Issuu on Google+


P.C. Cast og Kristin Cast

Brent House of Night Bok 7

Oversatt av Gry Wastvedt


P.C. Cast og Kristin Cast Originalens tittel: Burned Oversatt av Gry Wastvedt Copyright 2009 © P.C. Cast og Kristin Cast Published by agreement with Sane Töregård Agency AB. Originally published in the United States of America by St.Martin’s Press LLC, 2009. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 Utgitt første gang i innbundet utgave 2011. ISBN 978-82-02-37405-1 1. utgave, 1. opplag 2012 Seriedesign: Cara E. Petrus Omslagsdesign: Angela Goddard Omslagsfoto: Herman Estevez og Sean Dutty/Getty Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2012 Trykt på 70g Norbook cream 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Takk P.C.: Denne boken ville aldri sett dagens lys hvis det ikke hadde vært for tre veldig spesielle menn som velvillig åpnet sine liv, sin historie og sine hjertedører for meg. Jeg sender en stor takk til Seoras Wallace, Alain Mac au Halpine og Alan Torrance. Enhver feil i fiksjonaliseringen og gjenfortellingen av deres skotsk-irske myter kan bare legges på min kappe. Krigere, jeg takker dere. I tillegg: TUSEN TAKK til Denise Torrance for at du reddet meg fra alt testosteronet i Klan Wallace! Da jeg var på Isle of Skye og gjorde research, hadde jeg base i det nydelige Toravaig House. Jeg vil gjerne takke alle som jobber der, for at oppholdet ble så hyggelig – selv om de ikke kunne gjøre noe med regnet! Av og til må jeg gå inn i det venner og familie kaller «skrivehulen» min for å få en bok ferdig. Det måtte jeg med Brent, og hulen ble gjort veeeldig komfortabel av Paawan Arora på Grand Cayman Ritz Carlton, sammen med Heather Lockington og hennes fantastiske stab på det vidunderlige Cotton Tree (www.caymancottontree.com). Tusen takk for at dere gjorde Cayman til mitt andre hjem, slik at jeg kunne gjemme meg for verden og skrive og skrive og skrive. Jeg har brukt litt gælisk i denne boken. Ja, det er vanske-


lig å uttale (litt sånn som cherokee), og det er mange ulike varianter av det (igjen litt sånn som cherokee). Med hjelp fra min(e) skotske ekspert(er) har jeg hovedsakelig brukt gælisk som stammer fra de gamle språkene dalriadisk og gallovidisk fra vestkysten av Skottland og nordøstkysten av Irland. Denne dialekten kalles ofte gal-gælisk eller galgael. Alle feil er bare mine. Kristin: Takk til trener Mark hos Bootcamp Tulsa and Precision Body Art for at han hjalp meg med å føle meg sterk, mektig og vakker. Og takk til The Shawnus for at jeg har fått være i fred og ro! Begge: Som alltid verdsetter vi laget vårt på St. Martin’s Press: Jennifer Weis, Matthew Shear, Anne Bensson, Anne Marie Tallberg og det fantastiske designteamet som stadig kommer opp med fantastiske omslag! VI HJERTER SMP! Takk til MK Advertising, som lager de kule websidene www.pccast.net og www.houseofnightseries.com. Som alltid sender Kristin og jeg vår hjerteligste takk til vår fantastiske agent og venn, Meredith Bernstein. House of Night ville ikke eksistert uten henne. Og til slutt, tusen takk til alle våre lojale lesere. Dere er bare verdens beste!


1

Kalona Kalona løftet hendene. Han nølte ikke. Han var overhodet ikke i tvil om hva han måtte gjøre. Han ville ikke tillate at noe eller noen kom i veien for ham, og denne menneskegutten sto mellom ham og det han begjærte. Han hadde ikke noe spesielt ønske om å drepe gutten; han hadde ikke noe spesielt ønske om at han skulle leve videre heller. Han gjorde det han gjorde fordi det var nødvendig, simpelthen. Han følte ingen anger eller sorg. Slik hadde det vært i århundrene etter at han falt – Kalona følte veldig lite. Så uten særlig kval vred den bevingede udødelige om nakken på gutten og gjorde ende på livet hans. «Nei!» Den dype smerten som lå i det ene ordet, frøs Kalonas hjerte til is. Han slapp guttens livløse kropp og virvlet rundt akkurat i tide til å se Zoey komme stormende mot ham. Blikkene deres møttes. I hennes var det fortvilelse og hat. I hans var det en umulig benektelse. Han forsøkte å formulere ordene som ville få henne til å forstå – som kanskje ville få henne til å tilgi ham. Men ikke noe han kunne si, ville endre det hun hadde sett, for selv om han kunne utrette mirakler, ville han ikke rekke det. 7


