Mary Higgins Clark og Alafair Burke
Bruden som forsvant Oversatt av Gry Sønsteng
Mary Higgins Clark og Alafair Burke Originalens tittel All Dressed In White Oversatt av Gry Sønsteng Copyright © 2015 by Nora Durkin Enterprises, Inc. Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB Credit will be given to Simon & Schuster, Inc. as the original publisher Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-54708-0 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Andriy Sarymsakov/123rtf Stock Photo Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til minne om Joan Nye En nær venn siden tiden på Villa Maria Academy Med all min kjærlighet – Mary
Til Richard og Jon – Alafair
Here comes the bride dressed all in light Radiant and lovely she shines in his sight
Prolog
Det var torsdag kveld i midten av april, på Grand Victoria hotell i Palm Beach. Amanda Pierce, en blivende brud, prøvde brudekjolen sammen med sin gode venninne Kate. «Jeg ber til Gud om at den passer,» sa hun, men så gled glidelåsen opp over det vanskelige stedet over midjen. «Jeg kan nesten ikke tro at du var bekymret for at den ikke skulle passe,» sa Kate rolig. «Etter at jeg gikk så mye ned i vekt i fjor, var jeg redd for at jeg skulle ha lagt på meg for mye igjen rundt livet. Jeg tenkte det var bedre å finne det ut nå enn på lørdag. Kan du ikke se for deg at vi strever med å trekke opp glidelåsen rett før jeg skal gå ned midtgangen?» «Det kommer ikke til å skje,» svarte Kate bestemt. «Jeg vet ikke hvorfor du var så nervøs på grunn av det. Se deg i speilet. Du er nydelig.» Amanda kikket på sitt eget speilbilde. «Det er en pen kjole, ikke sant?» Hun tenkte på hvordan hun hadde prøvd omtrent hundre kjoler i de fineste brudesalongene på Manhattan, før hun fant denne i en liten butikk i Brooklyn Heights. Den var i beige silke med empireliv og håndlagde blonder i kjolelivet – det var akkurat den kjolen hun hadde 9
sett for seg. Om knappe to dager skulle hun ha den på seg når hun går nedover midtgangen. «Den er kjempefin,» sa Kate. «Så hvorfor ser du så trist ut?» Amanda så på seg selv i speilet igjen. En blond kvinne med hjerteformet ansikt, store blå øyne, lange øyevipper og lepper som var naturlig røde. Hun visste at hun var velsignet med pene ansiktstrekk, men Kate hadde rett. Hun så trist ut. Kanskje ikke trist, men bekymret. Hun minnet seg selv på at kjolen passet perfekt. Det måtte jo være et godt tegn, ikke sant? Hun tvang seg til å smile. «Jeg lurte bare på hvor mye jeg kan spise i kveld, og allikevel komme inn i kjolen på lørdag.» Kate lo og klappet seg på sin egen litt runde mage. «Ikke si sånt så jeg, av alle mennesker, hører det. Men ærlig talt, Amanda, er alt i orden? Tenker du fremdeles på det vi snakket om i går? Amanda viftet det bort. «Nei, det er ikke det,» svarte hun, men visste at det ikke var sant. «Hjelp meg å ta av meg kjolen. De andre må være klare til å gå ned til middag.» Ti minutter senere, da hun var alene på soverommet, kledd i en lyseblå linkjole, tok Amanda på seg en ørering og kastet et siste blikk på brudekjolen som lå på sengen. Hun så at sminken hadde smittet litt av på blondene rett nedenfor halslinningen. Hun hadde vært så forsiktig, og allikevel stirret den lille flekken på henne. Hun visste at hun ville klare å få den vekk, men kunne dette være tegnet hun hadde ventet på? I nesten to dager hadde hun følt det som om hun sto utenfor sin egen bryllupsplanlegging, og så etter tegn som 10
kunne fortelle om det var meningen at hun skulle gifte seg, eller ikke. Hun så på sminkeflekken og avga et løfte, ikke til brudgommen, men til seg selv: Vi har bare ett liv, og jeg vil være lykkelig. Hvis jeg fremdeles er i den minste tvil, kommer jeg ikke til å gifte meg på lørdag. Jeg vil tidsnok få vite det, sa hun til seg selv. I samme øyeblikk føltes det som hun hadde full kontroll igjen. Hun fikk ikke noe forvarsel om at hun morgenen etter ville være sporløst forsvunnet.
