__MAIN_TEXT__

Page 1


Dan Buthler & Dag Ă–hrlund

Naboen Oversatt av Aleksander Melli


Dan Buthler & Dag Öhrlund Originalens tittel: Naboen Oversatt av Aleksander Melli Copyright © Dan Buthler & Dag Öhrlund, 2010 Published by agreement with Stockholm Noir Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-56687-6 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslag: Nils Olsson, OINK Omslagsfoto: Istockphoto.com Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10,9/12,9 pkt. Minion pro og trykt på 70 g Creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Du vil ikke ha ham i ditt nabolag


1 TIRSDAG 1. APRIL Første april. For en jævla vits. Hele livet var blitt en dårlig vits. Hans Ecker dro hånden over skjeggstubbene og så seg rundt på isolatcellen. Det verket i ansiktet og kroppen etter den massive omgangen med juling han – atter en gang – hadde fått av Tyrkeren (fjorten år for mord), Mirek (tolv år for mord), Storslakteren (ti år for drap og medvirkning til mord) og Östersund (åtte år for grov mishandling, utpresning og grove narkotikaforbrytelser). Mot bedre vitende hadde han dagen før igjen latt seg dra med i et pokerparti der hver fyrstikk representerte en tusenlapp som skulle betales etter den første permisjonen. Det hadde ikke gått lang tid før han tapte drøye åtte tusen og ville trekke seg ut med tanke på konsekvensene. Tyrkeren og Mirek hadde som vanlig vært høye som hus. Ecker lurte på hvordan i helvete de klarte å smugle inn så mye hasj på avdelingen, og hvor de fikk penger til dopet fra. Men han innså at det var best å ikke stille spørsmål. «Trekke deg ut, hva faen mener du med det? Bare fitter trekker seg ut. Er du fitte? Hæ?!» Gløden i Tyrkerens øyne var ikke til å ta feil av, og den kraftige aksenten forsterket trusselen i utbruddet. Ecker hadde stotret fram et eller annet om hodepine. 7


Mirek hadde henvendt seg til Tyrkeren. «Attaturk! Du glemmer at han er barnepuler, en jævla pedo! Man får vondt i huet av å pule unger, ikke sant?» Tyrkeren hadde stirret tomt ut i luften mens ordene sakte trengte inn i hans rusede hjerne. Så rettet han blikket mot Ecker igjen, og øynene var fulle av forakt. «Barnepuler, ja. Det hadde jeg glemt. Så du har hodepine, sier du? Vi får se om vi ikke skal justere litt på den pinen …» Ecker reiste seg opp så brått at stolen veltet. Han spant rundt for å løpe tilbake til cellen og låse seg inne. Det fantes ikke en betjent i sikte, og hans eneste sjanse var å komme seg vekk fort som faen. Men Storslakteren var kjappere, tross sin enorme kroppsmasse. Han kom seg på beina på et blunk, ga ham et hardt slag i nakken og sparket beina vekk under ham. Idet Ecker traff gulvet med et stønn, hørte han at også de andre tre reiste seg. Plutselig ruvet Mirek over ham. Uten forvarsel spyttet han rett ned i ansiktet på Ecker mens han knurret mot Tyrkeren. «Skal vi ta en tur i dusjen, Attaturk?» «Ja. La oss vaske den grisete sjelen hans litt.» Ecker visste hva som ventet. Hans første impuls var å skrike, men han bet det i seg. Sannsynligvis var ikke vaktene inne på avdelingen engang, og sjansen for at noen av de andre innsatte ville hjelpe ham mot Tyrkeren og gjengen hans, var lik null. Tyrkeren regjerte. Mens Storslakteren og Östersund slepte ham mot dusjrommet, gjorde han tafatte forsøk på å tørke vekk Mireks spytt fra ansiktet mens han stønnet: «Hold opp, slipp meg, for faen! Jeg kan betale!» «Betale?» Tyrkeren hånflirte bak ham. «Det er jeg som bestemmer hva du betaler. Forstått?» Östersund sto vakt ved døren til dusjen. Mirek og Storslakteren holdt Ecker i et jerngrep og knep igjen nesen hans mens 8


Tyrkeren spylte en foss av iskaldt vann inn i munnen hans. Idet Tyrkeren samtidig slo ham hardt i magen, svarte Ecker med en sprutbrekning. Som takk fikk han et par kraftige spark mot beina og en serie harde knyttneveslag mot overkroppen og ansiktet. Hele behandlingen varte sikkert ikke i mer enn fem minutter, men det føltes som en evighet. Ecker ble liggende i en stor, kald vannpøl og brekte seg igjen idet ansiktet hans ble presset ned i hans eget oppkast på gulvflisene. «Fy faen, for et jævla avskum! Jævla pedosvin, vi er ikke ferdige med deg, forstår du det!?» Mirek ga ham et par avskjedsspark i ribbeina, og Ecker holdt på å kveles mens han snappet etter pusten, svelget litt av sitt eget spy og kastet opp igjen. Som i en tåke hørte han skrittene bevege seg bort mens Tyrkerens lave latter ga gjenlyd mot flisene i dusjrommet. Idet betjentene omsider fant ham, stilte de spørsmål han ikke våget å svare på. Ecker krevde å bli plassert på isolat umiddelbart. Han hadde mistet tellingen på hvor mange ganger han hadde sittet der. Han sank ned på brisken og stønnet av smerte. Sannsynligvis hadde de brukket ett av ribbeina hans, men betjentene hadde ikke vært spesielt imøtekommende da han ba om en legeundersøkelse. Hans Ecker levde i et mareritt og hadde gitt opp håpet om å våkne. Ni måneder tidligere hadde livet vært perfekt. Han hadde seilt i det greske øyriket sammen med sin beste venn og sin kommende kone. Hans hadde kastet nysgjerrige blikk på Veronicas voksende mage og lurte på hvordan det ville bli å bli pappa og leve et familieliv i deres nykjøpte hus i Danderyd. Den nye jobben som administrerende direktør for det børsnoterte Borsch Stål var et betydelig steg 9


videre i karrieren, og i det store og hele behandlet livet ham pent. Helt til de landet på Arlanda, han ble pågrepet, og marerittet begynte. Månedene som fulgte, hadde føltes uvirkelige. I stedet for å kle seg i dyre dresser hadde han gått i kriminalomsorgens joggedress under uendelige avhør. Eksklusive lunsjer på restauranter på Stureplan var blitt byttet ut med smakløs pytt i panne, knekkebrød og lettmelk servert på fengselets plasttallerkener. Til tross for at han gjentatte ganger hadde bedyret sin uskyld, hadde retten vært klar i sin dom: Ti og et halvt års fengsel for mord samt mishandling av offentlig tjenestemann. Advokaten hadde ristet oppgitt på hodet da Hans luftet ideen om en anke. Ecker stirret i taket. Han tenkte på Veronica. På sønnen deres Christian, som var blitt født seks måneder tidligere, og på oppveksten hans som han ville gå glipp av. Han tenkte på Christopher, som hadde sveket ham. Som var årsaken til alt dette her. «Helvete!» Han smelte knyttneven inn i betongveggen ved siden av seg og stønnet. Smertetårer presset seg fram i øynene. Første april. For tre dager siden hadde Johansson, den eneste betjenten på hele avdelingen som viste ham noen form for empati, kommet bort til ham og hvisket: «Jeg burde egentlig ikke si dette, Ecker, men jeg synes jævla synd på deg. Men det er ikke lenge igjen nå. Om tre dager overføres du til Norrtälje. Det er flaks for deg, for hvis ikke ender de med å drepe deg her.» Han hadde ringt Veronica og formidlet nyheten umiddelbart. Plutselig fantes det et glimt av håp. Men likevel. Kunne han tro på Johansson? Kunne han virkelig stole på at han skulle flyttes i dag? 10


Porten gled sakte til side, og kriminalomsorgens hvite Volkswagen-minibuss med rød stripe og etatens logo på sidene rullet ut. Bussen svingte til venstre og begynte å kjøre langsomt mot veien som etter hvert ville lede til Europavei 20. «Men er det virkelig en god idé? Får vi ikke tyn for det etterpå?» Kristian Jonsson kikket forsiktig på kollegaen sin. Gösta Hedberg lo. «Slapp av, kompis, stol på meg. Etter tjue år i dette gamet vet jeg hva man kan og ikke kan gjøre. Det er jo ikke akkurat Ioan Ursut vi har med i lasten, eller hva? Han der …» Han nikket tilbake mot Ecker. «… klarer knapt å gjøre en flue fortred, etter hva jeg har hørt.» «Men hvorfor vil du absolutt ta veien nordover? Det er jo både raskere og sikrere å kjøre E4 rett til Stockholm,» insisterte Jonsson. «Raskere,» brummet Hedberg, «jeg vet vel for faen hvordan man kommer seg raskest til Norrtälje, jeg har gjort det tusen ganger før.» «Men likevel?» «Jeg sa det jo til deg i stad.» «Hva da?» Hedberg sukket. Hadde ungdommen nå til dags overhodet ingen hukommelse? Hvor gammel kunne Jonsson være? Kanskje tjuefem. Han var OK til grønnskolling å være, men det så neimen ikke ut til å skjule seg noen rakettingeniør i pappen hans. «Jeg sa jo at jeg må stikke innom og se til Karro på veien. Han virket dritdårlig i dag morges da jeg dro, han orket ikke engang logre da jeg klappet ham.» «Aha. Hvor gammel er han, da?» Jonsson prøvde å lyde interessert, men fikk det ikke helt til. Herregud, de transportere faktisk en morder og kunne ikke bare avvike fra den sikreste ruten for en gammel hunds skyld! Hva var det Hedberg 11


tenkte på? Pensjonen, antakeligvis, han hadde jo ikke så lenge igjen. Jonsson ønsket at han kunne ha jobbet med en yngre kollega i stedet. «Fjorten og et halvt. Han lever på lånt tid, kan man vel si. Det er faen så trist. Verdens fineste bikkje.» «Mmm.» «Men det er ikke noe problem, vet du. Det tar maks ti minutter å svippe hjemom, og dessuten er det på veien, så vi blir ikke for sene. Du kan slappe helt av.» Jonsson sukket. Det nyttet vel ikke å protestere, og hvor stor var uansett risikoen, rent statistisk, for at de skulle bli utsatt for et befrielsesforsøk? Hedberg hadde rett. Fangen som satt ved siden av ham, var verken rikskjendis, medlem av den organiserte kriminaliteten eller kjent for å være farlig. Snarere tvert imot. Grunnen til at man hadde besluttet å overføre ham til en annen sikringsanstalt, var snarere at han selv lenge var blitt trakassert og mishandlet. Det var bare å ta det rolig. Jonsson fikk leve med at de måtte hilse på vovsen til Hedberg på veien. På den annen side var han nå, etter kun en drøy måned i jobben, allerede overbevist om at han snarest mulig burde søke seg bort fra kriminalomsorgens transporttjeneste og finne seg en annen jobb i stedet. Idet minibussen etter hvert kom seg ut på den større veien som førte til Stockholm, spurte han: «Vil du at jeg skal kjøre?» Hedberg ristet på hodet. «Nei, det går bra. Jeg elsker å kjøre bil.» Jonsson lente hodet mot nakkestøtten og lukket øynene. Han skulle ønske at han hadde hatt med seg iPoden. Minibussen hadde fulgt E18 inn mot Bro og Bålsta, tatt småveier forbi Sigtuna og Märsta fram til E4, så hadde den styrt inn på veien mellom Upplands-Väsby og Norrtäljevägen, via Brottby. Der hadde Hedberg saktnet på farten, svingt inn i en liten vei mot noen villaer og parkert utenfor den ene. 12