Zoey kastet elementet ånds fulle kraft mot ham. Kraften traff den udødelige, traff ham med slik kraft at det overskred det fysiske. Ånd var hans essens – hans kjerne – elementet som hadde holdt ham i live i flere hundre år, og som alltid hadde fått ham til å føle seg mest komfortabel, men også mektigst. Han ble svidd av Zoeys angrep. Det løftet ham med slik kraft at han ble slengt over den høye steinmuren som skilte vampyrenes øy fra Veneziabukta. Det iskalde vannet omsluttet ham, det presset seg mot ham. Et øyeblikk var smerten som Kalona følte, så dødelig at han ikke kjempet imot. Kanskje han skulle la denne grusomme kampen for livet og dets kvaler ta slutt. Kanskje han nok en gang skulle la seg bli forvist av henne. Men mindre enn et hjerteslag etter at han hadde tenkt den tanken, følte han det. Zoeys sjel brast, og like sikkert som at hans fall hadde ført ham fra én verden til en annen, forlot hennes sjel denne verden. Denne vissheten såret ham mer enn at hun hadde angrepet ham. Ikke Zoey! Han hadde aldri ment å gjøre henne vondt. Selv gjennom alt Neferets renkespill, gjennom alle Tsi Sgilis manipulasjoner og planer, hadde han holdt fast på vissheten om at han, til tross for alt, ville bruke sine enorme udødelige krefter til å sørge for at ingenting skjedde med Zoey, for til sjuende og sist var hun det nærmeste han kunne komme Nyx i denne verden – og denne verden var den eneste for ham nå. Kalona kjempet for å komme seg etter Zoeys angrep, og idet han trakk den sterke kroppen sin opp av bølgene som holdt ham fanget, sank sannheten inn i ham. Det var hans skyld at Zoeys sjel var borte, og det betydde at hun ville dø. Ved første pust slapp han ut et fortvilet rop som var som et ekko av hennes siste ord: «Nei!» 8


Etter fallet – hadde han virkelig trodd at han ikke hadde følelser? Han hadde vært en tosk som hadde tatt feil, og så grundig feil. Følelsene flommet i ham der han strevde for å fly like over vannflaten, de hamret løs på den allerede sårede sjelen hans. Med sløret, mørkt blikk stirret han over lagunen, myste for å se lysene som ropte land. Han ville aldri klare å komme seg helt inn dit. Det måtte bli palasset. Han hadde ikke noe valg. Med sine siste krefter slo Kalona med vingene i den iskalde luften, løftet seg over muren og falt sammen på den stivfrosne bakken. Han visste ikke hvor lenge han hadde ligget der i det kalde mørket i den knuste natten mens følelsene overveldet den opprørte sjelen. Et sted dypt nede i sinnet kjente han igjen det som hadde skjedd ham. Han hadde falt igjen, men denne gangen var det mer sjelelig enn fysisk – selv om det virket som om kroppen ikke lystret ham lenger. Han følte hennes nærvær før hun snakket. Det hadde vært slik mellom dem helt fra starten av. Om han virkelig ønsket det slik eller ikke – de følte ganske enkelt hverandres nærvær. «Du lot Stark se at du drepte gutten!» Neferets stemme var kaldere enn vinterhavet. Kalona snudde hodet slik at han kunne se mer enn tåen på stilettskoen hennes. Han kikket opp på henne, blunket for å klarne synet. «Uhell.» Han klarte å finne igjen stemmen, en raspende, hviskende stemme. «Zoey skulle ikke ha vært der.» «Uhell aksepteres ikke, og jeg bryr meg ikke det minste om at hun var der. Faktisk er resultatet av at hun så, ganske så greit.» «Vet du at sjelen hennes brast?» Kalona hatet den unaturlige svakheten i stemmen og den fremmede mattheten 9


i kroppen nesten like mye som han hatet effekten som Neferets iskalde skjønnhet hadde på ham. «Jeg tror de fleste vampyrene på øya vet det. Typisk nok var ikke Zoeys sjel særlig lavmælt da den tok farvel. Men jeg undres på hvor mange av vampyrene som også merket det slaget jentungen ga deg rett før hun dro.» Neferet dunket seg tankefullt på haken med en lang, skarp fingernegl. Kalona holdt seg taus, han strevde med å samle seg og trekke sammen de frynsete kantene av sin sønderrevne sjel, men jorden som kroppen hans presset mot, var for virkelig, og han hadde ikke krefter til å strekke seg opp for å mate sjelen med de flyktige restene av Annenverdenen som fløt over ham. «Nei, jeg tror ikke noen av dem merket det,» fortsatte Neferet med sin kjøligste, mest kalkulerende stemme. «Ingen av dem er forbundet med mørket, med deg, på samme måte som jeg. Stemmer ikke det, elskling?» «Vi har en helt unik forbindelse,» fikk Kalona seg til å si, selv om han plutselig ønsket at det han sa, ikke var sant. «Nettopp …» sa hun, fremdeles opptatt av sine egne tanker. Så videt øynene hennes seg ut idet hun plutselig forsto noe nytt. «Jeg har lenge lurt på hvordan A-ya kunne klare å såre deg, som fysisk sett er en mektig udødelig, såpass at de latterlige cherokeeheksene kunne fange deg nedi jorden. Jeg tror lille Zoey nettopp har gitt meg svaret som du har vært svært så nøye med å holde skjult for meg. Kroppen din kan skades, men bare gjennom sjelen din. Er ikke det fascinerende?» «Jeg blir bra igjen.» Han la så mye styrke i stemmen som han kunne oppdrive. «Hjelp meg tilbake til Capri og slottet der. Ta meg med opp på taket, så nær himme10


