Page 1


Lars Saabye Christensen

Byens spor Ewald og Maj


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2017 ISBN 978-82-02-56211-3 ISBN 978-82-525-8794-4 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Stian Hole Forsidefoto: Ukjent fotograf/Oslo museum Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 11/14 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80 g/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


PROLOG

Kirkeveien begynner på Frogner plass, der trikken svinger østover mot Elisenberg og Solli, vel å merke hvis man kommer i den retningen og vil bort fra Fagerborg, bort fra Majorstua, bort fra denne byen som jeg tross alt elsker, på godt og vondt; godt: dens størrelse og antall trær passer mitt humør; vondt: at den stadig vil bli større tærer på det samme humøret. En by må være på sin egen alder. Ellers ligner den et barn i smoking eller en olding i matrosdress. Da vekker den bare latter og ikke hjemlengsel. Gutten, nei, den unge mannen, for det er mann han er i ferd med å bli, som sitter på trikken, han du ser i forbifarten denne tidlige morgenen mens alle våkner til de sørgeligste nyheter en takknemlig befolkning kan få, vil bort, bort fra Fagerborg, bort fra byen, bort fra alt, bare bort. Han heter Jesper Kristoffersen og har en fullpakket sekk på setet ved siden av seg. Legg merke til blikket hans, hvis du rekker det: tomt og åpent på samme tid, han ser og blir sett, under det venstre øye henger forresten en blå skygge, et minne. En gang fikk han diagnosen følsom. Vi går i den andre retningen, på venstre side av Kirkeveien, langs Frognerparken med det storslåtte, noen mener overdrevne Vigelandsanlegget, som om høsten, slik som nå, 5


kan minne om store hager i Russland rundt århundreskiftet; forlatte, melankolske og ikke minst kunstige utstrekninger med skulpturer som bærer skylaget på ryggen. Om våren og sommeren er det imidlertid en annen dans her. Mødrene soler seg på benkene, men slipper ikke barna, som leker på plenene, av syne. Ungdommen mater svanene, men det er bare for å skjule sine egentlige hensikter, nemlig å flørte. Brødsmulene de kaster i dammen er forelskelsens fine støv. Og på de to restaurantene, Broen og Herregårdskroen, sitter fedrene i hvite skjorter og drikker øl fra kjølige, skummende glass. Alt er ubekymret og langsomt. Alt er sorgløst og forbigående. Alt er evig, blå himmel som speiler seg i dammens blanke lys. Da er det ikke kunsten man setter høyest, men livet. Om vinteren forholder det seg annerledes. Da står livet i bakgrunnen og skulpturene trer fram, kolonner av rimete granitt, en fastfrosset armé, og man kan nesten tro at parken er en gotisk slagmark, eller en utvidelse av Vestre Gravlund, som ligger like ved med sine dystre krematorier og sorte, spisse sypresser. Vinteren gjør i det hele tatt denne byen ussel og knugende, selv om det er vinter vi er mest vant med. Vinteren stenger oss inne mellom snøfonner, brøytekanter og magre drømmer. Vinteren er tiden for føljetonger, botsgang og radio. Nå er det som sagt september, og ikke en hvilken som helst september. Det er den sørgeligste september hittil i år. Bladene faller som gule tårer. Det kan jeg si: Bladene faller som gule tårer. Et avisbud kommer løpende med ekstrautgave av Aftenposten i tralla. Er det fordi Jesper Kristoffersen skal mønstre på M/S Bergensfjord at det er denne stemningen? Det kan ikke stemme. Unge gutter og menn, ja, et par jenter også, drar til sjøs 6


hver eneste dag uten at noen tar særlig på vei, bortsett fra kanskje en mor, en søster, en kjæreste. Det er som det skal være. Man river seg løs, uansett hvor vondt det gjør. På tennisbanene er nettene tatt inn. En hvit ball ligger i grusen, som punktumet etter en sommers siste serve. Men på Frogner stadion vis á vis verkstedene til Sørensen & Balchen i Middelthuns gate er det alltid sesong: lengdeløp, kunstløp, bandy, friidrett og fotball, en kalender av sport året rundt. Kvinnene i byen vil nok særlig huske Sonia Henies entré i flomlyset: når hun gled som en engel ut på isen til stormende jubel, baklengs og med armene som vinger, det var like før hun lettet. Mennene vil sannsynligvis huske at Oscar Mathiesen slo den oppskrytte og kjepphøye Bobby McLean her, og Frogner stadion ble derfor kalt amerikanernes Waterloo. Selv tapte den norske verdensmesteren i siste sving nede i Bogstadveien, da isen smeltet under ham. Han skjøt først sin kone og tok så sitt eget liv. Jeg tenker ofte på det: Kunne ikke engang medaljene trøste ham? Var de ikke annet enn baksider? Nå er det forresten en annen som løper der inne på stadion, runde etter runde i den tunge grusen, kledd i strikkegenser og blå kortbukser utenpå stillongsene. Det er som alle vet dr. Lund, spesialist i det allmenne, som han liker å si. Han er ennå intetanende om nattens hendelser. Og hadde han visst det ville han sannsynligvis løpt dobbelt så langt, det vil si: femti runder, to mil. Det var forresten dr. Lund som kalte Jesper Kristoffersen følsom, men friskmeldte ham siden: Gutten er ved god helse og skikket til ethvert arbeid. Vi skynder oss videre, ikke at vi har det travelt, vi har tvert imot god tid. Men de som vil slå følge med oss får vær så god tilpasse seg vårt tempo. Det er skikken her. 7