Ecker rørte langsomt på de hovne håndleddene sine. Han ville få blodpropp om ikke idiotene skjerpet seg. Hva var det de drev med? Han hadde hørt på tullpratet om hunden, men kunne knapt tro sine egne ører. Han var riktignok fange, men betydde det at han skulle bli tvunget til å vente i baksetet mens noen dullet med en gammel kjøter? Han henvendte seg til betjenten i setet ved siden av seg. Jonsson kikket fraværende ut av vinduet. «Hvor lenge skal vi egentlig sitte her?» Kristian Jonsson vred urolig på seg. «Det er bare et kjapt stopp, et tjenesteærend.» «Tjenesteærend, du liksom! Jeg har jo hørt dere gnåle om den bikkja. Dere kan da vel for faen ikke la meg sitte her mens dere er opptatt med en gammel hund!» «Eh, det der får du ta opp med Hedberg.» «Hvorfor det? Jeg tar det jo opp med deg nå.» «Jo da, men det er Hedberg som bestemmer.» «Jaså, du. Herlig sjef du har.» Eckers stemme dryppet av ironi. Kristian Jonsson lente seg tilbake og kikket ut gjennom vinduet igjen. Han minnet seg selv om at han skulle logge på nettet og sjekke ut stillingsannonser så snart han kom hjem. Dette her var for dumt. Ecker ristet på hodet. Var det dette her folk betalte skatt for? Når han kom fram til Norrtälje, skulle han skrive en kritisk kronikk om saken. Tid hadde han nok av. Tankene hans gikk til Veronica og lille Christian. Han rynket pannen bekymret. Hun kunne ikke få det til å gå rundt, betale renter og avdrag på det nye huset deres stort lenger, uten å få penger fra ham. Og pengene hans var borte vekk. Adm.dir.-stillingen var kun et minne, og han hadde ikke mulighet til å få tak i sin andel av de titalls millionene som han, Christopher og Johannes hadde i det hemmelige fondet. Helvete. 13


Forholdet til Veronica var et annet problem. Mens han hadde sittet i fengsel, og ikke minst siden sønnen deres ble født, hadde hun hatt stadig mindre lyst til å besøke ham i fengselet. Hun virket kald og brydd når han prøvde å ta på henne, og sex var det ikke snakk om. Han kunne knapt huske sist han hadde fått lov til å røre ved henne. I løpet av de siste månedene hadde han hatt godt med tid til å ruge på problemene. Og han visste at han hadde enda mye mer tid til rådighet for ensomme funderinger. Sju år eller deromkring. Ecker lente hodet mot vinduet og så Hedberg komme traskende mot bilen. Han hoppet inn, startet motoren, og de kjørte ut på den større veien igjen. Preiket i forsetet fortsatte, og han lyttet med et halvt øre. «… opprinnelig var det kjerringa som ville at vi skulle ha ham. Da Utte døde, syntes jeg at nå fikk det være nok bikkjer, men så fikk Marja se valpebildet, og da var løpet kjørt.» «Mmm, skjønner.» «Jepp, siden da har vi hatt ham, og så har han vel mer eller mindre blitt min bikkje etter hvert. Det er jo jeg som tar meg av Karro. Lurer på hva som er i veien med ham, altså, han virker jo helt gåen … Må kanskje ta ham med til veterinæren i kveld.» Kristian Jonsson sukket. «Du, hvor langt er det igjen nå?» «Tja, det tar vel et lite kvarter bort til Norrtäljeveien, og så er det bare å kjøre på. Skulle tro vi er framme om en time eller så.» «Ok. Er det omstendelig der oppe? Registreringen, mener jeg. Tar det lang tid?» Kristian Jonsson hadde jobbet i kriminalomsorgens transporttjeneste i en drøy måned, og kjøringene han hadde vært med på så langt, hadde hovedsakelig gått til Stockholm og Hall-fengselet utenfor Södertälje. «Ikke noe stress, jeg kjenner gutta der. I prinsippet skal vi 14


bare sette ham av der, og siden kan du svippe meg hjemom og kjøre tilbake til Örebro. Hvordan det, har du det travelt? Skal du hjem og kose med kjerringa, eller?» Hedberg prustet av latter. Jonsson kastet et blikk på Hedberg. Gjennom kollegaens sidevindu så han til sin forbauselse at en stor, blå Chevroletvarebil raskt kjørte fram og svingte inn mot dem. «Pass opp!» Gösta Hedberg kastet et overrasket blikk til venstre. «For en jævla idiot!» Han svingte instinktivt mot høyre. Minibussens bakdel skrenset ut samtidig som Chevroletens høyre bakspeil traff Hedbergs sidevindu. Lyden av skrapende glass blandet seg sammen med gnissingen av metall mot metall. Den blå varebilen svingte ut en halv meter før den igjen svingte brått mot fangetransporten. Hedberg bremset i panikk samtidig som Chevroleten smalt inn i dem igjen med en ubehagelig, skjærende lyd og presset fangetransporten mot veikanten. «Han presser oss av veien!» Jonssons stemme gikk opp i falsett. Hedberg mistet kontrollen over kjøretøyet. «Helvete!» skrek han og holdt rattet med et krampaktig grep mens han fortsatte å pumpe bremsepedalen opp og ned, noe som bare fikk bilen til å skrense enda mer. «Faen!» vrælte Ecker skrekkslagen fra baksetet. Kroppen hans ble kastet til siden av sammenstøtet. Den tunge Chevroleten smalt inn i fangetransporten en siste gang og tvang den ut av veien. Minibussen kjørte ned i en grøftekant, langs en liten skoglapp og over noen steinhauger som slo i stykker understellet på den, før den krasjet rett inn i en gran med et brak. Ecker knep igjen øynene og kjente en skarp smerte i nakken idet hodet ble kastet fram og tilbake mot nakkestøtten. Idet han åpnet øynene igjen, kjente han seg omtåket, og det tok noen sekunder før blikket klarnet. Hedberg hang framover i sikkerhetsbeltet og blødde kraftig 15


fra et sår i pannen. Kollegaen, Jonsson, satt lutet mot sidevinduet i en kunstig stilling. Ecker kjente lukten av bensin, og panikken vellet opp i ham. Det måtte ha gått hull på tanken idet bilens understell traff steinene, og hele sulamitten kunne sannsynligvis eksplodere i flammer hvert øyeblikk! Plutselig rev noen opp bussens sidedør. Ecker snudde overrasket på hodet og fikk øye på et hode med svart finlandshette. «Hva faen er det …» «Halt die Schnauze! » brølte mannen. «Hold kjeft!» Han kikket nøye foran seg før han dro en pistol opp av lomma. En tysker! Ecker forsto ingenting. Hedberg tok seg på pannen og stønnet. «Å fy faen … Jonsson, hvordan gikk det …?» Kollegaen i baksetet svarte ikke. Ecker lurte på om transportvakten var bevisstløs eller død. Lenger rakk han ikke å tenke før mannen med finlandshetten løftet en hanskekledd hånd og siktet noe mot Hedbergs bakhode. Sjmokk-sjmokk. Sjmokk. Eckers hjerne hang ikke med. Lammet av skrekk så han Gösta Hedbergs hode bli kastet framover og til venstre av skuddet, mens blodet sprutet over det sprukne bilvinduet. I løpet av de siste minuttene hadde tankene rast gjennom hodet hans. Til å begynne med hadde han tenkt at det dreide seg om en vanlig trafikkulykke. Nå visste han bedre. Noen ville drepe både ham og fengselsvaktene! Men hvorfor? Lenger rakk han ikke tenke før pistolen ble avfyrt igjen. Sjmokk-sjmokk. Sjmokk. Sidevinduet bak Jonssons hode ble farget rødt samtidig som glasset knuste. Skrekkslagen så Ecker guttens hake falle ned og blikket bli tomt mens hodet gled sakte langs det knuste vinduet helt til beltet stoppet bevegelsen. Mannen med finlandshetten tittet opp mot veien mens han lyttet oppmerksomt. 16


