Brødrene Løvehjerte

Brødrene Løvehjerte

Materie.indd 1

17/08/2018 14:06

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 © Tekst: Astrid Lindgren 1973 / The Astrid Lindgren Company © Illustrasjoner: Jesper Waldersten, 2018 ISBN 978-82-02-59968-3 1. utgave, 1. opplag 2018 Boken ble første gang utgitt på norsk i 1974 av N.W. Damm & Søn.

Originalens tittel Bröderne Lejonhjärta Oversatt av Jo Tenfjord Sats: Kristin Gjestrum Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2018 Satt i Bell MT og trykt på 150 g Munken Lynx Første gang utgitt i 1973 av Rabén & Sjögren, Sverige.

Med illustrasjoner av Jesper Waldersten utgitt av Rabén & Sjögren, Sverige, i 2018.

All foreign rights are handled by The Astrid Lindgren Company, Lidingö, Sweden.

For more information, please contact info@astridlindgren.se.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Materie.indd 2

17/08/2018 14:06

Astrid Lindgren Brødrene Løvehjerte Illustrert av Jesper Waldersten

Oversatt av Jo Tenfjord

Materie.indd 3

17/08/2018 14:06

Materie.indd 4

17/08/2018 14:06

Kapittel 1.

Nå skal jeg fortelle om broren min. Broren min, Jonatan Løve­ hjerte, han vil jeg fortelle om. Det er nesten som et eventyr, synes jeg, og litt som en spøkelseshistorie også. Og likevel er det sant alt sammen. Men det vet nok ingen andre enn Jonatan og jeg.

Jonatan het ikke Løvehjerte til å begynne med. Han het Løve til etternavn, akkurat som mamma og jeg. Jonatan Løve het han. Jeg heter Karl Løve og mor Sigrid Løve. Far het Aksel Løve, men han dro fra oss og gikk til sjøs da jeg bare var to år gammel, og siden har vi ikke hørt fra ham.

Men det jeg nå skal fortelle, det er om hvordan det gikk til da broren min, Jonatan, ble Jonatan Løvehjerte. Og om alt det underlige som hendte etterpå.

Jonatan visste at jeg snart kom til å dø. Jeg tror alle visste det utenom jeg. De visste det på skolen også, for jeg lå jo bare hjemme og hostet og var syk støtt, og det siste halve året hadde jeg ikke vært på skolen en eneste gang. Alle damene som mamma syr kjoler for, visste det også, og det var en av dem som snakket med mamma om det, slik at jeg kom til å høre det, selv om det ikke var meningen. De trodde at jeg sov. Men jeg lå bare med øynene igjen. Og det fortsatte jeg med, for jeg ville ikke vise at jeg hadde hørt det fæle – at jeg snart skulle dø.

Jeg ble lei meg, naturligvis, og så forferdelig redd, og det ville jeg ikke at mamma skulle se. Men jeg snakket med Jonatan om det da han kom hjem.

«Vet du at jeg skal dø?» sa jeg og gråt.

Jonatan tenkte seg om en liten stund. Han hadde kanskje ikke lyst til å svare, men til slutt sa han: 5.

Materie.indd 5

17/08/2018 14:06

«Ja, det vet jeg.»

Da gråt jeg enda mer.

«At noe så fælt er lov,» sa jeg, «det skulle ikke vært lov at noen må dø når de ikke er blitt ti år engang.»

«Vet du, Kavring, jeg tror ikke det er så fælt,» sa Jonatan.

«Jeg tror du får det kjempefint.»

«Kjempefint,» sa jeg. «Er det kjempefint å ligge nede i jorden og være død?»

«Tøys,» sa Jonatan, «det er liksom bare skallet som ligger der. Selv flyr du av gårde til et helt annet sted.»

«Hvor da?» spurte jeg, for jeg kunne nesten ikke tro på ham.

«Til Nangijala,» sa han.

Til Nangijala – det slengte han bare fra seg som det var noe alle visste. Men jeg hadde aldri hørt om det før.

«Nangijala,» sa jeg, «hvor ligger det?»

