Det er mitt hav
Caroline Kaspara Palonen
Det er mitt hav
© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-47893-3 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Julie Ulvestad Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015 Satt i 10,6/13,6 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
1.
De skal ikke sove hos meg. De skal overnatte på hotell. Men de kommer hit først. Pappa har ringt, og flyet er forsinket. Jeg er spent på hva de vil si om rommet, om byen og livet mitt her. Jeg håper de kommer til å være positive, selv om jeg snart er for gammel til å bo i kollektiv. Jeg merker det, for jeg lar meg irritere over stabelen av pizzaesker på kjøkkenet. Den har passert meg, og jeg er 173 centimeter høy. Det er ikke min jobb å bære ut eskene, for det er ikke jeg som har spist pizzaen. De er førsteårsstudenter. Det er så mye håp og skjult redsel i dem at jeg blir nervøs av å dele etasje med dem. De fleste flytter til bedre steder etter en stund. De vil ha store rom med knirkegulv, rosetter, strukkatur og doble dører. Jeg satser på at han med pizzaeskene flytter snart, men det er ikke avgjørende. Jeg har slått meg til ro med lysstoffrørene og institusjonstapeten her. Hver gang jeg er hjemme på juleferie, er det pinlig å fortelle alle jeg treffer at jeg fortsatt ikke er ferdig med oppgaven. Jeg sier alltid at jeg satser på å levere til våren. Jeg ser at de ikke tror på meg. Mamma og pappa har sagt at de skal komme ned hit på besøk. De har sagt det flere ganger. De har sagt det så mange ganger at jeg har bodd her i flere år uten at de har besøkt meg. Mamma liker nok ikke tanken på å reise med fly. Pappa liker neppe tanken på å befinne seg i et urbant rom langt borte fra snekkerboden, prosjektene og arbeidet hjemme. De set7
ter ikke pris på et godt måltid ute. Mamma sier alltid: Det her lager vi bedre hjemme, og hun sier det uansett hva hun får servert. De få gangene jeg har hatt henne med på kafé, har hun tatt seg et glass vann og spurt om vi skal dra hjem snart. De har ikke interesse for butikker og utstillinger. De liker å være hjemme. De vil stable ved. De vil ruske opp i blomsterbed, og snakke om hvordan været er i dag, og om hvordan det til sammenligning var i går, eller dagen før. Jeg skulle ønske jeg var ei som strødde rundt meg med trivsel og nips. Det hadde passet i dag, for foreldrene mine kommer, og jeg vil at de skal tenke at jeg har det fint her. Det eneste jeg strør er bøker, ord og rot. Jeg samler alle skrivesaker og en tube med håndkrem, og legger det i skrivebordsskuffen. Mamma kommer til å definere det som rot hvis jeg lar det ligge fremme. Jeg vil ikke gi henne den muligheten. Basketballen min ligger ved skrivebordet. Jeg sender den under senga. Jeg står klar for å ta den imot i tilfelle den triller ut på gulvet igjen. Den gjør ikke det. Jeg ruller sammen gulvteppet mitt og bærer det ut på verandaen. Jeg rister det over bakgården med alle tingene som studenter har dumpa her før de har reist videre. En grå sky av støv blir liggende igjen i lufta over alt skrapet. Jeg lukker munnen for å holde støvet ute, men det er allerede i kroppen, og nå slipper det ikke ut. Jeg skulle nok ristet teppet litt oftere. Jeg må slutte å vente med alt til jeg skal ha besøk.