Ved Maries gate stanser vi likevel og tar en titt på Majorstua skole, hvor vaktmesteren, tidligere klasseforstander Løkke, også kalt lærer Uløkke, har iført seg mørk dress og bærer det norske flagget over den tomme skolegården. Det slår oss: Han holder flagget slik man bærer et dødt eller skadet barn. Så kommer vi til Frelsesarmeens lokaler. Inngangsdøren er prydet med denne skriften: Gjennom Blod og Ild. Det er i grunnen pussig å tenke på at disse forsakte, høflige og våpenløse soldatene, som aldri dør, men blir forfremmet til evigheten i Aftenposten, har et såpass voldsomt slagord. Og bladet de står rundt i strøket og selger, særlig på Valkyrien, heter Krigsropet. Det er ikke alltid form og innhold stemmer overens. Så er vi endelig på Majorstua, krysset som gjerne kan kalles Kirkeveiens Petersplass. Her snur og vender trikkene og bussene. Her kan man ta Holmenkollbanen under jorden ned til Nationaltheatret, ned til selve byen. Og her kan man fraktes opp til Nordmarka, som for mange er det endelige beviset på Guds eksistens: det evige liv finnes mellom Tryvann og Kikut, hvor man kan møte hardbarkete og radmagre menn med nesedråpe og glorie flettet av svette, klister og granbar. Det kan også nevnes at samme Nordmarka brukes som trussel av fortvilte foreldre når den late ungdommen helst vil ligge lenge om søndagen: Kommer du deg ikke ut i Marka før klokken 10, er du allerede på skråplanet. Og da kan det hende du havner på Bastøy, fangeøya i Oslofjorden der umyndige mordere og andre simple gutter lærer disiplin og gudsfrykt av jernjomfruen, sengen man sovner i som barn og våkner i som mørbanket olding. Vi trekker for øvrig tilbake sammenligningen med Petersplassen, og sier heller at Majorstukrysset er Kirke8


veiens Times Square: Her er det bank, optiker, apotek, delikatesse, kiosk, frisør, parfymeri, telefonkiosk, dametrikotasje, reisebyrå og venterom med egen personvekt som spår din fremtid på små visittkort. Reklameskiltene på takene må nevnes i samme åndedrag: i den mørke årstiden kan man lese Bibelen i lyset fra dem: Blue Master og Frisco. To kinoer hører selvfølgelig med, Colosseum med sin enorme kuppel, og Verdensteatret, som med sine søyler mest ligner et gresk tempel. Nå vet jeg det: Majorstua er Kirkeveiens Akropolis. Vannhullene, som det heter på folkemunne, er også lette å finne: Gamla, Valka, Larsen, Vinkelkafeen og Tråkka. Det skal aldri by på problemer å slukke tørsten på Majorstua. Og da har vi ennå ikke nevnt alle bakeriene. Ingen steder er det flere bakerier enn på Majorstua, Samson, Møllhausen, Hansen, og litt lenger unna, i Industrigata, kan man besøke det lille Manfreds bakeri. Om morgenene ligger det en duft av nystekt brød over bydelen. Fuglene blir mette bare av å fly med åpent nebb. Men ikke i dag, ikke i dag. I dag kommer det ikke ferske brød. I dag tennes ikke reklamene. I dag varer mørket. Idet vi skal begynne på den lange, slake bakken som ender ved Vestre Aker kirke, som allerede i 1856 ga denne veien sitt navn, og hvor Fridtjof Nansens mor i sin tid plantet en allé, ser vi noe vi først tror er løv på trappen til Majorstuhuset, men som viser seg å være Røde Korslodd. De må stamme fra høstens basar. De som ikke vant har bare kastet dem. Vi blir tunge til sinns: en by full av taperlodd. Vi skifter fortau og tar endelig fatt på stigningen som mange, særlig sykkelbud og nykommere, undervurderer. Ikke bare er denne delen av Kirkeveien lang, man må også regne med vinden, som starter bak isbre9


ene på Svalbard, trekker med seg den salte havluften fra Finnmarkskysten, suser gjennom Nord-Norge og Trøndelag, skyter fart over Dovre og hogger tak i bunnen av Tryvann før den krysser Suhms gate med hjørner av jern. Da har man for øvrig passert Garderobe- & Sålingseksperten og Prestenes kirke, et nøysomt og robust gudshus som er en gave fra norske prester og presteslekter i landets hovedstad. Vittige tunger hevder at flere har sett lyset hos Garderobe- & Sålingseksperten enn under gudstjenestene, og enda flere så det på Valka. Men det skal vi ikke snakke om her. Lys tennes og lys slukkes. Det går forhåpentligvis opp i opp. For det som ligger oss på hjertet nå er utstillingsvinduet hos Slakter Melsom: Slakteren selv lener seg over disken, tar ned et bilde av sønnen Jostein, som reklamerer for hudsalven Valcrema i Norsk Dameblad, og setter i stedet fram et portrett av Kong Haakon med sørgebånd. Utenfor står hustruen med rødkantete øyne og dirigerer mannen sin, pass på, den sorte silken må ikke komme borti skinken, portrettet må være nærmere døren, stopp, ikke så nær, og det er best å bytte ut skinken med litt grønn persille og entrécote. Vi lar dem holde på og fortsetter forbi Marienlyst, som er Fagerborgs grense mot vest. Der, tilbaketrukket som et slott, ligger Norsk Rikskringkasting, som resten av dagen skal minnes Kongen og spille sørgemusikk. Noen sier at det er derfor Jesper Kristoffersen stakk til sjøs akkurat denne morgenen, han tåler nemlig ikke alle disse mørke, tunge melodiene. Det er nok feil. Han er som sagt ikke følsom lenger. Så er vi på Jessenløkken, som må kunne kalles Fagerborgs Versailles: de store, rektangulære boligblokkene, med solrike gårdsrom i midten og fasader mot Kirkeveien, Jonas Reins gate, 10


