Buthler & Öhrlund En nesten vanlig mann

Dan Buthler & Dag Öhrlund

En nesten vanlig mann Oversatt av Henning J. Gundersen

Dan Buthler & Dag Öhrlund Originalens tittel: En nästan vanlig man Oversatt av Henning J. Gundersen Copyright © Dan Buthler & Dag Öhrlund, 2008 Published by agreement with Stockhom Noir Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-56686-9 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslag: Nils Olsson, OINK Omslagsfoto: Istockphoto.com Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Dette er en fiktiv historie.

Alle navn – unntatt Björn Rydh – er oppdiktet, og enhver likhet med virkelige personer er tilfeldig. forfatterne

Prolog Søndag 31. desember Han ser seg rundt og sliter med å skjule forakten han føler.

Oppkomlinger så langt øyet ser. Og teite berter, wannabees, noen av dem pent antrukket i elegante kjoler, andre utspjåket som de tøytene de er.

På den ene siden – hva kan man forvente av et nyttårsball på Stureplan? På den andre – det hadde vært hyggelig om de hadde lagt seg på et litt høyere nivå. Han har betalt nesten tre tusen for billetten, men kunne gladelig gitt ti tusen for å slippe unna bermen. Hvem faen har sluppet inn alle disse amatørene?

Gjorde de hva som helst for å fylle lokalet?

Hadde han visst dette, kunne han saktens ha disponert årets siste timer på en bedre måte. Nå er det for sent, nå gjelder det bare å holde ut et par timer til, og den utholdenheten må hentes i et par lange linjer med god kola. Han stikker diskré hånden ned i jakkelomma for å kjenne etter at den lille plastposen ligger der den skal. Deretter forsyner han seg med et glass godt avkjølt Bollinger fra et sølvfat og setter kursen mot toalettene mens han smiler og nikker høflig til bekjente.

Inne på dametoalettet legger hun på litt mer leppestift, drar hårbørsten et par ganger gjennom håret og retter på den vakre, tettsittende silkekjolen med åpne skuldre. Hun blunker til seg selv i speilet og går mot døra.

De støter nesten inn i hverandre idet hun kommer ut, og hun gisper høyt.

7

I smoking er han stiligere enn noensinne.

Skjorta er blendende hvit, sløyfe og magebelte går i en diskré, dypfiolett tone. Det svarte, kraftige håret hans ligger i en blank bakoversleik.

Det intense blikket hans fanger henne, og smilet, det smilet som har smeltet henne så mange ganger, leker i munnvikene hans.

Hun kaster et raskt blikk gjennom korridoren, ut mot festlokalet. Hans er ikke å se, og dessuten er det vel ikke noe galt i at hun småprater med bestevennen hans på nyttårsaften?

Han sperrer henne inne ved å legge en hånd mot veggen på hver side av skuldrene hennes. Hun lar det skje, lener seg tilbake mot veggen, møter blikket hans og smiler.

«Hey, Mr. Cool, åssen går det?»

Et par sekunder lar han blikket gli nedover, tar en liten pause ved utringningen hennes og fortsetter videre mot magen og hoftene. Den jævelen! Han kler av meg med blikket, og han vet forbanna godt at jeg ikke har noe imot det …

Blikket hans møter hennes igjen. Deretter lukker han øynene og trekker inn luft gjennom nesen.

«Du er spesiell, Veronica», hvisker han. «Du dufter deilig, og da mener jeg ikke parfymen din …»

Hjertet hennes slår fortere. Kjapt kaster hun nok et blikk gjennom korridoren, mot stemmesurret, champagnen.

Tomt.

Han bøyer seg fram og stryker leppene lett langs siden av halsen hennes. Kroppen hennes reagerer på berøringen, lukten av aftershaven hans, og plutselig føler hun seg litt ustø på beina.

Smilet igjen, og så blikket hans rett i øynene.

«Jeg har en følelse av at dette kommer til å bli et veldig godt år …», sier han lavt. «Vi burde treffes …»

Idet han tar hendene bort fra veggen, bikker glasset hans litt over. I ettertid er hun helt overbevist om at det var planlagt. Kald champagne skvetter utover kjolen, ned over det 8

venstre brystet hennes. Hun kjenner væsken trenge gjennom det tynne stoffet slik at brystvorten stivner.

Han ser ned, fortsatt smilende, så hvisker han igjen. «Hei sann, der fikk vi visst fram det beste av to verdener …»

Hun lukker øynene og kjenner at hun rødmer kraftig. Din frekke faen. Du vet nøyaktig hva jeg føler, hva jeg tenker, hva jeg drømmer om …

«Ha en fantastisk kveld, Veronica. Kanskje jeg kan få en dans senere i kveld …?

Stemmen hans kommer som gjennom en tåke. Så lukkes en dør i nærheten, og idet hun åpner øynene igjen, er han borte.

Samme hvor hun søker med blikket, ser hun ikke noe mer til ham resten av kvelden. Plutselig står Hans ved siden av henne, smiler og løfter glasset sitt. Hun hører at det skåles og ropes.

Klokka slår midnatt, og hviskingen hans dukker opp i hodet hennes igjen: Jeg har en følelse av at dette kommer til å bli et veldig godt år …

En Mandag 15. januar Han ser seg i speilet, ser styrke og stil.

Det skinner i de håndsydde skoene fra Brooks Brothers.

Dressbuksene sitter som de skal. Han gransker tilfreds den muskuløse overkroppen, ikke et gram overflødig fett.

Boksen med hårgelé står strategisk plassert på hylla. Det kraftige, svarte håret krever en god del. Møysommelig grer han det bakover til sleiken ligger støpt.

Alexander de Wahl tar på seg den nystrøkne, hvite skjorta og knytter det nye, italienske silkeslipset. Til slutt knepper han den midterste knappen i jakka.

Han mønstrer seg selv en siste gang. Perfekt.

Fuktighetskremen føles kjølig på kinnene, deodoranten og etterbarberingsvannet er såpass diskré at de bare så vidt anes.

En siste kikk i speilet. Blikket i de brune øynene hans er bestemt og tillitvekkende, samtidig som det signaliserer at dette er en person man helst ikke skal legge seg ut med.

Det er ikke mer enn tre uker siden forsiden på Dagens Industri avslørte at han hadde fått en av de feteste jobbene på Stureplan. Som en oppsiktsvekkende ung administrerende direktør for Banque Indochine i Sverige har han en lysende karriere foran seg. Oddsene har plutselig blitt atskillig bedre.

Fiender har det riktignok blitt flere av, men det har sannelig mulighetene blitt også.

Vinner, hvisker han til speilbildet sitt.

Alexander de Wahl slår av kaffetrakteren og kaster et siste 11

blikk over Poggenpohl-kjøkkenet før han kikker inn i stua. Det ble sent i går, altfor sent. Men, tenker han, det var verdt det.

Oppvasken får han ta senere.

Han tar på seg mohairfrakken uten å kneppe den, putter de myke svinelærshanskene ned i frakkelommene og plukker opp stresskofferten fra gulvet.

«God morgen.» Fru Dahlström puster og peser av anstrengelse, og mens han smiler til henne, lurer han på hvem som først kommer til å få hjertestans under morgenturen – hun eller den eldgamle puddelen hennes?

«God morgen.» Han tenker et sekund på hvordan det er å bli gammel, men slår det fra seg i samme øyeblikk. Alderdommen virker fjern. Puddel, i alle betydninger av ordet, virker enda fjernere. Døden ligger langt fram i tid. Han går til side i trappa for ikke å tråkke hunden på potene, kjenner at adrenalinet begynner å pumpe. Lenge siden han var på fightklubben.

Lenge siden han gikk en kamp.

Ute på fortauet stanser han opp, trekker inn den friske, kjølige høstlufta. Det er disig. Klokka er 06.59 da han med raske skritt går ned Torstenssonsgatan, mot fotgjengerovergangen ved Strandvägen. Som vanlig har han tenkt å gå langs kaia der veteranbåtene ligger, for å kjenne lukten av havet før han kommer til Nybroplan og fortsetter inn mot Stureplan.

Dette skal bli en vinnerdag.

Kom nå da, for faen!

Han jogger utålmodig fram og tilbake på den brede midtrabatten som trærne i Strandvägen har dekket med løv for flere måneder siden, og som nå ligger i halvmørke i morgendisen.

Mannen i den svarte frakken, og med en mørk strikkelue på hodet, legger ikke merke til de duse fargene naturen har malt denne morgenen i, ser ikke de sølvglinsende duggdråpene som kunne vært is hvis temperaturen hadde ligget noen få grader lavere.

12

Armbåndsuret viser 06.58. Han burde ha vært her nå.

Hjertet slår raskere. Hjernen spoler gjennom planen for hundrede gang. Det er ingen svake punkter å finne. Han småspringer fram og tilbake for å holde varmen og ikke stivne.

Det blir ikke flere sjanser. Det må skje i dag. Nå.

Et svakt skinn fra gatebelysningen sliter med å trenge gjennom tåka, som ser ut til å tetne. 07.00. Hvor er han? Har det skjedd noe? Hvorfor skulle denne morgenen skille seg fra alle andre? Han har ikke tenkt ut noen plan B, det skulle jo ikke være nødvendig. Plan A er rask, effektiv og kommer til å endre ting for alltid.

07.02. Satan!

Trafikken øker. Køen står allerede stille på Strandvägen.

Risikoanalyse: Flere saktekjørende biler medfører flere potensielle vitner. På den annen side: Sola kommer ikke over horisonten før 07.35. Morgenlyset er fortsatt for svakt til å trenge gjennom disen. Folk må holde øye med bilen foran når de sitter i kø. Han er mørkkledd. Det kommer til å gå fort. Sjåfører kan ikke bare forlate bilen midt i trafikken.

Han jogger på stedet, hopper rundt, prøver å slappe av i armene og beina for å holde seg myk. Han kjenner at han svetter på hodet, gummihetta er tett og varm under strikkelua.

07.06. Der kommer han.

Han er ikke mer enn trettifem meter unna idet de Wahl dukker opp, krysser Strandvägen og går ut på den brolagte kaia. De Wahl skrår over mot høyre og går med raske steg mot Nybroplan.

Mannen i den svarte frakken springer over veien, mellom de stillestående bilene i køen på Strandvägen og videre ut på kaia.

Adrenalinet pumper i ham. Hjernen repeterer planen igjen.

Det er nå det skal skje.

Bortsett fra de Wahl er det ingen andre i umiddelbar nærhet. Han kaster et raskt blikk til venstre og ser at rekken av parkerte biler på kaia skjuler ham fra trafikken på Strandvägen.

13

De Wahl kommer gående rett mot ham. Avstanden er nede i rundt tjue meter nå.

Kommer han til å gjenkjenne meg? Hvordan vil han i så fall reagere? Kommer han til å skjønne hva som foregår før det er for sent?

Joggeren skjerper sansene. Pulsen øker, han begynner å høre den suse i ørene.

Det er nå det skal skje, og han øker tempoet.

Fem meter igjen. De Wahl løfter blikket idet han hører fottrinnene som nærmer seg, sender ham et kort blikk.

Så stivner han til.

Hjernen til Alexander de Wahl iverksetter en rekke prosesser samtidig. Spørsmål, sammenlikninger, assosiasjoner, kryssjekking.

I løpet av et mikrosekund dukker det opp noe som ligger langt tilbake i tid.

En gjenkjennelse.

Joggeren. Kjenner jeg ham? En forretningsforbindelse? Neppe.

Mine kunder jogger ikke bryggelangs i tåka klokka sju om morgenen. En tilfeldighet? Kanskje han likner noen jeg har truffet en gang …

Hjernen til de Wahl avslutter analysen og gjenopptar organiseringen av dagens forretninger og planer for videre vekst.

Mannen i den mørke frakken jogger rett forbi de Wahl. Ditt fjols. Du klarte ikke engang å gjenkjenne meg.

Etter fem meter bråsnur han samtidig som han trekker plastposen opp av lomma.

Joggeskoene har myke såler, og de Wahl hører ikke manøveren hans. Han springer opp bak finansmannen, løfter høyrearmen raskt og slår til. Posen med den skarpe, avhuggede teglsteinen treffer de Wahl hardt over høyre tinning. Han stønner, mister kofferten, vakler og faller ned på brosteinene uten noe særlig forsøk på å dempe fallet.

Joggeren kaster et raskt blikk mot Strandvägen. De er nesten på høyde med Grev Magnigatan nå. Det ser ikke ut til at noen 14

har lagt merke til dem, og stedet er så perfekt som det kan bli.

Rett til venstre for dem er det en åpning på fem–seks meter mellom to seilskøyter.

Det er mer enn nok.

De Wahl ligger på magen med ansiktet mot steinene og stønner. Joggeren bøyer seg ned, tar tak i ham og begynner å snu kroppen rundt, overrasket over hvor tung den er. Ansiktet til finansmannen kommer langsomt til syne. Øynene er lukket, og han blør kraftig fra høyre side av hodet.

Nytt raskt blikk mot Nybroplan. Fortsatt ikke et menneske på kaia. Restaurantbåten som ligger et stykke bortenfor, har ikke åpnet ennå, og Shell-stasjonen som tidligere lå et par hundre meter unna, har blitt revet. Dessuten har folk tydeligvis annet å ta seg til på morgenkvisten enn å rusle langs Nybrokajen.

«God morgen, ditt rasshøl!» Han slår de Wahl hardt i ansiktet med den hanskekledde hånden. De Wahl ynker seg av smerte og sliter med å se tydelig. Plutselig sperrer han opp øynene.

«D… du!» er alt han klarer å få fram.

«Ja, jeg ! Takk for alt, ditt svin!»