Da sa Jonatan at han visste det ikke så nøye. Men det var et sted på den andre siden av stjernene. Og han begynte å fortelle om Nangijala så jeg nesten fikk lyst til å fly dit med det samme.

«Der er det ennå leirbålenes og eventyrenes tid, og det kommer du til å like. Det er fra Nangijala alle eventyr kommer, for det er akkurat der alt slikt hender. Og den som kommer dit, får være med på spennende ting fra morgen til kveld, og om nettene også,» sa Jonatan.

«Jaha, du Kavring,» fortsatte han, «det blir noe annet enn å ligge her og hoste og være syk og aldri kunne leke.»

Jonatan kalte meg for Kavring. Det hadde han gjort helt fra jeg var liten, og en gang da jeg spurte hvorfor, sa han at det var fordi han var så glad i kavringer, særlig sånne kavringer som jeg. Ja, han var glad i meg, Jonatan, og det var rart. For jeg hadde aldri vært annet enn en nokså stygg og ganske dum 6.

Materie.indd 6

17/08/2018 14:06

Materie.indd 7

17/08/2018 14:06

og redd fyr med skjeve bein og allting. Jeg spurte Jonatan om hvordan det kunne ha seg at han var glad i en stygg og dum fyr som meg med skjeve bein og allting, og da sa han: «Hadde du ikke vært en sånn hyggelig og stygg liten bleikfis med skjeve bein, så var du jo ikke min Kavring, den som jeg er glad i.»

Men den der kvelden da jeg var redd for å dø, sa han at bare jeg kom til Nangijala, ville jeg bli frisk med det samme og sterk og vakker og pen til og med.

«Like pen som du?» spurte jeg.

«Penere,» sa Jonatan.

Men det måtte han bare ikke prøve å få innbilt meg. For noe så pent som Jonatan har jeg aldri sett, og ikke kommer jeg til å se det heller.

En gang sa en av damene som mamma syr for: «Kjære fru Løve, De har en sønn som ser ut som en eventyr­ prins.»

Og da mente hun ikke meg, det er sikkert!

Jonatan så virkelig ut som en eventyrprins, det gjorde han.

Håret glinset akkurat som gull, og han hadde mørkeblå, pene øyne som det ordentlig lyste fra, og vakre hvite tenner og helt rette ben.

Og ikke bare det. Han var snill også og sterk og kunne alt og forstod alt og var best i klassen, og alle ungene på gårdsplassen hang etter ham hvor han gikk og ville være sammen med ham, og han fant på så mye moro for dem og trakk dem med på alt mulig spennende, og jeg kunne aldri være med, for jeg lå jo bare i den gamle slagbenken min på kjøkkenet, dag ut og dag inn. Men Jonatan fortalte om alt sammen når han kom hjem, om alt han holdt på med, og alt han hadde sett og hørt 8.

Materie.indd 8

17/08/2018 14:06

og lest. Han kunne sitte aldri så lenge på slagbenkkanten hos meg og fortelle. Jonatan sov også på kjøkkenet, i en seng han måtte hente ut fra kottet om kveldene. Og når han hadde lagt seg, fortsatte han å fortelle eventyr og historier for meg, helt til mamma ropte fra stuen: «Nei, nå må dere være stille! Kalle må sove.»

Men det er vanskelig å sove for den som hoster og hoster.

Noen ganger sto Jonatan opp midt på natten og kokte honningvann til meg for å mildne hosten – ja, han var snill, Jonatan.

Den kvelden da jeg var så redd for å dø, satt han hos meg i flere timer, og vi snakket om Nangijala, men ganske lavt for at mamma ikke skulle høre det. Hun satt og sydde som hun pleide, men hun har symaskinen inne i stuen, det rommet der hun sover – vi har jo bare ett rom og kjøkken, naturligvis. Døra dit inn sto åpen, og vi kunne høre henne synge den der vanlige sangen om en sjømann langt borte på havet. Det er vel pappa hun tenker på kanskje. Jeg husker ikke så nøye hvordan den er.