1
Laurie Moran sto og hørte hvordan tenåringen foran henne forsøkte å få liv i skolefransken. Hun sto i kø på Bouchon, et nyåpnet fransk bakeri som lå rett rundt hjørnet fra kontoret hennes i Rockefeller Center. «Sjø voo-dre øn pann sjokolade. Eller forresten, dø stykker.» Kvinnen bak disken smilte tålmodig mens hun ventet på at den unge kvinnen skulle snekre sammen den neste setningen. Hun var tydeligvis vant til kunder som gjorde klossete forsøk på å snakke fransk, selv om bakeriet lå midt i New York. Laurie var ikke fullt så tålmodig. Hun hadde et møte med sjefen sin, Brett Young, senere på morgenen, og hadde fremdeles ikke bestemt seg for hvilken historie hun skulle legge frem for ham til det neste tv-programmet i serien hun var produsent for. Hun trengte så mye tid som mulig til å forberede seg. Etter et siste «mær-si», gikk jenta ut med en eske med kaker i hånden. Det var Lauries tur. «Jeg vil gjerne bestille på anglais, s’il vous plaît.» «Merci,» sa kvinnen fornøyd. Det var blitt en tradisjon at hun gikk innom bakeriet hver 13
fredag morgen og kjøpte noe godt til medarbeiderne sine – assistenten Grace Garcia og produksjonsassistenten Jerry Klein. De satte pris på et lite utvalg av kaker, croissanter og brød. Etter at hun hadde bestilt, spurte ekspeditøren om hun ville ha noe annet. Makronene så nydelige ut. Kanskje et par til pappa og Timmy til dessert, tenkte hun, og noe godt til meg selv hvis møtet med Brett går bra. Idet hun gikk ut av heisen i 16. etasje i Rockefeller Center 15, gikk det opp for henne hvordan kontorlandskapet i Fisher Blake Studios gjenspeilte suksessen hun hadde opplevd det siste året. Hun hadde sittet i et lite kontor uten vinduer, og hadde en assistent som hun delte med to andre produsenter, men etter at hun skapte et program der de forsøkte å løse gamle kriminalsaker fra virkeligheten, hadde karrieren hennes tatt av. Nå hadde hun et stort kontor med vinduer og elegante, moderne møbler. Jerry var blitt forfremmet til produksjonsassistent og hadde et mindre kontor ved siden av Lauries, og Grace hadde det travelt i det store, åpne kontorlandskapet rett utenfor. Alle tre jobbet nå fulltid med programmet Under mistanke, noe som betydde at de ikke lenger brukte tid på vanlige nyhetsprogram. Grace hadde akkurat fylt 27 år, men så mye yngre ut. Laurie var flere ganger blitt fristet til å fortelle Grace at hun ikke trengte å bruke så mye av sminken hun så nøye la på hver dag, men hun foretrakk øyensynlig bare en personlig stil som var forskjellig fra Lauries klassiske smak. I dag hadde hun på seg en fargesprakende tunika over veldig trange tights og platåstøvler med ti centimeter høye hæler. Det lange, svarte håret var satt opp i en stor hestehale som lignet karakteren Jeannie i tv-serien I Dream of Jeannie. 14
Grace strakte seg vanligvis etter posen med bakervarer, men i dag gjorde hun ikke det. «Laurie,» begynte hun nølende. «Er det noe i veien, Grace?» Laurie kjente assistenten sin godt nok til å se når hun var urolig. Akkurat idet Grace skulle begynne å forklare, kom Jerry ut fra kontoret. Hver gang hun sto mellom Jerrys lange, hengslete kropp og Grace med høye hæler, følte Laurie seg liten, selv om hun var nesten 1,73 høy og slank. Jerry hevet hendene avvergende. «Det sitter en kvinne på kontoret ditt. Hun bare dukket opp. Jeg ba Grace om å gi henne en avtale på et annet tidspunkt. Og for ordens skyld, så jeg har ikke noe med dette å gjøre.»
