Brennemerket av Eystein Hanssen

Page 1


Eystein Hanssen

Brennemerket


© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-45319-0 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015 Satt i 10,3/12,6 pkt Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


1

Fallet ned fra broen tok ikke mer enn et par sekunder. For Elli virket det som minutter. Jentas hår flagret vilt over hodet, klærne la seg flatt inntil kroppen før den tynne kroppen tok vannflaten med et dumpt plask. En annen kvinne oppå broen skrek og hadde selv begynte å klatre opp på gelenderet. Skriket fikk gjestene på hotellrestauranten ut mot Chao Phraya, Bangkoks største elv, til å gispe og stirre skrekkslagne ut over elva. Elli så rådvill mot moren, Dee. Hun hadde også fått det med seg og speidet forvirret ut over elva. Brage hadde reist seg og så vantro mot den andre som nå klamret seg skjelvende til gelenderet. «No!» skrek en turist. Med ustø bevegelser slapp også denne jenta gelenderet og lot seg falle som en pil mot det brune vannet. Elli hørte lyden av klærne som blafret av luftmotstanden. Et nytt lite plask, ringene i vannet ble raskt spist av de langt større krusningene som løp i sikksakk rundt brokarene. Elli var på beina, enset ikke at hun hadde skumpet til bordet og veltet en skål med curry ut over moren og Brage. Hun løp de sju-åtte meterne til gelenderet som gikk langs elvebredden. Hun stirret mot krusningene under broen der jentene hadde truffet vannet. Det ene hodet kom til syne i vannflaten. Jenta der ute ropte, skrek, plasket. Elli klarte ikke skjelne alt, men oppfattet «hjelp, hun drukner!» 5


Ellis politihjerne slo inn. Det sto om sekunder for å redde livet til jenta som fortsatt var under. Avstanden bort kunne være femti-seksti meter. Hun kunne nå dit i tide til å hjelpe. Elli svingte seg over gelenderet som løp langs elvebredden og beregnet avstanden ned. I samme øyeblikk kjente hun en liten, fast hånd rundt venstre overarm. «Nei!» Elli snudde seg, så rett inn i morens innbitte ansikt og visste umiddelbart at moren hadde rett. Elvas understrømmer var ekstremt farlige. Hun ville aldri kunne hjelpe jenta opp igjen. Hun peste frustrert, kjente seg handlingslammet mens blikket flyttet seg til et bord litt lenger inn i hotellets utendørsrestaurant. Rundt tjue mennesker hygget seg der. Selv om hun, moren og Brage var på ferie i Bangkok for å feire morens sekstiårsdag, hadde ikke Elli unngått å registrere at gjestene rundt bordet var fra Royal Thai Police, Crime Scene Investigation Unit, Bangkok da de kom inn i restauranten femten minutter tidligere. «Det er to kvinner i vannet!» ropte Elli til dem på thai. Et par av hodene snudde seg mot henne, ga henne et kort blikk som sa: «Ikke vår sak, ikke forstyrr.» De snudde seg og deltok hjertelig i neste skål. «Hun må ha hjelp!» sa Brage. Nå hadde han beveget seg over til gelenderet og begynte å klatre. Elli grep ham hardt i armen. «Glem det. Du drukner!» Chao Phraya var en lumsk elv. Selv om vannet rant i retning Thaibukta, gikk understrømmene motsatt vei. Alle i Bangkok visste at kom man dypt nok, ble man der nede. Noe sa Elli at jentene som hoppet visste dette godt, og at den ene av dem ikke hadde noe ønske om å komme opp igjen. Elli hadde så vidt lagt merke til de to skikkelsene på vei over broen. Den bakerste jenta hadde gestikulert kraftig mot jenta foran, uten at hun hadde snudd seg. 6