De Wahl prøver å samle sine siste krefter. Blodet renner fortere nedover hodet hans, og han hiver etter pusten. «Unn… unnskyld! Ven… vent … jeg kan betale … hva vil du …?»

Politiets alarmsentral på Kungsholmen i Stockholm mottar samtalen klokka 07.11.

«Hei, jeg sitter i kø på Strandvägen, ved Grev Magnigatan, og det foregår noe merkelig på kaia like nedenfor her …»

Vakthavende på alarmsentralen sukker. Hvor merkelig kan ting bli på kaia langs Strandvägen klokka sju en januarmorgen?

«Ja, hva er det som foregår, da?»

Innringeren nøler.

«Det er litt vanskelig å se, for det står parkerte biler i veien, 15

men det ser ut som om en fyr står bøyd over en annen kar som ligger på bakken.»

«Ja vel …?»

Stemmen blir opphisset: «Nå ser jeg, han slår karen på bakken i ansiktet! Fy faen, så mye juling han får! Nå røsker han i frakken hans …»

«Greit, fortsett å holde linja, så skal jeg se om jeg kan få en bil dit umiddelbart.»

Politibetjenten ser på de store, elektroniske kartene på veggen framfor seg. Han skjærer en grimase. Det er tidlig, og han har ikke så mange patruljer ute som han gjerne ville hatt. Noen er opptatt ved et større trafikkuhell på Centralbron, andre sitter fast i håpløse køer. Den nærmeste ledige ser ut til å være 1110, helt borte på Sveavägen. Han klemmer inn senderknappen.

«1110 fra 70, kom inn.»

Svaret kommer med det samme: «1110, Sveavägen ved Odengatan, kom.»

Betjenten på alarmsentralen flirer. Fyren i 1110 må være en grønnskolling i og med at han oppgir posisjonen sin. Det er lenge siden alarmsentralen fikk det nye systemet som viser hvor alle operative patruljer befinner seg til enhver tid, og om de har oppdrag eller ikke.

«1110, pågående mishandling på kaia ved Strandvägen, Grev Magnigatan. En person ringer fra bilen sin og hevder at en mann denger løs på en annen kar som ligger på bakken ute på kaia. Du drar dit og sjekker, kom.»

Et par sekunders taushet mens betjenten i bilen gjør sine notater. Deretter: «Mottatt, kom.»

«1110, slutt herfra.»

Og til innringeren: «Da har vi en patrulje på vei mot Strandvägen. Hvordan ser situasjonen ut nå?»

Men samtalen er brutt.

Betjenten på alarmsentralen konstaterer med et sukk at det antakelig ikke spiller noen rolle. Før patruljen har klart å 16

trenge gjennom den tette trafikken på Sveavägen til Strandvägen – der ikke engang kollektivfeltet er åpent i morgenrushet – er sannsynligvis alt, hva enn det nå var, over.

Mannen i den svarte frakken kikker rundt seg for å sjekke at ingen er på vei mot dem.

De Wahl gjør et nytt forsøk. «Vent … hva er det du vil … du kan få … penger …»

Nå smiler joggeren bredt mot ham, men det er ikke noe vennlig smil. «Jeg vil ikke ha penger! Du skal dø, ditt svin!»

De Wahl prøver instinktivt å løfte armen for å beskytte seg, men han er for svak, og det er for sent. Med et kraftig svingslag treffer teglsteinen den venstre tinningen hans med en knasende lyd. Joggeren kaster plastposen med steinen i en stor bue over kanten på kaia. Den sneier borti en fortøyningsline mellom de to nærmeste skøytene før den forsvinner ned i det svarte vannet med et plask.

Joggeren tar et kraftig grep i frakken til de Wahl og sleper den blødende mannen de snaue fire meterne bort til kaikanten.

Uten å nøle setter han inn et siste røsk som sender kroppen halvveis over kanten, der den blir hengende et halvt sekund før den vipper over og blir borte. Han hører plasket, kaster et raskt blikk rundt seg og setter av gårde i rask jogg. Armbåndsuret viser 07.16 Bra jobba.

En oppmerksom sjåfør i køen på Strandvägen ser at en jogger plutselig stanser opp på høyde med Styrmansgatan.

Det er noe merkelig med ham. Har aldri sett noen jogge med frakk utenpå treningsdressen.

I samme øyeblikk som tanken slår ham, ser han at joggeren trekker noe opp av lomma og slipper det ned på bakken før han river av seg frakken, springer fram til kanten av kaia og kaster den ut i vannet mellom to båter. Deretter legger han på sprang opp mot Strandvägen.

Merkelig.

17

Joggeren krysser fotgjengerovergangen, blir borte et øyeblikk mellom trærne i midtrabatten. Sjåføren ser at mannen springer over trikkeskinnene og følger fotgjengerfeltet videre til han når fortauet på den andre siden.

Like før joggeren runder hjørnet ved bygningen til Eiendomsmeglerfirmaet Lagerlings, og fortsetter innover Styrmansgatan, skimter han blålys som nærmer seg fra Nybroplan. For seint, gutter, tenker han.

Tåka letner, og morgenlyset stiger, men den fuktige friskheten henger igjen i lufta. Han kommer fram til Riddargatan, tar til høyre ved kiosken og jogger videre. I det neste krysset tar han til venstre inn på Grev Magnigatan og fortsetter oppover bakken mot de gule bygningene til Riksantikvaren og Historiska museet.

Ved Storgatan tar han til høyre og tenker tilfreds at han til punkt og prikke nå følger den planen som ble født for flere måneder siden. Ved å løpe i sikksakk bort fra åstedet, inn i mindre trafikkerte gater, reduseres mulighetene for at noen skal kunne gi en god beskrivelse av ham, nok til at han kan komme opp med en plausibel forklaring dersom noen skulle finne på å spørre.

Hvorfor skulle noen finne på å spørre? Stockholm er en millionby, full av folk som spaserer, lufter hunder, jogger. Han skiller seg ikke ut fra mengden.

Han setter ned tempoet, krysser Torstenssonsgatan.

Det var her du bodde, ditt rasshøl. Men hit kommer du aldri mer.

Han fortsetter forbi Östra stallet fram til den lille parken mellom Banérgatan og Narvavägen.

Der. Søppelkassa.

Han stanser, roer ned pusten. Hadde det vært et oppmerksomt menneske i nærheten, ville vedkommende sett joggeren dra av seg strikkelua og stappe den langt ned i søppelkassa.

Den oppmerksomme ville også – antakelig med en viss undring – notert seg at mannen hadde en badehette under lua, en 18

plasthette som han nå trekker av seg og stapper ned i lomma på joggebuksene. Men damen med hunden fem meter bortenfor har mer enn nok med å følge med på at bofsevofsen hennes gjør fra seg på fortauskanten.

Ingen risiko. Eller?

Den stillestående køen på Narvavägen forpester den ellers så friske morgenlufta. En dame i en av bilene kikker på ham idet han trekker av seg badehetta. Hun ser overrasket ut.

Et vitne. Kanskje burde han springe fram, røske opp døra på bilen hennes. Kvele henne.

Han snur ansiktet fort vekk og krysser Narvavägen mellom bilene i køen, springer forbi kirken og til venstre inn på Fredrikshovsgatan. Ved det terrakottafargede komplekset Garnisonen tar han til høyre inn på Linnégatan og setter opp tempoet.

Han trekker pusten dypt ned i lungene, føler styrke og frihet, vil springe fort en stund.

Hans Jakobson er sliten. Nattskiftet hans er snart over, og han lengter etter å få seg elleve timers velfortjent hvile. Var det virkelig ingen annen bil som kunne tatt seg av dette? Med et sukk konstaterer han at Strandvägen ikke kan beskrives som annet enn en trafikal katastrofe på denne tiden av døgnet. Til tross for at han har slått på både blålys og sirene, blir politibilen stående stille i den tettpakkede køen, badet i bremselys.

«Kjør inn til siden, da, for faen!»

Kollegaen Bergh peker til venstre. «Se om du kan komme deg inn i kollektivfeltet eller inn mellom trærne i midtrabatten.»

Jakobson senker sidevinduet, strekker ut armen for å vise bilene bak og til venstre hvor han vil, og et halvt minutt senere blir luka stor nok til at han får manøvrert Volvoen inn på den brede alleen mellom kjørebanene. Fortsatt med fulle sirener kjører han så fort han tør, mellom vettskremte syklister og bannende fotgjengere.

To minutter senere klarer han å krysse Strandvägen ved 19

Grev Magnigatan og ut på kaia. Han slår av sirenene og motoren.

«Jeg ser ingen pågående mishandling. Gjør du?»

«Nei, men hva er det der?» Berg peker ut på kaia et stykke foran bilen.

«Ser ut som en stresskoffert.» Han åpner døra og går ut.

Jakobson følger etter mens han noterer seg med et grøss at det begynner å regne, samtidig som vinden øker. Han fortsetter forbi kollegaen, som har satt seg på huk ved kofferten. Plutselig stanser han.

«Du, det er blod her borte ved kanten!»

Bergh reiser seg og går mot kollegaen. Forsiktig, for ikke å tråkke i blodet, nærmer de seg kaikanten og kikker ned i vannet. Et par meter fra kaia flyter det en mannskropp med ryggen opp, beina litt fra hverandre og armene utstrakt, som til en siste bønn om nåde.

«Fy faen!» utbryter Jakobson og snur seg rundt. «La den kofferten ligge der den er. Jeg kaller opp alarmsentralen.»

Berg nikker. «Be dem varsle brannvesenet samtidig, så vi får hit dykkertjenesten. Vi må få kroppen opp av sjøen før gribbene samles. Ikke bruk radioen.»

Jakobson setter seg i patruljebilen, starter motoren og skrur varmen til fullt, før han fisker mobilen opp av lomma og ringer alarmsentralen.

«Jakobson i 1110 her, du må sette meg over til vakthavende umiddelbart.»

Et par minutter senere forlater Jakobson den varme bilen og går fram til Bergh, som fortsatt står og stirrer på kroppen som langsomt roterer i bakevja mellom to av skøytene.

«Jeg har snakket med vakthavende. Dykkertjenesten er allerede på vei, og det kommer en kriminalbetjent også. De vil at vi umiddelbart sperrer av et område på ti ganger ti meter fra kaikanten. De sa ingenting om bilder, men vi burde kanskje ta noen for sikkerhets skyld.»

Bergh nikker, og de to politibetjentene åpner koffertlokket 20

på Volvoen, tar fram to ruller med blåhvitt sperrebånd og en kameraveske.

Et par raske høyre–venstre-svinger ved Berwaldhallen fører ham endelig inn på Dag Hammarskjölds väg.

Bare et spørsmål om minutter nå.

Han passerer de vakre villaene, diplomatboligene, den amerikanske ambassaden og villa Källhagen, før han skrår over plenen utenfor Sjöfartsmuseet.

Han burde være redd som et jaget dyr, men i stedet føler han for første gang på mange år en indre ro.

Ved vannet nedenfor Sjöfartsmuseet stanser han og henter pusten et par minutter. Han ser seg rundt. Den idylliske strandpromenaden er en populær strekning for turgåere, hundeeiere og joggere, men dette er en mandag morgen i januar, og folk har tydeligvis annet fore enn å rusle rundt her.

Etter å ha forsikret seg om at ingen ser ham, trekker han rolig den svarte plastposen opp av venstre lomme. Han vrenger av seg den ytterste joggedressen, vikler den rundt et par passende store steiner fra stranda og stapper det hele ned i plastposen. Deretter klorer han opp små hull rundt omkring på posen og presser ut så mye luft som mulig før han knyter den hardt igjen.

Han går helt ned til vannkanten.

Konsentrer deg nå! Kaster du for kort, kan sekken bli liggende for grunt, og noen kan se den. Og det er altfor kaldt til å tenke på å vasse ut og hente den. Tar du i for hardt, kan posen ryke, og da er alt forgjeves.

Ett kast. Det må være perfekt.

Han fører armen i en stor bue og kaster posen så langt ut han klarer.

Idet han ser den siste fliken av den svarte plasten forsvinne ned under overflaten, slipper spenningen. Trettheten velter over ham, og han setter seg ned i det fuktige løvet ved vannkanten.

21

Han tenker tilbake mens munnen begynner å bevre.

Hender som presser ned kroppen hans. Det ondskapsfullt flirende ansiktet til de Wahl over ham. Hånlatteren i bakgrunnen.

Smerten, nedverdigelsen …

Smaken av skam. Øynene fylles av tårer, og han begynner å skjelve.

Det tar et kvarters tid før han har roet seg såpass ned at han kan fortsette. Svetten føles plutselig kald mot kroppen, og han må få opp varmen igjen. Han er litt skjelven i beina idet han reiser seg, og begynner å hoppe litt på stedet for å få i gang blodsirkulasjonen. I sakte jogg fortsetter han tilbake langs strandpromenaden, der han kaster et raskt blikk opp mot den irrgrønne statuen av sjømannen med påskriften: «De ga sitt liv for oss».

Han tenker ironisk at en annen nettopp har gitt sitt liv ufrivillig.

Til pass for det jævla rasshølet!

Han tar trappa opp til museet og fortsetter fram til veien. Et blikk på armbåndsuret forteller ham at han bør ta bussen tilbake, det tar for lang tid å springe hele veien hjem, og han har et møte han må rekke. Ved holdeplassen til 69-bussen trekker han av seg svinelærshanskene og dytter dem ned i en papirkurv.

Sjåføren nikker kort når joggeren i mørkeblå, tettsittende treningsdress går om bord. Haltet han litt? Kanskje han har fått en strekk under løpeturen? Det er uansett ikke uvanlig at folk springer langt ut på Djurgården for så å ta bussen tilbake.

Bussen kjører inn mot Diplomatstaden, passerer Berwaldhallen og svinger inn på Strandvägen.