2
Sandra Pierce kikket ut av vinduet på kontoret til Laurie Moran. 16 etasjer under lå Rockefeller Centers berømte skøytebane. Det var den hun alltid så for seg, selv nå midt i juli da den glatte isen og svaiende skøyteløpere var erstattet av en sommerhage og restaurant. Hun så for seg hvordan barna hennes hadde gått på skøyter hånd i hånd der for 20 år siden. Charlotte, den eldste, gikk på den ene siden; Henry, den yngre broren, på den andre. I midten gikk lillesøsteren Amanda. Søsknene holdt så godt tak i henne at hun ville ha stått oppreist selv om skøytene ikke hadde berørt isen. Sandra sukket, vendte blikket bort fra vinduet og så etter noe annet å konsentrere seg om mens hun ventet. Hun var overrasket over at kontoret var så ryddig. Hun hadde aldri vært i et tv-studio, men hadde sett for seg et av de store, åpne kontorene med en rekke av skrivebord, av den typen du ser i bakgrunnen i nyhetsprogram. Kontoret til Laurie Moran føltes mer som en elegant, men komfortabel stue. Sandra la merke til et innrammet fotografi på skrivebordet til Laurie. Døren til kontoret var fremdeles lukket, så hun tok det opp og kikket på det. Det var av Laurie sammen med ektemannen Greg på en strand. Hun antok at den lille gutten foran var sønnen deres. Sandra kjente ikke fami16
lien personlig, men hun hadde sett bilder av både Laurie og Greg på Internett. Sandra var blitt nysgjerrig på programmet Under mistanke da det startet, og da hun nylig hadde lest en artikkel som nevnte at produsenten hadde vært personlig involvert i en uløst drapssak, visste hun at hun måtte reise hit og møte Laurie Moran personlig. Hun fikk plutselig dårlig samvittighet for å ha invadert privatlivet til Laurie. Hun visste at hun ikke ville ha likt at en fremmed så på bilder av henne selv, Walter og Amanda. Sandra krympet seg da hun husket at sist gang hun hadde vært sammen med eksmannen og den yngste datteren, var for fem og et halvt år siden – den siste julen familien hadde feiret sammen før bryllupet til Amanda. Eller det som skulle ha vært bryllupet hennes. Vil jeg noen gang venne meg til å tenke på Walter som min eksmann? undret hun. Sandra hadde møtt Walter det første året på universitetet i Nord-Carolina. På grunn av farens militære karriere, hadde hun bodd over hele verden, men aldri i Sørstatene. Det hadde vært vanskelig for henne å tilpasse seg, det var som om de andre studentene som hadde vokst opp der, levde etter uskrevne regler hun ikke forsto. Romkameraten hennes tok henne med på sesongens første fotballkamp, og lovte at med en gang hun heiet på Tar Heels ville hun være som en ektefødt fra Nord-Carolina. Broren til romkameraten tok med en venn, som var andreårsstudent. Han het Walter og var oppvokst der. Han brukte mer tid på å prate med Sandra enn å se på kampen. Da de alle sang kampsangen i den siste omgangen – Jeg er født som en Tar Heel, jeg er oppdratt som en Tar Heel, og når jeg dør, er jeg en død Tar Heel – tenkte Sandra at hun trodde hun hadde møtt mannen hun ville gifte seg med. 17