len som jeg kan komme, så vil jeg få kreftene mine tilbake.» «Det tror jeg så gjerne – hvis noe slikt hadde falt meg inn. Men jeg har andre planer for deg, elskling.» Neferet hevet armene og holdt dem utstrakt over ham. Mens hun fortsatte å snakke, begynte hun å flette de lange fingrene i luften og skape kompliserte mønstre, lik en edderkopp som spinner sitt nett. «Jeg vil ikke tillate at Zoey blander seg borti våre saker igjen.» «En brusten sjel er en dødsdom. Zoey er ingen trussel mot oss lenger,» sa han. Med et megetsigende blikk holdt Kalona øye med Neferet. Hun dro til seg det klissete mørket han kjente så altfor godt. Han hadde tilbrakt flere liv i kamp mot det mørket før han omfavnet dets kalde kraft. Det pulserte og fløt så velkjent, urolig under fingrene hennes. Hun burde egentlig ikke kunne styre mørket så lett. Tanken drev som ekkoet fra et dødsskrall gjennom det slitne hodet hans. En yppersteprestinne skal egentlig ikke ha så store krefter. Men Neferet var ikke bare en simpel yppersteprestinne lenger. Hun hadde vokst ut av den rollen for en stund siden, og hun hadde ingen problemer med å kontrollere det sydende mørket hun mante fram. Hun er i ferd med å bli udødelig, tenkte Kalona. Da dette virkelig gikk opp for ham, skjøt redselen gjennom ham og slo seg sammen med angeren og fortvilelsen som allerede sydet inni Nyx’ falne kriger. «Man skulle jo tro at det var en dødsdom,» sa Neferet rolig mens hun trakk flere og flere av de blekkaktige trådene til seg, «men Zoey har den fryktelige uvanen at hun alltid overlever. Denne gangen vil jeg sørge for at hun dør.» «Zoeys sjel har også for vane å reinkarnere,» sa han for å erte henne opp slik at hun mistet fokus. 11


«Da vil jeg knuse henne igjen og igjen!» Neferets konsentrasjon ble bare sterkere av raseriet som ordene hans vekket. Mørket hun spant, ble mer intenst, det vred seg i luften rundt henne mens det sydet av kraft. «Neferet.» Han prøvde å nå inn til henne ved å bruke navnet hennes. «Vet du egentlig hva det er du forsøker å styre?» Blikket hennes møtte hans, og for første gang så Kalona den røde flekken som lå dypt i mørket i øynene hennes. «Selvfølgelig gjør jeg det. Det er hva mindreverdige kaller ondskap.» «Jeg er ingen mindreverdig, og jeg har også kalt det ondskap.» «Ah, men det er flere hundre år siden.» Latteren hørtes ond ut. «Men det virker som om du i det siste har levd for mye i skyggene av fortiden, istedenfor å nyte den skjønne, mørke kraften i nåtiden. Jeg vet hvem som er skyld i det.» Med en kraftanstrengelse klarte Kalona å sette seg opp. «Nei. Du får ikke bevege deg.» Neferet knipset en finger mot ham, og en tråd av mørke kveilet seg rundt halsen hans, strammet til og rykket ham ned så han ble naglet til bakken. «Hva er det du vil at jeg skal gjøre?» hveste han. «Jeg vil at du skal følge etter Zoeys sjel til Annenverdenen for å sørge for at ingen av hennes venner» – hun snerret fram ordet – «klarer å finne en måte å lokke henne tilbake til kroppen hennes på.» Sjokket skjøt gjennom den udødelige. «Nyx har forvist meg fra Annenverdenen. Jeg kan ikke følge etter Zoey dit.» «Å, men du tar feil, kjære deg. Du skjønner det, du tenker alltid for bokstavelig. Nyx kastet deg ut – du falt – du 12