Joggeren lener kinnet mot det fuktige vindusglasset. På avstand ser han flakkende blålys.

Et par sekunder øker pulsen hans, før den roer seg ned igjen.

Idet bussen passerer stedet der han for noen minutter siden 22

slo i hjel en annen mann, smiler han, lukker øynene og føler en stor ro bre seg i kropp og sjel.

Han går av ved Nybroplan, kaster et blikk på de gylne statuene som pryder inngangen til Dramaten, og begynner å hoppe på stedet for å få i gang kroppen igjen. Noen sekunder senere jogger han av sted langs Sibyllegatan. Han passerer Östermalmstorg og springer videre et kvartal før han kommer fram til krysset ved Linnégatan og den usedvanlig stygge teglsteinsgården med hvite vinduskarmer og det som skal forestille karnappvinduer, men som aldri ble annet enn kubistiske utvekster utført i en arkitektonisk syttitallspsykose.

Linnégatan 27 må være den desidert minst sjarmerende bygningen på hele Östermalm, tenker han. Og det er sikkert ingen tilfeldighet at det ligger en 7-Eleven på akkurat det hjørnet.

Han hadde ikke råd til noe bedre den gangen.

Men det kommer bedre tider.

Han stanser utenfor døra til oppgangen, bøyer seg fram og støtter hendene mot lårene mens han får igjen pusten. Døra går opp, og naboen i etasjen under, fru Larsson, kommer ut.

Hun smiler vennlig og nikker idet han peser fram et «God morgen».

Merkverdig, tenker fru Larsson mens hun langsomt, støttet til stokken sin, begynner å gå nedover gata. Alle springer rundt og stresser nå for tiden, og når de omsider har litt fri, så springer de forsyne meg da også. Hvorfor har de sånt hastverk?

Han slår av alarmen, stenger døra og lener seg mot den en stund. Joggedressen ender i en klump på gulvet sammen med undertøyet.

Vannet i dusjen blir nesten skåldende varmt før han vrir håndtaket tilbake mot midten. Huden blir rødflammet av den brå temperatursvingningen. Han vasker håret og kroppen grundig og blir stående lenge under det rennende vannet mens han tenker gjennom morgenens hendelser.

Ingen problemer. Ingen tabber. Ingen spor.

23

Plutselig rykker han til og blir stående med håndkleet i hånden mens vannet sildrer ned langs kroppen og utover de varme flisene.

Stresskofferten! Den ble liggende igjen på kaia.

Hjertet raser i vei. Hva innebærer det?

Han fortsetter å tørke seg fort og hardt mens han går inn på soverommet og fram til garderobeskapet. Kritthvit skjorte, diskré mørkegrått silkeslips.

Ingenting. Det fins ingenting i kofferten som har noe med ham å gjøre, og liket i havnebassenget kommer uansett til å bli identifisert i løpet av kort tid. Dessuten landet jo strikkelua helt perfekt i en vannpytt like ved der han kastet frakken i vannet. De kan ikke unngå å finne den. Ikke noe problem.

Lua. Det var jo et lykketreff at vennen hadde hatt den liggende på hattehylla her for noen uker siden. Dessuten var det veldig beleilig at vertskapet var såpass bedugget etter middagen at de ikke la merke til at han lot den hanskekledde hånden sin sneie over hylla og snappe med seg lua.

Svart Armani-dress og håndsydde sko. En elegant duft. Speilbildet viser en ung forretningsmann som har stil og er påpasselig med utseendet.

Ikke en drapsmann.

Vinterlufta er skarp og fuktig. Han knepper frakken før han med raske skritt går av sted mot City med stresskofferten i hånden. Han tar en kopp kaffe og en ciabatta på en café før han fortsetter til kontoret.

Noen timer senere taster han inn et par kommandoer og sender en salgsordre før han blir sittende spent og stirre på de flimrende børskursene på skjermen framfor seg. Etter noen minutter sprekker han opp i et stort smil.

Yes! To millioner.

Ikke dårlig før lunsj.

To Mandag 15. januar Ute på Polhemsgatan kjørte en bil altfor fort gjennom en vanndam og sendte en kaskade av vann over en liten daks oppe på fortauet. Damen med daksen hyttet med neven etter bilføreren, som sikkert ikke engang la merke til henne.

Hensyn, tenkte Rydh, har gått av moten. Trist.

Tankefullt lot han hånden gli over skjegget. Kollegaene og jobben i Göteborg, den ordentlige jobben, føltes iblant altfor langt borte. Han kjente et stikk av savn når han tenkte på det kjæreste han hadde. Bombene. Kollegaene i Göteborg hadde akkurat fått seg ny bil og en ny robot til å plukke opp sprengladninger med.

Han lengtet hjem til kona og villaen på vestkysten. Tanken på å tilbringe dagene med å utvikle det nye dataprogrammet for beslaglagt gods, SPRÅNG, på politihuset i Stockholm hadde virket forlokkende da han fikk tilbudet, faktisk smigrende, i og med at han ble ansett for å være den mest kompetente i hele Sverige. Men det å ukependle tvers over landet var slitsomt, og de ensomme kveldene i hybelen på Huddinge ble fort deprimerende. Stadig oftere banket han inn mengder med overtidstimer i stedet for å glo på tv eller stirre rett i veggen. Det var jo like greit å bruke tiden til noe fornuftig, samtidig som han opparbeidet en hel del avspasering som han tok ut på fredager for å komme tidligere hjem.

Til livet.

25

Jo eldre man blir, tenkte han, desto viktigere blir det å ha sine nærmeste rundt seg.

Tankene hans ble brutt idet den gamle fasttelefonen på skrivebordet hans begynte å plystre. Han løftet av røret mens blikket gled fra dataskjermen og ut gjennom vinduet. Det hadde begynt å regne.

Det verste som fins når man skal ut og sikre spor.

«Rydh!» For en som ikke kjente ham, lød det sikkert bryskt, tenkte han.

«God morgen, hvordan står det til med Sveriges beste kriminaltekniker?»

Bjørn Rydh smilte da han hørte kriminalbetjentens lystige skånedialekt, og lente seg tilbake i stolen.

«Tatt i betraktning at jeg befinner meg bak fiendens linjer, så er det ikke så verst, men jeg ville jo heller oppholdt meg på den riktige siden av landet, som du vet.»

Jacob Colt lo. «Shit happens, Björn, og jeg er vel like mye i fiendeland som du. Forskjellen er bare at du fortsatt har en sjanse til å vende tilbake til sivilisasjonen igjen.»

«Det får vi sannelig håpe», svarte Rydh. «Jeg aner ikke hvor lang tid dette prosjektet kommer til å ta. I utgangspunktet sa de to år, og nå har det gått tre. Men på den andre siden så er det jo en ganske interessant jobb …»

«Hyggelig å høre at du trives! Björn, jeg trenger litt hjelp av deg. Kunne du tenke deg litt ordentlig politiarbeid til en forandring?»

«Hva gjelder det?» Rydh satte seg opp i stolen. Han hadde stor respekt for Jacob Colt og kollegaene hans. Inspektøren hadde bedt ham om bistand et par ganger i løpet av den tiden han hadde jobbet på Politihuset på Kungsholmen, men bare når det dreide seg om saker som var viktige å få løst. Rydh hadde satt pris på samarbeidet, og på avbrekket fra utviklingsarbeidet, å komme seg opp fra kontorstolen og ut i felten for å drive kriminalteknisk etterforskning.

«Ved sjutiden i morges», sa Colt, «ringte en person fra en 26

bil på Strandvägen og fortalte at han var vitne til at noen mishandlet en mann som lå på kaia. Dessverre ble samtalen brutt før patruljen rakk fram, og vitnet ringte tydeligvis fra en kontanttelefon, så vi har ikke klart å komme i kontakt med vedkommende. Patruljen som kom til stedet, fant til å begynne med ikke noe voldsoffer, men derimot en stresskoffert som lå omtrent der mishandlingen skulle ha foregått.»

Björn Rydh trakk til seg en blokk og kludret ned noen notater med en blyant. «Ja …?»

«Da kollegaene kikket over kanten, så de en kropp flyte i vannet», fortsatte Colt. Alarmsentralen varslet brannvesenet, som rykket ut med dykkere og hentet opp en død mann. Vedkommende er identifisert som Alexander de Wahl …»

Rydh plystret. «Det var som faen.»

«Kjenner du ham?» Jacob Colt hørtes en smule overrasket ut.

«Jeg pleier å more meg med å lese økonomisidene i DN», svarte Rydh. «Det er jo artig å vite hva finansjappene driver med. Og for noen uker siden så jeg at denne fyren hadde fått en uvanlig høy stilling for alderen. Bankdirektør eller noe, tror jeg. Jeg la merke til det fordi guttevalpen skulle få en årslønn på fem–seks millioner, og så hadde han et uvanlig navn …»

«Helt riktig», sa Colt. «Jeg har nettopp snakket med styreformannen i Banque Indochine nede på Stureplan. De Wahl hadde ikke rukket å sitte i direktørstolen mer enn ti dager …»

Jacob Colt ble stille et par sekunder før han fortsatte.

«Du skjønner sikkert at jeg kommer til å få en del press på meg her. At en toppsjef i Stockholms finansmarked blir slått i hjel og dumpet i sjøen mens han rusler til jobben, kommer ikke til å gå ubemerket hen.»

Rydh tygget på blyanten. «Har du noen teorier?»

«Ikke foreløpig, men det ser ikke ut til å være noe ran. De Wahl hadde lommebok med kredittkort og over fem tusen i kontanter på innerlomma. Han hadde en Breitling på armen, og de er jo svindyre. Og i stresskofferten lå det minnepinner 27

og cd-plater som sikkert inneholder konfidensiell forretningsinformasjon.»

«Hvordan så liket ut, da?» spurte Rydh.

«Jeg fikk bare en foreløpig rapport», svarte Colt. «Dykkerne og ambulansepersonellet sa at han så ut til å ha fått et par kraftige smeller på begge sider av hodet. Men om han har blitt påført dem ved slag, eller om han traff noe på vei over kaikanten, det vet vi jo ikke ennå.»

«Da er det bare å sette i gang, da», svarte Rydh. «Hva vil du at jeg skal gjøre?»

Colt nølte et øyeblikk før han svarte.

«Björn, jeg trenger rett og slett et ekstra skarpt blikk nede på Strandvägen. Christer Ehn og Johan Kalding er allerede i gang med tekniske undersøkelser på stedet, men jeg vil gjerne at du også tar en kikk. Forhåpentligvis ser tre par øyne bedre enn to, og jeg vet ingen som er så observant som du.»

Rydh gliste. «Tar du i bruk smiger også, nå?» Han kikket ut gjennom vinduet igjen. «Hvis du ser ut, så ser du hvordan forholdene er. Det er ingenting som kan skylle vekk spor like fort som regn kombinert med litt vind. Og siden liket har ligget i vannet, så får de nok noen problemer på rettsmedisinsk også.»

Jacob Colt sukket. «Jeg er klar over det, Björn, men jeg må gjøre alt jeg kan nå. Noen av de beste karene mine er på plass, og Henrik Vadh leder etterforskningen. Når kan du være der?»

«Det er bare en liten ting du glemmer», svarte Rydh. «Har du snakket med Mård?»

«Jepp!» sa Colt. «Her gjelder det å holde sin sti ren, jeg vil ikke at noen av oss skal få problemer på grunn av dette. Börje sier at SPRÅNG-prosjektet kan unnvære deg en dag eller to uten at verden stanser.»

«Hva faen mener han med det?» spøkte Rydh. «Prosjektet bråstopper i samme øyeblikk som jeg går ut gjennom døra.

Men hvordan kommer jeg meg kjappest til Strandvägen?»

«Polititaxi», sa Colt muntert. «Jeg ringer sentralen og ber 28

dem dirigere en bil til hovedinngangen. Når du skal tilbake igjen, kan du sitte på med Henrik eller en av teknikerne.»

Tjue minutter senere stanset en politibil ved avsperringen på Strandvägen. Björn Rydh takket for skyssen, gikk ut, trakk glidelåsen i vindjakka helt opp i halsen og tok et overblikk. Det regnet fortsatt, om enn noe mindre enn da Colt hadde ringt ham. Derimot hadde vinden begynt å øke.

Det var som faen, tenkte Rydh. Hvis det skulle være noe å finne her, så har det vel regnet bort og blåst vekk for lengst.

Teknikernes grå folkevognbuss sto parkert like utenfor sperrebåndene, sammen med noen biler som antakelig tilhørte Henrik Vadh og de andre betjentene.

De hadde sperret av et ti meter bredt område mellom kanten av kaia og Strandvägen. En uniformert betjent tok seg av vaktholdet. Rydh gikk fram og viste ham ID–kortet.

«Hei, har dere funnet noe?»

Betjenten trakk på skuldrene. «Jeg vet ikke, jeg avløste nettopp patruljen som kom hit først, de skulle inn og avlegge rapport. Spør gutta fra krimmen …» Han pekte ut retningen med tommelen over skulderen.

«Greit, takk.» Rydh løftet opp sperrebåndet og huket seg ned under det.

Betjenten ga ham et nikk før han rettet oppmerksomheten mot vaktholdet igjen.

Tjenestefeil, gutten min, tenkte Rydh med et sukk. Du skal ikke slippe meg inn her uten å stille kontrollspørsmål. Du vet bare at jeg er politi, ikke at jeg er tekniker, eller om jeg har myndighet til å vandre rett inn på et åsted.

Henrik Vadh sto helt ute på kanten av kaia sammen med noen som Rydh ikke kjente. Et stykke bortenfor lå det derimot noe stort som Björn Rydh gjenkjente altfor godt.

En likpose.

