Byatt blaibok

RAGNAROK Gudenes død

RAGNAROK Gudenes død A.S. Byatt Oversatt av Merete Alfsen

A.S. Byatt Originalens tittel: Ragnarok. The End of the Gods Oversatt av Merete Alfsen Copyright © A.S. Byatt, 2011 Published by arrangement with Canongate Books Ltd, Edinburgh Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-26238-9 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: kid-ethic.com Omslagsillustrasjoner: Snake © Getty Images; Tree world by Gro Stinsland; © Fractals, Roger Johnston www.FractalsInMotion.com Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2012 Innkjøpt av Norsk kulturråd.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Litteratur brukt i oversettelsen: John Bunyan: Pilegrimens vandring, oversatt av Erik Gunnes, Gyldendal, 1974. Edda. I. Gudedikt. Oversatt av Ludvig Holm-Olsen, Cappelen, 1985. Tekstbrokken side 85 er fra Christina Rossetti: In the Bleak Midwinter, gjendiktet av Svein Ellingsen.

Til min mor, K.M. Drabble, som gav meg Asgard and the Gods

Litt om navn

Denne fortellingen er satt sammen av mange fortellinger på mange språk – islandsk og tysk med flere. Navnene på skikkelsene i mytene varierer fra fortelling til fortelling. Iduna er den samme som Idunn. Det er mange måter å stave Jørmundgandr eller Jormundgand på. Jeg liker bedre å bruke forskjellige stavemåter enn å prøve å oppnå en kunstig konsekvens. Myter endrer seg i bevisstheten alt etter hvordan de fortelles – det finnes ikke én korrekt versjon.

–7–

Wotans rei

Et tynt barn i krigstid

Det var en gang et tynt barn, som var tre år gammelt da verdenskrigen brøt ut. Hun kunne huske, men bare så vidt, tiden før krigen da de, som moren ofte fortalte henne, hadde honning og fløte og egg i overflod. Hun var et tynt, sykelig, radmagert barn, som en salamander, med tynt hår, som solbelyst røyk. De voksne sa at hun ikke måtte gjøre ditt og passe seg for datt, fordi «det var krig». Livet var en tilstand der det var krig. Likevel er det, ved et skjebnens paradoks, meget mulig at barnet bare overlevde fordi familien hennes forlot den svovelholdige luften i en stålverksby, full av rykende skorsteiner, og flyttet til et lite sted på landet uten interesse for fiendtlige bombefly. Hun vokste opp i det alminnelighetens paradis som den engelske landsbygden var. Som femåring gikk hun til skolen, tre kilometer gjennom enger fulle av nøkleblom, smørblomster, prestekrager og vikker, kantet av hekker fulle av blomster og siden bær, slåpetorn, hagtorn, nyperoser og en og annen ask med sine – 11 –

ragnarok

sotsvarte knopper. Når de viste seg, sa moren alltid: «svart som askeknopper først i mars.»

Morens skjebne var også paradoksal. Fordi det var krig, var det mulig og tillatt for henne å ha et intellektuelt liv, å undervise oppvakte gutter, noe som før krigen hadde vært forbudt for gifte kvinner. Det tynne barnet lærte svært tidlig å lese. Moren var mer virkelig, og snillere, når det gjaldt grupper av bokstaver på papir. Faren var borte. Han var i luften, i krigen, i Afrika, i Hellas, i Roma, i en verden som bare fantes i bøker.

Hun husket ham. Han hadde rødgyllent hår og klare blå øyne, som en gud.

Det tynne barnet visste, uten å vite at hun visste, at de voksne levde i midlertidig frykt for å bli utslettet i nær fremtid. De så i øynene at verden, slik de kjente den, skulle forgå. Den landlige engelske verden gikk ikke under, slik mange andre verdener gjorde, den ble hverken invadert eller trampet til gjørme av armeer. Men frykten var der hele tiden, selv om ingen snakket med det tynne barnet om det. Hun visste i sin sjel at den glade faren hennes ikke kom tilbake. Hver gang et år var til ende, drakk familien sider og skålte for at han måtte komme trygt hjem. Det tynne barnet følte en fortvilelse hun ikke visste at hun følte.