Jeg kommer bare på noen linjer som er slik: Dør jeg fjernt fra din stue i bølgers brus, da flyr en snøhvit due hjem til ditt hus.

Da er med vind fra havet min sjel på vei, ber om som siste gave en stund med deg …

En vakker, sørgelig sang syns jeg det er. Men Jonatan satte i å le da han hørte den, og så sa han: 9.

Materie.indd 9

17/08/2018 14:06

«Tenk på det, du Kavring, at du kanskje også kommer flyvende til meg en kveld. Fra Nangijala. Og sitter der som en snøhvit due utenfor vinduet – gjør det, er du snill.»

Jeg begynte å hoste akkurat da, og han løftet meg opp og holdt meg som han pleide å gjøre når det var som verst, og så sang han: Da er med vind fra havet din sjel på vei.

Kavring, som siste gave kom litt til meg!

Først da kom jeg til å tenke på hvordan det ville bli å komme til Nangijala uten Jonatan. Så ensom jeg ville bli uten ham.

Hva hjalp det om jeg kom opp i en masse eventyr og spennende opplevelser hvis ikke Jonatan var med. Jeg ville bare bli redd og ikke vite hva jeg skulle gjøre.

«Jeg vil ikke dit,» sa jeg og gråt. «Jeg vil være der du er, Jonatan!»

«Ja, men jeg kommer da også til Nangijala, skjønner du vel,» sa Jonatan. «Om en stund.»

«Om en stund, ja,» sa jeg. «Men kanskje lever du til du blir nitti år, og imens må jeg være alene.»

Da sa Jonatan at i Nangijala er det ikke tid på samme måten som her på jorden. Selv om han levde til han ble nitti år, ville jeg ikke syns at det varte mer enn omtrent to dager før han kom. For slik er det med tiden i Nangijala.

«To dager kan du vel klare alene,» sa han. «Du kan klatre i trærne og gjøre opp leirbål i skogen og sitte ved en liten elv og fiske – alt sånt som du har lengtet slik etter. Og nettopp når 10.

Materie.indd 10

17/08/2018 14:06

Materie.indd 11

17/08/2018 14:06

du sitter der og får opp en abbor, så kommer jeg flyvende, og så sier du: I alle dager, Jonatan, er du alt her?»

Jeg prøvde å holde opp å gråte, for jeg tenkte at i to dager skulle jeg vel greie det.

«Men tenk så fint det hadde vært om du var kommet først,» sa jeg, «så det var du som satt der og fisket.»

Da ga Jonatan meg en klem. Han så lenge på meg, sånn snilt som han pleide, og jeg merket at han var lei seg, for han sa så lavt og trist liksom: «Men i stedet må jeg leve på jorden uten Kavringen min.

I nitti år kanskje!»

Det var det vi trodde, ja!

12.

Materie.indd 12

17/08/2018 14:06

Materie.indd 13

17/08/2018 14:06

Materie.indd 14

17/08/2018 14:06

Kapittel 2.

Nå kommer jeg til det vonde. Det som jeg ikke orker å tenke på.

Og ikke kan la være å tenke på.

Broren min, Jonatan, det kunne jo vært slik at han ennå satt hos meg og pratet om kveldene, og gikk på skolen og lekte med ungene nede i gården og kokte honningvann til meg og alt det der. Men slik er det ikke … slik er det ikke!

Jonatan er i Nangijala nå.

Det er vondt, jeg kan ikke, nei, jeg kan ikke fortelle det. Men dette sto i avisen etterpå: En voldsom brann herjet i går kveld i kvartalet Fakkelrosen her i byen, et av de gamle trehusene der brant ned til grunnen og et menneskeliv gikk tapt. En 10-årig gutt, Karl Løve, befant seg alene, syk og sengeliggende, i en leilighet i tredje etasje da brannen brøt ut. Straks etter kom hans bror, den 13-årige Jonatan Løve, hjem, og før noen kunne hindre det, styrtet han inn i det så godt som overtente huset for å redde sin bror. På et øyeblikk var imidlertid hele trappeoppgangen som et flammende ildhav, og for guttene som nå var stengt inne av flammene, var den eneste muligheten å redde seg ved å hoppe ut gjennom et vindu. En skrekkslagen folkemasse som hadde samlet seg utenfor huset, måtte stå som maktesløse tilskuere mens 13åringen tok sin bror på ryggen. Med ilden flammende bak seg, kastet han seg ut av vinduet. l fallet mot bakken skadet gutten seg så alvorlig at han nesten umiddelbart avgikk ved døden.

