Min annerledeshet, min styrke

Min annerledeshet, min styrke

Loveleen Rihel Brenna

Min annerledeshet, min styrke

© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-37063-3 1. utgave, 1. opplag 2012 Satt i 10,8/14 pkt. Sabon og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3 Forfatteren har fått støtte fra Det faglitterære fond Omslagsfoto: Nina Ruud Omslagsdesign: Mette Gundersen/Substans design Sats: Type-it As Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

«Never Apologize For Being Correct Many people, especially ignorant people, want to punish you for speaking the truth. For being correct.

For being you.

Never apologize for being correct, or for being years ahead of your time.

If you're right and you know it, speak your mind.

Speak your mind.

Even if you are a minority of one, the truth is still the truth.»

Mohandas Gandhi

Til mine barn Manav, Siddhant og Aryana, og mine foreldre Pritam og Kuldip.

Innhold

Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

«Vi dør aldri» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sima. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Pappa. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En passende ung mann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Reisen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Norge. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vårt nye hjem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Skolen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

I love Knut . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Besøk fra Drammen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Baldewin diskotek . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kirken i Shimla . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

«Du blir kjent med ham etter bryllupet» . . . . . .

Fra skjørt til sari . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hustruen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Jeg tar ordet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mine nærmeste fiender. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11 16 27 36 45 53 58 70 79 88 96 105 110 115 122 129 133 7

Treet med plastposen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utstøtt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Min egen vei . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Forsoning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Møte med en machomann . . . . . . . . . . . . . . . . .

Enhver plageånd blir en læremester . . . . . . . . . .

Gandhi og ledelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nå vet vi hvor vi hører til. . . . . . . . . . . . . . . . . .

142 149 166 179 185 191 203 217

SEEMA . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 222

Takk

Min annerledeshet, min styrke er en refleksjon over min reise og mine valg. Flere ganger i livet står vi ved et veiskille, hvor våre valg blir avgjørende for oss og våre nærmeste. Noen ganger velger vi å fortsette på det sporet vi har valgt, andre ganger blir vi nødt til å finne en «utvei». I begge tilfeller gjør vi et valg. Og når vi velger noe, så velger vi også bort noe. Med andre ord, hvert valg har en pris. I denne boken har jeg valgt å trekke frem noen øyeblikk, vendepunkt i mitt liv, hvordan og hvorfor jeg gjorde de valgene jeg gjorde, og hvordan det påvirket meg og mine relasjoner.

Jeg vil takke Vibeke Mostad og Aina Lian Flem, som var mine to «veiledere» som så meg når jeg ikke ble sett, men ble sett på. Da alle hadde mange tanker og meninger om meg, uten å kjenne meg og min historie.

En takk til Anita Svendsen, Bente Mykland og Kristin Solvik som har hjulpet meg med å gjenskape ungdomsårene.

En stor takk til Mari Bjørkeng, min redaktør, for 9

gode innspill, konstruktiv tilbakemelding og støtte underveis. Under skriveprosessen har også Anne Søylands kritiske lesing av manuset og Marit Bromarks arbeid i siste fase av bokprosjektet vært avgjørende for det endelige resultatet.

Det sies at «barn er ikke adskilt fra sine foreldre».

For å forstå min egen reise måtte jeg først forstå mine foreldres historie. Jeg er takknemlig for at min far Pritam og min mor Kuldip har delt deler av sin historie med meg og gjenfortalt situasjoner og dialoger slik som de husker dem.

En stor takk til mine to sønner, Manav og Siddhant, mine to viktige klipper i mitt liv, som har gitt meg tillatelse til å fortelle om noen episoder som har satt varige spor.

Til slutt vil jeg takke min mann, Johnny Brenna, for støtten, lojaliteten og ærligheten. Han har også vært en viktig samtalepartner under skriveprosessen. Hans kritiske tilbakemelding og gode innspill underveis har vært viktig for sluttresultatet. Og en takk til vår datter Aryana for tålmodigheten under hele skriveprosessen.

(Takk til NFF for stipendet.)

«Vi dør aldri»

– Jeg vil at dere skal spre asken min i Toppdalsfjorden, sa Mamma.