Hun hadde rett. De var sammen etter det. De oppdro de tre barna i Raleigh, bare en halvtimes kjøretur fra fotballstadion der de traff hverandre. Hun tenkte på hvordan de, i de første 32 årene av det nesten 35 år lange ekteskapet, hadde hjulpet hverandre på hver sin måte. Selv om Sandra aldri formelt jobbet i Walters familiebedrift, ga hun ham alltid råd når det gjaldt lanseringen av nye produkter, reklamekampanjer og særlig ting som angikk personalet. Det var hun som var dyktig til å håndtere menneskers følelser og motivasjon. Walter hjalp på sin side til med frivillig arbeid i kirken, på skolen og i lokalsamfunnet som hun alltid engasjerte seg i. Hun måtte nesten smile ved tanken på at den store bamsen Walter hadde stått og nummerert hundrevis av små plastender med en vannfast tusj til det årlige andeløpet til rotaryklubben på Ol’ Bull-elven, og sagt nummeret høyt for hver plastand han la i haugen. Walter pleide å si at de var partnere i alt. Nå visste hun naturligvis at det aldri hadde vært helt sant. Selv om Walter virkelig forsøkte, så strevde han med det å være far. Han kom til arrangementer på skolen og baseballkamper, men barna forsto at tankene hans var et annet sted. Som regel tenkte han jobb – en ny serie med produkter, produksjonsfeil ved en av fabrikkene, en detaljhandler som insisterte på høyere rabatt. Det beste Walter kunne gjøre som far, var å bygge opp en solid familiebedrift, og dermed sikre arv og økonomisk trygghet for familien. Det betydde at Sandra måtte kompensere for den emosjonelle distanseringen hans overfor de tre barna. For to år siden hadde hun tatt en beslutning. Hun visste at hun ikke lenger kunne leve med at Walter følte seg eks18
tremt ubekvem hver gang hun nevnte navnet til Amanda. Vi sørget i to år, tenkte hun, og det er mer sorg enn noe hjem kan bære. Hun rettet på jakkemerket som var festet til jakkeslaget. Amandas FREMDELES SAVNET-merke. Hun visste ikke hvor mange hun hadde fått laget i årenes løp. Walter kunne ikke fordra dem, eller at de lå i esker rundt om i hele huset. «Jeg orker ikke å se på dem», hadde han sagt. «Jeg får ikke et øyeblikks ro i mitt eget hjem, jeg tenker bare på hva som har hendt med Amanda». Hadde han virkelig trodd at hun ville slutte å lete etter datteren deres? Det var umulig. Sandra ville fortsette det hun hadde satt seg fore, og Walter gikk tilbake til sitt vanlige liv. Det var slutt på partnerskapet. Så nå var Walter hennes «eksmann», selv om ordet fremdeles hørtes merkelig ut. Hun hadde bodd i Seattle i nesten to år. Hun flyttet dit for å bo nærmere Henry og familien hans. Nå hadde hun et nydelig hus i nederlandsk kolonistil i Queen Anne Hill, og de to barnebarna hadde hvert sitt rom når de overnattet i huset til bestemor. Walter var selvsagt blitt boende i Raleigh. Han hadde sagt at det var på grunn av firmaet, i det minste til han pensjonerte seg, noe hun visste at han aldri ville gjøre. Sandra hørte stemmer utenfor kontordøren, og satte seg raskt i den lange, hvite skinnsofaen under vindusrekken. Vær så snill, Laurie Moran, vær den jeg har bedt om at du skal være.
