnt noe om en spesiell stueinnredning? Og dyr hadde de ikke sett, implisitt: De hadde sett noe annet. Alt hva Fredric stirret, kunne han ikke fatte hva den mørke, ruvende skyggen innenfor var. Han hoppet ned fra grunnmuren og skled i sauemøkk uten at det affiserte ham det minste. Han hadde det derimot klart for seg at det som befant seg i Hallgrims stue var årsaken til vennens raske tilbaketog, og dermed til møtet med den sikre død i form av en Moder Jord-figur hengende i et tau i frontrutehøyde under en veibro. Derfor måtte han inn i stuen. Oppe på ene tverrveggen var det et lite vindu inn til 22
loftet som politiet hadde unnlatt å tape. For å nå dit opp trengte han stige. Han fant en stige i uthuset. Brekkjern og hammer i Hallgrims redskapskasse. Han håpet inderlig at ikke noen av politifolkene fant en tvingende grunn til å avlegge stedet enda et besøk i kveld, i hvert fall ikke den første timen. Det gikk greit å få ut vindusrammen, og snart sto han inne på loftet. Han krøket seg sammen mellom takbjelkene og følte seg frem til han fant murpipen, der han visste det måtte være en luke i loftsgulvet. Luken var der. Han åpnet den og kikket ned. Kjøkkenet. Han slapp seg ned, og landet ved siden av kjøkkenbenken. Han fomlet rundt til han fant en lysbryter. Døren inn til stuen sto åpen. Fredric fant ingen grunn til å nøle, han lyttet et øyeblikk, men alt var stille. «Hepp!» Dette meningsløse ordet skvatt ut av ham da han tente stuelyset og så kolossen som ruvet fra gulv til tak og beslagla mesteparten av plassen i den ikke altfor store stuen. Han holdt seg i dørkarmen og stirret forundret på statuen. «Assurbanipal.» Han hvisket. Assyrerkongens steinansikt stirret strengt ned på ham fra oppe under taket. Fredric listet seg frem på tå og strøk hendene over statuens ru overflate. «Det er da slett ikke mulig, hvordan har han …» Han avbrøt seg selv brått idet han innså det umulige: Den store statuen kunne ikke være brakt inn i stuen hverken gjennom dør eller vinduer; vegger måtte rives eller tak fjernes for at kolossen skulle kunne settes i den posisjonen den nå sto. Hverken vegger eller tak bar spor av nylig utført snek23
kerarbeide. Tvertimot: Listverk, spiker, maling og panel hadde ikke vært tuklet med på minst femti år. Det var lett å se. «Assurbanipal,» hvisket han igjen og begynte en grundigere undersøkelse av statuen, for å se om det kanskje kunne være en godt laget kopi som var satt sammen av flere deler. Assyrerkongen var ekte. Steinen var en monolitt. Brungranitt, nærmere bestemt et rombisk pyroksenmineral av typen kharnokitt. De orange spettene var kjennetegnet for granitten fra oldtidens steinbrudd på Hijarahplatået i Irak. Slik var det. Faktum var faktum. Og faktum var at kong Assurbanipals statue, som inntil ganske nylig hadde hatt sin faste plass i Nasjonalgalleriet, nå befant seg i den myrdede Hallgrim Hellgrens lille husmannsstue øverst i Lommedalen. At den ikke hadde stått her i stuen lenge, var Fredric Drum temmelig sikker på. Den hadde for eksempel ikke stått her da Hallgrim dro på jobb i dag morges. Men den sto her da han kom hjem i ettermiddag. Derfor hadde ikke Hallgrim hatt tid til å sette varene i kjøleskapet. Derfor var han sporenstreks dratt avgårde i bilen sin. Den neste halve timen gjennomgikk Fredric alle tenkelige muligheter for hvilken måte statuen var brakt inn i stuen på. Men det fantes ingen tenkelige muligheter. Bare utenkelige. De lot Fredric ligge inntil videre. Kong Assurbanipal. Assyrernes berømte krigerkonge. Verdens første militær. Assurbanipal hadde innført krigen i verden som metode i mellom-menneskelige oppgjør. Fredric kjente plutselig at huden mellom skulderbladene nuppet seg. 24