Noen meter fra den satt Christer Ehn på huk mens han fis29

ket opp noe fra en plastpose og ga det til kollegaen Johan Kalding. Kriminalteknikere begge to, og Rydh kjente dem godt.

Flinke folk. Rydh gikk fram til dem.

«Mårnings, gutter, hva har vi her, da?»

Ehn og Kalding nikket tilbake.

«Hei, Björn», sa Christer Ehn og pekte mot sekken. «Vi har et lik. Det er jo en god begynnelse. Vi har sikret blod og litt småtteri fra brosteinene her. Vi får se hva det viser oss …»

Rydh nikket. Har vi uflaks og en smart gjerningsperson, så er det offerets eget blod, og hva skal vi med det? tenkte han. Han stakk hendene dypt ned i jakkelommene, snudde og gikk sakte fram til kaikanten. «Hei sann, Henrik.»

Vadh snudde seg rundt, og det ellers så alvorlige ansiktet sprakk opp i et stort smil. «Nei men hei, Björn. Hyggelig å se deg. Hva skyldes denne æren?»

«Ble oppringt av en fyr som kaller seg Colt, har du hørt om ham?» spøkte Rydh. «Han ville at jeg skulle dra ned hit og ta en kikk.»

«Det var lurt av ham», sa Vadh og nikket. «Vi trenger all den hjelpen vi kan få her.»

Rydh kikket på Henrik Vadh. Det overrasket ham at mannen ikke hadde blitt forfremmet til overbetjent for lenge siden.

Vadh var major i hæren da han forlot forsvaret i forbindelse med nedskjæringene på slutten av åttitallet og omskolerte seg til politiyrket. Etter å ha tjenestegjort på en rekke avdelinger innen Stockholmspolitiet, hadde han søkt seg til krimmen, funnet seg til rette og blitt der. Henrik hadde vært Jacob Colts høyre hånd i snart ti år nå, og det var ingen hemmelighet at Vadh var en av de beste kriminaletterforskerne i Stockholm.

Han var kjent for å være sta, nysgjerrig, analytisk, nærmest pedantisk, og faglig dyktig. Han hadde en evne til å tenke i ukonvensjonelle baner, hvilket mer enn en gang hadde ført til uventede gjennombrudd i en etterforskning. Dessuten hadde han en forbausende pålitelig magefølelse overfor løgn og forklaringer som ikke hang på greip. Men, tenkte Rydh, kanskje 30

han ikke ville fungere like godt som sjef, som arbeidsleder.

Sosiale ferdigheter var nok ikke hans sterkeste side.

Henrik Vadh avbrøt Rydh i grubleriene. «Dette er Månsson, han er relativt ny hos oss, så dere har kanskje ikke møtt hverandre …?»

Rydh håndhilste før han henvendte seg til Vadh igjen. «Jeg går bort og snakker litt med gutta.» Han pekte mot teknikerne, som nå jobbet med noe et stykke bortenfor.

Vadh nikket, og Rydh gikk med raske skritt bort til kollegaene.

«Har dere funnet noe?»

«Bare liket og stresskofferten som lå på kaia, foreløpig.»

Rydh så bekymret ut. «Og jeg vet ikke hva Christer og Johan kan få ut av det de har klart å samle opp i dette griseværet.»

Bak seg hørte de en bil komme kjørende langs kaia. De snudde seg og så en rød Volvo S 70 kjøre fram til sperringen, der den uniformerte betjenten ga ham tegn om å stanse. En mann gikk ut av bilen og fram til det blåhvite båndet.

«Hei! Jeg hørte på radioen at det hadde skjedd noe her. Jeg kjørte forbi her tidligere i dag, og da så jeg noe mystisk. Jeg vet ikke om det har noen betydning, men …»

Vadh og Månsson gikk fram til sperringen. Mannen i Volvoen så ut til å være i trettiårsalderen og virket rolig og behersket.

«Hei. Henrik Vadh, kriminalpolitiet i Stockholm. Dette er min kollega Månsson. Hva var det du så?»

Mannen så nysgjerrig på dem. «Kan jeg spørre hva det er som …»

«Vi kan ikke si noe om det akkurat nå», avbrøt Vadh. «Men vi vil gjerne vite hva du så, hvor mye klokka var, og hvor du befant deg.» Han tok fram blokk og blyant fra lomma. «Til å begynne med vil jeg gjerne vite hva du heter, og hvor jeg kan nå deg hvis det skulle være noe mer.»

Mannen nikket. «Anders Svendsen. Jeg er fotograf, så jeg er ganske god til å få med meg saker og ting.» Han tok opp lom31

meboka og fant fram et visittkort som han rakte Vadh. «Her har du både telefonnumre og mailadressen min hvis det skulle være noe.»

Vadh kikket rasket på kortet. Anders Svendsen, frilansfotograf, leste han.

«Greit. Ja vel, Anders, hva var det du så?»

«Jeg var på vei til et oppdrag i Berwaldhallen, skulle ta portretter av noen musikere der. Jeg satt i køen omtrent hundre meter bortafor her …»

Fotografen snudde seg og pekte.

Vadh avbrøt ham. «Vent litt. Hvor kom du ifra?»

Svendsen snudde seg tilbake og pekte langs Strandvägen.

«Jeg kom fra Birger Jarlsgatan og svingte inn på Strandvägen, denna veien her, æsse.»

Vadh sukket inni seg. Æsse. Hvor er språket og nasjonen på vei?

Han kikket på Svendsen mens han noterte. «OK. Fortsett.»

«Jeg fikk øye på en fyr som kom joggende langsetter kaia, mot Nybroplan. Jeg syntes han så litt merkelig ut, i og med at han hadde frakk på seg, og det pleier jo ikke joggere å ha.»

Vadh løftet hånden. «La du merke til noe annet? Hvordan var han ellers kledd?»

Vadh så oppmerksomt på ham, og et øyeblikk syntes Svendsen at politimannens blikk føltes ubehagelig. Han nølte. «Æææh … nei, det fikk jeg ikke med meg, det var jo halvmørkt ute.»

Vadh nikket. «Skjønner. Hva gjorde han deretter?»

Fotografen slikket seg raskt over leppene. «Jeg vet at dette høres mystisk ut, men det var jo derfor jeg reagerte og kom hit da jeg hørte på radioen at politiet hadde sperra av kaia. Fyren stanset, tok opp noe fra lomma og slapp det ned på bakken.

Etterpå vrengte han av seg frakken, gikk fram til kaikanten og kastet den i vannet. Så sprang han bare videre.»

32

«Han hadde altså en frakk på seg? Så du hva det var han kastet fra seg på bakken?» spurte Vadh.

Fotografen ristet på hodet. «Nei, jeg var for langt unna. Men det kan jo ikke ha vært noe stort, siden han hadde det i frakkelomma.»

«I hvilken retning sprang han, da?» spurte Månsson mens Vadh noterte.

Mens han ventet på svar, snudde Vadh seg mot Månsson.

«Jeg ser at båten til Dykkertjenesten ligger der borte. Undersøk med dykkerlederen om han fortsatt har noen folk i vannet, og om de kan gjøre et søk hundre meter lenger oppe. Det kan hende de finner en frakk der. Undersøk samtidig om det bor folk på noen av båtene som ligger her, og i så fall om noen har sett noe.»

Janne Månsson snudde og gikk raskt mot dykkerbåten.

Anders Svendsen trakk på skuldrene. «Jeg så bare at han sprang opp mot fotgjengerfeltet ved Styrmansgatan, men så begynte køen å lee seg, æsse, og da måtte jeg jo følge på. Jeg sjekka i bakspeilet, og jeg er temmelig sikker på at han kryssa Strandvägen. Var det et ran, eller, siden han kasta klærne?»

«Som sagt kan jeg ikke si noe for øyeblikket, du får følge med på nyhetssendingene», svarte Vadh. «Kan du si noe mer om hvordan han så ut? Var han høy, kort? Så du hva slags hårfarge han hadde?»

Fotografen tenkte seg om. «Han så vel ut som folk flest … ææh …»

Vadh kikket på ham. Hvordan ser folk flest ut? «… jeg er ikke helt sikker», fortsatte Svendsen, «men jeg tror han var ganske høy. Og håret …»

«Ja, hva var det med det?» Vadh kikket opp fra blokka og undertrykte en impuls til å legge til ’æsse’ bare for å se om Svendsen ville reagere på det. Antakelig ikke.

Ubehag igjen. Håper at jeg aldri vil bli forhørt av denne karen for noe jeg selv har gjort, tenkte Svendsen.

Plutselig knipset han med fingrene. «Nå vet jeg hvorfor jeg 33

ikke kan si noe om hårfargen – han hadde jo lue på seg! Og den må ha vært mørk, for jeg så ingen tydelig kontrast mellom den og frakken hans. Jeg tenker fotografisk nå, æsse, skjønner du?»

En viss forakt begynte å gjøre seg gjeldende i tankene til Vadh. Jaså, du tenker fotografisk, ’æsse’. Håper at det var riktig bilde som havnet på netthinnen, ’æsse’. Synd at du ikke tok et bilde med et ordentlig kamera i stedet. Han så på visittkortet til Svendsen igjen. «Nyheter, mote, bryllup», leste han. For en jævla miks! Æsse.

Femten minutter senere satt Henrik Vadh og Janne Månsson på huk ved siden av Björn Rydh, Christer Ehn og Johan Kalding. Det hadde sluttet å regne, men det blåste fortsatt friskt.

På brosteinene foran dem lå det en svart frakk som dykkerne hadde funnet like ved det stedet Svensen hadde sagt at joggeren hadde kastet den i vannet. Bare noen få meter fra kaikanten hadde Björn Rydh funnet en strikkelue i en vannpytt, løftet den opp med en pinsett og lagt den i en plastpose.

Da Henrik Vadh skjønte at fotografen ikke hadde noe mer konkret informasjon å komme med, men lot til å bli stående og snakke bare for å gjøre seg interessant, hadde han takket mannen og sagt at han antakelig ville komme tilbake med flere spørsmål senere.

Fotografen gjorde nok et forsøk på å liste ut hva som hadde skjedd, og da Vadh snudde og gikk, hentet Svendsen et kamera i bilen og tok en serie bilder av området.

Nå studerte Vadh den gjennomvåte frakken og lua i plastposen.

«Hvorfor skulle han trekke opp en lue fra lomma og kaste den på bakken hvis han allerede hadde en lue på seg?» sa Vadh halvhøyt.

Christer Ehn snudde seg mot ham. «Hva sa du?»

«Jeg bare tenkte høyt. Denne fotografen som så joggeren, sa jo at han hadde lue på seg da han sprang videre. På den andre siden vet jeg ikke hvor troverdige opplysningene hans er. Det 34

kan jo være at joggeren tok av seg lua også, men hvorfor kastet han den ikke da i sjøen sammen med frakken?»

Björn Rydh smilte. «Henrik, hvis vi visste hvorfor folk gjør som de gjør, hadde vi løst alle drapssaker på rekordtid.»

«Det har du jaggu rett i», lo Vadh. «Han kan jo ha mistet lua, eller hva som helst. Kanskje han samler på luer. Noen andre kan jo ha mistet den. En vakker dag får vi forhåpentligvis svar på alt dette …»

Rydh nikket. «La oss håpe det.»

«Deres tur, gutter», sa Henrik Vadh henvendt til teknikerne, før han reiste seg opp og tok fram mobilen.

«Hei, Henrik, åssen går det?» Colt hadde sett at navnet hans dukket opp på displayet.

«Jo takk, jeg står fortsatt nede på Strandvägen …»

Vadh ga Jacob Colt en kortfattet rapport om det nye vitnet, lua og frakken de hadde fisket opp av vannet.

«Dette blir bare mer og mer mystisk», sa Jacob. «Snakker vi om en joggende drapsmann i svart frakk og strikkelue som gjerne vil by oss på noen spor?»

«Hvem vet, Jacob, kanskje han er smartere enn oss. Det vil jo vise seg.»

«Vi får håpe at så ikke er tilfelle. Hvor lenge blir dere værende der?»

«Ikke så mye lenger, vil jeg tro», svarte Vadh. «Dykkerne finner ikke noe mer, teknikerne har sopet opp alt de tror kan være av verdi, og nå fikk de jo dessuten en lue og en fin frakk å undersøke. Vi kan nok dra herfra om et kvarters tid.»

Colt tenkte seg om et par sekunder. «Bra. Jeg har allerede ringt rettsmedisinsk og snakket med Laszlo. Han sørger for at vi får prioritert obduksjonen. Vet du hva Björn har tenkt å foreta seg?»

«Vent litt.» Henrik snudde seg mot Rydh. «Jacob har sneket oss forbi køen på rettsmedisinsk. Drar du tilbake til Kungsholmen nå?»

Teknikeren ristet på hodet. «Nei, i så fall drar jeg til rettsme35

disinsk. Siden jeg likevel skal være med, er det like greit at jeg stikker med det samme. Christer og Johan tar med seg frakken og lua til tørkeskapet på teknisk og begynner å se på de andre funnene så lenge.»

Vadh nikket og førte mobilen nærmere munnen igjen. «Fikk du det med deg?»

«Deler av det», svarte Jacob. «Da er det like greit at du blir med Björn og overværer obduksjonen, så får vi det overstått så fort som mulig. Magnus og Sven er på offerets arbeidsplass og snakker med ledelsen der. Niklas graver i bakgrunnsmateriale. Etter hvert får vi sette oss ned og slå våre kloke skaller sammen.»

«Kloke hoder, mener du», rettet Vadh.

Colt lo. «Petimeter. Bare sørg for å kare deg tilbake hit etter obduksjonen uten å bli skutt eller noe. It’s a jungle out there.»