Pappa går fremst med koffertene. Mamma går foran meg. Jeg går sist. Skulle jeg ikke gått først. Skulle jeg ikke vært den som viste vei opp disse trappene. Jeg bor helt øverst, sier jeg. Jeg kjenner at jeg nesten er litt stolt av å bo i tredje etasje. Pappa er rask opp trappa. Han er sterk. Lar seg ikke tynge av et par kofferter. Mamma. Kåpa henger løst rundt livet hennes. Hun har blitt tynnere og hun går saktere. Jeg har et annet tempo i kroppen. Jeg får lyst til å presse henne oppover. Jeg har energien som trengs. Jeg kan hjelpe. De slipper meg ikke forbi før vi er på den øverste trappeavsatsen. Jeg låser opp døra. Det er mange skopar i gangen. Jeg tror noen av dem har blitt stående igjen etter studenter som har bodd her tidligere. Jeg ser at mamma og pappa blir usikre på hvor de skal plassere sine par. Bare sett dem her utenfor døra mi, sier jeg. Mamma og pappa gjør som de får beskjed om. Vi går inn på rommet mitt. Det virker så smalt når vi står her alle tre. Jeg har aldri tenkt det før, at det er for smalt. Jeg har lagt et sengeteppe over senga mi. Rikke har sagt at det er min farge. Jeg visste ikke at jeg hadde en egen farge. Hun har aldri sagt det om klær, men sengeteppet mitt, det samsvarer med den jeg er, og det er noe. Det er meninga at senga skal fungere som sofa på dagtid. Dere kan sette dere der, sier jeg, og peker bort på senga. Bortsett fra kontorstolen min, som nå står skjøvet inntil skrivebordet, er det in9
gen andre steder å sitte. De setter seg på senga. Jeg ser en grå skogbrann på vei oppover tinningene til mamma og pappa. Den herjer stille. Den har spredd seg litt siden jeg så dem i sommer. Pappa tar av seg jakka og legger den ved siden av seg. Mamma beholder kåpa på. Jeg ser hvordan mamma luter litt fremover nå som hun ikke har ryggstøtte tilgjengelig. Jeg gjør også det. Jeg trodde skrivinga hadde ført til denne dårlige holdninga, men mamma skriver bare oppskrifter og julekort, så nå skjønner jeg at jeg har den fra henne. Bak mamma og pappa henger en plakat av en solnedgang som jeg har festet med grønn festemasse. Den fungerer ikke som den skal på det ruglete tapetet. Jeg pleier å få plakaten i hodet et par ganger i løpet av natta. Det har også hendt på dagtid, og nå ber jeg om at den må bli hengende på permanent basis, eller i hvert fall så lenge dette besøket kommer til å vare. Pappa spør om de kan få se maleriet jeg skriver om. Jeg tar frem History of Art, den er stor, og tjukk og blå. Teksten langs ryggen er gullfarget. Jeg syns den er så fin. Det stikker en neonrosa merkelapp ut fra boka. Jeg slår opp på side 198. Det er der maleriet jeg skriver om, er avbildet. Jeg hadde egentlig ikke trengt den lappen, for jeg har slått opp på det samme sidetallet så mange ganger at jeg vet nøyaktig hvor jeg må stoppe for å finne det. Jeg gir boka til pappa. Han må ta imot den med begge hendene. Pappa lener seg over bildet. Det må ha vært krevende å male dette, sier han. Ja, det er ikke så mange som tenker at det til å begynne med bare var ei tom treplate, sier jeg. Det er imponerende, sier pappa. Han gransker det litt til, stryker sakte over det som om det var den virkelige treplata han hadde foran seg, og så gir han boka til mamma. Hun ser raskt på det. 10
Jeg sier at jeg er så lei av den grønne kjolen. Det er noe med den fargen, sier jeg. Mamma sier at hun syns det er en nydelig farge. Pappa sier at det ikke er så rart at jeg er lei den, siden jeg må forholde meg til maleriet hver dag, og siden fargen er såpass intens. Det overrasker meg ikke at mamma liker den så godt. Hun liker skog. Jeg skulle ønske kjolen var blå. At Jeanne hadde valgt en blå kjole istedenfor, men det hadde endret den symbolske betydninga. Det hadde endret alt. Mamma klapper igjen boka. Jeg pleier å være så forsiktig med den. Bruker å tenke at den er det aller fineste jeg eier. Jeg liker å ha den oppslått foran