Frøken Detektivs dagbøker Farlig farvann
Carolyn Keene
Frøken Detektivs dagbøker Farlig farvann Oversatt av Kari Engen
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 Text copyright © 2013 ALADDIN, An imprint of Simon & Schuster Children’s Publishing Division, New York ISBN 978-82-02-54607-6 1. opplag 2017 Originalens tittel: Curse of the Arctic Star Oversatt av Kari Engen Illustrasjoner: Sandra Steffensen Omslagsdesign: Cappelen Damm AS Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold Kapittel en Kapittel to Kapittel tre Kapittel fire Kapittel fem Kapittel seks Kapittel sju Kapittel åtte Kapittel ni Kapittel ti Kapittel elleve Kapittel tolv
Bon voyage . . . . . . . . . . . . . . . Blodig basseng . . . . . . . . . . . . . Rykter og overraskelser . . . . . . Middagen er servert . . . . . . . . Farlig spill . . . . . . . . . . . . . . . . Dyriske instinkter . . . . . . . . . . Uvanlige mistenkte . . . . . . . . . På sporet . . . . . . . . . . . . . . . . . Utflukter . . . . . . . . . . . . . . . . . Drama i Ketchikan . . . . . . . . . Brikkene i puslespillet . . . . . . . Avslørt! . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
9 27 38 50 63 78 91 101 111 121 131 142
Kjære dagbok, Jeg trodde egentlig ikke at et cruiseskip i luksusklassen kunne by på ekte mysterier, men gjett om jeg tok feil! Allerede før vi var ute av havnen, sto vi i mysterier opp til ørene, og jeg tviler på at jeg får tid til å se stort av Alaska. Jeg som alltid har drømt om å besøke den 49. delstaten, vaske etter gull og kanskje prøve meg på hundekjøring … Må gå nå – George roper! Det er noe hele tiden!
Kapittel en
Bon voyage «Kan jeg få navn og lugarnummer?» Stewarden strakte seg etter den store, grønne kofferten som sto ved siden av meg på kaien. «Nancy Drew. Hollywood-suiten.» Jeg trakk på skuldrene og kikket bort på de to bestevenninnene mine, Bess Marvin og George Fayne. «Det var alt de sa – jeg vet ikke hva lugarnummeret er.» Mannen smilte. Han var liten og kraftig, kledd i marineblå jakke kantet med sølvgrå bånd og matchende shorts. Navneskiltet fortalte oss at han het James. Alle som jobbet for cruiseselskapet Superstar hadde på seg en variant av den samme uniformen, fra sjåføren som hentet oss på flyplassen i Vancouver, til kvinnen som jobbet i innsjekkingen på terminalen. «Det holder lenge,» sa James. «Hollywood-suiten har ikke nummer.» Jeg så på at han skrev bokstavene HS på en lilla bagasjelapp som han festet til kofferthåndtaket mitt. Han løftet opp kofferten som om den var vektløs, og 9
det var den absolutt ikke. Jeg er ikke så veldig opptatt av moter og klær, men til et to uker langt Alaskacruise trenger man ganske mye. Så plasserte han den på en metalltralle sammen med minst femten andre kofferter, bager og vesker. Imens sto Bess og stirret på skipet som lå til kai ved siden av oss. «Wow,» sa hun. «Stor båt.» «Dagens underdrivelse,» svarte jeg. Arctic Star var helt enorm. Selv om man ikke ser så mange cruiseskip i hjembyen min, River Heights, var jeg temmelig sikker på at dette var større enn de fleste. I det samme hørte jeg hissige stemmer bak meg. «Gi meg den der, den skal ikke sjekkes inn!» sa George og rev en slitt, olivengrønn lerretsbag ut av hånden til en annen bærer. George er den andre bestevenninnen min. Hun er dessuten kusinen til Bess, selv om det er få som gjetter at de er i slekt. Det går nemlig ikke an å tenke seg to jenter som er mer ulike. Beviset på det? Bagasjen deres. Georges besto av den stygge tøybagen, en solid, brun koffert som så ut som om den var blitt kjørt over av en lastebil, og en liten, svart sekk. Helt klart fornuftige og funksjonelle ting, akkurat som det mørke, korte håret, de slitte jeansene og joggeskoene. Bess, derimot, hadde et matchende koffertsett i en delikat blåfarge. Alt var smakfullt og gjennomtenkt, i likhet med det glatte, skulderlange, lyse håret hennes og linkjolen hun hadde på seg. 10