Men den yngre broren, som han beskyttet med kroppen, kom fra det uten skader. Brødrenes mor var på besøk hos en kunde 15.

Materie.indd 15

17/08/2018 14:06

– hun er syerske – og fikk ved hjemkomsten et alvorlig sjokk.

Brannårsaken er ukjent.

På en annen side i avisen sto det mer om Jonatan. Det hadde lærerinnen hans skrevet. Der sto det: Kjære Jonatan Løve Burde du ikke egentlig hete Jonatan Løvehjerte? Husker du da vi leste i historietimen om en modig engelsk konge med navnet Rikard Løvehjerte? Husker du at du sa da: «Tenk å være så modig at det står om det i historiebøker etterpå, så modig kunne jeg aldri vært.» Kjære Jonatan, selv om det ikke kommer til å stå om deg i historiebøker, var du likevel modig nok i det avgjørende øyeblikk, du var en helt så god som noen.

Din gamle lærerinne kommer aldri til å glemme deg.

Klassekameratene vil også huske deg lenge. Det blir tomt i klassen uten vår glade, vakre Jonatan. Men den gudene elsker, dør ung. Jonatan Løvehjerte, hvil i fred!

Greta Andersson Hun er nokså fjollete, lærerinnen til Jonatan, men hun var glad i Jonatan, for det var jo alle. Og det var fint at hun fant på det der med Løvehjerte, det var virkelig fint!

Det er nok ikke et menneske i hele byen som ikke sørger over Jonatan, og som ikke syns at det hadde vært bedre om jeg hadde dødd i stedet. Det har jeg i hvert fall forstått på alle damene som renner her med stoffene sine og musseliner og tøys.

De sukker og ser på meg når de går gjennom kjøkkenet, og til mamma sier de: «Stakkars fru Løve! Og så akkurat Jonatan som var så enestående!»

16.

Materie.indd 16

17/08/2018 14:06

Materie.indd 17

17/08/2018 14:06

Vi bor i huset ved siden av det gamle huset vårt nå. I akkurat samme slags leilighet, men denne ligger i første etasje. Vi har fått litt brukte møbler fra noen, og damene mamma syr for, har gitt oss litt. Jeg ligger i en nesten lik slagbenk på kjøkkenet. Alt er nesten som før. Og alt, ja, alt er annerledes enn før! For det finnes ingen Jonatan mer. Ingen sitter og forteller for meg om kveldene, jeg er alene så det verker i brystet, og jeg kan bare ligge og hviske til meg selv de ordene som Jonatan sa like før han døde. Da, mens vi lå på bakken etter at vi hadde hoppet. Han lå nesegrus først, men det var noen som snudde på ham, og jeg så ansiktet hans. Det rant litt blod fra den ene munnviken, og han kunne nesten ikke snakke. Men det var likevel som om han prøvde å smile, og han fikk til et par ord. «Gråt ikke, Kavring, vi ses i Nangijala!»

Bare det sa han og ikke mer. Så lukket han øynene, og folk kom og bar ham bort, og jeg så ham aldri igjen.

Den første tiden etterpå vil jeg ikke huske. Men det er umulig å glemme noe så vondt og fælt. Jeg lå her i benken og tenkte på Jonatan til jeg trodde hodet skulle sprenges, og verre enn jeg lengtet etter ham, kan ingen lengte. Jeg var redd også. Det kom for meg at tenk om det ikke var sant, det der med Nangijala! Tenk om det bare var noe slikt morsomt som Jonatan pleide å finne på rett som det var! Jeg gråt mye, det gjorde jeg.