«Du ser for mange dårlige amerikanske politifilmer», sukket Vadh. «Vi ses senere.»

Jacob Colt avsluttet samtalen og lente seg tilbake mens han kikket ut gjennom vinduet.

En ung, lovende bankdirektør kastet i sjøen og funnet død.

Hadde på seg lommebok, dyrt armbåndsur og andre verdisaker. Ikke noe ran. Muligens en joggende drapsmann som tar av seg klær og kaster dem i vannet uten å bry seg om at det er vitner i nærheten.

Ikke bra. Slett ikke bra.

Tre Mandag 15. januar Björn Rydh hadde lånt en bag med kamerautstyr av de andre teknikerne. Henrik Vadh hadde bedt sentralen skaffe en polititransport til ham selv og Björn Rydh. Nå kjørte de bak den svarte varebilen, bare omtalt som politivogna, mot Rettsmedisinsk avdeling i Solna.

Idet personalet i politivogna trillet inn likposen på en båre, kom Laszlo Bodnár gående imot dem. Han smilte da han gjenkjente dem, og strakte fram hånden. «Hei, Henrik. Alt vel?»

«Kan ikke klage», svarte Vadh. «Og med deg?»

Bodnár gryntet noe uhørlig før han svarte. Han hadde ikke sansen for tomprat. «Kan ikke klage. Hei, Björn, hvordan går det?»

«Jo takk, bra, men det blir mye skrivebordsarbeid for tiden.

Jeg deltar i utviklingen av et datasystem for registrering av beslaglagt gods.»

Laszlo Bodnár nikket ettertenksomt og gjorde en gest mot bygningen, som for å ønske dem velkommen inn.

Hverken Henrik Vadh eller Björn Rydh var overrasket over rettsmedisinerens ordknapphet. De utvekslet et megetsigende blikk før de fulgte etter Bodnár mot kontoret hans.

Laszlo Bodnár var født i Ungarn, og hadde allerede da han begynte på medisinstudiene, bestemt seg for å spesialisere seg innen rettsmedisin. Ikke bare fordi han hadde en grunnleggende rettferdighetssans, men også en enorm nysgjerrighet.

Bodnár hadde allerede som barn villet finne ut hvordan ting 37

skjedde, og hvorfor. Ulykker, selvmord og drap var ingen unntak.

Da han avsluttet medisinstudiene, hadde han jobbet som allmennpraktiker i Budapest et par år, før han spesialiserte seg og etter hvert søkte seg til det rettsmedisinske instituttet i Ungarn. Han trivdes godt helt fram til slutten av 1960-tallet, men da gatene i Tsjekkoslovakia begynte å riste under russiske stridsvogner i 1968, hadde han vært føre var og flyttet til Sverige.

Det hadde ikke tatt ham lang tid å få seg en jobb og etablere seg på rettsmedisinsk i Solna, og siden den gang hadde han utført over nitten tusen obduksjoner. Uten noen klager, som han tørrvittig pleide å si når noen spurte.

Bodnár hadde etter en tid truffet en svensk kvinne og giftet seg med henne. Etter fem år skilte de seg uten å ha fått noen barn, og siden da hadde han – så vidt kollegaene hans visste – levd alene i en relativt enkel tilværelse. Han arbeidet mye og brukte fritiden til å lese historie, høre på klassisk musikk og spille sjakk i en lokal pub på Kungsholmen, der han bodde i en liten toroms. De av kollegaene som forsøkte å etablere en relasjon til ham utenfor jobben, hadde raskt gitt opp. Bodnár var alltid yrkesmessig korrekt, men ingen klarte å komme innpå ham som menneske.

Derimot ble han satt stor pris på som kollega og høyt respektert rent faglig. Ingen advokat ville finne på å trekke uttalelsene hans i tvil de gangene han vitnet i rettssaker.

Mens Vadh og Rydh fulgte Laszlo Bodnár til kontoret hans, overlot personalet i politivogna likposen til en assistent som tok seg av registreringen og fikk den plassert på kjøla.

Bodnár satte seg i kontorstolen sin og ba betjentene om å slå seg ned. Han lente seg fram og gransket noen dokumenter i taushet før han løftet blikket og så på dem.

Til tross for alle årene i Sverige hadde Laszlo fortsatt en kraftig aksent, men ikke verre enn at betjentene fint skjønte hva han sa.

38

«Jeg har skjønt at dette er viktig. Førstebetjent Colt har ringt hit og bedt oss prioritere denne saken, og heldigvis hadde jeg mulighet til å stokke om litt i programmet vårt. Jeg kan med andre ord utføre obduksjonen umiddelbart, men av ren nysgjerrighet skulle jeg gjerne vite hvem offeret er, og hva dere har funnet ut hittil.»

Vadh nikket. «Vi setter stor pris på innsatsen deres, Laszlo.

Det er riktig at Jacob har press på seg for å løse denne saken.

Offeret er en ung, fremadstormende bankdirektør i miljøet rundt Stureplan. Så langt har vi ikke mye å gå på, men et vitne i en bil så at en mann mishandlet en annen mann på kaia ved Strandvägen. Da den første politipatruljen ankom, fant de offeret flytende i havnebassenget. Stresskofferten hans lå igjen på kaia, og ved hjelp av den og identifikasjonsdokumentene han hadde i lommeboka, fikk vi identifisert ham ganske raskt.

Björn?»

Vadh vendte seg mot Björn Rydh, som fulgte opp. «Den tekniske undersøkelsen på åstedet ga ikke så mye. Det var både regn og vind da kollegaene mine kom dit. De klarte å sikre blodspor ved kanten av kaia, og senere fisket dykkerne opp en frakk som et annet vitne hadde sett en mann – muligens drapsmannen – kaste i vannet. Det er stort sett det hele …»

Laszlo ble sittende taus en stund før han sa: «Da er det vel like greit at vi setter i gang.» Han løftet opp telefonrøret og slo et internnummer. «Laszlo her. Kan du forberede obduksjon av …» – han kikket ned i dokumentene på skrivebordet – «… Alexander de Wahl. Ja, det var han som nettopp ble brakt inn. Takk.»

Femten minutter senere var både Bodnár, Vadh og Rydh klare til å begynne. Obdusenten var iført operasjonsklær med en grønn, langermet frakk utenpå samt et forkle i hvit plast og latekshansker. Rundt halsen hang det en mikrofon som var koblet til en diktafon han hadde i lomma på frakken. Vadh og Rydh hadde tatt på seg beskyttelsesfrakker og skotrekk. Tek39

nikeren hadde utstyrt digitalkameraet med en ekstern blits og sto klar.

Rydh så seg rundt i obduksjonssalen da han kom inn. Lyset fra de store vinduene var blendet av med persienner, fargene gikk i blasse lyseblå og lysegrønne toner. Sterke lysrør la et optimalt arbeidslys over det rustfrie obduksjonsbordet der likposen nå lå. I den øvre enden av bordet var det en forhøyning der assistenten hadde lagt fram de instrumentene Bodnár ville komme til å trenge. En tretti centimeter lang parenkymkniv til snitt i vev, en femten centimeter lang skalpell med engangsblad til snitt i bløtdeler og muskulatur. En femten centimeter lang bruskkniv med buttere egg enn de andre til bruk i bein og brusk. En lang tarmsaks, en tjue centimeter lang bronkialsaks og en mindre koronarsaks til å klippe i kransarterier og smale hulrom. I tillegg til dette en ribbeinstang, en elektrisk sag til å kutte i skallebein med, to kirurgiske pinsetter og en linjal.

Björn Rydh ante ikke hvor mange obduksjoner han hadde overvært, men konstaterte at han godt kunne klart seg uten samtlige. Han hadde riktignok aldri besvimt eller kastet opp, men det hadde vært tilfeller – særlig der likene hadde vært i en tilstand av langt framskreden forråtnelse – da han hadde ønsket at han befant seg et helt annet sted.

Vadh hadde ikke vært med på like mange obduksjoner som Rydh, og hadde dessuten klart å innta en annen, mer analytisk holdning til det hele. Obduksjonen var en viktig del av etterforskningen. En bit av puslespillet. Noe som skulle og måtte utføres. Han hadde mange ganger lurt på hvorfor noen så det som sin livsoppgave å grave rundt i døde mennesker, men var samtidig takknemlig for at noen var villige til å gjøre drittjobben mens han slapp unna med å se på, lytte og gjøre det han kunne best – analysere.

For Laszlo Bodnár var dette begynnelsen på et nytt oppdrag som han ville vie all sin profesjonalitet for å frambringe to resultater. For det første å fastslå hvilke skader liket hadde blitt 40

utsatt for, dernest å forstå hvordan de hadde oppstått, uten å hengi seg til spekulasjoner eller la seg påvirke av omstendighetene. Rapporten skulle være objektiv og konkluderende. Uttalelsen skulle han formulere senere.

Bodnár kastet et raskt blikk på assistenten sin, som med et nikk indikerte at han var klar. Rydh og Vadh hadde posisjonert seg på den andre siden av obduksjonsbordet. Rydh sto klar med kameraet.

Laszlo lukket øynene et par sekunder for å nullstille seg mentalt. Som rettsmedisiner obduserte han mellom fem hundre og ett tusen lik i året. Av disse var det bare et titalls drapsofre, resten hadde dødd i selvmord, ulykker eller sykdom, uten at det var grunn til å mistenke noe kriminelt. Likevel kunne han ikke la være å reflektere over de fakta han var så interessert i.

I Sverige ble det utført mellom ett hundre og ett hundre og tjue drap i året. Av disse ble mellom åtti og nitti oppklart relativt raskt. Ofte dreide det seg om familietragedier, og gjerningspersonen var i slekt med offeret. I andre saker kunne man pågripe en – ofte psykisk ustabil – gjerningsperson allerede på åstedet.

Drapet var med andre ord teknisk og juridisk oppklart allerede før liket havnet på bordet til Laszlo.

I tjue–tjuefem av sakene ble det iverksatt en større politietterforskning, men de ble som regel oppklart innen rimelig tid.

De resterende ti drapene krevde store politiressurser og pågikk over lang tid, eller forble i verste fall uløste.

Laszlo Bodnár skjenket en takknemlig tanke til Roland Brunder. Brunder, dosent i rettsmedisin, spesialist i rettsmedisin og patologi, og med over førti års yrkeserfaring, hadde blitt Laszlos mentor da han begynte på Rettsmedisinsk avdeling i Solna. Brunder, som ble ansett for å være en av de mest kompetente rettsmedisinerne i landet, var en stillferdig mann som hadde ord på seg for å være nærmest overdrevent nøye når han obduserte og skrev rapporter.

Laszlo husket tydelig Brunders korte og enkle devise. «Bibelen sier at den som leter, skal finne. Det er ikke nødvendigvis 41

sant. Derimot er det slik at den som ikke leter, finner garantert ingenting.»

Let, Laszlo.

Han trykket på knappen som aktiverte diktafonen, og påbegynte obduksjonen.

Prosedyren for hvordan en utvidet rettsmedisinsk obduksjon skal utføres, er strengt regulert, og Laszlo Bodnár hadde ikke til hensikt å avvike fra prosedyrene. Med hjelp fra assistenten løftet han forsiktig kroppen ut av den svarte likposen og plasserte den med ryggen ned på obduksjonsbordet før han ga Björn Rydh et kort nikk.

Teknikeren kunne nå besiktige offeret under optimale lysforhold. Rydh begynte med å undersøke likposen nøye før han fotograferte den påkledde kroppen fra ulike vinkler. Deretter gransket han metodisk offeret for å sikre spor som hårstrå og fremmedelementer.

Han fant ingenting.

Rydh tok et skritt tilbake. «Jeg er ferdig, Laszlo, da kan du bare fortsette.»

Bodnár nikket. Sammen med assistenten fjernet han langsomt og metodisk klærne fra Alexander de Wahl og overleverte plaggene til Björn Rydh, som protokollførte hvert og et av dem og plasserte dem i hver sin plastpose.

Da kroppen til de Wahl var avkledd, brukte Bodnár lang tid på å granske hodet mens han dikterte sine observasjoner. «Ved høyre tinning, med sentrum to centimeter over det ytre øret, ses et omtrent fem centimeter stort, sirkelformet område av diffus bløtdelshevelse …»

Henrik Vadh og Björn Rydh betraktet ham i stillhet, til Bodnár slo av mikrofonen og pekte.

«Her har du tydelige tegn på ytre, stump vold, antakelig påført ved slag med et objekt.»

Björn Rydh tok en serie bilder før han gikk tilbake til den andre siden av bordet og lot obdusenten fortsette.

Bodnár undersøkte nøye ansiktet til Alexander de Wahl og 42

dikterte: «Fra munnhulen framtrer småboblet, koagulert, gråhvitt skum med utseende av såkalt skumsopp.»

Død ved drukning, altså. Den evig vitebegjærlige Henrik Vadh hadde i hele sin yrkesaktive karriere lest alt han kunne komme over av populærvitenskapelig og faglig litteratur om kriminalteknisk etterforskning og rettsmedisin. Mye på grunn av den generelle nysgjerrighet, men også fordi han likte å vite hva kollegaene drev med, og hvorfor.

Betegnelsen «skumsopp» var et tegn på at offeret i sluttfasen pustet inn vann, som dannet skum i luftveiene. Det var også et tydelig tegn på at de Wahl hadde vært bevisstløs da han havnet i vannet, og at den egentlige dødsårsaken var drukning.

Laszlo Bodnár undersøkte halsen, armene og beina. Han fortsatte med overkroppen og ytre kjønnsdeler før han fikk hjelp av assistenten til å snu liket rundt og gjøre den samme undersøkelsen av ryggen. Alle deler av kroppen ble kommentert, hvert minste skrubbsår eller merke ble gitt et referansenummer, hver eneste iakttakelse ble diktert.