Ingen motorlyder. Han frigjorde den skjelvende Ecker fra beltet og dro ham hardhendt ut av bilen. «Hva faen er det du gjør?!» pep Ecker. «Hva vil du, egentlig?» En ny Halt die Schnauze! var det eneste svaret han fikk. Til sin overraskelse kjente Ecker at en hanskekledd hånd presset en metallgjenstand inn i hånden hans og klemte fingrene hans hardt rundt den i flere sekunder. Deretter ble gjenstanden like raskt fjernet. Han skjønte ikke bæret. Mannen dyttet ham hardt foran seg uten å slippe taket i ham og med pistolen presset mot bakhodet hans. Ecker snublet flere ganger over kvister og grener, men morderen holdt ham i et jerngrep og hindret ham i å falle. «Hva er det du vil?» peste Ecker skrekkslagen mens de nærmet seg den blå Chevrolet-bussen som sto i veikanten med motoren i gang. Han kjente plutselig en våt varme i skrittet og spurte seg når skuddet ville komme, om han ville rekke å føle smerte, hva det ville bli av Veronica og lille Christian. Hvorfor i helvete døpte hun ungen Christian, forresten? Hvorfor kunne han ikke fått hete Hans eller Günther etter sin far? Han hadde protestert, hvilket hjalp pent lite, siden han ikke engang hadde kunnet være med på dåpen. Så langt var en håndfull bilder alt han hadde sett av sin sønn, og han lurte på når – eller om – han ville få se ham i virkeligheten. Mannen tvang ham bryskt oppover grøftekanten og bort til baksiden av Chevroleten. Han slapp grepet rundt Ecker, men holdt hele tiden pistolmunningen rettet mot ansiktet hans. Han prøvde forgjeves å danne seg en idé om hvem morderen kunne være, men det var umulig. Han var omtrent like høy som Ecker, kledd i kraftige støvler, heldekkende svart overall og den svarte finlandshetten. Han kunne se det kalde blikket hans, men klarte ikke engang å avgjøre øyefargen. 17


Tyskeren åpnet bakdørene raskt og gjorde en sveipende gest med pistolmunningen. Ecker tvilte. Han vred på hodet og kikket bort mot fengselstransporten med de livløse kroppene. Kvalmen vellet opp i ham. Han spydde ut over asfalten, og den svartkledde hoppet unna mens han bannet lavt. Da han hadde sluttet å brekke seg, sparket tyskeren ham i beinet og pekte med pistolmunningen mot Chevroletens lasterom. Ecker gjorde et par tafatte forsøk på å komme seg inn, men ble forhindret av at hendene var låst i håndjern. Plutselig hogg morderen tak i ham og løftet ham opp så han ble liggende på ryggen mot det kalde metallgulvet. I neste sekund tok mannen opp en finlandshette fra lomma og dro den over hodet på Hans, men med åpningen på feil side. Alt ble svart. Ecker kjente plutselig at våpenmunningen ble presset mot hodet hans igjen. Hvem, hvorfor? Under masken knep han øynene så hardt igjen at det gjorde vondt, og ventet på smellet fra pistolen. Den siste lyden han noen gang ville høre.


2 TIRSDAG 1. APRIL Ecker rykket til da det smalt. Men smerten han forventet å føle i sekundet før han døde, uteble. I stedet hørte han nok et smell idet Chevroletens bakdør gikk igjen. Noen sekunder senere satte den tunge bilen seg i bevegelse. Ecker kunne høre V8-motoren jobbe på høygir mens kroppen hans gled bakover mot dørene. Mannen i den svarte overallen rev av seg finlandshetten og stappet den ned i bagen ved siden av seg. Pistolen gikk samme veien, og han dro igjen glidelåsen mens han trykket ned gasspedalen. Langt borte så han lyset fra en møtende bil, men da han tittet i bakspeilet, var det fremdeles tomt. Et raskt blikk på klokken fortalte at den var halv ett. Hele operasjonen hadde tatt under tolv minutter, spypausen medregnet. I stedet for å vise så mye som et snev av takknemlighet over at han var blitt frigjort, hadde fangen både pisset på seg og spydd. Null stil. Null klasse. Den svartkledde fulgte nøye med i bakspeilet mens han raskt kjørte bort fra stedet der han hadde avskåret fangetransporten. Han møtte en og annen bil, men bak ham var det fremdeles tomt. Han lente seg tilbake i det velpolstrede setet og styrte Chevrolet-bussen med to fingre på rattet. Del én var i boks.

19


Hans Ecker skar en grimase under strikkehetten. Han kjente den skarpe stanken av eget oppkast og urin, som nesten fikk ham til å kaste opp på nytt. Selvoppholdelsesdriften var det eneste som reddet ham. Spydde han i den tette hetten mens bilen dundret av sted, ville han sannsynligvis bli kvalt. Han forsto fremdeles ingenting, og teoriene kjempet mot hverandre i den forvirrede hjernen hans. Hvorfor hadde tyskeren skutt transportvaktene og ikke ham? Hvem kunne ha interesse av å befri ham? Kunne Veronica være innblandet? Han håpet det av hele sitt hjerte, men slo tanken fra seg like raskt. I løpet av de siste månedene hadde hun vist stadig mindre interesse for ham. Til tross for at han utallige ganger hadde bedyret sin uskyld, virket hun overbevist om at han var skyldig i det han ble anklaget for, og som avisene skrev mangfoldige spaltekilometre om. Han følte at han var i ferd med å miste henne, og dermed også sønnen sin. Frustrasjonen over det kunne ikke beskrives med ord, og han hadde flere ganger hamret nevene inn i celleveggene når han tenkte på hvem som egentlig bar skylden for alt. Christopher. Hans hadde betraktet Silfverbielke som sin beste venn. En han kunne stå rygg mot rygg med. En han kunne stole på når det stormet som verst. Det var Christopher som hadde kommet på ideen med fondet, som hadde fått dem til å ta store risikoer, men på den annen side hadde gjort dem enormt rike på kort tid. Det var også Silfverbielke som hadde kommet på ideen med poengsystemet. Det var han som hadde dratt Hans og stakkars Johannes Kruut – som nå var død – inn i en ond sirkel. Alt var Christophers feil. Politiet, Veronica, alle trodde at han hadde dødd under deres felles båtferie i Hellas. 20


Den eneste utenom Silfverbielke som kjente sannheten, var Hans. Christopher levde. Ufattelig nok. Ecker husket øyeblikkene i Kretahavet som om de var i går. Da sannheten sakte, men sikkert hadde demret for ham. Da han hadde veid tvil mot sannsynlighet. Da han til slutt hadde stilt Christopher til veggs en natt under den klare stjernehimmelen, mens den gravide Veronica sov tungt i forkabinen. Plutselig hadde Hans forstått alt, og sannheten hadde sjokkert ham. Christopher var muligens ikke bare hans venn, men også en fullblods psykopat som hadde lurt ham og Johannes inn i en serie voldshandlinger som satte hele framtiden på spill for dem alle. Hans hadde dessuten en gnagende følelse av at Christopher hadde forført Veronica. Ingen bevis, men en magefølelse. Og det sviket var for stort og utilgivelig. Gal av trøtthet, sprit, kokain og skuffelse hadde Ecker mistet kontrollen. Han hadde angrepet Silfverbielke, slått ham i dekket med et knyttneveslag og fulgt opp, da Christopher kom seg opp, med å kaste båtens brannslokkingsapparat i ansiktet hans. Christopher hadde vaklet bakover, truffet relingen og falt over bord. Hans hadde startet motorene, siktet mot stedet der vennen hadde falt over bord, og prøvd å kjøre over ham et par ganger helt til han til slutt endret kurs og styrte båten langt bort. Neste formiddag hadde han våknet i en av båtens sofaer med verkende kropp og dunkende hode, omgitt av glassbiter, blod, skitne tallerkener og flasker mens Veronica skrek til ham og spurte hvor Christopher var. Han hadde raskt funnet på en nødløgn om at vennen hadde falt over bord i fylla, og at han hadde lett etter ham til alt håp var ute. Veronica hadde gudskjelov trodd ham. 21


Pliktskyldig hadde de anmeldt Silfverbielkes forsvinning til det temmelig uinteresserte politiet på Kreta. Alt hadde gått bra til de landet på Arlanda og Hans ble pågrepet. Avhørt. Plaget. Kastet inn i et mareritt og etter hvert – dømt. Flere måneder senere, i fengselet, hadde Hans mottatt lappen i den sirlig adresserte konvolutten: Begynner man noe, bør man også avslutte det. Veronica is a true darling. Nyt utsikten. /CS Beskjeden hadde fått Hans til å skrike og slå hendene til blods mot veggen. Christopher levde og var kanskje på vei til Eckers gravide kjæreste og kommende kone. Og nå, da? Tankene raste gjennom hodet hans. Kunne Silfverbielke ha noe med befrielsen hans å gjøre? Neppe. Om Christopher mot formodning var tilbake i Sverige etter alt det som hadde skjedd, var han selvsagt den siste på jord som ville se Hans på frifot. «Hvem er du?!» ropte han plutselig fra der han lå på det kalde metallgulvet. «Hva vil du, hva har du tenkt å gjøre med meg? Svar, for helvete!» Han fikk ikke noe svar. Den tunge bilen dundret videre over den ujevne veien mens Ecker spurte seg hvem som hadde kidnappet ham. Og hvor lenge han ville få leve. Den svartkledde svingte av mot Täby. I sentrum kjørte han inn i det store parkeringshuset og lot bussen gli sakte framover mellom radene av parkerte biler. Han hadde med hensikt parkert firmabilen sin slurvete og rygget inn over to plasser. Nå stoppet han, hoppet ut og flyttet Volkswagen-minibussen med skiltene «Rudis lås & Alarm» på sidene, slik at Chevroleten kunne rygges inn ved siden av den, med bakdørene tett opp til betongveggen. 22


Ecker stivnet til da han kjente at bussen stoppet, satte seg i bevegelse igjen, stoppet. Han hørte lyden av andre biler som startet, og dekk som hylte mot betong. Et parkeringshus. Som i en dårlig amerikansk film. Den først impulsen hans var å begynne å sparke hardt mot bussens vegger og brøle så høyt han kunne. Men han tok seg i det da han tenkte på prisen han sannsynligvis ville måtte betale. Plutselig var morderen ved siden av ham i lasterommet. Ecker kunne kjenne pistolen presse mot hodet. Så kom hviskingen, på tysk: «Vi skal bytte bil. Én lyd fra deg, og jeg blåser hodet av deg. Er det forstått? » Han nikket svakt mens han raskt overveide valgmulighetene. Tyskeren var altså tvunget til å dra ham ut av bilen og inn i en annen. Midt i et parkeringshus. Han kunne ta en sjanse og prøve å løpe vekk så snart han kom seg ut. Men med hetten over ansiktet ville han bare snuble, løpe rett inn i biler og vegger og kanskje bli påkjørt. Eller skutt. Tyskerens henrettelse av vaktene hadde vist ham at han skjøt med stor presisjon og var fullstendig hensynsløs. Ecker våget ikke å ta sjansen. Han stønnet av smerte idet morderen dro ham hardhendt over det riflete metallgulvet og ut av bilen. Så snart skoene hans traff betongen, ble han kjapt og hardt føyst bort til en ny metallkant. Tyskeren dyttet ham framover og løftet ham inn i bilen så han ble liggende på siden. Ecker hørte nye smell idet bakdørene gikk igjen, og noen sekunder senere satte bilen seg i bevegelse. En ny buss. Igjen vurderte han å prøve å sparke eller skrike før de forlot parkeringshuset. Han kjente at svetten piplet fram i pannen og ble sugd inn i det grove ullstoffet rundt hodet. «Det klør som faen! Jeg kommer til å bli kvalt! Dra av meg denne forbaskede lua før jeg dør!» 23