Jacob Aalls gate og Gørbitz gate. De er tegnet av Harald Hals, bygget mellom 1916 og 1920 og er det første eksempel på moderne byplanlegging i Norge, inspirert av wienerarkitekten Camillo Sitte. En tanke utenom det vanlige i dette strøket hvor vi nærmest tar alt for gitt: den sosiale modernismen startet på Fagerborg. Vi var først ute! Leilighetene var også forut for sin tid, med alle sanitære innretninger på plass, doble vinduer, vaskekjeller, balkong og anretning, og de inneholdt også et hemmelig rom, som alle kjenner til: hallen. Hallen er rommet uten vinduer. Hallen er unyttig og mørk. Hallen er i beste fall et venterom. Arkitektene mente at hallen skulle forlene leiligheten med et preg av fornemhet, et borgerlig overskudd, så å si, som også ga leiligheten dens tiltrengte dybde. Denne hallen, i andre etasje i Kirkeveien 127, har til nå vært Jesper Kristoffersens rom, hans venterom, Jesper Kristoffersen som altså for ikke lenge siden tok trikken fra Majorstua ned til Rådhusplassen, for derfra å gå bort til Vippetangen og mønstre på M/S Bergensfjord, tilhørende Den Norske Amerikalinje. På den lille balkongen står fremdeles Maj Kristoffersen, moren hans, og lillesøsteren Stine og ser etter han som dro. Hvem de feller flest tårer for, Kong Haakon eller Jesper, er lett å regne ut. La oss si det slik: Man er ikke seg selv nærmest. Man er sine nærmest. Vi for vår del har et stykke igjen å gå før vi er ferdige med Kirkeveien. Gravlunden nedenfor Vestre Aker kirke er brattere enn unnarennet i Holmenkollbakken. Man skal ikke ha høydeskrekk når man dør på Fagerborg. De fleste vil imidlertid helst ligge på Vestre Gravlund, selv om det er litt lenger hit, men som tross alt er flat og oversiktlig og hvor man sjelden får uventet besøk. Vi trekker inn den 11


nesten bedøvende duften av bensin og olje fra Esso-stasjonen på hjørnet, og krysser trikkelinjene som fører ned til Bislett og som på et vis markerer Fagerborgs grense mot øst. Inne på Ullevål sykehus, som i sin tid var Europas største, flagger man også på halv stang. Antall døde vil sannsynligvis stige i dag. Det tar på å miste en konge. Når man mister en konge mister man tid. Og selv om vi nå er utenfor Fagerborgs absolutte grenser, går vi uansett litt til, forbi enda en kirkegård, Nordre Gravlund, og kommer til Geitmyrsveien, og der, på den andre siden, ligger skolehagen. Det var bare den jeg ville vise dere. Epletrærne står på rad og rekke, bærbuskene likeså. Den lille åkeren er pløyd i fine, jevne furer, mørke, fruktbare bølger. I skuret henger redskapene: spader, greip, raker. Noen har forresten glemt igjen et par hansker. Det ser nesten ut som om de fortsetter å pirke i den bløte, medgjørlige jorda. Jeg ville vise dere denne velstelte skolehagen for at vi skal huske hvor vi kommer fra, uansett hvor moderne det meste er blitt, med miksmastere, fargefilm, kulepenner, sputniker, elektrisk musikk og prøvebilder: Alle på Fagerborg kommer fra landet.


DEL I


ET KORT RESYMÉ AV FØRSTE ARBEIDSÅR 1947 Norges Røde Kors har for å lette arbeidet, og gjøre dette mer rasjonelt, i Oslo gått til kartlegging av byen og inndelt den i avdelinger, som hver har sitt styre. I juni 1947 ble opprettet en egen avdeling for Fagerborg. Vi sorterte på Kirkens kontor de medlemmer som hører inn under vårt nyopprettede distrikt. Vår første oppgave blir medlemstegningen i september. Vi tegnet ca. 500 medlemmer, hvorav en del livsvarige. På basaren 12–19 sept. fikk vi inn kr. 1.264,80. Inntekten ved medlemsverving var kr. 595,- slik at vår samlede beholdning ble kr. 1623,87. I startkapital var vi av hovedforeningen lovet kr. 650,I slutten av november og begynnelsen av desember var Fagerborg godt representert ved sortering og pakking av klær til Europahjelpen. Vårt kontante bidrag var kr. 200,– Videre ble vi tildelt garn, som vi fordelte, og gikk i gang med forskjellige strikkearbeider: strømper, votter, skjerf, luer, bukser etc. Disse arbeider er ment utdelt innenfor avdelingens distrikt eller ved hendelser ellers i landet hvor det trengs øyeblikkelig hjelp. Eksempelvis ble en innholdsrik pakke sendt til Tromsø, der en brann satte en familie på bar bakke. 15