Takk og lov at det ikke er jeg som må høre på det opptaket og skrive det ut, tenkte Henrik Vadh. Han hadde lest mer enn nok av obduksjonsrapporter og visste at de fort kunne dra seg opp i en femten–tjue sider med uendelig detaljerte beskrivelser av alt fra hudfiller til hjertets innerste blodkar.

Obdusenten strakte seg etter den korte kniven. Han kastet et raskt blikk mot Björn Rydh og Henrik Vadh før han satte i gang.

Bodnár utførte et rett snitt fra halsgropen til skambeinet for å åpne bukhulen. Deretter blottet han ribbeina, skar over bruskene på den ene siden og vippet opp brystbeinet.

Idet han fikk se lungene presse seg fram, ble han sikker i sin sak. De er hovne, oppblåste. Han trykket lett på dem med fingertuppene. Fingrene mine etterlater groper. Lungene har en marmorert farge med rosagrå flekker. En typisk drukning. Han utelot sine egne refleksjoner mens han dikterte.

43

Henrik Vadh sto stille og betraktet fascinert at rettsmedisineren metodisk begynte å dele opp de indre organene som om han demonterte en bilmotor. Innimellom tok Björn Rydh et skritt fram, bøyde seg over liket og tok et eller flere bilder av kroppsdeler som Bodnár nummererte og kommenterte.

Arbeidet pågikk i drøyt tre timer. Bodnár begynte åpningen av skallen på Alexander de Wahl med et snitt bak det ene øret, fortsatte over skallen mens han passet på å unngå skjære gjennom de synlige skadene. Deretter løsnet han hodebunnen ved å trekke den ene halvparten nedover pannen og den andre over nakken. Så tok han et skritt tilbake og lot assistenten ta den elektriske sagen og skjære seg gjennom hele veien rundt skallen. Björn Rydh skar en grimase idet Bodnár løftet hjernen ut av kraniet. Henrik Vadh betraktet tankefullt at rettsmedisineren løftet av den harde hjernehinnen for å lete etter sprekker i skallebeinet.

Dette kunne like gjerne vært et verksted, tenkte Henrik Vadh. Obdusenten løftet ut det ene organet etter det andre fra kroppen til Alexander de Wahl og plasserte dem på den rustfrie flaten ved siden av dreneringskummen i den øverste enden av obduksjonsbordet for å studere dem i detalj. Bodnár undersøkte knusningsskader i hodebunnen før han etter et systematisk skjema gikk gjennom de indre organene og søkte etter bloduttredelser under huden.

Laszlo Bodnár avsluttet med å ta prøver til rettskjemiske og mikroskopiske undersøkelser av offeret – blod, urin, mageinnhold og levervev. Han tok også vevsprøver fra lungene og la dem på formalin. Han tok ut endetarmen og urinblæren, klippet av anus og la det hele i en plastpose som han overleverte til Björn Rydh for å videreføres til Statens kriminaltekniske laboratorium i Linköping. Avslutningsvis sikret han noen hårstrå og foretok en avskrapning under neglene.

Bodnár sluttet å snakke til diktafonen, trakk seg tilbake fra obduksjonsbordet og nikket til assistenten sin. I løpet av de 44

neste timene skulle den unge mannen vaske og rengjøre liket, legge tilbake hvert eneste organ som Laszlo Bodnár hadde tatt ut, sy sammen hodebunnen og omsorgsfullt dandere frisyren igjen.

Når kroppen til slutt var svøpt og plassert i kisten, skulle ingen kunne se at det hadde vært skåret i den.

En halv time senere satt Björn Rydh og Henrik Vadh igjen i stolene rett overfor Laszlo Bodnár på kontoret hans.

Ungareren satt taus og framoverbøyd over skrivebordet og skrev lange notater på en blokk.

«Unnskyld at jeg forstyrrer, Laszlo, men har du noe å gi oss?» spurte Henrik Vadh forsiktig.

Bodnár kikket opp og så på Vadh en stund.

«Jeg sender av gårde prøvene til SKL i Linköping så fort jeg kan. Hvis jeg ber om prioritet, kan vi ha svarene i løpet av en uke. Jeg skal også sørge for at vi får fram de mikroskopiske preparatene så fort som mulig på den histologiske labben vår.»

«Laszlo, jeg vet at du gjør så godt du kan, men det var ikke det jeg mente.» Henrik Vadh smilte takknemlig mot rettsmedisineren. «Jeg lurte bare på hva du kan si oss så langt?»

Laszlo Bodnár lente seg tilbake i stolen og møtte blikket til Henrik Vadh. «Jeg kommer naturligvis med en nøyaktig uttalelse når jeg har svarene på alle prøvene. Men foreløpig kan jeg si så mye som at offeret har blitt påført vold ved slag mot begge tinningene med en stump gjenstand, for eksempel en stein.

Slagene har medført bevisstløshet. De Wahl var med andre ord bevisstløs, men i live da han havnet i vannet, og den rent tekniske dødsårsaken er drukning. Noen andre skader har jeg ikke kunnet påvise, og når det gjelder øvrige spor av alkohol, kjemiske substanser, sperma, et cetera, blir vi nødt til å vente på resultatene.»

Henrik Vadh nikket og kikket over på Björn Rydh. Selv teknikeren så fornøyd ut og virket nå veldig klar for å komme seg videre.

45

Björn Rydh strakte fram hånden. «Takk Laszlo, alltid like givende å se en proff i arbeid.»

Bodnár spanderte et av sine sjeldne smil. «Selv takk, Björn, hyggelig å se deg igjen. Bare si ifra hvis det er noe mer jeg kan hjelpe til med.»

Fire Mandag 15. januar «Har du noen gang syntes synd på noen, Christopher?»

Christopher Silfverbielke, som for øyeblikket moret seg med å snurre en Mont Blanc-penn mellom fingrene, kikket opp og ut gjennom vinduet mot Birger Jarlsgatan. Det hadde begynt å regne igjen, tunge dråper falt gjennom vintermørket og slo mot glasset. Deprimerende.

Han hadde droppet lunsjen, kjøpte en sandwich på 7-eleven, stappet den i seg og skyndet seg fra Stureplan langs Birger Jarlsgatan mot klinikken hennes for å ta den ekstratimen hun hadde tilbudt ham, disse 45 minuttene som skulle rydde opp i hele livet hans og helst gi svarene på de store spørsmålene.

Bullshit.

Han gikk hos henne fordi det moret ham. Fordi Hans hadde gått hos henne i lang tid, anbefalt henne, sagt at hun var stilig, smart og sexy.

Interessant. Hadde hun og Hans …? Det måtte han forske videre på. Det kunne ha stor betydning for framtiden.

Nå så han på henne og smilte.

«Hva mener du?»

Psykiateren, doktor Mariana Granath, betraktet ham rolig.

«Jeg mener akkurat det jeg spurte om. Kan du huske om du noen gang har syntes synd på noen?»

Hun skriblet ned Empati? På blokka framfor seg mens hun ventet på svar.

Hva visste hun egentlig om ham? Etter mer enn et halvt år 47

med samtaler føltes det som om hun bare hadde skrapt i overflaten, at det lå et nærmest ugjennomtrengelig lag under. Han hadde spilt ut et hav av motsetninger som gjorde henne usikker, fikk henne til å lure på hvilken metode det var mest hensiktsmessig å benytte.

Christopher hadde kommet etter anbefaling fra Hans Ecker, og hun hadde skjønt at de to hadde vært venner i mange år.

Helt fra første samtale hadde hun følt at Ecker var atskillig lettere å diagnostisere. Han var dypt frustrert over sin bakgrunn, over at han ikke kom fra familie som var «fin» nok i forhold til hans nåværende posisjon. I tillegg til det kunne han bli svært aggressiv, led av en serie komplekser og tvangstanker, ikke minst overfor kvinner.

Men denne karen var det verre med.

Silfverbielke smilte. «Nå høres du ut som en skjeggete psykolog i kordfløyelsbukser igjen.»

Hun kjente irritasjonen stige inni seg. Selvkontroll.

«Christopher, jeg er psykiater, ikke psykolog. En del av jobben min går ut på å stille den typen spørsmål. Det dreier seg om å forsøke å finne ut hvem du er, hva som skjuler seg i ditt indre.»

Han beholdt smilet mens han så henne rett i øynene. Hun slo ned blikket. Situasjonen ble jo ikke enklere av at han var ufattelig vakker.

«Mariana, det handler ikke om hvorvidt jeg synes synd på folk eller ikke. Det handler om at jeg er fullstendig drittlei og ikke vet hva jeg skal gjøre med livet mitt …»

Hun sukket og trommet lett med pennen mot blokka en stund.

«Greit, hvis det er det du vil snakke om, så snakker vi om det.»

Han blunket til henne. «Du vet hva jeg vil snakke om.»

«Christopher, har det skjedd noe spesielt i dag?»

Du skulle bare visst. Han ristet på hodet. «På ingen måte. Jeg er bare i uvanlig godt humør.»

48

Hun nikket: «Bra, bra …», men inni henne kokte det. Han irriterte henne noe så inn i helvete, samtidig som hun beklageligvis også følte seg en smule tiltrukket av den kødden.

Mariana Granath var trettifire år og hadde vært yrkesaktiv psykiater i fem. Hun hadde et mykt avrundet ansikt med brede, fyldige, sensuelle lepper, var mellomblond, over middels høy, med velutviklede kvinnelige former. En av ekskjærestene hennes hadde sagt at hun liknet på Kim Basinger og var som hentet ut av filmen 9 1⁄2 weeks. Hun hadde sett filmen med blandede følelser og visste ikke om hun skulle ta det som en kompliment eller ikke. Etter hennes mening var de eneste likhetene mellom henne og Kim Basinger at Mariana alltid var svært nøye med utseendet sitt, og at hun heller ville dø enn å ta på seg et par strømpebukser. Den feminine klesstilen var viktig for identiteten hennes. Strømpebukser var like kvinnelig som kjeledress og curling. Hun foretrakk ekte strømper og brukte gjerne en liten formue på vakre og eksklusive klær, ikke minst på undertøy.

«Er du ledig i kveld?»

Hun ble rykket ut av grubleriene sine og kikket opp. Han hadde fortsatt det jævla irriterende, sjarmerende smilet.

«Christopher, jeg er legen din, ikke daten din.»

«Kanskje jeg … hmm … skulle avslutte behandlingene.

Hadde du gått ut med meg da?»

«Nei, det hadde jeg ikke. Det ville vært upassende.»

Han spilte såret. «Da så, da er det vel like greit at vi fortsetter å leke terapi. Så fortell meg – hva skal jeg gjøre med livet mitt, Mariana? Det føles som om det er over og ut allerede …»

Over og ut allerede. Den hadde hun hørt før, ikke bare fra egne pasienter, men framfor alt i historier fra kollegaer som hadde vært i yrket atskillig lenger enn henne. Fenomenet hadde dukket opp allerede på åttitallet. Seks–sju og tjue år gamle japper, som allerede hadde tjent altfor mange millioner altfor lett, hadde dukket opp med selvmordstanker. De hadde allerede gjort alt, de var for rike, de kjedet ræva av seg og fant 49

ingen mening med livet. En gang i løpet av studietiden hadde en av foreleserne fortalt om et tilfelle der en knapt tretti år gammel aksjemegler – antakelig ruspåvirket – plutselig hadde reist seg midt under en terapitime, hoppet ut av vinduet og slått seg i hjel mot fortauet fire etasjer under.

Hvor sunt kunne det egentlig være å tjene så ufattelig mange penger så tidlig i livet? Hvordan påvirket det respekten for penger, for andre mennesker?

Hun trillet skinnstolen litt bakover, lente seg tilbake, krysset beina og trakk diskré i kjolen som gled litt for langt oppover lårene. Hun visste at han noterte seg håndbevegelsen, at han hadde fritt innsyn under skrivebordet, som bare besto av en stor eikeplate på fire høyglanspolerte stålrør.

Hun har stayups på seg. Hun er engstelig for at jeg skal se strømpekanten.

Silfverbielke kjente et kjapt sting av opphisselse. Nå var han på hjemmebane.

Mariana fokuserte blikket på blyanten hun snurret mellom fingrene, mens hun prøvde å tenke taktisk. Hva er det jeg driver med? Jeg er lege, og jeg skal faen ikke la meg påvirke.

«Dette med faren din, Christopher …» Hun kikket opp, vel vitende om at det var nok til å sette ham ut av spill, i hvert fall for en stund. «Du har jo fortalt at han …»

Jeg skal knulle deg til du ber om nåde. Du kommer til å …

Plutselig boret ordene hennes seg gjennom tankene hans og klipte dem rett av.

Fragmenter av en lang film dukket opp på netthinnen hans uten at han kunne hindre det. Christopher ved siden av pappa, nede ved sjøen, han var kanskje en fem–seks år. Kvitrende fugler, brisen i trærne, lukten av sommer, sola som glitrer i krusningene på vannet. Av og til et rykk i lina, en liten bevegelse i stanga. Håp. Det smilende ansiktet til pappa. En kort klem. Og ordene: «Vi er bestevenner, du og jeg, Christopher. Vi kommer alltid til å være bestevenner …»

Hurtigspoling forover. Pappa på første rad, som alltid når 50

Christopher spilte kamp. Høst, surt og halvmørkt og søkkvåt bane. Oppmuntrende tilrop. «Gå i angrep, Christopher, du er best, du tar dem!» Og når de tapte: «Spiller ingen rolle, gutten min, det er akkurat sånt man lærer av. Ta det som trening.

Her gjelder det bare å se framover. Du vet hvor du står, du er best!»