Hun var i slutten av førtiårene, ansiktet var rynkefritt. Hun var liten av vekst, i hvert fall i norsk målestokk. Hun var kledd i en hvit, kortermet indisk drakt med små, blå blomster. Hun satt i sofaen i tv-stuen, med et strikketøy i fanget, som vanlig. Hun snakket om sin egen død.

Døden hadde vært et sentralt tema de siste to dagene. Estonia-forliset hadde satt i gang nye refleksjoner i vårt hjem i Kristiansand. Tidligere, når noen gikk bort i India, snakket vi alltid om den som var gått bort.

Kremasjon, aske og minnestund i tempelet, det var noe som hørte til den dødes siste reise. Men Estonia-forliset hadde fått oss til å tenke annerledes. Trolig ville de fleste av de omkomne bli begravet i tråd med kristen tradisjon. Vi hadde snakket om avmakten, sorgen, fortvilelsen og dødsangsten som måtte ha rammet ofrene og deres pårørende. Vi hadde snakket om de vold11

somme naturkreftene som mennesket ikke har kontroll over. Vi hadde snakket om hvor sårbare vi mennesker er. Nå var vi i ferd med å tre inn i en ny fase. Som alle andre vanskelige samtaler om død og adskillelser, utviklet også denne samtalen seg til galgenhumor, meningsløse og absurde refleksjoner. Slik ble samtalen ufarlig.

– Vi kan i hvert fall ikke strø deg i Ganges. Tenk hvor skitten du ville bli, sa Sima og lo.

Den yngste av søstrene mine var 17 år, og med sin latter, sine håndbevegelser, den urolige kroppen, ordene som fosset ut av munnen, eide hun rommet. Øynene hennes var fulle av liv.

– Det er sant, jeg vil jo ikke bli skitten, svarte Mamma spøkefullt.

– Derfor er Toppdalsfjorden det rette stedet. I mitt Kristiansand.

– Mener du at vi skal kjøre over deg hver gang vi kjører over Varoddbrua? Ingen tråkker eller kjører over sine foreldre, men du ber oss kjøre over deg to ganger om dagen? spurte jeg.

– Nei, jeg tenkte bare at det vil bli dyrt for dere å ta meg med til India. Da er det bedre å spre meg her. Jeg vil ikke bli en belastning for dere.

– Hvorfor skal du i Toppdalsfjorden, når du ikke kan svømme? Tenk hvis du drukner, spurte Sima.

Hun la den ene armen rundt Mamma og ga henne en klem, mens hun lo. Latteren smittet over på oss andre.

– Det er faktisk et godt poeng, Mamma, sa jeg.

– Jeg kommer ikke til å være under brua hele tiden.

Dere skal ikke kjøre over meg. Og jeg vil være så lett at 12

det blir umulig å drukne. Jeg kommer til å flyte på havet.

Sima myste mot Mamma, mens hun fortsatt holdt rundt henne. Alle tre hadde for lengst skjønt at døden og tapet av foreldre var et altfor skremmende og vanskelig tema. Vi ville helst ikke kjenne på følelsene som lå på lur, rett bak enhver setning som ble sagt i en spøkefull tone for å undertrykke det vonde, det skumle og det ukjente. Vi hadde aldri kjent dødens mørke og kalde skygge i vår familie. Da mormor og farmor døde, var de så langt borte at vi kunne distansere oss fra smerten og sorgen. Vi holdt rundt foreldrene våre, vi trøstet dem og gjorde alt husarbeidet, slik at de kunne ta vare på hverandre. Vi tok imot gjestene som kom for å kondolere, laget te til de få som ville ha det.

– Egentlig er Toppdalsfjorden en god idé. Da kan hun dra på harryhandel i Hirtshals, sa jeg til Sima.

– Nei, det kommer hun aldri til å gjøre, ikke asken hennes engang. Hun liker ikke harryhandel.

– Jeg kommer ikke til å handle i Danmark uansett, jeg liker å handle i Kristiansand, sa Mamma.

– Du blir den eneste i verden som vil ut og handle etter at du er død, sa Sima og lo så hun ristet. Hun lente hodet mot Mammas.

– Det viktigste for meg er at vi vet hvor vi skal møtes. Jeg vil være sammen med dere resten av livet, sa Mamma. Hun nikket alvorlig og begynte å strikke. En flokk svaler fløy på himmelen, over tretoppene som vaiet i vinden utenfor vinduet. Eika hadde begynt å ta av seg sin sommerdrakt, og var klar til å pynte seg som en nygift, indisk brud, i sin gule, oransje og brune 13

drakt. Noen av bladene hadde falt ned og funnet sitt siste hvilested på taket til garasjerekken i Gruvestien.

