Busemannen2013

Kapittel 7 4. november. Cumulonimbus

Cumulonimbus er en type sky som kan bli svært høy, og som gjerne gir kraftig nedbør – av og til også utpreget dårlig vær, som tordenvær, hagl, skybrudd, storm og tornadoer. Skyene kan oppstå hver for seg, langs kaldfronter i bygelinjer, eller mer velorganisert i tropiske sykloner og polare lavtrykk. Cumulonimbus oppstår fra cumulusskyer eller altocumulus castellanus, og kan dannes over hele verden med unntak av Antarktis.

Hadde Willy Wakum vært meteorolog, ville han ha visst alt dette der han sto på kontoret til sjefen for Voldsavsnittet på grønn sone i sjette etasje i Politihuset og glodde mot øst. Skyene kom subbende over villatakene på Ekebergåsen, og hadde tilsynelatende tenkt seg mot sentrum. Uværsskyer, tenkte han, men det var også alt han visste, politimann som han var.

Det klødde i stingene rundt ørene. Flyplasskirurgen i Macao hadde gjort en overraskende god jobb.

Willy kikket en gang til på uttakskvitteringen fra minibanken på Oslo S. Han myste mot det meningsløst store tallet. Ifølge den unnselige papirlappen sto det 2,3 millioner kroner på kontoen hans. Innvollene han hadde solgt i Macao måtte ha vært mer verdt enn han trodde.

Han lurte på hvor lang tid det ville tatt før han oppdaget det, hvis han ikke var gått i minibanken for å ta ut en tohundrelapp, 36

Busemannen_materie_3.indd 36

17.09.13 14:46

4. november. cumulonimbus

som han deretter kunne veksle på Narvesen sånn at han fikk mynt å gi til en tigger. Han ga alltid til tiggere, men syntes det var flaut å spørre om de kunne gi igjen.

Det slamret i døra bak ham. Willy snudde seg og så sin gamle sjef Hagbart Lømmer stå i åpningen med to krus kaffe. Det hvite håret var like uregjerlig, nesa like stor som Willy husket.

«Nå,» sa Lømmer og satte krusene fra seg på skrivebordet.

Willy så på klokka før han svarte. «Det stemmer.»

«Du fant veien uten problemer?»

«Det er ikke så lenge siden jeg jobba her,» sa Willy. «Folk husker meg ennå.»

Lømmer pekte mot brystet hans. «Akkurat. Det forklarer spyttklysene.»

«Folk her gir meg fortsatt skylda. Og jeg skjønner dem.»

«Det er ikke din feil at alle de tidligere partnerne dine ble drept i tjeneste mens de var ute i felten sammen med deg.»

«Det er hyggelig av deg å si, sjef. Men du trenger ikke ljuge for å beskytte følelsene mine. Jeg har ikke så mye følelser lenger.

La dem igjen i Macao. I en pappeske.»

«Hva får deg til å si at jeg ljuger?» spurte politioverbetjenten.

«Ljugekorset. Man pleier å gjemme det bak ryggen.»

Lømmer satte seg, låste opp en skuff i skrivebordet, tok fram en feit mappe og skjøv den mot Willy. «Dette er grunnen til at jeg fikk deg hjem igjen.»

Lømmer tok en slurk kaffe. Han gjorde ikke tegn til å gi fra seg det andre kruset. Willy åpnet mappa og kastet et blikk på innholdet. «Nelly Lundin. Sanna sier at …»

Han måtte ta en pause før han kunne si navnet. «… Morten Vold … har tatt en romgutt for drapet. Han var besatt allerede før jeg dro. Gjorde hva som helst for å få dem taua.

Hvem tror på et så åpenbart setup?»

«VG tror på det,» sa Lømmer. «Politimesteren tror på det. Politidirektøren tror på det. Justisministeren tror på det. Regjeringa er selvfølgelig bare glad til. Alt som kan sverte romfolk er med 37

Busemannen_materie_3.indd 37

17.09.13 14:46

busemannen

på å rettferdiggjøre harde tiltak. Og Vold har vært en krumtapp i arbeidet med å få fortgang i utkastelsene.»

«Men du tror ikke at en romgutt drepte Lundin?»

«Jeg stoler ikke på Vold. Han med sine dyre sko og fancy hobbyer. Klatring og dykking og ridning. Du kan ikke stole på en mann som rir.»

«Og nå vil du at jeg skal finne den egentlige morderen sånn at du kan kalle inn til pressekonferanse og gi Vold en på snørra.»

«Politidirektøren har gitt Kripos alle de feite drapssakene, og lar oss sitte igjen med dødsfallene som ingen bryr seg om. Dette handler om å gjenreise politiets ære.»