kan ikke dra tilbake. I mange hundre år har du trodd at det ikke er noe å gjøre med den saken. Vel, du kan ikke gjøre noe med den, bokstavelig talt.» Hun sukket dramatisk mens han stirret uforstående på henne. «Det var bare den deilige kroppen din som ble forvist. Sa Nyx noe om den udødelige sjelen din?» «Det var ikke nødvendig. Hvis sjelen skilles fra kroppen over lang tid, vil kroppen dø.» «Men kroppen din er ikke dødelig, og det betyr at den kan skilles fra sjelen din i det uendelige uten at den dør,» sa hun. Kalona slet med å skjule redselen som ordene hennes vekket i ham. «Det stemmer at jeg ikke kan dø, men det betyr ikke at jeg ikke vil ta skade av det hvis sjelen forlater kroppen min og blir lenge borte.» Jeg kan bli gammel … bli gal … bli et skall av meg selv som aldri kan dø … Mulighetene svirret rundt i hodet hans. Neferet trakk på skuldrene. «Da må du sørge for å utføre oppdraget raskt, slik at du kan gjenforenes med din deilige, udødelige kropp før den skades permanent.» Hun smilte forførende til ham. «Jeg ville ikke like det om det skjedde noe med kroppen din, elskling.» «Ikke gjør dette, Neferet. Du setter i gang ting du vil måtte betale for, og ikke engang du vil like konsekvensene det får.» «Ikke tro at du kan true meg! Jeg slapp deg fri fra fengselet ditt. Jeg elsket deg. Men så måtte jeg se på at du innyndet deg hos den klynkende ungjenta. Jeg vil ha henne ut av livet mitt! Konsekvenser? Jeg tar imot dem med åpne armer! Jeg er ikke den svake yppersteprestinnen til en regelrytter av en gudinne lenger. Skjønner du ikke det? Hadde du ikke vært så distrahert av det barnet, ville du visst det uten at jeg trengte å fortelle deg det. 13


Jeg er udødelig, akkurat som du, Kalona!» Stemmen var skremmende, forsterket av hennes nye kraft. «Vi passer perfekt sammen. Det mente du også før, og du vil komme til å mene det igjen, når Zoey Redbird ikke finnes lenger.» Kalona stirret på henne. Det gikk opp for ham at Neferet virkelig var ravende gal. Han lurte på hvordan det kunne ha seg at galskapen bare gjorde henne enda mektigere, enda vakrere. «Nå skal du få høre hva jeg har bestemt,» fortsatte hun metodisk. «Jeg skal ta godt vare på den sexy, udødelige kroppen din under bakken mens sjelen din drar til Annenverdenen og sørger for at Zoey ikke kommer tilbake hit.» «Nyx vil aldri tillate det!» Ordene datt ut av ham før han rakk å stanse dem. «Nyx begrenser aldri den frie viljen. Som hennes tidligere yppersteprestinne vet jeg hundre prosent sikkert at hun vil gi deg lov til å velge å reise tilbake til Annenverdenen i ånden,» sa Neferet slu. «Og husk det, Kalona, min hjertenskjær, at om du sørger for at Zoey dør, da fjerner du det siste som hindrer oss i å herske sammen. Du og jeg vil bli så mektige som ingen har vært før i denne fantastiske, moderne verden. Bare tenk – vi vil legge menneskene under oss slik at vampyrene igjen kan herske med alt det bringer med seg av skjønnhet og ubegrenset makt. Jorden vil være vår. Vi vil virkelig bringe den vidunderlige fortiden til live igjen!» Kalona visste at hun spilte på hans svakheter. Han forbannet seg selv for at han hadde avslørt så mye av sine innerste hemmeligheter for henne. Han hadde stolt på henne, så Neferet visste at siden han ikke var Erebus, ville han aldri kunne herske ved Nyx’ side i Annenverdenen, og 14