I mai fikk avdelingen henvendelse fra fru Fougner (formann i Syforeningen av 1907) om å hjelpe til med søm av lintøy og navning av tepper til beredskap, nærmere bestemt et felleslasarett. Videre fikk Fagerborg avd. henvendelse fra Arbeidskomiteen om å ta seg av og bespise 47 jødebarn som skulle på et 2 måneders opphold i Norge. Likeledes ved deres tilbakereise var det vår avdeling som tok seg av barna, et morsomt og interessant arbeid. I august gjorde vi et første forsøk med medlemsmøte hos formannen, som må betegnes som meget skuffende. Av 15 stykker som hadde lovet å komme, kom bare 3 stk. Vi hadde bestemt å utstyre en dukke til utdelingen, og dette arbeidet fordelte vi da på de 3 hederlige samt på styret. I Røde Kors-uken som varte fra 18–26. september startet vi den 18. med en blomsterpyntet bil med barn i Røde Korsdrakter i bilkortesje. Utbyttet av kortesjen var magert og vil ifølge Arbeidskomiteen bli sløyfet. Medlemstegningen gikk dessverre trått. Kontingenten er som kjent i år forhøyet fra kr. 2,- til kr. 4,- for årsmedlemmer, fra kr. 20,- til kr. 50,- for livsvarige. Denne kontingentsats er sannsynligvis for høy. Basaren innbrakte: kr. 1.874,05 Merkesalget: kr. 206,10 For disse midler skal det i inneværende måned settes opp et budsjettforslag.


INDIAN SUMMER

Maj Kristoffersen står i skyggen på den lille balkongen ut mot gårdsrommet i Kirkeveien 127 og ser på alle ungene som leker der nede. Det kryr av dem. Det er krigskullet. Det er fredens unger. Mange ble født før krigen var slutt, men de er uansett fredens unger. Gutten hennes, Jesper, var ett år da Filipstad eksploderte og mange trodde den gangen at det var hele byen som gikk i lufta; til og med på Fagerborg skalv vinduene, og disse rystelsene ble en del av krigens merker, sprekkene i taket, revnene i veggene, ødelagte trommehinner, skjeve lysekroner, alt som skulle repareres når freden kom, men som man likevel ikke fikk tid til og utsatte til i morgen, for freden er travel, i motsetning til den langsomme, ørkesløse krigen, bortsett fra når det smeller på Filipstad. Jesper sitter borte i hjørnet, løfter hånden og vinker til moren sin, eller kanskje han bare er rastløs og urolig igjen. Det kan også være at genseren er for tykk, at den stikker, at han forsøker å klø seg i nakken. Det er den første lørdagen i oktober, 1948. Men luften er fremdeles mild. Solen varmer ennå. Den henger over hustakene og setter villvinen mellom vinduene i brann. Meteorologene kaller det indian summer. Maj Kristoffersen nyter det. Straks står hun i lyset. Hun kan ta av seg 17


jakken og tenne en sigarett, hvis hun hadde hatt en. Kunne det bare vare. Men om en måned er det sannsynligvis allerede skiføre. Så får hun plutselig ikke øye på Jesper. Han er ikke å se noen steder, ikke ved søppelboden, ikke ved husken, ikke på benken. Hun gripes av panikk. Hun vet at han ikke er langt unna. Porten til Jonas Reins gate er alltid låst. Likevel gripes hun av panikk. Han kan ha kommet seg ned i kjelleren, til vaskeriet. Han kan ha kommet seg opp på tørkeloftet. Det er farer overalt. Hun skal til å rope. Hun skal til å rive seg løs fra den forsinkede sommeren. Da åpner Margrethe Vik vinduet over henne og lener seg ut. – Telefon til deg. – Er det Ewald? – Det spurte jeg ikke om. Men det er en dame. Maj Kristoffersen kaster et siste blikk over gårdsplassen, men får heller ikke nå øye på Jesper. Så går hun inn til kjøkkentrappen og skynder seg opp til fru Vik som følger henne til entreen hvor det sorte røret ligger på skatollet og venter. Maj Kristoffersen snur seg mot fru Vik. – Kan du se etter Jesper imens? Fru Vik gjør et lite kast med hodet og tørker hendene på forkleet. – Da så. Jeg skal slett ikke forstyrre. – Det var ikke sånn ment. Men Jesper, jeg kunne ikke se … – Jeg holdt ellers på med middagen. – Ja, det lukter deilig. – Ta nå den telefonen, før de legger på. Fru Vik går ut og lukker kjøkkendøren kraftig igjen etter seg. 18


Maj Kristoffersen løfter røret og sier navnet sitt. Det er en fru Lund i Ullevålsveien som vil ha tak i henne. Hun ringer på vegne av Røde Kors, og et øyeblikk tror Maj Kristoffersen at det er Jesper hun vil snakke om, at han har gjort ugagn, at selveste Røde Kors er koblet inn. Hun blir livredd og rasende. De skal ikke bry seg. Ingen skal bry seg! Hun klarer det selv! Dette sier hun ikke. Hun rekker bare å tenke det. Eller har det skjedd en ulykke? Er Ewald blitt utsatt for noe? Har Jesper rukket å skade seg på den korte tiden han var utenfor rekkevidde? Men fru Lund har noe helt annet på hjertet. Hun spør om Maj Kristoffersen er villig til å møte i styret for Fagerborg Avdeling av Oslo Krets av Norges Røde Kors, eventuelt som varamann. De trenger nye damer. Det blir dessuten sagt at hun er meget dyktig til å føre regnskap. Maj Kristoffersen trekker pusten i lettelse og har lyst til å rope ja, men besinner seg. – Jeg må konferere med min mann først, sier hun. Det har fru Lund full forståelse for. Et verv i Røde Kors er ikke noe man tar lett på. Det angår hele familien. Hun gir Maj Kristoffersen sitt telefonnummer og sier hun kan ringe når hun har bestemt seg, helst i løpet av helgen, for neste styremøte er allerede førstkommende onsdag. De legger på. Maj Kristoffersen hører at fru Vik er tilbake. Vannet renner i springen. Jesper skriker. Så blir alt stille. Hun går ut til dem på kjøkkenet. – Han stod bak bjerketreet, sier fru Vik. Jesper ser på moren og som vanlig er det nesten umulig å avgjøre om han skal til å gråte eller le. – Så det var der han stod. – Han stod der og tisset. 19