– 12 –

Asken, Yggdrasil

Verdens ende Begynnelsen

Det tynne barnet tenkte ikke så mye (slik synes det i hvert fall nå) på hvor hun selv kom fra, men desto mer på det gamle spørsmålet, hvorfor finnes det noe og ikke ingen ting? Hun slukte fortellinger med glupsk grådighet, rader av svarte flekker på hvit bakgrunn som grupperte seg og ble til fjell og trær, stjerner, måner og soler, drager og dverger, og skoger som rommet ulver, rever og mørket. Hun fortalte sine egne historier mens hun gikk over markene, historier om lovløse ryttere og dype tjern, om vennligsinnede vesener og onde hekser.

På et tidspunkt, da hun ble litt eldre, oppdaget hun Asgard and the Gods. Det var en gedigen bok i grønn innbinding, med et fascinerende, stormende bilde på forsiden av Åsgårdsreien farende over en skyet himmel mellom taggete lynstråler, mens en dverg med lue så forskrekket på fra inngangen til en mørk, – 15 –

ragnarok

underjordisk hule. Boken var full av umåtelig detaljerte, mystiske raderinger av ulver og fossestryk, underlige fremtoninger og flygende kvinner. Det var en lærd bok. Moren hadde faktisk skrevet av fra den til eksamener i norrønt. Den var imidlertid tysk. Den var en bearbeidelse av dr. W. Wägners verk. Det tynne barnet var tilbøyelig til å lese bøker fra perm til perm. Hun leste innledningen, om rekonstruksjonen av «den gamle germanske verden med dens hemmeligheter og underverk …». Dette med germanere gjorde henne forvirret. Hun drømte at det var germanere under sengen hennes som hadde kastet foreldrene hennes ned i et grønt hull i en mørk skog, og nå drev og sagde av sengebena for å få tak i henne og gjøre ende på henne.

Hvem var disse gamle germanerne i forhold til tyskerne over dem som delte ut død fra nattehimmelen?

Boken fortalte også at disse fortellingene tilhørte de «nordiske» folkeslag, nordmenn, dansker og islendinger. Det tynne barnet var, i England, en nordboer. Familien stammet fra et område som ble inntatt og befolket av vikinger.

Dette var hennes fortellinger. Boken ble en lidenskap.

Mye av lesingen foregikk om natten, med en – 16 –

verdens ende

skjult lommelykt under sengeklærne, eller med boken skjøvet ut i en flekk med matt lys i den blendede gangen gjennom soveromsdøren, som stod på gløtt. Den andre boken hun leste om og om igjen mange ganger, var John Bunyans Pilegrimens vandring. Hun følte på kroppen den lammende byrden han bar, mannen som sank ned i Mismotets myr, hun fulgte hans ferd gjennom ødemark og Skyggenes dal, hans møter med kjempen Fortvilelse og den onde Apollyon.

Bunyans fortelling hadde en klar betydning og et klart budskap. Ikke så med Asgard and the Gods. Den boken var en beretning om et mysterium, om hvordan en verden kom til, ble fylt av magiske og mektige vesener, for så å ta slutt. Virkelig slutt. Slutt.

En av illustrasjonene viste kampesteiner i Riesengebirge. En elv rant gjennom en kløft, og over den tårnet det seg opp digre kampesteiner med formløse nesten-ansikter og stumper av nesten-armer mellom søylelignende fremspring uten noen likhet med levende skikkelser. Grå, spisse tretopper dekket en li. Ørsmå, maurlignende, nesten usynlige menneskeskikkelser stod på den nærmeste bredden og stirret oppover. Et tynt slør av skyer hang mellom disse formasjonene og det lesende barnet. Hun leste: – 17 –

ragnarok

Sagnene om jotner og drager utviklet seg gradvis, som alle myter. I begynnelsen ble naturlige gjenstander betraktet som identiske med disse underlige vesenene, så ble berget og de dype kløftene boligene deres, og til slutt ble de oppfattet som særmerkte personligheter og fikk sitt eget rike, Jotunheimen.

