Til Kristin Auestad Danielsen, Peter F. Strassegger, Ørjan Zazzera Johansen og Sigmund Jensen
Materie_Bunkers_3k.indd 2
05.02.2021 16:07
RUNE SALVESEN
BUNKERS Presentert i
fragmenter
ROMA N
Materie_Bunkers_3k.indd 3
05.02.2021 16:07
tidligere utgivelser Pur morgen, 2005 Zookose, 2009 Vinden ved verdens ende, 2011 Ekko av ensomme netter, 2013 Resten av dagene vil drukne i fjorden, 2018 Antifeministen, 2020
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-70016-4 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Simon A. Kjær / Sakdesign.no Sats: Elisabeth Vold Bjone Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
www.cappelendamm.no
CAPPELEN DAMM AS er Miljøfyrtårn-sertifisert
Materie_Bunkers_3k.indd 4
05.02.2021 16:07
Crèer, c´est vivre deux fois albert camus
Materie_Bunkers_3k.indd 5
05.02.2021 16:07
Materie_Bunkers_3k.indd 6
05.02.2021 16:07
Snorre Sand griper blyanten. Han tegner et kart av ord: Fragmenter av en vrangforestilling om trygghet i det 21. århundre. En roman av Snorre Sand. Han skriver på gule Post-its som han klistrer til vinduet. Lappene faller når limet tørker, som minnene han mister. Snorre Sand griper blyanten. Han skriver et ord. Nei, jeg skriver. Jeg sitter alene ved kjøkkenbordet og skriver setninger. Det finnes ingen han i dette. Ikke egentlig. Ikke ennå. Jeg tegner en setning med blyanten, hører blyet skrape mot arket. Mekanisk støy. Blyanten er en Palomino Blackwing 602. Den er kjøpt på en nettside. For tredve kroner. Likevel er det jeg som skriver, ikke blyanten. Half the pressure, twice the speed, står det på den. Blyanten kan ikke hjelpe meg, ikke egentlig. Pengene den kostet bygger bare opp under forestillingen om at rett utstyr hjelper meg å skrive bedre. Men det er bare tull. Ingenting hjelper meg å skrive bedre. Bare jeg kan hjelpe meg å skrive bedre. Gjennom rutiner, trening, endring, isolasjon. Men, jeg liker lyden den lager, den svake skrapingen, følelsen av at blyanten glir raskere over arket enn andre, billigere blyanter. Gråfargen er også vakker. Når jeg spisser den med en spesialspisser til tre 7
Materie_Bunkers_3k.indd 7
05.02.2021 16:07
hundre kroner, med ett hull for å spisse treet og et annet for å spisse blyet, lukter sedertreet i blyanten veldig godt. Jeg tegner en setning med blyanten, hører blyet mot arket, rytmen er en reise han ikke har begynt på ennå, strekene er kart over forventninger og drømmer. En umulig mulig umulig bunkers under vann, skriver jeg, og sukker fordi jeg ikke har mer. Hos Snorre faller nok en Post-it mot gulvet, rytmen blør ut, minnene svinner. Snorres kart ender utenfor arket, fingrene som griper blyanten verker. Jeg slutter å skrive. Ikke for godt, men for nå. For det jeg egentlig gjør, er å vente. Jeg venter på en tilbakemelding fra redaktøren min. Jeg har sendt henne en epost med en roman. Romanen heter Antifeministen og redaktøren min ved Cappelen Damm i Oslo har bedt om en uke, men så har den uken blitt til to uker. Jeg forstår henne godt. En uke, til og med to uker, er veldig kort tid til å gi en tilbakemelding, og nå må høstbøkene prioriteres. For å ikke stagnere, starter jeg på mitt neste prosjekt. Jeg tenker alltid på tre bøker samtidig. Tre romaner, en aktiv, en i planlegging og en i visjon. Jeg har tenkt på denne fortellingen en stund:
8
Materie_Bunkers_3k.indd 8
05.02.2021 16:07
En bunkers under vann. Han trekker seg opp på kanten av gammel, rå betong, heiser seg opp og blir liggende på ryggen. Over ham er betongtaket fuktig. Noe hvitt, soppaktig tegner opp et landskap for bakterier, edderkopper, veggdyr. Han lukker øynene, åpner ørene. Selv pusten hans avgir ekko i den lille, trange tunellen som begynner med vannet han har dykket ned i, og ender i en mørk sving, bare noen meter lenger framme. Ekkoet fra pusten vedvarer, alt annet er stillhet. Han lar øynene gli over betongveggen ved siden av seg. Noen har skrevet noe da betongen var myk, eller kanskje risset det inn etterpå. Det står Festung Stafangr. 