– Tisset? Herregud … – Men nå har han i hvert fall vasket hendene. Jesper begynner å gråte. Det var da enda godt. Å le i denne anledning, i fru Viks nærvær, hadde vært langt verre. Maj trekker sønnen til seg. Han er som vanlig motvillig og medgjørlig på samme tid. Hun forstår ikke hvordan det har seg, men han er akkurat som en umulig streng, både slapp og spent. – Unnskyld forstyrrelsen, sier hun. Fru Vik åpner kjøkkendøren for dem og gir Jesper en Mariekjeks som han skal til å stikke rett i munnen, uten omvei, men ombestemmer seg i siste liten, slutter å gråte og putter den fort i lommen i stedet. Maj klemmer litt hardere i nakken hans. – Takk, mumler Jesper. Fru Vik klapper ham på hodet mens hun snur seg mot Maj. – Kanskje Røde Kors kan være behjelpelige med å skaffe dere telefon. – Og kanskje det er du som har sagt at jeg er meget dyktig til å føre regnskap? Fru Vik smiler. – Det sier i hvert fall din mann.

VEDTEKTER FOR FAGERBORG AVDELING AV RØDE KORS Fagerborg Avdeling av Oslo Krets av Norges Røde kors står tilknyttet Arbeidskomiteen i Oslo Krets av Norges Røde kors som en selvstendig gruppe. 20


Avdelingen ledes av et styre bestående av inntil 5 medlemmer med varamenn. Styret velges av generalforsamlingen for 2 år av gangen. Generalforsamlingen avholdes hvert år innen mars måned. Innkallelsen utferdiges av styrets formann med minst 8 dagers varsel og med angivelse til de stemmeberettigede medlemmer eller ved bekjentgjørelse i en Osloavis. Avdelingen er representert i Arbeidskomiteen ved én representant. Fagerborg Avdeling har som mål å fremme Røde Kors’ formål innen Fagerborg Menighet.


INTER ARMA CARITAS

De fire herrene som står ved bardisken på Bristol er høylytte, brautende og påståelige. De heter Ravn, Johnsen, Strøm og Kristoffersen. De mener det godt. Når bartender Ulfsen ber dem dempe seg litt, han sier det ikke, han løfter bare et øyebryn, er de stille et øyeblikk og rekker å høre hyggepianisten som spiller Rondo Amoroso, sannsynligvis til ære for tantene som spiser smørbrød i den andre enden, borte ved trappen. Så forlanger de en runde gin tonic til, bortsett fra Ewald Kristoffersen som helst drikker øl, men i dag tar han en liten akke innimellom for ikke å miste los. De er alle ansatt i DekRek, to er tegnere, to er dekoratører, og de har grunn til å feire. Oslo kommune har gitt byrået deres oppdraget med å tilrettelegge utstillingene i forbindelse med byens 900-årsjubileum. Det er i 1950. Det er to år til. Det haster. De har allerede ideer. De ser det for seg. De ser fremtiden. Fremtiden nærmer seg. Men først må de drikke ut og deretter få litt sving på musikken. Ewald Kristoffersen blir sendt bort til flygelet. Han venter til pianisten er ferdig med stykket. Det er visst ikke gjort i en håndvending. Det lakker og lir. Pianisten spiller i sirkel. Det er taffelmusikkens vesen. Det er bakgrunnens idé. Til slutt 22


legger Ewald Kristoffersen hånden på pianistens skulder. – Mine venner vil gjerne høre noe livligere, sier han. Enzo Zanetti, fast pianist på Bris, ser opp mens han fortsetter å spille, smiler, men blikket er trett og skjortesnippen som på avstand virker upåklagelig, er rund i kantene. Han snakker lavt og kulørt: – Livlig? Har De noen anelse? – Om jeg har anelse? Nei, det overlater jeg fullstendig til Dem. Men kanskje noe av Ludvik Armsterk? – Ludvik? – Eller Hertug Ellingsen? Bare det svinger. Ewald Kristoffersen er redd for at han kanskje ikke har uttrykt seg klart nok, men på vei bort til bardisken igjen hører han at pianisten skifter repertoar og begynner å spille Dovregubbens hall. Det får holde. Kollegene gir applaus. De skåler. De sier bånnski. Snart bryter de opp. Det er noen som venter. Ses på blåmandag. Ewald Kristoffersen blir stående. Det er hans tur til å ta regningen. Han synes det alltid er hans tur. Han finner frem den avlange, brune konvolutten, lønnen for strevet, og legger femti på disken. Nå skjønner han hvorfor bartendere kalles tryllekunstnere. Seddelen er borte før han får sukk for seg. Og femti er heller ikke nok. Det har gått unna. Ewald Kristoffersen må skjøte på en tier også, men for vekslepengene har han i hvert fall råd til en grønn genser med høy hals. Han får plutselig dårlig samvittighet og tømmer begge glassene kvikt. Så må han ned på Cirkus Schumann og late vannet. Det tar sin tid. Ewald Kristoffersen tenker: Frihet er å pisse. Det kunne vært et slagord. Men for hva da? Livet? Han kan fremdeles høre Dovregubbens hall. Når 23