Nytt klipp fram i tid. Stoltheten i pappas øyne da Christopher kom hjem og viste fram karakterboka. Varmen, klemmene, de oppmuntrende ordene. Turer på kryss og tvers i hovedstaden, besøk på museer og kafeer. Et nært og varmt vennskap.

Gjensidig respekt. Kjærlighet.

Pappa. Kanskje det eneste mennesket Christopher noensinne hadde elsket.

Og så …

«Kutt ut!» Kulden i den dype stemmen hans fikk Mariana til å rykke til. Hun rettet seg opp i stolen igjen, la fra seg blyanten på bordet, foldet hendene, og i samme øyeblikk som hun møtte blikket hans, gikk det kaldt nedover ryggen hennes. Hvordan kan blikket hans forandre seg så raskt, bli så isende kaldt? Hva er det som bor i ham, under skallet? Ikke bare lider han av typiske nevroser for nyrike japper, det ligger noe mer der, men det må graves mye dypere. Kan jeg nå inn til det, finne det? Vil jeg det?

Tør jeg? Det å skru fra hverandre et menneske er en ting, å sette det sammen igjen er noe helt annet, og det er ikke alltid gjennomførbart. Det medfører et enormt ansvar.

«Christopher, nå har du konsultert meg i snart åtte måneder, og vi har snakket om problemet med ensomhetsfølelsen din, håpløsheten, rastløsheten, at du ikke vet hva du vil gjøre med livet ditt. Men hvis vi skal komme noe sted, finne løsninger, så må du tørre å være fortrolig med meg, åpne deg. Jeg vet at faren din og det nære forholdet deres er av stor betydning for deg. Selv om det gjør vondt, så tror jeg at det er noe vi må se nøye på hvis du skal kunne legge det vonde bak deg og gå videre. Jeg er overbevist om at nettopp det er en del av …»

51

Stemmen hennes fadet ut igjen. Christopher Silfverbielke lukket øynene og lot tankene fly.

Legge det vonde bak seg og gå videre. Det er akkurat det jeg har gjort. Men jeg kan ikke fortelle deg hvordan det skjedde.

Og jeg vil fortsatt finne ut om du har stayups på deg.

Fem Mandag 15. januar 14.45. Femten minutter igjen.

Utviklingssamtale. For en jævla barnehage!

Han kjente at han ble kraftig provosert, og måtte skjerpe seg for å holde på konsentrasjonen. Silfverbielke reiste seg fra skrivebordet, gikk ut i korridoren, inn på toalettet og låste døra.

Han så seg i speilet, åpnet krana og lot vannet renne til det var iskaldt, skylte ansiktet og gransket det nøye. Deretter trakk han opp en kam fra innerlomma og dro den gjennom det tykke, svarte håret til det lå perfekt igjen.

Ikke verst, Christopher. Slett ikke verst.

Han gikk tilbake til skrivebordet, lot musepekeren leke over skjermen, tok en kjapp gjennomgang av grafene og rapportene igjen. Han hadde fått en pangstart på det nye året, jobbet knallhardt og lenge hver dag og levert oppsiktsvekkende gode resultater. Silfverbielke nikket fornøyd da han så tallene på skjermen, reiste seg, kneppet den midterste knappen i blazeren og gikk mot sjefens kontor.

«Ja vel. La oss leke, da.»

Martin Heyes reiste seg og gikk smilende imot Christopher mens han strakte fram hånden. «Christopher, så hyggelig å se deg. Kaffe? Vann?»

Silfverbielke ga ham et fast håndtrykk og møtte blikket hans.

«Kanskje litt vann, takk, gjerne med en skvett sitron i.»

Heyes løftet røret på interntelefonen og sa noen ord, la på 53

og gjorde tegn til Christopher om at han skulle sette seg i stolen rett overfor det store skrivebordet hans.

Christopher hadde fortsatt tankene sine hos Mariana Granath. Det var ikke mer enn en time siden han forlot henne, gikk ut i regnet på Birger Jarlsgatan og småsprang tilbake til kontoret ved Stureplan.

Da han tok imot kortet med den nye timeavtalen og trykket hånden hennes, hadde han holdt den i et fast grep og sett henne dypt inn i øynene. Hun hadde rolig møtt blikket hans, og han hadde kjent et stikk av skuffelse over at han ikke hadde gått seirende ut av matchen, ikke klart å vippe henne av pinnen. Han hadde sluppet hånden hennes og gått uten å si noe mer.

Tankene kvernet rundt i hodet hans mens han hastet av sted gjennom regnet.

Var hun noe å samle på? Ja. Hadde han noen som helst nytte – rent logisk eller terapeutisk – av å gå hos henne? Nei. Ville han fortsette å gå hos henne? Selvfølgelig. Hvorfor? Hun var pen. Jo jo, men noe mer? Nei. Jo. Bortsett fra at han ville knulle henne herfra til evigheten, fant han en merkelig tilfredsstillelse i å leke en psykologisk, psykiatrisk – kanskje psykotisk – kattog-mus-lek med henne.

Uansett så var det verdt pengene og tiden. Da han kom ut på gata, hadde han fortsatt reisning.

Han tenkte på håret hennes, ansiktet. Pen var ikke det rette ordet. Han lette etter en bedre beskrivelse … Sensuell. Mariana Granath var sensuell i den forstand at hun bare ved sin blotte eksistens skrek til ham at hans eneste oppgave på jorden var å knulle livet av henne.

Det kunne kanskje la seg ordne.

Han kikket på armbåndsuret og satte opp tempoet enda et hakk. En ung dame med den nye typen barnevogn kjørte rett over foten hans. Han hatet de små «wanna-be-chic» designede storbycruiserne med brede gummihjul, og deres førere – mest kvinner – som tilbrakte all fritiden sin, som han faen meg 54

hadde bidratt til å betale for over skatteseddelen, med å blokkere byens fortau i lunsjtiden og sitte på kafeer og skravle med andre likesvimende nybakte mødre. Fuck them!

Og nå kjørte hun over de svinedyre skinnskoene hans med den stygge jævla barnevogntraktoren med den stygge jævla ungen sin i.

«Unnskyld!» Hun kikket opp på ham. Han stoppet opp og så på henne. Hun var iført joggesko, kordfløyelsbukser og en stygg ytterjakke. Hun var tilsynelatende usminket, og regnet hadde klistret håret hennes til kinnene, i tillegg til at hun hadde en stor kvise på haken.

Reisningen hans var borte.

Han presset fram et smil. «Ingen årsak.» Han ga henne et kort nikk og skyndte seg videre mot Stureplan.

«Christopher, jeg vil gjerne begynne med å fortelle deg at jeg er svært glad for at du er så populær i denne gjengen her. Jeg hører nesten daglig kommentarer om hvilken kjernekar du er – alltid real, vennlig, hjelpsom. I tillegg til å være …» – Heyes lo kort – «… litt av en sjarmør, etter hva man kan tolke av jentene på kontoret.»

Silfverbielke ble vekket fra grubleriene sine og møtt av smilet til Martin Heyes. Han anstrengte seg for å smile like overbevisende tilbake. Nææh …», mumlet han og syntes det virket passe forlegent. Han så på Heyes. Kom til saken, for faen, jeg har ikke tid til å sitte her hele dagen!

Et brett med vann og sitroner ble plassert på skrivebordet.

Hayes skjenket opp et glass til Christopher, skjøv det mot ham og pekte på noen dokumenter.

«Christopher, resultatene dine er helt outstanding.»

Craig International Brokers hadde året i forveien – for et sjusifret beløp, ifølge ryktet – rekruttert Heyes fra en annen fondsmegler på Stureplan. Heyes, som var født i London, men kom til Sverige som sjuåring, hadde fulgt i sin fars finansielle fotspor, og etter hvert oppnådd status som vidunderbarn.

55

Heyes beholdt smilet.

Hva er det du gliser av? tenkte Christopher. Du er fem år eldre enn meg. Har du funnet lykken? Bor du i en villa på fire hundre kvadrat i Danderyd, med en perfekt, dritlekker, kåt kone, tre veloppdragne barn, fire biler, fjorten golfklubber, alle medlemskap og all den respekten man trenger for å overleve i bransjen, på Stureplan. I livet. I vårt liv.

Eller er du bare en jævla bløff, Heyes?

Egentlig betydde det ikke en dritt for Christopher. Heyes kunne gjerne være homo, ornitolog og bo på hybel i Hjulsta for hans del, hadde det ikke vært for det sørgelige faktum at han var sjefen hans.

Christopher så uttrykksløst på Martin, fortsatt uten å si noe.

Heyes tømte kaffekoppen sin, trakk til seg dokumentene på bordet og lot blikket gli over dem.

«Hva slags taktikk er det du benytter deg av, Christopher?

Den avkastningen du har presentert her, er nesten for god til å være sann …»

Silfverbielke ventet noen sekunder før han tok en slurk sitronvann. «Jeg oppfatter det som at du er fornøyd med innsatsen?»

«Christopher, du vet utmerket godt at jeg er mer enn fornøyd. Men jeg blir selvsagt nysgjerrig?»

Hva faen er den jævelen ute etter?

«Egentlig ikke noe fancy i det hele tatt. Jeg satser normalt, tar selvsagt en hel del kortsiktige retningsposisjoner.»

Og benytter meg av en del insidertips, som ville gitt både deg og meg fyken tvert hvis det skulle komme ut.

Heyes gransket ham intenst og nikket ettertenksomt. «Du har prestert eksepsjonelt godt i en lengre periode nå. Jeg vil se flere resultater på ditt nivå. Her er dealen: Fra og med neste uke overtar du som gruppeleder for de fem beste meglerne våre, sett dem inn i tankegangen din og skap en generell økning i resultatet, slik at de i løpet av en tremånedersperiode begynner 56

å speile de resultatene du har prestert individuelt. Dersom det av en eller annen grunn skulle vise seg ikke å fungere, går vi tilbake til den linjen vi jobber etter i dag. Og – jeg behøver vel ikke å minne deg om verken Risikogruppen eller Finanstilsynet?»

Heyes smilte mot ham.

Silfverbielke tenkte seg om. Risikogruppen, Finanstilsynet.

Fuck them! De fulgte rett og slett ikke godt nok med. Og det skjønte ikke Heyes. Skremmende, men sant. Sveriges beste, geniforklart og en levende legende, skjønte ikke det Christopher hadde skjønt, det han analyserte og manipulerte hver eneste dag. Det var jo bare tragisk.

Silfverbielke tenkte fort. Ville han være med på dette? For øyeblikket fløt alt helt utmerket, og han trengte å konsentrere seg om sine egne prosjekter, fondene.

Hvis han tok imot tilbudet, ville han plutselig få direkte ansvar for andres resultater også. Han visste godt hvilke fem meglere Heyes hadde i tankene. En av dem var a fuckin’ star som Christopher motvillig hadde en viss beundring for. To av dem var helt OK, mens de to siste ikke var mye å skryte av.

Mye jobb å holde styr på dem.

«Og …» – Christopher så avventende på Heyes – «… hva vil en sånn omorganisering medføre rent praktisk, for dem og for meg?»

Heyes lente seg fram over skrivebordet. «Rent taktisk foreslår jeg – under forutsetning av at du aksepterer forslaget mitt – at du samler gruppen i begynnelsen av neste uke og trekker opp de grunnleggende linjene for hvordan de skal manøvrere seg videre. Som når en kaptein langsomt legger om kursen.

Deretter får vi selvsagt holde et våkent øye på hvordan det utvikler seg, og hvem som er modne for oppgaven. Du har det daglige ansvaret og rapporterer direkte til meg hver dag klokka 18.00. Du får frie hender innenfor den vanlige tradinggrensen, og den kan vi kanskje justere etter hvert. Ser du at noe 57

er på vei til å gå galt, går du inn og avbryter. I verste fall sjalter du bare ut den som ikke holder mål.»

Silfverbielke nikket mens han kjempet for å beholde selvbeherskelsen. «Som når en kaptein langsomt legger om kursen … Faen, for en idiot. I denne bransjen kan man ikke ta det langsomt i svingene. Millioner av kroner kunne forsvinne på sekunder, og man måtte ha full kontroll hele tiden, eller logge av.

«For din egen del», fortsatte Heyes, «skulle dette innebære at lønnen din justeres opp fra 90 000 til 130 000 …»

Martin Heyes gransket ansiktet til Silfverbielke, lette etter en reaksjon.

Ikke en mine. «… og hvis vi regner inn bonus, vil du kunne nå en årslønn på nærmere åtte millioner!»

Heyes lente seg fornøyd tilbake. Det skuddet måtte da ha gått rett i krysset.

Christopher fortrakk fortsatt ikke en mine.

Heyes ble usikker, han kunne ikke skjønne seg på Silfverbielke. Hva er det for noe galt med fyren? Jeg har nettopp gitt ham et tilbud som de fleste i dette firmaet ville gitt en arm og et bein for.

Fortsatt stille.

Christopher førte fingertuppene mot hverandre og studerte fraværende de velpleide neglene sine. Så kikket han opp på Heyes igjen. «Når må du ha et svar, Martin – i neste uke?»

Heyes ristet på hodet. «Nå, Christopher. Du vet at vi er en av de mest fleksible aktørene, vi må smi mens jernet er varmt.»

Silfverbielke nikket ettertenksomt. «I så tilfelle er jeg redd for at jeg må avslå tilbudet ditt, men takk for tilliten.»

«Hva?!» Heyes var på vei til å sprette opp av stolen, men klarte å beherske seg. «Christopher, nå skjønner jeg ingenting.

Du ser vel omfanget av dette tilbudet, både karrieremessig og økonomisk? Du kommer til å kunne …»

Silfverbielke løftet hånden avvergende, og Martin tidde.