meg. Jeg snurrer på kontorstolen og legger den fra meg på skrivebordet. Jeg lar den ligge lukka. Jeg skyver den helt inntil veggen så den blir liggende på en måte som er helt ny. Jeg snurrer tilbake. Jeg spør mamma og pappa om de vil ha kaffe. Jeg skulle sikkert spurt om det med en gang. Skulle spurt før pappa spurte om maleriet. Pappa svarer ja takk, det hadde vært godt. Han ser seg rundt i rommet. Mamma svarer ikke. Hun ser på lysrøret som blinker. Jeg går ut for å ordne kaffen. Det er ikke hyggelig på felleskjøkkenet, så jeg spør ikke om de vil være med ut og se. Det er bare et sted hvor jeg tilbereder maten min. Det har ingenting med meg og den jeg er, å gjøre. En gang forsøkte jeg å gjøre det til noe mer. Jeg forsøkte å gjøre felleskjøkkenet hyggelig. Jeg ville gi det en tydelig identitet, så jeg kjøpte en liten duk med fantasidyr på, og så la jeg den på kjøkkenbordet. En dag da jeg kom fra universitetet, satt ei av jentene som jeg deler etasje med, oppå kjøkkenbenken. Hun hadde vært på trening. Jeg likte ikke at hun hadde plassert den svette rumpa si der jeg pleier å smøre matpakken min. Hun ventet på at vannet i kasserollen skulle 11
koke. En pose med nudler lå klar på benken. Hun sa: Noen har lagt en duk her. Jeg tok meg den frihet å kaste den i søpla. Det kommer bare til å ende med at den blir flekkete, og det er jo ingen som gidder å vaske noe her. Så dust å legge på en duk, sa jeg. Vedkommende som har lagt den der, må jo være helt blåst, la jeg til. Ja, ikke sant, svarte hun. Hun åpnet pakken med nudler, kastet innholdet i ei skål, og så helte hun det rykende vannet over. Hun tok skåla i hendene. Snakkes senere, sa hun og gikk. Hun etterlot seg et rumpeavtrykk på kjøkkenbenken. Jeg fuktet en klut og tørket det vekk. Jeg finner frem tre kopper fra skapet og setter dem på et rødt brett. Det er ikke mitt, men jeg tar sjansen på at det går fint at jeg låner det. Det er ei spesiell anledning. Jeg kan si at det var ei spesiell anledning, hvis jeg skulle komme i bråk for bare å ha tatt meg til rette. Jeg heller det jeg tenker må være passe mengde med brunt pulver i min og pappa sin kopp. Jeg heller litt mer i mamma sin. Hun liker kaffen sin svak. Jeg vet ikke om hun vil ha kaffe. Jeg heller det rykende vannet i koppene, og går tilbake til rommet mitt. Pappa har forflytta seg fra sofaen over til kontorstolen min. Han ser ut vinduet. Mamma tar en slurk av kaffen. Hun gjør en grimase. Setter koppen fra seg igjen på det lille Fretex-bordet foran seg. Lone har flyttet hjem, sier hun. Jaha, sier jeg. Hun er ferdig utdanna sykepleier nå. Hun og mannen har kjøpt tomt ikke langt fra oss. Foreldrene hennes lurte på hva du gjorde, hva slags utdanning det er som krever så mange år. De lurte på hva du blir når du er ferdig. Jeg klarte ikke svare på noen av delene, sier mamma. Skal vi gå ut og se om vi finner et sted å spise? Så kan vi kjøpe et nytt lysrør med det samme, sier pappa. God idé, svarer jeg.
Mamma går til høyre for meg. Pappa til venstre. Hvis jeg strekker armene ut kan de ta hendene mine. Pappa har sett et sjøfartsmonument på Norge rundt. Nå vil han se det i virkeligheten. Vi går mot kjernen av byen. Vi går med tomme mager. Mot monumentet. Ei rotte piler over veien. Halen er lang og tykk. En gang trødde jeg nesten på ei død rotte da jeg skulle opp fra vaskekjelleren. Jeg må få meg en kjæreste snart, sånn at han kan følge meg hver gang jeg skal vaske klær. Når jeg spør om han blir med, skal han si selvfølgelig. Jeg har prøvd å få Rikke med meg. Hun har svart: Ærlig talt. Jeg vil ikke dit alene. Jeg må ut av mitt bygg. Inn i et annet. Og ned i denne kjelleren med alle posene mine. Jeg har gitt opp å finne en lysbryter der nede. Studentene pleier å glemme igjen klær. De setter på en maskin, og så kommer de ikke tilbake. Det står poser der med skittent tøy, og så ligger det rent, vått tøy på gulvet. Det tørker aldri. Det ligger der sammen med hvite vaskepulverklumper og støv. Jeg føler jeg burde si noe om husene her. At jeg skulle visst noe mer. Passasjene er trange. Mamma sier: Det er lite farge. Pappa sier: Historien er så nær her. Jeg har gått her mange ganger. Men da har jeg tenkt at jeg har lyst på fyrstekake, eller så har jeg tenkt på nye setninger til oppgaven, at jeg skulle ringt hjem. Nå er de her. Og vi er stille, og vi har ikke blitt enig om hva vi skal spise. Vi har kjøpt et lysrør. Jeg bar det først i en 13