Sima lo så mye nå, at hun måtte legge hodet i fanget til Mamma.

– Kan du se for deg en skygge av deg selv, en askesky på handletur med oss?

Vi lo alle tre. Meningsløse samtaler med fri adgang til fantasiens univers, blandet med latterkrampe, preget ofte våre små familiestunder.

Godt Pappa ikke var her. Da hadde han begynt å fortelle om riter og tradisjoner rundt et dødsfall. Pappa skjønte ikke helt vår humor. Og han likte i hvert fall ikke at vi spøkte med alvorlige ting som fødsel, bryllup og død. Hadde han vært hjemme nå, hadde vi for lengst fått høre om«våre forfedre som en gang laget disse tradisjonene, studerte religionene og det er en mening bak enhver rite. Det er ikke noe å spøke med». Men vi trengte humoren for å håndtere sorgen.

– Jeg vil begraves i Frigstad kirke. Jeg vil ha en grav, sa jeg. Det ble stille et øyeblikk.

– Vil du råtne i jorden, istedenfor å flyte på havet og nyte friheten? spurte Sima.

– Hvis jeg har en grav, kan de som er glade i meg, besøke meg. Det vil jeg sette stor pris på, sa jeg.

Mamma var hindu og Pappa var sikh, og i begge religionene ble det sagt at sjelen aldri dør. Den skifter kropp når den er ferdig med å bearbeide sin karma i det aktuelle livet, på det aktuelle stedet, med de aktuelle menneskene den møter. Når den karmiske oppgaven er utført, bytter den kropp, sted og relasjoner, for å jobbe videre med andre karma. De menneskene vi møter, har vi hatt en relasjon til i et tidligere liv. Vi har noe uopp14

gjort. Det trenger ikke være en konflikt, det kan like godt være at vi ikke ble ferdig med å elske hverandre.

Vi har alle vårt eget oppdrag. Vår egen reise, og vi skal lære, utvikle og foredle oss slik at vi løser inn vår karmiske gjeld. Det er slik vi går fremover mot Moksha, frelsen fra livets sirkel.

– Egentlig er det det samme hva dere gjør med meg.

Jeg kommer til å sveve over dere. Min sjel vil være fri.

Fri fra negativitet, ondskap, skam, frykt, sorg, sinne og andre mørke krefter som preger våre jordiske liv. Jeg vil være fri, uansett om dere sprer min aske i et vann eller om dere begraver meg, sa jeg.

– Jeg begynte med å snakke om meg, og dere klarer å føre samtalen over på dere selv, sa Mamma. – Må Gud beskytte foreldre fra å oppleve sine barns død. Jeg ber hver dag til min Gud om at mine barn skal få et langt liv.

– Hvis sjelen flytter fra kropp til kropp, dør vi aldri.

Det er bare kroppen som forsvinner, sa jeg.

– Ja, vi dør aldri. Vi bare reiser videre, sa Sima.

Sima

Femten år senere var jeg på vei hjem til mine foreldre.

Vårdagen var stille. I de siste ukene hadde det vært vanskelig å skille mellom dag og natt, glede og sorg.

Denne dagen skulle Mamma og Pappa ta den tyngste og viktigste avgjørelsen i sitt liv. Denne gangen var det alvor. De måtte bestemme om Simas aske skulle begraves, eller om den skulle spres i havet.

– Går det bra, spurte Johnny og holdt meg i hånden.

Vi satt fortsatt i bilen utenfor garasjen til mine foreldre.

– Det er så tungt å se dem, sa jeg.

– Ja, sa han forsiktig. Øynene hans var blanke og de tynne leppene skalv. Han pustet dypt inn og åpnet døren til bilen. Jeg så på ham gjennom sidespeilet, mens han rolig gikk rundt bilen for å løfte opp datteren vår Aryana, som sov i baksetet. Han var høy, med brede skuldre, veltrent kropp og en autoritær gange, som hos de fleste politimenn. Men det var som om han bar noe tungt på skuldrene.