3
Da Laurie kom inn på kontoret, reiste kvinnen som ventet på henne seg fra sofaen og rakte frem hånden. «Tusen takk for at du har tatt deg tid til å snakke med meg, Ms. Moran. Jeg heter Sandra Pierce.» Håndtrykket hennes var fast, og ble etterfulgt av direkte øyekontakt, men Laurie så at kvinnen var nervøs. Ordene lød innøvd, og stemmen skalv da hun snakket. «Assistenten din var vennlig nok til å la meg vente her. Jeg er redd jeg kom med et lite utbrudd. Jeg håper ikke det har skapt problemer for henne. Hun var veldig snill mot meg.» Laurie la en hånd forsiktig under albuen hennes. «Det går fint. Grace har allerede fortalt at du var ganske oppskaket. Er alt i orden?» Laurie tok et raskt overblikk over kontoret, og var sikker på at bilderammen på skrivebordet sto litt skjevt. Hun ville ikke ha lagt merke til det hvis det hadde vært en hvilken som helst annen gjenstand, men den ene tingen var viktig for henne. I fem år hadde det ikke stått et eneste familiebilde på kontoret hennes. Hun ville ikke at medarbeiderne i tv-studioet skulle bli konstant minnet på at ektemannen hennes var blitt drept, og at forbrytelsen fremdeles ikke var løst. Men etter at politiet hadde identifisert Gregs draps20
mann, hadde hun fått dette fotografiet rammet inn – det siste familiebildet som ble tatt av henne, Timmy og Greg – og satt det på skrivebordet. Kvinnen nikket, men det virket likevel som om hun kunne bryte sammen igjen for den minste ting. Laurie førte henne tilbake til sofaen, der hun kunne roe seg ned. «Jeg beklager, jeg er vanligvis ikke så nervøs av meg,» begynte Sandra Pierce. Hun foldet hendene i fanget slik at de ikke skulle skjelve. «Det er bare det at jeg av og til føler det som om jeg har sluppet opp for muligheter. Jeg har vært i kontakt med det lokale politiet, statspolitiet, statsadvokater, FBI. Jeg har mistet tellingen over hvor mange privatdetektiver jeg har leid inn. Jeg tok til og med kontakt med en synsk. Han fortalte meg at Amanda ville bli reinkarnert i Sør-Amerika i den nærmeste fremtid. Jeg gjør ikke det igjen.» Hun snakket så fort at Laurie hadde vanskelig for å følge med, men hun hadde allerede hørt nok til å forstå at Sandra Pierce var enda en person som trodde at Under mistanke kunne løse problemet hennes. Nå som programmet var en suksess, virket det som om det ikke fantes noen grense for hvor mange som var sikre på at et virkelighetsbasert tvprogram kunne ordne opp i all urettferdighet. Hver dag var programmets Facebook-side full av innviklede historier, og den ene hevdet å være mer tragisk enn den andre – stjålne biler, utro ektemenn, utleiere av leiligheter fra helvete. Det var ingen tvil om at noen av menneskene som ba om hjelp, faktisk trengte det, men det virket som om få av dem forsto at Under mistanke etterforsket uløste drapssaker, og ikke forseelser. Selv når ofre for kriminalitet eller familiene deres kontaktet henne direkte, var Laurie blitt tvunget til å avvise 21
dem. Hun kunne ikke produsere et ubegrenset antall programmer. «Du trenger ikke å forhaste deg, Mrs. Pierce,» sa Laurie, selv om hun følte at tiden hun skulle bruke til å forberede møtet med Brett begynte å renne ut. Hun gikk bort til døren og ba Grace om å komme med to kopper kaffe. Hun hadde vært irritert fordi Grace lot en fremmed vente på kontoret, men nå forsto hun hvorfor. Det var noe ved Sandra Pierce som ba om medfølelse. Da Laurie snudde seg for å se på henne igjen, la hun merke til at Sandra var en tiltrekkende kvinne. Hun hadde et langt, smalt ansikt og askeblondt hår som rakk henne til skuldrene. Øynene var klare og blå. Laurie ville ha gjettet at Sandra ikke var så mye eldre enn hennes egne 36 år, om det ikke var for noen avslørende rynker på halsen. «Grace fortalte at du er fra Seattle,» sa Laurie. «Ja. Jeg tenkte jeg skulle skrive eller ringe, men det gikk opp for meg at du hører fra hundrevis av mennesker hver dag. Jeg vet at det sikkert virker sprøtt å fly tvers over landet, uten å være invitert eller si ifra, men jeg måtte gjøre det på denne måten. Jeg måtte forsikre meg om at jeg ikke lot denne muligheten gå til spille. Jeg tror du er den jeg har ventet på … ikke deg personlig, jeg er ikke en gal stalker … men selve programmet ditt.» Laurie begynte å angre på beslutningen om å høre på hva Sandra hadde å si. Hun trengte tid til å gjøre ferdig det hun skulle legge frem for Brett. Hva var det ved Sandra Pierce som fikk henne til å senke garden og lytte til det hun hadde å si? Hun var på nippet til å forklare at hun måtte forberede seg til et møte, da hun la merke til jakkemerket Sandra hadde på blazeren. 22
På jakkemerket var det et bilde av en usedvanlig vakker ung kvinne. Hun var påfallende lik Sandra. En gul sløyfe var plassert rett under ansiktet til jenta. Det var noe ved fotografiet som virket kjent. «Er du her på grunn av henne?» spurte Laurie og pekte på jakkemerket. Sandra kikket ned på merket, og som om hun ble minnet på hva det var, stakk hun hånden i lommen og tok frem et jakkemerke til. Hun ga det til Laurie. «Ja, det er datteren min. Jeg har ikke sluttet å lete etter henne.» Laurie så nærmere på fotografiet. Smilet til jenta trigget et fjernt minne. Hun hadde ikke sett akkurat dette bildet, men hun kjente igjen smilet. «Du sa at etternavnet ditt er Pierce.» Laurie håpet at det å si navnet høyt ville hjelpe henne til å huske. «Ja, Sandra Pierce. Datteren min heter Amanda Pierce. Datteren min er den personen som mediene kaller ’Bruden som forsvant’.»