Skremt avgårde av verdens første kriger. Drept av verdens sannsynligvis eldste symbol på fred og aktelse for naturen: En Moder Jord-figur. Det var blitt Hallgrim Hellgrens skjebne. Dette groteske paradoks, historiske fingerpek, denne dialektiske tragedie var neppe noen tilfeldighet. Fredric Drum hadde ingenting mer å gjøre i Hallgrims stue. Han kunne trekke seg tilbake og begynne å dividere med størrelser som matematikken ikke kjente til. Likevel ble han gående rundt statuen og mumle usammenhengende for seg selv. Han forsøkte ikke å gripe noen tråd; han lot bare tankene, assosiasjonene velte frem. Tilslutt ble han stående foran Hallgrims kommode og se på at hånden hans trakk ut en skuff. At den rotet blant papirer som var ham totalt uvedkommende. At den fant en liten mappe som inneholdt noen maskinskrevne ark med tittelen: «JORDENS MØDRE». At hånden puttet mappen under skjorten og at den deretter klødde hodet grundig og lenge. Deretter skammet han seg over hva han hadde gjort de siste timene fra han oppdaget mordsteinen under nypebusken. Men han angret ingenting. I anstrengelsene med å ta seg opp, tilbake gjennom loftsluken, veltet han taburetten fra stolen den sto på, slik at stolen også veltet, og et øyeblikk ble han hengende og sprelle i løse luften. Derved kom han i skade for å sparke ned en av Hallgrims flotte sprekeliaer fra opphenget i vinduskarmen. Liljepotten ble knust mot gulvet. Da han endelig fikk heist seg opp på loftet, var han klar over at han hadde etterlatt seg spor som gjorde at politiet neppe kunne tvile på at noen hadde vært inne i det plomberte og forseglede huset. Det ga han blaffen i. 25
Resten av retretten gikk uten problemer, vinduet ble satt på plass, ingen fingeravtrykk på ruten, stigen tilbake i skjulet, hammer og brekkjern i verktøykassen. Høstmørket var tett og ugjennomsiktig. Ingen måne, ingen stjerner på himmelen. Husmannsplassen eksisterte ikke. Fredric følte seg frem noen titalls meter bortover det lille jordet som omkranset plassen. Fra femti meters hold ble han stående og se mot husene. Han så ingenting. Bare svart mørke. Det var ingen plass. Ingen hus. Ikke noen statue av Assurbanipal i Hallgrim Hellgrens stue. Enkel og grei gammel filosofi: Det man ikke sanset, eksisterte ikke. All eksistens forutsatte et sansende subjekt. Kunne det tenkes at han, Fredric Drum, ikke var noe sansende subjekt når det kom til stykket? Muligheten var der. Det var noe som holdt ham tilbake. Han følte en intens motvilje mot å sette seg inn i bilen og kjøre tilbake til byen, til alle lysene, gatene, støyen: Virkeligheten. Han ønsket å bli utenfor virkeligheten en stund til, som et ikkesansende ingenting. Han strøk det fuktige gresset med fotsålene, knep øynene sammen for å beholde det totale mørket og fant tilbake til tunet. Holdt hendene foran seg til han støtte mot en husvegg. Veggens beskaffenhet sa ham straks at det var det gamle, ubrukte fjøset han lente seg til. Etterhvert fant han porten som knirket da han åpnet den. Innenfor luktet det eldgammel sau. Det luktet sterkt, selv om det ikke hadde vært sau her inne på årtier. Han skallet hodet mot en lav dørkarm og kom inn i et større rom. Her hadde nok bingene vært. Gulvet var ujamt og han så absolutt ingenting. Kjente et drag av frisk luft og følte seg frem til en glugge. 26
Møkkagluggen. Han stakk hodet ut av gluggen og så ingenting. Akkurat slik det burde være. Deretter satte han seg ned på gulvet foran gluggen og lyttet etter mulige lyder fra skogen. Men også skogen var stille. Hvordan kunne en nattskog være så stille? Ga ikke dyrene noen lyder fra seg der de smøg omkring på jakt? Når en ugle slo klørne i en skogmus? Han kjente hardheten i gulvet han satt på. Ergo sanset han noe. Den absurde tanken slo ham at om han hadde hatt en sprøyte med en sterkt bedøvende gift, kunne han ha lokalbedøvd seg visse steder slik at huden heller ikke sanset noe. Da ville han i stillheten og mørket her bare ha hatt tankene tilbake som referansepunkt til en mulig, men slett ikke gitt substansiell virkelighet. Sperret han øynene kraftig opp, så han selvfølgelig at det var en aning lysere der gluggen var. Derfor passet han på å holde øynene lett mysende, slik at konturene mellom det lysere gluggepartiet og det absolutt mørke rommet han satt i ble visket ut. Han var i grenselandet nå. Lenge satt han slik, uten kontakt med noe utenforstående. Så oppdaget han at han så. Han så. Han så noe! Et lysskjær utenfor gluggen, ute på jordet. Han gned seg i øynene og stirret: En skikkelse danset omkring under løvtrærne nederst på jordet. Den hoppet bortover i lange, ballett-lignende byks med armene strukket ut. Fredric Drum hadde selvfølgelig ikke sett dette, om ikke den dansende hadde vært badet i et grønnaktig lys som kom fra skikkelsen selv.