Jeg gikk ut av bilen og opp mot det hvite huset til 16

foreldrene mine. De flyttet inn i huset på Kløfta for tre år siden. Et lite og koselig hus, fylt av omsorg og kjærlighet. I dag led det sammen med sine eiere. Blomstene som Mamma kjøpte fire uker tidligere, sto fortsatt i pappesker på den lille hageflekken ved siden av inngangspartiet. De bøyde hodene sine og så ned i bakken, på samme måte som alle som kom for å besøke oss hadde gjort.

Alle menneskene hadde gått rolig inn, med tårer i øynene og sakte bevegelser. Heldigvis gikk ikke kvinnene i hvite klær, slik de skulle etter indisk tradisjon. De få som gikk med sminke, ble lagt merke til. Hvis noen kom med sminke, ble det sladder: «Se på henne, skulle tro hun skulle på fest.»

Mamma og Pappas hus var fylt med hvite blomster.

Roser og liljer om hverandre. Det var blomster fra venner, kolleger, bekjente, statsråder, naboer, mine studievenninner fra Institutt for lærerutdanning og skoleforskning, fra Foreldreutvalget for grunnopplæringen, fra Norges Røde kors, fra Arvid og Tove – venner av Mamma og Pappa i Kristiansand, oppdragsgivere som jeg skulle holdt foredrag for. Det var blomster fra Simas venninner, hennes kollegaer, mine foreldres nettverk, mine søskens vennekrets. Stuen og gangen så ut som en stor blomsterbutikk. Så å si alle blomstene var fra nordmenn. Hver gang vi fikk en bukett, leste min bror Aje eller søster Priti kortet for våre foreldre.

Blomstene fortalte oss at vi ikke var alene. Vi hadde mange som brydde seg om og var glade i oss.

– Så mange blomster fra nordmenn! Dette er det sterkeste beviset på at dere er blitt inkludert i det norske 17

samfunnet. Dette har jeg aldri sett i noen andre indiske hjem, sa en av gjestene til Pappa.

– Ja, sa Pappa. – Det er et bevis på at mine barn har lyktes i Norge, og når barna lykkes, lykkes også jeg. Så ble ordene sittende fast i halsen.

Flere ganger de siste dagene hadde jeg spurt meg selv: Er disse blomstene et bevis på at vi er inkludert?

Beviser de at empati og omsorg overskrider kulturelle og etniske grenser? Jeg valgte å tro på det den indiske mannen sa til Pappa. Ja, vi hadde knyttet mange relasjonsbånd til mange. Jeg ble fylt av ydmykhet, respekt og glede. Blomstene og ordene som var skrevet på de ulike kortene, ble som omsorgsfulle tanker som favnet alle i familien.

Helt siden den dagen Sima døde, hadde Anju, Kamal, Anita, Bano, Kanwal, Aman, min kusine Poonam fra England, Mammas venninner Soman, Niru, Kulwant, Bebi og Krishna og min fetter Baljinder stilt opp for oss til alle døgnets tider. Anju og Anita var Simas barndomsvenninner. De hadde ledd og grått sammen og stilt opp for hverandre gjennom hele barndommen, ungdomstiden og frem til nå. De hadde ikke bare stilt opp for hverandre, men også for hverandres foreldre og søsken. «Når Anju kommer, så føler vi at litt av Sima kommer hjem til oss,» pleide Mamma og Pappa å si.

De serverte te og mat til hundrevis av gjester som kom hjem til oss for å kondolere. De vasket opp, ryddet rommene, vasket gulv og sørget for at det var nok te, sukker, kaffe, brød, mat og alt annet som trengtes på kjøkkenet. Jentene tvang oss ut, en liten tur i hagen. Litt frisk luft. De fortalte morsomme historier om 18

Sima, de fikk oss til å le. Anita og Anju omfavnet våre hjerter med sin godhet. Dolly, min yngre søster som bodde i Canada, holdt rundt sin datter Monisha. De gråt og lo om hverandre. Gjennom historiene som Anju og Anita fortalte ble Dolly kjent med Sima på en ny måte. Erkjennelsen av å ha mistet hverdagen med Sima den dagen hun ble giftet bort til en mann i Canada for nitten år siden, økte tapsopplevelsen. Tapet av søsteren ble blandet med alle relasjonsbruddene hun gikk igjennom da hun flyttet fra Norge.