pose, men så sa mamma at hun kunne ta det i veska sånn at det ikke ble knust. Pappa har spurt hva vi vil spise. Mamma har svart at det er det samme. Jeg har sagt: Kanskje mongolsk? Mamma har svart: Ikke mongolsk. Pappa går bort til monumentet. Mamma setter seg på en benk. Jeg blir bare stående. Jeg merker mammas blikk. Den jakken, sier hun. Står det så dårlig til? Jeg snur ryggen til henne. Ser på pappa som har handa si nedi vannet som ligger rundt monumentet. Han ser opp på sjømannsstatuene. Jeg liker denne jakken, sier jeg. To jenter med ryddige hestehaler og hele jakker passerer oss med lett, bestemt gange. Jakken jeg har på meg, er olivengrønn og litt militærinspirert. Jeg har hatt den siden jeg flytta hit. Den ene lomma løsnet delvis, derfor sprettet jeg sømmen med ei saks til den lot seg rive av. Partiet hvor lomma har vært, er mørkere enn resten av jakken. Mamma sier: Jeg går en tur dit. Hun reiser seg fra benken og går mot en butikk. Pappa leser om monumentet. Mamma kommer ut igjen med en pose. Hun kommer mot meg, holder posen ut fra kroppen, sier: Her. Jeg tar imot posen, åpner og tar ut plagget som ligger nedi. Det er ei marineblå kåpe. Ta den på, sier mamma. Pappa kommer. Han spør hva som skjer. Mamma sier: Jeg har kjøpt ei kåpe til Beatrice. Det trengte hun sårt. Jeg tar av meg jakken min, og mamma tar den før jeg får tenkt på hvor jeg skal legge den fra meg. Jeg tar på meg kåpa. Det var bedre, sier mamma. Fin, sier pappa. Den strammer over skuldrene. Er ikke passelig. Den her går rett i søpla, sier mamma og ser seg rundt etter et sted å kvitte seg med jakken min. Hun ser en grønn søppelboks med et sånt lite hull i. Den er for stor for den boksen, sier pappa. Den er bare beregnet for å kvitte seg med småt14
terier, ikke store ytterplagg. Dessuten er det en fin jakke til litt røffere bruk. Vi kan jo ta den med nordover, så kan Beatrice bruke den når hun er hjemme på ferie. Den er fin å ha på havet, sier pappa. Mamma legger jakken i posen som kåpa kom i. Hun gir den til meg uten å se på meg. Så sier hun: Italiensk. Vi går mot et sted hvor de har hundre forskjellige pastaretter på menyen, og hvor alt smaker det samme.
Rikke ringer og spør om jeg kan tenke meg å være med henne på kafé. Hun sier at hun skal treffe en mann. En mann, sier jeg, hvilken mann? En jeg fant på nettet, svarer hun. Og hvilken rolle er det du mener jeg skal spille i dette? Du skal bare sitte der så det ikke blir pinlig. Da blir vi liksom bare tre stykker på kafé, hvis du skjønner. Jeg skjønner ikke, men jeg sier ja. Jeg har ikke noe bedre å gjøre. Bokbunken og de uryddige notatene mine. At mamma og pappa har vært her. Alt jeg tenker som ikke vil la seg omgjøre til tekst. At jeg kanskje bare later som jeg sitter midt inni en visuell analyse av et maleri jeg egentlig ikke er interessert i. At jeg har brukt alt for lang tid på dette ene gjøremålet som jeg syns veksler mellom å ha stor verdi, og å være helt verdiløst. Det stopper opp når jeg skal skrive noe om hvordan lyset faller på den lille hunden. Jeg prøver å tenke på hva lys egentlig er. Jeg har gått til innkjøp av ei bok om lys, men det står bare opplagte ting i den, som at lyset kan defineres som åndelig, kunstig eller naturlig, så det er ikke sånn at den hjelper meg videre. En meteoritt må veldig gjerne treffe jorda nå snart. Jeg trenger at lufta blir full av støv. Jeg trenger at noe utenfra stenger lyset ute. Disse Kid-gardinene gjør det ikke, og hvis det bare kunne vært fravær av lys noen timer, så hadde jeg kanskje sluppet å tenke på det. Meteoritten trenger ikke å støvlegge alt i måneder. Jeg snakker bare om noen få dager. Jeg vil ikke at noen 16