Ingen svar. Den svartkledde tok den raskeste veien fra Täby til Sollentuna. Kun femten minutter etter at han hadde kjørt ut fra parkeringshuset, svingte han inn i Trädgårdsmästarvägen. Han sakket på farten idet han passerte 30-skiltene ved Bävern-barnehagen. Noen hundre meter lenger fram svingte han inn i Solrosvägen, fortsatte over den korte strekningen fram til snuplassen og svingte rundt slik at han kunne rygge minibussen ned i garasjen. Med et lite trykk på fjernkontrollen fikk han den brede garasjeporten til å gli opp. Idet bussen stoppet, slo han av motoren, lukket porten, hoppet ut og åpnet bakdørene. Ecker, som fortvilt forsøkte å regne ut omtrent hvor de befant seg, hva slags bygning morderen hadde fraktet ham til og hvorfor, hadde nå gitt opp. Strikkehetten var blitt fuktig og kald av hans egen svette, og stanken av størknet oppkast og piss var enda verre enn før. Hetten ble plutselig dratt av ham, og han blunket opp mot det kalde lyset fra lysrørene i taket rett ovenfor. «Du lukter ikke spesielt godt, Hans.» Stemmen, på svensk nå, var ikke til å ta feil av. Christopher! «Deg!» var alt Ecker fikk fram. Silfverbielke smilte mot ham. «Ta-dam!» Ecker betraktet ham mistroisk. Christophers kullsvarte hår var farget blondt. Han hadde en stygg, lys bart og svarte briller med tjukk, firkantet innfatning. «Hvordan i helvete er det du ser ut?» spurte han overrasket. Silfverbielke begynte å dra Ecker ut av bilen. «Man må jo fornye seg iblant,» sa han spøkefullt. Ecker ble hissig. «Du er faen meg helt sjuk! Du har ødelagt livet mitt, og nå har du drept to mennesker til!» «Jeg hadde jo ikke noe valg om jeg skulle få deg ut. Hvis ikke 24


hadde du råtnet bort i ti år til. Velkommen til friheten. La meg hjelpe deg av med skoene!» «Skoene? Hvorfor det?» «Det må vel være deilig for føttene å få litt luft, synes du ikke?» Silfverbielke dro raskt joggeskoene av Hans, slapp dem ned på garasjegulvet og hjalp deretter Ecker opp i sittende stilling til føttene hans møtte betongen. Deretter løftet han fangen sin opp på beina. Tankene for gjennom Eckers hode. Han forsto fremdeles ingenting. Hva slags motivasjon hadde Christopher for å få ham ut av fengsel? Hadde han tross alt tatt feil av Silfverbielke? «Mener du virkelig at du har tenkt å … befri meg?» stotret han dumt. «Da kan du begynne med å ta av meg de forbaskede håndjernene!» Christopher lo. «Det skal vi nok få til, vi går rett til verkstedet mitt og tar dem av.» Han dyttet Hans varsomt fram mot døren som ledet inn i husets kjelleretasje. Så snart de kom inn, skysset han Ecker gjennom den første døråpningen på venstre side. Ecker konstaterte forbauset at han var kommet inn i en spaavdeling på rundt tretti kvadratmeter. «Verksted? Dette her er vel ikke et verksted? Du skulle jo ta av meg håndjernene!» Han prøvde å snu seg rundt, men grepet rundt ham hardnet til samtidig som Silfverbielke senket stemmen og hvisket: «Nå er jo det med frihet et ganske relativt begrep, ikke sant? Og du vet vel hvilken dato det er i dag?» Ecker snublet framover idet han fikk et hardt dytt i ryggen. Før han gjenvant balansen og rakk å snu seg, hørte han døren gå igjen bak seg og en nøkkel bli vridd om i låsen. Det siste Silfverbielke hvisket, ga gjenlyd i hodet hans. 1. april – aprilsnarr …


3 TIRSDAG 1. APRIL En skarp vårsol strømmet inn gjennom vinduet, og Jacob Colt betraktet fascinert jentas grønne øyne, som glitret intenst i lyset. Han kikket ned på papirene foran seg. Linda Schecker hadde gjort lynkarriere i politiet og så ut til å ha mange kvaliteter. Etter tre år på Politihøyskolen hadde hun søkt seg til ordenspolitiet i Göteborg for å gå gatens skole. Linda var tidlig blitt underoffiser og hadde etter drøye to år søkt seg til kommandosentralen, der hun ble forfremmet til førstebetjent. Bare et halvt år senere hadde hun begynt i kriminalpolitiet. Nå var hun 27 år gammel, hadde gode skussmål over hele linjen og var dessuten distriktsmester i karate. Bingo, tenkte Colt mens han noterte seg at hun dessuten hadde veldig gode IT-kunnskaper og hadde jobbet med flere internettrelaterte forbrytelser i løpet av sin korte fartstid i Göteborgs kriminalpoliti. «Hvorfor Göteborg, og hvorfor Stockholm igjen, om det er lov å spørre?» spurte Jacob nysgjerrig. Linda Schecker betraktet overbetjenten bak skrivebordet, og hjernen hennes registrerte ham som ved et signalement: i 50-årene, cirka 185 centimeter høy, blond, blå øyne, normal kroppsbygning. Og la til: Ganske kjekk. «Avveksling. Jeg var lei av byen og hadde behov for å komme meg bort en stund. Men Göteborg var ikke helt min 26


greie. Og jeg var nok litt for mye av en stockholmsjente for rekefiskerne der nede.» Colt flirte. «Kan tenke meg det.» Etter at han hadde mottatt Lindas søknad om overflytting til hans avdeling, hadde han hatt en rekke telefonsamtaler med ulike kollegaer i Göteborg-politiet. Skussmålene han hadde fått, hadde vært så å si enstemmige. Schecker var en nesten irriterende dyktig politikvinne, enten hun kjørte patruljebil, tok avgjørelser i kommandosentralen eller jobbet med etterforskninger ved kriminalpolitiet. Dessuten, hadde en kollega lagt til, er hun dritpen. Men hun ble aldri med på en øl etter jobben. Hun slapp ingen innpå livet, og ingen visste særlig mye om henne. Jacob Colt kikket opp igjen. Motvillig tok han seg i å tenke at hun virkelig var vakker, på et særpreget vis. Schecker hadde en slank, nærmest gutteaktig kropp og kortklipt, brunt hår med rødlig glans. Ansiktet var vakkert formet, men munnen hadde noe hardt og bestemt ved seg. «Jeg er glad for å få deg med på laget, Linda. Vi har hatt én mann for lite her i en periode …» Han stoppet midt i setningen. «Ja, jeg hørte om Månsson,» nikket Linda. Colt kikket overrasket på henne. «Hvem hørte du det av?» «Tja, du vet hvordan det er, praten går. Sånt sprer seg ganske fort.» Schecker virket brydd. «Ja vel. Men om du hørt det via jungeltelegrafen, er det bedre at jeg gir deg den korrekte versjonen,» sa Jacob. Om enn noe sensurert, tenkte han. Linda Schecker ventet på at han skulle fortsette. Jacob tenkte tilbake. Janne Månsson, en dyktig politietterforsker ved Örebro-politiet, hadde uventet søkt seg til Colts avdeling. Ad omveier hadde Jacob fått vite årsaken bak. Da Månsson en dag var kommet for tidlig hjem fra jobben, hadde han funnet kona si i sengen med kollegaen i ordenspolitiet, Mehmet Svensson. 27


Janne Månsson hadde forlatt huset uten et ord og bosatt seg midlertidig i garderoben på politikammeret. Da han senere presset kona, fikk han vite at sexforholdet med Svensson hadde pågått i flere år, til alt overmål mens hun og Janne fortvilet forsøkte å få barn. For Janne Månsson ble følgene smertefulle, men uunngåelige. Han begjærte skilsmisse, snakket aldri med sin kone igjen og fortalte Mehmet Svensson i et bramfritt øyeblikk hva han syntes om ham og om svartinger i sin alminnelighet. Etter den dagen eskalerte Månssons hat mot innvandrere, spesielt tyrkere, og ble etter hvert et problem selv på Jacob Colts avdeling. Under en komplisert mordetterforskning året før hadde Månsson gang på gang luftet sine rasistiske holdninger helt til Jacob så seg nødt til å irettesette ham på det kraftigste. Kort tid etter hadde Månsson forsvunnet fra jobben uten å be om verken permisjon eller ferie. Da Jacob og hans nærmeste underordnede og venn, Henrik Vadh, hadde dratt hjem til Månsson for å se hvordan det gikk med ham, hadde de funnet kollegaen naken på badet med tjenestevåpenet i hånden og halve hodet blåst bort. På vasken på badet lå et avskjedsbrev der Månsson forklarte at han ikke lenger orket å leve i et land som var i ferd med å bli overtatt av tyrkersvin. På nattbordet på soverommet hans hadde Henrik Vadh funnet en bunke blader fra Nationalsocialisterna, Vitt Ariskt Motstånd og andre grupperinger fra det ytre høyre. Naziporno, som Vadh uttrykte det. Jacob skar en grimase ved minnet. Han utelot detaljene om Månssons kone og Mehmet Svensson da han gjenga hendelsesforløpet for Linda. «Sånn gikk det. Tragisk, men ikke så mye vi kunne gjøre med det. Politifolk er mennesker, de også, som du vet. Ting skjer. Vi er ikke immune mot livets problemer.» Linda Schecker nikket alvorlig. Du skulle bare visst. 28