Under bisettelsen var vi 430 personer i kapellet på Østre Gravlund. Likevel hersket en total stillhet.

«Se, Sima, hinduer, muslimer, kristne, ateister, sikher, jøder og buddhister, alle er samlet her. Forent i ditt navn. Det er mennesker som er her på grunn av deg. Akkurat slik som du ønsket og drømte om at verden skulle være. Alle religioner og mennesker er likeverdige,» sa jeg i talen jeg holdt i kapellet.

Det var nettopp slik hun var. Opptatt av mennesket, likhetene og at jenter var like mye verdt som gutter.

Som datter nummer fire, født to år før vår bror Aje, visste hun hvordan foreldre ble utsatt for spydigheter og små stikk hvis de bare hadde døtre.

Etter bisettelsen fikk alle tilbud om å delta på en religiøs seremoni i sikhtempelet på Alnabru. Det gule bygget ligger på høyre side av E6, ved siden av Hells Angels-lokalene. Vi satte oss i et hjørne på kvinnesiden, mens Johnny, Pappa, Aje og alle andre menn satt på herresiden. Vi holdt rundt Mamma, mens Aje holdt rundt Pappa. Det ble lest fra den hellige boken, og en kvinne sang. Ingen taler, ingen bilder eller hyllest til 19

Sima var tillatt i tempelet. Her var det ikke lov å opphøye mennesket over Gud. Tempelets støtte og dugnadsarbeid for å ivareta en familie i sorg ble en ny og sterk erfaring for oss. Vennene til Pappa ordnet arrangementet i tempelet. Om lag 250 gjester ble med dit, og alle fikk servert mat. Flere mennesker hadde stilt opp og laget den på dugnad, og vi fikk aldri vite hvem som hadde betalt for maten som ble servert den dagen.

Slik hadde de støttet oss i snart en måned. Alle disse menneskene hadde vært pilarer som holdt oss oppe i den vanskeligste fasen i vårt liv. Denne delen av kulturen og samholdet hadde jeg og mine søsken aldri erfart tidligere. Det ga oss et nytt syn på den indiske kulturen og det indiske miljøet i Norge. Et nett av mennesker var der for å fange oss opp, dersom vi mistet fotfestet.

I dag skulle vi være alene, for første gang. Vi hadde gitt beskjed om at vi trengte litt tid for oss selv. Vi trengte å gråte sammen. Vi skulle bestemme om Sima skulle ha en grav, eller om asken hennes skulle spres.

Jeg gikk inn i stuen. Pappa satt i den røde Chesterfield-stolen, det så ut som han så i taket. Ansiktet hans, som ellers alltid var glattbarbert, var fullt av skjeggstubber. Nei, han så ikke i taket, han hadde lukket øynene. Tårene rant.

Min bror Aje satt i sofaen ved siden av ham. Aje er minstemann i søskenflokken. Høy og slank, krøllete hår, skjegg. Han var sterkt knyttet til Sima. Nå satt han taus i sofaen. Han var den eneste sønnen i familien, og var blitt oppdradd som den yngste, så han var 20

bortskjemt og hele familiens øyensten. Men også han var blitt voksen nå. Han og hans kone Kjersti gikk inn i en ny rolle. De tok ansvar, og ble hele familiens overhoder. Kjersti kom fra en helt vanlig, tradisjonell norsk familie. Ritene, kulturen og samholdet hun og min mann hadde vært vitne til disse dagene, var en fremmed verden for dem begge to. Til tross for alt som var annerledes og fremmed, sto hun ved sin manns side og gikk inn i svigerdatterens rolle. Og Johnny trådde inn som en støttende og omsorgsfull svigersønn.

Aje ordnet alt det praktiske rundt begravelsen. Han fikk også den tyngste jobben: å ringe alle i familien og slekten og fortelle om tragedien. Sammen med Priti var det også han som tok imot alle telefonene. Priti satt i den andre Chesterfield-stolen, rett overfor Pappa. Hun var den mest tradisjonelle og mest pliktoppfyllende av oss, flinkest til å snakke punjabi og flinkest til å stille opp for Mamma og Pappa. Hun var nesten like flink til å holde kontakt med folk som Sima var. Hun satt og stirret på et glass. Fortapt i sine egne tanker. Flere ganger om dagen ringte mannen hennes Gurjeet fra Stavanger for å snakke om «sherni», løvinnen som var blitt borte. Han hadde gitt Sima kallenavnet «sherni», fordi hun var den eneste jenta han visste om som hadde holdt igjen en tyv til politiet kom. Sterk som en løvinne, sa han stolt.