Elli beveget seg med hissige steg mot bordet med politifolk. «Dere har en plikt til å hjelpe,» sa hun på thai til mannen ved kortenden av bordet. «Dere må tilkalle en redningsbåt!» Hun ante ikke hvem han var, men han så ut til å være lederen. Han snudde seg langsomt mot henne. Elli møtte blikket hans med en trassig kombinasjon av fortvilelse og forakt. «Hvem er du?» spurte han med rolig stemme. «Elisabeth Sunee Rathke, jeg er her som sivilist, men er politi hjemme i Norge. Det er en kvinne som drukner ute i elva, og jeg ber dere som kolleger om å hjelpe.» Mannen så på henne noen sekunder. «Vet dine kolleger i Norge at du har begynt som politi i Bangkok også?» Elli kjente raseriet velle opp i seg. Som en malstrøm. Idet hun skulle til å fyre av sitt innerste, ildfulle hat mot kynikeren foran seg, kjente hun morens lille hånd rundt håndleddet. «Mâi, Sunee.» Nei, Sunee. Ellis mor tiltalte alltid datteren med hennes thai-mellomnavn. Elli lukket øynene, lot raseriet koke der inne i kroppen. Ett minutt var det nå siden jenta forsvant under, venninnen svømte febrilsk rundt i det svarte elvevannet. «Can’t anyone help?» sa en desperat kvinnestemme bak Elli. Hun snudde seg, så en ung, mørk europeisk kvinne med en gutt på armen. Elli møtte blikket hennes, forsøkte å signalisere med øynene at det var lite de kunne gjøre. En mann i femtiårene, småkorpulent, med rødsprengt ansikt og grått hår, satte det hele i perspektiv: «This is Bangkok, darling. Life is cheap.» Elli fant morens blikk. Et kort blunk, et lite drag over øyenbrynene. Det hadde gått flere minutter. Det var allerede over. Jenta som kavet og skrek ute i elva hadde mistet sin venninne, søster, kusine – det kunne være moren for alt Elli visste. Som for å understreke hvor lite verdt et menneske kunne bli, tok mannen ved enden av bordet med politifolk opp en radio. Straks etter så Elli de grønne 7


og røde lysene på en politibåt, rett over elva. Først nå så hun at det var en stasjon der for elvepolitiet. Båten plukket opp jenta og returnerte til stasjonen på motsatt bredd. Elli hørte de fortvilte hulkene over motorlydene og skvulpingen fra Chao Phraya, Kongeelva.


2

Suset av byen i bakgrunnen, de dype dunkene fra båtenes dieselmotorer, Bangkoks skyline av skyskrapere i disen på andre siden av elva la til rette for en stemning som aldri kom tilbake denne kvelden. Elli, moren Dee og Brage satt utmattede tilbake ved restaurantbordet. Servitører hadde ryddet den veltede curryen og erstattet den med en ny. Ingen av dem spiste. «Fy faen,» sa Brage og bøttet nedpå en god slurk øl. Elli hadde truffet ham sist sommer, under en sak hun jobbet med. Nå var de et par. Brage Withberg var førtito, en røslig, litt rufsete type, små fem centimeter høyere enn Ellis 1,78. Hun likte det levende, alltid skøyeraktige blikket hans. Og de store veterinærnevene, de som hele tiden jobbet med dyr. Idet Elli satte glasset ned, passerte en rekke med lasteprammer ute på elva. De smøg seg jevnt oppover og passerte under broen der dramaet hadde utspilt seg en halvtime tidligere. Gjestene hadde enten satt maten sin til side og snakket lavt sammen, eller de spiste i stillhet. Et latterbrøl fra nabobordet tiltrakk Ellis oppmerksomhet. Sjefenes skål ved bordet med politifolk. Alle drakk ut, kelnerne fylte umiddelbart opp glassene fra Johnny Walker-flasken. Brage myste mot jakkene, deretter mot sidebordet med flasker. «Blue Label. De har kanskje løst en stor sak?» Vanlige folk drakk den lokale varianten Krung Thep, 9


de velstående bestilte Johnny Walker Red Label, Black Label når det skulle feires ekstra. De rike drakk Blue Label. «En sak som foregikk på land,» svarte Elli sarkastisk. «Hun var ikke til å redde, Sunee,» sa moren mildt. Elli så irritert på henne. «Det handler ikke om det. Det handler om å prøve, å vite at du i det minste gjorde et forsøk.» Moren sendte datteren et tålmodig blikk. En brå rykning fór over Ellis skuldre. «Hva med karmaen, mamma,» hisset Elli. «Du som er så opptatt av det: Hva gir best karma? Å forsøke å hjelpe, eller å la være fordi du vet du mest sannsynlig er sjanseløs.» «Eh …» sa Brage og så skeptisk på Elli, men hun viftet ham vekk med høyre hånd, øynene låst på morens. «Karma dreier seg også om rene tanker, kjære,» sa moren. Hun reiste seg brått og gikk med iltre skritt bort til gelenderet ved elvebredden. «Mâeng!» ropte hun inderlig. Faen! Elli og Brage satt på senga. Moren Dee hadde trukket seg tilbake til rommet. «Hun hoppet med vilje,» slo Brage fast. «Og moren din mener godt.» «Ja, ja, ja …» sa Elli irritert. «Men jeg forstår ikke at hun selv i denne situasjonen ikke innser at det er noen ting de bare har fullstendig misforstått i hennes kultur.» Brage så skjevt på henne. «Er det ikke litt din kultur dette også?» Et lite øyeblikk. Kaldt. «Hva mener du?» Brage smilte trygt. «I Norge, når du kommer hjem fra jobb, er du fra tid til annen frustrert over hvor usofistikerte nordmenn er. Og nå, her … det samme med thaiene.» Elli svarte ikke, stirret i stedet ut vinduet. Trafikken 10