dermed var han tvunget til å gjenskape så mye som mulig av det han hadde tapt, her i den moderne verdenen. «Du skjønner det, elskling, at når man ser logisk på det, er det bare rett og rimelig at du følger etter Zoey og kutter forbindelsen mellom sjelen og kroppen hennes. Det tjener faktisk dine høyeste ønsker.» Neferet snakket som om de pratet om noe ganske dagligdags, som å velge stoff til en ny aftenkjole. «Hvordan skal jeg klare å finne Zoeys sjel?» Han prøvde å høres like uberørt ut som henne. «Annenverdenen er enorm, bare gudene og gudinnene har den fulle oversikten.» Neferets uttrykksløse ansikt strammet seg, og det gjorde det vanskelig å se på den grusomme skjønnheten. «Ikke lat som du ikke har en forbindelse med sjelen hennes!» Den udødelige Tsi Sgili trakk pusten dypt. Så fortsatte hun i en mindre ilter tone. «Bare innrøm det, elskling; du kan finne Zoey der hvor ingen andre kan. Hva velger du, Kalona? Å herske over jorden ved min side, eller vil du fortsette å være en slave av fortiden?» «Jeg velger å herske. Jeg vil alltid velge å herske,» sa han uten å nøle. I det samme han sa det, forandret Neferets øyne seg. Det grønne i dem ble fullstendig lilla. Hun vendte de glødende kulene mot ham – holdt, fanget, forhekset. «Så hør meg, Kalona, Nyx’ falne kriger, jeg sverger på å passe på kroppen din. Når Zoey Redbird, Nyx’ ynglingeyppersteprestinne, ikke er mer, sverger jeg på at jeg vil fjerne disse mørke kjettingene og tillate sjelen din å vende tilbake. Så vil jeg ta deg med opp på taket på slottet vårt på Capri og la himmelen puste liv og styrke i deg slik at du vil herske over denne verden som min gemal, min beskytter, min Erebus.» Mens Kalona stirret, uten makt til 15


å stanse henne, dro Neferet en lang, spiss fingernegl over håndflaten på sin høyre hånd. Hun rundet hånden for å samle blodet i den, så holdt hun den fram, bød fram blodet. «Ved blodet gjør jeg krav på denne makt; ved blodet binder jeg min ed.» Rundt henne flimret Mørket og senket seg over hånden hennes mens det vred seg, skalv og drakk. Kalona kunne føle at Mørket dro i ham. Det snakket til sjelen hans, forførende, hviskende. «Ja!» Ordet var et gutturalt stønn idet Kalona ga seg over til det grådige mørket. Da Neferet fortsatte, var stemmen sterkere, den svulmet av kraft. «Du har selv valgt at jeg besegler denne eden med Mørket med blod, men hvis du svikter meg og bryter den –» «Jeg skal ikke svikte deg.» Smilet var overjordisk vakkert. Øynene hennes lyste av blod. «Hvis du, Kalona, Nyx’ falne kriger, bryter denne eden og mislykkes i min edsvorne jakt på å knuse Zoey Redbird, Nyx’ ynglingeyppersteprestinne, skal jeg herske over sjelen din like lenge som du er udødelig.» Svaret kom ubedt til ham, framkalt av det forførende Mørket, som han i flere hundre år hadde valgt istedenfor Lyset. «Hvis jeg mislykkes, skal du herske over sjelen min like lenge som jeg er udødelig.» «Slik lyder min ed.» Igjen kuttet Neferet seg i hånden slik at hun lagde et blodig kryss i huden. Den kopperaktige duften drev over til Kalona som var den røyk som steg fra et bål, da hun igjen hevet hånden til Mørket. «Slik skal det bli!» Neferets ansikt ble forvrengt av smerte da Mørket drakk blodet hennes igjen, men hun lot seg ikke merke med det – hun rørte seg ikke før luften rundt henne pulserte, oppsvulmet av hennes blod og hennes ed. Først da senket hun hånden. Tungen var som en slan16


getunge, der den slikket de røde strekene for å stanse blødningen. Neferet gikk bort til ham, bøyde seg og la hendene forsiktig på hvert kinn, slik han selv hadde holdt menneskegutten før han tok livet av ham. Han merket Mørket som pulserte rundt og inni henne, en rasende okse som ivrig ventet på sin herskerinnes ordre. De blodrøde leppene stanset rett før de berørte hans. «Med kraften som strømmer gjennom blodet mitt, og ved styrken fra livene jeg har tatt, befaler jeg dere, mine deilige Mørkets tråder, å trekke denne udødeliges sjel fra kroppen hans og skynde dere til Annenverdenen med den. Gå og gjør som jeg befaler, så sverger jeg på at dere skal få livet til en uskyldig dere ikke har klart å ødelegge, som offer. Jeg ber om at det slik må bli!» Neferet trakk pusten dypt. Kalona så de mørke trådene hun mante fram, åle seg mellom de fyldige, røde leppene. Hun trakk Mørket godt inn, til slutt var hun helt oppsvulmet av det, og så la hun munnen sin over hans. Med et formørket, blodsmittet kyss blåste hun Mørket inn i ham med slik kraft at den rev den allerede sårede sjelen hans ut av kroppen. Mens sjelen skrek ut sin lydløse kval, ble Kalona tvunget opp, opp og inn i den verdenen som hans Gudinne hadde forvist ham fra, mens kroppen ble liggende igjen livløs, fastlenket, edsbunden til ondskapen på Neferets nåde.