han vasker hendene får han øye på ansiktet sitt i speilet. Ewald Kristoffersen er i grunnen forbløffet over at noen kan elske ham. Han legger en krone på bordet til dovakten, som til gjengjeld gir ham et lite, innpakket såpestykke, av merket Sterilan. Når han kommer opp stikker han en femmer til Enzo Zanetti som nikker så vidt, sier noe på italiensk og spiller Mood Indigo, mest for damene som har kommet til kaffe avec. Så henter Ewald Kristoffersen frakken og hatten i garderoben, gir femti øre til lommevenusen, går ut og kjenner den milde, uventede vinden som driver nedover Rosenkrantz gate. Det er nesten så man kan gjøre en langside på Karl Johan. Nei, han må hjem. Han bestemmer seg for ikke å ta drosje likevel. Penger spart er tross alt penger tjent. Han følger Kristian Augusts gate, forbi Nasjonalgalleriet og Tullinløkka, som er byens bunn. Alt renner ned hit fra høydene i nord, i øst og i vest. I stedet for å runde Grotten, tar han en omvei gjennom Slottsparken. Trærne virker forvirret i denne femte årstiden, indian summer. Det er lyset som får dem til å se unge ut igjen, så lenge det varer. Så lenge det varer er noen ganger nok. Han fortsetter bort til Bislett, der Thereses gates grå løp åpner seg i stadionets buer. I Norabakken, som er brattere enn han kan huske, må han ta en pause, og den tar han først på pissoaret nedenfor Fagerborg kirke. Det lukter stramt, ikke som på Bristol, men det kjennes like godt å pisse for det. Her er det ingen vakt. Her klarer mennene seg selv. Når det er gjort setter han seg på en benk i Stensparken, tørker svetten av pannen og ser skyene som allerede legger Ekebergåsen i skygge. Det er akkurat som om byen krymper. Hvordan kan man på best mulig måte vise at denne byen er 900 år gammel? Den er 900 år og 24


ennå ikke voksen. Et sted må man begynne. Ewald Kristoffersen vet ennå ikke hvor. Han vet bare hvorfor han har dårlig samvittighet. Det er Jesper. Jesper er et slit. Å være borte fra ham er en lettelse. Jesper er ikke et fredsbarn. Han er krigens. Ewald Kristoffersen reiser seg og går det siste stykket. Han er en dårlig far. Han er elendig. Nå fryser han. Han burde hatt med noe til Jesper. Han burde hatt med en blomst til Maj. De sitter på kjøkkenet og venter. Maj hører at han endelig kommer. Han romsterer i entreen. Han skifter klær på soveværelset. Han blir lenge på badet. Han tar sin tid. Denne gangen er hun ikke nådig. Han er to timer for sen. Jesper ser ned og knytter begge nevene. Men når Ewald Kristoffersen viser det runde ansiktet sitt i døråpningen og smeller med bukseselene så magen ruller over beltet, gir hun seg likevel over. Selv Jesper slapper av et øyeblikk og stikker den ene hånden i lommen. Far i huset tar plass ved bordet. – Grøten er kald, sier Maj. – Vi fikk oppdraget av Oslo kommune. – Så da har dere vel feiret litt, da? – Bare en liten hivert på Bris. Ewald legger konvolutten foran Maj. Hun åpner den, teller med raske fingre og ser på ham igjen. – Én hivert? – Det var min tur til å legge ut. – Var det ikke det forrige lørdag også? – Jeg vil nødig gå for å være tight. – Tait? Snakk ordentlig, Ewald! – Gnien. – Nei, gnien kan du overlate til meg. Så kan du være flottenheimer imens. 25


Ewald Kristoffersen fester servietten mellom de øverste knappene i skjorten. – Dessuten er kald grøt livretten min, sier han. Han spiser det som er igjen, skraper til slutt den dype tallerkenen og slikker skjeen. Da trekker Jesper hånden opp av lommen og legger noe på bordet. Det er en Mariekjeks. Ewald ser på sønnen. – Til meg? Jesper nikker. Ewald Kristoffersen får tårer i øynene. Han har alltid vært lettrørt. Gutten er god på bunnen. Han skynder seg ut i entreen og kommer tilbake med noe likevel. Han gir det lille såpestykket til Jesper, som pakker det opp og skal til å stikke det i munnen. Maj får stanset ham i siste liten og kaster et blikk på Ewald. – Har du vært på parfymeri også? – Bare en tur på Cirkus Schumann. Jesper begynner å gråte. Hele kroppen rister. Ansiktet går i oppløsning. Hendene slår i luften. Gråten blir et smalt hyl når munnen klapper sammen med et smell. Maj må holde ham. Hun må holde ham med makt. Ewald ser en annen vei. Jesper faller til ro. Det varer aldri lenge. Men det er lenge nok. Ewald snur seg sakte mot sønnen igjen som sitter på morens fang, blek og slapp. – Jeg har ikke vært på sirkus, kan du skjønne. Jeg har vært på do. Ewald ler og Jesper løfter hodet og smiler så vidt. – Cirkus Schumann er stedet der mannfolk som du og jeg står og tisser. Og hvorfor det heter Cirkus Schumann? Jo, det er ganske enkelt fordi det er plass til akkurat cirka sju mann der. En dag skal du få være med dit, Jesper. 26