Jeg visste ikke hvor lenge de hadde sittet slik. Mamma hadde et skjerf rundt hodet, det luktet tigerbalsam, som hun hadde smurt på pannen. Håret hennes var ikke blitt farget på over en måned. Det så ut som det var blitt gråere.

21

Jeg så på alle ansiktene, prøvde å finne tilbake til de menneskene jeg kjente. Ingen av oss hadde sovet noe særlig de siste ukene, og øynene og kroppene våre bar preg av det. Siddhant satt i lenestolen, med blikket festet til bøkene i bokhyllen. Jeg satte meg hos ham. Min yngste sønn hadde det tøft, men han sa ikke så mye.

Min eldste sønn Manav hadde dratt tilbake til militæret etter begravelsen. Hvem kunne trøste ham der?

Pappa så på Johnny, strakte ut armene, og tok imot Aryana som fortsatt sov. Tausheten var brutt. Jeg reiste meg opp og ga alle en klem.

Pappa var en mann av få ord. Han snakket nesten aldri om følelser. Han hadde ennå ikke snakket om Simas død. Av og til lurte jeg på om det skyldtes all den motstanden han hadde møtt i barndommen, eller om det rett og slett var fordi han var en mann. Han hadde alltid hatt full kontroll over alt som skjedde i huset, men nå hadde han mistet kontrollen over sine følelser. Vi barna hadde utviklet en forståelse av at vi ikke kunne gå i oppløsning, ikke nå når våre foreldre trengte støtte. Vi hadde våre stunder der vi gråt, enten hver for oss eller sammen, men mesteparten av tiden satt vi tause sammen.

Den avgjørelsen foreldrene våre tok i dag, ville ha betydning for oss alle. Valgte de en familiegrav, visste vi alle hvor vi skulle ligge. Pappa satt med Aryana på fanget. Mamma satt ved siden av ham. Det virket som om han har fått litt mer mot og styrke nå. Han la den ene armen rundt Mammas skulder i noen sekunder. Det var ikke ofte vi så dem berøre hverandre.

– Hun er her, jeg kjenner henne. Jeg kan bare ikke se henne, sa Mamma med lav stemme.

22

– Kan du si meg hva som er reglene? Hva har vi lov til? spurte Pappa meg.

Jeg hadde sett på Fylkesmannens nettsider. Der sto det at vi enten kunne spre asken i havet eller på et fjell.

Hvis vi valgte å spre asken, kunne vi ikke få en gravstøtte på en gravlund. Vi kunne ikke både spre asken og begrave litt av den for å få en gravstøtte, slik jeg ønsket. Det ville bety å dele Sima i to.

Mine foreldre trodde på reinkarnasjon. For dem hadde Sima lagt ut på en ny reise. Som Mamma sa: «Hun hadde gjort opp sin gjeld for dette livet. Nå måtte hun forlate oss, slik at hun kunne fortsette sin åndelige reise. Hun tar sikkert bolig i et annet hjem.

Det er sikkert en annen mor som skal få gleden av å oppleve henne. Jeg har fått min tilmålte tid. Selv om den var veldig, veldig kort.»

Slik kunne Mamma og Pappa snakke om Sima og hennes evige liv. De aller fleste gjestene våre så det på samme måte. De snakket om at Sima hadde gjort opp sin karmiske gjeld. Eller at hun fortsatt var hos oss, og fulgte med på det som skjedde. De snakket om at hun var i flere dimensjoner, i en ny kropp, her, nå, i barndommen og i fremtiden.

Mange indere beskriver kroppen som et fengsel for sjelen. Det er ikke i det menneskelige livet man finner altruistisk kjærlighet eller lykke. Først når sjelen forenes med Gud og Bramha, har man oppnådd sin frelse.