Stewarden tok et skritt bakover. «Som du vil,» sa han høflig til George. «Jeg trodde bare –» «Slapp av, George,» sa Bess. «Jeg tror du kan stole på at han klarer å få tannbørsten og joggebuksene dine trygt om bord.» «Joggebuksene klarer han nok,» sa George, som allerede hadde åpnet glidelåsen på bagen. Hun gravde gjennom det rotete innholdet og fant til slutt både laptopen og mobiltelefonen. «Men dette? Der stoler jeg ikke på noen.» Bess fnyste. «Seriøst? Vi skal på cruise og oppleve Alaskas storslåtte natur. Du kommer ikke til å få tid til å surfe på nettet eller lete etter søte kattevideoer på YouTube.» «Kanskje ikke,» svarte George. «Men hvis vi trenger å finne ut noe i forbindelse med Nancys –» «Hei, Alan!» sa jeg høyt og avbrøt henne da jeg fikk se en gutt komme løpende mot oss. «Snakk om lykkedag!» utbrøt Alan med et stort, fornøyd smil. «Jeg fant solbrillene. Jeg må ha mistet dem da vi tok ut bagasjen av bilen som hentet oss på flyplassen.» Han viftet til oss med brillene før han tok dem på og la en arm rundt skuldrene til Bess. «Selv om hver dag har vært en lykkedag etter at jeg traff Bess.» George himlet så overdrevent med øynene at jeg var redd de skulle ramle ut. 11
«Jeg er sååå glad du fant brillene dine, Alan,» sa hun tørt. «Et øyeblikk var jeg redd du var så opptatt med å lete at du ikke rakk avgangen.» Jeg skjulte et smil. For bare en måned siden hadde Bess, George og jeg spist lunsj på favorittkafeen vår da George la merke til en gutt som stirret på oss fra et av nabobordene. Han så ut til å være et par år eldre enn oss, med bølgete, brunt hår og grå øyne. Da han skjønte at vi hadde lagt merke til ham, kom han bort og presenterte seg. Han fortalte at han het Alan Thomas og studerte på universitet i byen vår. Han ba om unnskyldning for stirringen og forklarte at det var fordi han ikke klarte å ta blikket fra Bess. Dette opplever Bess stadig vekk, så jeg reagerte ikke noe særlig. Hun er ikke en jente som lar seg sjarmere av hvem som helst. Men Alan var tydeligvis ingen hvem som helst. På den første daten deres inviterte han henne med på en romantisk piknik, og siden hadde de vært sammen. Det var fint å se Bess så lykkelig, selv om jeg innerst inn syntes Alan var litt slitsom og overdrevent entusiastisk. George mente det samme, men hun skjulte det ikke like godt. «Trenger du en håndsrekning med noe av det der?» spurte Alan da James kom tilbake for å hente Bess’ bagasje. «Jeg kan godt hjelpe til. Skal jeg bare legge dem oppå Nancys koffert?» «Det går bra, ellers takk,» svarte James. «Alle dere 12