Colt skiftet samtaleemne. «Har du rukket å hilse på resten av teamet?» «Ja da. Henrik Vadh viste meg rundt, og jeg tror at jeg har truffet de fleste.» «Er det noe du savner på Jannes … unnskyld, på ditt kontor?» «Nei, jeg har alt jeg trenger. Men datamaskinene våre er som vanlig sløve så det holder.» Colt sukket. «Jeg vet det, og Niklas Holm minner meg stadig på det. Han er den skarpeste vi har på IT her hos oss. Men som du vet, er det et spørsmål om budsjetter sentralt, og …» «Jacob, unnskyld at jeg avbryter.» Colt kikket opp. Henrik Vadh sto i døråpningen med bekymret mine. «Kommandosentralen ringte nettopp. En av kriminalomsorgens biler har kjørt av veien i skogen oppe ved Brottby.» «Ja vel?» Jacob ventet på fortsettelsen. «Og begge vaktene er døde. Skutt i hodet.» Jacob Colt reiste seg opp og strakte seg etter skinnjakken. «Høres ut som det er på tide å begynne å jobbe, Linda.» Han vendte seg mot Vadh igjen. «Hvordan ser det ut der ute?» «Märstapolitiet har tre biler ved åstedet. De har sperret av veiene og bedt om både hunder og helikoptre.» «Bra. Hvor mange folk har vi til rådighet?» «Ikke mange. Åstedsteknikerne våre var på vei til et annet åsted, men jeg ringte og fikk dem til å dra til Brottby i stedet. Magnus og Sven er ute i Kista og intervjuer folk om ritualmordet der. Niklas sitter klistret foran pc-en og jobber med bakgrunnsfakta i Solna-saken.» Jacob tok på seg jakken, stoppet opp og så tenksom ut. «Henrik, du og Linda sjekker om vi har noen biler ledige, hvis ikke får vi ta min. Vi må kanskje ha med oss støvler også. Og jeg skal ringe Björn Rydh, jeg føler på meg at vi kommer til å trenge alle de skarpe hjernene vi klarer å skaffe.» Vadh nikket. Linda Schecker reiste seg opp og fulgte etter 29


ham mens Jacob sank ned i stolen igjen og løftet av telefonrøret. «Rydh.» Jacob kunne ikke la være å trekke på smilebåndet da han hørte hvor kort og gretten teknikeren lød. «Hei, Björn, det er Jacob.» «Hei på deg.» En anelse mindre gretten nå. Colt hoppet over de vanlige høflighetsfrasene og gikk rett på sak. «Jeg trenger din hjelp, Björn.» «Ok …» Jacob forklarte situasjonen i korthet. Rydh lyttet. Rydh ble ansett som en av Västra Götalands dyktigste og mest erfarne kriminalteknikere, og var for noen år siden blitt lånt ut til Stockholm for å utvikle SPRÅNG og SPRÅNG 2, datasystemer for registrering av beslaglagte objekter og pågrepne personer. Ett år var blitt til to og etter hvert tre. Etter at han var blitt lei av å bo i upersonlige leiligheter mens han ukependlet hjem til huset sitt og kona på vestkysten, hadde Rydh til slutt drøftet saken med kona. Barna hadde for lengst flyttet hjemmefra, og de hadde egentlig ingenting som bandt dem til Götaland lenger. De flyttet til Stockholm, og ingen ble gladere enn Jacob Colt da han fikk vite det. Hans egne teknikere Christer Ehn og Johan Kalding var for så vidt både dyktige og lette å samarbeide med. Men Kalding var fremdeles en grønnskolling, og Björn Rydh hadde i tillegg til sin utpregede nøyaktighet også en analytisk begavelse som nesten var like sterk som Henrik Vadhs. «Har du snakket med Mård om saken?» Jacob nølte i noen sekunder. Mård var Björn Rydhs sjef i SPRÅNG-prosjektet og tillatelsen hans var selvsagt nødvendig for å få låne teknikeren atter en gang. «Jeg ordner det, men denne gangen må det nok bli etterskuddsvis. Vi må dra ut med en gang. Har du anledning?» 30


Svaret kom raskt. «Jeg styrer langt på vei min egen tid. Skal vi ses ute på gata?» Colt la på, tenkte seg om i fem sekunder, løftet av røret igjen og slo kortnummeret til rettsmedisinske i Solna. «Dette er overbetjent Colt fra kriminalpolitiet. Får jeg snakke med Laszlo Bodnár?» Femten minutter senere var de på vei nordover langs E18. Jacob kjørte, Henrik Vadh satt ved siden av ham, og Björn Rydh og Linda Schecker delte baksetet. Vadh konsulterte notatene sine. «Fangetransporten forlot Kumla på slaget klokken ti i formiddag. Føreren skulle ha tatt E4 til Stockholm og deretter svingt over på Norrtäljevägen. Men av ukjente årsaker har han kjørt helt andre veier i stedet.» «Hva vet vi om vaktene?» spurte Colt. «Føreren, Gösta Hedberg, var 62 år. Så var det en grønnskolling, Kristian Jonsson, på 25. Han hadde visst bare jobbet der i et par måneder.» «Faen.» Colt ristet på hodet. «Hvem var det de transporterte? Ble han også skutt?» «Hold deg fast nå, for du kommer overhodet ikke til å like dette.» Colt kikket spørrende på ham. «Det var Hans Ecker, han vi jaktet på nesten i hele fjor. Han fikk jo ti år til slutt, for mordet på fylliken i Gamla stan. Men nå er han borte!» Björn Rydh plystret fra baksetet. «Ja, ham husker vi jo alle. Dette er vel ingen spøk?» Henrik Vadh snudde seg i setet. «Nei, Björn, dette er nok ingen aprilsnarr. Det er faktisk ikke det minste moro.»


4 TIRSDAG 1. APRIL Hans Ecker så seg om i den flislagte spa-avdelingen. Hva i all verden skulle dette bety? Etter at Chris hadde gått og låst døren, hadde han utforsket rommet så godt han kunne, fremdeles med hendene i håndjern. Han anslo at det flislagte rommet var på minst tretti kvadratmeter, med en badstue i det ene hjørnet som opptok sju–åtte. I det motsatte hjørnet sto et halvmåneformet boblebad forsynt med dusjslange. Til sin forbauselse noterte Ecker seg at det på veggen tvers overfor badekaret var montert en stor tv-skjerm over vasken. Da han så seg omkring, oppdaget han også høyttalerne innfelt i taket og to små elektroniske øyne – åpenbart overvåkningskameraer – som var montert inn i veggene. Men det merkeligste var plasseringen av toalettet. Skålen sto inntil veggen ved siden av badstuen, men montert fra gulv til tak foran den var det en gittervegg med en dør i midten. Ecker inspiserte låsen og konstaterte at den ikke kunne åpnes innenfra og sannsynligvis var fjernstyrt. Hvem finner på å låse inne noen som sitter på toalettet, samtidig som de kan titte på dem gjennom et jerngitter? Sjukt! Til slutt hadde han funnet en liten nøkkel på badstubenken og klart å få tak i den med fingrene. Han hadde ikke klokke, men tippet at han brukte over førtifem minutter på å klare å stikke nøkkelen inn i håndjernlåsen og vri den rundt. Hvor mange ganger han mistet nøkkelen og bannet høyt, hadde han 32


ingen anelse om. Han hadde gnidd de såre håndleddene lenge da de til slutt ble sluppet fri fra lenkene. Etter at han hadde dratt av seg den stinkende treningsoverallen og tatt en lang, varm dusj, hadde han gått inn i den lille badstuen for å hvile. Han noterte seg at det lå en oppblåsbar gummimadrass av eldre modell på gulvet, men den var uten luft, og han hadde verken krefter eller lyst til å blåse den opp. Ecker la seg ned på den harde benken og funderte. Hva ville Christopher med dette her? Hvorfor hadde han befridd ham bare for å sperre ham inne igjen? Han kjente et kaldt gys nedover ryggraden. Dette var ikke bra. Ikke bra i det hele tatt. Silfverbielke lo mens han betraktet monitorskjermene på datarommet og så Eckers klønete forsøk på å fri seg fra håndjernene. Nesten som å ha en hamster i bur. Kult! Han tente en sigarett og kikket på klokken. Med et sukk noterte Christopher seg at den var over fire på ettermiddagen, og at han hadde en vaskejobb han måtte utføre. Han trykket ned mikrofonknappen. «Håper du har det bra, Hans. Jeg må ut et ærend, men kommer snart tilbake. Føl deg som hjemme så lenge.» Han skrudde av mikrofonen og høyttaleren, men på skjermen kunne han se Ecker skrike mot kamera og gjøre en obskøn gest med langfingeren. Silfverbielke ristet sørgmodig på hodet. Hadde vennen glemt all sin dannelse, mistet all stil? Han måtte kanskje oppdra Hans en anelse. Tukte ham. Han stumpet sigaretten og gikk ut i garasjen. På mindre enn fem minutter byttet han minibussens registreringsskilt med to han hadde stjålet fra en liknende Volkswagen to dager før. Så 33


dro han på seg hanskene, trakk skobeskyttere av plast over sokkene og tok på seg Eckers joggesko. Christopher hentet pistolen med lyddemper og trillet bort arbeidsbenken, som var utstyrt med hjul. Han dro bort filleryen, vred om håndtaket til luken i sementgulvet og åpnet den. Olev Sepp og Ado Rauk kikket skremt opp på ham fra mørket i det knøttlille rommet. Silfverbielke hentet en aluminiumsstige, senket den ned med den ene hånden og viftet med pistolen mot Sepp. Da mannen var kommet opp, førte Silfverbielke ham raskt bort til lasterommet på minibussen og gjorde tegn til at han skulle sette seg ned. Mannen begynte å skjelve da Christopher festet plaststrips rundt håndledd og ankler på ham. Etter at Rauk var bundet på samme vis, festet han brede remser med gaffateip over munnen på begge to. Han smilte vennlig mot dem og sa på tysk: «Oppdraget er over, og som lovet skal dere snart få pengene deres, ti tusen euro hver. Ikke verst for fjorten dagers arbeid, eller hva?» Mennene kikket på ham med oppsperrede øyne og ristet på hodet. «Som jeg har forklart før, er diskresjon ytterst viktig nå. Jeg kommer derfor til å kjøre dere herfra med bind for øynene og sette dere av på et sted der dere lett kan ta dere tilbake til Frihamnen og Estlandsbåten. Med dere får dere en veske med proviant, pengene deres og pass. Jeg har også lagt inn en mobiltelefon med kontantkort, slik at dere kan ringe hjem så snart dere er på vei. Høres ikke det bra ut?» Mennene virket beroliget, og Silfverbielke hørte en av dem puste lettet ut. «Bra, da stikker vi.» Han dro raskt fram to finlandshetter, trakk dem over mennenes hoder og lukket bakdørene. Deretter tok han hetten Ecker hadde hatt på seg, vrengte den og surret den rundt pistolen. 34