1944. Und GrüBe. En åtti år gammel hilsen fra okkupantene fra Nazi-Tyskland. Det var de som bygde denne bunkersen, slik de også har bygget bunkersene alle vet om. Ingen vet om denne. Det var det han sa, Lederen sa det, det er ingen som vet om den undersjøiske bunkersen, sa han. Men det stemmer ikke. Fiskene vet om den, nisene og pigghåene vet om den. Sjøstjernene som klamrer seg til åpningen mellom steinene vet om den. Nordsjøen vet om den, for denne bunkersen hører til Nordsjøen, selv om den bare ligger noen meter fra land. Terroristenes tilholdssted. Her skal han gjemme seg. Skjult under bølgene. Jeg ville skrive om vold og hat og terror. Fordi terroren er overalt rundt oss. Fordi vold og hat er en del av oss. Eller, er det sant? Jeg vet ikke. Jeg håper ikke det. Kanskje det er det jeg vil finne ut. Jeg vet ikke hva redaktøren min, Marte, vil synes om Antifeministen. Jeg kjenner på frykt, for at hun vil 9
Materie_Bunkers_3k.indd 9
05.02.2021 16:07
refusere den, slik at alle morgenene jeg har tvunget meg selv til å stå opp klokken fem for å få to timers skrivetid før huset blir fullt av stemmer, før jeg må dusje, lage skolemat til tre unger, haste av gårde til jobben, vil være for ingenting. Det er banalt. Det er ikke virkelig frykt. Jeg er psykiatrisk sykepleier. Og forfatter. Det er, i all enkelhet, et valg jeg tar hver eneste dag. Julian, en av mine beste venner, vokste opp i Enniskillen ved grensen mellom Nord-Irland og resten av Irland. Han ble kidnappet mange ganger før han ble voksen. Han var tolv år da terrorister fra IRA i 1987 sprengte i stykker deler av opptoget i forbindelse med Remembrance Day, en parade der gamle krigshelter ble trillet i rullestoler gjennom byen for å hylle dem som falt for Storbritannia i krigen. Da jeg var i den nordirske byen i forbindelse med bryllupet hans, fortalte storebroren, som jobbet i politiet, at det samme dag som bombingen i byen deres var plassert en bombe i et barnetog i nabobyen Fermanagh. Denne gikk aldri av, enten på grunn av en feil eller på grunn av terroristenes samvittighet. Da vi var ute på byen i forbindelse med bryllupet, ble jeg sulten på nattmat og spurte en fyr jeg traff på gata hvor han hadde fått burgeren sin fra. Han pekte nedover gata og sa noe om et gatekjøkken. For å være morsom foreslo jeg at jeg bare kunne få litt av hans burger. En tåpelig spøk, men vi hadde drukket en del og kjørt i tre timer fra Belfast samme kveld. Jeg var ikke kritisk nok til det jeg sa. Frykten jeg så i øynene hans da han rakte meg 10
Materie_Bunkers_3k.indd 10
05.02.2021 16:07
burgeren sin, som jeg høflig avslo, var virkelig, og bare senere forstod jeg alvoret i situasjonen. Han kan ikke vite hvem du er, sa Julian. Du kan aldri vite hvem noen er. Som den nordirske poeten Seamus Heaney sier det, Whatever you say, say nothing. Det er terrorens seier, den lever sitt eget liv, lenge etter at opprørspolitiet har pakket ned våpnene og trukket seg tilbake.
Han reiser seg, først på knærne, så strekker han ut ryggen. Han kler av seg, står naken, dryppende på betongen. Han vil ikke kle på seg igjen før han er tørr. Dessuten er det ingen her nede som kan se ham. Det er ingen som vet om ham. Han er på et sted som ikke finnes på kartet. Han er borte for verden, slik alle ting er borte for ham. Lydene rundt ham er også tømt for innhold. Pustingen hans, en eller annen dråpe som drypper mot betong, et eller annet sted nede i dette ingentinget. Alt dette er stillhet. Noen har risset inn et hakekors i en trebjelke lenger nede i gangen. Han stanser der, fortsatt naken. Han lar fingrene gli over treet, over furene, over utskjæringen. Dette korset, som et arr. Det er med årene blitt en naturlig del av treverket. Uten å tenke seg om trekker han pusten dypt, og når han slipper den ut, er det som om han blåser liv i hullet han er fanget i. Han kler på seg, går rundt hjørnet og er ute av gangen og inne i fortellingen, som en karakter i en roman av Knut Hamsun, som bare dukker opp som et fragment av tiden, uten begynnelse, uten slutt. Ingen av Hamsuns karakterer har noe 11
Materie_Bunkers_3k.indd 11
05.02.2021 16:07