4
«Bruden som forsvant». Laurie husket saken med en gang hun hørte ordene. Amanda var en vakker, blond brud som skulle gifte seg med en kjekk advokat hun hadde møtt på college. Alt var planlagt og klart for et luksuriøst bryllup i Palm Beach i Florida. Morgenen før den store dagen hadde hun bare forsvunnet. Hvis den historien var blitt kjent på et hvilket som helst annet tidspunkt i Lauries liv, visste hun at hun ville ha kjent igjen fotografiet av Amanda Pierce med det samme. Hun ville sannsynligvis også ha kjent igjen moren, Sandra. På et annet tidspunkt ville historien om en ung brud som forsvant i løse luften like før et drømmebryllup, vært noe som passet perfekt. Hun visste at folk hadde spekulert på om Amanda hadde fått kalde føtter og begynt et nytt liv et annet sted, langt borte fra den anmassende familien, eller kanskje sammen med en hemmelig elsker. Andre trodde at hun og brudgommen hadde kranglet sent kvelden før, noe som førte til et voldelig utbrudd – «det er bare et tidsspørsmål før liket dukker opp». Men selv om historien var av den typen som vanligvis ville ha tiltrukket seg hennes oppmerksomhet, hadde ikke Laurie fulgt så nøye med. Amanda Pierce forsvant bare noen uker etter at Lauries mann, Greg, var blitt skutt og 24
drept rett foran øynene på sønnen deres, Timmy, som den gang var tre år. Mens ansiktet til Amanda var å se i alle nyhetssendinger over hele landet, hadde Laurie tatt seg fri fra jobben og la ikke merke til det som skjedde utenfor hennes egen verden. Hun husket at hun hadde slått av tv-en og tenkt at med mindre bruden hadde fått kalde føtter, så var det skjedd noe grusomt med henne. Hun husket at hun hadde følt en samhørighet med familien og det de gikk igjennom. Hun fortsatte å se på bildet mens hun tenkte på den forferdelige dagen. Greg hadde tatt med Timmy til lekeplassen. Hun ga ham et raskt kyss da han dro med Timmy sittende på skuldrene. Det var siste gang hun kjente de varme leppene hans mot sine. Ironisk nok skulle Amandas bryllup ha funnet sted på Grand Victoria hotell. Laurie husket at hun hadde vært der sammen med Greg, han hadde dratt henne med ut i vannet til tross for at hun leende protesterte og sa at det var for kaldt. Tankene hennes ble avbrutt av at noen banket på døren til kontoret. Grace kom inn med et brett med to kaffekopper og noen av bakervarene Laurie hadde kjøpt på Bouchon. Laurie smilte til henne da hun la merke til at Grace hadde lagt frem det hun likte best – en croissant med mandler – til Sandra Pierce. «Kan jeg hente noe annet til deg?» Grace var ikke av den konvensjonelle typen, men når det virkelig gjaldt, fremviste hun god, gammeldags folkeskikk. «Nei takk, men det var snilt av deg å spørre.» Sandra Pierce tvang frem et smil. Da Grace var gått, snudde Laurie seg mot Sandra. «Jeg 25