Olev Sepp rykket til da knærne hans slo mot den harde gulvplaten. For bare noen timer siden hadde han vært overbevist om at han skulle dø. Nå lo han under strikkehetten. Han og Ado skulle vende hjem til familiene sine med mer penger enn han noen sinne ville ha klart å tjene på så kort tid. Drøye fjorten dager tidligere hadde onkelen hans, Juhan Kask, ringt ham med et gledelig budskap. En velkledd og kultivert tysker hadde kommet inn på baren til Kask og forhørt seg om han kunne finne noen dyktige og grundige håndverkere til ham. De måtte være snekkere, men måtte også ha litt kjennskap til el- og VVS-installasjon. Kask hadde raskt sagt at det ikke var noe problem, at han kjente to ekstremt dyktige karer som helt sikkert ville være interessert. Neste formiddag hadde Olev og Ado kommet til baren for å treffe tyskeren. Han var, akkurat som onkelen hadde sagt, både hyggelig og korrekt. Mannen forklarte kort hva oppdraget gikk ut på. En sveitsisk bankdirektør skulle bygge om deler av badet sitt, og samtidig skulle et lagerrom for oppbevaring av verdisaker graves ut og støpes under et garasjegulv. Naturligvis skulle alt byggematerialet samt et rikt utvalg av verktøy og maskiner være på plass helt fra start. Diskresjon var ekstremt viktig. Dersom Ado og Olev takket ja til oppdraget, skulle de allerede samme dag bli med tyskeren i bilen hans. De fikk ikke lov til å ha med mobiltelefoner, og i løpet av de neste fjorten dagene fikk de ikke ha noen som helst form for kontakt med familiene sine. De måtte være forberedt på veldig lange arbeidsdager, da alt skulle gjøres klart i løpet av to uker. Til gjengjeld ville de bli klekkelig belønnet. I arbeidstiden skulle de få mat og drikke og bo bekvemt i direktørens kjelleretasje. Når alt var klart, skulle de slippes av på en sveitsisk flyplass med hver sin flybillett hjem og ti tusen euro hver i kontanter. 35


Det hadde tatt Olev og Ado mindre enn to minutter å takke ja til tilbudet. Etter at de på haltende tysk hadde gjort rede for sine ferdigheter på ulike områder, hadde tyskeren nikket fornøyd og sagt at han skulle hente dem noen timer senere. Avslutningsvis hadde han gitt dem ti tusen euro hver i forskudd, uten å be om kvittering. Ado og Olev hadde knapt trodd sine egne øyne. Ett døgn senere var de installert i villaens kjellerstue. De var selvsagt blitt overrasket da tyskeren, så snart de ankom svensk jord, hadde plassert dem i lasterommet på minibussen og krevd at de skulle ha på seg skimasker. Men ordene hans hadde beroliget dem. «Som dere sikkert forstår, kunne jeg av diskresjonshensyn ikke avsløre alt da vi møttes i Tallinn. Vi skal ikke til Sveits. Arbeidet skal utføres her i Sverige. Det er viktig at dere ikke vet hvilket område dere har jobbet i, men jeg lover at dere vil bli behandlet ordentlig.» Og det var de blitt. Den romslige kjellerstuen var forsynt med to bekvemme senger, en stor tv, dvd-spiller og en bunke filmer. De hadde fått arbeidstøy av en kvalitet de aldri hadde ikledd seg tidligere, og femten sett med undertøy og T-skjorter hver. Olev og Ado hadde flere ganger diskutert hvorfor bankdirektøren – som de aldri så noe til eller hørte noe fra – ville ha en spa-avdeling som kunne låses utenfra, og attpåtil med gittervegg foran toalettet. Og hvorfor skulle både badstuens temperatur og klimaanlegget fjernstyres fra et annet rom i kjelleren? De hadde også undret seg over kameraene, mikrofonene, høyttalerne og tv-skjermen. Men kanskje var bankmannen bare like pervers som så mange andre menn. Og for en timelønn som var høyere enn for en estisk direktør, hadde de voktet seg vel for å stille unødige spørsmål. De hadde arbeidet i fjorten, av og til seksten, timer per dag. Bygget om vegger, tettet, lydisolert og lagt ledninger. Flyttet på 36


rør og koblet til elektronikk. Gravet og støpt. Pent og pyntelig lagt alt byggeavfall og utgravd jord i de tjukke, lyseblå plastsekkene tyskeren hadde forsynt dem med. De hadde lastet sekkene inn i minibussen og sett ham kjøre i vei med last etter last. Tyskeren hadde regelmessig og omhyggelig overvåket arbeidet deres og kommet med ordrer og kommentarer. Han var åpenbart under hardt press fra bankdirektøren, som sikkert også var perfeksjonist selv. Med jevne mellomrom hadde han forsvunnet opp i husets første etasje og kommet tilbake med mat, drikke og sigaretter. Han hadde gitt uttrykkelig beskjed om at de måtte røyke innendørs, og at de ikke under noen omstendigheter fikk forlate huset, ikke engang for å trekke frisk luft. De hadde gått med på alt. Under det tette, stikkende hodeplagget konstaterte Olev nå i mørket at de hadde hatt det bedre enn under noe annet oppdrag. Og at de ville vende tilbake til Tallinn med hver sin lille formue i bagasjen. Silfverbielke fulgte E4 nordover mot Märsta og var nøye med å holde fartsgrensen. Da han nærmet seg avkjørselen, kikket han til høyre og fikk øye på et politihelikopter som kom flyvende inn fra Brottby i øst. Mye å gjøre i dag, gutter? Han forlot motorveien, giret ned og kjørte inn mot Märsta. Ikke lenge etter svingte han av og kjørte inn på en serie mindre veier. Han lot den hanskekledde hånden gli ned i en av lommene på overallen og dro forsiktig opp pistolen med lyddemper, som fremdeles var innsvøpt i hetten Ecker hadde hatt på seg.


5 TIRSDAG 1. APRIL Fuglene kvitret, og den sene ettermiddagssolen malte skogholtet i vakre, sterke farger. Om det ikke hadde vært for de to døde, blodige mennene, de bjeffende politihundene og helikoptrene som fløy rundt i området, hadde det vært rene idyllen, tenkte Jacob Colt. Fem minutter tidligere hadde han tatt en statusoppdatering med feltlederen fra Märsta-politiet, Jens Kamerson. Kamerson hadde raskt sperret av en stor del av skogen rundt den krasjede bilen. I tillegg hadde han stengt av kjørefeltet på veien mellom Upplands-Väsby og Norrtäljevägen som lå nærmest ulykkesstedet. Han hadde tilkalt helikopter og en hundepatrulje, som allerede søkte i skogen rundt avsperringen da Jacob ankom åstedet. Colt sto urørlig og betraktet scenen. Den hvite Volkswagenminibussen som hadde krasjet mot treet. Vårtegnene i skogen. De uniformerte politifolkene som beveget seg utenfor sperrebåndet. Han så at Björn Rydh hadde gått bort til Christer Ehn og sto og snakket med ham. Kalding var ingen steder å se. Ehn satt på huk over et fotspor i jorda. Han hadde lagt ut en måleskala, sprayet fotsporet med avtrykksspray og tok nå flere bilder av det. Ved siden av ham sto en boks gips han nettopp hadde blandet. Da han var ferdig med fotograferingen, helte han forsiktig ned halvparten av gipsen i hullet fra skoavtrykket. Så armerte han med pinner han hadde funnet i skogen, og lot 38


resten av gipsen renne nedi. Om en snau halv time ville han forsiktig løfte opp avtrykket og legge det i en kartong sammen med de andre avstøpningene. Allerede den første gangen – det måtte være et par år siden nå, tenkte Jacob – han hadde bedt Björn Rydh om hjelp, hadde han vært redd for at det skulle bli oppfattet feil av hans egne teknikere. Men Christer Ehn og Johan Kalding hadde snarere vært takknemlige. Björn Rydhs kunnskaper var viden kjente, og teknikerne oppfattet ham snarere som en støttende far enn en som ville tråkke dem på tærne. Rydh var altfor gammel i gamet til å ha noe å bevise. Han ble raskt en velkommen gjest i teamet. Det kunne merkes at han trivdes og hadde savnet å jobbe i felten. Vadh sto ved et av sperrebåndene og snakket med en av de uniformerte politifolkene fra Märsta. Sporhunden Henrik, tenkte Jacob. Var det noen som kunne få ut noe ekstra av et menneske, så var det ham. Vadh hadde vært hans høyre hånd i mer enn ti år og var en av de beste politietterforskerne han noen gang hadde møtt. Henrik var kjent for sin stahet. Han hadde en unik evne til å snu på problemene og analysere dem fra helt nye vinkler, noe som mer enn én gang hadde ført til gjennombrudd i en komplisert etterforskning. Rydh, den tilsynelatende halvtverre göteborgeren som hadde massevis av humor om man skrapet litt i overflaten. Overlegent best innenfor sitt felt. Vadh, den introverte, filosofisk anlagte sporhunden. Den suverene purken. Og nå … Jacob lot blikket gli over skogen til han fikk øye på Linda Schecker, som satt alene på huk og gransket et eller annet på bakken. Hva slags vesen var hun? Fugl, fisk, sporhund eller noe helt annet? Jacob så fram til å se hva som bodde i sin nye kollega, og håpet hun ville vise seg å være et trumfkort. Gudene skulle vite at avdelingen hans trengte en ny, skarp hjerne. Han betraktet scenen foran seg igjen. 39