58

«Jeg ser veldig godt omfanget av tilbudet ditt, Martin, og som sagt så takker jeg for tilliten, men tanken på å ta ansvar for andre meglere virker ikke særlig forlokkende. Dessuten har jeg, for å si det som det er, nylig fått et svært attraktivt tilbud fra et annet firma. De er villige til å gi meg omtrent like mye i lønn som det du tilbyr, men der kan jeg bare fortsette å megle på egen hånd.»

Faen, Satan i hælvete. Heyes hadde visst at den dagen ville komme, men fortrengt det. Når det gjaldt rykter, var ikke Stureplan mange kvadratmeterne stort, og nyheter – både gode og dårlige – spredte seg utrolig fort. Han burde ha skjønt at ryktet om Silfverbielkes ekstraordinære resultat måned etter måned ville spre seg, og at noen ville være innstilt på å betale godt for å overta ham.

Hva nå? Mistet han denne melkekua, ville han få problemer med å forsvare det overfor administrerende direktør, som ville få problemer med å forsvare det overfor styret, og …

Like greit å foreta en tilbaketrekning, i hvert fall for øyeblikket.

«Jeg skjønner. Skal vi si at jeg ser litt over … eeh … noen alternativer, og kommer tilbake til saken i neste uke?

Som du sikkert har skjønt, så vil jeg gjerne beholde deg i firmaet, og …»

«Tirsdag.» stemmen til Silfverbielke var vennlig, men bestemt.

Heyes hevet øyebrynene en tanke. «Tirsdag?»

«Jeg har lovet å svare det andre firmaet innen da, så det er antakelig best at du kommer med et nytt forslag litt før det.»

Martin Heyes sukket, reiste seg og strakte fram hånden. «Jeg skal gjøre mitt beste, Chris, jeg har slett ikke lyst til å miste deg.»

Silfverbielke tok hånden hans, og Heyes ble overrasket over styrken i håndtrykket. Christopher så på ham med et blikk som plutselig var kaldt som is. Ubehaget vokste i Heyes. For en ufyselig type han kan være når han viser seg fra den siden.

59

Hva er det han er ute etter, egentlig? Hvem er han? Heyes måtte anstrenge seg for å beholde smilet mens Christopher snudde seg og forlot kontoret.

Med den ene hånden i bukselomma ruslet Silfverbielke rolig gjennom korridorene, tilbake til kontoret sitt. Han tok en rask tur innom herretoalettet, urinerte og vasket hendene grundig.

Han gransket utseendet sitt i speilet, knipset bort et støvfnugg fra jakkeslaget og strøk fingrene gjennom det kraftige, svarte håret.

Ved kontoret til Pernilla stanset han opp i døråpningen og kikket inn. Sekretæren til meglergruppen jobbet som vanlig flittig ved skjermen sin. Han noterte seg at hun hadde flyttet et par bunker med dokumenter for at vasen med de tjue, blodrøde snittrosene skulle få en framtredende plass.

«Likte du dem?»

Hun rykket til og kikket opp. Da hun fikk øye på ham, lyste ansiktet hennes opp i et stort smil. Pernilla Grahn reiste seg fort, rundet skrivebordet og kom mot ham. Hun strakte fram armene til en klem, men stoppet seg selv midt i bevegelsen. Kanskje litt upassende å vise for mye følelser på Craig International. Christopher var tross alt en av hennes overordnede.

«Christopher, de er helt fantastiske, tusen takk! Jeg tror ikke du skjønner hvor mye de betyr for meg akkurat nå.»

Han smilte og stoppet munnen hennes ved å legge pekefingeren over leppene sine og blunke. «Pernilla, du er verdt ti ganger så mange roser», fortsatte han med lav stemme. «Du er en klippe, og jeg hadde ikke klart meg uten deg. Jeg vet at du har det tøft om dagen, så jeg tenkte at du sikkert trengte all den oppmuntring du kunne få.» Han trakk på skuldrene og slo ned blikket.

Pernilla Grahn anstrengte seg for å holde tilbake tårene. For en fullstendig vidunderlig mann. Tenk om hun hadde truffet ham den gangen, i stedet for …

60

«Jeg ville bare si at du er helt topp, og at jeg setter stor pris på deg, på alle måter.» Nå så han henne rett i øynene med det varme, men stålgrå blikket som framkalte en viss svekkelse i knærne hennes. «Og husk det jeg sa tidligere, trenger du hjelp til flyttingen, så bare sier du fra. Jeg kan hjelpe deg å få tak i henger eller en varebil.»

Helst hadde hun villet kaste seg om halsen hans.

Pernilla Grahn hadde rundet tjueni år da hun trodde at hun hadde funnet lykken. Hun hadde bodd sammen med Patrik i over to år, hun elsket ham, ville ha barn med ham så fort som mulig og leve resten av livet sammen med ham. Han var trettien, pen, beleven og en svært begavet arkitekt som allerede hadde vunnet flere priser og antakelig ville kunne start sitt eget, framgangsrike byrå i løpet av noen år. De bodde fantastisk i en treroms i Vasastan – som de etter hvert sikkert kunne bytte ut med enten en passende leilighet på Östermalm eller en koselig villa i Täby, eller kanskje til og med Danderyd – og hun kunne ikke helt se for seg hvordan det kunne bli bedre.

Naturligvis hadde hun heller ikke sett for seg at det skulle kunne bli dårligere heller.

Hun ville aldri kunne glemme den dagen sannheten knuste livet hennes, da fortvilelse og fornedrelse traff henne som et lynnedslag. Den dagen hun – kanskje for all framtid – mistet troen på ærlighet og troskap.

Craig International hadde hatt en konferanse som strakte seg fra torsdag til søndag ettermiddag, på Yasuragi i Hasseludden, det japanske spa- og konferansesenteret sør for Stockholm. Pernilla hadde jobbet hardt med protokollføringen, men også fått tid til å nyte baderitualene som ble tilbudt. Bare det å naken la seg nesten skålde med varmt vann fra trestamper før hun iførte seg badedrakten og sammen med arbeidskameratene senket seg ned i det førti grader varme vannet i kildene ute under åpen himmel. Hun hadde nytt de rolige omgivelsene, den japanske meditasjonen, massasjen, de lekre målti61

dene og – måtte hun innrømme – de oppmuntrende blikkene fra flere av de mannlige kollegaene.

Christopher.

Han hadde aldri sagt noe som kunne feiltolkes eller oppfattes som plumpt eller et direkte framstøt. Men smilet hans, den dype stemmen, de vennlige ordene … Hun hadde hatt vanskelig for å sovne på rommet sitt om kveldene, hun hadde sovet naken i det kjølige sengetøyet i den lange senga i det japanskinspirerte rommet der hun rødmende hadde innsett at hun ville hatt store problemer med å avvise ham hvis han …

Men likevel. Nei. Fantasier er en ting. Handling noe helt annet. Pernilla Grahn var en uforbederlig romantiker, og for henne var fysisk utroskap helt utenkelig. Man måtte, hadde hun lært seg allerede som barn, rett og slett bestemme seg her i livet. Og hadde man først tatt et valg, så var det det som gjaldt.

Kanskje var det derfor slaget ble så hardt.

Allerede sent lørdag kveld ble det klart at konferansen på Hasseludden var over. Hun hadde vært i tvil om hun skulle bli igjen og bruke søndagen i badeanleggene, eller dra hjem og overøse Patrik med kjærlighet.

Hun hadde valgt Patrik, stått opp tidlig søndag morgen, dusjet og bestilt en taxi.

På veien hjem hadde hun tatt opp mobilen og først ringt Patrik.

Mobilsvar. Enten sov han vel fortsatt i deres felles seng, eller på sofaen hjemme hos bestekameraten Jojje. Pernilla hadde tenkt å satse på at han var hjemme, og overraske ham med å dukke opp kun iført den japanske morgenkåpen hun hadde fått med seg hjem fra Yasuragi.

Neste samtale gikk til bestevenninnen hennes, Helena. Delvis for å høre litt sladder om Helenas siste – ja, venninnen var atskillig mer ukonvensjonell og pågående når det gjaldt å nedlegge mannfolk – erobringer, delvis for å kunne skravle om opplevelsene i luksusbadeland.

62

Mobilsvar igjen.

Minuttene etter at hun åpnet døra hjemme, ble noen av de verste i hennes liv. Lydene fra soverommet var ikke til å ta feil av, og noen sekunder senere så hun at det var Helena som lå under Patrik.

Når hele ens liv, drømmer og tro på hva som er rett og galt, blir knust, gjør det ufattelig vondt. Tiden som fulgte, ble en eneste lang pine for Pernilla. Hun gråt og ville drepe. Hun ville – i enkelte øyeblikk – tilgi og gå videre i livet, før raseriet over sviket og fornedrelsen tok overhånd igjen.

Samtalene med Patrik var iskalde fra hennes side, og hun hadde raskt bestemt seg for aldri å snakke med Helena igjen.

At det i en periode daglig kom oppringninger fra Helena til mobilen hennes, sammen med flere svulstige unnskyldninger på svareren, fikk ikke Pernilla til å skifte mening.

Helvetes tispeludder. Sånt gjør man bare ikke mot sin beste venninne. Ikke med typen hennes, med hennes tilkommende mann!

Pernilla Grahn hadde ikke mange hun kunne snakke fortrolig med, og var ikke god nok skuespiller til å klare å holde masken på jobben. En dag brøt hun sammen i krampegråt, og den trøstende armen kom fra – Christopher.

Tålmodig hadde han hørt på henne som en terapeut. Han hadde kommet med kloke kommentarer, forsiktige forslag, og forsikret henne om at han skulle stille opp på alle måter, samtidig som han gjorde det uten noen form for hint om gjenytelser eller forsøk på å utnytte tilstanden hun var i.

Christopher var bare fantastisk. Og i dag hadde han – tilsynelatende spontant – satt en vase med tjue mørkerøde, fantastisk vakre roser på skrivebordet hennes. For en mann!

Pernilla Grahn kunne ikke la være å lure på om hun fortsatt hadde et fnugg av sjans? Følte Christopher seg tiltrukket av henne? Noe måtte det jo være. En ting er å vise medarbeiderne oppmerksomhet, noe helt annet å oppføre seg som han gjorde.

63

Tenk om han faktisk var forelsket i henne!

Hjertet gjorde et hopp i brystet hennes.

Mindre enn en time etter utviklingssamtalen med Christopher Silfverbielke satt Martin Heyes i møte med administrerende direktør og sjefen for Craig International Brokers avdeling Stockholm.

Alle tre så bekymret ut.

Etter at Heyes hadde redegjort for resultatene til Silfverbielke og forklart situasjonen, ble direktøren sittende taus i tretti sekunder før han løftet blikket og så på Martin.

«Gi ham det han vil ha. Gi ham hva-faen-han-vil-ha! Du må sørge for at denne karen blir hos oss, Martin, det håper jeg du skjønner.»

Heyes svelget hardt, nikket og reiste seg. «Helt klart.»

På veien tilbake til kontoret sitt så han at døra til Christopher Silfverbielke sto åpen. Han kastet et raskt blikk inn og stanset, overrasket. I stedet for å sitte framoverbøyd med blikket konsentrert på skjermen som han pleide, satt megleren der avslappet og tilbakelent i den høye skinnstolen med øynene lukket.

Martin Heyes rynket bekymret pannen. Silfverbielke tenkte naturligvis på den samtalen de hadde hatt, og på det tilbudet han hadde fått utenfra. Fra hvem?

Hadde han visst at Christopher egentlig tenkte på Mariana Granath – og hva han tenkte – hadde Heyes hatt atskillig større grunn til bekymring.

Heyes brukte den nærmeste timen til å tenke så det knaket.

En, to, maks tre personer rundt Stureplan kunne vite hvem som hadde gitt Silfverbielke det fete tilbudet. Sjansene for at han ville treffe riktig ved å ringe rundt, var små. Sjansen for at de som visste, ville avsløre det overfor Heyes, var null. Hvis han ikke klarte å beholde Silfverbielke i firmaet, ville han ligge dårlig an. Faen! Han måtte helt klart ha et par drinker og en middag på Grodan etter jobb.

64

Det falt ham aldri inn at det kunne finnes et annet alternativ.

At Silfverbielke slett ikke hadde fått noe tilbud fra en konkurrent. At han prøvde seg på en bløff.

En svak dur i mobilen signaliserte at han hadde mottatt en sms. Silfverbielke tastet fram meldingen og leste. Sjekk Aftonbladet.se og ring meg tilbake!

Tiden var tydeligvis inne.

Han hentet opp siden, leste og ringte med en gang.

«Ecker.»

«Hei, Christopher her …»

«Har du lest det?

«M-hmmm …»

«Husker du for en jævla kødd han var da vi gikk på Sandsiöö? Fikk ikke du også juling av ham en gang?»

«Nja, juling og juling, han ga meg vel en på trynet, men jeg tror han fikk den tilbake. Jeg husker ikke så nøye, det begynner jo å bli noen år siden.»

Hans Ecker lo. «Et øyeblikk trodde jeg nesten at det var du som hadde gjort det.»

«What comes around goes around.» Christopher anstrengte seg for å høres munter ut da han svarte: «Nei, du, jeg hadde påtatt meg æren for det med stolthet, men jeg har annet å drive med her i livet enn å jakte på sånne duster som han. Og tydeligvis har han skaffet seg flere og verre fiender opp gjennom årene.»

«Ja, det ser sånn ut. Hvordan går det ellers?»

«Bare bra. Jeg gleder meg til Berlin.»

«Jeg også. Vi får vel diskutere detaljene på telefon en kveld …»

«Jepp, jeg tar kontakt. Jeg skal be Johannes om å booke billetter og sånt.

«Toppers. Vi snakkes.»

«You bet.»

Silfverbielke avbrøt samtalen.

Hva betydde dette?