2

Refaim Den klangfulle trommingen var som en udødeligs hjerteslag: evigvarende, oppslukende, overveldende. Den runget gjennom Refaims sjel i rytme med blodet som strømmet taktfast. Og så, i takt med trommen, tok de eldgamle ordene form. De tvinnet seg rundt kroppen hans slik at selv mens han sov, allierte pulsen seg i harmoni med den tidløse melodien. I drømmen sang kvinnene: Du eldgamle som sover, venter på å våkne Når jordens makt gråter hellig rødt Blir merket sant; Dronning Tsi Sgili vil våke Han vil fra sin grav bli født Sangen var forførende, og lik en labyrint fortsatte og fortsatte den. Gjennom hånden til den døde settes han fri Grusom skjønnhet, monstrøs prakt Hersket over igjen skal de bli Kvinner skal knele for hans mørke makt 18


Musikken var en hviskende fristelse. Et løfte. En velsignelse. En forbannelse. Minnet om hva sangen spådde, gjorde Refaims sovende kropp rastløs. Han rykket til, og som om han var et forlatt barn, mumlet han et ord, et spørsmål: «Far?» Melodien ble avsluttet med et rim Refaim hadde lært for flere hundre år siden: Kalonas sang lyder uten harme Mens vi slakter med kald varme «… slakter med kald varme.» Selv i søvne reagerte Refaim på ordene. Han våknet ikke, men hjertet begynte å slå raskere – hendene krøllet seg til knyttnever – musklene spente seg. I buen mellom søvn og våken tilstand hakket trommingen litt før den stanset helt, og de lave kvinnestemmene ble erstattet av en dyp, altfor velkjent stemme. «Forræder … feiging … sviker … løgner!» Mannsstemmen var en forbannelse. Det rasende litaniet trengte seg inn i Refaims drømmer og rev ham ut av søvnen. «Far!» Refaim spratt opp og slengte av seg gamle aviser og pappesker han hadde brukt til å lage seg et rede. «Far, er du her?» Han oppfattet et hint av bevegelse i sidesynet. Han sprang fram så smerten jog gjennom den skadede vingen da han kikket ut fra det dype mørket inne i skapet. «Far?» Innerst inne visste han at Kalona ikke var der, selv før strimen av lys og bevegelse tok form og ble til et barn. «Hva er du?» Refaim fokuserte det brennende blikket på jenta. «Forsvinn, ditt spøkelse.» Istedenfor å fordufte, slik hun burde ha gjort, skulte 19


barnet på ham med smale øyne. Hun virket nysgjerrig. «Du er ingen fugl, men du har vinger. Og du er ikke en gutt, men du har armer og bein. Og øynene dine er som hos en gutt, bortsett fra at de er røde. Så hva er du?» En bølge av raseri strømmet gjennom Refaim. I en rask bevegelse som fikk hvitglødende smerte til å jage gjennom kroppen, hoppet han ut av skapet. Han landet bare noen få skritt fra spøkelset – som et rovdyr, farlig, klar til å forsvare seg. «Jeg er et mareritt som har fått liv, spøkelse! Forsvinn og la meg være i fred før du får lære deg at det finnes ting å frykte som er mye verre enn døden.» Barnespøkelset tok et lite skritt bakover da han kom styrtende ut av skapet, slik at skulderen hennes nå strøk mot den lave vindusruten. Men så stanset hun mens hun fremdeles stirret nysgjerrig på ham med intelligente øyne. «Du ropte på faren din i søvne. Jeg hørte deg. Du kan ikke lure meg. Jeg er smart sånn, og jeg husker ting. Dessuten er jeg ikke redd deg, for du er jo bare såret og alene.» Så la barnespøkelset armene i kors over det smale brystet, slengte det blonde håret bakover og forsvant, slik at Refaim ble igjen akkurat slik hun hadde beskrevet ham: såret og alene. Knyttnevene løsnet litt. Hjertet roet seg. Refaim trampet tungt tilbake til det provisoriske redet og lente hodet mot skapet bak seg. «Patetisk,» mumlet han høyt. «Favorittsønnen til en eldgammel udødelig er henvist til å gjemme seg og til å snakke med spøkelset etter et menneskebarn.» Han forsøkte å le, men klarte det ikke. Ekkoet fra musikken i drømmen, fra fortiden, drønnet fremdeles i luften rundt ham. Det gjorde også den andre stemmen – den som han kunne sverge på tilhørte faren. 20