En krasjet fangetransport. To ihjelskutte vakter. En rømt fange og en morder på frifot. To umiddelbare teorier: En: Befrielsen var begått av en kald og hensynsløs gjeng som hadde en god grunn til å få fangen ut av fengsel. Nei. To: Fangen hadde klart å få tak i et våpen, så hadde han tvunget føreren til å kjøre av veien, skutt begge vaktene og rømt. Svært lite sannsynlig. Mens han søkte etter et tredje alternativ, kom Björn Rydh og Christer Ehn bort til ham. «Hvordan ser det ut?» spurte Colt. «Vi har funnet sju patronhylser,» sa Christer Ehn. «Jeg vil ikke si noe sikkert om kaliberen ennå. Men han har skutt på kloss hold.» «Johan og Christer har fotografert området,» fortsatte Rydh. «Johan er oppe i helikopteret nå og tar bilder ovenfra. Dessuten har de sikret en rekke skospor.» «Det ser ut som et helt jævla fotballag har vært og spilt kamp her,» sa Ehn. «Selvfølgelig har en del uniformerte vært borte ved bussen, og ambulansefolkene har jo også gått og trasket rundt. Men jeg har spurt hvor mange det kan ha dreid seg om, og det er flere spor enn som så. Så vi sikrer alt vi klarer å finne. Så får vi finne ut hvem som har trasket hvor, senere.» Colt nikket. Det var som det pleide å være. De som hadde kontaminert åstedet, ville ikke innrømme sine feil før de ble personlig konfrontert. «Hvordan ser det ut oppe på veien? Har dere funnet bremsespor?» spurte han. Ehn dro en notatblokk opp av lomma. «Vi kikket på det med en gang vi kom. Det er spor som tyder på at Hedberg av en eller annen grunn panikkbremset cirka ti meter før han styrte ut av veien. Vi har undersøkt asfalten et par hundre meter foran og bak, men finner ingenting bemerkelsesverdig. Sporene i grøf40


ten viser nøyaktig hvor bussen har kjørt ut av veien. Den har fått et par reale bulker på venstre side, det er blå malingrester i karosseriet, og sidevinduet på førersiden er knust. Presset ut av veien av en blå bil, med andre ord.» Helikopteret fløy inn over dem i lav høyde og svevde i et halvt minutt før det sakte beveget seg bortover. Jacob hørte hundepatruljens schæfer bjeffe et stykke lenger bort i skogen. Ehn fortsatte: «Vi har sikret det vi kan i bussen. Jeg tror vi kan ta ut likene nå.» «Hva sier Laszlo?» spurte Jacob. «Jeg vet ikke. Ta en prat med ham.» Jacob Colt trasket gjennom mosen og grenene mot minibussen. Han så seg omkring og la merke til at Linda Schecker sto og snakket med en uniformert politimann. I det samme han kom fram, dro Laszlo Bodnár seg ut av bilvraket. «Hei, Jacob, hvordan står det til?» Colt rakte ham hånden. «Hei sann, Laszlo, alt vel?» Rettsmedisineren trakk på skuldrene. «Det tusler og går.» Jacob måtte smile da han hørte uttrykket uttalt med kraftig aksent. Laszlo Bodnár var født i Ungarn, og hadde tidlig i ungdommen utviklet en kombinasjon av dyp rettsfølelse og sterk nysgjerrighet. Da han avsluttet sin medisinutdannelse, hadde han jobbet som allmennpraktiserende lege i Budapest i noen år mens han spesialiserte seg og søkte seg til rettsmedisinsk avdeling i Ungarn. I 1968, da russernes stridsvogner nærmet seg Tsjekkoslovakia, hadde han flyttet til Sverige og fått jobb på rettsmedisinsk i Solna. Siden da hadde han utført over nitten tusen obduksjoner. Etter et kort og barnløst ekteskap med en svensk kvinne hadde Laszlo bodd alene og ført en enkel tilværelse. Han jobbet mye, og på fritiden leste han historie, hørte på klassisk musikk og spilte sjakk. Bodnár var alltid gjennomført profesjonell og 41


var dypt respektert innen sitt felt, men ingen klarte å komme innpå ham privat. «Hva har du å si om dette her?» Colt kikket granskende på rettsmedisineren. For Bodnár var dette, som alltid, et nytt oppdrag han ville anvende sin hele og fulle profesjonalitet på, med to mål for øye: å fastslå hva slags skader likene var blitt utsatt for, og forstå hvordan de hadde oppstått. Som rettsmedisiner obduserte han mellom fem hundre og tusen lik i året. Av disse var det et titalls drapsofre, mens de andre hadde dødd i selvmord, ulykker og sykdom. Sverige ble rammet av mellom 110 og 120 mord i året. Av disse ble mellom 80 og 90 oppklart relativt raskt. Ofte lå det tragiske familiedramaer bak hendelsene, der gjerningspersonen var i slekt med offeret. I andre saker kunne man pågripe en – ofte psykisk syk – drapsmann allerede på åstedet. Drapet var med andre ord teknisk og juridisk oppklart allerede før liket havnet på Laszlos rustfrie obduksjonsbord. 20–25 av de resterende sakene var drapsetterforskninger som krevde en større innsats fra politiets side, men ble oppklart på relativt kort tid. De siste ti drapssakene ble løst med mye større politiinnsats etter lang tid, eller forble i verste fall uløst. Roland Brunder, dosent i rettsmedisin, spesialist i rettsmedisin og patologi og med over førti års erfaring på feltet, var blitt Laszlos mentor da han begynte å jobbe på Rettsmedisinsk avdeling i Solna. Brunder, som ble ansett for å være en av de mest kompetente rettsmedisinerne i landet, var en stillferdig mann som hadde rykte på seg for å være nærmest overdrevent nøyaktig når han obduserte og protokollførte. Laszlo tenkte på Brunders enkle motto. «I Bibelen står det at den som søker, finner. Det er ikke nødvendigvis sant. Men helt sikkert er det at den som ikke søker, garantert ikke finner noen ting.» Nå hadde Laszlo – som vanlig – søkt etter beste evne. 42


«Du vet hvordan det er, Jacob, jeg skriver rapporten senere, etter obduksjonen.» «Jeg vet det, men du kan sikkert gi meg noe nå allerede.» «What you see is what you get i denne saken, hvis ikke spiser jeg hatten min. De er blitt overfalt. Tatt på sengen. Fangevokterne ble skutt flere ganger på kloss hold, i hodet. Så vidt jeg kan se, har de dødd momentant av skuddskadene i hjernen. Jeg kommer naturligvis til å utføre omfattende obduksjoner av begge likene, men det hadde forundret meg om jeg finner noe annet av betydning i denne saken.» Jacob holdt inne et øyeblikk før han spurte: «Når tror du at jeg kan få din ferdige uttalelse?» «Senest i overmorgen.» «Takk, Laszlo.» «Ingen årsak.» «Er det OK å ta ut likene nå?» «Ja visst.» Jacob Colt kastet et siste blikk på de to døde mennene, vendte om og beveget seg bort fra bussen igjen. Han fikk øye på Rydh, som satt på huk ti meter fra kjøretøyet, og stoppet opp foran åstedsgranskeren. «Hva sier du, Björn, er det mer å hente her, eller skal vi stikke?» Rydh strøk hånden over skjegget og kikket tenksomt ned i mosen. «Har det regnet her i dag, vet du det?» «Aner ikke, hvordan det?» «Jeg tar med litt prøver av underlaget – jord, mose og sånt. Kan være bra med tanke på sammenlikninger hvis vi får tak i gjerningsmannens klær og sko. Bedre å ha for mye enn for lite.» «Og hvordan kan du si med sikkerhet at dette her er én manns verk?» spurte Jacob. Rydh var ikke sen med svaret. «Overbetjenten har kanskje hørt om den berømte sjette sansen?» 43


Colt flirte. «Ja visst. Ta det du trenger, og si fra når du er klar.» Han så seg omkring. Linda Schecker sto seks–sju meter fra ham og gransket området mellom veien og bussvraket. Han gikk bort til henne. «Hva tror du?» Schecker var stille i et langt øyeblikk før hun svarte. «Merkene på bussen tyder på at en annen bil presset den ut av veien, med andre ord en organisert befrielse. Vi får se hvor mange spor det er igjen når vi har trukket fra sporene fra lokalpolitiet og ambulansepersonellet. Men …» Lindas klare, grønne øyne møtte Jacobs: «… jeg tipper at vi har å gjøre med én enkelt iskald kar. Hva tror du?» «Jeg heller mot det, jeg også. Men jeg er ikke helt sikker. La oss høre om Henrik har en teori.» Jacob kikket rundt seg for å finne Vadh. I samme sekund ringte mobilen hans. «Colt.» Jacob lyttet oppmerksomt mens han så Henrik Vadh nærme seg i øyekroken. «Ok, men det føles litt vel tidlig … Jo, det er klart, men vi har faktisk ingenting å gi dem ennå. Ja ja, du bestemmer. Klokken sju.» Han la mobilen i lomma igjen. Vadh kikket spørrende på ham. «Det var Kulin,» sukket Jacob. «Hun har innkalt til pressekonferanse klokken sju.» «Hva?» sa Vadh. «Har det klikket for henne?» «Ikke mer enn vanlig,» sa Colt matt. Linda Schecker kikket undrende på dem. «Hvem er Kulin, om jeg tør spørre?» Henrik Vadh la hånden på skulderen hennes. «Jeg skal fortelle i bilen. Det er på tide å dra om vi skal rekke sirkuset.»