bor i Hollywood-suiten, stemmer ikke det? Da kan dere bare overlate bagasjen til oss og fortsette til innsjekkingen. Vi håper dere finner dere til rette her på Arctic Star.» «Takk,» sa Bess. «Kom igjen, dere, da går vi.» Alan nikket velvillig. «Dette er helt fantastisk,» sa han til ingen spesielt idet vi gikk for å stille oss bakerst i køen. «Jeg trodde aldri en fattig universitetsstudent som meg skulle få reise på et Alaska-cruise!» Det var han ikke alene om. For bare noen dager siden hadde jeg lurt på hva jeg skulle bruke tiden på den neste måneden mens Ned var opptatt med jobben som leder på sommerleir, og faren min jobbet med en viktig rettssak. Selv på sitt beste er River Heights ganske søvnig. Og om sommeren? Da går byen rett og slett i dvale. Men så ringte Becca Wright, og virket nesten hysterisk. Det var første tegn på at sommeren min kom til å forandre seg. Becca er omtrent det minst hysteriske mennesket jeg vet om. Selv om det bare var et par år siden hun var ferdig med utdannelsen sin, hadde hun allerede klart å skaffe seg en kremjobb som assisterende cruisedirektør på Arctic Star, selve flaggskipet til det helt nystartede cruiserederiet Superstar Cruise. Jeg hadde kjent Becca i mange år, og var overbevist om at hun fikk jobben fordi hun er både hyggelig og veldig flink, men det skadet nok ikke at farfaren hennes hadde vært toppsjef i det 13
store cruiseselskapet Jubilee. Selv om han hadde vært pensjonist i noen år, kjente han fortsatt halve bransjen. Så hvorfor den hysteriske telefonoppringningen? Flere mistenkelige ting hadde skjedd, og nå var Becca redd for at noen var ute etter å skade Superstar Cruise. Altså kontaktet hun meg. Min spesialitet er nemlig å løse mysterier. Store mysterier. Og små mysterier, som var grunnen til at jeg opprinnelig ble kjent med Becca, etter at jeg fant familiens savnede hund. Så hva slags mysterium var dette? undret jeg mens jeg kastet nok et blikk på det skinnende hvite skipet ved kaia. Hadde Becca rett i at noen forsøkte å stikke kjepper i hjulene for Superstar Cruise? Eller var det bare ny-i-jobben-nerver og litt uflaks? «Jorda til Nancy!» Alan viftet en hånd foran ansiktet mitt. «Du ser litt engstelig ut. Du er ikke redd for å bli sjøsyk, vel?» «Niks.» Jeg smilte til ham. Enten mysteriet var virkelig eller ikke, var jeg glad Becca hadde ringt. Nå skulle vennene mine og jeg på cruise, og det med alle utgifter dekket! Vi sto i den stadig voksende køen av passasjerer som ventet på å gå om bord. George stilte seg på tærne og hoppet fra den ene foten til den andre i et forsøk på å se hvor mange som var før oss. «Hvorfor er det ikke en egen VIP-kø her?» sa hun 14
klagende. «Jeg mener, vi bor tross alt i Hollywoodsuiten. Vi burde slippe å vente i kø sammen med alle andre.» «Ja.» Alan lo. «Pluss at vi er konkurransevinnere! Det må da også bety noe, eller hva?» «Det ser ut som om køen beveger seg ganske kjapt,» sa jeg fort. «Vi er nok snart om bord.» Det siste vi trengte var at Alan begynte å bable i vei om konkurransepremier. Rett og slett fordi det ikke var sant. Bess flyttet vesken over til den andre skulderen og tok ut en bunke papirer. «Har alle billetter og pass klare? Nancy?» «Hvorfor ser du på meg?» sa jeg. «Så glemsom er jeg ikke, selv ikke når jeg –» Jeg tok meg i det, og svelget resten av setningen: selv ikke når jeg etterforsker en sak. «Selv ikke når jeg krysser flere tidssoner,» avsluttet jeg matt og sendte Alan et blikk. Han hørte heldigvis ikke etter. I stedet lette han gjennom lommene på bermudashortsen sin. «Oi sann,» sa han. «Jeg tror passet mitt ligger i en av bagene. Det er best jeg finner det før de bærer bagasjen om bord.» Han forsvant i trengselen av passasjerer, cruiseansatte og tilskuere. George sukket da hun så etter ham. «Begynner ikke dette å bli litt dumt?» sa hun. «Er det ikke bedre om vi forteller ham hemmeligheten? 15