skal dø. Rosetreet som mamma kjøpte da de var her på besøk, kunne jeg ha ofret, men det hadde vært greit om det stoppet der. Jeg vil også leve, bare i et kjølig, godt mørke. Bare noen dager. Det hadde endret meg og det hadde sikkert endret oppgaven min. Jeg er lei den hvite kaffekoppen min også. Jeg er lei av å bære den mellom rommet mitt og felleskjøkkenet. Jeg er lei det brune vannet som renner nedover sidene som skittent regn. Alle de dårlige argumentene mine for å bare bli værende i pysjamas, jeg er lei dem også. Det passer fint med en tur ut nå. Jeg åpner vinduet for å slippe inn ny luft. Jeg tar en dusj. Bruker den nye sjampoen som får håret mitt til å lukte granateple. Det står på flaska at denne sjampoen er uten petrokjemikalier. Jeg vet ikke hva petrokjemikalier er. Likevel føles det bra at denne er uten. Det står også at den skal gjøre håret mykt og voluminøst, men bortsett fra den karakteristiske lukta, merker jeg ingenting nytt. Den gir ikke fasaden min et løft, noe den har lovet. Håret mitt er så flatt at det mest fornuftige hadde vært å bli sittende inne. Jeg må ikke begynne å tenke sånn nå. At jeg skal avlyse. Jeg har jo lyst til å gå. Jeg får lyst til å pynte meg litt ekstra for å flytte fokuset bort fra alt dette som ikke fungerer optimalt. Jeg tar på meg en jungelinspirert omslagskjole med grønne blader, som ligger i en haug bakerst i skapet. Den er litt for krøllete, jeg ser jo det, men det får gå. Jeg trodde på et tidspunkt at den var utført i et materiale som ikke kom til å krølle uansett hvordan jeg behandlet den. Jeg trodde også den kom til å forandre livet mitt. Hvis jeg bare fikk tak i den i riktig størrelse. Nå er den min, og den er passelig. En gang så jeg et sorthvitt bilde av to unge damer. Det var et fint fotografi. Ei var mørk og ei var lys. Begge så rett 17
i kameraet. Blikket mitt ble dratt mot hun som var lys. Hun var kledd i en mørk kjole. Jeg vil at min palmeprintkjole skal bli like viktig som hennes prikkete. Den kommer ikke til å bli det. Det er for rolig her. Det går ingen flyalarm. Jeg har ikke tre venninner som blir ødelagt av en granat som går av under et kjøkkenbord i et hus seks meter fra vårt. Jeg må ikke i begravelse. Jeg slipper å stå i kø. Søstera mi stikker ikke av. Jeg har ingen søsken. Vi står i kø for å komme inn i butikken. Vi har fått høre at det har kommet ei ny forsyning med klær. Det ryktes at det har kommet kjoler fra Sverige. Vi venter. Er spente på om vi kommer til å finne noe som passer. Søstera mi er mørk. Det er jeg som er lys. Håret mitt er perfekt krølla. Søstera mi, som er mørk, hun har ikke smale lepper, men de er smalere enn mine. Mine er fyldige. Nesten alle soldatene snur seg etter meg. Jeg er nitten år. Jeg har truffet en los. Pappa liker ikke antrekket hans. Sier at jeg må kvitte meg med ham. Det er noe med uniformen. Han leser i avisene. Soldatene kommer. Jeg ser dem utenfor soveromsvinduet mitt. Jeg sier til mamma at jeg springer til byen. Mamma vil vite hva som foregår. Det er ingen som vet hva som foregår. Alltid disse køene. Avisene forsvinner. Det er lite mat i butikkhyllene. Pappa har ingenting å lese i. Han vet ikke hvor han skal gjøre av hendene sine. Han står og speider utover fjorden hver dag. De fleste flytter fra huset sitt. Til slutt er det bare oss igjen her. Bestefar har sagt at dette huset er trygt. Han har sagt: Vi skal ingen steder. Pappa: På sykehus med en skuddskade i armen. Jeg skal besøke ham, jeg skal ikke fortelle om granaten som gikk av, om venninnene mine. Jeg skal ikke være trist. Butikkhyllene er tomme. Kjolen er viktig. Vi har lite mat. Jeg pyn18