Han kunne ikke sitte lenger. Han ignorerte smerten i armen og den kvalmende pinen i vingen. Hvor lenge hadde han vært her, såret, utslitt etter flukten fra jernbanebygningen, sammenkrøpet i et skap? Han visste ikke. Hadde det gått én dag? To? Hvor var hun? Hun hadde jo sagt at hun ville komme til ham om natten. Og her var han, på det stedet Stevie Rae hadde sendt ham til, men hun hadde ikke kommet. Med en lyd full av selvforakt forlot han skapet og redet sitt, snek seg forbi vinduet hvor jenta hadde materialisert seg, og bort til døren som førte opp til en balkong på taket. Instinktet hadde fått ham til å gå opp i tredje etasje i det tomme huset da han ankom rett etter morgengry. Da det endelig var slutt på selv hans enorme krefter, hadde han bare tenkt på å være i trygghet og på å sove. Men nå var han altfor våken. Han stirret ut over det folketomme museumsområdet. Isen som hadde falt fra himmelen i flere dager, falt ikke lenger, men de store trærne som omringet de rullende åsene som Gilcrease Museum og det forlatte huset var bygd på, hadde bøyde og knekte greiner. Refaim hadde godt nattsyn, men han kunne ikke oppfatte en eneste bevegelse utenfor. Bolighusene som fylte opp området mellom museet og sentrum av Tulsa, var nesten like mørke som de hadde vært da han kom hit i grålysningen. Små lysprikker kunne skimtes her og der – ikke noe overveldende elektrisk lys slik Refaim var blitt vant til at det var i byen. Det var bare svakt skinn fra flakkende stearinlys – ingenting sammenlignet med den majestetiske strømmen denne verden kunne oppvise. Det var selvfølgelig ikke noe mysterium at det var slik. Ledningene som førte strømmen til husene til moderne mennesker, var like ødelagte som de istunge tregreinene. 21


Refaim visste at det var godt nytt for ham. Bortsett fra de falne greinene og annet rusk og rask som lå på veiene, var gatene ganske framkommelige. Hvis den store elektriske maskinen ikke hadde vært ødelagt, ville det krydd av mennesker her etter hvert som hverdagen tok til igjen. «Strømmangelen holder menneskene borte,» mumlet han for seg selv. «Men hva er det som holder henne borte?» Han slapp ut en lyd i ren frustrasjon, så rev han opp den ødelagte døren, og søkte automatisk ut under den åpne himmelen, for den var som balsam for nervene. Luften var kjølig, luftfuktigheten høy. Tåken hang lavt som tunge tepper over vintergresset, som om jorden ville dekke seg til for blikket hans. Han hevet blikket og trakk pusten i skjelvende hiv. Han trakk inn himmelen. Den virket unaturlig lys i kontrast til den mørke byen. Stjernene hilste ham, det samme gjorde en smal månesigd. Alt inni Refaim skrek etter himmelen. Han ville ha den under vingene sine, ville at den skulle stryke mot den mørke, fjærkledde kroppen som et kjærtegn fra den moren han aldri hadde kjent. Den uskadde vingen foldet seg ut av seg selv, den var lengre enn en voksen mann. Den andre vingen skalv, og natteluften som Refaim hadde trukket inn, for ut av ham i et smertestønn. Knust! Ordet for gjennom hodet hans. «Nei. Det er ikke sikkert.» Refaim snakket høyt. Han ristet på hodet, prøvde å riste av seg den uvanlige trøttheten som gjorde at han følte seg stadig mer hjelpeløs – stadig mer skadet. «Konsentrer deg!» skjente han på seg selv. «Det er på tide å finne far.» Han var ikke helt bra ennå, men selv om hodet var slitent, var det klarere enn det hadde vært siden fallet. Han burde klare å finne 22


et spor etter far. Uansett hvor mye tid og avstand som lå mellom dem, var de bundet sammen av blod og ånd og spesielt udødelighetens gave som Refaim hadde fått ved fødselen. Refaim kikket opp på himmelen, og tenkte på luftstrømmene som han var så vant til å flyte på. Han trakk pusten godt inn, løftet den friske armen og strakte hånden ut i et forsøk på å røre ved de flyktige strømmene og restene av svart magi fra Annenverdenen som hang igjen i dem. «La meg føle ham!» sa han høyt og bønnfallende ut i natten. Et øyeblikk trodde han at han kjente antydning til et svar langt, langt mot øst. Men så følte han bare at han var utslitt. «Hvorfor kan jeg ikke føle deg noe sted, far?» Frustrert og uvanlig utslitt lot han hånden falle ned langs siden igjen. Uvanlig sliten … «Ved alle guder!» Plutselig visste Refaim hva det var som hadde sugd alle kreftene ut av ham slik at han bare var et skall av seg selv. Han visste hvorfor han ikke kunne føle stien faren hadde tatt. «Det er hennes skyld.» Stemmen var hard. Øynene lyste blodrødt. Ja, han var hardt skadd; men han var sønn av en udødelig. Kroppen burde allerede ha kommet i gang med helbredelsesprosessen. Han hadde sovet – to ganger etter at krigeren hadde skutt ham ned fra himmelen. Hodet hans klarnet. Søvnen burde ha gjort ham sterkere. Selv om vingen aldri ville bli bra, noe han mistenkte, burde resten av kroppen ha vært merkbart bedre. Han burde ha fått tilbake kreftene. Men Den røde hadde drukket blodet hans, preget med ham. Og dermed hadde hun forstyrret balansen av udødelig kraft i ham. Raseriet steg og møtte frustrasjonen som allerede lå der. 23