Etterpå vasker de opp sammen, alle tre. Jesper får tørke skjeene. Han klarer det uten å miste dem i gulvet. Ewald spiser Mariekjeksen når han sitter i stuen og drikker kaffe. Jesper legger seg tidlig og sovner heldigvis. Han har en seng i den lille hallen mellom badet og entreen, i rommet uten vinduer. Maj går inn til Ewald og setter seg i sofaen. Nyhetene som når dem, enten gjennom radioen, som Ewald lytter til, eller Aftenposten, som Maj begynner å bla i, kan være disse: Den siste henrettelsen etter landssvikopprøret, som dermed regnes som avsluttet, er fullbrakt. Forhenværende minister Ragnar Skancke er skutt. Kulepenner er allerede populære i Norge, til tross for at de koster 25 kroner. Det meldes også at Nobelkomiteen ikke deler ut noen fredspris dette året. Det er fred, men ingen kan få prisen. Dessuten er fotballtippingen en ubetinget suksess, bortsett fra at på flere arbeidsplasser blir effektiviteten redusert med en fjerdedel hver onsdag når kupongene skal innleveres. – Har du sagt at jeg er god til å føre regnskap? spør Maj. Ewald skrur av radioen. – Kan hende. Hvordan det? – De ringte fra Røde Kors. Fru Lund vil ha meg med i styret. – Hva sa du til det, da? – At jeg skulle konferere med min mann. Ewald ler litt. – Å, jeg tror vel du har bestemt deg allerede. – Kanskje jeg trenger noe annet å tenke på. De er tause en stund og lytter. Det kommer ikke en lyd fra hallen. De hører bare regnet som faller. 27


– Men har du tid? spør Ewald lavt. Majs tur til å le: – Tid? Det har jeg i hvert fall nok av. – Hva med Jesper? – Fru Vik kan passe på ham hvis det kniper. Og én ting til. – Ja? – Kanskje Røde Kors kan være behjelpelige med å skaffe oss telefon, så vi slipper å … Ewald Kristoffersen, som vanligvis ikke hisser seg opp, han har heller talent for melankoli og lettsinn, slår i bordet. – Vi trenger ikke forsorg! – Og nå vekket du Jesper. Maj går ut i hallen. Ewald hører at hun synger. Han blir søvnig selv. Jesper fortsetter å gråte en stund. Så er det som om lydene blir skrudd av i hele gården. Når Maj og Ewald også har lagt seg, får de ikke sove likevel. De ligger og lytter til hverandres uro. – Jeg er en dårlig mor, hvisker Maj. Ewald setter seg opp i sengen. – Hvordan kan du si noe slikt? Du er … – Jeg stod på balkongen og kunne ikke se Jesper. Men i stedet for å lete etter ham, gikk jeg opp til fru Vik og tok telefonen. – Kanskje han hadde hatt godt av en bror. Eller søster. Ewald lener seg forsiktig over Maj, men hun skyver ham tilbake. – Ikke vekk Jesper en gang til. – Vi kan vel bumse litt, i det minste? – Bumse, du. Nå sover vi før han vekker oss. 28


De ligger på hver sin side og vet ikke hvem som sovner først. En ambulanse kommer nedover Kirkeveien og kaster et blått, flakkende lys gjennom gardinene den tiden det tar. Lyden av hjulene mot den våte asfalten får tiden i leiligheten til å stå stille.

Budsjettforslag for 1948/1949 Avdelingene sender til Arbeidskomiteen et budsjettforslag i løpet av november måned og oppgir hvorledes styret har tenkt å disponere de innkomne midler. Det ble videre foreslått for de avdelingene som ikke allerede hadde, å opprette et utlånsdepot av sykemateriell. Likeledes ble foreslått oppsparing av spedbarnsmateriell. Gjerne anskaffelse av bandasjer i forbindelse med utlånsdepotet og 1 stk. hjelpeutstyr som en reserve i krisetiltak. De fleste avdelingene har utstyret stasjonert hos Menighetssøsteren, eller privat om det passer bedre, da helst hos en sykehusarbeider. Utlån enten gratis eller mot en fast godtgjørelse pr. uke. Firmaet Plesner ble oppgitt som den som skaffer mest. Når utstyret er i stand, offentliggjøres dette i Menighetsbladet eller ved en notis i dagspressen. Fra Danmark Røde Kors var utlånt modell av en spedbarnskurv i hvitmalt jern, fôret med avtagbart lerretstrekk. Arbeidskomiteen skulle innhente pristilbud på disse. Babykurven ble foreslått utlånt i 6 mnd. av gangen. Etter søknad til avdelingen om understøttelse og ved eventuelle utlån av materiell bør opplysninger om vedkommende innhentes i Oslo Velgjørenhetsregister. Personlig foreslår jeg opprettet barnekrybbe i Fagerborg. 29


Tiltak som for tiden er i gang i Oslo: 1. 2. 3. 4.

Hjelpekurs starter 9. nov. på Rikshospitalet. Sanitetstjeneste i Hjemmevernet holdes på Riis skole for 150 pers. Pasientvenner: besøk på sykehus, høytlesning for pasientene, bibliotekarbeid og lignende. Private arrangementer: tur, bridge, lokale utlodninger.

For Fagerborg avd. ble foreslått sykepleierskehjelpetjeneste ved Wergelandsvn. Klinikk. På hvert kurs 7 pers., én for hver ukedag. Personlig foreslår jeg 2 minimum 1 ekstra hjelpesøster til avløsning ved sykdomsforfall, reiser eller lignende. Tjenestetiden skal være 3 mnd. på Medicin, deretter 3 mnd. på Kirurgen, eller slik det kan passe for sykehuset. Oslo 9.11.48 Fru Lund