44


«Ja vel, hva har vi så langt? Journalistene har vært som gale, og jeg syntes det var best å arrangere en pressekonferanse.» Anna Kulin kikket granskende på Jacob, som satt i en av stolene på den andre siden av skrivebordet hennes. Ved siden av ham satt Henrik og Linda. «Anna, dette er Linda Schecker. Hun har sin første dag hos oss i dag.» Linda reiste seg opp og rakte fram hånden. Anna Kulin så brydd ut. «Aha, unnskyld. Anna Kulin, politiadvokat.» «Linda Schecker, førstebetjent.» Linda ga politiadvokaten et fast håndtrykk og møtte blikket hennes uten å vike. Jacob tenkte at det fremdeles var første april, og at han nok kunne ha blitt utsatt for en bedre aprilsnarr enn enda en gang å få Kulin som påtalemaktens saksleder. Anna Kulin var tretti år gammel og hadde gjort rask karriere på vei mot målet sitt, som alltid hadde vært å bli politiadvokat. Hun var hvass i snakketøyet og lo sjelden, kledde seg som regel enkelt og sminket seg sparsommelig. Hun hadde en tendens til å diskutere saker ut fra et kjønnspolitisk perspektiv på en måte som fikk både mannlige og kvinnelige kollegaer til å sukke oppgitt. Jacob oppsummerte situasjonen og fortalte Kulin hvilke teorier de ville ta utgangspunkt i. «Men vi har altså ikke så mye å gå etter. Hundene mistet sporet oppe ved asfaltveien, noe som tyder på at Ecker forsvant fra åstedet i bil. Helikoptrene har søkt gjennom et veldig stort skogsområde. Terrenget er uframkommelig flere steder, og det er lite sannsynlig at han klarte å flykte til fots.» Politiadvokaten lot ordene synke inn. «Ergerlig,» sa hun. «Ecker hadde jo bare sonet et halvt år av straffen sin.» «Ergerlig er bare fornavnet,» sa Vadh. «Først jager vi ham i månedsvis, og når vi endelig får ham bak lås og slå, lar kriminalomsorgen ham rømme. På den ene siden er det ikke lett å 45


beskytte seg mot væpnede gærninger. På den andre siden kan vi jo ikke eskortere hver eneste fangetransport, da hadde vi aldri fått tid til annet.» Colt nikket. «Jeg er enig med deg, men det der kan vi ikke si til journalistene. Nå er Ecker i høyeste grad vårt problem igjen.» «Hvordan har du tenkt å gå fram nå?» spurte Kulin. «La oss få unnagjort pressekonferansen først. I morgen får vi ta en nærmere titt på åstedet. Torsdag morgen tar vi en ordentlig gjennomgang her. Da bør vi også ha fått en del svar fra de kriminaltekniske undersøkelsene. Jeg er veldig nysgjerrig på om de klarer å finne ut hvor mange som har løpt fra bussen og opp til veien.» «Og hvor mye vil du at vi skal gi pressen?» «Bilder av Ecker og et tydelig signalement. Jeg skal flikke på en versjon som de kjøper.» Han kastet et blikk på klokken. «Ses der nede om førtifem minutter.» Den store salen var nesten full av journalister og fotografer. Tv-teamene hadde satt opp kameraene sine på stativer helt framme ved podiet, og på bordet hadde det vokst fram en skog av mikrofoner. Så snart Anna Kulin og Jacob Colt satte seg ned, begynte spørsmålene å hagle: «Hvordan klarte Ecker å rømme så lett?» «Hvordan klarte han å få tak i et våpen inne i fengselet?» Kulin løftet en avvergende hånd. «La meg fortelle hva vi vet i korthet, så svarer overbetjent Colt på spørsmål etterpå. For det første kommer dere alle til å få bilder av Hans Ecker, og vi er selvsagt takknemlige om dere publiserer dem. På bordet ved utgangen ligger dessuten papirer med opplysninger om hans fullstendige signalement.» Mens politiadvokaten oppsummerte detaljene som kunne offentliggjøres med en gang, lot Jacob blikket gli over forsamlingen. Han kjente flere av journalistene godt. En del av dem 46


var helt ok, andre var a true pain in the ass, folk som var villig til å gå over lik for å få en bra sak, enten den var sann eller ei. Jacob Colt hadde vært politimann i hele sitt voksne liv. Han hadde mange ganger spurt seg om karrierevalget var riktig eller feil, om arbeidet hans betydde noe, om han forandret noe. Han visste ikke. Men han visste at det var deler av jobben han likte betydelig dårligere enn andre. Pressekonferanser var én av dem. «… og med det overlater jeg ordet til overbetjent Colt.» Jacob hadde hørt på Kulin med et halvt øre. Hun hadde for det meste liret av seg floskler om at alle tilgjengelige ressurser var blitt satt inn, og at politiet hadde godt håp om et snarlig gjennombrudd i etterforskningen. Han ville bli nødt til å følge hennes linje, enten han ville det eller ei. Jacob kikket ned på papirene sine i noen sekunder før han tok ordet. «Det vi vet, er altså at Hans Günther Ecker, som sist høst ble dømt til ti og et halvt års fengsel for mord og mishandling av offentlig tjenestemann, rømte fra en fangetransport i nærheten av Brottby i dag, en gang mellom klokken tretten og fjorten. Vokterne som transporterte Ecker, er funnet døde i bilen. Begge ble skutt. Vi ønsker selvsagt å komme i kontakt med mennesker som har reist langs veien mellom Upplands-Väsby og Norrtäljevägen på det aktuelle tidspunktet. Er det noen spørsmål?» En skog av hender gikk i været, og spørsmålene som var blitt ropt opp i begynnelsen av pressekonferansen, kom tilbake: «Hvordan klarte Ecker å rømme så lett?» Colt nølte ikke. «Kriminalomsorgen foretar i hvert enkelt tilfelle en vurdering av hvordan fanger skal forvares og transporteres. Dette er ikke politiets anliggende, med mindre man begjærer at vi eskorterer en transport.» «Og en slik begjæring forelå altså ikke i dette tilfellet?» 47


«Nei.» «Synes du ikke at det hadde vært på sin plass?» Colt smilte vennlig. «Det er et spørsmål som må rettes til kriminalomsorgen.» Aftonbladets krimreporter rakte opp hånden. «Tror du at Ecker har planlagt og gjennomført rømningen selv, eller har han fått hjelp utenfra?» «Jeg vil ikke gå inn på hva vi tror om det, på dette stadiet i etterforskningen.» «Hva slags våpen ble brukt for å skyte vaktene?» «Det vil jeg heller ikke gå inn på akkurat nå.» «Var det automatvåpen?» «Som sagt, det vil jeg ikke …» «Hvorfor ikke?!» «Etterforskningen er i en sensitiv fase, og …» «Men den har jo så vidt begynt! Og folk har vel rett til å vite det, om det finnes en gærning med automatvåpen som løper rundt i byen!» Jo da, folk har rett til å vite. Om vi bare hadde visst selv. «Jeg er lei for det, du får nøye deg med det svaret inntil videre.» Colt pekte raskt på en annen journalist som rakte opp hånden. «Er det ikke slik at Ecker lekte med dere i lang tid i fjor før dere klarte å ta ham?» Jacob nølte i et par sekunder. «Jo, man kan vel uttrykke det slik.» «Om jeg forstår saken riktig, var han mistenkt i flere drapsetterforskninger. Hvorfor ble han bare tiltalt for ett drap?» «Det spørsmålet må jeg nok la Anna Kulin svare på, det var hun som var politiadvokat i saken.» Kulin kremtet. «Det stemmer at Ecker dukket opp i flere etterforskninger, men jeg vurderte det slik at jeg ikke hadde grunnlag for å sikte ham og klare å få en fellende dom på flere punkter enn jeg gjorde.» 48


«Hvor mange mennesker drepte han egentlig, da?» «Han ble dømt for ett mord og ett tilfelle av grov mishandling, det er alt jeg har å si.» «Ja, men hvor mange drepte han totalt?» «Du hørte svaret mitt.» Kulin lød irritert. «Ecker ble dømt for ett mord, og i juridisk forstand er det følgelig det han er skyldig i.» Jacob pekte på en annen reporter. «Ja?» «Hva slags spor har dere å gå etter i denne saken? Har dere fått inn noen tips?» «Ja, det har vi.» Colt likte ikke å lyve. «Vi har fått inn en hel del interessante opplysninger, men ønsker naturligvis flere tips, så jeg setter stor pris på om dere kan publisere nummeret til tipstelefonen vår.» «Hva slags opplysninger har dere fått inn så langt?» «Jeg vil ikke gå inn på detaljene, men vi er i ferd med å danne oss et ganske tydelig bilde av hvordan rømningen har foregått.» Ren løgn, naturligvis. «Betyder det at dere er optimistiske med tanke på å pågripe Ecker raskt?» «Vi har satt inn alle tilgjengelige ressurser for å løse saken. Politietterlysningen har gått ut i hele landet, og det kommer til å bli svært vanskelig for Ecker å komme seg unna.» «Uten hjelp, mener du?» Colt nikket. «Ja.» «Betyr det at dere vet at han ikke har fått hjelp utenfra?» «Som jeg sa tidligere, kan jeg ikke gå inn på detaljer.» «Anser du Ecker for å være farlig?» Jacob nølte. «Ja og nei. Han er dømt for mord, og i forbindelse med rømningen har to fengselsvakter blitt skutt og drept. På den annen side har han, slik jeg ser det, ingen grunn til å begå voldshandlinger mot andre om han ikke selv blir truet. Men naturligvis gjelder det likevel å være forsiktig om man ser ham, og ringe politiet umiddelbart.» 49


«Men mannen han myrdet i fjor, var jo et helt vanlig menneske.» «Jo, det stemmer.» «Tror du at han kommer til å kontakte foreldrene sine?» «Vi holder naturligvis oppsyn med alle aktuelle adresser.» Løgn igjen. Vi gjør strengt tatt ikke det. Men vi skal fikse det fortere enn svint. Katt-og-mus-leken med journalistene fortsatte i femten minutter til før det samlede pressekorpset innså at de neppe ville få noe mer ut av verken Colt eller Kulin.

Profile for Cappelen Damm AS

Buthler & Öhrlund Naboen  

Hans Ecker, som er dømt til 10 års fengsel, sitter i en fangetransport på vei fra Kumla fengsel da bilen blir stoppet og vaktene brutalt sku...

Buthler & Öhrlund Naboen  

Hans Ecker, som er dømt til 10 års fengsel, sitter i en fangetransport på vei fra Kumla fengsel da bilen blir stoppet og vaktene brutalt sku...