gikk jevnt og uberørt over broen, forbi punktet jentene hadde hoppet fra. «Ok,» sa hun, fortsatt med blikket på broen, «jeg er en delt person, jeg er sikkert vanskelig og trassig, slett ikke perfekt, men når unge jenter hopper ut i elver, er reaksjonen min at de kan reddes.» «Min og,» sa Brage. Han ristet på hodet. «Trodde aldri jeg skulle bli vitne til et selvmord.» Hun vendte blikket tilbake mot Brage. Han flyttet seg nærmere, la armen rundt Ellis skuldre. «Den virker med ett litt mørk, denne byen.» Han skulle dra om et par dager, mens hun og moren skulle være enda litt lenger. De hadde reist rundt et par ukers tid, avslutningen av turen skulle de ha i Bangkok. Brage ville først returnere til Oslo om tre uker. De så utover byen noen minutter i stillhet før Brage antydet at han ville køye. På badet var de tomme for tannkrem. «Jeg fikser,» sa Elli og gikk ut. I resepsjonen pekte nattportieren på en 7-Eleven over gata. De hadde, etter lokalt prisnivå, en latterlig dyr Solidox. Tilbake i hotellresepsjonen ble hun oppmerksom på to skikkelser som satt i en sofa inne i hotellets lounge. Til Ellis forbauselse var det moren og en ung kvinne. Moren satt med ansiktet vendt mot Elli, kvinnen med ryggen til. Elli gikk forsiktig til siden, rundt resepsjonsområdet og satte seg i ly av den dunkle belysningen i den halvfulle baren. Fra denne posisjonen kunne hun se moren godt, men mest ryggen på kvinnen moren snakket med. Elli funderte på hvem hun kunne være. Hun virket ung, håret var alt annet enn velstelt og hang i tjafser. Morens samtalepartner drakk jevnt av en cola. Med ett slo det Elli hvem hun kunne være: Jenta som hoppet som nummer to. En servitør kom bort til Elli. For å få ham raskt vekk ba hun om mineralvann. Så fort han var borte flyttet hun 11


seg lenger til høyre side, til en sofa bak to par som hygget seg med drinker og prat, under en Buddha-skulptur malt i gull. Fra denne posisjonen fikk hun et bedre blikk på situasjonen, ikke minst så hun mer av kvinnen moren snakket med. I mørket, fra restauranten, hadde Elli ikke sett kvinnens ansikt tydelig. Men da den unge kvinnen et kort øyeblikk snudde seg, kvapp Elli til. Tydelig så hun ansiktet hennes, det kjentes som et visuelt piskeslag. Hadde ikke Elli visst bedre, hadde hun vært sikker på at hun så rett på søsteren, Anne. Men Anne var død, myrdet atten år tidligere. I seksten år hadde drapet ligget uløst. At søsterens drapssak aldri ble løst hadde vært Ellis motivasjon for å gå inn i politiet etter endt juridisk eksamen. Heller det enn å forsvare lovbrytere som advokat. For to år siden hadde Elli løst drapsgåten. Tre stykker hadde de vært, som plaget og mishandlet søsteren i hjel. To av dem hadde fått sin straff. Hovedmannen, Karl Rise, unnslapp etter en intens kamp med Elli og hennes kollega Jan Nereng. Samtidig ble Elli oppmerksom på moren, som så rett på henne og med bestemte bevegelser vinket henne vekk.


3

Elli våknet av at det banket på. Litt forvirret så hun at Brage var borte, men husket at han skulle ut tidlig for å skaffe noe veterinærutstyr før avreisen neste dag til Indonesia. Elli dro på seg hotellets morgenkåpe og åpnet døra. Moren. Elli vinket henne inn. «Du er tidlig oppe,» sa hun på thai. Straks innenfor døra sa moren: «Jeg drar dit.» Ansiktet fullt av besluttsomhet. Dit. Det kunne bare være ett sted. Morens påfunn måtte ha sammenheng med jenta hun hadde snakket med nede i hotellets lounge kvelden før. «Blir du med?» fortsatte moren. «Jeg trodde du ikke ville tilbake?» Moren trakk på skuldrene. «Jeg har ombestemt meg.» Elli stirret oppgitt på moren. «Var jenta som lignet på Anne fra Patpong?» «Ja.» Elli sukket. «Altså … jeg skjønner opplevelsen i går gikk inn på deg, den gikk inn på meg også … og jenta som nesten er Annes dobbeltgjenger, det er … vel, det er sterkt, men …» Hun pustet dypt. «Men?» fulgte moren opp. «Men hva snakket dere om i går?» spurte Elli. Moren stirret ut vinduene, på en eller annen horisont langt borte. «Livet.» 13