NYSNØ

Det snør på Vestre Gravlund. Sporene bak fru Vik går snart i ett. Hvert eneste skritt hun tar er det første. Det er så stille. Det gjør savnet større. Det åpner rom i henne hun helst vil holde lukket. Hun stanser ved den siste graven under sølvgranene, som også går i ett, setter seg på huk og børster av stenen med en kost hun har i vesken. Bokstavene er fremdeles hvite og hun må pirke løs den harde snøen som henger fast i mannens relieff: Veterinær Halfdan Vik 18.3.1890–2.6.1945. Under er det god plass til fru Vik. Hun tar heller ikke mye plass. Når blir hennes siste tall? Hun fylte 52 år i sommer. Hun kan leve i 30 til. Da er det 1978. Eller 40: 1988. Det er nesten ikke til å tenke på. Hun hadde dessuten en tante som ble 102. Hvis fru Vik kommer så langt kan hun se inn i det neste årtusen. Det vil hun helst slippe. Under henne skal ingen stå. Hun tar av seg den ene hansken og rører ved mannens navn. Din idiot, hvisker hun og retter seg opp. I det samme ringer klokkene i kapellet. Snøen blir hengende i luften. Et følge kommer ut på trappen. Forrest står en lutrygget mann som er altfor tynt kledd. En ung gutt legger en kappe over skuldrene hans. Bak dem venter et stort følge. Så fortsetter snøen å falle. Fru Vik går forbi dem og 31


rekker banen på Borgen stasjon. Idet dørene ruller igjen kommer den sørgende mannen inn og holder dem åpne slik at resten av følget også kan ta plass. Banen begynner omsider å bevege seg mot Volvat. Fru Vik viser billetten sin til billettøren. Hun kan bruke den begge veier. Billettøren rister på hodet og sier hun må kjøpe en ny. Billetten hennes er mer enn en time gammel. Fru Vik blir bestyrtet. Det kan ikke stemme. Har hun glemt tiden? Har hun stått så lenge ved mannens grav? Hun ser på stempelet, 12.58. Hun ser på sin egen klokke. Den er to. Noe så pinlig. Hun ser ned, beskjemmet, skamfull, og mumler mens hun leter etter penger i vesken, det var ikke meningen, det var ikke meningen, det var. Portemoneen ligger under kosten. Hun får ikke tak i den. Vognene stanser i tunnelen ved Volvat. Flere passasjerer kommer på. Det danner seg en kø. Hun er like ved å miste vesken, men får endelig tak i noen mynter som hun gir til billettøren, som til slutt kan gi henne en gyldig billett. Fru Vik setter seg på det første ledige setet og ser ned for ikke å møte noens blikk. Kanskje de tror hun prøvde å snike. Noe så pinlig. Hun gjentar det for seg selv, noe så pinlig, hele veien ned til Majorstua, hvor hun skynder seg av. Den tynnkledde, sørgende mannen ser etter henne. Så går han ned til Sørkedalsveien, tar til høyre og åpner døren til Restaurant Larsen for resten av følget. Sammen går de opp til selskapslokalene i andre etasje, hvor et bord med smørbrød står klart, reker, roastbiff, laks og camembert. To servitriser skjenker hvitvin. Praten går lavt og langsomt i starten. Snart kan man høre latter. Til kaffen er det en epleterte med krem. Olaf Hall reiser seg og ser på gjestene. Det er venner og kolleger, ikke hans, men Ragnhilds. De drikker mer hvitvin selv 32


om mange av dem har forestilling om bare noen timer. De snur seg mot ham. Han kjenner dem ikke. Han fester blikket på Bjørn, Ragnhilds sønn, hans stesønn. Hvor er sorgen hans? Han er voksen nok nå til å la sorgen komme til syne. Olaf Hall får ikke øye på den. Han tar en slurk vann og begynner å snakke: – Jeg la merke til en dame på veien ned hit. Billetten hennes hadde gått ut. Hun trodde hun kunne komme tilbake på samme billett. Men den gikk ikke. Og da tenkte jeg at er ikke livet slik også. Det finnes ingen overgangsbillett. Og det bør vi ha i tankene mens vi lever. Olaf Hall løfter glasset. Det er blitt helt stille. Det er den slags stillhet som man på teateret kaller den stundesløse. Så løfter en eldre skuespiller også glasset og roper: Bravo! Livet er som Holmenkollbanen. To klasser og ståplass! Noen kan ikke la være å le. Det gjør ikke noe. Etterpå går Olaf Hall bort til Bjørn og spør om de skal gå sammen hjem. Sønnen ser ikke på ham. Han har en annen avtale. Olaf Hall vil si noe. En annen avtale på den dagen hans mor er bisatt? Han lar være. Når han kommer ut har det sluttet å snø. Sporene blir liggende i snøen som har falt.

Styremøte ble avholdt 10/11–48. Sekretæren var dessverre forhindret fra å komme. Men en ny dame møtte på prøve, Maj Kristoffersen, som gjorde et godt inntrykk på oss alle. Til behandling forelå de saker som var tatt opp på Arbeidskomiteens møte 20. okt. Det ble besluttet at Fagerborg skulle gå inn for hjelpepleietjeneste ved Wergelandsveien Klinikk. Til innkreving av medlemskontingent ble det bestemt å ansette en sådan på provisjonsbasis. (10 % av beløpet). For33


mannen opplyste at avdelingen hadde bidratt med kr. 20,- til blomster ved skuespillerinnen Ragnhild Halls bisettelse. Hun har jo noen ganger underholdt oss. Vi diskuterte ellers budsjettforslag, og dette vil bli tatt opp igjen på neste møte. Vi har mottatt et brev fra herr Henry Karlsen, Grønnegt. 19, med bønn om et ullteppe. Røde Kors har en del ulltepper salgs til en pris av kr. 25,- og vi vil prøve å skaffe herr Karlsen er slikt teppe forutsatt undersøkelser i Oslo Velgjørenhetskontor viser at han er berettiget til hjelp.

Byens spor av Lars Saabye Christensen  

Nytt storslått episk verk fra Lars Saabye Christensen! Bli med når vi legger øret inntil konkylien og lytter: Hør lyden av Oslo. Se gaten...