Bildet gav barnet en intens, uhyggelig glede. Hun visste, uten å kunne sette ord på det, at det var den presise graden av formløshet i det ikke desto mindre omhyggelig fremstilte berget, som var så tilfredsstillende. Det lesende blikket måtte gjøre arbeidet med å gi dem liv, og det gjorde det, om og om igjen, aldri det samme livet to ganger, nettopp slik kunstneren hadde villet. Hun hadde merket seg at en busk eller en trestamme sett på avstand på turen over engen et øyeblikk kunne bli til en snerrende hund på sprang, og en hengende gren kunne bli til en slange med skinnende øyne og spillende, kløvet tunge.

Denne måten å se på var opphavet til gudene og jotnene.

Steinjotnene gav henne lyst til å skrive.

De fylte verden med foruroligende krefter og makter.

Hun så de formløse fjesene deres stirre på – 18 –

verdens ende

henne bak snuten på gassmasken under luftangrepsøvelsene.

Hver onsdag hadde skolebarna bibeltimer i den lokale kirken. Sognepresten var en vennlig mann.

Lyset falt inn gjennom et vindu med glassmaleri over hodet hans.

Det var bilder og sanger om den milde Jesus.

På et av bildene stod han i en lysning og talte til en menighet av lyttende lekedyr, kaniner, et dådyr, et ekorn, en skjære. Dyrene var virkeligere enn den guddommelig-menneskelige skikkelsen.

Det tynne barnet prøvde å ta bildet inn over seg, uten å klare det.

De lærte å be. Det tynne barnet følte seg slem når hun opplevde at det hun sa ble sugd inn i en bomullssky av intethet.

Hun var et logisk barn, til barn å være. Hun forstod ikke hvordan en slik god, snill, hyggelig Gud som den de bad til, kunne dømme hele jorden for dens synder og la den bli oversvømt, eller dømme sin eneste Sønn til en grusom død på alles vegne. Denne døden lot ikke til å ha nyttet noe særlig. Det var krig. Kanskje kom det alltid til å være krig. De som sloss på den andre siden var slemme og ikke frelst, eller kanskje de var mennesker som var blitt krenket.

– 19 –

ragnarok

Det tynne barnet tenkte at disse fortellingene – den milde, snille bomullsfortellingen og den barbariske, skadefro offerfortellingen – begge var menneskeskapte, akkurat som jotnenes liv i Riesengebirge. Ingen av dem gav henne lyst til å skrive, eller satte i gang fantasien hennes. De lammet den. Hun prøvde å tenke at hun kanskje var ond som tenkte slik. Kanskje hun var som Uvitenhet i Pilegrimens vandring, som ble kastet i helvete rett ved himmelens porter. Hun prøvde å føle seg ond.

Men hennes sinn søkte annetsteds hen, til et sted der det fikk liv.

Yggdrasils ask: Verdenstreet.

Ask vet jeg reise seg, Yggdrasil kalt, kvit aur øses over treet.

I begynnelsen var treet. Steinkulen suste gjennom tomheten. Under skorpen var ild. Berget kokte, gasser sydet. Bobler brast gjennom skorpen. Mørkt saltvann klebet seg til den dreiende kulen. Slim skled på den, og i slimet fantes skiftende former. Sentrum er hvor som helst på en kule, og treet stod i sentrum. Det holdt verden sammen, i luften, i jorden, i lyset, i mørket, i sinnet.

Det var en svær skapning. Den kjørte rotnåler ned i tett mold. Etter de blinde tuppene kom tråder og liner og kabler, som trengte ned og grep og søkte. De tre røttene strakte seg under marker og fjell, under Midgard og ut til Jotunheimen, jotnenes hjem, og nedover i mørket til Hels skoddeheim.