«Om livet?» Moren nikket. Det korte nikket, det som sa «ja, ikke spør mer». Men Elli lot henne ikke slippe så lett. «Hva gjorde hun på hotellet?» Moren så tilbake på henne. «Plutselig sto hun der.» Elli gransket morens ansikt etter tegn på hvite løgner, men så ingen. «Inne i resepsjonen?» «Utenfor. Ville ha taxi.» Elli fant ikke på noe å si. «Hun har en sterk historie,» fortsatte moren. Elli ristet oppgitt på hodet. «Selvsagt har hun en sterk historie, mamma. Alle kvinner i Patpong har sterke historier. Men vi er her på ferie, for å markere din sekstiårsdag. Jenta har mer enn nok å tenke på, mamma. Hva er det egentlig du vil med henne?» «Hvis du ikke blir med, drar jeg alene,» sa moren trassig. Elli stønnet oppgitt. Tanken på moren streifende alene rundt i Patpong avgjorde saken. En time senere kjente Elli sterkt på det absurde i situasjonen. Hun, etterforskningsleder ved Voldsavsnittet ved Oslo politidistrikt. Moren, som i slutten av tenårene jobbet i Patpong, før hun traff Ellis far og forlot Thailand – og tilværelsen som bar girl. Nå sto de, side om side, ved inngangen til Patpong, Bangkoks beryktede bordellstrøk. De hadde tatt Skytrain mesteparten av turen, slik unngikk de opptøyene som preget byen. Flere kvartaler var avstengt, kvelden før hadde en demonstrant blitt drept. Trafikken passerte frenetisk i gata bak dem, Silom Road. I barene langs sidegata foran dem, Patpong Soi 2, var stemningen døsig. Soi var det lokale ordet for bakgate. 14


Moren stirret på et passerende par. Han farang, thaienes ord for hvite europeere, rundt femti, hun thai, knapt tjue. «Lite nytt etter førti år,» kommenterte moren sarkastisk. Elli mintes året før, da moren hadde fortalt henne om sin fortid. Ingen bombe. Tvert imot hadde Elli alltid tenkt at moren hadde vært prostituert i sitt tidligere liv. Det spilte ingen rolle. Moren hadde oppdratt Elli og søsteren som gode buddhister, med masse kjærlighet og åndelighet. «Fortsatt mange lokale,» sa moren og gestikulerte diskré mot et par lokale menn med hver sin jente. «Thai-kunder?» «Ja. Det stemmer at Patpong vokste under Vietnamkrigen, men det startet ikke da. Thaier er ikke mindre kåte enn vestlige menn.» Hva man skulle høre sin mor si. Elli var glad hun hadde solbriller. Hun sjekket klokka. Kvart på ti. «Folk er tidlig på’n.» Moren fnøs. «Patpong stenger aldri.» Elli la en hånd på morens skulder. Hun kjente det rykket så vidt i henne, kroppen kjentes anspent, ikke likt moren. Elli så seg rundt. Luften var klarere, mindre fuktig, de første turistene hadde allerede ankommet for å ta området nærmere i øyesyn. Og samtidig shoppe piratkopierte DVD-er. «Og hva gjør vi når vi har funnet jenta?» «Fortsetter samtalen fra i går.» Elli sukket. Moren gikk resolutt innover soien. I enhver annen familie ville det å følge sin mor på en fullstendig improvisert, egenterapeutisk konfronter-dinedemoner-rundtur i verdens mest berømte prostitusjonsdistrikt vært en klam og absurd forestilling. Men Dee Pornthip Rathke var en genuin buddhist, underlagt en slags 15


absolutt pragmatisme. Når noe var oppe i dagen, så var det ikke lenger en hemmelighet, men en del av dagliglivet. Hun hadde bestemt seg for å treffe jenta igjen. Elli visste bedre enn å lage en scene. Moren travet forbi barer med navn som The Strip, Bar Bar, Club Electric. Nakne jenter med nummer danset på bardisker, vestlige menn drakk dyre drinker, de blanke øynene låste på bryster og skritt. Hadde moren danset slik i sin ungdom? «Det var ikke slik før,» sa moren, tankeleseren. «Mer tekkelig.» De passerte Mike’s Place, Star of Love. «BJ bar,» leste Elli på et skilt. Moren tok til venstre i enden av soien, straks var de inne i en ny rekke med barer i Patpong Soi 1. Elli tok et raskt overblikk. Samme repertoar. Thigh Bar, Queen’s Castle, Gold Fingers, Camelot, Pussy Galore. Moren stoppet litt opp, så seg rundt. «Hva ser vi etter?» spurte Elli. «Smoking Pussy.» Elli så et skilt. Mer som en meny. Girl and girl lesbian. Pussy electric. Pussy candle fire. Man and woman makelove. Femti meter ned så Elli målet.