«Hvordan skal jeg klare å etterforske Kripos uten å bli oppdaget?»

«Du får en annen sak du tilsynelatende skal jobbe med mens du egentlig løser Lundin-drapet. Et dekkoppdrag. Du skal oppklare mysteriet med de forsvunne kjæledyrene i Oslo. Katter og bikkjer forsvinner som bibliotekfilialer under en borgerlig regjering.»

«Er dette en ekte sak, eller en du finner på?»

«Dyrene forsvinner, ingen tvil om det. En venn av meg har mistet tre afghanske mynder på et halvår. Og de er for store til å rote bort.»

«Fins det noen teorier å gå etter?»

«Senterpartiet mener de må være tatt av ulv. At Østmarka-ulven har tatt seg helt inn til sentrum. Lokallaget av Senterpartiet på Østensjø har tatt saken i egne hender og skutt bever.»

«Bever, sjef?»

«De fant ikke ulv, og bever var det som lignet mest.»

Willy ristet oppgitt på hodet. En tanke kom til ham. «Det skulle ikke forundre meg om Morten Vold var involvert i kjæledyrsaken på en eller annen måte. Han har jo ellers en finger i hver eneste kriminelle pai der ute.»

«Jeg vet at du misliker ham, Willy, men det der har du ingen dekning for å si. Dette handler ikke om dine følelser. Du må av38

Busemannen_materie_3.indd 38

17.09.13 14:46

4. november. cumulonimbus

slutte din personlige vendetta mot Vold, det var den som fikk deg drept sist gang. Bare finn ut hvem som tok Lundin. Tror du at du fikser dette? Du ser for jævlig ut.»

«Jeg har sovet lite det siste året.»

Lømmer klappet ham på skulderen. «Bare gjør jobben. Jeg gir deg frie tøyler. Men blir du tatt, har jeg ikke hatt noe med dette å gjøre. Jeg kan ikke backe deg på noen måte.»

«Du står ikke for det du selv ber meg gjøre?»

«Jeg står for det. Jeg vil bare ikke at noen skal vite om det.»

Willy rynket den arrete pannen. «Noen vil kalle sånt for feighet.»

«Da må de først få vite om det. Lykke til! Og husk at denne samtalen aldri har funnet sted.»

«Hvilken samtale?» sa Willy.

«Den vi har hatt nå.»

«Den vi har hatt nå?»

«Nemlig,» sa Lømmer.

«Det faller på sin egen urimelighet. Har vi nettopp hatt den, så har den også funnet sted.»

«Men vi snakker ikke om den. Vi lar det bli mellom oss, greit?» Lømmer blunket.

«Har du fått et rusk på øyet, sjef?»

«Nei, nei, ikke noe rusk.» Lømmer stirret intenst på Willy før han blunket igjen.

«Du burde få gjort noe med det øyet,» sa Willy. «Kan anbefale en god optiker i Macao.»

«Det er notert,» sa Lømmer og begynte på krus nummer to.

Det banket på. «Mens vi snakker om sola. Her er teamet ditt.

Kom inn!»

Inn kom Sanna Selbu. Hun var teamet. Denne gangen var hun iført politiuniform, og det skittenblonde håret var knyttet i en stram hestehale som dasket mot ryggen mens hun nærmet seg Willy med faste, lange skritt og holdt fram hånden for å hilse.

Hun sendte ham et av disse blikkene som fortalte at til tross for 39

Busemannen_materie_3.indd 39

17.09.13 14:46

busemannen

at han så ut som en uteligger, luktet stramt av gammel svette og hadde stygge arr i både ansikt og sjel, ville hun ha ham. Nå.

«Deg igjen,» utbrøt Willy, og syntes han så antydningen av et smil kruse seg i munnviken hennes.

«Skaff dere et rom,» sa politioverbetjenten.

«Hva?» sa Willy.

«Vi må ha et sted å jobbe,» sa Selbu. «Lømmer har fortalt meg hvor. Bare følg meg.»

Willy fulgte Sanna Selbu gjennom lange korridorer og ned baktrapper mens han gjorde sitt beste for ikke å beundre de stramme rumpeballene som presset seg mot det svarte buksestoffet. Det ville vært uprofesjonelt.

«Hyggelig å ha deg om bord, Selbu,» sa han. «Vi kommer til å se mye til hverandre framover.»

«Ikke så mye. Jeg jobber bare deltid med deg. Det blir ubetalt overtid i en halvtidsstilling. Forresten. Sorry for at jeg løy om faren din.»

Willy viftet det vekk. «Det følger med stillingen. Visste du dette hele tida? At du skulle jobbe med meg?»