tror ikke jeg har hørt noe i forbindelse med forsvinningen til datteren din i det siste.» «Det har ikke jeg heller, og det er dét som er problemet. Selv rett etter at hun forsvant, fikk vi en mistanke om at politiet ikke gjorde mer enn strengt tatt nødvendig. Det fantes ingen tegn til krangel på rommet til Amanda. Ingen hadde meldt fra om noe uvanlig i området. Og Grand Victoria hotell – det var der bryllupet skulle ha funnet sted – kunne ikke ha vært tryggere. Jeg så hvordan politiet kikket på klokken og mobiltelefonen, som om Amanda kunne dukke opp hjemme i New York når som helst og tilstå at hun hadde fått kalde føtter.» Laurie lurte på om Sandras oppfatning av politietterforskningen var forutinntatt. Selv fra en og annen nyhetssnutt hun hadde sett på TV, husket Laurie at grupper med frivillige hadde søkt etter den forsvunne bruden i området rundt hotellet. «Etter det jeg kan huske, ble det gjort store anstrengelser for å finne henne,» sa hun. «Saken gikk på riksdekkende TV i ukevis.» «Ja, de sjekket alt de burde gjøre når noen forsvinner,» sa Sandra med bitter stemme. «Vi sto også foran kamera hver dag og ba publikum om hjelp til å finne henne.» «Hvem var ’vi’?» Laurie gikk bort til skrivebordet for å hente en skriveblokk. Hun følte allerede hvordan hun ble dratt inn i Sandras historie. «Mannen min, Walter. Eller eksmann nå, men han er faren til Amanda. Og forloveden hennes, Jeff Hunter. Alle bryllupsgjestene engasjerte seg: De to andre barna mine, Charlotte og Henry; to av Amandas venner fra college, Meghan og Kate; to av Jeffs collegevenner, Nick og Austin. Vi delte ut flygeblader over hele området. Til å begynne 26
med var søket konsentrert om eiendommen rundt hotellet. Deretter utvidet vi søket. Det skar meg i hjertet da de begynte å lete i mer øde områder, som kanaler, byggeplasser og sumper langs kysten. Da det var gått en måned, innstilte de alle søk.» «Det er noe jeg ikke forstår, Sandra. De kalte henne ’Bruden som forsvant’. Jeg kan forstå at politiet i noen timer eller dager mistenkte at hun hadde fått kalde føtter, men etter hvert som tiden gikk, måtte de vel dele bekymringen din? Hva var det som fikk dem til å tro at datteren din bare hadde stukket av?» Laurie merket at Sandra ikke hadde lyst til å svare, så hun la litt mer press på henne. «Du sa at det ikke var tegn til krangling på rommet hennes. Var kofferten borte? Eller vesken hennes?» Det var den type ting politiet så etter for å skille mellom rømlinger og forbrytelser. Det var vanskelig å rømme uten penger eller legitimasjon, tenkte hun. «Nei,» svarte Sandra raskt. «Det var bare én ting som var borte fra lommeboken hennes, og det var førerkortet. Alle klærne, vesken, sminken, kredittkortene, mobiltelefonen … alt lå på rommet hennes. Om kvelden hadde hun ofte bare en liten veske med kortet til rommet, mobiltelefon og leppepomade. Vesken ble aldri funnet. Hun kunne lett ha stukket førerkortet ned i den hvis hun skulle bruke bilen. Hun og Jeff hadde leid en bil på flyplassen. Etter det vi vet, var Amanda den siste som brukte den da hun og jentene dro ut for å handle om morgenen. Hotellet har en egen parkeringsplass, så de parkerte der.» Eller så tok hun førerkortet og noen kontanter og dro for å møte en eller annen, tenkte Laurie. Hun forsto nå hvorfor så mange hadde spekulert på om Amanda var forsvun27