I sikhtempelet etter bisettelsen sa presten at livet er Guds eiendom, det er han som tar og han som gir. Sima hadde vi til låns, nå har han tatt henne tilbake til seg selv. «Hun er kommet dit hvor hun hører hjemme. Sørg ikke over hennes adskillelse, gled dere over tiden dere 23

fikk sammen med henne,» sa han. Slike tanker og samtaler om et evig liv, var til stor hjelp for oss alle. Da var hun ikke fortapt.

Jeg så for meg Sima danse, sitte blant oss, holde rundt Dolly og stå lent mot pipen ved peisen og følge med på alt som ble sagt. Og nå måtte vi altså ta et valg.

Det var enten eller. For foreldre med hindu- og sikhbakgrunn kunne det vært et enkelt valg: Å spre asken.

Men lengselen etter å ha en grav å besøke, å ha henne i nærheten, kom i veien for det enkle valget.

– Hva ønsker dere? spurte Pappa.

– Vi ønsker det dere ønsker, sa vi alle sammen. – Vi støtter dere, Pappa.

– Det er mange som har gitt oss råd om hva vi bør gjøre. Hva sikhismen sier og krever. Men jeg har ikke tenkt å ta hensyn til noen andre enn barna mine og det vi to ønsker.

Pappa ble taus. Han stirret på de hvite rosene som lå på bordet. Det var et vanskelig valg han skulle ta. For de fleste indiske familier i Norge ville det vært en selvfølge å ta med asken tilbake til India. For oss var det ikke det.

– Det er noe som heter familiegrav, sa jeg. – Da vet vi alle sammen hvor vi skal bo.

– Det betyr i så fall at den avgjørelsen vi tar i dag, vil få konsekvenser for alle oss på sikt, sa Mamma. – Jeg har ingenting imot en familiegrav.

Også Pappa syntes det hørtes ut som en god løsning.

– Da er vi sammen for alltid, sa Aje. – Vi blir nok aldri kvitt hverandre, sa jeg, og et lite smil dukket frem.

24

For noen år siden, rett etter at Mamma og Pappa flyttet til Kløfta, spurte jeg Pappa om han var fornøyd med livet sitt. Var den drømmen han bar på da han flyttet fra India blitt oppfylt?

Han ble stille. Lenge. Så sa han: «Når det første regnet faller på den glødende ørkenen, blir enhver regndråpe utslettet. Det må regne veldig lenge før regnet har avkjølt jorden nok til at de kommende regndråpene kan hvile på overflaten av den avkjølte jorden. Hvis jeg, gjennom mitt liv, har klart å avkjøle jorden slik at dere kan hvile på overflaten av den, har jeg lykkes. Da har jeg fått min drøm oppfylt.»

Denne samtalen har fulgt meg siden. Gjennom oppveksten følte jeg ofte at jeg levde i en helt annen verden enn mine foreldre. Men kanskje var ikke våre reiser så ulike. Kanskje var mitt liv, min reise og mine vendepunkt en gjentagelse av min fars? Kanskje har vi avkjølt ulike ørkener for våre etterkommere?

For meg handler «å avkjøle ørkenen» om å bli hel. Å bli hel, betyr for meg å leve i harmoni med meg selv, og å være tro mot meg selv. Det handler om å få aksept for at jeg ikke er indisk eller norsk, men først og fremst et likeverdig menneske. En slik drøm har sin pris: Utstøting, stigmatisering, krenkelser, motstand fra deler av det indiske miljøet og ikke minst enkelte i min egen slekt.

En drøm om å få lov til å være et menneske først, kan være en trussel for mange av kulturens og moralens voktere. Men den dagen jeg bestemte meg for at mennesket skal stå over kultur, religion, tradisjon og ære- og skamtankegang, mistet de sin makt over meg.

Jeg tok makten fra dem, og tok kontroll over mitt eget 25

liv. Det var krevende og smertefullt. Det er mulig å leve med to kulturer side om side, men begrensningene lå ikke bare hos andre. De lå også hos meg selv.

Omgivelsene definerte min fars kamp som en klassereise fra en illojal sønn, mine valg som en umoralsk kvinnes ønske om å bli norsk. Begge har vi utfordret, trosset og forkastet noen familieverdier og tradisjoner.

For å forstå mine valg, min indre kraft og ikke minst min stahet for å nå mine mål, må jeg først fortelle om min fars reise. Hadde jeg ikke vært min fars datter, ville jeg kanskje aldri blitt hel og tro mot meg selv.