Den høye stammen bestod av sammenpressede – 21 –

ragnarok

treringer, den ene inne i den andre, som presset seg utover. Rett under huden på det løp kanaler i knipper som trakk opp ubrutte søyler av vann til grenene og løvkronen. Treets kraft drev vannstrømmen, opp til bladene, som åpnet seg i lyset fra solen og blandet lys, vann, luft og jord til ny materie som rørte seg i vinden og sugde til seg regnet. Den grønne materien spiste lys. Om kvelden, når lyset svant, gav treet det tilbake, det lyste en kort stund i skumringen, som en blek lykt.

Treet spiste og ble spist, tok og gav næring.

Dets umåtelige underjordiske nettverk og veisystem av røtter ble angrepet og innhyllet i sopptråder som næret seg av røttene, snodde seg inn i selve cellene og sugde ut liv. Bare nå og da trengte disse kraftige trådskapningene opp gjennom skogbunnen, eller ut gjennom barken, og dannet sopper og paddehatter, skarlagenrøde og læraktige, med hvite vorter, lyshudede, skjøre parasoller, treaktige, lagdelte fremspring på selve barken. Eller de reiste seg på egen stilk og dannet runde kuler som brast og spredte sporer som røyk. De næret seg av treet, men de brakte også næring til treet, fine fragmenter som ble trukket opp i vannsøylen.

Det var mark, tykke som fingrer, tynne som – 22 –

verdens ende

hårstrå, som stakk butte snuter gjennom mulden, spiste røtter og skilte ut rotnæring. Biller boret i barken, kraslet og krøp, åt og ynglet, skinnende som metall, brune som dødt tre. Hakkespetter drillet i barken og spiste fete larver som igjen spiste treet. De glimtet mellom grenene i grønt og høyrødt, sort, hvitt og skarlagen. Edderkopper hang i tråder, festet finvevde nett i blader og kvister, jaktet på småkryp, sommerfugler, myke møll og spradende sirisser. Maur svermet opp i vanvittige hærskarer eller alte opp ferske lus, strøket med fine følehorn. Pytter dannet seg i gropene der grenene delte seg; mose spirte; grønne trefrosker svømte i pyttene, la skjøre egg og slukte åmer som sprellet og snodde seg. Fugler sang i kvisttuppene og bygde reir av alle slag – leirgroper, hårete poser, myke skåler fôret med gress, skjult i huller i barken. Overalt ble treet skrapt og sopt, boret og gnaget, hakket og most.

Historier ble fortalt om andre skapninger i samfunnet mellom grenene som bredte seg ut over verden. I kronen skal det ha stått en ørn som uberørt sang om fortiden, nåtiden og det som skulle komme. Den het Ræsvelg, «liksvelgeren»; når den slo med vingene, blåste vinder og ulte stormer. Mellom øynene på den digre fuglen stod en edel falk, Vedrfolne. De svære grenene – 23 –

ragnarok

var beite for gressende dyr, fire hjorter, Dåin, Dvalin, Dunøyr og Duratror, og en geit, Heidrun, med jur fylt av honningmjød. Et kjapt svart ekorn, «tann som gnager», Ratatosk, pilte uavlatelig ned og opp mellom topp og rot og bar ondt mellom fuglen i toppen og den årvåkne ormen Nidhogg som kveilet seg rundt røttene sammen med en mengde andre kveilende ormer. Nidhogg gnaget på røttene, som vokste ut igjen.

Treet var enormt. Det bar, eller gav ly til, saler og slott. Det var en verden i seg selv.

Ved foten av det var en svart, bunnløs brønn hvis mørke vann, når man drakk det, gav visdom, eller i hvert fall innsikt. Ved kanten av den satt skjebnesøstrene, nornene, som kanskje kom fra Jotunheimen. Urd så fortiden, Verdande så nåtiden og Skuld stirret inn i fremtiden. Brønnen het Urdarbrunn. Søstrene var spinnekoner som spant skjebnetråder. De var Treets gartnere og voktere. De vannet treet med det svarte brønnvannet. De næret det med ren, hvit leire, aurr.

Slik ble treet stadig fortært, eller forminsket. Og slik ble det stadig fornyet.