«Jeg bryr meg ikke om,» sa hun, «at folk kaller deg en usosial, selvopptatt gærning som ikke klarer å vise noen form for lojalitet til sine overordnede eller etaten. Jeg har lyst til å jobbe med han som tok Cateringmannen.»

Wakum lot som om han ikke hørte referansen til sin vanskeligste og mest smertefulle sak. Bare tanken på den fikk det til å klø under kneskålene.

«Hunder og katter,» sa han. «Det var da også et dekkoppdrag.»

«Det er alvorlig nok for oss som har hund,» sa Sanna. «Liker du ikke dyr?»

«I all hovedsak liker jeg ikke mennesker engang. Så – hva er din spisskompetanse?»

«Spisskompetanse?»

«Alle mine tidligere partnere har hatt en eller annen spisskom40

Busemannen_materie_3.indd 40

17.09.13 14:46

4. november. cumulonimbus

petanse. Det var hun som kunne imitere fugler. Hun som kunne kjenne igjen all verdens bilmerker på lyden. Hun som kunne blåse røykringer med underlivet. Nei, det siste var vel egentlig ikke relevant for politiarbeid. Og så var det hun som snakket flytende lulesamisk.»

«Merkelig at jeg ikke har hørt om noen av disse. Hvor jobber de nå?»

«De er døde.» Willy presset bistert leppene sammen. «Jeg trodde alle her på huset visste det.»

Selbu ristet på hodet så hestehalen danset. «Men jeg tror ikke jeg har noen spisskompetanse. Jeg er mer en sånn som kan litt om alt. Vinter-OL fra og med 1972. Alle James Bond-filmene i rekkefølge, hvem som spilte Bond og hvem som sang tittellåta. Også har jeg lest alle bøkene til Nelly Lundin. Jeg leser i det hele tatt mye krim. Gjorde det ganske bra på siste quizen i politiklubben.

Nå er vi forresten framme.»

De stanset foran en matt metalldør. Selbu trykket på en knapp i veggen. Døra delte seg i to og hver del forsvant sidelengs inn i veggen. Et ørlite værelse uten vinduer åpenbarte seg. Innerst i kroken sto det et lite skrivebord og to stoler. Hun gikk inn og satte seg på den ene.

Willy ble stående. «Jeg kan ikke jobbe her.»

«Hvorfor ikke?» sa hun.

«For trangt.»

«Og så?»

«Jeg liker ikke små rom. Jeg får hetta.»

«Søren, det hadde jeg glemt. Men vil du løse drapet, så må vi ha et sted å jobbe. Dette var det eneste Lømmer kunne rekvirere uten å vekke for mye mistanke.»

Willy klemte ryggen mot veggen på motsatt side av korridoren. Stirret inn i det latterlige kottet. Var det en ting han hatet, så var det å bli stengt inne på trange steder. Men det viktigste nå var å oppklare drapet på Nelly Lundin.

Willy svelget hardt og gikk inn. Døra lukket seg bak ham.

41

Busemannen_materie_3.indd 41

17.09.13 14:46

busemannen

Willy satte seg ned og så seg om.

«Klaus?» spurte hun.

«Nei, det er Willy. Med W.» Merkelig at hun kunne glemme så fort.

Det lød et svosj, og en uniformert betjent trasket inn på kontoret. Han trykket på en lysende knapp øverst i en knapperad på veggen. Døra lukket seg, og rommet satte seg i bevegelse.

Willy måtte spørre, selv om det føltes unødvendig. «Det er en heis, ikke sant?»

Hun nikket, så kort at hestehalen holdt seg i ro.

Heisen stanset og betjenten steg ut. Willy trøstet seg med at dette kontoret tross alt var bedre enn avisen han bodde på i Macao.

«Lundin-saken,» sa han. «Hva kan du fortelle meg om funn på åstedet? Er det noe som ikke er kommet ut?»

Hun flyttet stolen inntil heisveggen. Tre uniformerte karer hadde kommet inn og trengte å trykke på knappen for tredje etasje.

«Det var en ting som Vold forsøkte å skjule,» sa hun. «Det stemte vel ikke med den såkalte oppklaringen hans.»

Sanna grep mobilen og tomlet fram et fotografi.

«Jeg så dette,» sa hun. «Fotavtrykket av en enorm and.»

«Det kan vel ikke være av en svømmefot?»

Sanna plystret kort. «Nå skjønner jeg hvorfor Lømmer ville ha deg hjem fra Macao. Så vi ser sannsynligvis etter en dykker?»

«Ja.» «Au. Det var verre.»

«Hvorfor det?»

«Ender er lettere å fange. Holder med loff.»

Busemannen_materie_3.indd 42

17.09.13 14:46