liv levd før fortellingen starter, på samme måte som ingen romanfigurer egentlig har noe som helst liv i det hele tatt. For meg som forfatter, kommer tvilen alltid i løpet av de første avsnittene. Dette er ikke godt nok. Dette er flatt, amatørmessig, en skolestil uten litterær kvalitet. Jeg trekker meg en kanne te, kikker ut av kjøkkenvinduet og ser linden jeg plantet med datteren min for et par år siden. Den vokser nesten mens jeg ser på den. Det samme gjelder epletrærne, plommetrærne, ripsbuskene i hagen, ungene. De vokser mens romanen stagnerer. Så slitsomme tanker å hanskes med, og ennå er det prosjektets første dag. Jeg legger Gjermund Larsen Trios Salmeklang på platespilleren, skrur opp lyden. Hvem hadde trodd jeg ville spille hardingfelemusikk alene hjemme i 2019? Jeg som vokste opp med grungen og den harde popen som soundtrack. På nittitallet hørte jeg på Neil Young, Nirvana, Alice in Chains, The Smashing Pumpkins, Green Day, Soundgarden, Manic Street Preachers, The Pixies, Sonic Youth, David Bowie. Og aller mest på Radiohead. Det gjør jeg ennå. Radiohead lærte meg å flette sammen fragmenter til en helhet. Michael Stipe i R.E.M. lærte meg om rytme i setningene. Jarvis Cocker i Pulp og Mr. E i Eels lærte meg å finne de rare menneskene, outsiderne som finnes i skyggene overalt. Og nå spinner instrumentale stykker som Trøstesang rundt og rundt på platespilleren mens jeg skriver dette og nesten ikke klarer å huske hvilke band jeg digget. Hva med Underworld? Hva med Mogwai? Og hvorfor skriver jeg om band, når jeg skal skrive en roman om terror? 12
Materie_Bunkers_3k.indd 12
05.02.2021 16:07
Jeg ble tolv år i 1990. Musikken som tok oss, var hard og ga uttrykk for mye av det samme som terroren. Noe var galt i verden. Ikke på samme måte som hos punkerne, men noe var galt med psyken, folk hadde det ikke bra, og mer enn samfunnet og klasseskillet, handlet dette om verdier som var forkludret blant ungdommene.Vi mister retningen, skrek Kurt Cobain i årene før han skjøt seg selv i garasjen sin mens han hørte på R.E.M.s Automatic for the People 5. april 1994. I will try not to breathe var refrenget etter de glade åttiårene. Billy Joe Armstrong i Green Day sang om en syttenåring full av forvirring. Radiohead dukket opp og proklamerte at de var outsidere, freaks, paranoide og annerledes. Med dette soundtracket på øret gikk jeg gjennom gatene på Forus, i skyggen av Statoil, BP, Hydro og Helikopter Service.Vi hang i gjerdet utenfor taksebanen til de digre helikoptrene som fraktet oljearbeidere ut i Nordsjøen fra den gamle, digre servicebunkersen tyskerne bygget under krigen.Vi syklet på de digre betonghellene fra nazistenes egen flyplass som ble bygget og delvis revet før jeg ble født.Vi var omringet av vikingenes bygdeborger og gravhauger, fredet løvskog og samtidig av okkupasjonsmaktens piggtrådgjerder, skyttergraver, bunkerser og brakker.Vi lekte på skytebanen deres, klatret inn i tuneller de hadde boret ut i fjellene og kom over plutselige kumlokk midt i skogen som ledet oss et stykke inn i fjellet og samtidig langt inn i fantasien. Rundt den gamle flyplassen sto bunkerser og kanonstillinger som gjenferd over en krig som var over, trettitre år før jeg ble født. På et eller annet tidspunkt har 13
Materie_Bunkers_3k.indd 13
05.02.2021 16:07
soundtracket og rekvisittene blandet seg, og nå, mens jeg forsøker å slippe unna skrivingen av denne nye romanen, klarer ikke hjernen min å skille dem fra hverandre igjen.
Rommet han kommer inn i er på størrelse med en gymsal i en vanlig norsk barneskole.Vektløfterutstyr er plassert i det ene hjørnet. En bokhylle fyller det motsatte hjørnet, og en hylle med to tjukke tau kveilet sammen, som hageslanger som venter gjennom vinteren. Som venter på å finne sin mening i en meningsløs verden. Bak hylla med tauene går en åpning inn i et mye mindre rom. Han kan legge seg ned, strekke ut armene og slik dekke bredden i det kvadratiske kottet. Her inne er hyllene fulle av hermetikk. Hermetikk nok for hundre år, kanskje. Kanskje ikke hundre, men mer hermetikk enn han noensinne har sett på ett sted. Bønner, kjøttkaker, fiskeboller, grønnsaker. Det finnes en vannkran også, med en sinkbøtte under. Et skjulested, bygget i hemmelighet av de tyske okkupantene under andre verdenskrig, slik at han skal kunne gjemme seg her et helt år. Han er takknemlig, for han vil slippe unna forfølgelse her. Ingen vil finne ham. De vil ikke lete etter ham under sjøen, fordi han finnes ikke å finne
14
Materie_Bunkers_3k.indd 14
05.02.2021 16:07