Hun hadde brukt ham og kastet ham vekk. Akkurat slik som far hadde gjort. «Nei!» rettet han seg øyeblikkelig. Far var blitt jaget vekk av ynglingeyppersteprestinnen. Han ville komme tilbake når det var mulig, og da skulle Refaim være ved sin fars side igjen. Det var Den røde som hadde brukt ham og kastet ham. Hvorfor vekket denne tanken en slik nysgjerrig, merkelig smerte inni ham? Han ignorerte følelsen og løftet ansiktet mot den velkjente himmelen. Han hadde ikke villet prege. Han hadde bare reddet henne fordi han skyldte henne livet, og han visste altfor godt at en av de største farene i denne verdenen, og i den neste også, var kraften som lå i ikke å betale tilbake når man skyldte noen livet. Vel, hun hadde reddet ham – funnet ham, gjemt ham og så sluppet ham fri, men på taket av stasjonsbygningen hadde han betalt gjelden sin ved å hjelpe henne med å unnslippe den visse død. Han skyldte henne ikke lenger livet. Refaim var sønn av en udødelig, ikke en svak menneskemann. Han tvilte ikke på at han ville kunne bryte pregingen – denne latterlige konsekvensen av å ha reddet livet hennes. Han ville bruke det han hadde igjen av krefter, til å ønske den bort, og da ville helbredelsesprosessen settes i gang for alvor. Han pustet inn natten igjen. Han ignorerte kraftløsheten i kroppen og konsentrerte all sin viljestyrke. «Jeg påkaller de eldgamle udødeliges krefter, som også er min fødselsrett å herske over, til å bryte –» En bølge av fortvilelse strømmet gjennom ham. Refaim vaklet bort til balkongrekkverket. Tristheten strålte gjennom kroppen med slik styrke at den tvang ham ned på kne. Der ble han stående og gispe av smerte og sjokk. Hva er det som skjer med meg? 24


Så ble han fylt av en merkelig, fremmed frykt, og Refaim begynte å forstå. «Dette er ikke mine følelser,» sa han til seg selv idet han prøvde å finne sitt eget senter inne i denne malstrømmen av fortvilelse. «Dette er hennes følelser.» Refaim gispet da frykten ble etterfulgt av håpløshet. Han stålsatte seg for det stadig pågående angrepet, strevde for å reise seg, sloss mot bølgene av Stevie Raes følelser. Resolutt tvang han seg til å holde på konsentrasjonen tross angrepet som gjorde ham mer og mer utmattet. Han måtte klare å nå inn til maktens sted som lå innelåst i dvale for det meste av menneskeheten, og blodet hans var nøkkelen dit inn. Refaim begynte påkallelsen på nytt. Denne gangen hadde han et helt annet formål med det. Senere sa han til seg selv at han hadde reagert helt automatisk – at han hadde gjort det på grunn av innflytelsen fra pregingen mellom dem; den var ganske enkelt kraftigere enn han hadde trodd. Det var den pokkers pregingen som hadde fått ham til å tro at den sikreste, raskeste veien til å få slutt på de voldsomme følelsene som strømmet over ham fra Den røde, var å dra henne til seg og på den måten ta henne vekk fra hva det nå enn var som påførte henne slik smerte. Det kunne ikke være fordi han mislikte at hun hadde det vondt. Det kunne umulig være det. «Jeg påkaller de eldgamle udødeliges krefter, som også er min fødselsrett.» Han sa det fort. Han ignorerte smerten i den sårede kroppen, han dro til seg energi fra nattens dypeste skygger, og så kanaliserte han den kraften gjennom seg og ladet den med udødelighet. Det glitret i luften rundt ham da den fikk en mørklilla glød over seg. «Gjennom min far, Kalonas udødelige kraft, sender jeg deg 25


til min –» Han tidde brått. Hans? Hun var ikke hans noe som helst. Hun var … hun var … «Hun er Den røde! De fortapte vampyrenes yppersteprestinne,» sa han til slutt. «Hun er knyttet til meg gjennom en blodspreging og fordi jeg skylder henne livet. Gå til henne. Styrk henne. Trekk henne til meg. Ved det udødelige i meg befaler jeg dette!» Den røde tåken oppløste seg umiddelbart og for sørover. Tilbake i den retningen han hadde kommet fra. Tilbake for å finne henne. Refaim stirret etter den. Så ventet han.


Brent