ter meg. Kjolen er viktig. Det er ingen som kan fortelle meg hva jeg skal eller ikke skal gjøre. Jeg skal besøke pappa på sykehuset. Skuddene som blir avfyrt. Hjertet som banker. Hjertet som banker hardere. Nesten ingen andre ute. Bare soldater. Jeg må ikke vært redd. Jeg stod i den køen i flere timer. Jeg kjøpte en kjole til søstera mi også. Jeg gav den til henne da jeg endelig kom meg hjem. Jeg sa: Du er ikke verdig den her. Du er feig. Men du skal få den likevel. Hun ble glad. Det var lenge siden jeg hadde sett henne sånn. Vi stod foran gulvspeilet med kjolene på uten en eneste negativ tanke om oss selv eller hverandre. Se på oss. Vi må til fotograf! sa søstera mi, som vanligvis var mest opptatt av å gjemme seg bort. Jeg mangler ei søster. Jeg kan ikke bli den som er modig, som alltid står igjen, som er der ute mellom skuddvekslingene, eller som reiser med første båt selv om de sier at hele fjorden er minelagt. Jeg kunne vært 93. Jeg kunne hatt kroppen full av smerter som jeg klarte å håndtere på mesterlig vis. Jeg kunne sagt: Søstera mi sprang, men jeg ble stående igjen i køen. Uten motet mitt hadde vi ikke hatt disse kjolene. Vi hadde ikke gått til fotograf. Vi hadde ikke smilt. Vi hadde ikke blitt avbildet. Jeg legger på eyeliner. Målet mitt, vil jeg tro, er et katteinspirert blikk. Strekene blir ikke perfekte. De er ulike. Alle disse årene med visuelle studier, og så blir det for komplisert å tegne to like streker som buer ut i hver sin retning. Det er et nederlag, men det blir for omfattende å ta det bort igjen. Ansiktet kommer til å bli glinsende etter aprikosrensen, jeg kan ikke begynne med det nå. Jeg låser, løper ned trappene, hører ytterdøra slå igjen bak meg. Jeg ser Rikke nede i krysset. Hun smiler, går meg i møte. Hun gir meg en klem, og sier: Skulle tro det var du som 19
skulle på date! Selv er hun et godt stykke unna det eksotiske. Svart jakke med vaffelsøm, svarte jeans, svarte ankelstøveletter. Ingenting å sette fingeren på. Hun vil se skuddsikker ut. Kunne like gjerne vært kledd i edderkoppsilke. Hvis hun blir sulten, kan hun fange. Jeg liker vaffelsøm. Har aldri eid noe med sånne sømmer på. Men jeg er glad for at jeg nå skal gå ved sida av venninna mi som er så heldig å ha en sånn jakke. Det er noe med sveisen også, noe nytt, det kler henne, og jeg tror hun vet det, for hun drar håret sitt bakover, blir liksom aldri ferdig med det. Jeg vil også være skuddsikker. Jeg vil ikke være palmebelagt. Denne kjolen var en dårlig idé. Vi går bortover gata. Rikke forteller at hun har vært hos en japansk frisør. Hun sier at han er i særklasse, at han har en helt egen klippestil, han bruker ikke saks, han bruker kniv. Hun drar fingrene gjennom håret nok en gang, spør om jeg ikke ser det? Jeg ser ingenting nytt, sier jeg. En gang inviterte jeg Rikke med på felleskjøkkenet for å spise middag sammen med meg. Jeg laget en rett fra ei bok jeg fant oppå kjøleskapet. Den var full av enkle oppskrifter og innbydende fotografier. Rikke kom. Vi spiste og snakket om sånt som vi pleier å snakke om. Hun takket for maten. Hun sa ikke at det var godt. Noen dager senere traff vi hverandre på kafé. Da sa hun at den middagen jeg hadde servert, var den merkeligste hun noensinne hadde spist. Jeg tenkte da, og jeg tenker fortsatt: Det hadde holdt å si at den var merkelig. Og derfor har det seg sånn at jeg ikke vil overøse Rikke med komplimenter for den nye japanske looken. Nei, jeg gidder faktisk ikke. Det er mulig det gjør meg til en svært dårlig person at jeg lagrer negative hendelser. Rikke virker heldigvis fornøyd med at jeg er her. Det kan sikkert 20
hjelpe å ha med seg ei litt ubestemmelig venninne som har en tendens til å snakke for lenge om uvesentligheter. Det kan jo vise seg å bli vanskeligere å snakke med denne mannen enn det hun nå kjenner at hun håper.