net av egen fri vilje. Men det var noe annet hun ville spørre om. «Hva skjedde med leiebilen?» «Den ble funnet tre dager senere bak en nedlagt bensinstasjon, omtrent ti kilometer fra hotellet.» Laurie så at Sandra bet tennene sammen. Hun hadde fått et sint uttrykk i ansiktet. «Politiet insisterte på at hun kunne ha møtt noen ved bensinstasjonen og satt seg inn i en annen bil. Neste morgen, da det ble nevnt på nyhetene at hun var forsvunnet og de viste et fotografi av henne, hevdet en kvinne i Delray Beach at hun hadde sett Amanda i en hvit Mercedes kabriolet. Den stanset ved et lyskryss ved midnatt den kvelden hun forsvant. Kvinnen sa at det tok en stund før det ble grønt lys, og hun så henne tydelig. Amanda satt visstnok i passasjersetet, men kvinnen husket ingenting om sjåføren, bortsett fra at han var høy og hadde på seg en caps. Jeg vet at kvinnen var gal. Hun elsket oppmerksomheten. Hun kunne nesten ikke vente med å stille seg foran kameraet.» «Mener du at politiet trodde på henne?» «De fleste av dem gjorde det,» svarte hun bittert. «En dag overhørte jeg to politibetjenter som pratet sammen utenfor politistasjonen. De lente seg mot en politibil mens de røykte og snakket om datteren min som om hun var en figur i en tv-serie. Den ene var sikker på at Amanda hadde en hemmelig kjæreste … en russisk milliardær eller noe, og nå satt hun på en sydhavsøy sammen med ham. Den andre politimannen ristet på hodet, så jeg trodde at han ville forsvare Amanda. I stedet sa han … jeg kommer aldri til å glemme det … ’Du skylder meg ti dollar den dagen de fisker henne opp fra Atlanterhavet’.» Sandra svelget gråten. 28
«Det var leit å høre,» sa Laurie. Hun visste ikke hva annet hun skulle si. «De fikk høre det, det kan du stole på. Formelt sett er en etterforsker fremdeles satt på saken. Hun heter Marlene Henson. Det er en hyggelig kvinne, men jeg vet at hun ikke har noen nye spor å gå etter. Du må tilgi at jeg blir personlig, Ms. Moran, men jeg kom hit for å møte deg av en spesiell grunn. Du vet hvordan det føles å miste en av sine nærmeste. Og i årevis ikke få vite noe om hvorfor det skjedde og hvem som var ansvarlig.» Greg ble drept av et skudd i pannen mens han dyttet Timmy på husken på lekeplassen. Drapsmannen hadde skutt Greg med viten og vilje, og visste til og med hva Timmy het. «Fortell moren din at det er hennes tur neste gang, Timmy», hadde han sagt. «Og så er det din tur». I fem år visste ikke Laurie noe annet om drapsmannen enn at han hadde blå øyne. Det var dét sønnen hennes kalte ham når han ropte: «Blue Eyes drepte pappa!» Laurie bare nikket til det Sandra hadde sagt. «Da kan du tenke deg hvordan det føles å vite enda mindre, Ms. Moran. Ikke engang å vite om den du er glad i, er død eller levende. Ikke å vite om hun led, eller om hun lever lykkelig et sted. Forestill deg at du ikke vet noe som helst. Jeg er sikker på at en del av deg tenker at jeg er heldig. Inntil de finner liket av Amanda, kan det tenkes at hun er i live. Jeg kommer aldri til å tro at hun forsvant av egen fri vilje, men kanskje hun ble kidnappet og prøver å komme seg fri. Eller hun ble påkjørt og har mistet hukommelsen. Jeg kan fremdeles håpe. Men noen ganger tenker jeg at det ville være en lettelse å få den fryktede telefonen som forteller at det er over. Da vet jeg i alle fall at hun er død. Jeg 29
ville endelig få visshet. Inntil da kan jeg ikke slutte å lete. Jeg kommer aldri til å gi opp å lete etter datteren min. Vær så snill … du kan være mitt siste håp.» Laurie la fra seg skriveblokken på bordet, lente seg bakover i stolen og stålsatte seg før hun knuste hjertet til Sandra Pierce.