Men så kom Jonatan og trøstet meg, ja, han kom, å, så godt det var! Alt ble nesten godt igjen. Han skjønte nok der i Nangijala hvordan jeg hadde det uten ham, og han syntes vel at han måtte trøste meg. Derfor kom han til meg, og nå er jeg ikke så lei meg mer, nå bare venter jeg.

Det var en kveld for en stund siden han kom. Jeg var alene hjemme, og jeg lå og gråt etter ham og var redd og ulykkelig og syk og elendig, verre enn jeg kan fortelle om. Kjøkken­vinduet 18.

Materie.indd 18

17/08/2018 14:06

sto åpent, for det er sånne varme, fine vårkvelder nå. Jeg hørte duene kurre der ute. Det er mange av dem her i bakgården, og de kurrer og kurrer støtt nå om våren.

Da hendte det.

Best som jeg ligger der og gråter med ansiktet ned i puta, hører jeg en kurring like ved, og jeg ser opp, og der sitter det en due utenfor vinduet og ser på meg med snille øyne. En snø­ hvit due, legg merke til det, ikke sånn en grå en som duene på gårdsplassen. En snøhvit due – ingen kan skjønne hvordan jeg kjente det da jeg fikk se den. For det var jo akkurat som i sangen - «da flyr en snøhvit due hjem til ditt hus». Og det var som om jeg på nytt hørte Jonatan synge, men nå var det han som var kommet til meg i stedet.

Jeg ville si noe, men jeg kunne ikke. Jeg bare lå der og hørte duene kurre, og bak kurringen eller midt i kurringen eller hvordan jeg skal si det, hørte jeg stemmen til Jonatan. Men den var ikke som ellers. Det var bare som en slags hvisking i hele kjøkkenet.

Det høres vel nesten ut som en spøkelseshistorie, og kanskje jeg skulle blitt redd, men det ble jeg ikke. Jeg ble så glad at jeg kunne hoppet i taket. For det var så herlig, alt det som jeg fikk høre.

Jo da, jo visst var det sant det der med Nangijala! Jonatan ville at jeg skulle skynde meg å komme dit, for der var det godt på alle vis, sa han. Tenk bare, det sto et hus og ventet på ham da han kom. Han har fått sitt eget hus der i Nangijala. Det er et gammelt hus, sa han, det blir kalt Ryttergården, og det ligger i Kirsebærdalen, det er vel fint? Og tenk, det første han så da han kom til Ryttergården, var et lite grønt skilt på grinda, og på skiltet sto det: Brødrene Løvehjerte.

19.

Materie.indd 19

17/08/2018 14:06

«Og det betyr at vi skal bo der begge to,» sa Jonatan.

Tenk på det, da, jeg får hete Løvehjerte, jeg også, når jeg kommer til Nangijala. Det er jeg glad for, jeg vil jo helst hete det samme som Jonatan, selv om jeg ikke er like modig som ham.

«Bare kom, så fort du kan,» sa han. «Finner du meg ikke hjemme ved Ryttergården, sitter jeg nede ved elva og fisker.»

Så ble det stille, og duen fløy sin vei. Rett over hustakene.

Tilbake til Nangijala.

Og jeg ligger her på benken min og venter bare på å få fly etter. Jeg håper det ikke er for vanskelig å finne veien. Men Jonatan sa at det slett ikke var vanskelig. Jeg har skrevet opp adressen for sikkerhets skyld: Brødrene Løvehjerte Ryttergården Kirsebærdalen Nangijala I to måneder har Jonatan bodd der alene nå. To lange, forferdelige måneder har jeg måttet være uten ham. Men nå kommer jeg også snart til Nangijala.

Snart, snart skal jeg fly dit. Kanskje i natt. Det kjennes som om det kunne bli i natt. Jeg skal skrive en lapp og legge på kjøkken­ bordet, så mamma finner den når hun våkner i morgen tidlig.

På lappen skal det stå: Ikke gråt, mamma! Vi ses i Nangijala!

20.

Materie.indd 20

17/08/2018 14:06

Materie.indd 21

17/08/2018 14:06

Materie.indd 22

17/08/2018 14:06